diverse

Kven dreiv fangstanlegget på Verket? – Del 2


Tufta som blei graven ut av arkeologar sommaren 2018 ved massefangstanlegget på Verket. Foto: Brit Solli

Tufta som blei graven ut av arkeologar sommaren 2018 ved massefangstanlegget på Verket. Foto: Brit Solli

I forrige veke publiserte vi del ein av den todelte artikkelserien om fangstanlegget på Verket. Her kjem del to.

Ekspertise på massefangstanlegg

I ein artikkel i årboka Villreinen 2015 tek forfattarane Olav Strand, Per Jordhøy og Frid Kvalpskarmo Hansen opp dette temaet. Dei skriv at mens folkegruppene sør i landet har hatt jordbruket som sikraste leveveg i 3000 år, har den samiske kulturen hatt eit tettare forhold til reinen, både villrein og seinare tamrein. Forfattarane skriv:

“Selv om samefolket etter hvert har temt reinsdyra, er det fortsatt rein de har med å gjøre. Derfor har de da også en langt mer inngående kjennskap til selve dyret, enn vi som mer sporadisk er i kontakt med reinen. Det er ikke uten grunn at våre naturfolk i nord har blitt hyret inn for å gi råd når rein skulle fanges inn og overvåkes i forbindelse med vitenskapelige undersøkelser. Den samiske betydningen og deres ekspertise i forbindelse med bygging av de mange spektakulære massefangstanleggene i Sør-Norge er et spennende og alt for lite kjent tema.”

Samisk perspektiv

Kva seier samiske forskarar? Den einaste samiske fagpersonen som har publisert noko i samband med anlegget på Verket, er forfattaren Sverre Fjellheim frå Røros, dette er å finne i boka Gåebrien Sijte – en sameby i Rørostraktene (2012). Han er ikkje arkeolog, men har samla inn og arbeidd med samiske kulturminne i Rørosområdet over lang tid. Fjellheim har skrive to bøker om Rørossamane. I ein artikkel i det vitskaplege tidsskriftet Rangifer (2005) tek han òg for seg det han kallar “fangstbasert reindrift”. Han ser på overgangen frå villreinfangst til tamreindrift og viser til at samar på 1600-talet leda reinen gjennom landskapet inn i ruseforma fangstanlegg som var så effektive at dei samane som dreiv med dette blei hata av andre samar. Presten Tornæus har skildra dette så tidleg som i 1672. Han skildrar eit anlegg som langt på veg liknar det som arkeologane har avdekt på Verket. Fjellheim meiner at ein som berre har litt kjennskap til dagens reindrift, vil sjå at Tornæus’ skildring kunne vore ein omtale av eit trø-anlegg slik det blir bygt av reindriftssamar i dag. Å samle reinen i mindre og mindre gjerde, frå den store beitehagen for til slutt å ende opp i silen, trur ein gjerne er ei nymotens oppfinning, men kanskje det ikkje er det? spør Fjellheim.

Det er truleg 1000 år sidan anlegget i Slådalen var i bruk, og Fjellheim ser for seg at fangstfolka samla ein større reinsflokk i det store gjerdet, og at ein derifrå tok ut små flokkar til det vesle gjerdet, og at ein vidare leda dyra gjennom den tronge slusa og plukka ut dei einskilde dyra ein trong. Det kunne vera slaktedyr, reinsbukkar som skulle temjast til køyrerein, simler ein ville mjølke osv. Når ein hadde plukka ut dei individa ein hadde bruk for, kunne flokken sleppast ut att.


Sverre Fjellheim har skrive bøker om sørsamisk kultur og historie. Han var direktør for det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa i 10 år. Foto: Kjell Bitustøyl

Også Fjellheim stiller spørsmål ved kven det var som brukte anlegget på Verket. Han meiner som andre at ingen kan vera sikre på kven dette var, men at ein kan vera einige om at Verket er eit samlegjerde for rein, at anlegget må ha vore brukt av ei større gruppe folk som har hatt fangst som profesjon, og at anlegget er svært likt anlegg for samling av rein som samar har brukt i hundrevis av år og som framleis er i bruk. Når ein så veit at samar sannsynlegvis har halde til både på Dovre og i Østerdalen på denne tida, er det korkje merkeleg eller sensasjonelt at det kan ha vore samar som har hatt tilhald i dette området då anlegget var i bruk i meiner Fjellheim.

