Villreinnemnda for Reinheimen-Breheimen lyser ut tiltaksmiddel for 2020. Pengane til tiltaka kjem frå innbetalte fellingsavgifter som blir attendeført til kvart enkelt villreinområde.
For Reinheimen-Breheimen er beløpet for 2020 drøye 191 000 kr og midla kan bli bruka til tiltak som:
Styrker forvaltninga av villreinstamma
Styrker kunnskapen om villreinen sin arealbruk i både nåtid og fortid
Fremmar befolkninga sin forståing og kunnskap om villreinen sin bruk av fjellområda
Søknaden skal innehalde beskriving og målsetting av tiltaket, budsett med kostnadar og finansiering. Det skal også vera med ei tidsramme for gjennomføringa. Søkar må oppgje namn og kontonummer.
Illustrasjon frå boka “Johannes og villreinen. Hør, hør”.
Finst det barnebøker om villrein? Ja, det gjer det. Her skal me presentere ei bok av Ola og Unni-Lise Jonsmoen som heiter “Johannes og villreinen. Hør, hør”, ei biletbok med litt tekst. Boka er ikkje ny, men er frå 2011, og der finst òg ei engelsk utgåve, “John and the wild reindeer” er den engelske tittelen.
Forsida av boka til Ola og Unni-Lise Jonsmoen
Geografisk har historia om villreinen ei forankring i Rondane, Knutshø og Forollhogna. Men det geografiske aspektet er lite viktig, særleg for ein ung person. Då er teikningane viktigare. Historia handlar om Johannes og bestefar som er ute og møter reinsflokken. Johannes snakkar med reinsdyra og undrast over det han ser, bukken med dei store horna ikkje minst. Bestefar forklarar, og snart dreg reinsflokkane med dei jamstore vaksne dyra av stad, snart borte.
Johannes undrar seg om dei ikkje har ungar. Då “er” dei i kalvingslandet, Johannes og bestefar. Og me får greie på korleis simla vernar kalven, og kor forsiktig ein bør vera med vinden i høve til reinsdyra, slik at ein ikkje støkkjer dyra unødvendig. Ein nytt spørsmål om kalven frå Johannes fører til at fjellkaren Jo blir introdusert, han er godt kjent med reinen, og me møter han inni fjellet rundt eit bål. Johannes prøvar å springe som ein rein, så dukkar jegeren Jo opp. Men han er ikkje på jakt, han berre vil berre sjå om det kan bli moglegheit for fangst til hausten. Så er det simla som snakkar, ho åtvarar, ein må passe seg for børsa til Jo.
Johannes og bestefar. Illustrasjon frå boka
Me møter dei to, bestefar og Johannes, når dei speidar utover fjellheimen, Sølnkletten og Rondane. Et miljøaspekt er her òg, for ein kar med firehjuling dukkar opp, med eksos og det heile. Men reinsbukken skræmer han, og han lovar bot og betring. Dei underjordiske som har huldrekyr, møter me òg. Og ein reinskalv som slår seg saman med ein saueflokk. Turen er slutt og Johannes vinkar farvel til simla han blei litt kjent med.
Historia er kanskje litt springande, men fungerer bra ikkje minst takka vere dei vakre og livaktige teikningane. Slik blir dette ei barnebok som både kan formidle litt kunnskap og glede og undring over reinsdyret og fjellheimen, og menneska som ferdast der.
Boka er gjeve ut på Sollia forlag, og kan skaffast enten i ein bokhandel eller direkte frå forlaget.
Over 30.000 rein er så langt testet for skrantesjuke. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Sykdommen skrantesjuke (CWD) er en prionsykdom som først ble oppdaget på mulhjort i USA i 1967. I Norge ble den for første gang oppdaget i 2016, da på rein, men senere også på elg og hjort. Et omfattende overvåkingsprogram ble satt i gang, og årlig testes både ville hjortedyr og dyr i oppdrett eldre enn 18 måneder.
