Det blir nok kjøtt på veggen i år også for mange ivrige villreinjegere. Foto: Anders Mossing
Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet har nylig vedtatt villreinutvalgets forslag til kvote for jakta i 2020. Vedtaket gir 5000 kort til fordeling rundt om på vidda.
I 2019 ble det gitt en kvote på 6000 dyr. Alle disse ble tildelt som rene bukkekort, hvor det kun var tillatt å felle bukk 2,5 år og eldre. Jaktresultatet endte på 1245 felte bukker. Årets kvote er altså satt til 5000 dyr, fordelt på 2500 rene bukkekort (altså bukk 2,5 år og eldre) og 2500 frie dyr. Tildeling av rene bukkekort krever dispensasjon fra hjorteviltforskriften. Miljødirektoratet har gitt dispensasjon for dette.
Vurderinger
Villreinutvalget foretar hvert år en bestandsvurdering i forbindelse med kvoteforslaget. Disse vurderingene baserer seg bl.a. på ulike tellinger, tidligere fellingsresultat og vurderinger av dødelighet utenom jakt. Utvalget forholder seg i disse vurderingene også til de overordnede målene i den flerårige bestandsplanen.
Strukturtellinger gjennomføres på høsten, for å finne ut av bestandens kjønns- og alderssammensetning. Bildet er fra strukturtelling 2019. Foto: Anders Mossing
Villreinutvalget skriver også i sin anbefaling at årets kvoteforslag er en konsekvens av Mattilsynets krav til innsamling av skrantesjuke-prøver og pålegg om å nå 90 % sikkerhet for smittefrihet etter jakt 2020 og 99 % sikkerhet etter jakt 2023.
Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet er en offentlig nemnd hvor medlemmer og varamedlemmer er oppnevnt av Miljødirektoratet, med representanter fra hver kommune rundt vidda. En av deres oppgaver er å gjøre vedtak om jaktkvote, basert på villreinutvalgets forslag og anbefalinger.
Mellom fotografen og skuespillerne er det ei tildekt fangstgrop. Ved hjelp av kvister, lyng, mose og lav kamufleres åpningen slik at dyrene ikke ser gropa. Foto: Pål Ødegård
Villreinen har vært et viktig bytte for jegere og fangstfolk fra Norge ble beboelig mot slutten av siste istid, for 10-12 000 år siden og frem til i dag. Men fangsten i vikingtid skiller seg ganske mye fra dagens jakt på villrein. I en ny film fra Trøndelag fylkeskommune får du et innblikk i hvordan fangsten på Dovrefjell på den tida gikk for seg og hvilken betydning den hadde for bygdene rundt fjellet.
Flere tusen år med jakt og fangst på villrein har etterlatt tydelige spor i landskapet på Dovrefjell. Bogesteller og store fangstanlegg sammen med bortskutte piler og andre gjenstander i snøfonner forteller historien om en storstilt utnyttelse av utmarksressursene. Produkter av gevir, bein og skinn, og kjøttet fra dyrene var viktige handelsvarer på det internasjonale marked. Disse eksportvarene ga rikdom til de som kontrollerte fangsten.
På Vang på Oppdal finner vi Norges og et av Nord-Europas største gravfelt fra jernalderen. Her finnes rundt 900 store og små gravhauger og -røyser. I disse gravene er det funnet gjenstander som gjenspeiler et rikt samfunn, kostbare sverd og prydgjenstander fra Storbritannia og andre deler av Europa. Disse fant veien til oppdalsbygda og man antar at de ble byttet mot produkter fra villreinfangsten.
Vangfeltet har lenge vært en godt bevart hemmelighet, men i sommer skjer det ting i det gamle gravfeltet. Et nytt servicebygg/inngangsparti med informasjon til de besøkende vil stå ferdig i løpet av juni. I tillegg vil det i løpet av sommeren bli opparbeidet ca. 3 km med grussti i gravfeltet, langs denne vil du også finne informasjon om gravfeltet.
Kulturminneforvaltninga hos Trøndelag fylkeskommune driver med formidling av kulturhistoria i Trøndelag i ulike kanaler. På nettsida deres kulmin.no ligger flere filmer om historia i Trøndelag. Her finner du filmer om «Fonnefangst fra fortiden i fjellet» som tar for seg funn av piler og gjenstander langs fonner og breer, blant annet knyttet til jakt og fangst av villrein. Dette gjelder også filmen «Villreinfangsten» som tar for seg jakt og fangst knyttet til snøfonner og ved bruk av fangstgroper. Du kan lære mer om deres arbeid på facebook og på nett.
