Miljødirektoratet gjev dispensasjon i høve til reinsjakta på Hardangervidda. Foto: Anders Mossing
Som ein konsekvens av at skrantesjuke (CWD) no er påvist på Hardangervidda, er det ynskjeleg at flest mogleg rein blir testa i samband årets jakt. Miljødirektoratet har difor gjeve dispensasjon frå ordninga med at det må liggje føre skriftleg avtale om fellesjakt, pluss at ein vil tillate at kontrollkort som er for vaksen bukk, kan brukast til å felle alle kategoriar dyr.
Miljødirektoratet opplyser at det fram til 15. september 2020 er tatt ut og analysert prøver av til saman 3660 villrein frå Hardangervidda. Og no har ein altså gjort eit positivt funn av skrantesjuke på ein bukk.
Kvotene i år er på 2500 vaksen bukk og 2500 valfrie dyr. Dette er eit avvik frå vanleg kvotefordeling og var i utgangspunktet gjort for å raskast mogleg oppnå at det var 95 % sannsynleg at bestanden var fri for skrantesjuke. Etter at det er blitt påvist eit smitta dyr, er situasjonen endra. Ein kan ikkje nå det opphavlege målet, men behovet for auka kunnskap om smitte i bestanden er samtidig blitt endå viktigare.
Bukkekort vil gjelde for alle kategoriar
Alle kategoriar dyr kan no fellast på kontrollkort for vaksen bukk, ikkje berre på dei valfrie korta. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Veterinærinstituttet seier at det er viktig med bestandsreduksjon så fort som mogleg, og at ettersom det går mot slutten av årets villreinjakt, må alle verkemiddel takast i bruk for å maksimere uttaket av dyr i den ordinære jaktperioden. Dei seier vidare at ettersom ein no er inne i brunstperioden, er det lite sannsynleg at bukkekorta vil bli brukt. Miljødirektoratet vil difor gje dispensasjon frå gjeldande regelverk slik at alle kategoriar dyr kan fellast på kontrollkort for vaksen bukk, altså at eit bukkekort vil gjelde på same måte som eit kontrollkort for valfritt dyr.
Fellesjaktavtaler
Ettersom Hardangervidda har 130 ulike vald er det inngått mange felles jaktavtaler mellom ulike vald. Og sidan ein no ynskjer å få eit størst mogleg jaktuttak av villrein, vil det bli gjeve dispensasjon i høve til at slike fellesjaktavtaler må vera skriftlege. For å ta vare på jaktrettshavars rettar, må det vera ein føresetnad at ei munnleg avtale om overføring av fellingsløyve til eit anna vald, må vera avklart med opphavleg jaktrettshavar.
Sannsynleg med større uttak
Miljødirektoratet held det ikkje for usannsynleg at denne endringa vil føre til eit større uttak i høve til dei analysar som villreinutvalet har gjort for bestanden og jaktuttaket. Dette handlar om både felling i høve til å nå planlagt uttak og felling for å avdekke eventuell spreiing av ein alvorleg dyresjukdom.
Utvida jakt?
Med basis i lovverket kan villreinnemnda utvide jakttida med 14 dagar inn i oktober, dersom der ligg føre behov i høve til bestanden. Miljødirektoratet tilrår at villreinnemnda nyttar seg av dette som eit tiltak for å auke uttaket.
Det er en rekke nye regler som man må ta hensyn til før kjøtt kan transporteres ut av Hardangervidda. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Mattilsynet har innført noen forbud og påbud som gjelder Hardangervidda for å hindre spredning av skrantesjuke. Disse reglene kommer i tillegg til de landsomfattende reglene i CWD-forskriften.
I en faktaartikkel publisert 17.09.20 skriver Mattilsynet at jegerne er viktig både for å kartlegge sykdommen og hindre videre smittespredning. Det er svært viktig at alle følger de nye reglene. Disse reglene kan oppleves som inngripende, men Mattilsynet håper på forståelse.
Det er bare lov å ta reinslakt ut fra Hardangervidda dersom du oppfyller minst ett av følgende punkt:
a) kortvarig transport fra en del av sonen til en annen del av sonen. (se kart over sonen nederst i saken)
b) det er utbeinet kjøtt, materiale som skal til avfallshåndtering etter avtale med Mattilsynet, og materiale til forskning eller prøvetaking
c) der flytting av hele eller deler av døde hjortedyr er avtalt med Mattilsynet og den som flytter dyret har kontroll på alle delene av dyret
d) dersom negativt prøvesvar for Chronic Wasting Disease foreligger for dyret.