Skrantesjuke er en sykdom som rammer hjortedyr, men det finnes lignende typer sykdommer både på mennesker og sau. Sykdommen kjennetegnes av at dyrene gradvis taper nerveceller i hjernen, som igjen fører til nevrologiske symptomer og avmagring. Sykdommen er alltid dødelig og vil ha en stor negativ effekt på bestander av ville hjortedyr i Norge om den sprer seg. Du kan lese mer om sykdommen her.
Norge er foreløpig det eneste landet i Europa der sykdommen er oppdaget. For å kunne oppdage eventuelle nye smittetilfeller tidlig, satte Veterinærinstituttet på oppdrag fra Mattilsynet, i gang et omfattende overvåkingsprogram. Både ville hjortedyr felt under jakt og som fallvilt blir sammen med tamme hjortedyr testet for sykdommen. Overvåkningsprogrammet kan du lese mer om her.
Prøvetaking har blitt standard prosedyre for norske jegere. Foto: Olav Strand
Fra 2016 til i dag er totalt 103 054 hjortedyr testet for sykdommen. Totalt 26 dyr har testet positivt på sykdommen. I 2019 er totalt 30 147 rein testet for skrantesjuke, av disse er 43 prosent tamrein. Videre er 5935 elger, 5758 hjort, 1692 rådyr og 37 dåhjort testet. Utenom overvåkningsprogrammet er 4 svalbardrein og 37 moskus fra Dovre testet for Skrantesjuke. Kun to av dyrene som ble testet i 2019 hadde skrantesjuke. Dette var to elger fra Selbu og Sigdal. Man antar at elgene og hjortene som har testet positivt på skrantesjuke i Norge, har det man kaller en atypisk variant, som skiller seg fra den mer klassiske varianten man har observert på villrein. Den atypiske varianten er antakelig ikke smittsom, og oppstår sporadisk, hovedsakelig på eldre dyr. Vil du vite mer om testede dyr og resultater i ulike år og områder kan du lese mer om det her.
Det blir nok kjøtt på veggen i år også for mange ivrige villreinjegere. Foto: Anders Mossing
Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet har nylig vedtatt villreinutvalgets forslag til kvote for jakta i 2020. Vedtaket gir 5000 kort til fordeling rundt om på vidda.
I 2019 ble det gitt en kvote på 6000 dyr. Alle disse ble tildelt som rene bukkekort, hvor det kun var tillatt å felle bukk 2,5 år og eldre. Jaktresultatet endte på 1245 felte bukker. Årets kvote er altså satt til 5000 dyr, fordelt på 2500 rene bukkekort (altså bukk 2,5 år og eldre) og 2500 frie dyr. Tildeling av rene bukkekort krever dispensasjon fra hjorteviltforskriften. Miljødirektoratet har gitt dispensasjon for dette.
Vurderinger
Villreinutvalget foretar hvert år en bestandsvurdering i forbindelse med kvoteforslaget. Disse vurderingene baserer seg bl.a. på ulike tellinger, tidligere fellingsresultat og vurderinger av dødelighet utenom jakt. Utvalget forholder seg i disse vurderingene også til de overordnede målene i den flerårige bestandsplanen.
Strukturtellinger gjennomføres på høsten, for å finne ut av bestandens kjønns- og alderssammensetning. Bildet er fra strukturtelling 2019. Foto: Anders Mossing
Villreinutvalget skriver også i sin anbefaling at årets kvoteforslag er en konsekvens av Mattilsynets krav til innsamling av skrantesjuke-prøver og pålegg om å nå 90 % sikkerhet for smittefrihet etter jakt 2020 og 99 % sikkerhet etter jakt 2023.
Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet er en offentlig nemnd hvor medlemmer og varamedlemmer er oppnevnt av Miljødirektoratet, med representanter fra hver kommune rundt vidda. En av deres oppgaver er å gjøre vedtak om jaktkvote, basert på villreinutvalgets forslag og anbefalinger.
