Fylkesmennene i Innlandet og Møre-og Romsdal fylke har kome med eit forslag om eit 3-årig prøveprosjekt knytt til bruk av el-sykkel på til saman seks vegstrekningar i verneområde i Jotunheimen og Trollheimen/Innerdalen. Dette for å undersøke korleis el-sykling i nasjonalparkar vil kunne utvikle seg i høve til volum, ulovleg sykling utanfor veg, auka rekkevidde for dagsturistar og konfliktar med fotturistar.
Trugsmål mot villreinen?
Det er Miljødirektoratet, på vegne av Klima- og miljødepartementet, som har kome med desse framlegga til forskriftsendingar som opnar for bruk av el-sykkel på vegar i verneområde, vegar som i dag allereie er mykje i bruk av syklistar. Ved å konsekvensutgreie desse seks områda, dvs. to vegar i Jotunheimen og fire vegar i Trollheimen/Innerdalen, vil ein få meir kunnskap før ein “går laus” på dei nasjonale villreinområda Rondane og Dovrefjell.
Kva for konsekvensar har el-sykling i nasjonalparkar? Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
Nasjonalparkstyra
Frå dei ulike nasjonalparkstyra har det kome fram ulike synspunkt på desse framlegga. I Jotunheimen og Utladalen nasjonalparkstyre er ein skeptisk til å likestille el-sykkel med vanleg sykkel, medan Rondane nasjonalparkstyre er delt i synet på å opne for el-sykling. Dovrefjell nasjonalparkstyre opnar opp for el-sykkel på dei to vegane som finst i nasjonalparken, men ikkje på to aktuelle køyrespor. Trollheimen/Innerdalen nasjonalparkstyre ynskjer å ta omsyn til grunneigaranes ynskje om å regulere syklinga og vil vera med på prøveprosjektet.
Fylkesmennene håpar å få inn kunnskap om el-sykling i nasjonalparkar på eit breitt spekter av vegar i dette prøveprosjektet, kunnskap om moglege konfliktar og kva konsekvensar ein ser for seg i høve til nasjonale villreinområde. Når det gjeld Rondane og Dovrefjell og dei utfordringane som alt er i høve til ferdsel i villreinens leveområde, vil fylkesmannen her vente med å eventuelt opne opp for el-syklar til ein har betre kunnskap om konsekvensane.
Familiefilmen “Ailos reise – et nordnorsk eventyr” har ein reinkalv i hovudrolla, ein reinkalv som må kjempe for å overleve på tundraen i nord. Dette er ein fransk/finsk produksjon som til dels er spela inn i Noreg.
Filmen “Ailos reise – et nordnorsk eventyr” har fått gode omtalar, Aftenpostens filmmeldar skriv for eksempel at “jeg har aldri sett så nærgående og underholdende opptak fra dyrenes verden før.” Filmen er regissert av franskmannen Guillaume Maidatchevsky som eigentleg er biolog og har ei genuin interesse for dyrelivet. Dette gjennomsyrar denne filmen, ein film som eigentleg viskar ut skiljet mellom spelefilm og dokumentar, i fylgje NRK sin filmmeldar.
Livet rundt reinsflokken
Historia om reinskalven Ailo startar med at han etter å ha blitt født på vidda, må greie å overleva i den harde villmarka og fylgje mora fram til vårbeitet. Det er ulike farar på vegen: djup snø, strie elvar og rovdyr på lur. Filmen har aldersgrense 6 år og i fylgje vaskesetelen er det eit slags eventyr om livet rundt reinsflokken, sjølv om mykje ber preg av dokumentar. Det blir opplyst at filmskaparane fylgde rein, jerv, ulv, røyskatt og ekorn i halvtanna år, dei fleste ville. Delar av filmen er spela inn i Namskogan familiepark.
Dei som har sett filmen brukar ord som varm, vakker og rørande, og at regissøren har greidd å skape ei nerve som berre verklege gode naturdokumentarar gjer, dvs. at ein tek dyra tilbake til deira naturlege habitat. Samtidig er ei innvending at filmen personifiserer det som står fram som ville dyr i naturen, samtidig som den ynskjer å få fram historia og eventyret ved å leggje seg lenger vekk frå røyndomen. På den andre sida får filmmakarane skryt for å lage magiske scener i ei tid prega av animasjonsfilmar som tilfører dyra menneskelege og ufarlege eigenskapar.
Miljøkvalitetsnormen for villrein er nå på høyring. Foto: Anders Mossing
Regjeringa vil etablere ei kvalitetsnorm for villrein og med det leggje til rette for ei betre forvaltning av villreinstammene våre. Målet er å sikre at villreinen overlever i Noreg. Fire millionar er sett av til dette tiltaket i neste års statsbudsjett.
Ved å etablere ei kvalitetsnorm skal det bli enklare å peike ut kvar ein må setje inn «støtet» for å sikre leveområda for villreinen. Miljødirektoratet har sendt kvalitetsnorma på høyring med høyringsfrist 2. mars 2020. Ei sentral problemstilling er korleis ein skal handtere «bit for bit»-utbyggingane som sakte, men sikkert øydelegg livsgrunnlaget for fleire villreinstammer. Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) viser til at Noreg både har eit nasjonalt og eit internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen, altså syte for tilstrekkelege og gode leveområde.
Dersom eit villreinområde ikkje oppnår god eller middels kvalitet basert på analyser, skal ein utarbeide konkrete planar for å betre på situasjonen. Ifylgje Elvestuen skal ei slik kvalitetsnorm munne ut i meir treffsikre og meir kostnadseffektive tiltak enn tilfelle er i dag.
Hytter på vidda – ein av mange faktorar som genererer trafikk og barrierar for villreinen. Dette er frå Imingfjell. Foto: Kjell Bitustøyl
Siste nytt frå ferdselsprosjektet på Hardangervidda blei lagt fram på eit seminar på Geilo 25. og 26. november. Eit stort tal representantar frå forsking, forvaltning, reiseliv, brukargrupper m.m. var møtt fram. Viktigaste konklusjonen var at tiltak må setjast i verk for å få reinen til å bruke meir av leveområdet, særskild i barmarkssesongen. I så måte fekk areala i vest og nordvest mykje merksemd.
Ein milepæl
Seminaret på Geilo var ei direkte oppfylging av eit seminar med same tema året før. Då blei det òg annonsert at fleire pågåande planprosessar blei sett ”på vent” til ferdselsprosjektet, som omhandlar ulike typar menneskeleg ferdsel på Hardangervidda, skulle avsluttast. Dette omfattar den såkalla ”besøksstrategien”, dei ulike stig- og løypeplanane som kommunane skal utarbeide, og rulleringa av regionalplanen for Hardangervidda. Og sjølv om siste nytt frå ferdsleprosjektet hadde blitt lagt fram to dagar før på haustmøtet for villreinutvalet i Eidfjord, var det knytt spenning kva analysane av dette talmaterialet seier oss. Her skal det skytast inn at den endelege rapporten enno ikkje ligg føre i sin heilskap, det står att eitt punkt som skal kartleggje bruken og trafikken lokale folk står for på vidda, dette skal fullførast på nyåret. Likevel blei det brukt ord som ”milepæl” i høve til det arbeidet som er gjennomført.
Dei to som stod for framlegginga av ferdsledata var forskarane Vegard Gundersen og Geir Rune Rauset frå Norsk institutt for naturforskning (NINA). Gundersen oppsummerte med at der er stor variasjon av effektane ferdselen kan ha på villreinen, men at hovudbiletet er negativt. Mange faktorar spelar inn, men turisthytter og merka stigar er det som tydlegast peikar seg ut. Gundersen teikna eit komplekst bilete av ferdselen på vidda der ulike typar bruk, kor langvarig, og kor mange personar som er involvert, er viktige faktorar. Konkret kan ein seie at om der er relativt få som fylgjer ein merka stig i løpet av ein dag, treng ikkje dette forstyrre villreinen nemneverdig, men om dette talet overstig eit visst volum, kan stigen skape ein barriere som gjer at reinen vegrar seg for å krysse.
Vegard Gundersen frå NINA la fram rapporten om menneskeleg ferdsel på Hardangervidda. Foto: Kjell Bitustøyl
Karta som blei lagt fram basert på teljingane, viste i klårtekst at dagens villreinstamme i fylgje forskarane langt på veg er ”stengt inne” i det området som har færrast slike barrierar, dvs. området litt aust for Haukelifjellmassivet mot Bjønnavassdraget og Kvenna, Sauarflott og Songa og fjellområda heimover mot sørsida av Møsvatn og Rauland. Det er her reinsdyra kalvar og det er her dei held seg store delar av sommaren. Av denne grunn nyttar reinen berre ca. 20 % av det potensielle beitearealet på vidda. Det viktige spørsmålet blei difor: Korleis skal reinen koma seg ut av dette kjerneområdet? Gundersen oppsummerte med ein oversikt over kva det er mogleg å gjera noko med, og at det er innfallsportane og ferdselen desse genererer som er avgjerande.
Geir Rune Rauset frå NINA (til venstre) i samtale med Bjørn Arne Lindskog frå Tilsynsutvalet i Telemark under gruppearbeidet. Foto: Kjell Bitustøyl
Teste ut modellar
Geir Rune Rauset på si side tok utgangspunkt i at Hardangervidda har gode forutsetningar for å vera eit godt område for reinen. Reinen i dette ”runde” fjellområdet har fleire trekkmoglegheiter enn i meir smale villreinområde. Han har vidare sett på kombinasjonen av GPS-data for reinens trekkruter sett opp mot menneskeleg ferdsel. Ein ikkje uventa konklusjon så langt er at dette er eit svært komplekst problemområde. Rauset har blant anna sett på steganalysen som GPS-merkingane gjev svar på i høve til barrierar, sagt med andre ord: Kva skal til før reinen kryssar ein barriere og korleis går dette føre seg? Å fjerne eller stenge turisthytter og stigar mellombels, ser han som ein måte å teste ut dei modellane eller teoriane som har kome fram av denne ferdselundersøkinga. Dette temaet var elles fleire innom under seminaret, men slike framlegg er førebels berre på idéstadiet.
Ta i bruk kunnskapen!
Villreinforskar Olav Strand, frå NINA og Norsk villreinsenter (NVS), bruka omgrepet ”villreinen som miljøbarometer” og viste til forsking på villrein og innsamling av data/kunnskap som har vart i over 40 år. Han gjorde seg til talsmann for at tida no er komen for å ta i bruk denne kunnskapen for å løyse framtidas utfordringar for villreinen, altså teste kunnskapen gjennom å prøve ut effekten av ulike tiltak. To stikkord han brukte var klima og tettleik, begge relatert til det høge talet av klauvròte som er påvist no i sommar. Som døme på vellykka testing av slik innsamla kunnskap, viste han til jaktfredningssonene som blei oppretta på delar av Hardangervidda for å oppnå betre spreiing av reinen i jakttida. Fenomenet arealtap ser han òg i samanheng med det auka ferdselavtrykket.
På tide å ta kunnskapen i bruk. Villreinforskar Olav Strand tok eit tilbakeblikk på 40 års forsking på villrein. Foto: Kjell Bitustøyl
Frå DNT-hald blei det presisert at ein ynskjer å vera ein alliert og finne løysingar saman med dei som kjempar for villreinens ve og vel. Rutenettet fylgjer ingen naturlov og DNT og lokallaga ynskje å vera ein del av løysinga, ikkje berre ein del av problemet, blei det sagt frå den kanten.
Gruppearbeid og fokusområde
Store delar av seminaret gjekk føre seg i grupper som var dela inn etter dei ulike fokusområda rundt vidda som Norsk villreinsenter Sør (NVS Sør) har laga utkast til. Mange av desse fokusområda er samanfallande med innfallsportar eller andre område der trafikken er ekstra stor eller der konfliktnivået er høgt. Eitt døme er Trolltunga, eit anna er Riksveg 7. Felles for alle gruppene var at ein blant anna skulle sjå for seg vidda om 15 år, korleis vil utfordringane vera då t.d. Denne gruppediskusjonen skal me koma nærare tilbake til, berre her òg no fortelje at forskarane og NVS Sør som sette det heile i gang, blei positivt overraska over at så mange såg forbi dei lokale og spesielle tilfella og såg heilskapen i utfordringane for villreinen på Hardangervidda.
Ny på villreinmøte. Tuva Flor Lien, nystilsett naturrettleiar ved Norsk villreinsenter Sør (venstre). Her saman med Anne-Mette Kirkemo frå Buskerud NJFF (med ryggen til), Endre Kleiveland, DNT-sentralt og Honoria Bjerknes Hamre, Naturvernforbundet i Hordaland. Foto: Kjell Bitustøyl
Overraskande var det kan hende òg at rapporten som tok for seg sommartrafikken ikkje var tilstrekkeleg i høve til det store spørsmålet: Korleis få reinsdyra over på dei gode beita for å betre kondisjon og produktivitet? Her kom gruppearbeidet opp med ei klår tilråding: Stram inn på motorferdsel og anna menneskeleg ferdsel i april månad i desse sårbare områda, slik at villreinen kan få tilstrekkeleg ro på seg til å trekke over mot vest og nordvest.
