Tap og oppdeling av leveområder er blant de største truslene mot naturmangfoldet globalt. Derfor inkluderer forvaltningsstrategier ofte habitattilstand når bestandssituasjonen beregnes for å bidra til tidlig varsling om tilbakegang og for å gi mer målrettede og effektive forvaltningstiltak. Men måten dette gjøres på varierer betydelig, med mulige konsekvenser for hvor effektive strategiene blir.
– Å bruke de mest robuste og helhetlige tilnærmingene er avgjørende dersom vi skal utvikle effektive bevaringsstrategier som kan nå internasjonale mål for restaurering av natur og bevaring av arter, sier Bram van Moorter, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).
En ny studie, gjennomført av et internasjonalt forskerteam, sammenligner nasjonale forvaltningsstrategier for caribou i Canada og villrein i Norge for å finne læringspunkter som kan styrke fremtidige forvaltningstiltak.
En art i tilbakegang
Rangifer tarandus – kjent som villrein i Eurasia og caribou i Nord-Amerika – lever i nordlige økosystemer i Europa, Sibir og Nord-Amerika. Arten er avhengig av store, sammenhengende landskap for sine sesongmessige vandringer, og er derfor svært sårbar for barrierer skapt av menneskelig aktivitet og klimaendringer.
I Canada har skogbruk, gruvedrift og olje- og gassutvinning stykket opp leveområder og økt sårbarheten for rovdyr. I Norges flerbrukslandskaper har infrastruktur, turisme og energiprosjekter kuttet mange trekkveier og redusert tilgangen til viktige beite- og kalvingsområder, noe som har ført til ressursbegrensninger og genetisk isolasjon.
Resultatet er en nedgang i bestandene i begge land: Boreal caribou er klassifisert som Truet i Canada, mens villrein i Norge står på rødlista som Nær Truet.
Canada vs. Norge: To ulike modeller
For å bremse nedgangen har Canada og Norge utviklet ulike nasjonale strategier tilpasset sine sosio-økologiske forhold:
Canada har en modell-drevet strategi. Her brukes statistiske modeller til å koble habitatforstyrrelser til bestandsdynamikk, inkludert indirekte effekter via rovdyr–byttedyr-forhold. Habitatdata oversettes til demografiske mål, slik at bestandslevedyktighet kan vurderes selv der detaljert demografisk informasjon mangler eller er utilstrekkelig.
Norge har en bredere, ekspertbasert tilnærming. Her kombineres mer data og informasjon om demografi, helse- og genetikk, beiteressurser og habitattilstand – inkludert sammenheng mellom beiteområder gjennom trekkveier.
Styrker, svakheter og muligheter
Den kanadiske modellen er målrettet og sterk på å oversette habitatforstyrrelser til forventede effekter på bestandene gjennom statistiske modeller, noe som hjelper med å estimere tidlig risiko og støtte design av tiltak. Samtidig bygger den mindre på lokalt detaljert kunnskap, og det snevrere fokuset gjør det vanskeligere å oppdage nye trusler når de dukker opp.
Den norske tilnærmingen er mer helhetlig og inkluderer et bredt spekter av faktorer, samt sterk involvering av lokale interessenter. Men ekspertbaserte vurderinger kan være vanskeligere å standardisere, validere og oversette til konkrete tiltak – særlig i flerbrukslandskap der ulike interesser står mot hverandre.
– Ved å trekke på Canadas modellbaserte tilnærming, Norges bredere perspektiv, og nyere fremskritt innen konnektivitetsforskning og restaurering, kan vi utvikle forvaltningsstrategier som er mer effektive og bedre egnet til å veilede konkrete tiltak, sier van Moorter.
Fremtiden krever fleksibilitet og tidlig varsling
Forskerne understreker at det er avgjørende å integrere habitatdata og bestandsdata for å kunne forutse og håndtere nedgang drevet av endringer i leveområder. Særlig når klimaendringer forventes å forsterke samlede menneskeskapte påvirkninger gjennom komplekse samspill, må bevaringsstrategier være robuste, helhetlige og fleksible for å kunne møte på nye utfordringer.
De peker også på behovet for mer forskning på hvordan kumulative menneskelige påvirkninger reduserer sammenhengende leveområder og hvordan dette påvirker artenes levedyktighet. Slike fremskritt kan danne grunnlaget for tidlige varslingssystemer som gjør det mulig å forebygge, redusere og restaurere før tilbakegangen blir irreversibel.
– Bare ved å forstå de underliggende årsakene til tilbakegang på et tidlig stadium, innenfor de komplekse samspillene mellom menneskelig påvirkning og klimaendringer, kan vi handle i tide og hindre at nedgangen blir permanent, avslutter van Moorter.
Les den vitenakspelige artikkelen her:
Population and habitat assessments for conservation: Comparing national strategies for Canadian boreal caribou and Norwegian wild reindeer