Filmen er innspilt i Dovre kommune høsten 2019 med skuespillere hovedsakelig fra Oppdal. Norsk villreinsenter har bidratt både med videomateriale og tilrettelegging i felt for filminga.
Fjellet viste seg i sine fineste farger de høstdagene innspillinga foregikk. Foto: Pål Ødegård
Har du gode ideer til ting som kan gjøres for å hjelpe villreinen i Rondane og Sølnkletten, men gjerne skulle hatt noen kroner for å komme i gang? Villreinnemda for Rondane og Sølnkletten har nå 167 076 kr til utdeling til de som har lyst til å sette i gang tiltak som fremmer villreinen. Les mer under om hvordan du går fram.
Villreinnemnda for Rondane og Sølnkletten lyser nå ut tiltaksmidler for 2020, i alt kr. 167.076. Målet med midlene er å fremme forvaltningen og forståelsen for villreinen i Rondane og Sølnkletten.
Det kan søkes om midler til tiltak som: • styrker forvaltningen av villreinstammene • fremmer befolkningens forståelse og kunnskap om villreinen sin bruk av fjellområdene, særlig blant barn og unge. • følger opp Regional plan for Rondane og Sølnkletten • styrker kunnskapen om villreinens arealbruk i nåtid og fortid.
Vil du søke må du få med følgende i din søknad: • Målsetting og beskrivelse av tiltaket • Budsjett og finansieringsplan • Tidsramme for gjennomføring • Fullstendig navn på søker med kontaktperson
Med begrensa midler vil mye av tiltaksmidlene måtte gå til utvalgenes arbeid med bestandsovervåking.
Søknaden sendes som e-post til fmopmvo@fylkesmannen.no Søknadsfrist: 25. mai 2020.
Lars Nesse, CWD-koordinator for Nordfjellakommunane. Foto: Kjell Bitustøyl
Kommunane i Nordfjella, Ulvik, Aurland, Lærdal, Hemsedal, Hol og Ål er ansvarlege for stillinga som CWD-koordinator. Lars Nesse frå Borgund har hatt denne stillinga sidan 2017. Her fylgjer ein statusrapport.
Hjort og elg
Miljødirektoratet og CWD-koordinator hadde planlagt fire møte med fokus på hjort og elg i kartleggingsområdet rundt Nordfjella. Dette er pga. koronaviruset avlyst inntil vidare. Men informasjonen som skulle leggjast fram, blir lagt ut på forskjellige media. Meir detaljert info om resultatet av jakt på elg og hjort finn du på hjorteviltregisteret. Elles skal merking av nye dyr setjast i verk i løpet av 2020 og våren 2021.
Villrein
Når det gjeld villrein, er det ingen positive tilfelle på villrein i 2019. Ein opererer difor med at det no er 86 % sikkert at dyra i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda er friske. Blir jakta i 2020 god, håpar ein å få større sikkerheit for at desse stammane er friske. Kvotar for årets jakt skal fastsetjast av villreinnemnder og villreinutval i løpet av april.
Lars Nesse viser til at det er no to år sidan siste positive dyret er felt i Nordfjella sone 1. I løpet av året vil ein difor starte opp ein gjennomgang av reetableringsplan frå 2017.
I høve til beitenæringa er konklusjonen at ein må endre forskrifta slik at det blir sett krav til korleis ein salteplass skal fungere. Det har kome tilbod frå Mattilsynet til beitebrukarane om å ta tilsyn med salteplassane mot økonomisk vederlag, slik vil ein redusere behovet for bruk av helikopter frå Mattilsynet si side.
Undervisning for 6. klassane
Den oppveksande slekt i områda rundt Nordfjella sone 1 skal få tilbod om eit undervisningsopplegg. Dette gjeld 6. klassane som skal få lære meir om villreinen. Det skal bl.a. vera ein dag i felt i august der stikkord er leveområde, fangstmetodar, utnytting av reinsdyret m.m. Dette opplegget er eit samarbeid mellom Norsk villreinsenter Sør og CWD-koordinator.
Frå administrativt og politisk hald blir det meldt at det skal avviklast jamlege møte mellom lokale og sentrale organ, ein skal blant anna arbeide for å auke ressursane innan forvaltning av elg- og hjortestammane. Og intensjonsavtalen mellom Nordfjella- kommunane og nasjonale styremakter skal fylgjast opp.
I tillegg til kalvetelling i juli, gjennomføres det i Forollhogna en registerering av antall fødte kalver fra slutten av april til starten av juni. Slik kan man dokumentere tidspunkt for kalving. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Kalvingstidspunktet hos villrein bestemmes av flere forhold. En viktig faktor er simlenes størrelse og kondisjon. Terje Skogland (NINA) undersøkte kalvingstidspunktet i flere norske villreinstammer på 1980-tallet, deriblant i Forollhogna villreinområde. I 2016 startet NINA opp med et prosjekt for å samle inn data som kunne sammenlignes med Skoglands data fra 80-tallet.
Denne artikkelen er en gjengivelse av to artikler publisert på hognareinen.no.
Gjennom året foregår det flere faste tellinger (minimums-, kalve- og strukturtelling) i de norske villreinbestandene. I Forollhogna har man siden 2016 i tillegg gjennomført ei registrering av antall fødte kalver fra starten av kalvinga i slutten av april, til slutten av kalvinga i starten av juni. Dette gjøres for å dokumentere kalvingstidspunktet i Forollhogna, og sammenligne det med data fra Terje Skoglands undersøkelser på 80-tallet.
Vektnedgangen i Forollhogna kan skyldes selektiv jakt over flere år. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Vektnedgang og en potensiell endring av kalvingstidspunkt kan ha en sammenheng med selektiv jakt og stammens kjønns- og alderssammensetning. For å få et godt bilde av ulike sammenhenger er også jegerne i Forollhogna involvert i dette prosjektet ved at de leverer bilder av felte dyr. Prosjektet skal sammenligne størrelsesindeksene (eks. lengde og utforming på gevir) med slaktevekt og alder på felte dyr. Bildene er derfor viktige bidrag i dette helhetlige prosjektet.
Erfaringene fra disse fire årene med overvåking viser at kalvinga ser ut til å være noe seinere og dra ut mer i tid enn på 1980 tallet. Men dataene varierer til dels mye fra år til år, og for å få et bedre datagrunnlag har NINA nå fått bevilget midler og tillatelser til videreføring av prosjektet for årene 2020-2024.
Registreringene gjøres i utgangspunktet med teleskop på mellom 500 meter og to kilometers avstand. Andelen simler som følges av kalv leses inn på diktafon eller registreres på skjema. I en del tilfeller er også flokkene videofilmet og resultatene talt opp i ettertid. Videofilming er særlig aktuelt når flokkene er på trekk siden de da er mye enklere å skille fra hverandre.
Knutshø villreinutvalg har nå opprettet ei egen nettside. Her kan du finne oppsynsrapporter, møtereferater, resultater fra tellinger, nyheter fra villreinutvalgets facebookside og mye mer.
Köller er ein erfaren natur- og vllreinkar. Foto: Anders Mossing
Petter C. A. Köller (52) frå Ulefoss er tilsett som ny dagleg leiar for Norsk villreinsenter Sør. Han kjem frå ei stilling som områdeforvaltar for Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde og har hatt kontorstad ved Norsk villreinsenter på Skinnarbu sidan 2011.
Det er ein erfaren natur- og villreinkar som no overtek stillinga som ny leiar for Norsk villreinsenter Sør. Peter C. A. Köller overtek etter Marianne Singsaas som har vore leiar for sidan 2011. Köller har utdanninga si innafor naturforvaltning og ressursøkonomi frå det som i si tid heitte Norges Landbrukshøyskole på Ås, i dag NMBU – Noregs miljø og biovitskaplege universitet.
Peter C. A. Köller er ny dagleg leiar for Norsk villreinsenter Sør
Han har brei yrkesefaring, og har m.a. vore plan- og miljørådgjevar i Tokke kommune, assisterande utmarksjef for AT Skog, og vore knytt til Drangedal kommune som sektorleiar for landbruk, teknikk og kultur. I høve til stillinga som områdeforvaltar, har han ikkje berre hatt Brattefjell-Vindeggen som arbeidsfelt, han har òg vore involvert i verneområdeforvaltning i Hardangervidda nasjonalpark og tilhøyrande verneområde.
