Arkiv - nettsaker fra gamle villrein.no

Vilde guidar til Gaustatoppen


Gaustatoppen. Foto: Kjell Bitustøyl

Gaustatoppen. Foto: Kjell Bitustøyl

Sommaren 2016 etablerte fleire samarbeidsaktørar i Rjukanområdet “Gaustaguiden”, eit tilbod om naturrettleiing til dei som vil ha litt ekstra ut av turen til Gaustatoppen. Vilde Starup var “Gaustaguiden” i fjor, ho er engasjert som guide i år også med oppstart 1. juli. Og villreinen er med som ein viktig del av opplegget i år som i fjor.

Det er det sterkt aukande besøket på Gaustatoppen dei siste åra som er den indirekte årsaka til opprettinga av “Gaustaguiden”. Difor gjekk ulike aktørar inn i eit samarbeid om dette opplegget sommaren 2016: Verneområdestyret for Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde, Gaustabanen, Visit Rjukan, Statens Naturoppsyn og DNT. Norsk Villreinsenter på Skinnarbu har stått for finansieringa.


Vilde Starup er klar for ein ny sommar som "Gaustaguide". Foto: Vilde Starup.

Vilde Starup er klar for ein ny sommar som “Gaustaguide”. Foto: Vilde Starup.

Vilde Starup er utdanna naturrettleiar frå friluftslivstudiet ved Høgskolen i Telemark. Ho fortel at ho som “Gaustaguiden” i fjor hadde faste dagar og faste klokkeslett med start ved Svineroe. I år vil ein prøve noko anna, viktigaste informasjonskanalen vil vera ei facebookside der ein kan melde sin interesse for turopplegget, altså ved påmelding. Men Vilde vil òg vera til stades langs ruta, slik at ein også på den måten kan ta del i naturrettleiinga. Denne endringa er gjort i høve til erfaringane frå fjor.

Elles vil opplegget bli det same i fylgje Vilde. Ho vil guide publikum om natur, kultur, geologi og historie på vegen mot toppen. Og guidinga er gratis.

Kvifor skal ein ha ei slik guiding? Vilde svarar at for det fyrste så gjev turen til Gaustatoppen ein unik moglegheit med den vide utsikten til å sjå fleire store naturområde, viktigast er Landskapsområdet Brattefjell-Vindeggen og Hardangervidda Nasjonalpark. Men turen kan òg bli meir interessant ved å sjå på den store endringa i planteliv, jordsmonn og geologi frå starten til toppen. Vilde er òg oppteken av historia til Gaustatoppen og Gaustaområdet og har fyrstehands kunnskap om dette, ikkje minst av di ho i 1,5 år, ein sommar og to vintersesongar, dreiv turisthytta på toppen for Telemark Turistforening. Ho har gjennom lokalkjende slik òg fått meir innblikk i den spennande historia knytt til Gaustatoppen.



Klauv og kjeve fra villrein. Foto: Vilde Starup

Klauv og kjeve fra villrein. Foto: Vilde Starup

Villreinstamma i Brattefjell-Vindeggen er den som ligg nærast når du vandrar til Gaustatoppen, tidlegare har desse dyra i periodar trekt over Gausta-knea i fylgje Vilde. Og om ein ikkje direkte ser reinsdyra, er Vilde grundig førebudd med forskjellige “effektar”: gevir, reinskinn, klauver mm. Ho har òg eit detaljert “kart” som viser korleis ein utnytta heile dyret før i tida. Å bruke denne kunnskapen til å skape meir merksemd i høve til verdien av at me har livskraftige reinstammer i området, er viktig for Vilde Starup. Både gjennom høgskulestudiet og seinare har ho fått god innsikt i forvaltinga av desse reinstammene, dette er noko ho brukar bevisst i naturrettleiinga.

Ei erfaring frå fjoråret har elles vore at denne naturrettleiinga kan vera like interessant for vaksne som for ungar, fortel Vilde.

 

For mer informasjon, gå inn på Facebook-sida @Gaustaguiden

 

villrein.no Kjell Bitustøyl og Ingrid Nerhoel

Arne Nyaas takker av som redaktør for Villreinen


Leder for Villreinrådet i Norge, Øystein Landsgård (t.v), takker Arne Nyaas for hans mangeårig innsats som redaktør for Villreinen.

Leder for Villreinrådet i Norge, Øystein Landsgård (t.v), takker Arne Nyaas for hans mangeårig innsats som redaktør for Villreinen.

Arne Nyaas takker av etter 13 år som redaktør for Villreinen. Arne har uten tvil vært en betydelig bidragsyter til at Villreinen har stor anseelse som årlig formidler av ny kunnskap om villreinen – fra biologi, levesett til forvaltning og jakt. I tillegg til å inneha en skarp penn, er Arne en usedvanlig habil fotograf som blant annet Villreinen har nytt godt av i alle disse årene.

I tillegg til å ha vært redaktør for årboka Villreinen har Arne vært medansvarlig for å publisere artikler og holde nettsiden villrein.no oppdatert.

Selv om Arne nå takker av som redaktør for Villreinen, blir han verken arbeidsledig eller lar grådyra i stikken. Arne fortsetter blant annet som redaktør for magasinet Forollhogna som nettopp kom ut med 2017-utgaven, og han har fortsatt ansvaret for minimumstellingene i Forollhogna villreinområde.

Villreinrådet i Norge takker Arne for den mangeårige og betydningsfulle innsatsen og ønsker lykke til med fortsatt mange års virke for grådyras beste.


Henvendelser om artikler eller lignende til årboka Villreinen eller til nettsiden villrein.no kan nå rettes til ny redaktør Fred Ivar Aasand.

Jegermøte NORDFJELLA

CWD-utfordringer  

I samband med villreinjakta i Nordfjella vert det arrangert jegermøte: 
Torsdag 29. juni kl. 19.00 Kultursalen i Lærdal (Villakssenteret) 
og
Fredag  30. juni kl. 17.00 Torpomoen, Ål   NB. 

Møte i Lærdal vil med all sannsynlighet bli streamet av NRK Sogn og Fjordane.

Program

  • Plan for uttak av stamma — Kristin Ruud Alvseike  MT (20 min )
  • Resultat av prøver testa i 2017 — Jørn Våge Vetrinærinstituttet (15 min )  
  • Jakta 2017 — Orientering frå villreinutvalet (15 min )
  • Soneforskrift, korleis skal jegerane forholda seg til den — Harald Øverby  MT (20 min ) 
  • Opplegg for prøvetaking 2017 — Christer Rolandsen NINA, Bjørnar Ytterhus NINA (15 min )
  • Jaktoppsyn 2017 — orientering (20 min )
  • Spørsmål

Innleiarar frå: Villreinutval, Nina, Miljødirektoratet, Mattilsynet.

Vel møtt!

Arr:  Villreinutvalet, Villreinnemnda, Kommunane.

Desse kjem: 

  • Kristin Ruud Alvseike  MT 
  • Harald Øverby  MT 
  • Christer Rolandsen NINA 
  • Bjørnar Ytterhus NINA 
  • Knut Morten Vangen MD 
  • Erik Lund MD 
  • Kjartan Knutsen SNO 
  • Jørn Våge Vetrinærinstituttet.

 

villrein.no – Fred Ivar Aasand

Saneringsplan for Nordfjella villreinområde

Det er bestemt at all villrein i sone 1 i Nordfjella skal takast ut. Mattilsynets saneringsplan for uttak av villrein i Nordfjella sone 1 blei lagt fram den 15. juni. Planen omfattar blant anna ulike metodar for uttak av villreinstamma, kva som er suksessfaktorar og kva som ein reknar som meir usikkert.

Mattilsynet og Miljødirektoratet har på oppdrag av Landbruks- og matdepartementet lagt fram ein omfattande saneringsplan for uttak av villreinbestanden i Nordfjella sone 1. Oppretting av fleire ulike faggrupper og ein dialog med ressurspersonar har stått sentralt i arbeidet med planen. Ut av dette har ein kome fram til tre ulike metodar som skal brukast i arbeidet med å ta ut denne reinstamma. Planen held fast ved målsettinga om atarbeidet skal vera avslutta den 1. mai 2018, men tek høgde for atm.a. vêr og føreforhold vil kunne ha innverknad på i kor stor grad ein vil lykkast med denne målsettinga.

Under følger ei kortfatta oppsummering av saneringsplanen.
Du kan lesa planen i sin heilheit på Miljødirektoratet sine sider.


Den 20. mai ble det 4. tilfellet av skrantesyke bekreftet i Nordfjella. I vinter merket Norsk institutt for naturforskning (NINA) flere villrein med GPS-sendere i Nordfjella villreinområde. Det ble tatt vevsprøver av disse dyra. Det er en av de merk…

Den 20. mai ble det 4. tilfellet av skrantesyke bekreftet i Nordfjella. I vinter merket Norsk institutt for naturforskning (NINA) flere villrein med GPS-sendere i Nordfjella villreinområde. Det ble tatt vevsprøver av disse dyra. Det er en av de merka bukkene som nå har fått påvist Skrantesyke. Bukken er nå tatt ut og sendt til Veterinærinstituttet for videre undersøkelse. Les mer på NINAs nettsider. Foto: Roy Andersen, NINA.

1. Ordinær jakt
Ein ser for seg at hovuddelen av uttaket av rein skal skje ved utvida ordinær jakt i Nordfjella sone 1. Villreinnemnd og villreinutval har lagt grunnlaget for eit høgt jaktuttak ved auka jaktkvotar og utvida jakttid, frå 10. august til 31. oktober. Det har blitt laga spesielle jaktkort for dette området der kvar jeger vil kunne få moglegheit til å felle eitt valfritt dyr og ein kalv.

Ein koordinerande oppsynssentral skal opprettast av SNO, men det praktiske arbeidet skal gjerast av Nordfjella villreinutval, som er ein privat grunneigarorganisasjon. Oppsynsmannskap både frå SNO og villreinutvalet vil vera i fjellet store delar av jaktperioden. Fem prøvetakingsplassar skal etablerast. Det skal takast prøver av alle dyr, både hjerne- og lymfeprøver og møkkprøver. Ein har eit håp om at ca 1000 dyr skal kunne fellast i samband med den ordinære jakta.


Foto: Kjell Bitustøyl.

Foto: Kjell Bitustøyl.

2. Statleg felling
Det statlege fellingslaget vil i utgangspunktet starte opp rette etter at ordinær jakt er avslutta, dvs. 1. november. SNO vil vera ansvarlege for å gjennomføre denne fellinga. Uttakinga skal vare fram til 1.5.2018 eller til alle rein er felt. Viss det ordinære jaktuttaket skulle vise seg å vera dårleg i eit område,  kan statleg personell starte før 1. november. Dette med bakgrunn i at det er enklare å jakte i september og oktober. Likevel reknar ein med at dette uttaket vil vera mest effektivt på vinterstid ved bruk av snøskuter.

Bruk av motorisert ferdsel vil vera avgjerande for å kunne gjennomføre ei god felling. Miljødirektoratet vil stå for eit felles anbod og leige av helikopter både ved transport av kjøtt i samband med ordinær jakt og i samband med det statlege fellingslaget. Villrein kan bli felt frå helikopter dersom det er snakk om einskilde dyr eller svært små flokkar.

Det statlege fellingslaget vil bli leia av SNO, og ca 30 personar vil bli engasjert i samband med dette oppdraget, slik at ein kan ha ein turnusordning.

3. Inndriving og avliving
Å drive inn så store flokkar med sky villrein har ikkje vore gjort før her i landet. Likevel er dette den tredje metoden ein vil nytte. Ein slik metode med inndriving i hegn kan vera svært effektiv for å ta ut ein stor del av bestanden. I saneringsplanen blir det lagt vekt på at dette tiltaket skal fylgjast tett for å sikre nødvendige dyrevelferdsmessige omsyn.

Det er planen å bygge eit gjerdeanlegg med 3-4 innhegningar innafor leiegjerdet og ein eventuell beitehage som må kunne ta minst 1000 dyr. Kjøledalen i Lærdal er så langt peika ut som ein mogleg stad for dette tiltaket.

Også her er det SNO som har ansvaret for gjennomføringa, men her er tamreinnæringa peika ut som dei med solid erfaring med handtering av tamrein på denne måten. Vidare vil ein engasjere personell med god lokalkunnskap om fjellområdet og villreinen for å hjelpe til med å drive og handtere dyra. Mattilsynet vil syte for personell til avliving og sikre vidare handtering av dei døde dyra.

Tidspunktet for denne inndrivinga vil kunne vera rett etter ordinær jakt, altså parallelt med den statlege fellinga. På grunn av omsynet til drektige simler vil ikkje denne metoden bli brukt på simler for langt utpå våren.

Usikkerheit
I høve til ordinær jakt skisserer ein opp fleire viktige faktorar: jegerane sin motivasjon, gode jaktforhold, og vêret ikkje minst, dårleg vêr kan fort påverke både sjølve jakta, og om det er mogleg å få frakta slaktet ut med helikopter.

Vêr og føreforhold vil vera ein liknande usikker faktor i samband med den statlege fellinga og vil kunne påverke talet på dagar med effektiv jakt.

Når det gjeld inndrivingaav villrein i hegn, er det usikkert korleis dette vil fungere, i og med at dette ikkje er gjort før i dette omfanget. Mattilsynet vil difor evaluere og eventuelt justere undervegs og avlutte det heile om det blir nødvendig. Ein vil forsøke å tilvenne dyra til motorisert ferdsel i forkant av inndrivinga. Også her vil vêret vera ein avgjerande faktor.

Kjøtet
I saneringsplanen er det sagt at kjøtet frå ordinær jakt kan brukast til mat som vanleg, så lenge dyret har testa negativt for skrantesjuke. Med bakgrunn i ulike faktorar, blant anna praktiske og med omsyn til sikkerheit forbunde med smitte, vil kjøtet av villrein som blir felt av det statlege fellingslaget pluss det som blir avliva etter inndriving, som hovudregel ikkje bli brukt til menneskeføde.

Andre tiltak
Saltplassar, som kan vera viktige smitteplassar, skal gjerast inn. Det skal òg setjast opp gjerde for å skilje tamrein og villrein langs riksveg 52 over Hemsedalsfjellet og utvalde strekningar langs Fylkesveg 50 Hol-Aurland.

Saneringsplanen inneheld òg eit kapittel om korleis villreinstamma i Nordfjella sone 1 skal reetablerast etter ein periode med brakklegging i minst fem år. Viktig her er sjølvsagt at dette er rein som er fri for skrantesjuke, og at reinen aller helst skal vera av same opphav som dagens dyr i Nordfjella sone 1.


Foto: Kjell Bitustøyl

Foto: Kjell Bitustøyl

 

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Vellykka informasjonsmøte om CWD rundt Hardangervidda

Hardangervidda villreinutval har nyleg arrangert fleire informasjonsmøte om CWD i ulike bygder rundt Hardangervidda. Målgruppa har vore fyrst og fremst jegerar, og alt tyder på at frammøtet har vore svært bra. Denne artikkelen baserer seg på eitt av desse møta, nærare bestemt i Åtrå i Tinn onsdag den 14. juli, der òg var frammøtet bra og interessa stor. Oppsummert er inntrykket at desse informasjonsmøta har fungert svært bra.

Tre innleiarar stod for det faglege innhaldet: Sigurd Espeland frå Mattilsynet, Knut Nylend frå Statens Naturoppsyn (SNO) og Svein Erik Lund frå  Hardangervidda villreinutval.

Mattilsynet
Sigurd Espeland frå Mattilsynet hadde som tema “CWD – sjukdomen, konsekvensar og tiltak”. Espeland drog trådar tilbake til kva me kjenner til av nærslekta prion-sjukdomar frå tidlegare og nemnde skrapesjuke på sau og kugalskap. Han oppsummerte kort kva som har skjedd frå det fyrste dyret blei funne i sone 1 i Nordfjella, via dei to elgane i Selbu og dei to andre reinsdyra som blei påvist smitta i Nordfjella sone 1 og fram til dagens situasjon. Han understreka at det pr. i dag ikkje er noko kjent tilfelle at denne sjukdomen kan overførast til menneske.


Sigurd Espeland, Mattilsynet. Foto: Kjell Bitustøyl

Sigurd Espeland, Mattilsynet. Foto: Kjell Bitustøyl

Han snakka om 3 grupper av prionsjukdomar: 1. den som er arveleg, 2. den som kan oppstå spontant og 3. den som er infeksiøs, smittsam. Elgane i Selbu trur ein kan vera av den gruppa som kan oppstå spontant. Medan den infeksiøse er den som er den alvorlege.

Mykje er alt kjent omkring denne sjukdomen. Likevel var det viktig for Mattilsynet å få fram alvoret i situasjonen for dei frammøtte, f.eks. dette at smitten kan bli i miljøet i lenger tid, at sjukdomen toler både desinfeksjon og varme, og at smitten kan binde seg til ulike jordtypar og kan takast opp av planter. Der er mange moglegheiter for spreiing av smitte i ein reinsflokk, simla vil f.eks. kunne smitte kalven, vidare kan smitten gå via rovdyr, og smitten kan òg overførast til hjort. Skulle det skje, vil sjukdomen vera håplaus å stoppe, sa Espeland, som òg meinte at faren for smitteoverføring er mykje større i ein villreinflokk enn i andre hjorteviltstammer. Han snakka òg om auka mortalitet og redusert formering som konsekvensar av sjukdomen.

Avslutningsvis kunne han fortelje at ein førebels ikkje har kunna påvist redusert påverknad på vekter/kondisjon på nokon av bestandane. Han var òg innom andre testmetodar enn hjerneprøver, noko som det blir jobba intenst med å utvikle. Og som kjent: målet er å utrydde sjukdomen ved å ta ut heile stamma i Nordfjella sone 1, eit tiltak som no vil bli sett ut i livet.


Knut Nylend, SNO. Foto: Kjell Bitustøyl

Knut Nylend, SNO. Foto: Kjell Bitustøyl

SNO
Det kom kommentarar på at det blir jobba for seint, og ei forklaring på dette er i fylgje Knut Nylend i SNO at der er eit stort byråkrati med mange aktørar involvert; difor tek det tid å få gjort dei viktige avgjerdene. Han la òg vekt på at alt må kvalitetssikrast. For SNO handlar det om kva som skjer ute i villreinfjellet. Han gjekk gjennom kva som har skjedd med blant anna dei dyra som er tekne ut i vinter av SNO, der det har vore mistanke om CWD. Han nemnde og gjetarkorpset langs Riksveg 52 over Hemsedalsfjellet som passar denne vegstrekninga 24 timar i døgnet, sju dagar i veka. Ein har no òg oppretta eit gjetarregime langs Riksveg 50 Hol-Aurland, kunne Nylend fortelje. Han gjekk gjennom tidsplanen dei har arbeidd etter, fram til og med mai 2017. Rapporten om dei sju arbeidsgruppene blei lagt fram dagen etter, dvs 15. juni. Nylend sa at i den fasen me er no, vil jegerkorpset vera den aktøren som er best eigna til å skaffe mange prøver frå Hardangervidda. Når det gjeld Nordfjella og SNO, handlar dette òg om at “statens infanteri” skal setjast inn etter den ordinære jakttida er avslutta. Ambisjonane er store, for i løpet av perioden frå 1. november til 1. mai skal ein taka ut heile stamma, og håpet er sjølvsagt at det er berre her ein finn denne smitten.

Det kom opp spørsmål om villreinområda Brattefjell Vindeggen og Setesdalsheiane, her kunne ein førebels berre oppmode om friviljug innsamling av prøver blant jegerane.


Svein Erik Lund. Foto: Kjell Bitustøyl

Svein Erik Lund. Foto: Kjell Bitustøyl

Prøvetaking Hardangervidda
Det blei naturleg mest merksemd kring den praktiske gjennomføringa av prøvetakinga rundt Hardangervidda på dette møtet. Svein Erik Lund frå villreinutvalet sto for denne informasjonen. I samband med jakta på Hardangervidda skal det takast prøver av alle felte vaksne dyr. Og jegerane fekk her ei grundig innføring i kva for utstyr og rutinar ein skal halde seg til. Det skal takast to prøveglas pr dyr: eitt for hjerneprøve og eventuelt lymfeknute, lymfeknuteprøve er ynskjeleg, men ikkje noko krav om det, så er det eitt prøveglas for møkkprøve. Veterinærinstituttet er dei som skal ha desse prøvene, og det blei understreka at så langt kapasiteten rekk, skal svar på prøvene koma i løpet av få dagar. Jegerane skal då kunne finne prøvene sine i hjorteviltregisteret på nettet.

Om ein skulle finne smitta dyr på Hardangervidda, noko både Mattilsynet og alle andre sjølvsagt ikkje håpar på, vil det raskt bli sett i gang tiltak for å hente inn slakteavfall o.l. Lund la elles vekt på at ei slik ordning med prøvetaking nok ikkje vil bli ei eingongs-hending, men at ein må førebu seg på at dette òg vil bli nødvendig i fleire komande år, kanskje mange.

Sigurd Espeland frå Mattilsynet demonstrerte korleis ein praktisk går fram når jegeren skal ta hjerneprøve og lymfeprøve av reinsdyret. Avslutningsvis kom der fleire spørsmål omkring praktiske rådgjerder i høve til å hindre vidare smitte om ein skulle finne smitta dyr, men her er enno ein del usikre moment over kor ein skal setje grensene. Det blei sagt frå Mattilsynet at ein får tenkje kva som er praktisk mogleg å få til. Espeland la elles vekt på at når det gjeld Hardangervidda, så jaktar ein i utgangspunktet på friske dyr.


To av dei frammøtte tinndølene på infomøtet i Atrå, båe djupt engasjerte i villreinstamma på Hardangervidda: Bjarne Fuglesteg (t.v.), pensjonist og tidlegare reinsgjetar og reinsjeger og Jon Mårdalen, grunneigar og jeger.

To av dei frammøtte tinndølene på infomøtet i Atrå, båe djupt engasjerte i villreinstamma på Hardangervidda: Bjarne Fuglesteg (t.v.), pensjonist og tidlegare reinsgjetar og reinsjeger og Jon Mårdalen, grunneigar og jeger.

 

villrein.no – Kjell Bitustøyl

“Villreinfjellet som verdiskaper”


Verdiskapingsprogrammet skal fremme verdiskaping i bred forstand, ikke bare økonomisk. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Verdiskapingsprogrammet skal fremme verdiskaping i bred forstand, ikke bare økonomisk. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Miljødirektoratet åpner nå for søknader til verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper”. Det skal deles ut 5 millioner årlig over en femårsperiode. Søknadsfristen er 1. september 2017.

“Villreinfjellet som verdiskaper” er et nytt program med formål å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene, særlig innrettet mot ulike deler av reiselivet. Programmet skal bidra til en god gjennomføring av de regionale planene, og til å utvikle og spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper.

Hva slags verdiskaping?
En hovedmålsetting i programmet er at de nasjonale villreinområdene skal kunne fremme verdiskaping i en utvidet sammenheng, ikke bare i form av kroner og øre. Med bred verdiskaping menes her både miljømessig, sosial, kulturell og økonomisk verdiskaping som gjensidig er avhengig av hverandre. Den verdimessige økningen skjer ikke alltid i pengemessig forstand. For eksempel vil en miljømessig verdiskaping for villreinen kunne være at menneskeskapte barrierer slik som veier og stier reduseres eller fjernes slik at villreinen kan gjenoppta gamle trekkruter og få økte beitemuligheter.

Hvem kan søke?
Den som skal søke om å bli eier av et hovedprosjekt må ha tilstrekkelig organisatorisk og administrativ kapasitet og kompetanse til å kunne drive et slikt prosjekt. Kommuner, sammenslutninger av flere kommuner, og fylkeskommuner vil bl.a. tilfredsstille disse kravene. Programmet er geografisk avgrenset til de 61 kommunene som er omfattet av regionale planer. Fylkeskommunene vil være en viktig aktør for samspillet med handlingsprogrammene i de regionale planene. Mindre aktører som reiselivslag, frivillige lag og foreninger, grunneierlag og enkeltpersoner med gode ideer, men som ikke fyller kravene til hovedprosjekteiere, kan eventuelt gå sammen med kommuner eller andre større aktører i en søknad om hovedprosjekt. Prosjektene bør ha samarbeidspartnere som representerer ulike interesser i arbeidet, f. eks fra forvaltning, utdanning, grunneiere og reiseliv.

Mer informasjon
Miljødirektoratet har utarbeidet en programplan for verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper”, som inneholder mer og detaljert informasjon. Her kan man laste ned programplan og vedlegg.

Det legges opp til elektroniske søknader gjennom Miljødirektoratets elektroniske søknadssenter. Link til elektronisk søknadssenter.

Les også: “Nytt verdiskapingsprogram for nasjonale villreinområder”.

 

villrein.no – Anders Mossing

God deltakelse og stort engasjement på FAGDAGEN


De fleste av innlederne ble i den avsluttende seansen på fagdagen utfordret til å se inn i krystallkula og dele sine tanker om hvordan villrein-Norge ser ut om 20 år. Fra venstre LARS NESSE, Leder i Villreinnemnda for Nordfjella og Fjellheimen og sa…

De fleste av innlederne ble i den avsluttende seansen på fagdagen utfordret til å se inn i krystallkula og dele sine tanker om hvordan villrein-Norge ser ut om 20 år. Fra venstre LARS NESSE, Leder i Villreinnemnda for Nordfjella og Fjellheimen og sauebonde i Lærdal, JAN OLAV SOLSTAD, Kommunestyrerepresentant og leder i fjellstyret, OLAV STRAND, NINA, VEMUND JAREN, Miljødirektoratet, BJØRNAR YTREHUS, forsker NINA og medlem av VKM, ERIK LUND, Miljødirektoratet, HARALD ØVERBY, Mattilsynet og ordstyrer/provokaTOR PUNSVIK, viltforvalter hos Fylkesmannen i Vest-Agder.

Fagdagen i regi av Villreinrådet i Norge, ble i år arrangert på Honne Hotell & Konferansesenter på Biri den 7. og 8. juni. Det var naturlig nok stor fokus på CWD og Nordfjella, men utfordringer og løsninger rundt bruken av villreinfjella – og da spesielt Rondane – ble også behørig presentert.

Skrantesjuke/CWD
Etter at avgjørelsen om å ta ut hele stammen i Nordfjella (sone 1) ble tatt, har selvfølgelig engasjementet og interessen for skrantesjuka nådd nye høyder. Spesielt i en del sosiale medier florerer det med ulike synspunkter og skarpe meninger. Det er uten tvil mye usikkerhet på dette feltet – også blant forskere og forvaltere – og derfor usedvanlig viktig med en slik fagdag hvor kunnskap formidles og synspunkter deles. Det er få arenaer hvor jegere, rettighetshavere og andre villreininteressenter kan utveksle kunnskap og synspunkter med en så bred forsamling av representanter fra relevante forskningsmiljøer, forvaltning og politiske organer.

Mange utfordringer
Selv om skrantesjuka tok mye av fokuset på fagdagen, er det liten tvil om at villreinforvaltningen fortsatt står overfor andre store utfordringer. Ulike næringsinteresser, hyttebygging, friluftsaktiviteter, sportsarrangementer osv. kan hver for seg være “uskyldige” enkelthendelser eller -inngrep. Men når vi, som for eksempel med Rondane, fikk presentert en totaloversikt over alle inngrep, arrangementer, aktiviteter – eller ønsker/søknader om slike – er det skremmende å se hvor stort press og konkurranse det i sum er på villreinens fjellareal. Her ligger det fortsatt store utfordringer, spesielt politiske, i å få en helhetlig forvaltning av våre villreinregioner som i tilstrekkelig grad hensyntar nettopp villreinen.

Villrein-Norge om 20 år
Selv om dagens villreinproblemer og -utfordringer fikk mye fokus, ble fagdagen avsluttet med en seanse av en mer fremtidsrettet karakter. Her ble dagens foredragsholdere utfordret til å se i krystallkula og på noen få minutter dele sine tanker om hvordan villrein-Norge ser ut om 20 år. På tross av dagens tidligere tegning av ganske mørke villreinskyer, og representantenes ulike ståsteder, var gjennomgangstonen overraskende positiv og ga så absolutt optimisme med tanke på villreinens framtid.
En fin avslutning på en interessant fagdag som forhåpentligvis gjorde alle de drøyt 65 fremmøtte litt klokere og ga inspirasjon og energi til ytterligere innsats for villreinens beste.


Her kan du se programmet for fagdagen.

Her kan du se noen av foredragene som ble holdt på fagdagen:


villrein.no – Fred Ivar Aasand

Årsmelding fra Stiftelsen Norsk villreinsenter


Ansatte ved Norsk villreinsenter deltok blant annet på strukturtelling i Forollhogna. Foto: Ingrid Nerhoel

Ansatte ved Norsk villreinsenter deltok blant annet på strukturtelling i Forollhogna. Foto: Ingrid Nerhoel

Stiftelsen Norsk villreinsenter har akkurat publisert årsmelding for 2016. Her kan du lese om våre bidrag til bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinen og dens leveområder.

Norsk villreinsenter gir ut en slik årsmelding hvert år, med en oppsummering av viktige innsatsområder og prioriterte arbeidsoppgaver. Årets melding er på 12 sider. Her kan du lære mer om hva vi driver med.

Årsmelding 2016

villrein.no – Anders Mossing

Villreinfangst i nord


Bilet av fangstgrop. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Bilet av fangstgrop. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Villreinfangst i tidlegare tider er gjerne noko me forbind med villreinområda i Sør-Noreg. Det er mindre kunnskap om slik fangst i nordlegare strøk, i alle fall i kjente tilgjengelege kjelder. Men i boka “Samisk nærvær på Hinnøya” gjeve ut av Harstad Historielag i 2016, er ein liten artikkel om nettopp dette: “Villreinfangst søri Harstad” av Kjell Erland Pedersen.

Harstad og Kvæfjord kommune utgjer den delen av Hinnøya som ligg i Troms fylke. Ved Haukebø som ligg inn mot Tjeldsundet ved Gausvika, er det i samband med vegbygging (E 10) avdekka to samlingar med fangstgroper og bogastille, i same befaring blei det òg funne eit fangstanlegg sør for Kongsvikdalen, ein dal som også ligg i nærleiken av Tjeldsundet.

Dei to fangstanlegga ved Haukebø ligg ca 60-100 meter over dagens havnivå, og forfattaren skriv at med tidlegare tiders havnivå kan desse anlegga ha lege nærare sjøen. Ein trur at reinen har kome trekkande nordfrå Kvæfjord eller vestfrå Kongsvika og at reinen kan ha vore på trekk for å koma over Tjeldsundet til fastlandet. Dagens tamreintrekk fylgjer sama ruta, desse trekkrutene er godt dokumenterte. Ved Haukebø, nærare bestemt ved ein morenerygg, Mølnkollen, startar rekkja på 10 fangstgroper, dei går nedover lia. I same område er elles funne ein samisk buplass som har vore i bruk i perioden 1685-1925, altså i tamreindriftas tid.


Kartillustrasjon henta frå artikkelen.

Det andre anlegget, som òg ligg i ein morenerygg, ligg ved Digermulen, ca 600 meter nord for Mølnkollen. Her er funne i alt 16 fangstgroper og fire bogastille. Fangstgroper ligg nedover lia nordover mot Gausvika.

Anlegga er ikkje grundig undersøkte, og heller ikkje tidfesta, men forfattaren meiner at dette må ha vore eit viktig fangstanlegg, og at dei to anlegga har vore i bruk samtidig. I det som heiter kulturminnesok.no er det notert at fangstanlegga er meir enn 100 år gamle, noko som indikerer at det som samisk kulturminne er automatisk freda.

Før tamreindrifta kom i gang i dette området var villreinen naturleg ein svært viktig matressurs som ein arbeidde mykje for å få tak i.

For meir lesnad om villreinfangst i Troms, finst der ei doktoravhandling frå 2009 frå Universitetet i Tromsø: “Villreinfangst og tamreindrift i Indre Troms” av Ingrid Sommerseth. Kan lastes ned her.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Ulv jakter villrein i Rondane Sør


Utsnitt av en større fostringsflokk i Rondane Sør, fotografert 2. juli 2015. Foto: Arne Nyaas

Utsnitt av en større fostringsflokk i Rondane Sør, fotografert 2. juli 2015. Foto: Arne Nyaas

Hans Bondal, leder i villreinutvalget i Rondane Sør, ber Miljødirektoratet omgående sette inn helikopter i jakten på en eller flere ulver som jager villrein. I området er det allerede gitt skadeforebyggende fellingstillatelse.

Brevet sendte Bondal i går. Bondal opplyser at en ulv er observert i området en rekke ganger, jagende etter reinsflokker.

– Som de fleste også bør vite, er det akkurat i disse dager at kalvinga i våre områder foregår. I vårt villreinområde foregår kalvinga normalt i tida fra cirka 15. mai og ut måneden. En vill ulvejakt på drektige simler, eller for den del på simler med nyfødte kalver, er neppe noe gode hverken for simler eller nyfødte kalver. Det er senest i dag sett ulv jagende på en fostringsflokk på cirka 100 dyr. I denne flokken ble det bare sett tre kalver, nå når kalvinga stort sett burde være over. Fjelloppsynet har også vært i fjellet i dag og konstatert at kalvinga tilsynelatende synes å være avsluttet, opplyser Bondal.

– Hva hjelper det med flytting av stier og skiløyper, flytting av DNT-hytter (eksempelvis Breitjønnbu som stod nettopp i det området som ulven herjer i nå) og restriksjoner stopp/parkering langs fylkesvei 27, om ulven skal kunne herje fritt i villreinflokkene, attpåtil midt i kalvingstida? spør en sterkt frustrert utvalgsleder i brevet til Miljødirektoratet.

Rondane Sør har de siste årene hatt en kraftig nedgang i villreinbestanden, men har så langt ikke greid å forklare hvorfor.

– Vi har hatt våre mistanker, og vi har, fra og med i fjor, gjort spedte forsøk på å finne svaret, opplyser utvalgslederen i Rondane Sør.

 

villrein.no – Arne Nyaas