Arkiv - nettsaker fra gamle villrein.no

Stillingen som redaktør for årboka “Villreinen” er ledig fra og med juni 2017. Arbeidsgiver er Villreinrådet i Norge. “Villreinen” har vært utgitt årlig siden førsteutgaven i 1986. Årboka som trykkes i et opplag på 6000,  har høy anseelse og formidler ny kunnskap om villreinen i Norge. Arbeidsmengden tilsvarer rundt 30 prosent stilling.

Søknad sendes sekretær Christian Hillmann på epost: christian.hillmann76@gmail.com innen 15. februar 2017.

Last ned utlysningen (pdf)

villrein.no – Arne Nyaas

Tallene fra årets villreinjakt er klar: Av kvoten på totalt 18595 dyr ble 6121 felt under årets jakt. Det ga en fellingsprosent på 33. I tillegg ble 323 dyr slått i bakken av lynet på Hardangervidda.

Hardangervidda topper jaktstatistikken med 1838 fellinger. De fem neste på lista er, målt i antall fellinger: Reinheimen-Breheimen 668, Snøhetta 647, Forollhogna 598, Setesdal-Ryfylke 466 og Rondane 361.

Sammenstillingen under viser resultatet av årets jakt, jamført med jakta i fjor:

Les mer om årets villreinjakt på nettsida til Statistisk sentralbyrå (SSB)

villrein.no – Arne Nyaas

Siden 2003 har Miljødirektoratet og Statens vegvesen hatt en avtale om å stenge Riksveg 7 over Hardangervidda, med villrein nær vegen. Hensikten med stengingene har vært å legge forholdene til rette slik at villreinen uhindret kunne krysse vegen. Nå er taktikken den stikk motsatte: Vegen blir ikke stengt. Håpet er at trafikken skal skremme dyrene fra å krysse over vegen.

Forklaringen er enkel: I løpet av 2016 er det påvist tre tilfeller av skrantesjuke (CWD) i Nordfjella. I tillegg er det påvist to tilfeller av skrantesjuke på elg i Selbu. Skrantesjuke kan smitte direkte mellom dyr og gjennom miljøet.

– Vi fryser situasjonen slik den er nå inntil vi har fått kartlagt sykdommen bedre. Vanligvis ønsker vi å tilgjengeligjøre beiteområder på tvers av infrastrukturen, og derfor har vi også tidligere valgt å stenge veien i perioder. Men i vinter ønsker vi ikke å legge til rette for dette, sier Erik Lund, seniorrådgiver i Miljødirektoratet, til NRK Buskerud, som ellers opplyser at Statens naturoppsyn (SNO) i den siste tiden har observert flere store villreinflokker rett sør for Riksveg 7. I vinter vil bare været føre til at vegen over Hardangervidda blir stengt.

Radiomerking av dyr

Dyr med GPS-sendere om halsen er et uvurderlig hjelpemiddel både for forskere og forvaltere. Påvisningen av skrantesjuke i Nordfjella har aktualisert ny merking i vinter av dyr både i Nordfjella og på Hardangervidda. Det opplyste Olav Strand, seinorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) i forrige uke, i forbindelse med høstmøtet på Skinnarbu i regi av Hardangervidda villreinutval.

– På Hardangervidda ønsker vi å ha 20 dyr med radiosendere. I vinter kommer vi til å merke 15 nye dyr her. I Nordfjella tar vi høyde for 15 dyr med sendere, inklusive bukker som merkes med satelittsendere. Vi kommer i tillegg til å dele data med tamreinlagene, opplyste Olav Strand.

villrein.no – Arne Nyaas

Brattefjell-Vindeggen er eit relativt lite villreinområde sud-aust for Møsvatn i Telemark. Utanom Hardangervidda, er dette det viktigaste villreinområdet i fylket. Fjellområdet ligg grovt rekna mellom Rjukan i nord, Tuddal i aust, Hjartdal og Seljord i sør og Rauland i vest. Eit landskapsvernområde blei oppretta i 2000, dette er delt mellom fire kommunar: Vinje, Tinn, Hjartdal og Seljord. Villreinområdet er på 357 km2 og fyrste gong det blei opna for jakt her var i 1980. Området har ein områdeforvaltar, Peter C. A. Køller, som er underlagt Fylkesmannen i Telemark og har kontor ved Norsk Villreinsenter Sør på Skinnarbu.

Målet for vinterstamma i Brattefjell-Vindeggen er 500-550 dyr. Kvotene for årets jakt var 240 dyr, resultatet blei 83 dyr, ein fellingsprosent på 34,5%, eit resultat  som er i nærleiken av ”det vanlege”. Av dei 83 dyra var det 14 ”frie” bukkar, 46 simler/ungdyr og 23 kalvar. Med dette resultatet ligg ein etter årets jakt tett opptil ei vinterstamme på ca 500 dyr.

villrein.no – Kjell Bitustøyl / Anders Mossing

Skrantesjuken skremmer. Innen årets utgang er det tatt prøver av cirka 9000 hjortevilt i Norge; 4000 elg, 2500 hjort, 700 villrein og 1000 tamrein. Innsamlingstrykket blir like sterkt i 2017.– Hvor kommer smitten fra? I Nord-Amerika er konklusjonen at CWD – eller skrantesjuken – har eksistert lengre enn vi tror. Sykdommen er smittsom og kan spre seg raskt. Situasjonen i Norge må kartlegges og innsamlingstrykket blir like sterkt neste år, presiserte Kjell Handeland som redegjorde for situasjonen i Norge i forbindelse med rettighetshavermøtet lørdag arrangert av Hardangervidda villreinutval.

Kjell Handeland er vilthelseansvarlig i Veterinærinstituttet, med sykdomsforebygging og dyrevelferd som arbeidsfelt. I høst har han og kollegene jobbet på spreng med å analysere prøver av hjortevilt for eventuelt å kartlegge omfanget av skrantesjuken i Norge på viltlevende dyr. Så langt er det påvist tre tilfeller i Nordfjella (villrein) og to tilfeller i Selbu (elg). Prøvene som ble analysert av villrein fra Hardangervidda (lynnedslaget), var alle negative (254). Analysene av tamrein pågår fortløpende.

– Innsamlingen av hjernemateriale fra elg, hjort og villrein forsetter for fullt neste år. Skal vi lykkes er vi helt avhengige av at jegerne vil bidra. Prøver fra de store villreinpopulasjonene i Langfjella er viktig, ikke minst Hardangervidda. Analysene av tamrein og oppdrettshjort vil fortsette. Prøvene tas i forbindelse med ordinær slakting. Omfanget av prøvetakingen neste år er ikke helt bestemt. Mattilsynet avgjør i samråd med Miljødirektoratet og Veterinærinstituttet, etter Vitenskapskomiteens anbefalinger, opplyste Handeland.

I forbindelse med villreinjakta i år er prøver fra følgende områder analysert med tanke på skrantesjuken: Forollhogna (100), Hardangervidda (254), Nordfjella (341), Knutshø (1), Norefjell-Reinsjøfjell (2), Rondane (2), Setesdal Ryfylke (3) og Tolga Østfjell (2). Analysene avdekket to nye tilfeller av skrantesjuke i Nordfjella, en bukk og ei simle. Alle andre prøver var negative.

“Bildene” under er alle fra foredraget til Kjell Handeland:

villrein.no – Arne Nyaas

Fredag 26. august i år smalt det på Hardangervidda. Et lynnedslag som senere ble målt til 63 000 Ampere, tok livet av 323 villrein – 144 simler, 111 bukker og 68 kalver. Lynet traff villreinflokken som stod på nordsida av innsjøen Vesle Saure i Vinje kommune, 27 kilometer nordvest for Skinnarbu. Håvard Kjøntvedt i Statens naturoppsyn (SNO) var den første på stedet. Han rapporterte til Knut Nylend.

– Det ble et voldsomt styr, men vi greide å holde saken hemmelig til lørdag klokka 14. Da var saken “blåst”. Etter det ringte journalistene i ett sett, og mange ville inn for sjøl å se hva som hadde skjedd, fortalte Knut Nylend som orienterte om lynnedslaget og arbeidet som ble gjort på stedet i dagene etterpå, i forbindelse med høstmøtet på Skinnarbu i forrige uke.

– Et søk på Google gir 1,2 millioner treff. Interessen for det som skjedde på Hardangervidda har vært enorm. For oss som hadde fokuset vendt mot CWD-problematikken, eller skrantesjuka, førte lynnedslaget raskt til mye merarbeid. Her måtte det tas prøver av de voksne dyra. Jeg startet ringerunden umiddelbart. Problemet var at alle statlige institusjoner stenger ned klokka 16.00 på fredager, og det var ingen å få tak på, verken i Miljødirektoratet eller Mattilsynet. Men til slutt kom jeg i kontakt med Kari Bjørnerås i Miljødirektoratet. Hun holdt på å lage fredagspizza til familien – men den deigen kom nok aldri i ovnen! I tillegg fikk jeg kontakt med Olav Strand, og vi ble raskt enige om hva vi måtte gjøre. Til slutt hadde vi mannskap nok fra SNO og NINA, samt jegere fra Tinn. Vi bestemte oss for å kappe skallen og geviret av alle voksne dyr og transportere skallene direkte til Lærdal. Søndag formiddag lettet helikopteret og vi kunne starte jobben, opplyste Knut Nylend som i forkant trykket opp og plastlaminerte 400 merkelapper, en til å  henge på skallen som ble kappet av og en til å henge på kroppen som ble liggende igjen på stedet. – Jeg var ferdig med de h…. merkelappene klokka 04.00 lørdag morgen, opplyste SNO-sjefen på Skinnarbu.

Analysene i ettertid har vist at ingen av dyrene som ble truffet av lynet nord for innsjøen Vesle Saure på Hardangervidda hadde skrantesjuke.

villrein.no – Arne Nyaas

Hardangervidda hadde i høst en kvote på 8000 dyr. Når flere tusen villreinjegere drar til fjells er det SNOs Knut Nylend som koordinerer oppsynsinnsatsen i tett samarbeid med politiet og fjellstyra. Lørdag presenterte SNO-veteranen en foreløpig rapport etter årets villreinjakt. Det skjedde i forbindelse med høstmøtet på Skinnarbu, i regi av Hardangervidda villreinutval.

Innledningsvis opplyste Knut Nylend at 8 personer fra SNO deltok i årets jaktoppsyn, sammen med 3 personer fra politiet og 4 personer fra fjellstyrene. Da sluttstrek ble satt etter endt jakt, viste protokollen 1807 bokførte timer i felt og 796 administrasjonstimer ved operasjonssentralen på Skinnarbu.

– I løpet av jakta snakket vi med 1320 personer. I tillegg kontrollerte vi 287 jegere. Oppsynet så 29 dyr som var skadd, 2 dyr ble avlivet av oppsynet og 2 dyr ble funnet døde. I tillegg mottok vi 23 meldinger om skadde dyr, observert av jegere. 28 skadde dyr ble avlivet av jeger. I tillegg mottok oppsynskorpset beskjed om 6 døde dyr, funnet av jeger. Årets villreinjakt på Hardangervidda resulterte i én anmeldelse for stygg jaktutøving. I tillegg ble det gitt 5 advarsler på grunn av manglende dokumentasjon, jaktutøving og jakt på feil område. I tillegg ble det skrevet 11 rapporter vedrørende ulike forhold.

– I hovedtrekk er vi likevel godt fornøyd med årets jaktutøvelse, konkluderte Knut Nylend som i tillegg presenterte følgende “bilder” på storskjermen:

villrein.no – Arne Nyaas

Rettighetshaverne på Hardangervidda var i helgen samlet til møte på Skinnarbu. Første post på programmet var presentasjonen av årets fellingsresultat. Kvoten i år var 8000 dyr. Med lynnedslaget som tok livet av 323 villrein og 244 ekstra fellinger i utvidet jakttid (1. – 9. oktober), ble det satt sluttstrek ved et uttak på 2161 dyr. Dette gir en fellingsprosent på 27.

– I år har vi hatt to former for villreinjakt; den jegerne stod for og den vår Herre sørget for via et representativt utvalg. I sum ble dette ganske bra, konkluderte sekretær Svein Erik Lund i sin gjennomgang. – Ser vi på jakta alene datt det 1838 dyr, mindre enn vi håpet på, men langt bedre enn vi i fryktet etter noen ukers jakt. Årets uttak av simler er også godt, og det har vi grunn til å være fornøyd med,  påpekte Lund.

God kalvetelling i juli

Årets kalvetelling på Hardangervidda ble gjennomført den 9. juli. I alt ble det fotografert 8422 dyr. Flybildene viste 4457 simle/ungdyr og 2002 kalver. Dette gir et resultat på 45 kalver per 100 simle/ungdyr.

– Det er kalvetellingene vi jevnt over lykkes best med på Hardangervidda, og simleandelen er der vi ønsker å ha den, påpekte Svein Erik Lund som ellers nevnte at strukturtellingene om høsten ikke gir det samme entydige resultatet. Ei annen viktig telling i villreinsammenhengen er minimumstellingen om vinteren, men her strever Hardangervidda. Mye skal klaffe for å lykkes i et så stort område – hvor været er den desidert største utfordringen.

villrein.no – Arne Nyaas

View fullsize

Me har mange døme på korleis ein fanga eller jakta rein sommarstid i riktig gamle dagar, i veidekulturen. Men korleis greidde ein å jakte rein vinterstid? Behovet for kjøt og skinn var vel ikkje mindre då? Går me til samiske kjelder finst det nokre døme på nettopp dette.

I boka ”I Norge har lapperne først indført skiene” av Hartvig Birkely, fortel han at villreinfangst var ein hjørnestein i  veidesamfunnets utnytting av ressursane.  Han hentar blant anna døme frå Kemiområdet i Finland. Metodane varierte etter kva for moglegheiter ein hadde for å utnytte samspelet mellom dei naturskapte og kulturskapte elementa  i områda til dei ulike siidaene, skriv Birkely. Han refererer den finske professoren Helmer Tegengren som fortel at ”..drevjakt på vildren odkades (blei drive) om vårvinteren. Lapparna rände på skarsnö på skidor efter renen och stack ned den med ett spjut”. Poenget var då at snøen måtte vera av slik type at det var ein fordel for skiløyparen, til dømes nattskare som ber ein skiløypar, men ikkje eit reinsdyr.

Frå Finnmark har me ei liknande skildring, ført i pennen av Knut Leem i boka ”Beskrivelse over Finmarkens lapper”. Ein annan jaktmetode med andre typar ski, har vore det som samane kallar conju, som har gått føre seg på hardare snø, som også bar reinen. Då blei truleg spjotet erstatta med pil og boge, og seinare med gevær. Med skinnbelagte ski, som ikkje gav frå seg ein lyd, kunne då jegeren snike seg inn på reinen, innafor rekkjevidde av pil-og bogeskot. Med raskare ski kunne jegeren òg koma på skothald for ein rein som flykta i ein utforbakke. I høve til slike ski, veit me at ei uvanleg godt bevart ski, 172  cm lang og 15 cm brei og med bindingen intakt, blei funnen av arkeologar i ei fonn i Reinheimen sommaren 2014. Skia visa seg å vera 1300 år gammal. Fylkesarkeolog Espen Finstad i Oppland reiste til Altajfjella i Kina, der dei har bevart eldgamle skitradisjonar, blant anna ved å bruke skinnbelagte ski under jakt. Det høyrer med til historia at etter dette besøket kom ein delegasjon med jegeren Ma Ligin i spissen frå Kina til Lom og demonstrerte teknikken med slike ski i  Lomsfjella.

Sjå elles denne linken:

https://www.nrk.no/ho/varmere-klima-avslorer-fortida-1.11971057

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing