Hvordan bruker de som er bosatt eller har hytte rundt Hardangervidda fjellet? Det ønsker NINA svar på. Foto: Vegard Gundersen
Kommunene som har areal på Hardangervidda ønsker å ta godt vare på fjellområdet. Dette krever en god balanse mellom bruk og vern. For å kunne ta avgjørelser basert på et best mulig kunnskapsgrunnlag inviteres lokale brukere til en nettbasert spørreundersøkelse.
Undersøkelsen er til deg som er lokalt bosatt og hytteeiere i kommunene rundt Hardangervidda. Spørreundersøkelsen har som mål å få bred kunnskap om deres bruk og meninger om området. Undersøkelsen gjøres av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) på oppdrag fra en bredt sammensatt styringsgruppe bestående av blant annet kommuner, grunneierlag og villreinutvalg.
Du finner link til undersøkelsen her:
Adm.: Linken tatt bort etter at undersøkelsen ble avsluttet.
Din mening er viktig for oss, så vi håper du tar deg tid! Undersøkelsen tar 10-15 minutter, og du svarer anonymt. På forhånd tusen takk!
Kontaktperson ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) er Sofie Selvaag
Frå og med hausten 2016 til og med hausten 2019, altså tre år med intens prøvetaking i høve til skrantesjuke innafor dei fire tamreinlaga i Jotunheimen og Filefjell, er det berre negative prøver, altså ingen smitte påvist. Foto: Kjell Bitustøyl
Sidan prøvetakinga knytt til på reinsdyr begynte i 2016, har tamreinlaga i Filefjell og Jotunheimen gjennomført årleg testing av alle slaktedyr. Prøvene frå slaktinga 2019 gav, som tidlegare år, ingen positive utslag, fortel leiar for Filefjell Reinlag, Asgrim Opdal.
Berre negative prøver
At ingen positive prøver er funne innafor desse tamreinlaga så langt, er sjølvsagt ein god nyheit. Og i fylgje leiar for Filefjell Reinlag, Asgrim Opdal, er dette kanskje ein indikator på at ein har greidd å stoppe smittespreiinga av denne sjukdomen gjennom dei tiltaka som har vore gjennomført i Nordfjella sone 1. Det er ingen løyndom at då sjukdomen skrantejsjuke blei påvist på villrein i Nordfjella i 2016, gjekk det sterkt inn på dei som dreiv med tamrein i Filefjell Reinlag, deira sommarbeite grensar tett opp mot Nordfjella. Ein var redd for smitte og at dette kunne ramme tamreindrifta i dette området hardt. Med smitte i Filefjell ville sjukdomen òg kunne ha spreidd seg vidare nordover og austover. Opdal håpar og trur at ein no har greidd å avgrense sjukdomstilfella til Nordfjella gjennom den effektive nedslaktinga som blei fullført våren 2018. Samarbeidet mellom villreininteressene og tamreinlaga, som blant anna førte til sperregjerdet over Hemsedalsfjellet, kan òg ha medverka positivt til at ein så langt ikkje har funne tilfelle av skrantesjuke i Filefjellområdet eller lenger nord. Opdal kan elles opplyse om at dette gjerdet blei finansiert gjennom midlar frå reindrifta.
Asgrim Opdal, leiar av Filefjell Reinlag. Foto: Kjell Bitustøyl
Ein suksess
Opdal kallar det arbeidet som blei gjennomført av Mattilsynet for ein suksess, dette sjølvsagt med det atterhald at ingen smitte blir påvist i andre område. For kvart år som går med negative testar av slaktedyr frå desse tamreinlaga og sjølvsagt negative testar frå andre villreinområde, blir det meir og meir sannsynleg at ein har greidd å teke knekken på skrantesjuke, meiner Asgrim Opdal. Han viser blant anna til USA der ein ikkje har greidd å stoppe denne sjukdomen.
Opdal vedgår at det framleis står att utfordringar, blant anna med saltsteinar i terrenget. Filefjell Reinlag slutta med å leggje ut salt til simlene med ein gong skrantesjuke blei oppdaga, men det er eit problem med salting av vegen over Hemsedalsfjellet. Dette lokkar dyra ut i vegbanen, noko som sjølvsagt ikkje er positivt. Reinlaget har sagt i frå om dette, men ingenting skjer, seier Opdal.
Den 5. – 6. mars 2019 ble det avholdt en stor regional fagsamling om sti- og løypeplaner i norske villreinfjell. Like før jul publiserte Norsk villreinsenter en rapport med sammenfattede konklusjoner fra samlingen.
Det er et nasjonalt mål at flere skal utøve friluftsliv, og Klima- og miljødepartementet har i “Handlingsplan for friluftsliv” forankret et eget nasjonalt prosjekt, i regi av Miljødirektoratet, som skal fremme planlegging, opparbeiding, skilting og merking av sammenhengende stinettverk i kommunene.
Samtidig har man de siste årene fått et økende fokus på “friluftslivparadokset”, altså at slik tilrettelegging også kan være skadelig for den naturen vi ønsker å utøve friluftslivet i. Når slike sti- og løypeplaner nå skal utarbeides er det viktig at kunnskap om nødvendig tilpasning tas i bruk. Villreinen er en art som er påvirket av folks ferdsel i ulike fjellområder, og flere steder er ferdselen av et slikt omfang av den fremstår som effektive barrierer i landskapet. Med bakgrunn i slike tilfeller er det nødvendig å tenke styring og kanalisering i langt større grad enn det som er gjort tidligere.
Sti- og løypeplaner blir ofte pekt på som et viktig virkemiddel for å kanalisere ferdsel. Foto: Guro Sødergren
For å sikre gode prosesser, som både ivaretar mennesker og naturmangfoldets behov, må man sikre medvirkning og samordning mellom aktørene i fjellområdene. I forbindelse med både Heiplanen (regional plan for Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei) og besøksstrategi for Setesdal Vesthei, Ryfylke- og Frafjordheiane landskapsvernområde, er det pekt på slike overordnede sti- og løypeplaner. Formålet med den regionale fagsamlingen var å få på plass “kjøreregler” med krav til innhold og prosess. Fagsamlingen ble gjennomført som et samarbeidsprosjekt mellom verdiskapingsprosjektet i Setesdal Vesthei, Ryfylke- og Frafjordheiane og fylkeskommunane i Rogaland, Aust- og Vest-Agder, med bistand fra Norsk villreinsenter.
Fristen for å søke midler gjennom “Villreinfjellet som verdiskaper” er 31. januar 2020. Foto: Anders Mossing
Den 31. januar 2020 er siste frist for å søke midler gjennom verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper”. Tilskuddsordningen har som formål å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene, særlig innrettet mot ulike deler av reiselivet.
Verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper” ble etablert av Klima- og miljødepartementet i 2017 og driftes av Miljødirektoratet. Det er startet flere prosjekter i ulike villreinområder. Norsk villreinsenter har laget en systematisk oversikt over programmet, samt pågående prosjekter. Oversikten finner man her.
Miljømessig verdiskaping kan bety at reinen får tilgang til større areal enn den har i dag. Foto: Anders Mossing
En hovedmålsetting i programmet er at de nasjonale villreinområdene skal kunne fremme verdiskaping i en utvidet sammenheng, ikke bare i form av kroner og øre. Med bred verdiskaping menes her både miljømessig, sosial, kulturell og økonomisk verdiskaping som gjensidig er avhengig av hverandre. Verdiøkning skjer ikke alltid i pengemessig forstand. For eksempel vil en miljømessig verdiskaping for villreinen kunne være at menneskeskapte barrierer reduseres og ferdsel kanaliseres slik at villreinen kan gjenoppta gamle trekkruter og få økte beitemuligheter. Det er en grunnleggende forutsetning for prosjektene at de ikke gir økt negativ belastning på villreinen og sårbare leveområder.
Verdiskapingsprogrammet skal;
Vise hvordan villreinfjellet kan bidra til verdiskaping til beste for befolkning, næringsliv, lokalsamfunn og regioner
Samspille med og bidra til en god gjennomføring av de regionale planene for nasjonale villreinområder
Utvikle og spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper
Søknader må utformes slik at de er i tråd med programplanen. Søknad om hovedprosjekt må ha tilknytning til et geografisk område eller et tema som det skal arbeides med i flere geografiske områder. Kun prosjekter lokalisert til kommuner som har areal innenfor de ti nasjonale villreinområdene vil bli vurdert i dette programmet. Prosjekter som ikke dekker alle formene for bred verdiskaping, altså miljømessig, sosialt, kulturelt og økonomisk, vil falle utenom ordningen. Norsk villreinsenter har en viktig rolle som rådgiver og veileder i programmet, og vil kunne bidra med råd og tips i forbindelse med utforming av søknader.
Man kan lese mer om verdiskapingsprogrammet her. Her er også link til det elektroniske søknadssenteret. Søknadsfristen er 31. januar 2020.
Dyra i denne reinflokken beitar på både hengelav og lavarter på bakken. Foto: Anders Mossing
Mykje er kjent omkring vinterbeitet til reinen. Likevel kan det vera ting å hente frå dei som kjenner ekstra godt til beitetilhøve og korleis reinsdyret greier å overleva i vinterfjellet. Ein som kan mykje om dette, er reinsgjetaren Johan Rassa frå Jokkmokk i Nord-Sverige. I boka “Snø” der forfattaren Yngve Ryd har intervjua den uvanleg kunnskapsrike samen, er eit eige kapittel om vinterbeite. Det fylgjande er henta frå dette avsnittet i boka.
Johan Rassa (f. 1921) har drive med tamrein heile livet. Han har tileigna seg så mykje kunnskap om alt knytt til rein og fjell innafor den samiske tradisjonen i Nord-Sverige at han er einaste kjeldeperson forfattar Yngve Ryd har nytta i boka om “Snø” (2. utgåve 2007). Rassa fortel om reinen som vinterstid berre lever av lav. Dette til forskjell frå elgen som lever av bork, eller rype, tiur, orrfugl, hare og andre mindre dyr som et bjørkeknoppar, tunne kvistar, bar eller gneg litt bork. Får ikkje reinsdyra tak i lav, så svelt dei. Dei et bjørkeris på haustvinteren, men dei kan aldri overleva på dette om tilgangen på lav skulle bli umogleg vinterstid i fylgje Rassa.
Hengjelav
Hengjelav. Foto: Kjell Bitustøyl
Ulike artar av hengjelav – slahppo på samisk – på tre kan vera viktig mat for reinane om beitet på marka sviktar. Men det er fyrst når bakken er isete eller snøen for hard at reinen tyr til hengjelav. Rassa fortel at hengjelaven er eit tilskotsfôr, ikkje det som reinen helst vil ha. Likevel kan reinen i naudsår leve nesten ein heil vinter på hengjelav. Slikt lav finst både på furu og gran, best tilgang er det naturleg nok på gran, som har greiner som vekst nær bakken. Eit lav som òg veks på greiner er gadna, eit tunt lav som veks tett inn mot trestammene, kvist og stein, det heng ikkje i tynne trådar som hengjelavet. Stundom kan lav blåse ned på bakken og bli liggjande lett tilgjengeleg. Små grantre kan vera fulle av gadna. Også i fjellbjørkeskogen kan ein finne gadna, for i barskogen har bjørketrea for lang stamme og greinene sit for høgt. Gamle og morkne bjørketre og daude bjørketre er bra for reinen, for her finst lavet heilt ned mot marka.
I tidlegare tider, dersom det blei dårleg beite på bakken, kunne reinsgjetarane felle små grantre for at reinen skule få betre tilgang. Når det gjeld furu, var er det tørrkvist som er lett å slå av som blei brukt. Til å slå av desse greiene brukte dei ei lang stong. Likevel er det den naturlege beitinga som er det beste for reinflokken. Det reinsgjetaren kan gjera er å drive flokken til eit område med mykje hengjelav så reinen får finne lavet sjølve. Men medan det før i tida fanst mykje slik skog, er denne skogen no til dags for det meste hoggen, fortel forfattar Yngve Ryd.
Snøkonsistensen viktig
Det er ei kjent sak at konsistensen i snøen er avgjerande for om reinen greier å grava seg ned til lavbeitet. Dei beste tilhøva er naturleg nok når snøen er mjuk og laus frå overflata til botn. Er det derimot isaktig snø som har frose fast til bakken, kan reinen grava lavet fram, men då får dyra i seg mykje anna enn lav òg, mat som reinen ikkje kan nytte seg av. Om det skulle bli slik at regn har ført til at øvste laget med snø har frose til ei hard kake, kan ikkje reinen grave seg gjennom dette laget. Men dei kan slå med framføtene slik at dette islaget sprekk. Slik kan dei greie å grave seg ned til maten.
Heller enn i flatt lende finn reinen ofte fram til brattare parti der snøen ligg tynnare, då byrjar dei som regel å grave nedst i bakken slik at snøen rasar ned etter som dei grev. Slikt beiteland er svært viktig for reinen ifylgje Rassa.
Eit område som er grave ut og nedbeitt av reinen, kan vera problematisk i etterkant for den som skal bevege seg her, enten det gjeld ski eller snøskuter. Det kan vera hardt og humpete.
Djup snø
Sørsamiske reinsgjetarar frå Jomafjellfamilien i Tinn i Telemark på byrjinga av 1900-talet. Legg merke til dei to skistavane med ein skovl på toppen, dei er typiske innafor den sørsamiske reingjetartradisjonen. Foto utlånt av Sigmund Holte.
Når snøen er djup, men laus og lett å grava i, grev reinsdyra seg ei grop, dei snur seg rundt i gropa og kan bli neste borte i snøen. Då kan ein skiløypar koma på kloss hald på reinsdyret utan at reinen merkar noko. I slike tilfelle kan dyra bli eit lett bytte for gaupe og jerv. Reinen kan vera eit par dagar i ei slik grop, og når så dyret forlét gropa, kan mindre dyr, reinskalvar, koma til fordi her er det lett tilgang på beite om gropa er fersk. Reinsgjetarane er forsiktige med å nærme seg reinsdyra under slike forhold, dei fylgjer med på god avstand, og hundane får ikkje vera med i slike situasjonar.
Reinsgjetarens jobb er å undersøke kor djup snøen er og kva konsistens han har, kva slags snø det er. Til denne bruken hadde dei ein stav med skovl/ause i toppen, slik kunne ein lett kontrollere om der var beite og korleis tilgangen på beitet var. Slike stavar laga også reinsgjetarar frå fjellbygdene i sør seg, då dei lærte seg å gjete rein under tamreinperioden frå slutten av 1880-åra til godt innpå 1900-talet.
Årboka «Villreinen» har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Neste års utgave vil være klar fra månedsskiftet mai/juni. Ansvarlig utgiver er Villreinrådet i Norge, og vi håper du blir en av av bidragsyterne?
Innholdsmessig er det alltid stor variasjon og bredde i det som kommer på trykk i «Villreinen». Mange bidragsytere, med ulik bakgrunn, bidrar til at Villreinen alltid presenterer interessante og lærerike artikler. Fellesnevneren er interessen for norsk fjellnatur – og ikke minst – dragningen mot grådyra.
Meld inn artikkelforslag nå!
Redaksjonen håper at du blir blant bidragsyterne i «Villreinen 2020»! Eller kanskje du har tips om en god artikkel, eller forslag til en «bauta» innen villreinfamilien som bør profileres? Send inn ditt artikkelforslag innen 31. januar. Det er bare å ta kontakt med redaktør Fred Ivar Aasand, så blir vi enige om hvordan dette skal gjøres. Som belønnning for artikkelen og bildene blir du blant de første som får tilsendt neste års utgave av årboka, rett etter utgivelse.
Tidsplan for «Villreinen 2020» (forbehold om endringer)
31. januar 2020: Frist for å melde fra om aktuelle artikler/saker
29.-30. januar 2020: Styremøte med redaksjonsrådsmøte
1. mars 2020: Frist for å levere tekst og bilder til redaktør
2. mars 2020: Ombrekkingen starter
16.-17. april 2020: Styremøte (med redaksjonsrådsmøte)
24. april 2020: De siste annonsene leveres red.
28. april 2020: Trykkeklar PDF sendes Villreinrådet (siste sjekk)
8. mai 2020: Trykkeklar PDF sendes valgt trykkeri
26. mai 2020: “Villreinen 2020” leveres på Honne
3.-4. juni 2020: Fagdager i Bykle (fordeling/utkjøring og distribusjon av Villreinen)
«Vegbua» ligger like ved Fv. 27 over Venabygdsfjellet, midt i et viktig trekkområde for villreinen. Klima- og miljødepartementet har i lengre tid jobbet for å få kjøpe hytta, og like før jul var handelen i boks. Målet er å unngå økt aktivitet i området.
Foto: Olav Strand
«Hytta på Venabygdsfjellet ligger midt i det viktigste trekkområdet for villreinen i Rondane. Kjøpet må ses i sammenheng med flyttingen av turisthytta Gråhøgdbu i samme område. Med redusert ferdsel vil villreinen igjen ta i bruk beiteområder som den tidligere har brukt», sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) i ei pressemelding fra departementet.
Allerede i 1962 ble Rondane nasjonalpark opprettet, blant annet for å ta vare på leveområdene til villreinstammen. Bekymringene har dessverre ikke blitt mindre med tida; presset øker og leveområdene krymper. De senere åra har det imidlertid blitt økt fokus på forvaltningstiltak for å bedre forholdene for reinen, noe oppkjøpet av Vegbua er et eksempel på. Et annen gladsak fra Rondane i 2019 er stenging og etter hvert fjerning av turisthytta Gråhøgdbu ved Muen på Venabygdsfjellet. Gråhødbu, som lå midt i et sentralt trekkområde, har blitt erstattet med «Veslefjellbua» som ligger i randsona til villreinområdet, og som i mindre grad er i konflikt med villreinens arealbruk.
Tidligere i høst publiserte Norsk villreinsenter og NINA ei interaktiv kartfortelling om hvordan man kan bevare villreinen i Rondane. I desember ble det lettleste og innbydende temaheftet «Silhuett Rondane – Hvordan bevare villreinen?» publisert. Temaheftet er distribuert til interesseorganisasjoner, og flere hundre politikere og ansatte i kommunene rundt Rondane. Sett gjerne av noen minutter og se gjennom fortellingen og temaheftet.
I kartfortellingen og temaheftet presenteres hovedfunnene av 10 års forskning på villrein og ferdsel, der fokus er å finne forvaltningsløsninger som i størst mulig grad er gunstige for både reinen og folk. De foreslåtte tiltakene bygger på kunnskap om villrein og ferdsel, men hva som er rett eller galt å gjøre på det enkelte sted handler om politikk og verdivalg. KLD har allerede begynt å ta aktive valg.
Spørsmålet er: Er vi andre også tøffe nok til å ta valg som monner?
Norsk polarinstitutt har skrevet en statusrapport om Svalbardreinen (Rangifer tarandus platyrhyncus) per 2017. Dette er en oppsummering av forskning gjort på arten, hovedsakelig fra 1970 og fremover. Her presenterer vi hovedinnholdet i rapporten som kan lese i sin helhet her.
Tidlige kilder Den tidligste kunnskapen om Svalbardreinen fikk vi fra hvalfangere og fangstmenn, samt protokoller over solgte skinn og handel med dyreprodukter. Den første skriftlige kilde om Svalbardreinen er fra 1827 og allerede i 1829 ble den definert som en egen underart.
Forskning Vitenskapelig arbeid på Svalbardrein startet i 1970 med ”the Man and the Biosphere Programme” (MAB). Programmet fokuserte på opprinnelsen til dyret, populasjonsdynamikk, næringsøkologi, genetikk og parasitter. Resultatene fra dette programmet ga nye spørsmål som videre forskning tok fatt i. De siste to tiårene har forskning på effekter av klimaendringer stått i fokus. Kunnskap om reinens tilpasninger og arealbruk gir et godt utgangspunkt for å forstå effektene klimaendringer vil komme til å få for arten.
Innvandring Hvordan Svalbardreinen kom til øygruppa har vært mye diskutert siden den ligger såpass isolert. De eldste sporene etter reinen er 5000 år gamle og er basert på karbondatering av avføring. Sannsynligvis kom reinen til Svalbard rundt 6700-5000 f.Kr. og den har mest trolig kommet østfra via Franz Josefs Land.
Foto: Raymond Sørensen.
Migrasjon Terrenget på Svalbard er variert med mange isbreer (60% av arealet) og mye stein og berg (25% av arealet). Dette gjør at kun 15% av Svalbard er vegetasjonskledd og er i sin tur utslagsgivende for hvor vi finner reinen på øygruppa. De største populasjonene finner vi på Nordenskiöldsland og Edgeøya.
Terrengformasjonene begrenser Svalbardreinens mulighet til store sesongmessige trekk. Mange av dyrene er relativt stasjonære gjennom året, men noen studier har vist at ca. en tredel av dyrene i enkelte områder migrerer. Ulikt fastlandsreinen, som ofte lever i større flokker, lever svalbardreinen i mindre grupper, eller i par, simle og kalv. Dette kan være en tilpasning for å optimalisere egen vekst når dyrene ikke trenger å frykte rovdyr. Flokkstørrelsen øker merkbart i parringstida med dannelsen av harem.
Overhøsting og fredning Da folk første begynte å jakte på reinen på Svalbard fantes de over det meste av det vegetasjonskledde Svalbard. Intensiv og uregulert jakt førte til at populasjonene raskt gikk ned. Dette førte til en fredning i 1925 og etter det spredte dyrene seg igjen utover Svalbard. For det meste naturlig, men noen steder også ved menneskelig hjelp. I 1983 ble det tillatt med begrenset jakt i forskningsøyemed, før det i 1989 ble åpnet for jakt for innbyggerne på Svalbard. Da antok man at det fantes ca. 11 000 rein. I dag finnes det ca. 22 000 rein på øygruppa. Reinen telles fra helikopter hvert år og jaktkvota settes ut ifra disse bestandstallene. Årlig tildeles en fellingskvote på ca. 300-350 rein og fellingsprosenten ligger vanligvis rundt 60%.
Tilpasninger Svalbardreinen er den mest isolerte av alle de 12 underartene av rein og har derfor utviklet seg veldig forskjellig. Den klarer å overleve i det harde klimaet takket være tilpasningene sine. Dyrene har korte bein, et relativt lite, butt og rundt hode og tykk vinterpels som gjør at dyrene ser tykke ut. Vinterpelsen til Svalbardreinen er omtrent dobbelt så lang som den til reinen på det norske fastlandet. Den butte kroppen og ekstremitetene, sammen med den tykke pelsen, minsker varmetapet fra kroppen. I tillegg har den lavere temperatur i beina. Her kan temperaturen bli ned mot 0 grader, mens dyret har høyere kroppstemperatur i kroppen for å beskytte vitale organer. Likt reinen vi har på fastlandet i Norge så minsker reinen nedkjøling og varmetap gjennom varmeutveksling i nesen som sørger for varm og fuktig luft ned i lungene og kald og tørr luft ut av munnen igjen.
Om sommeren spiser svalbardreinen hovedsakelig karplanter med høyt næringsinnhold. Den feiter seg opp om sommeren og tærer på disse fettreservene gjennom vinteren. Ei voksen simle kan ha fettlager tilsvarende 20% av kroppsvekten til dyret. Fettreservene på kroppen til reinen utgjør som regel ca. 25% av energibehovet til reinen gjennom vinteren. I tillegg spiser de mose og døde planter. Lav, som er hovedføden for de fleste arter av reinsdyr om vinteren, er omtrent helt fraværende i Svalbardreinens diett. Dette skyldes trolig at reinen tramper ned områdene der laven vokser slik at den ikke klarer seg, i tillegg til at reinen spiser det den finner av lav. Det er påvist mer lav i områder med lite rein.
Sammenlignet med villreinen på det norske fastlandet fremstår Svalbardreinen som kompakt og butt. Dette er en av flere tilpasninger til det harde klimaet. Foto: Raymond Sørensen.
Fravær av predatorer En ting som er veldig forskjellig mellom leveområdene til Svalbardrein og de fleste andre underarter av rein er fraværet av rovdyr som tar rein. Isbjørn kan ta både voksne rein og kalver, og fjellrev kan ta små kalver, men dette skjer i liten grad og påvirker ikke adferden til reinen nevneverdig. Dette gjør at de stort sett er aktive gjennom hele døgnet, mens andre hjortedyr ofte er mer aktive morgen og kveld. Svalbardreinens døgnrytme styres mer av behovet for hvile og tid til fordøyelse mellom beiteøktene. Følgelig er dødelighet hos svalbardreinen styrt av tetthetsregulerende faktorer, vær og tilgangen på mat. Slitasje på tenner som fører til redusert evne til inntak og bearbeiding av mat er en av hovedårsakene til at reinen her bukker under i løpet av vinteren. Dette rammer oftest eldre dyr.
Effekter av klimaendringer Reinen på Svalbard er spesielt utsatt vinterstid om det oppstår perioder med mildvær og regn såkalte ROS-hendelser (Rain On Snow). Dette fører til at store deler av beitene til reinen iser ned og blir mer eller mindre utilgjengelige. Slike hendelser opptrer oftere som følge av klimaendringer og varmere temperaturer. Om dette skjer over store områder får reinene det vanskelig. De bruker da større områder enn ellers for å finne mat. Varmere klima og mildt vintervær fører også til mindre havis og begrensede muligheter til vandring til andre områder på jakt etter mat. I slike tilfeller spiser også reinen tang og tare som driver i land langs kysten for å klare seg.
En annen effekt av varmere klima er at vekstsesongen sommer og høst blir lengre. Dette gir reinen en lengre periode med tilgang på næringsrik mat, og dermed bedre muligheter til å fete seg opp før vinteren. Muligens kan dette kompensere litt for ROS-hendelser og vanskelig mattilgang vinterstid, men her vil timingen ha mye å si for utfallet og vil kunne gi veldig forskjellige utfall mellom år.
Populasjonsøkologi. Parringstida, brunsten, til Svalbardreinen er i oktober og er vanligvis på topp rundt 12.-13 okt. Bukkene blir da mer aggressive og vokter større grupper av simler, såkalte harem, mot andre bukker. De samler da vanligvis 1-5 simler i sitt harem, men det er observert så mange som 19 simler på en bukk.
Kalvinga er ofte komprimert til en tidagers-periode i første halvdel av juni. Kalvinga sammenfaller ofte godt med snøsmeltinga på våren og starten på planteveksten. Kalvene av Svalbardrein bruker lengre tid på å reise seg opp enn fastlandsreinen. Dette kan ha en sammenheng med fravær av predatorer og mindre seleksjon på dyr som er raskt oppe på beina. Kalvene vokser raskt og legger på seg ca. 7 kg i måneden. Som annen rein får også svalbardreinen vanligvis bare en kalv.
Genetikk Svalbardreinen har den laveste genetiske variasjonen kjent for noen underart av reinsdyr. Dette skyldes i hovedsak den geografiske isolasjonen til øygruppa, med liten mulighet for påfyll av nye gener fra andre områder. Overhøstingen av bestanden på starten av 1900-tallet har nok også bidratt til mindre genetisk variasjon. Dette vil mest sannsynlig bli forsterket med klimaendringer med mindre havis som fører til dårligere muligheter for utveksling mellom bestander. I dag lever reinen på Svalbard i seks delvis adskilte bestander med varierende muligheter for utveksling av dyr.
Foto:Raymond Sørensen.
Sykdom og parasitter Det er relativt få sykdommer som rammer Svalbardreinen. Som andre dyr er de i større eller mindre grad infisert med innvollsormer. I tillegg finnes virussykdommen rabies på Svalbard. Den er potensielt dødelig og kan spres mellom mennesker og dyr. Det første kjente rabiesutbruddet på Svalbard var i 1980. I dag oppstår utbrudd sporadisk og man tror det skyldes fjellrev som vandrer inn fra andre deler av Arktis og har smitten med seg. I 2011 var det et utbrudd med 8 infiserte reinsdyr, og et i 2018.
Nøkkelart Svalbardreinen er den eneste store planteeteren på Svalbard. Den vies mye oppmerksomhet fordi den er en nøkkelart i økosystemet, den er viktig for jakt og sårbar for klimaendringer. Beiting fra rein påvirker plantesamfunnet på Svalbard, og tilgjengeligheten på reinkadaver har mye å si for ynglesuksessen til fjellreven. Norske myndigheter har som mål å bevare Svalbards relativt urørte natur og dermed også svalbardreinen, slik at de ikke blir negativt påvirket av menneskelig aktivitet. Så langt har ingen studier har avdekt negative langtidseffekter av sykdom, menneskelig påvirkning, eller miljøforurensning på reinsdyrbestandene. Men fortsatt vil kunnskap om menneskelig påvirkning på arten, spesielt med tanke på klimaendringer være viktig.
I løpet av de siste årene har vi samla inn en stor mengde GPS–data og det er brukt mye tid på å teste hvordan ulike forhold kan tenkes å påvirke reinens arealbruk. Hva reinen driver med i jula har vi i grunnen ikke brydd oss så mye med, men etter 16 år med radiomerking syntes vi at det var på tide å ta en liten kikk på det også. I løpet av 16 julekvelder må det da være noe spesielt å se?
Været kan være så mangfoldig midtvinters og i 2011 kom ekstremværet Dagmar. Lavtrykket hadde lenge samla krefter oppe ved innlandsisen på Grønland og natt til 26. desember raste orkanen inn over Norskekysten. I dagene før jul var været kaldt og stille. Den 21. desember ble det målt 23 minusgrader på Dagali, det var klart og stille, – en riktig romjulsdrøm av et vær.
GPS-dataene viser at de fleste flokkene var øst for Mårvatn denne dagen. Bilder fra kamerasenderne på slike dager viser flokken som blåsvarte skygger knapt synlige mot et blålig skjær av en ny dag. Kan hende hadde nysnøen fra dagene før lagt et lyddempende teppe over fjell og dyr slik at flokken knapt var hørbar. Bare ett og annet grynt og en svak hvisling av klavuer og krisling av frossen nysnø røper at de er der. Enkelte skrapende lyder av klauver som skyfler vekk isskorper og lyng forteller at dyra har begynt å beite.
Foto: NINA/autokamera
Det blikkstille frosne været varte gjennom en hel blå og lydløs dag. Men med kvelden og natta kom en ny lyd. Først er det ett eneste snøkrystall som løftes i været og ruller av gårde på snøkrystallers vis. Florlett og uten en eneste hørbar lyd. Så flere og flere, hoppende og dansende skaper de et flytende glimmerteppe over dyr og fjell, et susende kor fra millioner av frosne krystaller. Ennå er det ikke et vindpust å kjenne, bare et varsel om endring.
Første juledag nådde orkanen Norskekysten. I fjorden vest for Hardangervidda slynges mer enn 100 millimeter regn mot bakken i løpet av noen nattetimer. Kveldslyset som noen dager tidligere farget fjell og dyr med nyanser av koboltblått er nå gulbrunt og tungt. Florlett tørrsnø er erstattet av seige filler, en tett blanding av snø, regn og slaps slenges horisontalt gjennom lufta. Småstein fyker langs bakken. Været bygger opp et avsindig raseri, borte er lyd av vindsus og dyr. Reinsflokkene forsvinner i et brølende vanvidd av vind og snø.
En av flokkene er på nordsiden av Sletteidnibba, et skarpt landemerke mellom Vesle Gjuvsjåen og Sletteid. De legger seg der. Hele natta og neste dag ligger dyra i ro, de lar seg fyke ned. Uværet varer et helt døgn. På Finse måles det full orkan og 40 sekundmeter vind. Utpå dagen andre juledag har orkanen rast videre østover- der skal han herje med finske skoger. Når uværet slipper taket er dyra knapt synlige. Først er de bare ujevnheter i snøen, skavler blant andre skavler i et fjell som ser ut som et stivnet stormslått hav. En etter en kommer de seg på beina. Rister av seg snøen og tar de første småstøle skritta mot nærmeste bare rabbe. Nå trenger de beite.
Foto: NINA/autokamera
Foto: NINA/autokamera
Jula i 2011 var ei uværshelg av de sjeldne. Året etterpå var været mer normal. Da hadde østavær og snø dratt dyra langt østover. Julekvelden var en flokk kommet langt ute på Imingfjell. Det er svært gode vinterbeiter der, men veien over Imingfjell og hytter ved Sønstevann gjør at dette området er lite brukt. De østligste delene av Hardangervidda og da særlig tangene på østsida er svært rike på vinterbeiter. Her er lavmattene både 5 og 10 cm tykke. Resultatene fra GPS-merkeprosjektene viser at disse områdene er særlig viktige i snørike vintre. Det kommer av at det normalt er mere snø på vest- og sentralvidda.
I 2003 var situasjonen en annen. Den julekvelden var det faktisk en flokk helt vest for Valldalen. Dette er ikke typiske vinterbeiter. Men i vintre med lite snø hender det at dyra på Hardangervidda er så langt vest. Rein fra Setesdal Ryfylke har imidlertid hatt områdene nord for Haukeli og mot Valldalen som vinterbeiter. Hardangervidda-reinen finner ekstra beiter i øst, Setesdalsdyra finner de i nord når forholdene i Setesdalsheiene er vanskelig. Men E 134 og områder med omfattende hyttebygging har gjort dette trekket vanskelig. Derfor er det viktig at man bygger tunneler på riktige steder når E 134 nå skal rustes opp. Veier kan være totale barrierer for reinens vandringer, noe vi ser tydelig nord for Rv 7. Reinen på Hardangervidda har ikke brukt dette området siden vi startet med radiomerking i 2001.
Vær og vind, beitetilgang og rovdyr har i alle tider satt begrensninger for reinen. De dyra som har utnyttet de rådende forholdene best, har fått de største kalvene og har hatt størst evne til å overleve. Opp gjennom tidene har naturforholdene formet reinen. I løpet av kort tid har også vår aktivitet satt begrensninger for dyras liv og vandringer. Viktige trekkveier og beiteområder er beslaglagt av oss.
I løpet av de seinere åra har vi fått ny og viktig kunnskap om reinens arealbruk og betydningen av vår egen aktivitet i fjellet. Bevaringen av villrein er satt på den politiske dagsorden og vi har fått virkemidler i form av regionale arealplaner og verdiskapingsprogram. Miljødirektoratet har i disse dager sendt en kvalitetsnorm for villrein på høring. Til sammen er dette gode nyheter for villreinen og vi ser fram til 2020 og mer spennende villreinarbeid.
I skrivende stund er det 15 rein som går med radiosendere på Hardangervidda. Ei simle har kamera. Om kort tid får vi se hva de finner på i jula i år. Det blir den 17 i rekken og i år skal vi sette oss ned på julaften og sjekke hvor de er.
Da er det bare å ønske god jul og et godt nytt år med moderat snømengde og nye tunneler med tilstrekkelig lengde på et par utvalgte veistrekninger.
Bekymring for villreinen i Rondane er ikke noe nytt. Allerede i 1962 ble Rondane nasjonalpark opprettet blant annet for å ta vare på leveområdene til villreinstammen. Det har blitt forsket på rein i flere tiår. Bekymringene har dessverre ikke blitt mindre med tida, presset øker og leveområdene krymper. De senere åra har det imidlertid blitt økt fokus på forvaltningstiltak for å bedre forholdene for reinen.
I begynnelsen av desember publiserte Norsk institutt for naturforskning (NINA) temaheftet «Silhuett Rondane – Hvordan bevare villreinen?». Her presenteres hovedfunnene av 10 års forskning på villrein og ferdsel, der fokus er å finne forvaltningsløsninger som i størst mulig grad er gunstige for både reinen og folk. De foreslåtte tiltakene bygger på kunnskap om villrein og ferdsel, men hva som er rett eller galt å gjøre på det enkelte sted handler om politikk og verdivalg. Spørsmålet er: Er vi tøffe nok til å ta valg som monner?
Villreinen vi finner i Norge i dag, har aner langt tilbake i tid. De eldste fossilfunna av villrein finner vi i Yukon i Nord-Amerika. De er ca. 1,6 millioner år gamle. Reinen «vår» må ha utvandret derfra og inn i det vi i dag kjenner som Europa.
Før den tekniske utbyggingen tok til var Rondane og Dovre-Sunndalsfjella et stort sammenhengend leveområde for villrein. Gjennom året hadde villreinen årvisse trekk mellom ulike beite- og oppholdsområder. Flere store fangstanlegg viser at dyrene trakk gjennom områder hvor utbygginger og bruk i dag hindrer deres vandringer. Oppdelingen her er i følge Strand og Gundersen (2019) vårt mest kjente eksempel på oppsplittingen av villreinens leveområder. Det som før var et område på størrelse med Danmark (40 000 km2) er i dag redusert og oppsplittet i 6-7 delområder.
Fra å være et stort sammenhengende villreinområde (venstre) er Dovre-Rondane regionen i dag oppsplittet (høyre) i mange mindre isolerte villreinområder med store trekkbarrierer i mellom (rød strek). (Illustrasjon: NINA, Silhuett Rondane)
Mennesker har brukt og krysset fjellet i uminnelige tider, på leting etter mat eller på reise. Ferdselen har på ingen måte avtatt. På ei enkelt turistforeningshytte i Rondane var det i 2018 registrert rundt 12.000 overnattingsgjester. Dagsturister og ferdsel ut fra private hytter.
Kartet viser intensitet i folks bruk av stiene og reinens bruk i Rondane i den uken det er flest folk i fjellet (uke 32). Legg merke til at reinen holder seg høyt i terrenget mellom de mest brukte stiene. Kart: NINA og Norsk villreinsenter Nord
