Kjappe fakta
Avtrykket etter klauvene er halvmåneformede. De er 9 – 10 cm brede og 8-9 cm lange. Dette varierer med alder, kjønn og underlag.
Storbukk
De største dyrene i villreinflokken. Kraftig gevir med mange takker, ragg i halsen – og penis.
Simle
Simlegeviret er langt mindre enn bukkegeviret, men kan ha mange forgreininger. Er du i tvil om du sikter på bukk eller simle,
sjekk om dyret har penis.
Kalv
Normalt har kalven et gevir som består av to enkle stenger, men i visse tilfeller kan det være kløfting i toppen. Jaktmessig skilles det ikke på bukke- og simlekalver. Ofte veldig mørk bast.
Foto: Arne Nyaas
Tilpasninger til livet i høyfjellet
Reinen er et hjortedyr, men i motsetning til de andre hjortedyrene, har begge kjønn hos reinen gevir. Selv kalvene får gevir i sitt første leveår. Bukkene bærer ikke geviret lenger en nødvendig, og etter paring felles geviret. Simlene derimot, beholder sitt gevir til kalven fødes utpå våren. Dette er en tilpasning for å sikre hunnene bedre konkurranseevne når de konkurrerer om sparsomme matressurser på vinteren og våren. De drektige simlene er da avhengig av å få tilstrekkelig næring for at kalven skal bli stor nok til fødselen.
Ekstra isolasjon
Foto: Karina Gjerde
Luktesans
Foto: Anders Mossing
Truger
Foto: Karina Gjerde
Foto: Kjell Bitustøyl
Hva spiser villreinen?
Reinens tilpasning til lav som vinterbeite, er dens mest karakteristiske særtrekk. Lav inneholder mest lettløselige karbohydrater som er god vedlikeholdsmat, men dårlig egnet til vekst pga lite proteiner. Om vinteren foretrekker reinen lavartene gulskinn og kvitkrull, men hvis disse artene ikke er tilgjengelige, kan den også spise andre lavarter, blader og andre planter med lavere næringsverdi. Reinen er på ingen måte avhengig av lav, hvis det er tilgang på annen næring igjennom andre beiteplanter. Dette har en sett på for eksempel utsatt rein på Sør-Georgia. Her levde reinen nesten utelukkende av gress, da det er svært lite lav på denne øya. Et annet spesielt trekk vinterstid, er at reinen kan gnage på gamle gevir som ligger på bakken, eller den kan gnage på andre dyrs gevir. Hvorfor dette skjer, er forskerne ikke sikre på, men en antar at det er for å fylle på med mineraler og næringsstoffer det er lite av i den vanlige vinterdietten.
Gulskinn
Kvitkrull. Foto: Anders Mossing
På denne årstiden spiser reinen en rekke ulike urter og blomsterplanter som vokser i fjellet. De kan også beite blader av busker som dvergbjørk (Betula nana) og vier (Salix spp.). Eksempler på slike planter kan være harerug (Bistorta vivipara), smyle (Deschampsia flexuosa) og ulike starrarter. Et annet spesielt fenomen om våren, er at reinen kan være stresset næringsmessig, og derfor kan spise helt ”uvanlig” mat som smågnagere og fugleegg.
Sopp gir viktig næring om høsten. Reinen kan da legge ut på lange vandringer langt ned i bjørkeskogen for å lete etter sopp, og en kan da se rein på plasser en ikke finner dem ellers i året.
Foto: Kjell Bitustøyl
Brunst, paring og et nytt liv blir til
Voksne simler blir normalt drektige hver høst fra de er 1,5 år til de er 12-14 år gamle, men dette kan variere. I Forollhogna er det kjent at 4 måneder gamle simler har blitt befruktet. Bukkene blir også kjønnsmodne når de er 1,5 år, men de må som oftest vente til de er inne i sitt 3-5 leveår før de får delta i paringen.
I slutten av august når konsentrasjonen av kjønnshormoner hos bukkene et nivå som gjør bukkene mer aggressive, og de begynner å se på hverandre som konkurrenter. Brunsten er i gang! Bukkene er nå klare til å forsvare sitt harem av simler mot andre bukker, og legger all sin energi i nettopp dette. Paringen skjer fra midten av september til midten av oktober. Selve paringsakten varer vanligvis ikke mer enn 10 sekunder, og simla står helt i ro under selve akten. Umiddelbart etterpå vil bukken rette oppmerksomheten mot andre potensielle ”beundrerinner” for å få paret seg med flest mulig av dem.
Før simlene kalver på våren, finner de fram til velegnede kalvingsområder. I mange av de norske villreinområdene er dette områder som ligger høyt til fjells i småkupert terreng med bar-flekker. Simlene kalver som regel litt ut i mai etter at de har gått drektig i ca. 225 dager (7-8 måneder). Selve kalvingstidspunktet varierer mellom villreinområdene og fra år til år, men tidspunktet er nokså synkronisert mellom simlene i én og samme flokk. Selve kalvingen tar som regel ikke mer enn 15-20 minutter, og etter like lang tid prøver kalvene og komme seg opp på føttene. Etter et par dager er kalven klar til å følge sin mor, og kan da følge henne videre til bedre beiteområder.
Foto: Kjell Bitustøyl
Hvordan lever villreinen?
Villreinen blir ofte omtalt som fjellets nomade. Begrepet nomade brukes vanligvis om folkegrupper på stadige forflytninger, men er likevel betegnende for villreinens måte å bruke leveområdet på.
Villreinen har en helt annen områdebruk enn de andre hjortedyrene. Elg, hjort og rådyr lever i skogen og danner sjelden store flokker. Villreinen derimot, lever i flokker hovedsakelig i høgfjellet. Størrelsen på flokkene kan variere fra noen titalls dyr, til flere hundre dyr i samme flokk. Man antar at villreinens flokkstruktur er en tilpasning til å leve sammen med rovdyr. Det samme ser vi også hos andre arter, f.eks. hos gnu på savannene i Afrika. Jo flere dyr man er i flokken, desto mindre sannsynlig er det å bli drept av rovdyr.
Villreinen i Norge lever i hovedsak i to typer flokker. Bukkeflokkene er mindre flokker, fra noen få til ca. 100 dyr, bestående i hovedsak av bukker i ulike aldrer. Fostringsflokkene kan bestå av flere hundre dyr i hovedsak kalver, simler og ungdyr.
Bukkeflokkene og fostringsflokkene blander seg om høsten og lever sammen til brunsten er over. Da mister bukkene geviret og status, og trekker sammen i egne bukkeflokker igjen. Bukkeflokkene bruker i større grad randområdene i leveområdet, mens fostringsflokkene bruker sentrale deler av leveområdet. Dette kommer tydeligst frem om våren. Da velger simlene å trekke til sine faste kalvingsområder som ofte er langt til fjells. Her finner de kuperte områder hvor den enkelte simla finner en trygg plass for kalving. Her er den relativt trygg for rovdyr samtidig som den får ro sammen med kalven.
Om våren velger bukkeflokkene en helt annen strategi. Bukkene oppsøker randområdene som først får frodige og næringsrike vårbeiter. Dette medfører at bukkene ofte observeres langt nede i skogen, gjerne tett inntil bebyggelse og veier. Det er overraskende for mange å se villrein så nært bebyggelse og veier, men da må man huske at dette er bukkeflokker med en helt annen terskel for forstyrrelser enn de mer sky fostringsflokkene.
Firkantene tilsvarer arealet de ulike artene krever.
Foto: Anders Mossing
Hvor lever villreinen?
Kilde: Villrein & Samfunn, NINA Temahefte 27
I Norge forekommer to underarter: tundraformen R. t. tarandus, og Svalbardrein (R. t. platyrhynchus), som kun finnes på Svalbard. Tundraformen finnes også i Russland. Overgangene mellom den ville tundraformen, skogsreinen og tamrein er usikker i disse områdene. Det er uansett tamrein som er den dominerende formen.
I Fennoskandia finnes opprinnelig tundrarein bare i Norge og skogsrein (R. t. fennicus) kun i tre forekomster i Finland (Jordhøy m.fl. 1996). Forskere har også delt Rangifer tarandus inn i lokale underarter til Rangifer t. tarandus, med underarter over hele det nordlige Eurasia.
En underart av rein som levde på Grønland er idag utdødd.
Foto: Anders Mossing
Trusler
Villreinen lever i ekstreme miljøer. Vinteren gir villreinen store utfordringer som snø, is, vind og ekstrem kulde, mens sommeren utfordrer med høye temperaturer, fuktighet og insekter. For å overleve i et ekstremt miljø trenger villreinen ekstreme tilpasninger i forhold til fysiologi, flokkatferd og områdebruk.
Marginalt leveområde
Villreinen lever i ekstreme miljøer. Vinteren gir villreinen store utfordringer som snø, is, vind og ekstrem kulde, mens sommeren utfordrer med høye temperaturer, fuktighet og insekter. For å overleve i et ekstremt miljø trenger villreinen ekstreme tilpasninger i forhold til fysiologi, flokkatferd og områdebruk.
Vi liker gjerne å si at villreinen lever svært marginalt. Dette betyr at det skal svært lite til før villreinen blir forstyrret slik at det går på bekostning av kondisjon og reproduksjon. Ved stadige forstyrrelser vil tida som brukes til å spise mat reduseres. Dette fører til lavere kroppsvekt, som igjen gjør villreinen dårligere egnet til å tåle det tøffe klimaet. I tillegg kan reproduksjonssyklusen påvirkes slik at kalvene fødes seinere på året, og de nyfødte får kortere beitesesong før neste vinter. Kalvene får da mindre tid til å bygge opp fettreserver som den er avhengig av å tære på gjennom vinteren.
For 100 år siden var villreinen i Norge truet av utryddelse på grunn av for hard beskatning. Fredning, og en stadig strengere regulering av jakta, medførte at bestandene gradvis tok seg opp igjen.
I dag er derimot villreinen utsatt for andre, men like alvorlige trusler. Den mest alvorlige trusselen i dag er nedbygging av villreinens leveområder. Den andre alvorlige, men mer uforutsigbare trusselen, er klimaendringer.
Klimaendringer
Klimaendringer er et begrep som vi har blitt vant med å forholde oss til. Vi hører om flomkatastrofer i Asia og orkaner i USA. Men hva med Norge? Merker vi noe til klimaendringene, og hva vil eventuelle klimaendringer føre til for villreinen?
FNs klimapanel er enige om at vi står framfor store utfordringer knyttet til klimaendringer. Klimaekspertene mener endringene vil gi utslag i temperaturstigning og mer ekstremvær. Disse endringene kan også få betydning for villreinen i norske fjell!
Snøens egenskaper, is og snømengde vil endres som følge av klimaendringer. Mildere vintre med mer nedbør i form av regn i høgfjellet, vil føre til at tettheten i snøen vil øke og faren for nedising av beiter vil også øke. For villreinen betyr dette at vinterbeitet vil bli vesentlig forverret i enkelte områder.
Varmere somre fører til økt nedsmelting av is- og snøbreer i fjellet. Dette er viktige områder for villreinen om sommeren hvor den kan avkjøle seg og komme seg vekk fra insektplager. Reduserte is- og snøbreer i fjellet fører dermed til økte forstyrrelser og stress for villreinen.
Varmere somre vil også føre til bedre forhold for insekter og andre parasitter som lever på villreinen. De siste årene har vi sett en økning av sykdomstilfeller på hjortedyr og moskus. Dette er sykdommer som skyldes insekter eller bakterier som formerer seg hyppigere i varmere og fuktigere klima. Et eksempel på dette er utbruddet av lungebetennelse hos moskusstammen på Dovrefjell. Veterinærinstituttet konkluderer med at sykdomsutbruddet hos moskus er resultat av en spesiell varm og fuktig sommer, og at problemet også er relevant for villrein:
Arktiske dyrearter som moskus og villrein er tilpasset et svært ugjestmildt miljø – de lever så å si på kanten av hva som er mulig. Selv mindre endringer i livsmiljøet kan medføre store endringer i disse dyras overlevelse. Hva som skjer med forekomsten av sykdom hos disse artene når klimaet blir varmere, kan også gi en pekepinn om hva som kan skje med balansen mellom sykdom og overlevelse hos andre arter. I denne forstand blir den godt overvåkede moskusstammen på Dovrefjell en modell for hvordan klimaendringer påvirker overlevelsen til dyr tilpasset kulde.
Swipe for å se hele tabellen:
Dersom de framtidige klimaendringene betyr at beiteforholdene blir vanskeligere, så kan vi konkludere med at villreinen vil ha større behov for å bevege seg mellom ulike beite- og funksjonsområder. Det betyr at villreinens trekkorridorer vil bli spesielt viktige i framtida.
Tekniske inngrep og forstyrrelser
De opprinnelige villreinfjella i Norge bestod av 4 store hovedregioner. Det var sannsynligvis stor intern utveksling av dyr innad i disse regionene. Regionene representerer områder med en tydelig forskjell i klima fra vest til øst og fra sør til nord. De milde og nedbørsrike kystområdene var attraktive områder for kalving og vår-/sommerbeite, mens de kalde og nedbørsfattige innlandsområdene var attraktive vinterbeiteområder med lite snø og store forekomster av lav.
Kilde: Villrein & Samfunn, NINA Temahefte 27
I dag er situasjonen en ganske annen. På grunn av jernbanen og Europaveg 6 over Dovre har det opprinnelige trekket mellom øst og vest opphørt. I tillegg har vi en rekke andre inngrep og forstyrrelser som gjør at den opprinnelige Dovre/Rondane-regionen nå er oppdelt (fragmentert) i 7 mer eller mindre atskilte områder.
Villreinens normale beskyttelse mot det meste er å flytte på seg. For å finne beiter gjennom hele året er reinens naturlige atferd å vandre til nye eller bedre beiteområder. I dagens situasjon hvor infrastruktur og menneskelig aktivitet stenger for de gamle trekkveiene, har villreinen færre muligheter til slike vandringer.
Denne situasjonen gjelder for alle de 4 opprinnelige regionene i Norge. Derfor har vi i dag 24 mer eller mindre atskilte villreinområder på fastlandet i Norge.
Vi skiller i dag mellom minst fire ulike effekter knyttet til tekniske inngrep og forstyrrelser:
Arealtap som direkte følge av inngrep
Dette er effekter som er direkte knyttet til selve inngrepet og som ofte er av begrenset omfang. Unntakene er tilfeller der det fysiske inngrepet dekker store arealer, eller hvor inngrepet har en barriereskapende effekt. Eksempler på at slike effekter kan være betydningsfulle i forbindelse med villrein er etablering av vannkraftmagasiner i spesielle beiteområder, eller ved at viktige trekkveier endres på grunn av f. eks. et hyttefelt.
Fysiologiske og atferdsmessige reaksjoner hos enkeltindivider
Slike effekter er dokumentert hos en rekke arter og oftest i forbindelse med eksperimentelle undersøkelser der dyr er utsatt for ulike stimuli. Disse effektene er direkte knyttet til en spesifikk forstyrrelse og avtar ofte etter kort tid. Et eksempel på dette er økt forbrenning og redusert tid til matsøk som en følge av menneskelig ferdsel.
Barriereeffekter
Dette er effekter som kan oppstå enten ved store endringer i leveområdet eller ved at det bygges langsgående inngrep som hindrer normale trekk mellom områder. Veger, jernbane, kraftledninger eller oljerørledninger er eksempler på slike inngrep. Redusert utveksling av genetisk materiale, endring i beitebelastning og endra tilgang til viktige sesongbeiter eller viktige habitater (f.eks.kalvingsområder), er biologiske effekter av at det dannes slike barrierer.
Samla effekter av ulike forstyrrelser og inngrep
Summen av ulike forstyrrelser, inngrep og begrensinger i naturmiljøet omtales ofte som kumulative effekter. De kumulative effektene gir de målbare effektene på villrein i form av redusert vekst, reproduksjon og overlevelse.
Hvorfor er villrein så viktig?
Å ta vare på villreinen på en god måte vil bety at andre samfunnsinteresser må settes til side. Noen vil av den grunn kanskje spørre om dette virkelig er nødvendig. Hva er bakgrunnen for det internasjonale ansvaret Norge har, og hvorfor er egentlig villreinen så viktig?
Over 90% av vill tundrarein finnes i Norge
Villreinen som art er utbredt over store deler av verden på den nordlige halvkule. I Nord-Amerika (Canada og Alaska) og på Grønland kalles den gjerne caribou. Gjennom Europa og Eurasia (Skandinavia, Svalbard, Russland og Kina) kalles den reinsdyr. Alle disse dyrene tilhører samme art, Rangifer tarandus.
Arten Rangifer tarandus er igjen delt opp i ulike underarter. Underarten som Norge har et særskilt internasjonalt ansvar for, og som finnes utbredt i Sør-Norge, er vill tundrarein (Rangifer tarandus tarandus). Denne underarten finnes også i Russland, men der er overgangen mellom vill tundrarein, tamrein og underarten skogsrein usikker. Og tamrein er uansett det dominerende i antall. Ut i fra dette er det anslått at Norge har over 90 % av de gjenværende bestandene av vill tundrarein. Og med dette følger et særskilt internasjonalt ansvar.
Villreinen er en "paraplyart"
Villreinen er et meget arealkrevende dyr, og den vandrer mye gjennom året for å finne egnede beiter til ulike årstider. Bakgrunnen for dette er det marginale og ustabile livsgrunnlaget fjellet tilbyr.
Fjellområdene er også leveområde for mange andre dyr, fugler og planter, som på hver sine måter er tilpasset dette karrige livsmiljøet. Lykkes man i å ta vare på tilstrekkelig store arealer for villreinen, vil man også sikre leveområdet for veldig mange andre arter.
Villreinen har alltid vært viktig for oss
Villreinen har vært et viktig grunnlag for vår bosetning “her på berget” i tusenvis av år. Helt siden isen smeltet bort etter siste istid, og reinen og mennesket vandret inn har vi jaktet på disse dyrene. De har i perioder vært helt avgjørende for vår overlevelse i landet. Før siste istid var over, var det rein også i sørlige deler av Europa. De utnyttet reinen som matressurs, og utgravninger av boplasser har vist at reinen i perioder har utgjort 85-90 % av kosten.
Den dag i dag er reinen viktig næringsgrunnlag for mange som har bosatt seg rundt fjellområdene. Den har også store kulturelle verdier og er viktig for manges opplevelse og rekreasjon.
“Norge er fjellandet, villreinen er fjelldyret. Ingen arter i norsk fauna kan som villreinen speile landets oppvåkning etter siste istid. Dessuten har villreinen og Europas befolkning en felles 40 000 år gammel historie. Villreinen er derfor en av Europas fremste kulturbærere. Det er av den grunn både spennende og skremmende at det er vi i Norge – som de eneste europeere – som kan bringe historien videre. Om villreinen vil overleve videre, er opp til oss.”
Villrein & Samfunn, NINA Temahefte 27
Jordhøy, P. & Bevanger, K. (2004). Villrein. Naturforlaget. 167 s. // Mossing, A. 2018. Hva spiser reinen? NVS FagFakta 3/2018. 2 s. // Skogland, T. (1994). Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk forlag. 143 s. // Skogland, T. (1990). Reinen. s. 148-170 i: Semb-Johansson, A. & Frislid, R. (red.).Norges dyr. Pattedyrene 2. J. W. Cappelens Forlag, Oslo. // Skogland, T. (1994). Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk forlag. 143 s. // Hagen, D. m.fl. (2006). Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde – kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satelittbildetolkning og visuell punkttaksering fra helikopter. NINA Rapport 135. 52 s. // Warenberg, K. m.fl. (1997). Flora i reinbeiteland. Nordisk Organ for Reinforskning og Landbruksforlaget. 112 s. // Isaksen, K., Syvertsen, P. O., Kooij, J. Van Der & Rinden, H. (RED.) (1998). Truete pattedyr i Norge: faktaark og forslag til rødliste. Norsk Zoologisk Forening. Rapport 5. 182 s. // Williams, T. M. & Heard, D. C. 1986. World status of wild Rangifer tarandus populations. Rangifer, Special Issue No. 1: 19-28. // Reimers, E. 1989. Villreinens Verden. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo. 126 s. // Jordhøy, P., Strand, O., Skogland, T., Gaare, E. & Holmstrøm, F. 1996. Oppsummeringsrapport, overvåkingsprogram for hjortevilt – villreindelen 1991-95. NINA Fagrapport 22. 57 s. // Andersen, R., Hustad, H. (red.) (2004). Villrein og Samfunn. En veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. NINA Temahefte 27. // Skogland, T. (1994). Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer. Teknologisk forlag. // Strand, O. (2008). Forventede klimaendringer og ei framtid for villreinen. Artikkel i tidsskriftet Villreinen 2008, s 4-8. // Andersen, R., Hustad, H. (red.) (2004). Villrein og Samfunn. En veiledning til bevaring og bruk av Europas siste villreinfjell. NINA Temahefte 27. // Jordhøy, P. m.fl. (2003). Tilbakeføring av Hjerkinn skytefelt til sivile formål – temautredning Økosystem, villrein og moskus. Rapport til Forsvarsbygg. NINA, Norsk institutt for naturforskning. // Ytrehus, B. m.fl (2008) . Fatal Pneumonia Epizootic in Musk ox (Ovibos moschatus) in a Period of Extraordinary Weather Conditions. EcoHealth (2008). // Williams, T. M. & Heard, D. C. 1986. World status of wild Rangifer tarandus populations. Rangifer, Special Issue No. 1: 19-28. // Reimers, E. 1989. Villreinens Verden. H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo. 126 s.
NVS FagFakta 1/2009
Menneskelige inngrep og villreinens arealbruk - sky rein velger uberørte arealer
Last ned her