Leiar for Norsk villreinsenter Sør, Marianne Singsaas (t.v.), fekk møte olje- og energiminister Tina Bru (H). Tema for møtet var vindkraft og framtidig konsesjonsbehandling sett i høve til villreininteressene.
11. mars skulle det ha vore eit møte om forbetringspotensiale i høve til konsesjonsbehandling av vindkraft på land. Det var Olje- og energidepartementet (OED) som inviterte. Men møtet blei avlyst pga. koronaviruset. Marianne Singsaas, leiar av NVS-sør, fekk likevel til eit “privat” møte med olje-og energiminister Tina Bru (H). Singsaas er godt nøgd med møtet.
NVS har skaffa fram kunnskap
Norsk villreinsenter arbeidde hardt på oppdrag av Miljødirektoratet med å skaffe fram kunnskap om villrein og vindkraft i samband med ”nasjonal ramme for vindkraft” som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) utarbeidde på oppdrag frå OED. Eit sentralt tema for villreininteressene var tap av areal og arealbruksendring. Men som alle veit, så vart dennne planen blei til slutt skrota av regjeringa.
Norsk villreinsenter har òg over tid delteke i eit forskingsprosjekt om vasskraft og konsekvensar for villrein. Konklusjonen her var den same, barriereeffekten av kraftutbygging blei mangedobla av sekundæreffektane, dvs. vegbygging og menneskeleg aktivitet. Altså ein klar parallell til dagens utbygging av vindmøller. Frå Fosen er det kjent at for kvar vindmølle trengs det 800 meter veg. I dette området er det bygd 240 kilometer med anleggsvegar i urørt natur.
Kunnskapsgrunnlaget må vera best mogleg
I samband med ”nasjonal ramme for vindkraft” oppnådde villreininteressene mykje, alle villreinområda med unntak av Tolga Østfjell blei tekne ut av planen. Men når det no skal arbeidast vidare med konsekvensvurderingar og konklusjonar frå førre runde, er det frå villreinsenterets ståstad viktig å fokusere på at regjeringa tek på alvor det internasjonale ansvaret Noreg har for å bevare Europas siste villreinstamme. Dette inneber at kunnskapsgrunnlaget må vera best mogleg på eit tidleg stadium når ein skal inn i eventuelle konsesjonsprosessar knytt til utbygging av vindkraft.
Vellykka møte
Singsaas fortel om eit vellykka møte med ein minister som er godt orientert om saka, blant anna har ho besøkt Norsk villreinsenter Sør som medlem av energi- og miljøkomiteen. Tina Bru var lydhøyr og gav klart uttrykk for at kunnskapsgrunnlaget vil vera basisen for avgjersler i høve til det grøne skiftet. Og alt tyder på at statsråden har tatt inn over seg det internasjonale ansvaret Noreg har for villreinen, i fylgje Marianne Singsaas.
Dette er Tor Havradalen på reinsjakt, me veit ikkje namnet på dei to andre, det er òg usikkert når og kvar biletet er teke. Foto utlånt av Margit Apeland
Der finst mange historier om “ulovleg” reinsjakt under siste verdskrig. Dette er historier som framfor alt finst på folkemunne, det vil seie at dei er i liten grad skrivne ned. Unntaket som stadfester regelen er historia om tungtvassabotørane som i ein periode levde av reinsdyr. Men der finst fleire unntak, eit slikt eit finn me i ei dagbok frå fjellgarden Havradalen (ca 880 m.o.h.) opp mot Haukelifjell.
Han som har ført pennen er Tor Havradalen (1905-1964) født og oppvaksen på garden. Han skreiv dagbok frå 1930 til 1962. Då var heile garden demt ned i samband med Tokkeutbygginga. Her kjem del ein av to av historia vi har kalla “villreinjakt under krigen”.
I mange fjellbygder var det frå gamalt av ålment akseptert å ta seg eit matdyr for dei som budde slik til. Og dette har folk drive med heilt opp til våre dagar. Perioden som likevel skil seg ut, er andre verdskrigen då det var ulovleg å oppbevare gevær, pistolar o.l. Dette førte til at mange gøymde unna børsene, og alt tyder på at mange av dei blei flittig brukt til jakt, ikkje minst reinsjakt. Det var ikkje for sporten at folk jakta i desse vanskelege åra, reinskjøt blei viktig føde for mange i fjellbygdene, difor var det nok òg ein del som tok ein viss risiko for å fa tak i sårt tiltrengt mat for seg og sine.