Lite fokus på det samiske

Tilsett arkeolog i Sametinget Harald Midthjell som held til på Saemien Sijte i Snåsa, seier i ein kommentar at ingen førebels frå samisk hald har forska vidare med utgangspunkt i Sverre Fjellheims teori. Dette har bakgrunn blant anna i kapasitet innafor samisk arkeologi. “Ingen har tatt tak i det”, seier Midthjell. Han erfarer at dei som driv arkeologisk forsking i Midt-Noreg har tradisjon for å ha lite fokus på det samiske. Til dømes på NTNU er det slik at få studentar forskar på samiske tema. Men meir generelt meiner Midthjell at historieforskinga begynnar å ta seg opp når det gjeld samisk, og Kulturhistorisk museum i Oslo har etter kvart meir fokus på dette.

Midthjell kan elles fortelje at han i samarbeid med arkeologar i Oppland fylke no arbeider med eit anna kulturminneprosjekt. Det er knytt stor spenning til eit område i Smådalen i Jotunheimen som skal undersøkjast nærare, ein har her funne to tufter og ei enorm rund innhegning. Potensielt kan dette ha vore svært viktig, i fylgje Midthjell. Han ser for seg at innhegninga kan ha vore brukt til oppbevaring av rein på ein eller annan måte og ikkje nødvendigvis rein fangst. Undersøkingane sommaren 2019 vil blant anna handle om å prøve å tidfeste dei to tuftene og innhegninga.

Brit Solli på si side fortel at dei skal grave vidare på Verket i 2019, samtidig har ein ikkje fått inn svar på alt materialet som blei samla inn i 2018, blant anna gjeld dette trevirke frå tufta dei grov ut. Ho konkluderer førebels med at massefangstanlegget på Verket ikkje lenger skal vera ein lokal løyndom, men bli sett inn i ein kulturhistorisk samanheng, både nasjonalt og internasjonalt.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Drone som alternativ til flytelling


Sollia_drone1_web.jpg

Av Hans-Petter Ruud (fjelloppsyn Sollia) og Erik Hagen (fjelloppsyn Ringebu)

I Norge forvaltes villreinstammene i 23 mer eller mindre atskilte forvaltningsenheter. Innenfor de ulike villreinområdene finnes det ett eller flere villreinutvalg, som står for den daglige og praktiske delen av bestandsforvaltningen. Blant utvalgets hovedoppgaver er gjennomføring av tellinger og registreringer, utarbeiding av mål for bestandsutvikling, bestandsplaner, kvoteforslag og organisering av jaktutøvelsen.

Nasjonalt overvåkingsprogram

For å vite om man når sine målsettinger er det viktig med kunnskap om utvikling av villreinbestandene. Miljødirektoratet opprettet i 1991 det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt, der formålet er å avdekke endringer i hjortedyrenes kjønns- og aldersstruktur, vekt og fruktbarhet. Programmet organiseres av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Syv av villreinområdene inngår i dag i programmet. I disse områdene utføres det årlig ulike tellinger, som deles i strukturtelling, kalvetelling og minimumstelling.

Les mer


villrein.no – Fred Ivar Aasand

Kven dreiv fangstanlegget på Verket? – Del 1


Frå utgravingane på Verket sommaren 2018, arkeologar saman med Rolf Sørumgård (oransje jakke) som var koordinator for dei friviljuge. Foto: Brit Solli

Frå utgravingane på Verket sommaren 2018, arkeologar saman med Rolf Sørumgård (oransje jakke) som var koordinator for dei friviljuge. Foto: Brit Solli

Fleire artiklar har blitt publisert i det seinare om utgravingane ved Verket i Slådalen i Lesja, det best bevarte reinfangstanlegget i verda som ein kallar det. Det store spørsmålet er: Kven var det som dreiv denne fangsten?

Professor i arkeologi Brit Solli var den som sette i gang utgravingar ved det kjende massefangstanlegget ved Verket i Lesja sommaren 2018. Solli er knytt til Kulturhistorisk museum i Oslo og fatta interesse for dette etter å sett denne spanande lokaliteten og prata med lokalkjende folk i 2017. Før det hadde ho vitja det ruseforma anlegget ved Slådalsvegen i 2011.

Prøvestikk 2017

Solli tok kontakt med Per Jordhøy som hadde greie på slike massefangstanlegg, og slik rulla ballen vidare. Det viste seg å vera stor interesse for å få i stand ei undersøking. Solli var på synfaring på Verket saman med Rolf Sørumsgård og Runar Hole i 2017. Og saman med arkeolog Nina Hilde frå Oppland Fylkeskommune og animal-osteolog Anne Karin Hufthammer gjorde Solli prøvestikk og tok ut dateringsmateriale sommaren 2017. I 2006 hadde det òg blitt grave ei sjakt i beinmottingen mellom nokre av tuftene. Professor Knut Røed, ekspert på DNA frå rein, tok prøver og fann mellom anna ut at reinen som var slakta på Verket var genetisk i slekt dagens villrein i Rondane.

Mange deltok i 2018

Kort fortalt fekk ein inn støtte frå mange hald til å setje i gang med ei meir grundig utgraving i 2018. Dei som gav støtte til prosjektet var desse: Villreinløypa / Gudbrandsdalsmusea, Nasjonalparkstyret for Reinheimen, Lesja kommune, Lesja fjellstyre, Nansenfondet, Nils Øveraas og Kulturhistorisk museum. Oppland fylkeskommune var òg positive og deltok med sine arkeologar. Også frå Bergen deltok arkeologar, desse var spesialistar på beinmateriale. Likevel var ein avhengig av friviljuge, og både lokale folk frå Lesja og andre interesserte deltok.

Problemstillinga var samansett, blant anna kva som var den kulturhistorisk konteksten til massefangstanlegget. Eitt av spørsmåla arkeologane stilte seg var: kven var fangstfolka?

Brit Solli har publisert i alle fall to artiklar om temaet, den eine er ein kortare versjon som stod på trykk i Lesja historielag si årbok 2018. Den andre og meir omfattande artikkelen er på engelsk og er mindre tilgjengeleg: Reindeer Hunting, Materiality, Entanglement and Society in Norway (september 2018). Denne artikkelen er forfatta før utgravingane i 2018, men diskuterer etnisitet på meir generelt grunnlag om villreinfangst.

Det fylgjande er for det meste henta frå denne artikkelen. I tillegg har arkeolog og fangstekspert Runar Hole saman med professor Brit Solli nyleg publisert ein artikkel i årets utgåve av årboka Villreinen. Meir bakgrunnsstoff for denne utgravinga er òg å finne i artikkelen “Spennende funn i det best bevarte reinfangstanlegget i verden” (villrein.no).

Kven meiner Brit Solli var fangstfolka på Verket?

Mykje av diskusjonen rundt desse massefangstanlegga som for ein stor del skal ha gått føre seg på 1200-talet, har gått på kven som kontrollerte denne nesten industrialiserte massefangsten. Var dei spesialistar som budde nær fangstanlegget, eller var dei lokale bønder? Ein tidlegare teori om at spesialiserte jegerar levde permanent ved anlegget har i seinare tid blitt forkasta av dei fleste forskarane. Var dei så lokale bønder som dreiv med dette som ei “attåtnæring” både på austsida og vestsida av fjella?

Solli lyfter fram ein pågåande diskusjon om kva for etnisitet jegerar og fangstfolk i vikingtid og mellomalder hadde. Var dei norske, samar eller ein blanding av folkegruppene der ein hadde ulike roller og spesialkunnskap i å fange og jakte rein? Ho meiner at dette spørsmålet framleis er ope, sjølv om einskilde har kome med konkrete framlegg. Ho trekkjer fram tilsvarande fangstanlegg i Finnmark som var organisert av den samiske befolkninga og stiller spørsmål ved om anlegga i Sør-Noreg kan vera bygde av samar og nordmenn i fellesskap. I alle høve meiner ho at lokale folk har vore involvert. Samtidig viser ho til at sannsynlege samiske tufter er funne så langt sør som Hallingskarvet og at etnisiteten til fangstfolka både kan ha vore av norsk og samisk opphav.


Sannsynleg samisk tuft i Byrkjedalen nord for Hallingskarvet i Hallingdal. Kan samar ha vore med som ekspertar i samband med massefangstanlegg for rein? Foto: Kjell Bitustøyl

Sannsynleg samisk tuft i Byrkjedalen nord for Hallingskarvet i Hallingdal. Kan samar ha vore med som ekspertar i samband med massefangstanlegg for rein? Foto: Kjell Bitustøyl

Solli viser til andre massefangstanlegg for rein, til dømes Sumtangen på Hardangervidda. Her har arkeolog Svein Indrelid og osteolog Anne Karin Hufthammer kome til den slutninga at lokale folk åleine ikkje kan ha stått for dette, til det har oppgåvene vore for omfattande. Solli er av ei anna oppfatning og argumenterer med at 1200-talets mellomaldersamfunn var svært hierarkisk oppbygd med mektige landeigarar som kunne kontrollere mange gardar i ein region. Desse lokale landeigarane kunne greie å samle ei tilstrekkeleg mengde folk, dvs. undersåttar, for å organisere eit slikt massefangstanlegg. Dei lokale, enten dei var samiske eller norske, hadde den beste kunnskapen om vandringsvegane til reinsdyra og visste godt korleis ein kunne finne fram til dei moglegheitene landskapet baud på. Difor var den lokale landeigaren i fylgje Solli ikkje direkte avhengige av utanforståande i høve til sjølve fangsten, men meir i neste led, altså nettverket for sal av produkta. Slik ser Solli for seg at Kongen eller Kyrkja kunne bli involvert eit steg lenger ute i prosessen, då kunne dei krevje inn skatt, og “mellommennene” kunne erverve sin forteneste gjennom vidaresal av produkta frå reinsdyrfangsten til marknaden der ute. Etterspørselen var der, både kjøt (tørka og røykt), skinn, gevir og bein. Ikkje minst er det godt dokumentert at etterspørselen etter råvare, dvs. gevir, for kamproduksjon har vore stor i ein periode.

Neste del av artikkelen kjem i neste veke.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Ikke ferdige med skrantesjukebekjempelsen


Slide1.jpg

Av Bjørnar Ytrehus

Jegere, grunneiere og myndigheter har gjort en voldsom innsats for å stanse, og om mulig utrydde, skrantesjuke (CWD) fra Norge. Dette har kostet – på mange vis. Nå gjelder det å ikke la oppgittheten få dominere, men bite tennene sammen og sluttføre arbeidet på en god måte.

Nå er det altså tre hele år siden vi fikk denne fullstendig uventede beskjeden: At vi hadde prionsykdommen chronic wasting disease (CWD) på en villrein midt i den norske fjellheimen. En sykdom de færreste hadde hørt om, og som fagfolkene trodde skulle forbli et amerikansk problem. Til å begynne med var vi lamslåtte og fattige på både kunnskap og pågangsmot, men vi samlet oss, og nå har det blitt gjort ganske mye. Vi har blitt en god del klokere, og vi bør ikke og kan ikke gi oss!

Les mer…


villrein.no – Fred Ivar Aasand

Fagdagene på Dombås


Dombås Hotell 2019.jpg

Fagdagene på Dombås ble åpnet av Villreinrådets leder gjennom 16 år, Øystein Landsgård. Øystein hadde under landsmøtet tidligere på dagen annonsert at han ikke tok gjenvalg, så det var en litt beveget leder under åpningen.

Deretter fikk vi presentasjoner fra de nærliggende villreinområdene, Snøhetta, Rondane og Breheimen-Reinheimen. Dombås er jo mitt i smørøyet når det gjelder villrein og veldig interessant å høre om drift, organisering og utfordringer i disse villreinområdene.

Så fikk vi en nyttig gjennomgang av bakgrunnen for NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft. Marte Lundsbakken fra NVE la spesiell vekt på kunnskapsgrunnlaget og metodikken bak de forslagene NVE endte opp med i sin plan.


Deltakelsen på fagdagene var rekordstor - igjen!

Deltakelsen på fagdagene var rekordstor – igjen!

Fangstanlegget på Verket

Etter at Rolf Sørumgard ga oss en introduksjon til historisk villreinfangst og fornminner, dro vi på en meget interessant og lærerik ekskursjon til massefangstanlegget på Verket.

Og selv om det ble litt bløtt for de av oss som var dårlig kledd, tror jeg de fleste syntes det var spennende å bruke fantasien å se for seg hvordan våre forfedre for ca. 1000 år siden systematisk kunne fange inn store mengder reinsdyr.


De fleste av deltakerne samlet på Verket.

De fleste av deltakerne samlet på Verket.

Villreinalliansen

Veldig hyggelig at Siri Parmann fra NJFF tok turen til Dombås og fagdagene. Det er viktig å ha med en seriøs aktør som NJFF i villreinfamilien. NJFF har en sentral rolle i opprettelsen og driften av Villreinalliansen, og vi bør kunne knytte forventninger til at en slik allianse vil gi større tyngde og påvirkningskraft i viktige villreinspørsmål.

Framtida er digital?

Allerede er det mange jegere som i år ikke lenger har jegeravgiftskortet på papir, men kun liggende på smarttelefonen med en QR-kode som identifikasjon. Erik Lund fra Miljødirektoratet informerte blant annet om “Min jegerside” hos Brønnøysundregistrene, “sett og skutt”-appen som skal lanseres før jaktstart og om digital skyteprøve fra 2020. Digitalt kontrollkort kommer nok også når man får utviklet et alternativ som ivaretar dagens papirkort-funksjoner på en tilfredsstillende måte.

Avslutningsvis oppsummerte Tor Punsvik med “the best fagdager ever” – så stor takk til Christian Hillmann og Øystein Landsgård for vel gjennomført!

For de som ikke fant mulighet til å delta på årets fagdager, eller som har behov for litt repetisjon, så ligger pdf av foredragene nedenfor.

Programmet for fagdagene

Foredragene

Rondane villreinområde

Fokusområder – Snøhetta villreinutvalg

Reinheimen-Breheimen

Fornminner og historisk villreinfangst

Nasjonal ramme for vindkraft

NJFF og engasjement for villrein

Prosjekt for friluftslivets ferdselsårer

Nytt fra miljødirektoratet

Nye takter i forvaltningen av høstbare viltressurser (LMD)?

Skrantesjuke – status og tiltak


villrein.no – Fred Ivar Aasand

Rapport fra ferdselsseminaret


Det var en bredt sammensatt gruppe som møttes på Geilo for å diskutere villrein og ferdsel. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Det var en bredt sammensatt gruppe som møttes på Geilo for å diskutere villrein og ferdsel. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Norsk villreinsenter Sør inviterte i 2018 mange sentrale og viktige aktører til et seminar om ferdsel og villrein på Hardangervidda. Nå er rapporten fra seminaret ferdig.

25.-26. oktober 2018 ble ferdselsseminaret avholdt på Geilo og temaet var ferdsel og ferdselens påvirkning på villreinbestanden på Hardangervidda. Et slikt seminar var høyaktuelt da en rekke ulike prosesser var og er i gang, deriblant rullering av regional plan, besøksstrategi for verneområdene og verdiskapingsprogrammet «Villreinfjellet som verdiskaper».

Les også “Bør ferdsla på Hardangervidda avgrensast meir?” (villrein.no)

I løpet av de to dagene i oktober 2018 fikk man presentasjoner fra en rekke ulike brukergrupper, med oppsummering av deres aktivitet. Fremmøtet var svært bra, og meningene var mange, men seminaret var preget av god dialog og samarbeid for fremtidige løsninger.


Endre Lægreid (tv) og Vemund Jaren var blant deltakerne på Geilo. Foto: Kjell Bitustøyl

Endre Lægreid (tv) og Vemund Jaren var blant deltakerne på Geilo. Foto: Kjell Bitustøyl

Last ned seminarrapporten fra ferdselsseminaret her. I rapporten er det bl.a. linket til alle presentasjoner som ble holdt i forbindelse med seminaret.

Norsk villreinsenter ønsker å takke alle involverte og alle deltakere!

villrein.no – Anders Mossing

Endret jakttid på villreinbukk


Jakttiden for voksen bukk endres for Hardangervidda og Nordfjella villreinområder. Foto: Anders Mossing

Jakttiden for voksen bukk endres for Hardangervidda og Nordfjella villreinområder. Foto: Anders Mossing

Miljødirektoratet har, etter gjennomført høring, konkludert med jakttiden på villrein i Hardangervidda og Nordfjella villreinområder endres i 2019.

I slutten av april sendte Miljødirektoratet på høring forslag om endring av jakttid for villrein på Hardangervidda og i Nordfjella for 2019 og 2020. Fristen for høringsinnspill var 31. mai 2019. Nå har direktoratet oppsummert alle høringsinnspill og konkludert med at jakttiden endres for 2019. De jobber samtidig med kunngjøring av endringsforskrift til jakt- og fangsttider m.m. 1. april 2017-31. mars 2022.

Les også “Bukkejakt og fremskyndet jakt?” (villrein.no).

Endringen i jakttid for villrein gjelder kun Hardangervidda og Nordfjella villreinområder og kun voksen bukk 2,5 år og eldre. For Hardangerviddas del sør for Rv 7 blir jakttiden f.o.m. 10. august t.o.m. 22. september. For Hardangerviddas del nord for Rv 7 blir jakttiden f.o.m. 1. august t.o.m. 22. september. For Nordfjella blir jakttiden f.o.m. 1. august t.o.m. 30. september.

Les mer i direktoratets informasjonsbrev, samt vedlegget som oppsummerer høringsrunden.

villrein.no – Anders Mossing

“Året som gikk 2018”


Foto: Anders Mossing

Foto: Anders Mossing

Stiftelsen Norsk villreinsenter ble opprettet i 2006 med hovedformål om å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjellene i Norge. Her kommer en oppsummering av vår aktivitet i 2018.

Stiftelsen Norsk villreinsenter jobber etter en strategisk plan (2016-2020) med fire målområder:

  • Naturveiledning og formidling

  • Knutepunktfunksjon

  • Dokumentasjon og rådgivning

  • Verdiskaping

Les mer i “Stiftelsen Norsk villreinsenters strategiske plan (2016-2020)”.

Den strategiske planen er konkretisert i årlige virksomhetsplaner (arbeidsplaner) for de ansatte ved driftsenhetene. Framdriften i virksomhetsplanene rapporteres til styret to ganger per driftsår, og oppsummeres i «Året som gikk», der også økonomiske nøkkeltall inkluderes.

2018 har vært et spennende og innholdsrikt år, og vi vil gjerne takke alle våre samarbeidspartnere og følgere.

Les mer i “Årets som gikk 2018”.

villrein.no – Anders Mossing

“Jegerkafé” i Rødberg


Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Torsdag 13. juni avholder Øvre Numedal fjellstyre sin årlige “jegerkafé” i Rødberg. Sentrale temaer blir jakt, kvoter og prøveinnsamling.

“Jegerkafeen” er blitt en årlig tradisjon øst på vidda. Torsdag 13. juni kl. 19.00 avholdes årets arrangement på Rødberg Hotell. “Jegerkafeen” er gratis og det vil bli servert kaffe og enkel bevertning.

Sekretær i villreinutvalet for Hardangervidda, Svein Erik Lund og spesialinspektør i Mattilsynet, Andre Høva, holder foredrag. Sentrale temaer for kvelden blir innsamling av skrantesjuke-prøver, tellinger, kvote og alt det praktiske omkring jakta.

Velkommen til “jegerkafé”!

Last ned informasjonsplakat for arrangementet her.

villrein.no – Anders Mossing

Lokale møte i tre fylke


Eit mindre område frå litt innafor Mogen turisthytte og innover dalen retning Grislehovda har fått endra arealsone frå fjell- og fjordbygd til nasjonalt villreinområde ifylgje utkastet til revidert regionalplan for Hardangervidda. Justeringa er base…

Eit mindre område frå litt innafor Mogen turisthytte og innover dalen retning Grislehovda har fått endra arealsone frå fjell- og fjordbygd til nasjonalt villreinområde ifylgje utkastet til revidert regionalplan for Hardangervidda. Justeringa er basert på nyare GPS-data. Foto: Kjell Bitustøyl

Det er no gjennomført tre høyringsmøte knytt til rulleringa av den regionale planen for Hardangervidda, i Uvdal i Buskerud, i Tinn i Telemark og i Ullensvang i Hordaland. Frammøtet har vore litt variabelt, men prosjektleiar Ellen Korvald er godt fornøgd med tilbakemeldingane som har kome.