Mellom fotografen og skuespillerne er det ei tildekt fangstgrop. Ved hjelp av kvister, lyng, mose og lav kamufleres åpningen slik at dyrene ikke ser gropa. Foto: Pål Ødegård
Villreinen har vært et viktig bytte for jegere og fangstfolk fra Norge ble beboelig mot slutten av siste istid, for 10-12 000 år siden og frem til i dag. Men fangsten i vikingtid skiller seg ganske mye fra dagens jakt på villrein. I en ny film fra Trøndelag fylkeskommune får du et innblikk i hvordan fangsten på Dovrefjell på den tida gikk for seg og hvilken betydning den hadde for bygdene rundt fjellet.
Flere tusen år med jakt og fangst på villrein har etterlatt tydelige spor i landskapet på Dovrefjell. Bogesteller og store fangstanlegg sammen med bortskutte piler og andre gjenstander i snøfonner forteller historien om en storstilt utnyttelse av utmarksressursene. Produkter av gevir, bein og skinn, og kjøttet fra dyrene var viktige handelsvarer på det internasjonale marked. Disse eksportvarene ga rikdom til de som kontrollerte fangsten.
På Vang på Oppdal finner vi Norges og et av Nord-Europas største gravfelt fra jernalderen. Her finnes rundt 900 store og små gravhauger og -røyser. I disse gravene er det funnet gjenstander som gjenspeiler et rikt samfunn, kostbare sverd og prydgjenstander fra Storbritannia og andre deler av Europa. Disse fant veien til oppdalsbygda og man antar at de ble byttet mot produkter fra villreinfangsten.
Vangfeltet har lenge vært en godt bevart hemmelighet, men i sommer skjer det ting i det gamle gravfeltet. Et nytt servicebygg/inngangsparti med informasjon til de besøkende vil stå ferdig i løpet av juni. I tillegg vil det i løpet av sommeren bli opparbeidet ca. 3 km med grussti i gravfeltet, langs denne vil du også finne informasjon om gravfeltet.
Kulturminneforvaltninga hos Trøndelag fylkeskommune driver med formidling av kulturhistoria i Trøndelag i ulike kanaler. På nettsida deres kulmin.no ligger flere filmer om historia i Trøndelag. Her finner du filmer om «Fonnefangst fra fortiden i fjellet» som tar for seg funn av piler og gjenstander langs fonner og breer, blant annet knyttet til jakt og fangst av villrein. Dette gjelder også filmen «Villreinfangsten» som tar for seg jakt og fangst knyttet til snøfonner og ved bruk av fangstgroper. Du kan lære mer om deres arbeid på facebook og på nett.
Filmen er innspilt i Dovre kommune høsten 2019 med skuespillere hovedsakelig fra Oppdal. Norsk villreinsenter har bidratt både med videomateriale og tilrettelegging i felt for filminga.
Fjellet viste seg i sine fineste farger de høstdagene innspillinga foregikk. Foto: Pål Ødegård
Har du gode ideer til ting som kan gjøres for å hjelpe villreinen i Rondane og Sølnkletten, men gjerne skulle hatt noen kroner for å komme i gang? Villreinnemda for Rondane og Sølnkletten har nå 167 076 kr til utdeling til de som har lyst til å sette i gang tiltak som fremmer villreinen. Les mer under om hvordan du går fram.
Villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten lyser nå ut tiltaksmidler for 2020, i alt kr. 167.076. Målet med midlene er å fremme forvaltningen og forståelsen for villreinen i Rondane og Sølnkletten.
Det kan søkes om midler til tiltak som: • styrker forvaltningen av villreinstammene • fremmer befolkningens forståelse og kunnskap om villreinen sin bruk av fjellområdene, særlig blant barn og unge. • følger opp Regional plan for Rondane og Sølnkletten • styrker kunnskapen om villreinens arealbruk i nåtid og fortid.
Vil du søke må du få med følgende i din søknad: • Målsetting og beskrivelse av tiltaket • Budsjett og finansieringsplan • Tidsramme for gjennomføring • Fullstendig navn på søker med kontaktperson
Med begrensa midler vil mye av tiltaksmidlene måtte gå til utvalgenes arbeid med bestandsovervåking.
Søknaden sendes som e-post til fmopmvo@fylkesmannen.no Søknadsfrist: 25. mai 2020.
Lars Nesse, CWD-koordinator for Nordfjellakommunane. Foto: Kjell Bitustøyl
Kommunane i Nordfjella, Ulvik, Aurland, Lærdal, Hemsedal, Hol og Ål er ansvarlege for stillinga som CWD-koordinator. Lars Nesse frå Borgund har hatt denne stillinga sidan 2017. Her fylgjer ein statusrapport.
Hjort og elg
Miljødirektoratet og CWD-koordinator hadde planlagt fire møte med fokus på hjort og elg i kartleggingsområdet rundt Nordfjella. Dette er pga. koronaviruset avlyst inntil vidare. Men informasjonen som skulle leggjast fram, blir lagt ut på forskjellige media. Meir detaljert info om resultatet av jakt på elg og hjort finn du på hjorteviltregisteret. Elles skal merking av nye dyr setjast i verk i løpet av 2020 og våren 2021.
Villrein
Når det gjeld villrein, er det ingen positive tilfelle på villrein i 2019. Ein opererer difor med at det no er 86 % sikkert at dyra i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda er friske. Blir jakta i 2020 god, håpar ein å få større sikkerheit for at desse stammane er friske. Kvotar for årets jakt skal fastsetjast av villreinnemnder og villreinutval i løpet av april.
Lars Nesse viser til at det er no to år sidan siste positive dyret er felt i Nordfjella sone 1. I løpet av året vil ein difor starte opp ein gjennomgang av reetableringsplan frå 2017.
I høve til beitenæringa er konklusjonen at ein må endre forskrifta slik at det blir sett krav til korleis ein salteplass skal fungere. Det har kome tilbod frå Mattilsynet til beitebrukarane om å ta tilsyn med salteplassane mot økonomisk vederlag, slik vil ein redusere behovet for bruk av helikopter frå Mattilsynet si side.
Undervisning for 6. klassane
Den oppveksande slekt i områda rundt Nordfjella sone 1 skal få tilbod om eit undervisningsopplegg. Dette gjeld 6. klassane som skal få lære meir om villreinen. Det skal bl.a. vera ein dag i felt i august der stikkord er leveområde, fangstmetodar, utnytting av reinsdyret m.m. Dette opplegget er eit samarbeid mellom Norsk villreinsenter Sør og CWD-koordinator.
Frå administrativt og politisk hald blir det meldt at det skal avviklast jamlege møte mellom lokale og sentrale organ, ein skal blant anna arbeide for å auke ressursane innan forvaltning av elg- og hjortestammane. Og intensjonsavtalen mellom Nordfjella- kommunane og nasjonale styremakter skal fylgjast opp.
I tillegg til kalvetelling i juli, gjennomføres det i Forollhogna en registerering av antall fødte kalver fra slutten av april til starten av juni. Slik kan man dokumentere tidspunkt for kalving. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Kalvingstidspunktet hos villrein bestemmes av flere forhold. En viktig faktor er simlenes størrelse og kondisjon. Terje Skogland (NINA) undersøkte kalvingstidspunktet i flere norske villreinstammer på 1980-tallet, deriblant i Forollhogna villreinområde. I 2016 startet NINA opp med et prosjekt for å samle inn data som kunne sammenlignes med Skoglands data fra 80-tallet.
Denne artikkelen er en gjengivelse av to artikler publisert på hognareinen.no.
Gjennom året foregår det flere faste tellinger (minimums-, kalve- og strukturtelling) i de norske villreinbestandene. I Forollhogna har man siden 2016 i tillegg gjennomført ei registrering av antall fødte kalver fra starten av kalvinga i slutten av april, til slutten av kalvinga i starten av juni. Dette gjøres for å dokumentere kalvingstidspunktet i Forollhogna, og sammenligne det med data fra Terje Skoglands undersøkelser på 80-tallet.
Vektnedgangen i Forollhogna kan skyldes selektiv jakt over flere år. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Vektnedgang og en potensiell endring av kalvingstidspunkt kan ha en sammenheng med selektiv jakt og stammens kjønns- og alderssammensetning. For å få et godt bilde av ulike sammenhenger er også jegerne i Forollhogna involvert i dette prosjektet ved at de leverer bilder av felte dyr. Prosjektet skal sammenligne størrelsesindeksene (eks. lengde og utforming på gevir) med slaktevekt og alder på felte dyr. Bildene er derfor viktige bidrag i dette helhetlige prosjektet.
Erfaringene fra disse fire årene med overvåking viser at kalvinga ser ut til å være noe seinere og dra ut mer i tid enn på 1980 tallet. Men dataene varierer til dels mye fra år til år, og for å få et bedre datagrunnlag har NINA nå fått bevilget midler og tillatelser til videreføring av prosjektet for årene 2020-2024.
Registreringene gjøres i utgangspunktet med teleskop på mellom 500 meter og to kilometers avstand. Andelen simler som følges av kalv leses inn på diktafon eller registreres på skjema. I en del tilfeller er også flokkene videofilmet og resultatene talt opp i ettertid. Videofilming er særlig aktuelt når flokkene er på trekk siden de da er mye enklere å skille fra hverandre.
Knutshø villreinutvalg har nå opprettet ei egen nettside. Her kan du finne oppsynsrapporter, møtereferater, resultater fra tellinger, nyheter fra villreinutvalgets facebookside og mye mer.
Köller er ein erfaren natur- og vllreinkar. Foto: Anders Mossing
Petter C. A. Köller (52) frå Ulefoss er tilsett som ny dagleg leiar for Norsk villreinsenter Sør. Han kjem frå ei stilling som områdeforvaltar for Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde og har hatt kontorstad ved Norsk villreinsenter på Skinnarbu sidan 2011.
Det er ein erfaren natur- og villreinkar som no overtek stillinga som ny leiar for Norsk villreinsenter Sør. Peter C. A. Köller overtek etter Marianne Singsaas som har vore leiar for sidan 2011. Köller har utdanninga si innafor naturforvaltning og ressursøkonomi frå det som i si tid heitte Norges Landbrukshøyskole på Ås, i dag NMBU – Noregs miljø og biovitskaplege universitet.
Peter C. A. Köller er ny dagleg leiar for Norsk villreinsenter Sør
Han har brei yrkesefaring, og har m.a. vore plan- og miljørådgjevar i Tokke kommune, assisterande utmarksjef for AT Skog, og vore knytt til Drangedal kommune som sektorleiar for landbruk, teknikk og kultur. I høve til stillinga som områdeforvaltar, har han ikkje berre hatt Brattefjell-Vindeggen som arbeidsfelt, han har òg vore involvert i verneområdeforvaltning i Hardangervidda nasjonalpark og tilhøyrande verneområde.
Felles for alt han har drive med er at dette har vore innafor natur-og miljøforvaltning dels kombinert med økonomi og leiing. I tillegg til dei formelle oppgåvene som han har hatt, er Köller ein ivrig jeger og friluftsmann i den tida som blir til overs når han har gjort unna det som krevst på garden hans på Ulefoss.
Köller tiltrer i jobben som dagleg leiar 1. juni 2020.