Jegerne som skal ta slakt ut av Hardangervidda-sonen får avtale med Mattilsynet ved å sende e-post til anhov@mattilsynet.no eller SMS til 90690137. Det som skal opplyses er:
jegers navn
telefonnummer
e-postadresse
antall og type dyr
strekkode på CWD-prøve hvis voksne dyr
adresse som slakt(ene) skal transporteres til
2. Stein ned avfall
Deler av døde hjortedyr skal ikke være tilgjengelige for andre dyr minst frem til negativt prøvesvar for dyret har kommet. Delene skal oppbevares under kontroll i denne perioden. Deler av hjortedyr som legges igjen i naturen i samsvar med god jaktpraksis, kan alternativt dekkes til.
Kartreferanse til fellingsstedet og stedet der deler av hjortedyr ble lagt igjen i naturen skal oppgis til myndighetene ved forespørsel.
Den endrede forskriften inneholder bl.a. regler om hva jegerne må gjøre på fellingssted/slakteplass. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
3. Vask utstyr
Det er påbudt å rengjøre utstyr og redskaper som er benyttet i jakt på hjortedyr i sonen. Det er i tillegg påbudt å desinfisere utstyr og redskaper som har vært i kontakt med hjortedyr, blodsøl e.l. fra hjortedyr i sonen, så fremt negativt prøvesvar ikke foreligger.
Slik rengjør du utstyr:
klær, støvler og lignende som er brukt på jakt blir grundig reingjort/vasket for å fjerne synlige rester av jord, slakteavfall, avføring osv.
utstyr som er brukt under slakting (kniv, sag etc.) vaskes grundig og desinfiseres med 2 % natriumhypoklorittløsning (for eksempel 1 del Klorin + 1 del vann) som holder minst 20°C i en time. Deretter skylles redskapene grundig med vann siden natriumhypokloritt er sterkt korroderende og kan ødelegge utstyr. Dette er spesielt viktig hvis du har jaktet i Nordfjella eller på Hardangervidda
En av de nye reglene krever at jegerne noterer fellingssted. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
4. Notèr posisjon på fellingsstadet
Jegere på Hardangervidda må notere posisjonen på fellingssteder, slik at Mattilsynet kan spore slakterester, dersom det viser seg at dyret er smittet.
Jegerne må også være flinke til å grave eller steine ned slakterestene slik at ikke dyr drar restene utover og det er noe å finne og destruere dersom dyret kommer ut positivt.
Vi ønsker at jegerne tar et bilde av området med nedsteinet avfall slik at det blir lettere å finne dersom vi må fjerne det seinere. Dersom dyret viser seg å være smittet, vil Mattilsynet kontakte jegeren.
Kronprinsparet var blant de mange besøkende ved viewpoint SNØHETTA i 2019. Foto: Tom Hansen
Stiftelsen Norsk villreinsenter ble opprettet i 2006 med hovedformål om å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjellene i Norge. Her kommer en oppsummering av vår aktivitet i 2019.
Stiftelsen Norsk villreinsenter jobber etter en strategisk plan (2016-2020) med fire målområder:
Ivrige seminardeltakere jobber med å identifisere fokusområder på Hardangervidda. Foto: Kjell Bitustøyl
Den strategiske planen er konkretisert i årlige virksomhetsplaner (arbeidsplaner) for de ansatte ved driftsenhetene. Framdriften i virksomhetsplanene rapporteres til styret to ganger per driftsår, og oppsummeres i «Året som gikk», der også økonomiske nøkkeltall inkluderes.
2019 har vært et spennende og innholdsrikt år, og vi vil gjerne takke alle våre samarbeidspartnere og følgere.
En reinsbukk skutt under jakt i Vinje kommune sin del av Hardangervidda har fått påvist skrantesjuke (CWD), melder Mattilsynet på sine nettsider. Dette er det første tilfellet av klassisk, smittsom skrantesjuke utenfor Nordfjella.
Fryktet sykdom Sykdommen er godt kjent og fryktet blant annet i Nord-Amerika. Den er dødelig for dyr, men er ikke påvist hos mennesker. Kjøtt fra smittede dyr skal likevel ikke spises. Smittsom skrantesjuke på villrein ble for første gang påvist i Norge i 2016, da i villreinstammen i Nordfjella sone 1. Dette var det første tilfelle av sykdommen i Europa. Det ble da igangsatt drastiske tiltak for å hindre spredning av sykdommen. Samtlige villrein i området der smitten ble oppdaget, ble skutt ut og slaktene destruert. Det samme med et stort antall andre hjortedyr i randsonene til villreinområdet. Myndigheter, jegere, bønder, viltforvaltere og mange fler la ned en stor innsats i å forsøke å hindre spredning av sykdommen til andre vill- og tamreinområder. Siden første funn i 2016 har over 100 000 prøver av hjortedyr blitt analysert uten at man har funnet sykdommen andre steder i landet. Fra Hardangervidda er det analysert over 3500 prøver, 518 så langt fra årets jakt.
Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Trenger hjelp fra jegerne Årets reinsjakt er godt i gang og med et positivt tilfelle av skrantesjuke er det veldig viktig at jegerne er flinke til å levere inn prøver av skutte dyr. Dette for å få kunne oppdage eventuelle andre smittede dyr og få et bilde av smittesituasjonen. Mattilsynet vil komme med mer informasjon til jegerne på Hardangervidda. Inntil videre er det viktig at de noterer ned posisjonen der de feller dyr, og at de graver eller steiner ned slakterester fra dyr. På denne måten kan en sjekke slakterester fra eventuelle dyr som tester positivt på sykdommen og fjerne en potensiell smittekilde fra terrenget. Jegeren som felte det syke dyret på Hardangervidda er kontaktet og personell fra Mattilsynet og Miljødirektoratet henter nå inn restene av dyret.
Veien videre Det er Mattilsynet som er ansvarlig for bekjempelsen av skrantesjuke i Norge og som håndtere henvendelser om dette. De har følgende kommentar til dagens nyhet: «Det er for tidlig å si hvordan funnet vil påvirke strategien for bekjempelse av sykdommen, men ønsket om å sikre friske bestander av villrein og andre hjortedyr i fremtiden står fast» sier Ingunn Midttun Godal, administrerende direktør i Mattilsynet.
Skrantesjuke I Norge er det funnet to typer skrantesjuke. Den typen som er funnet hos villrein (klassisk skrantesjuke) er smittsom. På i alt syv elg og en hjort er det funnet såkalt atypisk skrantesjuke som trolig har oppstått spontant hos eldre dyr. Denne regner man ikke som smittsom. Symptomer på skrantesjuke er avmagring, hyppig urinering og unormal oppførsel, f.eks. dyr som ikke skyr mennesker.
Statsminister Erna Solberg sammen med fagkonsulent Ingrid Sønsterud Myren, daglig leder Raymond Sørensen og informasjonsrådgiver Martine Hårstad.
Hva vil Erna Solberg og regjeringen gjøre for å sikre leveområdene til villreinen?
Onsdag 2. september var vi så heldige å få besøk av statsminister Erna Solberg på Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn. Statsministeren kom direkte fra turisthytta Snøheim, og ble i strålende sol ønsket velkommen av villreinsenteret og ordfører i Dovre Astrid Skomakerstuen Ruste. På vei opp til viewpoint SNØHETTA tok daglig leder Raymond Sørensen og fagkonsulent Ingrid Sønsterud Myren Erna med på den 10 000 år lange historien fra siste istid og fram til i dag. Her ble det historiske samspillet mellom folk og rein fortalt via de 19 graverte skiferhellene som ligger nedfelt i gangstien. I denne historien inngikk også dagens store utfordringer for villrein, deriblant fragmenteringen av villreinens leveområder. Erna fikk høre om oppdelingen av Dovrefjell og utfordringene både i Rondane og Snøhetta. Før hun til slutt ble informert om det kommende arbeidet med kvalitetsnormen for villrein.
På vei opp stien til viewpoint SNØHETTA. Nitten skiferheller forteller om samspillet mellom folk og villrein de siste 10 000 årene.
Statsministeren er svært historieinteressert og kan mye om norgeshistorien, men kunne fortelle at hun på turen lærte mye nytt om utviklingen i fjellnorge. Hun var på forhånd ikke klar over omfanget av villreinfangsten i området og villreinens store betydning:
– Jeg har lært om betydningen av villreinen og hvor viktig den var for næringsvirksomheten og aktiviteten her oppe.
Statsministeren er svært interessert i historie og stilte mange spørsmål underveis på turen.
Vi hadde i forkant av besøket spurt følgerne våre på Instagram og Facebook om de hadde forslag til hvilke spørsmål vi burde stille statsministeren, og spørsmålet som gikk igjen beskriver selve kjernen av hva vi på Norsk villreinsenter jobber for: «Hva vil statsministeren og regjeringen gjøre for å sikre villreinens leveområder?» Til dette spørsmålet svarte Erna:
– Det vi må gjøre er at vi må ta hensyn til villreinen i de utviklingene og planene vi har for utvikling. Samtidig er jeg opptatt av at vi også må sørge for at det er arbeidsplasser og utvikling for opplevelsesnæringen. Derfor er jeg veldig opptatt av vern gjennom bruk, og at det er forsvarlig bruk, for å finne balansen mellom den aktiviteten som vi mennesker har, sammen med det som både er villreinens behov, men også naturen i et sårbart naturområde.
Her kunne oppfølgingsspørsmålene vært mange, men vi håper at besøket førte til at statsministeren fikk et bedre innblikk i villreinens situasjon, og at det kan være et lite steg i favør villreinen.
På sin egen instagramkonto @erna_solberg skrev statsministeren følgende i etterkant av besøket:
«Oppryddingen og naturtilbakeføringen av Hjerkinn skytefelt på Dovre er et av Europas største i sitt slag. Nå får både moskusen og villreinen bedre rom på Dovre. @norskvillreinsenter har laget et godt pedagogisk opplegg for å forstå både mennesker og reinens historie i området, Snøhettas Snøhetta viewpoint ga også en vakker ramme for en nydelig fjelldag. Ikke så verst å starte arbeidsdagen slik.»
Naturrettleiar Tuva Flor Lien frå Norsk villreinsenter Sør fortel om geviret til reinsdyra, elevane frå Hemsedal skule fylgjer godt med. Foto: Kjell Bitustøyl
Fire dagar i førre veke fekk 6-klassingar frå Hol, Ål og Hemsedal, Lærdal og Aurland ei solid innføring om villrein generelt og reinen i Nordfjella spesielt. Det var Norsk villreinsenter Sør ved naturettleiar Tuva Flor Lien som stod for opplegget. Alt tyder på at dette både var nyttig kunnskap og store opplevingar for elevane.
Denne reportasjen er bygd på det som skjedde dagen sjetteklassingane ved Hemsedal skule fekk vera med på eit pedagogisk opplegg om villrein. Undervisningsøkta var lagt til området ved Bjøberg i Hemsedal, tett inntil grensa til Nordfjella villreinområde. Vêret var det finaste ein kunne tenkje seg.
Sterkt engasjement Me fekk oppleve ein elevflokk som var sterkt engasjerte og som var godt førebudde. Dei hadde alt lært seg ein heil del om reinsdyret gjennom videoar skulen hadde fått tilsendt på førehand, både om dyrets biologi og levemåte, kva leveområde villreinen har og kva som trugar desse dyra. Og sjølvsagt var CWD/skrantesjuke også eit tema denne dagen. Naturrettleiar Tuva Flor Lien var svært godt nøgd med korleis elevane hadde sett seg inn i stoffet på førehand.
Tuva hadde med seg CWD-koordinator for Nordfjella-kommunane Lars Nesse frå Lærdal og fjelloppsynsmann Knut Fredrik Øi frå Aurland fjellstyre. Nesse bidrog mest i høve til den praktiske gjennomføringa av bogeskytinga, medan Knut Fredrik Øi stod for matlaginga.
“Eg har fått ein ny favorittrett” Elevane fekk vist fram noko av det dei hadde lært, og aller fyrst måtte kvar og ein presentere seg med namn, alder og favorittrett. Det er ingen løyndom at det gjekk mykje i taco, kebab og pizza. Midt på dagen fekk alle servert reinskjøt steikt på bålpanne, og det var ekte saker: reinskav, tacolefser, salat, tytebær og rømme – reinskjøtkebab. Og dette slo godt an, for fleire forsynte seg to gonger, og det var ikkje berre reinskaven det gjekk hardt på: salat, tytebær og rømme forsvann òg. Ein replikk frå ein av jentene sa sitt: “No har eg fått ein ny favorittrett”.
Fjelloppsynsmann Knut Fredrik Øi hadde ansvaret for matlaginga, han steikte reinskav på bålpanne og serverte elevane, eit måltid som verkeleg fall i smak! I kø: f.v. Lilja Dyrset, Nilas Botten og Erik Møllerplass Mythe. Foto: Kjell Bitustøyl
Korleis skal ein oppføre seg for ikkje å skremme ein reinsflokk? Ei av øvingane som elevane gjekk gjennom fyrst på dagen, var å øve på korleis reinsdyra er svært vare for lukt frå menneske. Dersom ein enten er jeger eller nærmar seg ein reinsflokk på andre måtar, må ein lære seg korleis lukt blir spreidd gjennom vinden. Altså må ein sjekke vindretninga grundig. Dette blei effektivt demonstrert ved at naturrettleiaren hadde med seg ein boks parfymespray med sterk lukt. Elevane fekk spela reinsdyr og skulle springe med ein gong dei kjende ei “framand” lukt. Ved å variere retningane lærte dei korleis lukt på ein svært så effektiv måte blir spreidd med vinden, og korleis lukt ikkje når fram til reinsdyra om ein nærmar seg dei slik at vinden kjem frå reinsdyra mot deg. Dette er elementær kunnskap for ein villreinjeger, men ikkje sjølvsagt for ein sjetteklassing.