Intens konsentrasjon om oppgåvene i gruppearbeidet. Dette er gruppa som hadde fokusområda Dronningstigen og Husedalen som tema. Foto: Kjell Bitustøyl
Det blei frå forskarhald altså understreka at ein må starte der det er råd å gjera noko, for ikkje all ferdsle let seg regulere, blant anna på grunn av allemannsretten. Det blei òg trekt fram dei problemområda der ikkje berre fotturistar, men òg biltrafikk, hytteområde og næringsaktivitet er med på å skape barrierar for reinen, eksempelvis Imingfjell og Stegaros ved Kalhovd. Reiselivet blei òg nemnt, særleg i høve til Tinnhølvegen og den trafikken denne genererer langt inn på vidda. Her kom det opp eit framlegg om at noko av det enklaste ein i fyrste omgang kan gjera, er å stenge vegen for bubilar, på line med vegen inn til Tuva Turisthytte på austvidda.
Kvar ynskjer ein å styre ferdsla?
Det blei oppsummert at i siste fase av dette ferdselsprosjektet må ein få til ei breiare forankring, involvere lokalbefolkninga rundt omkring. Frå dei nemnde prosjektplanane som har venta på denne rapporten, blei det klart uttrykt at ein no kan bake denne kunnskapen inn i det pågåande arbeidet med planar overfor kommunane, men òg i høve til den større regionale tenkinga. Til dømes blei det frå Kjetil Heitman, som arbeider med besøksstrategien, sagt at denne no skal ut på høyring i løpet av to månader. Og i tråd med det temaet som gjennomsyra heile dette seminaret, er spørsmålet sjølvsagt: Kvar ynskjer ein å styre ferdsla? Og då er det ikkje berre villreinen det handlar om, då handlar det om alle som brukar Hardangervidda.
“Vi har funnet oss en plass med godt le oppe i lia vest for Grunntjønn. Som vanlig på denne tida av året er vi på Hardangervidda og på reinsjakt. Det er lunt og godt i åsen i dag. Høsten og den første nattefrosten har sveipet over rabbene med sin egen fargepensel – rødt, brunt og gult. I dag er det er høstens egen fargepalett som skinner mot en blå himmel. Fortsatt finnes det en liten lunka skvett med kaffe på kjelen. Det lukter einer og livet er i grunnen akkurat slik det helst skal være.
I et par timers tid har vi fulgt en flokk som kom østfra og som er på trekk rundt Grunntjønn. Det er vestavær i dag og flokken skal nok videre vestover. Derfor sitter vi spredt innover Skardbuåsen, Olav, Knut, Bjørnar, Langanders og Stuttanders, som er ferskingen på laget. Både Bjørnar og Langanders er drøye to meter, Knut og Olav har også lengde nok og da var det lett å gi yngstemann det navnet han har fått.
Utsikten øst- og sørover fra Skardbuåsen. Her har man god oversikt over dyrene som er på vei. Foto: Anders Mossing
Vi har allerede sett at flokken består av smådyr, men det kan jo hende at det er en eller to yngre bukker der nede. I år har vi bare løyver på bukk som er 2 1/2 år eller eldre. Det går smått med flokken, de beiter, går litt, så legger noen seg ei stund før de tusler videre. Etter hvert blir vi var en liten svart kalv som henger etter flokken. Han er stadig et godt stykke bak de andre dyra. Når de stopper opp, legger han seg ned og kommer ikke nærmere enn 50 meter. Etter hvert får vi bedre og bedre syn på kalven. Han er mørk, nesten svart og har bare to små stusser til gevir. En liten tass. Han bruker ikke venstre forbein og humper på tre. Nå strever han seg gjennom et parti med vier og stein, legger seg igjen og blir liggende helt til de andre dyra trekker videre. Godfølelsen som vi hadde tidligere forsvinner. Dette er bare trist. En utkjørt bitteliten kalv med ødelagt framfot, som ikke vil ha en nubbesjanse når vinteren kommer om noen uker.
Vi snakker litt om gårsdagen. Da avliva Bjørnar en annen kalv. Han var ti kilo på strømpelesten og hadde fotråte på ett frambein. Kalven hadde gitt opp og lå aleine i munningen på Tjønndalen. Skjønt helt alene var han ikke. Ravnen hadde begynt på sin gjerning. Den hadde hakka ut ett øye og laga en diger flenge i hode på stakkaren. Så langt har vi avliva fire dyr med fotråte i år. Allikevel bestemmer vi oss for at dette går ikke. Jakt får være jakt, vi må konsentrere oss om den lille stakkaren som ligger nede i vieren. Det er ingen enkel skjebne som venter han om ikke vi eller andre jegere tar ansvar og avliver den.
Seinere på dagen trekker flokken vestover. Bjørnar henger seg på og får felt den sjuke kalven inne på Langebu. Først to timer etter at det er stup mørkt er han tilbake på hytta. På sitt stille vis kan han fortelle at det var tre andre kalver i den flokken som også burde vært tatt ut. Vi merker at den jaktglade karen ikke er som han bruker. Idet han henter mugga si med solbærsaft kommer utbruddet: det er jo bare trist!
Det var noen mørke skyer på himmelen under årets reinsjakt. Foto: Anders Mossing
Resten av jakta gikk sin vante gang, «stuttanders» fikk felt sine tre første reinsdyr og vi fylte kvoten vår. Vel hjemme igjen er det fortsatt opplevelsene med alle de halte dyra som opptar oss. De neste dagene kommer en rekke meldinger fra andre jegere og oppsyn om halte dyr og dyr som er avliva. Tore Larsson ringer fra Rondane nord, samme greia der, mye halte dyr, kalver som ikke klarer å følge flokkene og mange dyr som er avliva utenom ordinær kvote. Spørsmålet som alle stiller seg er hva i all verden dette er? Vi har ikke sett slikt før. Hva gjør vi nå?
Det første vi må gjøre er å lese oss opp på fotråte. Vi ringer også Even Inge Danielsen for å høre hva reindrifta kan om dette.”
Fotråte eller Necrobacillose skyldes infeksjon av bakterien Fusobacterium necrophorum som finnes naturlig i fordøyelseskanalen og vomma hos reinsdyr. Bakterien er ikke i stand til å trenge gjennom helt og friskt skinn og er derfor avhengig av at det allerede finnes et sår, enten fra en rift eller en annen primær infeksjon. Bakterien kan gi infeksjoner og sårdannelse mellom klauvene, men også i munnhule og på lepper. Ved infeksjon på lepper kan også infeksjonen overføres til simlenes jur. Det mest vanlige er allikevel at infeksjonen setter seg i spalten mellom klauvene, enten på frambein eller på bakbein. I enkelte tilfeller kan ett dyr være angrepet på flere bein. Bakterien angriper både bindevev og beinhinner og er svært smertefull. Infeksjonen gir etter hvert en stor hevelse og har fått det beskrivende navnet «slubbo» – klubbe på samisk. For reinen, som er avhengig av å grave fram beitene vinterstid, er infeksjon i frambeina særlig alvorlig. Normalt regnes sykdommen for å være fatal og opptil 70-80 % dødelighet har blitt rapportert.
Vinteren blir tøff for de dyrene som er smittet med fotråte. Spesielt er smitte på frambein alvorlig for et dyr som er avhengig av å grave frem maten. Foto: NINA/autokamera
Fotråte er kjent fra samtlige deler av reinsdyras utbredelsesområde. I samiske områder var den forkommende fram til ca. 1950 og oss bekjent bare i ytre Namdal reinbeitedistrikt i nyere tid. Ellers har sykdommen vært regnet som fraværende i Skandinavia med unntak av noen tilfeller i Sverige og Finland der nye utbrudd har blitt satt i sammenheng med stor dyretetthet og støtteforing vinterstid.
I tillegg er nå altså sykdommen påvist hos villrein. Kjell Handeland ved Veterinærinstituttet rapporterte om ca. 80 tilfeller av fotråte hos villrein i 2006 og 2009 og satte dette i sammenheng med uvanlig mange nedbørsdager og relativt høye temperaturer disse åra. Årets utbrudd i Rondane, i Reinheimen – Breheimen og på Hardangervidda reiser mange spørsmål som vi må forsøke å besvare. Er dette nytt? Og er det riktig at forekomsten av fotråte er økende? I så fall, hva skyldes det? Og sist men ikke minst, hva bør vi gjøre nå?
Samisk kunnskap tilsier at sykdommen skyldes høy tetthet. Reindrifta hadde større problemer med denne sykdommen den tid drifta var mer intensiv, og særlig mens en drev med melkebruk og flokkene ble samla regelmessig på mjølketrøer. Den samiske måten å bekjempe sykdommen på var utslakting av syke dyr, flytting av melketrøene og å spre flokken mer på sommerbeite.
Utbruddene av fotråte kan altså knyttes til en del kjente forhold. Den overføres når dyra tråkker rundt i egen avføring. Bakterien må ha et sår eller åpning i skinnet for å infisere dyret. Store nedbørsmengder, eller rettere sagt mange dager med nedbør og høyere temperatur ser også ut til å øke spredningsfaren.
Vi har radiomerka mer enn 300 reinsdyr med såkalte GPS-sendere de siste åra. Disse dataseriene viser at flere av reinstammene bruker en svært liten del av det totale beitearealet om sommeren. Dette gjelder særlig Hardangervidda, Knutshø og Rondane nord. Dette er særlig framtredende på Hardangervidda hvor dyra har hatt tilhold mellom Songa og Kvenna de siste åra. Kjell Handeland ved Veterinærinstituttet har tidligere påpekt at den begrensa arealbruken kan settes i sammenheng med høy parasittbelastning hos reinsdyra på Hardangervidda. Det er svært nærliggende å tenke at også fotråte vil ha større spredningsevne og ramme en større del av bestanden under slike forhold.
Villreinstammen på Hardangervidda og i Rondane har en spesiell status. Hardangervidda på grunn av størrelsen (drøyt 30 % av den europeiske villreinen lever her). Rondane fordi denne reinen har en helt spesiell og opprinnelig genetikk. I årtier har vi overvåket disse villreinstammene og vi har radiomerka reinsdyr for å dokumentere arealbruk og effektene av tekniske inngrep og forstyrrelser. Datasettet fra Hardangervidda (og alle de andre villreinområdene) er trolig verdens mest omfattende datasett av denne typen. Med bakgrunn i disse datasettene har vi bygd modeller og analyser som ligger helt i den internasjonale forskningsfronten. Resultatene fra alle disse prosjektene peker i en og samme retning; vi har fragmentert reinsdyras leveområder og reinsdyra har tapt viktige beiteareal. Inngrep og ferdsel fortrenger villreinen og virker som barrierer. Når så våre største og viktigste villreinstammer har kalvevekter helt ned mot 10- 12 kilo og fotråte ser ut til å ha blitt et utbredt problem så er dette en kraftig advarsel.
Det strider mot reinens natur å gå på små områder der de tråkker i sin egen møkk. Det er alvorlig når sjukdommer, som før var forbeholdt mjølketrøene når de ble brukt for lenge, opptrer hos en art som er skapt til å streife fritt på viddene. På lik linje med at lakselus har blitt en plage i oppdrettsmerdene er dette egentlig en varslet katastrofe. Både laks og villrein er nomader og de migrerer. Stenges de inne på for små areal så vil sjøl naturlig forekommende bakterier bli alvorlige sjukdommer.
Kalv avlivet under jakta 2019. Foto: Anders Mossing
Men hva nå? Hva gjør vi videre? Det som synes helt klart er at vi må dokumentere denne situasjonen skikkelig. Vi må skaffe data slik at vi vet med sikkerhet om problemet er økende eller ikke. Dernest bør vi diskutere hvordan jegere og oppsyn skal forholde seg til fotråte. I dag har alle jegere en plikt til å avlive dyr som lider unødvendig og som ikke kan bli friske. Vi må diskutere hvor denne grensa skal gå. Bør alle dyr med fotråte avlives? Eller bør vi sette ett sett med kriterier for hvilke dyr som bør avlives ut fra dyrevelferdsmessige hensyn og/eller smittefare? Skal vi legge større vekt på å ta ut kalver med dårlig frambein, eller skal vi legge vekt på alle som har infeksjon i frambeina?
Vi må bruke strukturtellingene til å få en oversikt over hvor mange dyr som er halte og vi må gjøre dette på en slik måte at vi kan sammenligne data over år. Jegere som feller slike dyr må ta bilder og aller helst sende inn infiserte bein til Veterinærinstituttet. Strukturtellinga på Hardangervidda indikerer at vi mangler mye kalv. I juli var det 46 kalver per 100 simle/ungdyr. Nå i høst var det bare 26 kalver per 100 simle/ungdyr i flokkene. Er disse talla riktig så indikerer de at vi nå «mangler» omtrent 40 % av de 2100 kalvene vi fotograferte 5. juli. Dette er dramatiske tall og det er vanskelig å tro at dette kan være riktig. Vi må følge opp dette kommende vinter og dokumentere hvor mye kalv vi har i flokkene.
Dernest må vi ta arealbruken på alvor. Både i Rondane og på Hardangervidda går reinen på små areal. Det er liten tvil om at dette i stor grad skyldes inngrep og forstyrrelser. Turismen er økende i Norge og nye naturtilknytta destinasjoner er svært populære, jfr. Trolltunga på Hardangervidda. Per i dag er ikke ferdselen inn til Trolltunga et problem for reinsdyra, men den vil helt klart bli det om bare en liten brøkdel av dagens ferdsel skulle flytte seg inn til f.eks. Torehytta aller Litlos.
Bærekraft er et begrep som vi liker å slå om oss med. I et framtidsperspektiv betyr bærekraft at en har potensial til framtidig utvikling og kapasitet til å motstå framtidige endringer. Villreinen kan sies å være ett av våre viktigste miljøbarometer. Arealbruken som vi har dokumentert gjennom snart 20 år, utbruddene av fotråte og slaktevekter hos kalv på 10- 13 kilo viser at reinsdyra ikke har et stort potensial å gå på. Vi har brukt lang tid og store ressurser på å skaffe data og den dokumentasjonen vi har i dag. Tida er nå mer enn moden for å ta i bruk denne kunnskapen.
Det er uten tvil både dramatisk og uvant å skulle regulere ferdselen i fjellet. Vi vil helst bestemme det sjøl. Men i dette perspektivet så er det ikke den spredte og lokale bruken av fjellet som er det største problemet. 50- 80 % av de som besøker nasjonalparkene kommer utenfra, en stor del av disse er også førstegangsbesøkende. Det er fullt mulig å styre denne ferdselen med relativt enkle grep. Ja, faktisk så er det slik at en stor del av denne gruppen besøkende ønsker mer tilrettelegging.
Vi må ta denne kunnskapen på alvor. Vi må tørre å tilrettelegge for ferdsel og slik sett styre den vekk fra sårbare områder, områder som reinsdyra trenger. Vi må være tydelige på hva vi ønsker med nasjonalparkene. Vi må evne å ta tak i problemene som massene med folk skaper, og som de kan komme til å skape, dersom ferdselen utvikler seg fritt og uten hensyn til den sårbare naturen som disse områdene tross alt er.
Reinsdyra måtte tilpasse seg forholdene i sitt nye hjemland. Foto: Skarphedinn G. Thorisson
Av: Morten Tryland, UiT Norges arktiske universitet, Tromsø, Skarphedinn G. Thorisson og Rán Thorarinsdottir, Náttúrustofa Austurlands, Egilsstaðir. En tidligere versjon av artikkelen er publisert på Forskning.no/Forskersonen.no.
I 1787 ble 35 norske tamrein fraktet fra Avjovarre på Finnmarksvidda til Vopnafjördur på nord-øst Island; de er nå blitt til en tilsynelatende frisk og livskraftig populasjon på nesten 7 000 islandske villrein. Når blir forresten norsk rein islandsk, og når blir en tamrein til villrein?
Reinen er en av få viltlevende pattedyrarter på Island
Da Nordmenn slo seg ned på Island fra slutten av 800-tallet hadde de med seg sau, geit, storfe, svin og hest, mens fjellreven (Vulpes lagopus) var det eneste ville landlevende pattedyret de møtte. I dag finnes det imidlertid også mink (Mustela vison), som ble importert som pelsdyr til Island fra Norge i 1931, men som rømte og spredte seg til de fleste områder på Island. Hare (Lepus timidus), og muligens Sørhare (Lepus europaeus), ble importert til Island fra Danmark 1784 og Færøyene 1861 men klarte seg ikke. Men kaniner har rømt eller er blitt satt ut i enkelte områder, og så finnes det selvsagt rotter og mus som har vært blindpassasjerer til øya. Det ble også gjort forsøk på å etablere en moskusstamme (Ovibos moschatus) på Island, med import av syv kalver fra Grønland i 1929 og syv kalver kjøpt fra norske jegere i 1931, men ingen av dem levde lenge. Men, reinsdyr (Rangifer tarandus tarandus) er det altså blitt mange av – endatil «norske» reinsdyr.
Fra Avjovarre til Vopnafjördur
I 1771 ble 13-14 reinsdyr frakta fra Sørøya i Finnmark til Vestmannaeyar, sørvest på Island, men de var alle borte rundt 1783. I andre forsøk, i 1777, ble 30 dyr hentet fra samme flokken på Sørøya og de 23 som overlevde overfarten ble igjen satt ut sørvest på Island. Etterkommere av disse skal ha levd til rundt 1920-30, men ble da borte. I et tredje forsøk, i 1784, ble 30-35 reinsdyr henta fra Kautokeino og satt ut i Eyjafjördur, nord på Island. Etterkommere av disse klarte seg til rundt 1936, men forsvant. Det ble dermed etterkommere etter den fjerde importen, i 1787, som skulle utgjøre grunnlaget for reinsdyrpopulasjonen på Island i dag. Fem bukker og 30 simler fra Avjovarre, like ved Masi i Finnmark, ble tatt ombord. Etter en lang sjøreise klappa båten til kai i Vopnafjördur, nord på Øst-Island, der dyra gikk i land, for 232 år siden.
Den lille bygda Vopnafjördur, der de norske reinsdyra ble satt i land i 1787. Foto: Skarphedinn G. Thorisson
Harde vintre og vulkanutbrudd
Dette nye beitedyret møtte et tøft klima og ikke bare «medvind» i sitt nye hjemland. Sauebønder oppfattet reinen som en konkurrent, som tærte på forekomsten av Islandslav (Cetraria islandica). Harde vintre, spesielt i perioden 1856-1869, samt vulkanutbruddet i Askja i 1875, som la et 5-10 cm tykt lag med aske over mye av beiteområdene, utgjorde enda større utfordringer for den lille reinflokken. Under en ekspedisjon i beiteområdene i 1939 ble det funnet 40 simler, 40 bukker og 20 kalver, og populasjonen ble anslått til å bestå av 100-300 dyr. Siden har imidlertid populasjonen økt, og har spredd seg fra høyfjells-områdene nord for Vatnajökull til det meste av fjell- og fjordområdene øst på Island (se kartfigur).
Reinen er i dag utbredt over store deler av øst-Island. Figur: Skarphedinn G. Thorisson
Tamrein eller villrein?
I 2016 ble skrantesjuken påvist hos villrein i Nordfjella i Norge, og for å hindre videre smittespredning, ble hele reinflokken på bortimot 2 000 dyr i den nordlige sonen, skutt. Dette førte til en debatt rundt den norske villreinstammen – er dette representanter for de «originale» genene, fra reinen som trakk nordover etter siste istid? Eller er det slik, som blandt annet bygdebøker og andre kilder indikerer, at flere av de 23 ulike villreinstammene i Norge er påvirket av innblanding av tamrein? Tanken med å sette ut tamrein på Island var å etablere reindrift. Dette ble det imidlertid ikke noe av, og etterkommerne av de norske tamreinene har derfor nå alle kjennetegn for villrein – de eies ikke av noen, merkes ikke og hverken samles eller drives, og de flykter fra mennesker, spesielt under jaktperioden.
Jakt er nødvendig
I 2000 ble det anslått at populasjonen talte 3 000 dyr, og i 2019 var tallet omlag 7000 dyr. Det finnes lite rovdyr på Island. Havørn har en liten populasjon i vest, langt unna reinbeiteområdene, og den lille fjellreven, som kanskje kan ta kalver de første levedagene, utgjør ikke en stor trussel. Med den populasjons-økningen man har vært vitne til de siste tiårene er derfor jakt nødvendig for å begrense antall dyr og utbredelse. Basert på omfattende tellinger og flokksammensetning (kjønn og alder) gis det årlige kvoter på rundt 1200 voksne dyr. Jakta er organisert ved at jegeren kjøper en lisens og følges av en guide. Jaktsesongen i dag er fra 15 juli til 15 september for bukker og fra 1 august til 20 september for simler.
Dyr med høy slaktevekt
En bukk legger gjerne på seg en god energi-reserve før brunsten starter. Foto: Morten Tryland
Slaktevekt (skrotten minus blod, skinn, innvoller, hode og nedre del av beina) er oppunder 50 kg for ei simle eldre enn to år, og omlag 42 kg for en bukk yngre enn to år, mens eldre bukker kan ha en slaktevekt på nesten 130 kg. Disse vektene er grovt sett ganske sammenlignbart med norsk villrein, men vesentlig høyere enn for tamrein i Vest-Finnmark i dag, der de opprinnelige dyra kom fra. Det synes derfor som om dyras tilpasning til de stedlige beiteplantene, klimaet og sesongvariasjonene har vært viktigere enn det genetiske materialet, som er «stemplet» tamrein.
Smittestoffer og sjukdommer
I normale år er islandsk rein spart for mange plager. De er for eksempel ikke utsatt for hudbrems og svelgbrems. Reinen fra Norge hadde sikkert med seg de vanlige innvolls-parasittene og smittestoffene til Island i sin tid, men det synes som om disse i liten grad har klart å tilpasse seg de Islandske forholdene. I samarbeid med naturforvaltningen på Øst-Island (Náttúrustofa Austurlands) har UiT Norges arktiske universitet og Veterinærinstituttet i Tromsø undersøkt islandsk rein for forekomst av parasitter og bakterie- og virus-infeksjoner som i Norge er kjent for å kunne gi sjukdom hos rein. Etter å ha analysert prøver fra jakta i 2017 og 2018, og med forbehold om pågående analyser for 2019, er en foreløpig og forsiktig konklusjon at ingen av disse smittestoffene forekommer i noen særlig grad hos rein på Island, noe som er noe overraskende for oss, og oppløftende på reinsdyra sine vegne.
Tamreinen som fikk «tilbudet» om å bli villrein i islandske fjell og fjorder ser med andre ord ut til å trives og ha det bra, etter 232 år i sitt nye hjemland. Kanskje er dyra blitt både islandske og ville? Det vil i tilfelle gi dem mer status enn å fortsatt være norsk tamrein i utlendighet.
En reinkalv forvillet seg inn i et gjerde med hest, og ble etterhvert akseptert. Foto: Skarphedinn G. Thorisson
Studien av villreinen på Island er delvis finansiert av prosjektet Climate-change effects on the epidemiology of infectious diseases and the impacts on Northern Societies (NordForsk), og prosjektet Health and infectious diseases in semi-domesticated reindeer in a changing climate (FRAM – High North Research Centre for Climate and the Environment).
Dette er andre del av artikkelen om Storegut. Me hentar fram historier om reinsdyr og reinsjakt i litteraturen. Desse versa er henta frå ei utgåve av boka ”Storegut” som Samlaget gav ut i 2000, og i ny utgåve i 2018.
Aasmund Olavsson Vinje gav ut diktverket om Storegut i 1866. Han hadde fyrstehands kunnskap til området og fjellheimen ikring der delar av soga om Storegut utfaldar seg. Han bygde på segn og soge om dette som hende då Storegut var på gjeting i Bordalen langt oppe i fjellet i Haukeli. Men mykje er lagt til, Aasmund O. Vinje var fyrst og fremst diktar og oppteken av menneske og dyr – livet i fjellet – og livets store drama.
Her er nokre utdrag frå diktverket “Storegut:
Eg ut mot kvelden honom fann
der burte på ein brote.
Og der ei dyktig simla han
ha’ nyleg fenge skote.
Ho etter flokken trøytna var
i barnesjukens rider,
og han, det enno barn av kar,
forstod ‘kje hennar tider.
Men etter som ho gjekk og låg,
han sprang med pust i munnen,
og um han denne armod såg,
so visste han ‘kje grunnen.
Sitt mistak guten snart fekk sjå
og vondt det honom gjorde.
Det var so mest han ikkje då
i augo sjå meg torde.
So gjekk me då i dyreskog
der upp mot Raudalstinden,
og inn på fjellet so me drog
der beint mot nordanvinden.
Ein reinsdyrhop me fingo sjå,
som stor i skodda røyvde.
Han ramsa fort og reika på
og midt i tvo seg kløyvde.
Den eine tok mot Nupe-nut,
og den eg etter sette.
Den andre fylgde Storegut
på sine føter lette.
Den største bukken snart eg skaut
og ned i fjellet urda.
So yver bakke, berg og braut
til Storegut eg skura.
[…]
Han Storegut låg seg i Borddalsbud,
og einsam han sat ved elden;
so kom ei gjente som beste brud
til honom der seint um kvelden.
Det hender so mangt i verdi.
[…]
Han livna vart upp kvar einast’ vår
når kid han seg såg å kjæta.
Dei sumrar han gjekk liksom sjuk og sår,
når inkje han fe fekk gjæta.
I Borddalen gjætt’ han det seinste år.
Han kom til Borddals næste dag
so yver middagstid,
og under fjellet fram seg drog
derupp i bratte lid.
So sveiv han under nuten der
som yver rjupa hauk.
Og Storegut på lægret var;
for det frå budi rauk.
[…]
Så bar det upp mot Bordals-Nut
i denne Kveldens Fred.
Med eitt det small, og Storegut
i Urdi stupte ned.
[…]
“Med Slaatten”, sa’ han, “gjeng det smaatt:
Eg hev’ eit Hjarta-Mein;
eg lyt til Fjells til lette Luft
og skjota meg ein Rein.
No hev’ det lenge vore regn,
so reinen dreg mot sud.
Eg råkar visst ein dyrahop
alt nord med Flotubud.”
So stelte han med rifla si
den dagen heilt til kvelds.
Han lite sov, og andre dag
han tidleg strauk til fjells.
Bordalsvatn blei demd ned i 1961. Dette er Storegutvollen fotografert før neddemminga. Langt bak til høgre ser med Vesle-Nup (1510 moh). Fotograf er Jon Bleie. Foto utlånt av Hardanger og Voss museum
Norsk villreinsenter Sør har kontorsted på Skinnarbu, der vi er samlokalisert med Hardangervidda nasjonalparksenter, Statens naturoppsyn og verneområdeforvalteren for Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde. Foto: Anders Mossing
Stiftelsen Norsk villreinsenter søker nå etter ny daglig leder ved Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu. Vi tilbyr en utfordrende og spennende jobb knyttet til villreinfjellene.
Vår daglige leder går over i ny stilling, og vi søker derfor hennes erstatter i en fast, 100 % stilling. Den som tilsettes vil få som hovedoppgave å være med på å videreutvikle villreinsenteret som et nasjonalt tyngdepunkt innen rådgiving, dokumentasjon, verdiskaping, formidling og naturveiledning med fokus på å sikre framtida til våre villreinstammer.
Stiftelsen Norsk villreinsenter ble opprettet i 2006 og har en nøkkelrolle i arbeidet for å sikre villreinstammene og villreinområdene. Villreinen er en viktig del av vår natur- og kulturarv, og Norge har et særskilt ansvar for å sikre framtida for Europas siste villreinstammer og deres leveområder. Stiftelsen har to driftsenheter på Skinnarbu og Hjerkinn.
Skriftlig søknad sendes post.sor@villrein.no innen 15. desember 2019. Spørsmål om stillingen kan rettes styreleder Stein Lier-Hansen (995 41 938) eller daglig leder Marianne Singsaas (994 63 764).
En ny artikkel kaster lys over genetikk og problematikk knyttet til oppdeling av villreinens leveområder. Foto: Anders Mossing
Den genetiske variasjonen i ulike norske villreinområder varierer til dels mye, og henger bl.a. sammen med bestandsstørrelse, menneskeskapt fragmentering av landskapet og historikk. I en ny artikkel om genetikk hos villrein i norske områder presenteres en rekke spennende funn.
For vel 100 år siden fremsto villrein-Norge som ganske annerledes enn i dag. Man antar at det fantes 3-4 store, sammenhengende og robuste villreinregioner, og at det også mellom disse var muligheter for utveksling av dyr. Dagens situasjon er at villreinen i Norge er fordelt på 24 mer eller mindre atskilte forvaltningsenheter. En av hovedforklaringene for genetisk variasjon og endring finnes her.
Villrein-Norge før og nå. Illustrasjoner: NINA/Norsk villreinsenter
Som grunnlag for artikkelen ble det i perioden 2008 til 2014 samlet inn kjøttprøver/vev fra dyr skutt under jakt i 20 villreinområder (Rondane, Sølnkletten, Knutshø, Snøhetta, Nordfjella, Lærdal-Årdal, Hardangervidda, Setesdal Ryfylke, Setesdal Austhei, Brattefjell-Vindeggen, Blefjell, Våmur Roan, Skaulen Etnefjell, Forollhogna, Reinheimen-Breheimen, Førdefjella, Sunnfjord, Svartebotnen, Fjellheimen og Norefjell-Reinsjøfjell). Disse villreinområdene er tildels svært ulike, både med hensyn til bestandsstørrelse, grad av “isolasjon” og opphav.
Evolusjonær sammenheng mellom de ulike villreinområdene i studien. Jo nærmere de står hverandre i figuren, jo tettere “slektskap”. Figur: Kjersti S. Kvie, Jan Heggenes, Bård-Jørgen Bårdsen og Knut H. Røed
Bestandene i Dovrefjellområdet, nærmere bestemt Rondane, Sølnkletten, Snøhetta og Knutshø, er regnet for å ha reint villreinopphav. Bestandene i Langfjellaområdet, derav Hardangervidda, Nordfjella, Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, har blandet opphav fra både tam- og vill rein.
Bestandene i Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Lærdal-Årdal regnes for å være utløpere fra Langfjellaområdet med sitt genetiske opphav herfra.
De resterende bestandene i undersøkelsen, nærmere bestemt Våmur Roan, Skaulen Etnefjell, Forollhogna, Reinheimen-Breheimen, Førdefjella, Sunnfjord, Svartebotnen, Fjellheimen og Norefjell-Reinsjøfjell, er regnet for å ha sitt opphav fra tamreindrift.
Det er forskere fra Universitetet i Sørøst-Norge, Universitet i Oslo og Norsk institutt for naturforskning som står bak studien. Norsk villreinsenter var sterkt involvert i organisering av prøveinnsamlingen i forbindelse med jakt. Jegerstanden i de ulike områdene fortjener en stor takk for deres bidrag.
Ut ifra de innsamlede prøvene studerte man to ulike såkalte genetiske markører og testet variantene opp imot hverandre. Genetiske markører gir mulighet for å kartlegge et individs variant av bestemte gener, og kan undersøkes enkeltvis eller samlet for å danne en individspesifikk profil. De gir bl.a. mulighet til å plassere et individ innenfor en populasjon eller art og til å bestemme slektskap. Alle dyreceller inneholder to typer DNA; mitokondrielt DNA og nukleært DNA. Den ene varianten genetisk markør som ble undersøkt i denne studien var mikrosatellitter. Mikrosatellitter er korte repeterte enheter av nukleært DNA med en form for kopitallsvariasjon, der variasjonen ligger i antall ganger sekvensen er repetert. Mikrosatellitter er mye benyttet i studier av populasjonsstruktur og “genflyt” (oppstår typisk når individer vandrer mellom ulike bestander). Den andre varianten genetisk markør i studien er mitokondrielt DNA. Mitokondrielt DNA nedarves i hovedsak fra mordyret i motsetning til nukleært DNA hvor 50 % kommer fra hver av foreldrene. Mitokondrielt DNA er en god markør for å studere populasjonsstruktur eller genetiske mønster over lengre utviklingsperioder (evolusjon), separasjon over større distanser, eller mellom arter og underarter.
Genetisk mangfold i sørnorske villreinbestander. Rød farge er høyt mangfold, mens blå farge representerer lite mangfold. Figur: Kjersti S. Kvie, Jan Heggenes, Bård-Jørgen Bårdsen og Knut H. Røed
Hovedmålsettingen med hele studien var å undersøke genetisk struktur og genetisk variasjon, som basis for fremtidige forvaltningsstrategier. Undersøkelsene viste ulik genetisk variasjon i ulike villreinområder og det var betydelig mindre variasjon i små og isolerte bestander. Det var en klar sammenheng i dataene mellom genetisk variasjon og bestandsstørrelse opptil bestander på ca. 1500 dyr. De fleste bestandene var ulike hverandre i forhold til “genetisk sammensetning”, noe som indikerer lav grad av genflyt. Genflyt oppstår som nevnt typisk når individer vandrer mellom ellers isolerte bestander.
Resultatene kommer ikke uten unntak. Lærdal-Årdal er et eksempel på et villreinområde med relativt lav bestandsstørrelse (ca. 120 dyr), men god genetisk variasjon. Forklaringen er nok å finne i områdets historikk, da dagens bestand har sin opprinnelse gjennom reetablering med dyr fra Nordfjella, satt ut i to perioder. I kontrast til dette kan man trekke frem reinen i Norefjell-Reinsjøfjell. Bestanden er i dag på ca. 700 dyr, men har relativt lav genetisk variasjon. Dette skyldes antakelig områdets forhistorie. Det var opprinnelig tamreindrift i Norefjell-Reinsjøfjell, men etter avvikling på slutten av 1960-tallet, ble det gående igjen ca. 30-40 dyr, som har dannet grunnlag for dagens bestand og antakelig er årsak til den lave genetiske variasjonen. Bestandene i Rondane og Sølnkletten, som har et reint villreinopphav, er relativt store, men viser allikevel redusert genetisk variasjon. Dette fremkom kun i analysen av mitokondrielt DNA og ikke via mikrosatellitter. Avviket mellom de to analysene skyldes antakelig tidligere “flaskehalser”, men også at mitokondrielt DNA arves fra mordyret, noe som betyr at effektiv populasjonsstørrelse er 1/4-del av mikrosatellittmarkører som arves fra begge foreldrene. Således kan man anta, gjennom studier av mikrosatellitter, at det har vært utveksling av hanndyr mellom bestandene i Dovrefjell-området.
Hvor stor er en levedyktig bestand? Foto: Anders Mossing
De genetiske ulikhetene mellom områdene og tap av genetisk variasjon, og hvordan disse igjen henger sammen med populasjonsstørrelse, kan gi oss klare forvaltningsråd for fremtiden. Studien understreker viktigheten av utvekslingsmuligheter mellom de mer eller mindre isolerte bestandene i Norge, samt behovet for å øke størrelsen på endel bestander. Det sistnevnte er spesielt viktig for de små og helt isolerte bestandene.
Dette er Storegut’s rike, Bordalsvatn slik det ser ut i dag, sett retning utfallsosen. Støylen Storegutvollen er neddemd, men låg på nordaustsida av Bordalsvatn, det vil seie langs den venstre breidda av vatnet på biletet, nærare utfallsosen. Foto: Kjell Bitustøyl
Det er ikkje så ofte ein støyter på reinsdyr og reinsjakt i litteraturen, men ei og anna historie er å finne. Diktverket “Storegut” av Aasmund Olavsson Vinje er ei slik bok. Handlinga gjeng føre seg blant anna i Bordalen, langt til fjells i Haukeli. Der låg òg støylen Storegutvollen. Her kjem del ein av to.
Det mest kjende reinsdyret i litteraturen finn me sjølvsagt i Ibsens “Peer Gynt” – og bukkerittet over Gjendineggen. Mindre kjent er det at også Aasmund Olavsson Vinje har med litt om reinsjakt i diktverket om Storegut (1866). Dette diktverket byggjer på ein faktisk person – OIav Olavsson Edland – som levde frå 1764 til 1791 i Edland i Vest-Telemark, fødd på garden Nordigard Edland, eller Æddan på lokalmålet. Og sjølv om soga om kjempekaren Storegut er eit diktverk, eitt av Vinjes mest sentrale verk, kan ein trygt sei at Vinje bygde på lokalhistoriske fakta og fleire verkelege personar. Boka handlar òg om far til Storegut, gamle Olav, “Blodtapparen” som han blei kalla av di han kunne årelata.
Utsnitt av teikning av Torbjørn Havradalen, han utvandra til Amerika 1846, men hadde vakse opp på garden Havradalen i Bordalen.
Ingenting er sikkert historisk om korleis Storegut døydde, berre at han kom burt medan han var på gjeting i Bordalen i Haukeli, langt til fjells. Men spekulasjonane gjekk og mange utsegner finst om korleis han blei teken av dage. Ein hovudperson i så måte var Olav Romtveit, Grytebekken som Vinje kallar han. Han skal ha hatt agg til Storegut og skal ha skote og drept han i samband med at han var på reinsjakt i Bordalsfjella.
Rikard Berge og Storegutsoga
Folkeminnesamlar og sogemann Rikard Berge samla stoff om Storegut, han gav i 1906 ut to hefte av Syn og Segn der temaet var Storegut. Sjølve soga er i fyrste bolken. Der fortel han blant anna om far til Storegut, Olav, som òg var svært sterk. Han var på reinsjakt i lag med Jon Breive (frå Bykle). Då Rikard Berge skriv på utprega dialekt i denne historia, er det fylgjande normalisert språkleg og litt samanfatta:
Olav var i “dyreskog” med Jon Breive, det var på slutten av slåtten, (dvs. truleg seint i august.) Dei skaut fyrst eitt dyr. “Me må ure ne,” sa Jon. “A-a, eg tenkjer eg tek’n i tòugjen (i eit tau) eg,” sa Olav. Det same skjedde ei gong til, dei skaut eit dyr til, og Olav sa det sama. Då dei skaut det tredje dyret, sa Olav: “Pinede-kar tek eg ‘kje den òu i tòugjen, eg,” sa Olav. Slik bar han alle tre dyra heim til Breive. Og då dei kom fram og lema sund dyret, fekk Jon hornet og skinnet, fordi han var skyttaren, medan Olav fekk mesteparten av kjøtet, fordi han hadde gjort slikt eit karstykke.
Berge fortel òg om nokre andre fjellkarar, Jøssløysane, dei var slike dyreskyttarar. Dei skar ei rispe i ryggen på kvarandre, ei rispe for kvart dyr dei venta seg. ” ‘Fær du det te blø?’ sa dei. ‘Ja,–a,’ svara han som skar. Sigur Gjøsløys var den fælaste: Når’n løypte, Sigur, gjor’n seg kje noko fe å taka dyri på sprang. Han løypte beint på dei.”
Rikard Berge har òg skrive om då Storegut skal ha blitt skoten i Bordalen, han låg der og gjette for morgedølar. Men ingen blei dømd for drapet, sjølv om ryktet gjekk og historiene var mange. Ei av dei er då Olav, far til Storegut, kom til Bordalen på sudsida av vatnet, han kom frå Hardanger, hadde vore der etter ei tunne med korn. Han høyrde ein smell då han var komen midt under Smørlinuten: “No datt grånòsi”, han tenkte Storegut hadde skote seg ein rein i dag, han høyrde det på smellen”. […] Olav Romtveit hadde fenge det travelt med å koma seg til fjells denne regnversdagen, han ville etter dyr, sa han.”
Så fortel Berge at Romtveiten kom heim att, nokon ville ha det til at han hadde hatt med seg ein kar, Ola skomakaren, som hjelpte til då han skal ha skote Storegut ved døra på selet, det som seinare blei heitande Storegutvollen. Men Romveiten sjølv han sa det slik morgonen etterpå: ” ‘Å jòu, eg hev sétt ein rein’e i mange år. Men no fellt eg n,’ sa han til Jon Uppstoga i Grungedal.”
Men folkesnakket gjekk om kva som hadde hendt. Så langt Rikard Berge, i neste bolken skal me la Aasmund Olavsson Vinje føre ordet i sjølve diktverket. Del to kjem om ei vekes tid.