Ein no midt inne i prosessen med å revidere den regionale planen for Hardangervidda, og nyleg har det vore avvikla tre opne høyringsmøte rundt i dei tre aktuelle fylka. Dei som har reist rundt for å informere om utkastet til revidert regionalplan er leiar i Hardangerviddarådet Lars Bjaadal og prosjektleiar/sekretær Ellen Korvald. Villrein.no var til stades på eitt av møta, på Norsk villreinsenter på Skinnarbu. Her var det høve for dei frammøtte å koma til orde undervegs eller etterpå.

Litt historikk

Det var Miljøverndepartementet som i 2007 gav landets fylkeskommunar i oppdrag å utarbeide regional planar for dei nasjonale villreinområda. Dei tre fylka Buskerud, Telemark og Hordaland fekk ansvar for å utarbeide ein slik plan for Hardangervidda. Den fyrste planen blei vedteke i 2011 og skulle gjelde fram til 2025. Det var ein føresetnad at den regionale planen etter kvart skulle rullerast. Hardangerviddarådet er styringsgruppe og er samansett av politikarar frå politisk leiing i kommunane, fylkespolitikarar, fylkesmennene og villreinnemndas leiar. Rådet blei oppretta etter at den regionale planen var vedteken av dei tre fylkeskommunane. Difor er det dette rådet som står for rulleringsprosessen som no er i gang.

Retningsgjevande plan


Lars Bjaadal er leiar i Hardangerviddarådet. Foto: Kjell Bitustøyl

Lars Bjaadal innleidde med å presisere at desse opne regionale møta både handla om informasjon og at dette var ein moglegheit til å koma med innspel og synspunkt på det framlagte utkastet, men at alle framlegg til endring måtte gjerast skriftleg innan 1. juli i år. Han rådde òg folk samstundes til å ta kontakt med eigen kommune slik at det var større sjanse for å få gjennomslag for dette også i kommunale planar.

Ellen Korvald la vekt på at ein slik regional plan er ein grovmaska og rådgjevande plan som må fylgjast opp av kommunane, altså ein retningsgjevande plan. Ho oppsummerte den fyrste planperioden med at kommunane har brukt planen ulikt, ikkje minst handlar dette om at omløpet til dei kommunale planane varierer sterkt. Korvald sa at denne rulleringa ikkje handlar om å endevende den opphavlege planen, men å ta tak i svake sider ved denne. I den samanheng har alle kommunane kome med sine innspel og sine prioriteringar. For alle gjeld det å halde seg til gjeldande lovverk, men med moglegheit for å bruke dispensasjon, til dømes i byggjesaker.

Nytt kart

Korvald viste fram det nye kartet med dei endringane som er forslegne. Desse er gjort dels på bakgrunn av innspel frå kommunane, dels på grunn av ny kunnskap, bl.a. GPS-data, og dels på grunn av nye statlege føringar som har kome etter 2011. Til det siste blei det kommentert at sti- og løypeplanar ikkje var med i den opphavlege planen. Det blei elles understreka at kunnskapen om villrein og ferdsel har langt større fokus no enn tilfellet var i 2011.

Arealsoner

Ein viktig del av den regionale planen for Hardangervidda handla om dei såkalla arealsonene. Her er noko blitt endra slik at ein no sit att med fylgjande soner: nasjonalt villreinområde, fjell og annen utmark, stølsdaler, fjell- og fjordbygder og utbyggingssone (tidl. fritidsbebyggelse og reiseliv ). I tillegg har det blitt utarbeidd meir detaljerte kart, ei forbetring som fleire har etterlyst.

I utkastet til revidering av den regionale planen er det i arbeidet med desse sonene at fleire av endringsforslaga har kome. Bjaadal la her vekt på at dette handlar om å balansere omsynet til villreinen i høve til behovet for utvikling. Korvald supplerte med at dette òg handlar om kommunalt skjønn, så kjem fylkesmannen inn og godkjenner eller ikkje.