Gav beskjed til andre
Tor Havradalen var ikkje av dei ivrigaste jegerane, men det hende at han og broren Steffan drog på jakt i lag. Men endå oftare blei han eller dei to med folk frå Vågsli og Edland – dei næraste bygdene – på jakt. Jegerane frå lenger nede brukte ofte å koma innom fjellgarden Havradalen, som var siste utpost før snaufjellet. Dei overnatta gjerne før ferda gjekk vidare innover. Jaktterrenget og “Vidda” for desse jegerane var oftast området som heiter Storhellerflott, det vil seie ein del av Hardangervidda som ligg mellom Bordalen og Songadalføret. Var det lite dyr, drog folk lenger innover, dei kryssa Songa og fór innover Sauarflott, ja, stundom heilt til Bjønnadalføret og Låven. Det seier seg sjølv at dette må ha vore strevsame turar. Men ofte kunne reinsflokkane trekkje nedover mot Bordalen og Havradalen. Då gjekk ”alarmen”, og folket på denne einslege fjellgarden blei dei som måtte gje beskjed om at der var dyr i området. Så hadde dei ikkje telefon på Havradalen, difor måtte dei ned til Vågsli for å ringje eller gje beskjed til folk.
“Gamledagar” kom tilbake
Det interessante med ein slik grundig dokumentasjon er å få greie på når det var mest gunstig å dra til fjells etter rein. Dette visste sjølvsagt fjellfolk frå gamalt av, då dette hadde vore ein praksis i uminnelege tider, trass i at regulering av jakttidene hadde kome alt tidleg på 1900-talet. Men matvaresituasjonen under krigen var spesiell, og det var difor naturleg at mange kasta augo sine på ein slik matressurs som villreinen. Krigen med alle restriksjonar og påbod opna slik opp for ein praksis som hadde vore meir vanleg lenger tilbake i tid, då reinsjakt var ”fritt” særleg i den forstand at geografiske avgrensingar fanst ikkje. Det kom fyrst med jaktloven av 1899.
“Gamledagar” kom på ein måte tilbake. Og ingen følte vel særleg på at dette var “ulovleg” – med tanke på at det var eit framandt og illegitimt regime som styrde landet. Men sjølvsagt handla det om å ikkje bli oppdaga, det ser me òg av dagboksnotata. Særleg forsiktige var dei likevel ikkje heile tida, til dømes ser ein at kjøt blir frakta or fjellet midt i påskeveka.
Når jakta dei?
Ein må sjølvsagt ta høgde for at dagboka ikkje alltid refererer når eller at det blei jakta, det kan virke som at dagbokskrivaren var forsiktig med å skrive ned fyrste krigsåret. Der finst litt, men det er svært avgrensa dokumentasjon. Elles kan det hende at det blei jakta lite dette fyrste krigsåret, at ein rett og slett var forsiktig på grunn av den nye situasjonen som hadde oppstått, samt at det kan ha vore mindre med dyr. Våren 1941 dukkar det derimot opp mange episodar med jakt i dagboka. Då startar jakta i mars, og fleire turar innover frå Havradalen er skildra. Likevel er det mai som er den viktigaste månaden. Då er fem turar omtala, men det var òg jegerar på jakt i juni. Det kunne òg hende at dei hadde grave ned kjøtet og fór av stad og henta det seinare.
Grunnen til denne vinterjakta er opplagt: Det var framleis skiføre, det kunne vera skare om nettane og lett å dra kjøtet med seg på ein kjelke. Og nettopp dei ljose nettane kunne vera gunstige for å få frakte kjøtet heim, før dagsljoset kom. Likevel varierer dette ein heil del, noko som kan tyde på at dei var nokså trygge på å ikkje bli oppdaga av tyskarane. At skiføret ikkje varte heilt heim til Havradalen kunne inntreffe, då hende det at Tor Havradalen tok hesten innover eit stykke og henta kjøtet med hest på barmark.
Å grave eller urde ned kjøtet, var nok ein risikosport i seg sjølv, rovdyr og ramn kunne koma for å forsyne seg. Fleire gonger hende det at mykje var borte når dei kom seg til fjells for å hente kjøtet. Det var nok helst uvêr som hindra dei i å koma seg i veg etter det ferske kjøtet.
Lite dyr i byrjinga av krigen?
I krigsåra verkar jakttida som ein no praktiserer, dvs. august og september, i mindre grad å bli brukt til å jakte rein, det vil seie noko jakt var det i september. Men det var ulovleg jakt i alle høve, og då kunne ein godt vente til det blei lettare å transportere slaktet heim, altså til skiføret kom i andre halvdel av oktober og i november eller desember. I desember var paringstida over og bukkekjøtet kunne vera brukleg att. Dette er ikkje ulikt dagens tamreindrift der ein oftast har to slaktingar, ein tidleg i september og ein i byrjinga av desember.
I 1942 er der jegerar til fjells alt i januar, to turar. Det kan vera at dei var i beit for mat, eller at no var det mogleg å finne dyr å jakte på. Sidan dagboka startar opp alt i 1930 kan ein oppsummere med at tidleg i 30-åra er det lite jakt som er omtala. Dette kan skuldast at der rett og slett var lite dyr. Det er kjent at villreinreinstamma på Hardangervidda var på eit lågmål mot slutten av 1920-åra. Og det gjekk mange år før stamma kom opp på eit meir “normalt” nivå att.
Vinteren 1942 er det vårjakta som ser ut til å vera den viktigaste. At dei dreg på jakt på sjølvaste nasjonaldagen, 17. mai, er verdt å merke seg. Dette hadde nok å gjera med at det ikkje var noko nemneverdig feiring av denne dagen under krigen.
Den 5. mars ble det gjennomført ei vellykka minimumstelling av rein i Knutshø villreinområde. Godt vær og fine forhold sørget for ei god telling som gir bra oversikt over bestandsstørrelsen. Dette vil igjen gi et godt utgangspunkt for videre bestandsforvaltning og høstens jaktkvoter. Resultatet av tellinga og kart over hvor dyra ble funnet kan du lese mer om her.
I samband med verdiskapingsprogrammet Villreinfjellet som verdiskaper, kjem det her ei moglegheit for å søke på middel til nye pilotprosjekt innanfor det allereie eksisterande prosjektet «Villreinløypa».
Verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper” har som formål å stimulere til brei verdiskaping knytt til dei ti nasjonale villreinområda, særleg innretta mot ulike deler av reiselivet. Programmet skal bidra til ei god gjennomføring av dei regionale planene for nasjonale villreinområde, og til å utvikle og spreie kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper.
Villreinløypa lyser ut middel til inntil tre pilotprosjekt der aktørar innan overnatting, opplevingar og servering kan finne saman for å skape aktivitet med utgangspunkt i formidling av rein. Søknadsfristen er 20. april. Prosjektperiode 25. mai 2020 – 31. august 2021.
Villreinløypa er eit prosjekt eid av Gudbrandsdalsmusea med støtte frå Miljødirektoratet si ordning Villreinfjellet som verdiskapar. Målet er å inspirere reiselivsaktørar i kommunane Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå og Sel til å aktivt bruke rein (vill som tam) i deira verksemd. Det skal me gjere i to delar. Del ein er å arrangere kurs i historieforteljing og formidling, kurs om rein og forvaltning, og kurs i rein som råvare. Del to er å utlyse inntil tre pilotar der aktørar innan overnatting, opplevingar og servering blir oppfordra til å finne saman og søkje. Tanken er at dette skal vere med på å vidareutvikle eksisterande tilbod og nye produkt under namnet Villreinløypa.
Meir informasjon om prosjektet Villreinløypa finn du her.
For utfyllande informasjon om kven som kan søkje, søknadskriterium m.m. sjå her.
Den planlagte rivingen av setrene på Vesllie i Dovre, skapte i fjor sommer stor motstand både lokalt og nasjonalt. Setrene skulle rives som en del av restaureringen av Hjerkinn skytefelt, og av hensyn til villreinen i Snøhetta og dens bruk av området. Etter store protester ble avgjørelsen om riving utsatt. Dette kan du lese mer om her.
Nå er det bestemt at de to eldste seterbygningene i Vesllie får stå, mens resten av bygningene skal rives. Bygningene skal eies av Miljødirektoratet. Det blir dermed direktoratet som avgjør hva slags bruk det eventuelt skal være av dem. Dette opplyser regjeringen på sine sider. Les mer om det her.
Den 5. mars gjennomførte villreinutvalget for Rondane Nord årets minimumstelling av rein. Dette gjøres for å ha oversikt over bestandsstørrelsen som igjen gir et godt utgangspunkt for jaktkvoter og bestandsforvaltning.
Minimumstellinga ble gjennomført fra helikopter i Rondane Nord, dvs. området nord for Ula elv. Dagen før ble det gjort registreringer på bakken sør for Ula elv. Det var gunstige forhold med klarvær og nysnø den dagen tellinga ble gjort. Det gir gode kontraster og god sikt slik at det er enklere å se dyrene og sporene etter de.
Selve minimumstellinga går ut på å finne og fotografere reinen fra lufta. Det tas gode bilder av hver enkelt flokk som blir sett, og området blir saumfart nøye for å prøve å finne så mange rein som mulig. Når feltarbeidet er gjort analyseres bildene ved hjelp av pc og et enkelt program. Hver eneste rein i hver flokk blir manuelt markert med en prikk. PC-programmet summerer opp alle prikkene, og summerer opp antall observerte rein. Det kan aldri utelukkes at man har oversett flokker i terrenget, og dersom antall observerte dyr avviker mye fra forventet bestand, kan det være aktuelt å gjennomføre ny telling.
Bilde viser en flokk fotografert fra lufta. Foto: Arne Nyaas
Bildet viser den samme flokken som over, men med dyrene markert med rød prikk klar til opptelling. Foto: Arne Nyaas
Tellinga nord for Ula elv ga totalt 1004 observerte dyr fordelt på flere flokker. Det ble også meldt inn en observasjon av en flokk som ikke ble funnet under tellinga, denne ble talt senere og tatt inn i totalen. Sør for Ula elv ble det observert 439 dyr, her er bestandsmålet 500 vinterdyr.
Bestandsplanen som gjelder for Rondane Nord i perioden 2016-2020 har en målsetning om en vinterstamme på 1200 dyr. Resultatet fra tellinga viser at bestandsveksten i planperioden har vært svakere enn det har vært lagt opp til. Villreinutvalget skal nå analysere resultatet sammen med kunnskap om bestandssammensening sist høst, kalveproduksjon sommeren 2019 og konsekvensene av fotråteutbruddet i 2019. Dette blir grunnlaget for et kvoteforslag for villreinnemda for 2020.
“Drømmen om Vidda” heiter ei hovudoppgåve i etnologi frå 2007, ført i pennen av Elisabet Sveingar Amundsen. Undertittelen “Villreinjakt på Hardangervidda som rekreasjon og viltforvaltning 1870-1920” pensar oss inn på ein periode då sportsjakt var eit relativt nytt fenomen. Her fylgjer ein liten smakebit frå denne hovudfagsoppgåva.
Tittelen “Drømmen om Vidda” refererer seg til ei bok av Johannes Dahl og til ein tankegang blant dei tidlege sportsjegerane, som var velståande byfolk som enten kjøpte seg, eller leigde seg, fjelleigedomar for å drive med jakt og fiske for moro skuld, som rekreasjon og fritidssyssel. Dette i motsetning til dei lokale som på denne tida fyrst og fremst dreiv med matauk. Eit sentralt geografisk område for fleire av desse sportsjegerane var Hardangervidda, eit fjellområde som var relativt lett tilgjengeleg frå både aust og vest. Særleg etter at kommunikasjonar med tog og veg blei betre utbygde. Bergensbanen blei til dømes opna i 1909.
Elisabet Sveingar Amundsen har sett nærare på fem utvalde sportsjegerar, alle født mellom 1848 og 1872. Agent Johan N. Blytt frå Bergen, lege Hans Bruun frå Oslo, major Johannes Dahl frå Hakadal /Oslo, skuledirektør Oscar Guldberg, Nannestad, og høyesterettsadvokat Ludvig Lumholtz frå Fåberg/ Lillehammer. Dei fleste av dei fem var på ulikt vis aktive i NJFF (Norges Jeger- og Fiskerforbund), stifta i 1871. Nokon hadde òg drive med jakt i utlandet.
Motivasjon
Johannes Dahls “Drømmen om vidda” frå 1953.
Dette er eit omfattande materiale. Me skal her berre ta med ei lita flik. Kva var det som dreiv desse tidlege sportsjegerane? Kva var motivasjonen? Bruun snakkar om ei sterk “jaktlyst” som dreiv folk til fjells. Jakta gav etterlengta avkopling frå kvardagslivet. Andre ord som blei brukt, var mestring, nærleik til naturen og nytte. “Jeg kjenner ingen jakt, som stiller større fordringer til jægerens personlige ferdigheter og egenskaper”, skriv Bruun. Lumholtz trekkjer inn eit anna interessant element: “Samværet med vore raske jægere fra fjellbygderne har ogsaa spillet ind, disse troverdige, hjelpsomme karer.” Johannes Dahl var utgangspunktet ikkje reinsdyrjeger, men blei med etter kvart. For han appellerte reinjakta til friluftsinteressa, eit “herlig liv og guds frie natur”. Ein kunne kjenne nærleik til naturen og oppleve landskap på nye måtar. Det høyrer òg med at fascinasjon for det ville reinsdyret kom til uttrykk. Og ikkje minst handla dette om ein inngangsbillett til eit jegerfellesskap med forhistoriske røter.
Nytta ved reinsjakta var ikkje fyrst og fremst kjøtet, i 1910 var det billigare for ein sportsjeger å kjøpe kjøt enn å jakte sjølv. Bruun meinte at “Bygdelagene har hittil blot delvis nyttet villreinens kjøtværdi – dens sportsverdi er mangedobbelt stor.”
Villreinjakt kravde sitt, fysisk ikkje minst. Det var uvant mat, kulde og søvnunderskot. Men trass i påkjenningane handla det om jegerfellesskapet og at jakta skulle ha ein gunstig og rekreasjonsaktig verknad på kropp og sinn. Einskilde kjende seg i slekt med tidlegare tiders jegerar, jakt var “ei urgammal side av Viddas liv”, slik Dahl uttrykte seg. Desse fem har på ulikt vis fortalt om jegerlivet sitt i bøker, tidskrift og på møter.
Romantikk og rasjonalitet
Undervegs i oppgåva kjem Sveingar Amundsen med fylgjande velformulerte mellombels konklusjon: “Vi finner både romantiske og mer rasjonalistiske motiver for å drive jakt på vidda. I likhet med romantikerne verdsatte sportsjegeren landskapsopplevelser og han følte undring, ærefrykt og frihet i møte med naturen og det ville dyret. Urtilstanden hos dyr og mennesker fascinerte – inkludert jaktlyst, primitive egenskaper og aktiviteter med forhistoriske røtter. I tillegg har vi sett eksempler på sjargong fra amerikansk romantisk litteratur (‘eldorado’, ‘pioner’, ‘de store, stille sjøer’, evige jaktmarker’). Det rasjonalistiske idealet kommer til uttrykk i ønsket om å ta i bruk landets ressurser og legge til rette for rasjonell utnyttelse ved å kombinere sport og nytte. Reinjakt bød på opplevelser og utfordringer som ingen annen jakt og ble forbundet med mosjon, mestring, karakterdannelse og kameratskap. Slik handlet rekreasjon om mer enn å unnslippe hverdagens mas.”
I det avsluttande kapitlet oppsummerer Sveingar Amundsen at sportsjegerane fylgde ein felles draum om høgfjellsjakt. “Samtidig var de med på å legge grunnlaget for dagens villreinforvaltning”, skriv ho og siktar til at mange av sportjegerane var aktive innafor organisasjonar som arbeidde for å fornye forvaltninga av både villrein og anna vilt.
Villrein og tamrein
Det høyrer med til historia at i denne perioden kom det ofte til konflikt med tamreindrifta som var på sitt mest utbreidde på Hardangervidda rundt 1910. Og det ligg i sakens natur at dei som drøymde om vidda og villreinen, såg med skepsis på tamreinen som i ein del område tok over for villreinen. Sveingar Amundsen tek då òg opp denne problemstillinga. Eit sitat frå sportsjeger og lege Hans Bruun seier sitt, han var sterkt kritisk til tamreinen og formulerte seg på denne måten: “Og dyrenes holdning later til å være en følge av relasjonen til mennesket. Det ville dyret var fritt. Det tamme dyret var privat eiendom, nærmest ‘fe’. Villreinen var stolt og fri, den holdt hodet høyt, i motsetning til tamreinen, som var ‘duknakket’ og underkuet i sitt fangenskap. Dermed kunne tamreinens øremerke bli kalt ‘slavemerke'”.
I dette problemfeltet stod ofte by mot land, ettersom tamreindrifta langt på veg var ei rein bygdenæring, medan sportsjegerane mest kom frå meir urbane strøk. Men dette er ei annan historie.
I desember i fjor fikk britiske TV-seere servert unike moskusbilder fra Dovrefjell i beste sendetid, av selveste Sir David Attenborough. Nå er forvaltninga og reiselivet spente på om dette vil føre til at flere turister vil ta turen til Dovrefjell for å se på moskusen.
Moskusku med kalv. Foto: Knut Berg-Domås
Moskussafari. Foto: Knut Berg-Domås
Serien tar for seg verdens dyreliv og ble sendt på den britiske TV-kanalen BBC. Den vil også nå både USA og Norge i løpet av året. En av episodene tar for seg Dovrefjell og moskusen spesielt.
Det er allerede stor pågang av turister på Dovrefjell. Årlig besøker 10-15 000 området på jakt etter et møte med moskusen. Det er bra for lokalt reiseliv, men kan også føre til økt press på den unike villreinstammen i området. Noen av de mest brukte stiene inn i området, som brukes av folk på utkikk etter moskus, ligger i områder reinen er avhengig av for å forflytte seg mellom ulike beiteområder. I flere av disse områdene er det allerede i dag utfordringer med mye ferdsel som i perioder gjør det vanskeligere for reinen å benytte sine leveområder fullt ut.
Skjermdump fra den nye nettsida.
moskusriket.no
Dovrefjell nasjonalparkstyre har derfor sammen med Fylkesmannen i Innlandet og Nasjonalparkriket reiseliv laga ei ny nettside for å nå besøkende i området. Den heter moskusriket.no og informerer om moskusen, moskusstien, guida turer, oppførsel i møte med moskus, samt informasjon om overnatting og bespisning i området. Målet er at dette vil kunne styre folk mot gode opplevelser i møte med moskus, uten å øve mer press på villreinen i området. Slik kan nettsida gagne både naturverdier, lokalt reiseliv og ikke minst de besøkende til området.
Noen av iniativtakerne til nettsida moskusriket.no. Fra venstre: Merethe Sandum fra Fylkesmannen i Innlandet, Stein Pedersen moskusguide for Moskusopplevelse og Carl S. Bjurstedt nasjonalparkforvalter for Dovrefjell nasjonalparkstyre.
For 10. år på rad lyser vi ut stilling som naturveileder i sommersesongen hos oss på Nors villreinsenter Nord på Hjerkinn. NB: søknadsfristen er 2. mars 2020.
viewpoint SNØHETTA. Foto: Erlend Furuhovde.
Stiftelsen Norsk villreinsenter har som hovedformål å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjella i Norge. Stiftelsen har to driftsenheter: Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu i Tinn kommune, og Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn i Dovre kommune.
Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn søker med dette etter naturveileder for sommersesongen 2020.
Arbeidsoppgaver: – Naturveiledning ved Besøkssenter villrein sine attraksjoner Fjellportalen og viewpoint SNØHETTA – Naturveiledning for grupper – Enkle drifts- og vedlikeholdsoppgaver
Vi tilbyr: – Varierte arbeidsoppgaver i et trivelig miljø – Opplæring – Husvære
Ønskelige kvalifikasjoner: – God formidlingsevne – Gode språkkunnskaper – Naturfaglig bakgrunn – Evne til å jobbe selvstendig – Førerkort kl. B
Ønska oppstart er 19. juni. Det blir to naturveiledere for sommersesongen 2020. Den ene stillinga varer fram til 16. august, og er besatt. Denne utlysinga gjelder ei stilling som varer fram til 11. oktober. Mer informasjon om oss finner du på nettsida. Her er linker til info om Norsk villreinsenter Nord, Besøkssenter villrein og viewpoint SNØHETTA.