Felles for alt han har drive med er at dette har vore innafor natur-og miljøforvaltning dels kombinert med økonomi og leiing. I tillegg til dei formelle oppgåvene som han har hatt, er Köller ein ivrig jeger og friluftsmann i den tida som blir til overs når han har gjort unna det som krevst på garden hans på Ulefoss.
Köller tiltrer i jobben som dagleg leiar 1. juni 2020.
Ny informasjonsrådgjevar, Martine Hårstad og dagleg leiar av Norsk villreinsenter Nord, Raymond Sørensen i “ura” på Hjerkinn.
Etter fleire års arbeid har det no lykkast å få på plass ei fulltids, treårig prosjektstilling som informasjonsrådgjevar på Norsk villreinsenter Nord. Martine Hårstad frå Oppdal er engasjert i denne stillinga og starta arbeidet 26. mars i år.
Martine Hårstad har erfaring i marknadsføring blant anna frå Visit Jotunheimen – eit selskap ho var med å starte opp og drive som dagleg leiar, vidare frå Enern Oppdal og frå Visit Oppdal. Av utdanning har ho bakgrunn i opplevings- og attraksjonsutvikling, samt innovasjon og næringsutvikling, der ho har ein mastergrad.
Stillinga som informasjonsrådgjevar er todelt: Eine halvparten er knytt til Norsk villreinsenter Nord der det handlar om arbeid med sosiale medier og nettside og generelt informasjonsarbeid. Ynskjet frå NVS er at stillinga skal bidra til å vidareutvikle NVS Nord sin attraksjonsdel ”Besøkssenter villrein”. Konkret skal arbeidet i tillegg til nettside handle om publikumsbrosjyrer og digital marknadsføring og utvikling av den nye Fjellportalen til NVS Nord.
Den andre delen av stillinga er eit tenestesalg fra NVS til nasjonalparkstyra for Dovrefjell- og Sunndalsfjella og Rondane-Dovre. Dette dreiar seg om informasjonsarbeid for nasjonalparkstyra på alle plattformer, blant anna byggje opp og ha hovudansvar for innhaldet på dei planlagde besøksretta heimesidene. Vidare skal det etablerast nasjonalpark-informasjon på utvalde stadar, og stillinga skal i sum styrke formidlinga av vernområda på nett, i media og gjennom brosjyrer. I tillegg skal det etablerast ein fastare og betre dialog med reiselivet i og rundt verneområda.
Det langsiktige målet for Raymond Sørensen, dagleg leiar for NVS Nord, er å få ein fast informasjonsrådgjevar for heile forvaltningsknutepunktet Hjerkinn.
I 1956 ble det formelt åpnet for villreinjakt i det man nå kaller Forollhogna villreinområde, men hvordan kan det da ha seg at det ble utskrevet et jaktkort i 1911? Var det ikke tamreindrifter i Forollhogna på denne tida?
Denne artikkelen er i sin helhet hentet fra hognareinen.no.
Tidlig på 1800-tallet ble det drevet med tamrein i det som vi i dag kaller Forollhogna-området. Enkelte samer lagde seg boplasser i området. To av disse var Jon Thomasson og Margrethe Najta. Enda idag synes tuftene tydelig etter boplassen deres i Storbekkhaugan på Kvikne. I 1870-årene kom familien flyttende inn i Forollhognaområdet. De var opprinnelig fra Västerbotn i Sverige. Etter at de kom til Forollhogna begynte de med å selge kjøtt og skinn av tamreinen de holdt, og var dermed av de første som startet med en storskala kjøttproduksjon her. I 2016-utgaven av bladet “Forollhogna” er slakting og salg av kjøtt og skinn ved Magnillsjøan nærmere beskrevet. Foruten i Storbekkhaugan hadde familien også koie i Tverrfjelldalen, Såttåhaugen, nord for Trøombua, Storøya, og Fjellroa i Vingelen. Etter flere rettssaker mot bygdefolket måtte de til slutt forlate området i 1892/93.
Samtidig som samene drev i Forollhogna, var det fortsatt villrein i området. Vill og tam rein blandet seg ofte, og det var ikke lett å skille mellom disse under jakt. I 1876 skrev J. A. Friis om villreinbestanden i det han kaller for “Kvikneterrenget”, som lå mellom Kvikne og Holtålen. I dette området skrev han at det fantes ca. 200 dyr og at rundt 20 av disse ble felt årlig. Samme året vedtok bygdestyret i Kvikne å leie bort flere hamnestrøk til fedrifter (Hiåsjøene, Y-tjønnan, Dølbulægeret, Nyhytta, Enmolægeret og Nordydalen), så det var stor aktivitet og bruk av fjellet på denne tida.
I 1901 ble Budalen, Singsås og Soknedalen ved lov stengt for tamreindrift. Tamreindrifta i Forollhogna ble for øvrig avviklet i 1914, selv om det ble sluppet noe tamrein ved Dalbusjøen av en Osing i 1925.
I boka “Opplev Forollhogna”, finner vi enda mer om historien til området og boka refererer til et jaktkort fra Kvikne skrevet ut i 1911 til en Halvor Brandvold på 3 reinsdyr. Kortet er det som vi nå har fått av en Kviknedøl og det dere ser bilde av øverst. På denne tida var det ikke noe felles villreinutvalg og heller ingen villreinnemnd, så kortet er utskrevet av “Kvikne lensmandsdistrikt” og gjelder for “Statens høifjeldsstrækninger”.
Norges første Fjellov for statsallmenninger kom i 1920, og grensene for Kvikne Østre Statsallmenning ble først fastlagt av Høifjellskommisjonens kjennelse av 5.august i 1940 i det som kalles “Forretningen Kviknes Østfjell”. Her er det en nøye gjennomgang av bruken av området fra gammelt av, og på det grunnlag ble grensa mellom statsallmenning og privat grunn satt. Bakgrunnen for Høifjellskommisjonens arbeid som startet i 1908 og ble avsluttet i 1957 var uklarhet mellom privat og statlig grunn. Den gikk opp disse grensene i hele Sør-Norge til og med Holtålen kommune. Jaktkortet er dermed skrevet ut før grensene til dagens Kvikne Østre Statsallmenning ble satt og det første Fjellstyret opprettet. Akkurat hvilket område innen Kvikne kortet gjaldt for vet vi derfor ikke sikkert enda, men muligens gjaldt det for omtrent det samme området som utgjør Kvikne Østre Statsallmenning i dag, selv om dagen grense først ble fastsatt i 1940.
45 år før Forollhogna villreinområde ble opprettet og formelt åpnet for jakt ble dette jaktkortet på tre villrein utskrevet på “Statens høifjeldsstrækninger” av “Kvikne lensmandsdistrikt”.
Brandvold måtte betale kroner 2,- for kortet, noe som tilsvarer 130 kr i dagens kroneverdi. Prisen på jakt har nok økt mer i verdi enn mange andre tjenester, men mye mer enn 1000 2020-kroner måtte Brandvold neppe ut med. Dette viser at det lå helt andre verdier i jakt på denne tida enn hva som er tilfelle idag da man først og fremst gjerne betaler for opplevelsen, ikke bare for kjøttet.
Jon Meli skriver i “Opplev Forollhogna” at fjellområdet ble fredet for villreinjakt i 1919, før Forollhogna villreinområde ble opprettet i 1956 og igjen formelt åpnet for jakt. I følge boka “Forollhogna- Natur, Kultur, Historie”, ble det skutt rein med øremerke dette første året, noe som vitner om at det ved opprettelsen ikke bare var opprinnelig villrein igjen i området.
Vet du noe mer om villrein og reinsjakt i perioden 1850 – 1956 i Forollhogna? Send i så fall gjerne inn opplysninger om det til villreinutvalget: post@hognareinen.no
Eit eldre foto av reinsjakt i Storheller. Det er i dette området vinterjakta ofte gjekk føre seg. Me ser Storhellervatnet og ut over Storhellerflott og Fjølabutangen, lengst til venstre kan me skimte områda ned mot Songavatnet. Foto utlånt av Margit Apeland
Dette er del 2 av artikkelen om villreinjakt på Hardangervidda under krigen. Det handlar om garden Havradalen øvst i Vinje og er basert på dagboksnotatar gjort av Tor Havradalen som budde her.
Røynde fjellfolk
Hausten 1942 er det nok ein gong jakt i november, her er òg ei skildring av at dei låg vêrfaste inni fjellet, på Storhellerflott. Der var fleire hytter dei kunne overnatte i, men standarden var variabel, og det kunne vera klent med ved. Men ikkje ein einaste gong høyer me at nokon enten kjem bort eller skadar seg. Dei var alltid to eller fleire. Ofte kunne det bli bomtur, dei såg kanskje rein, men kom ikkje på skothald.
I ettertid kan ein godt analysere denne jakta med dagens briller. Det som klarast står fram er at dette var jakt til matauk. Det er ikkje mange dyr som – i fylgje dagboka – blir skotne i utrengsmål. Me høyrer òg at dei skyt eit dyr som haltar.
Vintrane 1943 og 1944 er dei åra då jakta er på det mest omfattande. I januar ’43 dreg jegerar innover til Storheller fleire turar i slutten av januar, men òg heile februar og mars. I april er det eit opphald, men mot slutten av mai og byrjinga av juni er dei på tur att. Hausten blir det jakta litt i september, men vel så mykje i desember. Dagen før nyttår må dei så langt som på Sauarflott, nord for Songa, for å finne dyr. Dette seier kanskje litt om kor viktig det var å få tak i mat. Med stutte dagar og fare for å koma ut i skikkleg uvêr, er det lett å sjå for seg at dette var risikosport. Men dette var vante fjellfolk, spreke og gode til å finne fram og koma seg i hus før uvêret sette inn. Me høyrer om fleire turar der dei sit vêrfaste inne i ei lita bu langt innpå fjellet, kanskje i éin eller to dagar.
Våren 1944 er det dokumentert mange jaktturar, mars, april, mai og siste turen så seint som rundt 20. juni. Då var snoen faren og dei måtte vasse strie elvar, men dei skaut to dyr og kom heim med tunge børar.
Siste krigsvinteren
Siste krigsvinteren er det jakt på nytt i oktober. Det er ikkje alltid me fær greie på om dei fær dyr, men når ein skriv at dei mol kjøt eit par dagar etterpå, er det klart at det har falle dyr. Mange er av stad på jakt frå Vågsli og bygdene nedover, og dei frå Havradalen er ofte med. No er det nysnø som er problemet, det er strevsamt å vasse. Men mat blir det, og ein måte å konservere kjøtet på er å røykje det.
I slutten av februar ’45 fer folk innover til Storheller på jakt att og kjem att med kjøt. Dei fyrste dagane av mars er det på ny jakt, og Tor Havradalen er med. Dei fer innover til Songadalføret, og treffer på ein hop på 4000 dyr. Fleire jegerar er i området, og dei fær fleire dyr. Det gjeng lett å dra dyreskrottane på kjelke på denne årstida, føret er godt.
Mange slike jaktturar endar utan at ein fær noko. I slutten av mai, etter at freden er komen, er Tor Havradalen innover att på reinsjakt, Mannevasshaddine og Sandvasshaddine. Men ingenting i dagboka om det blei dyr på han.
Fredlege trakter
Den store endringa i jaktkulturen for desse fjellgardane blei det nok ikkje fordi om freden kom, men det er merkbart at i krigsåra var det meir fritt, sjølv om all bruk av slike våpen var forbode. Slik blei det truleg meir ålment akseptert å ta seg eit matdyr, sidan ”alle” gjorde det med den risikoen det var for å bli teken på fersken med skytevåpen. Men under heile krigen var det relativt fredleg i desse traktene, det var sjeldan okkupasjonsstyrkar viste seg i desse områda, det var fyrst og fremst i kjølvatnet av tungvassaksjonen på Vemork i februar 1943.
Lensmannen såg gjennom fingrane Både under krigen og etter krigen har nok lensmenn sett litt stort på dette med slik jakt, i alle fall når det var til eige bruk. Kom ein derimot over folk som skaut for å drive sal av reinskjøt, var det langt meir alvorleg.
Ei historie frå Setesdal kan vera med å illustrere korleis det kunne vera. Dette handlar om Juel Lund som var lensmann i Valle frå 1919 til 1939, fortalt av nevøen Jon Lund: “Han kom til ein fattig familie i Skarberg ved Botsvatn, dei budde på ei hylle der. Dei måtte binde ungane fordi der var så bratt. Dei hadde blitt melde for å ha skote rein ulovleg. Lensmannen måtte ’pliktskyldigst’ opp og undersøkje dette her. Han kom der, og det fanst ikkje mat i huset anna reinskjøt. Og dei hadde akkurat sett på ei god suppe og ei god gryte med mat og tok sjansen på at lensmannen var snill. Dei spanderte på han. Juel Lund åt godt. ’Det var eit veldig godt bjønnekjøt,’ sa han og ynskte dei lykke til”.