Generelt kunne Korvald vise til at det meste er uendra i høve til dei ulike sonene, men at nokre mindre føreslegne område har fått omdefinert status. Dette gjeld til dømes ei endring frå fjell- og annen utmark til stølsdal i Hol og ei endring frå nasjonalt område til stølsmark i Valldalen i Odda. Bjaadal kommenterte elles at den nyleg vedtekne utbygginga i Sysendalen som grip inn i regionalplanområdet handlar om politisk kjøpslåing, der Eidfjord kommune sitt framlegg til utbygging har blitt godkjent av styresmaktene sentralt. Avslutningsvis på møtet på Skinnarbu blei det sagt at det er viktig å få til denne rulleringa før dei nye fylka er på plass.


Prosjektleiar Ellen Korvald viste kor detaljert utkastet til nytt regionalplankart for Hardangervidda er. Foto: Kjell Bitustøyl

Prosjektleiar Ellen Korvald viste kor detaljert utkastet til nytt regionalplankart for Hardangervidda er. Foto: Kjell Bitustøyl

Fange opp stemninga

Ellen Korvald seier i ein kommentar i etterkant av dei tre møta at hovudinntrykket er at det er viktig med slike møte der det både er mogleg for folk å stille spørsmål og koma med eigne synspunkt. Om frammøtet, som varierte mellom 15 og 30, seier ho at dei som er opptekne av dette har møtt fram og at meiningane har vore sterke og tydlege. For Ellen Korvald og Lars Bjaadal har dette handla om å lytte og fange opp stemninga, som ho seier det. Korvald ser òg tilbake på den førre prosessen og ser at dei som hadde ting på hjarte den gongen, kanskje har sett at den regionale planen har betydd noko rundt i dei ulike kommunane.

Imingfjell og Valldalen

Konkret er det nokre saker som har vekt mykje debatt, dette gjeld sjølvsagt vegen over Imingfjell der meiningane på båe sider er svært sterke i fylgje Korvald. Dette var òg noko ein kunne observere på møtet på Skinnarbu. Her har det i fylgje Korvald kome politiske innspel lokalt på tvers av dei opphavlege planane, innspel om prøveopning med opning av denne vegen vinterstid. Ulikt andre saker i dette nye utkastet har styringsgruppa her ikkje landa ned på eitt framlegg, men skissert opp tre alternativ, det eine av desse er i tråd med framlegget om ei prøveordning. Etter høyringsrunden med innspel er det så styringsgruppa som skal koma opp med kva alternativ ein landar på.

Eit anna stridsområde er Valldalen i Røldal, også her var temperaturen høg, seier Korvald. Men ulikt Imingfjell har styringsgruppa i dette tilfellet landa på eitt alternativ som eigentleg er eit kompromiss: Å omdefinere vestsida av dalen til stølsdal, mens austsida av dalen blir verande innafor nasjonalt villreinområde. I høve til utbygginga i Sysendalen seier Korvald at sjølv om næringsdepartementet no har konkludert, vil styringsgruppa ha eit tolkingsrom i høve til korleis ein skal definere sonene i dette området. Men dette er ikkje eit høyringsspørsmål, seier ho.

Av mindre kontroversielle saker nemner Korvald at det i Hol har kome fram ynskje om å omdefinere tre mindre område frå fjell og annen utmark til stølsdal, medan det i Rollag har kom ynskje om å utvide villreinkorridoren på Vegglifjell.

Nye GPS-data

På det nye kartet har det òg kome små utvidingar av nasjonalt villreinområde, med basis i nye GPS-data frå merka villrein. Dette gjeld Tinn og Vinje kommunar og har blitt diskutert, men stort sett positivt mottatt i fylgje Korvald.

Les meir i NVS Notat 7/2018 “Villreinkunnskap og regional plan – en gjennomgang av GPS-data i forbindelse med rullering av regional plan på Hardangervidda”.

I fleire av møta har elles dette med turisthytter og utviding fått ein del merksemd. Reaksjonane her har variert frå bekymring om auka trafikk i villreins leveområde til kommentarar om at rammer for utviding av turisthytter utanfor nasjonalparken nesten kan bli strengare enn innanfor, noko som sjølvsagt kan virke urimeleg.

Korvald oppsummerar med at det er no toget går for skriftlege høyringssvar, og fristen er altså 1. juli.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing