Villreinrådet har gleden av å invitere alle villreininteresserte til årets fagdager i oktober. Samlingen holdes på Bykle hotell i Bykle, den 21. og 22. oktober 2020.
Dette er sjuende gang Villreinrådet inviterer til ei slik samling. I år vil hovedtemaet være rundt utfordringer knyttet til hytteutbygging i villreinområder. Den nylig vedtatte kvalitetsnormen står også på programmet. I tillegg til interessante faglige presentasjoner er det også avsatt tid til en liten befaring til Store Urar. Programmet for samlingen kan lastes ned her.
Illustrasjonsfoto, hyttebygging i fjellet. Foto: m.prinke, CC-BY SA 2.0.
Total kostnad (inkludert fullpensjon, tre-retters festmiddag med drikke, to lunsjer, busstur og møtemat) er kr 2 500,-. Dette gjøres opp med hotellet ved avreise.
Påmelding og/eller spørsmål rettes til Christian Hillmann, sekretær i Villreinrådet, pr e-post eller telefon 901 52 571. Påmeldingsfrist er 1. oktober 2020. Opplys om navn, telefonnummer, e-post adresse og eventuelle allergier/andre hensyn ved påmelding.
Det gjøres mye god villreinforskning i Norge, og det er vesentlig at dette blir tilgjengeliggjort utover den engere krets. Villreinen tar derfor mål av seg å være den valgte budbringeren – altså det foretrukne populærvitenskapelige villreintidsskriftet. Det betyr ikke at vi ikke slipper til mindre vitenskapelig baserte synspunkter, innspill og «korrektiver» til den «offisielle» villreinforvaltningen.
Som oversikten under viser, inneholder Villreinen 2020 et stort spenn av interessante artikler…
Med et unikt digitalt verktøy blir det nå mulig å forutse effekter av planlagte tiltak som hyttefelt, vei og kraftutbygginger på naturen. Samtidig kan man forutse de positive effektene av å fjerne slike installasjoner for å bedre kårene for arter som villreinen.
Foto: Anders Mossing, Norsk villreinsenter
Det er forskere ved Norsk institutt for naturforskning sammen med eksperter fra andre fagmiljø som har lyktes i å lage dette verktøyet. Målet er å vise den samlede effekten mange små inngrep har. Villreinen er brukt som eksempel i arbeidet med modellen.
Du kan lese mer om dette og se eksempler fra modellen på NINA sine nettsider.
Kvalitetsnorm for villrein er nå fastsatt og mange aktører i villrein-Norge er spent på det videre arbeid. Foto: Anders Mossing
Kvalitetsnorm for villrein ble den 23. juni fastsatt av Kongen i ståtsråd etter lang tids arbeid i kulissene. Ved å etablere objektive grunnlag for å vurdere bestander, beitetilgang og menneskelig påvirkning, håper man at forvaltningen skal bli mer forutsigbar og kostnadseffektiv. Det vil hjelpe til å sikre fremtidig livskraftige bestander med villrein i Norge.
Norge har et særskilt internasjonalt ansvar for å ta vare på den europeiske villreinen. Opprinnelig fantes villrein i hele fjell-Norge, og i store sammenhengende bestander. På grunn av menneskelige inngrep er villreinen i Norge i dag fordelt på 24 mer eller mindre atskilte områder. Flere av disse består igjen av delbestander med lite utveksling og det er fare for ytterligere oppdeling. Kvalitetsnormen skal være et verktøy for å forsøke og forhindre en slik utvikling, og aller helst være i stand til å reversere “tidligere synder”.
Kvalitetsnormen er bygd opp etter et slags trafikklys-system. Grønt lys betyr god tilstand, gult lys middels, mens rødt lys betyr dårlig tilstand. Det er en rekke ulike parametre som skal måles og undersøkes før man kan plassere det enkelte villreinområde i en gitt farge. Disse parametrene er knyttet til bestandsforhold (slaktevekter, tilvekst m.m.), lavbeiter (mattilgang og -kvalitet), samt leveområde og menneskelig påvirkning.
Det er et mål om at alle villreinområder skal ha minimum middels kvalitet, altså gult lys. Lyser det rødt, eller er fare for det, skal man vurdere å utarbeide en tiltaksplan for å bedre situasjonen.
Det faglige grunnlaget for fastsettelse av kvalitetsnormen ble laget av en bredt sammensatt ekspertgruppe. Les mer her.
Prosjektet i Fjellheimen har skaffet til veie ny kunnskap bl.a. om reinens vinterbeiter. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
I Fjellheimen villreinområde foreligger det nå et oppdatert datasett om reinens arealbruk. Initiativet til prosjektet kom fra villreinutvalget i området, og resultatet er bl.a. viktig for den kommende miljøkvalitetsnormen for villrein.
I forbindelse med en felles kommunedelplan for Fjellheimen kom behovet for mer kunnskap om villreinens arealbruk opp, og et kartleggingsprosjekt ble satt inn som et viktig tiltak i handlingsplanen, med villreinutvalget som ansvarlig aktør. Behovet for denne kunnskapen ble ytterligere forsterket da Miljødirektoratet satt i gang arbeid med en miljøkvalitetsnorm for villrein.
Norsk villreinsenter (NVS) har i en rekke norske villreinområder fått slike kartleggingsoppdrag fra Miljødirektoratet. NVS har også fått et oppdrag fra direktoratet om å utarbeide en mal for slike prosjekter. Arbeidet med denne malen har gått parallelt med kartleggingsprosjektet i Fjellheimen.
Forside på NVS Rapport 28/2020 “Fjellheimen villreinområde. Kartlegging av arealbruk”. Klikk for stort bilde. Link lenger ned i saken.
Det er villreinutvalget som har vært hovedansvarlig for arbeidet med kartleggingsprosjektet i Fjellheimen. Prosjektleder har vært Siri W. Bøthun fra Sogn Naturforvaltning AS. NVS har hatt en representant i styringsgruppa. Styringsgruppa har for øvrig hatt med seg deltakere fra to av kommunene, fylkesmannen, verneområdeforvalteren for Nærøyfjorden og Stølsheimen, BKK viltfond, villreinutvalget og villreinnemnda for Nordfjella, Fjellheimen og Raudafjell.
Målet med prosjektet har altså vært styrke kunnskapsgrunnlaget om reinens bruk av området ved å definere både leveområde, samt ulike årstidsbeiter, kalvingsområder og trekkpassasjer. Det har dessuten vært et mål å gjøre kunnskapen tilgjengelig for forvaltning, interesseparter og publikum for øvrig.
Prosjektet har søkt å skaffe til veie all tilgjengelig kunnskap om reinen i Fjellheimen og sammenstille dette. Dette gjelder både tidligere arbeid, nedskrivninger, tellinger, registreringer m.m., men også nye “intervjuer”/møter med en rekke kjentfolk i områdene.
Parallelt med kartleggingsprosjektet har det også vært gjort arbeid for å peke ut fokusområder i villreinområdet. Fokusområder vil si områder der det er konflikt mellom hensynet til villrein og hensynet til andre samfunnsinteresser. «Kongstanken» bak arbeidet med fokusområder, er at de skal identifiseres og videreutvikles i bredt sammensatte forsamlinger. Her skal representanter for de ulike interessene sitte rundt samme bord, for å forsøke å oppnå felles kunnskapsgrunnlag, felles virkelighetsoppfatning og felles mål. I Fjellheimen ble det nedsatt en stor referansegruppe som skulle jobbe med å peke ut slike fokusområder. Dette arbeidet ble ledet av Anders Mossing ved NVS.
Engasjerte deltakere i referansegruppa jobber her med utpeking av fokusområder. Foto: Anders Mossing
Det er oppretta ei reetableringsgruppe som skal planleggje gjenoppbygging av bestanden i Nordfjella. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Mattilsynet og Miljødirektoratet har oppretta ei eiga reetableringsgruppe som skal planleggje å bygge opp ein ny villreinbestand i Nordfjella. Denne gruppa skal koma med konkrete framlegg til korleis dette bør gjerast.
Reetableringsgruppa for villrein i Nordfjella, 16 i talet, er breitt samansett. Her finn du ein god blanding av lokale interesser og nasjonal fagekspertise. Her er representantar for dei lokale villreinutvala, villreinnemnda, folk frå tamreinlaga i området, forskarar frå fleire universitet, NINA og NMBU er med, det same er Veterinærinstituttet, ja, til og med det Sveriges lantbruksuniversitet er med, riktig nok med ein gammal kjenning, Bjørnar Ytrehus, ein av dei fremste ekspertane på skrantesjuke (CWD). CWD-koordinator for kommunane rundt Nordfjella, Lars Nesse, er òg sjølvsagt med. Villreinrådet har òg ein representant. Norsk villreinsenter Sør er sekretariat for arbeidet.
Saman skal desse medlemmene vurdere korleis reetableringa kan skje i høve til å:
sikre fråver av skrantesjuke, god dyrehelse og god dyrevelferd
ta vare på villreinen som nasjonal ansvarsart og ta med villreinfaglege føresetnader
sikre god lokal forankring av reetableringsprosessen og bestandsplanen
Det er meininga at rapporten, eller rapportane, som skal leverast frå gruppa innan 15. april 2021, skal leggjast til grunn for direktoratets revidering av reetableringsplanen frå 2017. Det er venta at ulike syn vil kome fram i denne gruppa. Denne kombinasjonen av innspel og kunnskap vil kunne gje Mattilsynet og Miljødirektoratet eit godt fundament for å gjera det endelege vedtaket. Reetableringsplanen skal vera ferdig hausten 2021 og leverast Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet.
Årsmeldinga til villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten 2019 er klar. Foto: Anders Mossing
Foruten tildeling av kvoter for jakt på villrein jobber villreinnemndene med mange saker som angår villreinen. Under kan du lese mer om de viktigste sakene villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten har jobbet med i 2019.
Ei villreinnemnd er en politisk oppnevnt nemnd som er satt til å forvalte villreinen i Norge. De fatter vedtak om tildeling av villreinløyver til de ulike jaktvaldene og kommer med uttalelser i saker som angår villreinen. Fylkesmannen sitter oftest som sekretær i villreinnemnda, mens Miljødirektoratet er overordna forvaltningsorgan og klageinstans.
Det har i de siste årene vært en økende mengde saker til behandling i villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten. Dette gjelder spesielt i Rondane, mens det i Sølnkletten er en mer beskjeden saksmengde. De viktigste sakene for nemnda i 2019 har vært:
Kommuneplanens arealdel for Ringebu kommune ble avgjort av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som valgte å ta tunge villreinhensyn. Avgjørelsen ga en sterk begrensning av ny hyttebygging inn mot de viktige villreinområdene.
Fra 1. januar 2020 ble Gråhøgdbu turisthytte i Ringebu stengt. Hytta ble erstattet av Veslefjellbua som ble åpnet i november 2019. Merkingen av stien fra Eldåbu forbi Muen til Gråhøgbu legges ned, og stien flyttes lengre ut mot Gudbrandsdalen. Dette vil forhåpentligvis gi villreinen mer ro i dette området.
Illustrasjon fra kartfortellingen om Rondane. Kartet viser fylkesvei 27 over Ringebufjellet med krysningspunkter for villrein og GPS-data.
Klima- og miljødepartementet kjøpte den mye omtalte «Veibua» ved fylkesvei 27 over Ringebufjellet. Hytta ligger midt i et viktig trekkområde ved Muen. Oppkjøp av bua hindrer forhåpentligvis økt ferdsel i området og vil også kunne bidra til å gi reinen mer ro.
I 2019 har det vært en urovekkende økning i tilfeller av fotråte hos villrein nord for Ula elv i Rondane. Lokale observasjoner og forskningsbasert kunnskap viser at menneskelige forstyrrelser skaper problemer for reinen. Økningen av menneskelig ferdsel og aktiviteter over tid har fortrengt villreinen fra viktige beiteområder i Rondane. Når reinen ikke får brukt hele sitt leveområde fører det til at mange dyr blir stående på lite areal og dette kan være en av årsakene til oppblomstring av fotråte.
I løpet av 2020 vil Rondane – Dovre nasjonalparkstyre starte opp arbeidet med å lage en besøksstrategi for Dovre nasjonalpark som utgjør den nordligste delen av Rondane villreinområde. Det var i dette området det var spesielt stor forekomst av fotråte i 2019. Dette området innbefatter Grimsdalen hvor villreinens trekkmuligheter over tid har blitt vesentlig redusert grunnet menneskelig ferdsel og aktivitet. Her må det iverksettes tiltak som forhindrer Grimsdalen fra å bli en ny hindring for villreinens trekkmuligheter i Rondane.
Villreinnemnda for Reinheimen-Breheimen lyser ut tiltaksmiddel for 2020. Pengane til tiltaka kjem frå innbetalte fellingsavgifter som blir attendeført til kvart enkelt villreinområde.
For Reinheimen-Breheimen er beløpet for 2020 drøye 191 000 kr og midla kan bli bruka til tiltak som:
Styrker forvaltninga av villreinstamma
Styrker kunnskapen om villreinen sin arealbruk i både nåtid og fortid
Fremmar befolkninga sin forståing og kunnskap om villreinen sin bruk av fjellområda
Søknaden skal innehalde beskriving og målsetting av tiltaket, budsett med kostnadar og finansiering. Det skal også vera med ei tidsramme for gjennomføringa. Søkar må oppgje namn og kontonummer.
Illustrasjon frå boka “Johannes og villreinen. Hør, hør”.
Finst det barnebøker om villrein? Ja, det gjer det. Her skal me presentere ei bok av Ola og Unni-Lise Jonsmoen som heiter “Johannes og villreinen. Hør, hør”, ei biletbok med litt tekst. Boka er ikkje ny, men er frå 2011, og der finst òg ei engelsk utgåve, “John and the wild reindeer” er den engelske tittelen.
Forsida av boka til Ola og Unni-Lise Jonsmoen
Geografisk har historia om villreinen ei forankring i Rondane, Knutshø og Forollhogna. Men det geografiske aspektet er lite viktig, særleg for ein ung person. Då er teikningane viktigare. Historia handlar om Johannes og bestefar som er ute og møter reinsflokken. Johannes snakkar med reinsdyra og undrast over det han ser, bukken med dei store horna ikkje minst. Bestefar forklarar, og snart dreg reinsflokkane med dei jamstore vaksne dyra av stad, snart borte.
Johannes undrar seg om dei ikkje har ungar. Då “er” dei i kalvingslandet, Johannes og bestefar. Og me får greie på korleis simla vernar kalven, og kor forsiktig ein bør vera med vinden i høve til reinsdyra, slik at ein ikkje støkkjer dyra unødvendig. Ein nytt spørsmål om kalven frå Johannes fører til at fjellkaren Jo blir introdusert, han er godt kjent med reinen, og me møter han inni fjellet rundt eit bål. Johannes prøvar å springe som ein rein, så dukkar jegeren Jo opp. Men han er ikkje på jakt, han berre vil berre sjå om det kan bli moglegheit for fangst til hausten. Så er det simla som snakkar, ho åtvarar, ein må passe seg for børsa til Jo.
Johannes og bestefar. Illustrasjon frå boka
Me møter dei to, bestefar og Johannes, når dei speidar utover fjellheimen, Sølnkletten og Rondane. Et miljøaspekt er her òg, for ein kar med firehjuling dukkar opp, med eksos og det heile. Men reinsbukken skræmer han, og han lovar bot og betring. Dei underjordiske som har huldrekyr, møter me òg. Og ein reinskalv som slår seg saman med ein saueflokk. Turen er slutt og Johannes vinkar farvel til simla han blei litt kjent med.
Historia er kanskje litt springande, men fungerer bra ikkje minst takka vere dei vakre og livaktige teikningane. Slik blir dette ei barnebok som både kan formidle litt kunnskap og glede og undring over reinsdyret og fjellheimen, og menneska som ferdast der.
Boka er gjeve ut på Sollia forlag, og kan skaffast enten i ein bokhandel eller direkte frå forlaget.
Over 30.000 rein er så langt testet for skrantesjuke. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Sykdommen skrantesjuke (CWD) er en prionsykdom som først ble oppdaget på mulhjort i USA i 1967. I Norge ble den for første gang oppdaget i 2016, da på rein, men senere også på elg og hjort. Et omfattende overvåkingsprogram ble satt i gang, og årlig testes både ville hjortedyr og dyr i oppdrett eldre enn 18 måneder.
Skrantesjuke er en sykdom som rammer hjortedyr, men det finnes lignende typer sykdommer både på mennesker og sau. Sykdommen kjennetegnes av at dyrene gradvis taper nerveceller i hjernen, som igjen fører til nevrologiske symptomer og avmagring. Sykdommen er alltid dødelig og vil ha en stor negativ effekt på bestander av ville hjortedyr i Norge om den sprer seg. Du kan lese mer om sykdommen her.
Norge er foreløpig det eneste landet i Europa der sykdommen er oppdaget. For å kunne oppdage eventuelle nye smittetilfeller tidlig, satte Veterinærinstituttet på oppdrag fra Mattilsynet, i gang et omfattende overvåkingsprogram. Både ville hjortedyr felt under jakt og som fallvilt blir sammen med tamme hjortedyr testet for sykdommen. Overvåkningsprogrammet kan du lese mer om her.
Prøvetaking har blitt standard prosedyre for norske jegere. Foto: Olav Strand
Fra 2016 til i dag er totalt 103 054 hjortedyr testet for sykdommen. Totalt 26 dyr har testet positivt på sykdommen. I 2019 er totalt 30 147 rein testet for skrantesjuke, av disse er 43 prosent tamrein. Videre er 5935 elger, 5758 hjort, 1692 rådyr og 37 dåhjort testet. Utenom overvåkningsprogrammet er 4 svalbardrein og 37 moskus fra Dovre testet for Skrantesjuke. Kun to av dyrene som ble testet i 2019 hadde skrantesjuke. Dette var to elger fra Selbu og Sigdal. Man antar at elgene og hjortene som har testet positivt på skrantesjuke i Norge, har det man kaller en atypisk variant, som skiller seg fra den mer klassiske varianten man har observert på villrein. Den atypiske varianten er antakelig ikke smittsom, og oppstår sporadisk, hovedsakelig på eldre dyr. Vil du vite mer om testede dyr og resultater i ulike år og områder kan du lese mer om det her.