Å lære om korleis reinen reagerer på lukt frå menneske var ei viktig øving. Parfymespray gjorde nytten då elevane fekk agere reinsdyr og skulle springe når dei kjende ei “framand ” lukt, Tuva Flor Lien med sprayboksen. Foto: Kjell Bitustøyl
Informasjon om CWD I den lengste økta var klassa delt i to, den eine delen fekk prøve seg på bogeskyting mot blinkar som “var” reinsdyr, medan den andre delen blei tekne med så vidt over grensa og gjerdet til Nordfjella villreinområde. Her fekk dei sjå sjølve korleis CWD-en har ført til strenge restriksjonar med omsyn til smittespreiing, dei måtte t.d. vaske skoene sine i bekken på vegen tilbake frå “sona”. Dette gav naturrettleiaren eit godt høve til å fortelje litt om det som har skjedd og likeins om kva tiltak mot spreiing av CWD ein har sett i verk i Nordfjella.
Elevane fekk lov til å krysse Mørkedøla og reingjerdet og så vidt inn i Nordfjella-sona der det er restriksjonar i høve til CWD. Ut att måtte alle vaske skoene sine i bekken. Foto: Kjell Bitustøyl
Dyregrav og rollespel Så skulle dei finne ei eldgamal dyregrav like over bekken, innafor gjerdet. Dyregrava blei ei ramme omkring spørsmål om farne tider i fjellheimen, korleis ein fanga rein for fleire tusen år sidan, og kor viktig dette dyret har vore for menneska i fjellbygdene. Å få kunnskap servert ute i naturen på denne måten gav ein god læresituasjon. Gruppa fekk òg prøve seg på eit rollespel der moglege trugsmål mot reinsdyrstamma blei gjort synlege: vasskraftutbygging, vindkraft, hyttebygging, auka trafikk i fjellet osv. Elevane fekk vidare lære om forskjellen på tam og vill rein, at der på austsida av Hemsedalsfjellet er ei høgst levande tamreinstamme, og at villreinen har hatt sitt område på vestsida av dalen, og at gjerdet er sett opp for å hindre at dyr kryssar denne grensa.
Bogeskyting uhyre populært Skyting med pil og boge fanga elevane ekstra sterkt, gutar som jenter. Alle fekk prøve seg i fleire omgangar. Læringskurva var bratt, frå dei fyrste famlande pilskota til meir og meir treffsikre skot. Verdt å merke seg var at einskilde snakka seg imellom om dataspel som Minecraft, noko som denne aldersgruppa sjølvsagt er fortrulege med. Her fekk dei prøve å skyte og treffe eit mål på ein annleis og meir “jordnær” måte enn i den virtuelle verda.
Bogeskyting var populært, Maiken Gjære (t.v.) og Vilma Eikre på standplass. Foto: Kjell Bitustøyl
Skulane som hadde tilsvarande opplegg var: Hallingskarvet i Hol, Nordbygdene og Torpo i Ål, Lærdalsøyri og Borgund i Lærdal, Aurland og Flåm i Aurland. Til saman deltok 109 elevar i dette undervisningsopplegget. Nokre klasser hadde på grunn av strenge korona-tiltak valt å ha undervisningsopplegget på sjølve skulen, medan andre, som Hemsedal skule, hadde undervisninga ute i terrenget. Kombinasjonen ute i finvêret i fleire timar, eit smakfullt måltid, stor aktivitet, mykje å lære og ei undervisningsøkt som blei avslutta med smaksprøver på spekekjøt av rein, gjorde sitt til at dette blei ein heilt spesiell dag for elevane.
Dette er neste generasjon som kanskje vil ta Nordfjella i bruk på ein “normal” måte att når reinsdyra truleg er tilbake etter ein femårsperiode. Då vil dei vera gamle nok til å ta skyteprøve, og kanskje vil fleire prøve seg som villreinjegerar?
Får bok I etterkant vil elevane få eit klassesett frå Norsk villreinsenter i form av ei fersk bok om reinsdyret: “Der reinen går er jorda freda” av Ragnhild Bjåen og Tove Hertzberg. I boka får ein møte reinsdyret gjennom åtte årstider i ein kombinasjon av eit kunstnarisk uttrykk, forteljingar og harde fakta. Boka er spesielt retta mot denne aldersgruppa, men kan òg brukast i høve til andre aldersgrupper og andre klassetrinn.
Lars Nesse tok ein parallell til Lærdalselva, der nærast ein heil generasjon unge ikkje fekk oppleva eller lære om laksen ettersom elva blei utsett for rotenon-behandling, og laksen var borte i 20 år. Han ynskjer ikkje at denne feilen skal gjerast ein gong til og ser difor svært positivt på dette undervisningsopplegget. Dette er ein god måte å halde kunnskapen om reinsdyra i Nordfjella levande for den oppveksande slekt, meiner han.
Bakgrunn for prosjektet Kimen til dette prosjektet er å finne i eit arbeidsdokument utforma av ei arbeidsgruppe sett saman av representantar frå Landbruksdepartementet, Klima- og Miljødepartementet, Mattilsynet, Miljødirektoratet, Nordfjellarådet og dei aktuelle kommunane. Dette handla om eit meir heilskapleg program i høve til skrantesjukdomen og tida fram til reetablering. Intensjonen bak er at born og unge som veks opp rundt Nordfjella framleis skal få kunnskap om og kjennskap til villreinen, sjølv om han vil vera borte i ein periode.
Prosjektet fekk i 2019 midlar av Miljødirektoratet til eit forprosjekt der forma på opplegget skulle utformast, og i 2020 fikk ein 200 000 kr. til gjennomføring av fyrste år med undervisningsopplegg. Midlane kjem direkte fra Klima- og Miljødepartementets øyremerka pott for villrein og tiltak i Nordfjella. Det uttalte målet var å vidareføre prosjektet med årlege undervisningsdagar fram til stamma er reetablert, samt involvere lokale ressurspersonar for å fremje auka rekruttering av framtidige villreinjegerar i dei aktuelle kommunene, Lærdal, Aurland, Hol, Ål og Hemsedal.
I samband med årets villreinjakt oppfordrast jegerar til å samle inn føter frå dyr med synlege teikn på fotròte. Foto: Anders Mossing
Veterinærinstituttet oppfordrar jegerar til å samle inn infiserte føter frå dyr som har synlege teikn på fotròte. Her kjem meir informasjon om sjukdomen, kjenneteikn og dine pliktar som jeger.
Dei siste åra har det vore ein klar auke i talet på tilfelle av fotròte hjå reinsdyr. Sjukdomen fører til ein smertefull betennelse i det blaute vevet i foten, av og til òg i led og i knokkelvev hjå dyra. Fotròte er påvist i mange villreinområde, og mykje tyder på at denne sjukdomen er eit aukande problem hjå villrein. Men auka kunnskap om fotròte hjå jegerar og i villreinforvaltninga generelt er òg ein faktor ein må ta med i dette bildet.
Kartlegging jakta 2020
Kalveklauv med tydeleg fotròteutbrudd. Foto: Anders Mossing
Veterinærinstituttet vil fortsetje kartlegginga av fotròte og vil i samband med årets villreinjakt oppfordre jegerar til å sende inn føter frå dyr som heilt tydlege er infisert. Og ikkje berre frå område der sjukdomen alt er påvist, men ein ynskjer òg å ha fokus på område der ein så langt ikkje har påvist denne sjukdomen. Over tid vil auka kunnskap kunne gje svar på korleis risikoen aukar for at sjukdomen oppstår i eit villreinområde.
Føter som skal sendast inn, kan frysast inn lokalt og sendast til Veterinærinstituttet etter jakta. I einskilde område blir dette koordinert av oppsynet.
Kva skal ein sjå etter?
Sikraste kjenneteiknet på eit dyr med fotròte er at dyret er halt, det kan òg vera synlege sår på nedre del av beina, og i nokre tilfelle kraftig betent og “klumpete” fot. Slike dyr bør avlivast med omsyn til både smittehygiene og dyrevelferd. Synlege forandringar på beina kan vera ei smittekjelde for miljøet og andre dyr.
Kva gjer ein med slaktet?
Jeger må ta stilling til om løyvet skal skjerast, eller om dyret er reikna som fallvilt. Foto: Anders Mossing
Det er viktig at verkebyllar på slaktet ikkje kjem i kontakt med andre delar av dyret eller miljøet. Slaktet kan brukast til mat dersom dyret berre har fotròte på eitt bein og elles ser ut til å ha god allmenntilstand. Medan dyr som heilt tydeleg er prega av sjukdomen, er i dårleg hald, har treg fluktreaksjon osv., bør kasserast. Dyr som er angripne på meir enn eitt bein bør kasserast uavhengig av allmenntilstanden.
Skal ein skjera fellingsløyvet?
Ein kvar jeger som observerer eit skadd eller synleg sjukt dyr, skal så snart som råd melde frå om situasjonen til oppsynet. Jegere må sjølv vurdere om det skal avlivast for å hindra unødig liding. Dersom du har fellingsløyve på tilsvarande dyr, må du straks ta stilling til om dyret skal takast på din eigen kvote. Dersom ikkje, må du straks gjera opp dyret slik at kjøtet tek minst mogeleg skade. Ta kontakt med kommune, valdansvarleg og/eller oppsynet i området, og ikkje transportera slikt kjøt før løyve er gjeve.
Meir informasjon om årets villreinjakt finn du i folderen “Villreinjakt 2020”.
Kunnskap om villreinens arealbruk er viktig i mange saker, ikke minst i forbindelse med den nylig fastsatte kvalitetsnormen for villrein. Likeså evnen til å peke på mulig konfliktområder og foreslå relevante tiltak, som på sikt kan bedre reinens tilgang til viktige områder. Nå foreligger det en ny mal for hvordan slike prosjekter skal gjennomføres.
Norsk villreinsenter (NVS) fikk i perioden 2007-2008 i oppdrag fra daværende Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) å gjennomføring kartlegging av reinens arealbruk i alle våre nasjonale villreinområder. Resultatet ble faglige oppdatert kartgrunnlag med tilhørende rapporter for bruk i de regionale planprosessene. I etterkant har NVS også gjort tilsvarende arbeider i en rekke av våre ikke-nasjonale villreinområder.
Slik kunnskap er svært viktig i forbindelse med den nylig fastsatte kvalitetsnormen for villrein. Likeledes er det behov for at det identifiseres såkalte fokusområder. Fokusområder omfatter områder hvor det er identifisert utfordringer for villreinen knyttet til arealinngrep og menneskelig aktivitet. Effektene av dette er ofte arealunnvikelse, der reinen unngår å bruke hele eller deler av funksjonsområder den ellers ville ha tatt i bruk på den gjeldende årstid, eller ulik grad av hindringer av reinens naturlige trekk mellom ulike funksjonsområder. Fokusområdene vil være utgangspunkt for vurdering av avbøtende tiltak som kan bidra til at reinen kan bruke leveområdet på en mer optimal måte.
En ekspertgruppe nedsatt av Miljødirektoratet la ved årsskiftet 2017/2018 fram sin rapport med faggrunnlag og forslag til en kvalitetsnorm for villrein (NINA Rapport 1400). Kvalitetsnormen ble foreslått å skulle bestå av tre delnormer, der delnorm 3 omfatter «Leveområde og menneskelig påvirkning». For å kunne klassifisere alle villreinområdene etter denne delnormen er det en forutsetning at alle de 24 områdene kartlegges ved bruk av samme metodikk, og ekspertgruppa anbefalte derfor at det burde utarbeides en kartleggingsmal basert på tidligere erfaringer.
En av parametrene i kvalitetsnormen er slaktevekt på kalv. Foto: Anders Mossing
I år innføres kvalitetsnormen for villrein. Dette er en gladnyhet for alle som er opptatt av å ta vare på villreinstammene. En av de mest sentrale måleparameterne i den nye normen er slaktevekt på kalv. Det er derfor viktig at alle jegere som feller kalv veier slaktet etter felling.
Opplysninger som vekt, kjønn og fellingsdato skal legges inn i hjorteviltregisteret eller appen Sett og skutt av den enkelte jeger. Den absolutt enkleste måten å gjøre dette på er at alle tar med ei lita elektronisk koffertvekt i sekken slik at dyra veies samme dagen som de felles.
Hvorfor kalv?
Slaktevekt hos hjortevilt er et viktig mål på kondisjon og tilstanden i bestandene. I overvåkingsprogrammet for hjortevilt samles det rutinemessig inn slaktevekter og opplysninger om alder og kjønn på dyra som felles. I kvalitetsnormen for villrein har en valgt å sette fokus på slaktevekter hos kalv. Hvorfor bare kalv?
Slaktevekter hos voksne dyr er avhengig av en rekke forhold. Bukk vokser for eksempel gjennom store deler av livet og når sin maksimale størrelse først ved 7- 8 års alder. Gjennomsnittsvekta hos bukk er derfor avhengig av alderssammensetningen i stammen. Et godt eksempel i så måte er vektøkningen hos voksen bukk de seinere åra i Setesdal Ryfylke. Her har forvaltningen planmessig økt andelen bukk i stammen. Effekten av det har vært at bukkene lever lenger og gjennomsnittsvekta hos voksne bukker er nå vesentlig større enn tidligere.
Slaktevekta hos simler reflekterer at simlene lever et annet liv enn bukkene. I våre villreinstammer får de aller fleste simlene sin første kalv allerede når de er to år gamle. Dette til forskjell fra caribou i Nord-Amerika, som ofte er minst tre år gamle før de blir drektige. Kostnadene med å fø fram en kalv er såpass store at de færreste av villreinsimlene vokser noe særlig etter at de fyller tre år. Simler som ikke blir drektige kan derimot bygge opp både muskelmasse og fettlagre og har gjerne en slaktevekt som er 10 kilo mer enn de kalveførende simlene i samme bestand.
Hos kalvene er derimot slaktevekta stort sett avhengig av alder og hvilken mor de har. Kalvene er født i løpet av noen uker i mai, og de fortsetter også å vokse utover høsten. Bukkekalver er som regel omtrent en kilo tyngre enn simlekalvene. Vi kan korrigere for disse forskjellene med å standardisere slaktevektene til simlekalv på en gitt dato om høsten. Derfor er det viktig at jegerne også leverer opplysninger om kjønn og fellingsdato.
Det er stor vektforskjell mellom de ulike kjønns- og alderskategoriene hos villrein, men også innen den enkelte kategori. Foto: Anders Mossing
Vektutvikling hos villrein i Norge
Forvaltningen av villrein har i lang tid fokusert på kvalitet. Målsettingen i villreinforvaltningen har ikke vært å produsere flest mulig reinsdyr eller flest mulig kilo kjøtt, men å opprettholde høy kvalitet i form av gode slaktevekter og høy kalveoverlevelse. Målet om kvalitet gjenspeiles også i forvaltningen av villreinens leveområder. Det har blitt nasjonal politikk at villreinarealene skal skjermes mot videre utbygging og at reinsdyra skal ha tilgang på gode beiter gjennom hele året. Hovedtanken bak dette er at villreinstammer som har det bra og som er i god kondisjon også har større evne til å motstå vanskelige vintre og andre miljøfaktorer som forstyrrelser, stress og sjukdommer.
I overvåkingsprogrammet for hjortevilt har en fulgt utviklingen i sju av våre største villreinstammer siden 1990. Resultatene fra programmet gir oss en brukbar dokumentasjon på utviklingen i disse stammene. Noen av resultatene herfra gir grunn til bekymring. Flere villreinstammer som tidligere var kjent for å ha dyr i svært god kondisjon har en dokumentert vektnedgang over lengre tid. Det mest slående eksemplet er Forollhogna, som har 20 % reduserte slaktevekter i løpet av en 20- 30 års periode. Tilsvarende ser vi en vektnedgang også i Knutshø, men her har også kalveproduksjonen målt som kalver per 100 simler og ungdyr sunket mye de siste 20 åra. På Hardangervidda har en i lang tid hatt som mål å øke kondisjonen på dyra, men fortsatt veier den typiske kalven her bare 13 – 14 kilo. På Hardangervidda har dessverre oppslutningen om overvåkingsprogrammet vært svak og en har ikke gode nok data herfra.
Det er viktig at så mange som mulig veier kalvene de skyter. Foto: Anders Mossing
Årsaken til at vektene synker kan være mange, og det er helst flere samvirkende faktorer som er årsak til utviklingen. Utilsikta effekter av jakt gjennom jaktseleksjon eller at simlene skytes fra kalvene kan være en mulig forklaring. Innsnevra leveområder og dermed dårligere beiteforhold og / eller større parasittbelastning kan også være plausible forklaringer på den negative utviklingen.
I år innføres kvalitetsnorm for villrein. En av de viktigste måleparameterne i kvalitetsnormen er slaktevekt hos kalv. Alle jegere som feller kalv må derfor levere opplysninger om vekt, kjønn og fellingsdato for dyra de skyter. Ei lita elektronisk koffertvekt i sekken løser problemet med å få veid slaktet kort tid etter felling. Dette er en dugnad som alle ansvarsfulle jegere må slutte opp om.
I overvåkingsområdene er årets kalvetellinger allerede gjennomført. Dette bildet er fra Setesdal Ryfylke. Foto: Anders Mossing
Norsk institutt for naturforskning gjennomførte kalvetellinger i samtlige overvåkingsområder torsdag og fredag 25. og 26. juni i år. Dette er første gang en har lyktes med å gjennomføre samtlige kalvetellinger i juni måned.
Tellingene gjennomføres i samarbeid med de lokale villreinutvalgene og Norsk villreinsenter. Kalvetellingene gjennomføres som fast rutine i det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt og gir et årlig estimat på andelen kalv i bestandene. Resultatene fra tellingene oppgis som kalver per 100 simler og ungdyr og er et viktig grunnlag for vurderinger av bestandsstørrelse og kalvetilvekst.
Villreinområdene som omfattes av overvåkingsprogrammet er Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Rondane, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke.
Årlige kalvetellinger er gjennomført siden begynnelsen av 1980-tallet, og startet med forskningsprosjektet «villreinens tilpasning til naturgrunnlaget», som ble ledet av Terje Skogland. Kalvetellingene ble inkludert i det nasjonale overvåkingsprogrammet fra og med 1990.
I henhold til den nylig fastsatte kvalitetsnormen for villrein, så er antall kalv per 100 simler og ungdyr en sentral parameter i vurderingen av bestandsforhold (delnorm 1). Under 35 er dårlig tilstand, 30-50 er middels tilstand og over 50 er god tilstand.
Trafikklys-systemet for antall kalv per 100 simler og ungdyr.
I alle våre 24 villreinområder er det med andre ord nå behov for årlige kalvetellinger. I veldig mange av de som ikke er omfattet av overvåkingsprogrammet, gjennomføres riktignok årlige kalvetellinger. Men i noen områder må slik praksis etableres.
Her er noen bilder fra årets kalvetellinger. Bildene er i skrivende stund ikke ferdig analysert og telt. Foto: Anders Mossing (Norsk villreinsenter) og Roy Andersen (Norsk institutt for naturforskning)
