Statsminister Erna Solberg sammen med fagkonsulent Ingrid Sønsterud Myren, daglig leder Raymond Sørensen og informasjonsrådgiver Martine Hårstad.
Hva vil Erna Solberg og regjeringen gjøre for å sikre leveområdene til villreinen?
Onsdag 2. september var vi så heldige å få besøk av statsminister Erna Solberg på Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn. Statsministeren kom direkte fra turisthytta Snøheim, og ble i strålende sol ønsket velkommen av villreinsenteret og ordfører i Dovre Astrid Skomakerstuen Ruste. På vei opp til viewpoint SNØHETTA tok daglig leder Raymond Sørensen og fagkonsulent Ingrid Sønsterud Myren Erna med på den 10 000 år lange historien fra siste istid og fram til i dag. Her ble det historiske samspillet mellom folk og rein fortalt via de 19 graverte skiferhellene som ligger nedfelt i gangstien. I denne historien inngikk også dagens store utfordringer for villrein, deriblant fragmenteringen av villreinens leveområder. Erna fikk høre om oppdelingen av Dovrefjell og utfordringene både i Rondane og Snøhetta. Før hun til slutt ble informert om det kommende arbeidet med kvalitetsnormen for villrein.
På vei opp stien til viewpoint SNØHETTA. Nitten skiferheller forteller om samspillet mellom folk og villrein de siste 10 000 årene.
Statsministeren er svært historieinteressert og kan mye om norgeshistorien, men kunne fortelle at hun på turen lærte mye nytt om utviklingen i fjellnorge. Hun var på forhånd ikke klar over omfanget av villreinfangsten i området og villreinens store betydning:
– Jeg har lært om betydningen av villreinen og hvor viktig den var for næringsvirksomheten og aktiviteten her oppe.
Statsministeren er svært interessert i historie og stilte mange spørsmål underveis på turen.
Vi hadde i forkant av besøket spurt følgerne våre på Instagram og Facebook om de hadde forslag til hvilke spørsmål vi burde stille statsministeren, og spørsmålet som gikk igjen beskriver selve kjernen av hva vi på Norsk villreinsenter jobber for: «Hva vil statsministeren og regjeringen gjøre for å sikre villreinens leveområder?» Til dette spørsmålet svarte Erna:
– Det vi må gjøre er at vi må ta hensyn til villreinen i de utviklingene og planene vi har for utvikling. Samtidig er jeg opptatt av at vi også må sørge for at det er arbeidsplasser og utvikling for opplevelsesnæringen. Derfor er jeg veldig opptatt av vern gjennom bruk, og at det er forsvarlig bruk, for å finne balansen mellom den aktiviteten som vi mennesker har, sammen med det som både er villreinens behov, men også naturen i et sårbart naturområde.
Her kunne oppfølgingsspørsmålene vært mange, men vi håper at besøket førte til at statsministeren fikk et bedre innblikk i villreinens situasjon, og at det kan være et lite steg i favør villreinen.
På sin egen instagramkonto @erna_solberg skrev statsministeren følgende i etterkant av besøket:
«Oppryddingen og naturtilbakeføringen av Hjerkinn skytefelt på Dovre er et av Europas største i sitt slag. Nå får både moskusen og villreinen bedre rom på Dovre. @norskvillreinsenter har laget et godt pedagogisk opplegg for å forstå både mennesker og reinens historie i området, Snøhettas Snøhetta viewpoint ga også en vakker ramme for en nydelig fjelldag. Ikke så verst å starte arbeidsdagen slik.»
Naturrettleiar Tuva Flor Lien frå Norsk villreinsenter Sør fortel om geviret til reinsdyra, elevane frå Hemsedal skule fylgjer godt med. Foto: Kjell Bitustøyl
Fire dagar i førre veke fekk 6-klassingar frå Hol, Ål og Hemsedal, Lærdal og Aurland ei solid innføring om villrein generelt og reinen i Nordfjella spesielt. Det var Norsk villreinsenter Sør ved naturettleiar Tuva Flor Lien som stod for opplegget. Alt tyder på at dette både var nyttig kunnskap og store opplevingar for elevane.
Denne reportasjen er bygd på det som skjedde dagen sjetteklassingane ved Hemsedal skule fekk vera med på eit pedagogisk opplegg om villrein. Undervisningsøkta var lagt til området ved Bjøberg i Hemsedal, tett inntil grensa til Nordfjella villreinområde. Vêret var det finaste ein kunne tenkje seg.
Sterkt engasjement Me fekk oppleve ein elevflokk som var sterkt engasjerte og som var godt førebudde. Dei hadde alt lært seg ein heil del om reinsdyret gjennom videoar skulen hadde fått tilsendt på førehand, både om dyrets biologi og levemåte, kva leveområde villreinen har og kva som trugar desse dyra. Og sjølvsagt var CWD/skrantesjuke også eit tema denne dagen. Naturrettleiar Tuva Flor Lien var svært godt nøgd med korleis elevane hadde sett seg inn i stoffet på førehand.
Tuva hadde med seg CWD-koordinator for Nordfjella-kommunane Lars Nesse frå Lærdal og fjelloppsynsmann Knut Fredrik Øi frå Aurland fjellstyre. Nesse bidrog mest i høve til den praktiske gjennomføringa av bogeskytinga, medan Knut Fredrik Øi stod for matlaginga.
“Eg har fått ein ny favorittrett” Elevane fekk vist fram noko av det dei hadde lært, og aller fyrst måtte kvar og ein presentere seg med namn, alder og favorittrett. Det er ingen løyndom at det gjekk mykje i taco, kebab og pizza. Midt på dagen fekk alle servert reinskjøt steikt på bålpanne, og det var ekte saker: reinskav, tacolefser, salat, tytebær og rømme – reinskjøtkebab. Og dette slo godt an, for fleire forsynte seg to gonger, og det var ikkje berre reinskaven det gjekk hardt på: salat, tytebær og rømme forsvann òg. Ein replikk frå ein av jentene sa sitt: “No har eg fått ein ny favorittrett”.
Fjelloppsynsmann Knut Fredrik Øi hadde ansvaret for matlaginga, han steikte reinskav på bålpanne og serverte elevane, eit måltid som verkeleg fall i smak! I kø: f.v. Lilja Dyrset, Nilas Botten og Erik Møllerplass Mythe. Foto: Kjell Bitustøyl
Korleis skal ein oppføre seg for ikkje å skremme ein reinsflokk? Ei av øvingane som elevane gjekk gjennom fyrst på dagen, var å øve på korleis reinsdyra er svært vare for lukt frå menneske. Dersom ein enten er jeger eller nærmar seg ein reinsflokk på andre måtar, må ein lære seg korleis lukt blir spreidd gjennom vinden. Altså må ein sjekke vindretninga grundig. Dette blei effektivt demonstrert ved at naturrettleiaren hadde med seg ein boks parfymespray med sterk lukt. Elevane fekk spela reinsdyr og skulle springe med ein gong dei kjende ei “framand” lukt. Ved å variere retningane lærte dei korleis lukt på ein svært så effektiv måte blir spreidd med vinden, og korleis lukt ikkje når fram til reinsdyra om ein nærmar seg dei slik at vinden kjem frå reinsdyra mot deg. Dette er elementær kunnskap for ein villreinjeger, men ikkje sjølvsagt for ein sjetteklassing.
Å lære om korleis reinen reagerer på lukt frå menneske var ei viktig øving. Parfymespray gjorde nytten då elevane fekk agere reinsdyr og skulle springe når dei kjende ei “framand ” lukt, Tuva Flor Lien med sprayboksen. Foto: Kjell Bitustøyl
Informasjon om CWD I den lengste økta var klassa delt i to, den eine delen fekk prøve seg på bogeskyting mot blinkar som “var” reinsdyr, medan den andre delen blei tekne med så vidt over grensa og gjerdet til Nordfjella villreinområde. Her fekk dei sjå sjølve korleis CWD-en har ført til strenge restriksjonar med omsyn til smittespreiing, dei måtte t.d. vaske skoene sine i bekken på vegen tilbake frå “sona”. Dette gav naturrettleiaren eit godt høve til å fortelje litt om det som har skjedd og likeins om kva tiltak mot spreiing av CWD ein har sett i verk i Nordfjella.
Elevane fekk lov til å krysse Mørkedøla og reingjerdet og så vidt inn i Nordfjella-sona der det er restriksjonar i høve til CWD. Ut att måtte alle vaske skoene sine i bekken. Foto: Kjell Bitustøyl
Dyregrav og rollespel Så skulle dei finne ei eldgamal dyregrav like over bekken, innafor gjerdet. Dyregrava blei ei ramme omkring spørsmål om farne tider i fjellheimen, korleis ein fanga rein for fleire tusen år sidan, og kor viktig dette dyret har vore for menneska i fjellbygdene. Å få kunnskap servert ute i naturen på denne måten gav ein god læresituasjon. Gruppa fekk òg prøve seg på eit rollespel der moglege trugsmål mot reinsdyrstamma blei gjort synlege: vasskraftutbygging, vindkraft, hyttebygging, auka trafikk i fjellet osv. Elevane fekk vidare lære om forskjellen på tam og vill rein, at der på austsida av Hemsedalsfjellet er ei høgst levande tamreinstamme, og at villreinen har hatt sitt område på vestsida av dalen, og at gjerdet er sett opp for å hindre at dyr kryssar denne grensa.
Bogeskyting uhyre populært Skyting med pil og boge fanga elevane ekstra sterkt, gutar som jenter. Alle fekk prøve seg i fleire omgangar. Læringskurva var bratt, frå dei fyrste famlande pilskota til meir og meir treffsikre skot. Verdt å merke seg var at einskilde snakka seg imellom om dataspel som Minecraft, noko som denne aldersgruppa sjølvsagt er fortrulege med. Her fekk dei prøve å skyte og treffe eit mål på ein annleis og meir “jordnær” måte enn i den virtuelle verda.
Bogeskyting var populært, Maiken Gjære (t.v.) og Vilma Eikre på standplass. Foto: Kjell Bitustøyl
Skulane som hadde tilsvarande opplegg var: Hallingskarvet i Hol, Nordbygdene og Torpo i Ål, Lærdalsøyri og Borgund i Lærdal, Aurland og Flåm i Aurland. Til saman deltok 109 elevar i dette undervisningsopplegget. Nokre klasser hadde på grunn av strenge korona-tiltak valt å ha undervisningsopplegget på sjølve skulen, medan andre, som Hemsedal skule, hadde undervisninga ute i terrenget. Kombinasjonen ute i finvêret i fleire timar, eit smakfullt måltid, stor aktivitet, mykje å lære og ei undervisningsøkt som blei avslutta med smaksprøver på spekekjøt av rein, gjorde sitt til at dette blei ein heilt spesiell dag for elevane.
Dette er neste generasjon som kanskje vil ta Nordfjella i bruk på ein “normal” måte att når reinsdyra truleg er tilbake etter ein femårsperiode. Då vil dei vera gamle nok til å ta skyteprøve, og kanskje vil fleire prøve seg som villreinjegerar?
Får bok I etterkant vil elevane få eit klassesett frå Norsk villreinsenter i form av ei fersk bok om reinsdyret: “Der reinen går er jorda freda” av Ragnhild Bjåen og Tove Hertzberg. I boka får ein møte reinsdyret gjennom åtte årstider i ein kombinasjon av eit kunstnarisk uttrykk, forteljingar og harde fakta. Boka er spesielt retta mot denne aldersgruppa, men kan òg brukast i høve til andre aldersgrupper og andre klassetrinn.
Lars Nesse tok ein parallell til Lærdalselva, der nærast ein heil generasjon unge ikkje fekk oppleva eller lære om laksen ettersom elva blei utsett for rotenon-behandling, og laksen var borte i 20 år. Han ynskjer ikkje at denne feilen skal gjerast ein gong til og ser difor svært positivt på dette undervisningsopplegget. Dette er ein god måte å halde kunnskapen om reinsdyra i Nordfjella levande for den oppveksande slekt, meiner han.
Bakgrunn for prosjektet Kimen til dette prosjektet er å finne i eit arbeidsdokument utforma av ei arbeidsgruppe sett saman av representantar frå Landbruksdepartementet, Klima- og Miljødepartementet, Mattilsynet, Miljødirektoratet, Nordfjellarådet og dei aktuelle kommunane. Dette handla om eit meir heilskapleg program i høve til skrantesjukdomen og tida fram til reetablering. Intensjonen bak er at born og unge som veks opp rundt Nordfjella framleis skal få kunnskap om og kjennskap til villreinen, sjølv om han vil vera borte i ein periode.
Prosjektet fekk i 2019 midlar av Miljødirektoratet til eit forprosjekt der forma på opplegget skulle utformast, og i 2020 fikk ein 200 000 kr. til gjennomføring av fyrste år med undervisningsopplegg. Midlane kjem direkte fra Klima- og Miljødepartementets øyremerka pott for villrein og tiltak i Nordfjella. Det uttalte målet var å vidareføre prosjektet med årlege undervisningsdagar fram til stamma er reetablert, samt involvere lokale ressurspersonar for å fremje auka rekruttering av framtidige villreinjegerar i dei aktuelle kommunene, Lærdal, Aurland, Hol, Ål og Hemsedal.
I samband med årets villreinjakt oppfordrast jegerar til å samle inn føter frå dyr med synlege teikn på fotròte. Foto: Anders Mossing
Veterinærinstituttet oppfordrar jegerar til å samle inn infiserte føter frå dyr som har synlege teikn på fotròte. Her kjem meir informasjon om sjukdomen, kjenneteikn og dine pliktar som jeger.
Dei siste åra har det vore ein klar auke i talet på tilfelle av fotròte hjå reinsdyr. Sjukdomen fører til ein smertefull betennelse i det blaute vevet i foten, av og til òg i led og i knokkelvev hjå dyra. Fotròte er påvist i mange villreinområde, og mykje tyder på at denne sjukdomen er eit aukande problem hjå villrein. Men auka kunnskap om fotròte hjå jegerar og i villreinforvaltninga generelt er òg ein faktor ein må ta med i dette bildet.
Kartlegging jakta 2020
Kalveklauv med tydeleg fotròteutbrudd. Foto: Anders Mossing
Veterinærinstituttet vil fortsetje kartlegginga av fotròte og vil i samband med årets villreinjakt oppfordre jegerar til å sende inn føter frå dyr som heilt tydlege er infisert. Og ikkje berre frå område der sjukdomen alt er påvist, men ein ynskjer òg å ha fokus på område der ein så langt ikkje har påvist denne sjukdomen. Over tid vil auka kunnskap kunne gje svar på korleis risikoen aukar for at sjukdomen oppstår i eit villreinområde.
Føter som skal sendast inn, kan frysast inn lokalt og sendast til Veterinærinstituttet etter jakta. I einskilde område blir dette koordinert av oppsynet.
Kva skal ein sjå etter?
Sikraste kjenneteiknet på eit dyr med fotròte er at dyret er halt, det kan òg vera synlege sår på nedre del av beina, og i nokre tilfelle kraftig betent og “klumpete” fot. Slike dyr bør avlivast med omsyn til både smittehygiene og dyrevelferd. Synlege forandringar på beina kan vera ei smittekjelde for miljøet og andre dyr.
Kva gjer ein med slaktet?
Jeger må ta stilling til om løyvet skal skjerast, eller om dyret er reikna som fallvilt. Foto: Anders Mossing
Det er viktig at verkebyllar på slaktet ikkje kjem i kontakt med andre delar av dyret eller miljøet. Slaktet kan brukast til mat dersom dyret berre har fotròte på eitt bein og elles ser ut til å ha god allmenntilstand. Medan dyr som heilt tydeleg er prega av sjukdomen, er i dårleg hald, har treg fluktreaksjon osv., bør kasserast. Dyr som er angripne på meir enn eitt bein bør kasserast uavhengig av allmenntilstanden.
Skal ein skjera fellingsløyvet?
Ein kvar jeger som observerer eit skadd eller synleg sjukt dyr, skal så snart som råd melde frå om situasjonen til oppsynet. Jegere må sjølv vurdere om det skal avlivast for å hindra unødig liding. Dersom du har fellingsløyve på tilsvarande dyr, må du straks ta stilling til om dyret skal takast på din eigen kvote. Dersom ikkje, må du straks gjera opp dyret slik at kjøtet tek minst mogeleg skade. Ta kontakt med kommune, valdansvarleg og/eller oppsynet i området, og ikkje transportera slikt kjøt før løyve er gjeve.
Meir informasjon om årets villreinjakt finn du i folderen “Villreinjakt 2020”.
Kunnskap om villreinens arealbruk er viktig i mange saker, ikke minst i forbindelse med den nylig fastsatte kvalitetsnormen for villrein. Likeså evnen til å peke på mulig konfliktområder og foreslå relevante tiltak, som på sikt kan bedre reinens tilgang til viktige områder. Nå foreligger det en ny mal for hvordan slike prosjekter skal gjennomføres.
Norsk villreinsenter (NVS) fikk i perioden 2007-2008 i oppdrag fra daværende Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) å gjennomføring kartlegging av reinens arealbruk i alle våre nasjonale villreinområder. Resultatet ble faglige oppdatert kartgrunnlag med tilhørende rapporter for bruk i de regionale planprosessene. I etterkant har NVS også gjort tilsvarende arbeider i en rekke av våre ikke-nasjonale villreinområder.
Slik kunnskap er svært viktig i forbindelse med den nylig fastsatte kvalitetsnormen for villrein. Likeledes er det behov for at det identifiseres såkalte fokusområder. Fokusområder omfatter områder hvor det er identifisert utfordringer for villreinen knyttet til arealinngrep og menneskelig aktivitet. Effektene av dette er ofte arealunnvikelse, der reinen unngår å bruke hele eller deler av funksjonsområder den ellers ville ha tatt i bruk på den gjeldende årstid, eller ulik grad av hindringer av reinens naturlige trekk mellom ulike funksjonsområder. Fokusområdene vil være utgangspunkt for vurdering av avbøtende tiltak som kan bidra til at reinen kan bruke leveområdet på en mer optimal måte.
En ekspertgruppe nedsatt av Miljødirektoratet la ved årsskiftet 2017/2018 fram sin rapport med faggrunnlag og forslag til en kvalitetsnorm for villrein (NINA Rapport 1400). Kvalitetsnormen ble foreslått å skulle bestå av tre delnormer, der delnorm 3 omfatter «Leveområde og menneskelig påvirkning». For å kunne klassifisere alle villreinområdene etter denne delnormen er det en forutsetning at alle de 24 områdene kartlegges ved bruk av samme metodikk, og ekspertgruppa anbefalte derfor at det burde utarbeides en kartleggingsmal basert på tidligere erfaringer.
En av parametrene i kvalitetsnormen er slaktevekt på kalv. Foto: Anders Mossing
I år innføres kvalitetsnormen for villrein. Dette er en gladnyhet for alle som er opptatt av å ta vare på villreinstammene. En av de mest sentrale måleparameterne i den nye normen er slaktevekt på kalv. Det er derfor viktig at alle jegere som feller kalv veier slaktet etter felling.
Opplysninger som vekt, kjønn og fellingsdato skal legges inn i hjorteviltregisteret eller appen Sett og skutt av den enkelte jeger. Den absolutt enkleste måten å gjøre dette på er at alle tar med ei lita elektronisk koffertvekt i sekken slik at dyra veies samme dagen som de felles.
Hvorfor kalv?
Slaktevekt hos hjortevilt er et viktig mål på kondisjon og tilstanden i bestandene. I overvåkingsprogrammet for hjortevilt samles det rutinemessig inn slaktevekter og opplysninger om alder og kjønn på dyra som felles. I kvalitetsnormen for villrein har en valgt å sette fokus på slaktevekter hos kalv. Hvorfor bare kalv?
Slaktevekter hos voksne dyr er avhengig av en rekke forhold. Bukk vokser for eksempel gjennom store deler av livet og når sin maksimale størrelse først ved 7- 8 års alder. Gjennomsnittsvekta hos bukk er derfor avhengig av alderssammensetningen i stammen. Et godt eksempel i så måte er vektøkningen hos voksen bukk de seinere åra i Setesdal Ryfylke. Her har forvaltningen planmessig økt andelen bukk i stammen. Effekten av det har vært at bukkene lever lenger og gjennomsnittsvekta hos voksne bukker er nå vesentlig større enn tidligere.
Slaktevekta hos simler reflekterer at simlene lever et annet liv enn bukkene. I våre villreinstammer får de aller fleste simlene sin første kalv allerede når de er to år gamle. Dette til forskjell fra caribou i Nord-Amerika, som ofte er minst tre år gamle før de blir drektige. Kostnadene med å fø fram en kalv er såpass store at de færreste av villreinsimlene vokser noe særlig etter at de fyller tre år. Simler som ikke blir drektige kan derimot bygge opp både muskelmasse og fettlagre og har gjerne en slaktevekt som er 10 kilo mer enn de kalveførende simlene i samme bestand.
Hos kalvene er derimot slaktevekta stort sett avhengig av alder og hvilken mor de har. Kalvene er født i løpet av noen uker i mai, og de fortsetter også å vokse utover høsten. Bukkekalver er som regel omtrent en kilo tyngre enn simlekalvene. Vi kan korrigere for disse forskjellene med å standardisere slaktevektene til simlekalv på en gitt dato om høsten. Derfor er det viktig at jegerne også leverer opplysninger om kjønn og fellingsdato.
Det er stor vektforskjell mellom de ulike kjønns- og alderskategoriene hos villrein, men også innen den enkelte kategori. Foto: Anders Mossing
Vektutvikling hos villrein i Norge
Forvaltningen av villrein har i lang tid fokusert på kvalitet. Målsettingen i villreinforvaltningen har ikke vært å produsere flest mulig reinsdyr eller flest mulig kilo kjøtt, men å opprettholde høy kvalitet i form av gode slaktevekter og høy kalveoverlevelse. Målet om kvalitet gjenspeiles også i forvaltningen av villreinens leveområder. Det har blitt nasjonal politikk at villreinarealene skal skjermes mot videre utbygging og at reinsdyra skal ha tilgang på gode beiter gjennom hele året. Hovedtanken bak dette er at villreinstammer som har det bra og som er i god kondisjon også har større evne til å motstå vanskelige vintre og andre miljøfaktorer som forstyrrelser, stress og sjukdommer.
I overvåkingsprogrammet for hjortevilt har en fulgt utviklingen i sju av våre største villreinstammer siden 1990. Resultatene fra programmet gir oss en brukbar dokumentasjon på utviklingen i disse stammene. Noen av resultatene herfra gir grunn til bekymring. Flere villreinstammer som tidligere var kjent for å ha dyr i svært god kondisjon har en dokumentert vektnedgang over lengre tid. Det mest slående eksemplet er Forollhogna, som har 20 % reduserte slaktevekter i løpet av en 20- 30 års periode. Tilsvarende ser vi en vektnedgang også i Knutshø, men her har også kalveproduksjonen målt som kalver per 100 simler og ungdyr sunket mye de siste 20 åra. På Hardangervidda har en i lang tid hatt som mål å øke kondisjonen på dyra, men fortsatt veier den typiske kalven her bare 13 – 14 kilo. På Hardangervidda har dessverre oppslutningen om overvåkingsprogrammet vært svak og en har ikke gode nok data herfra.
Det er viktig at så mange som mulig veier kalvene de skyter. Foto: Anders Mossing
Årsaken til at vektene synker kan være mange, og det er helst flere samvirkende faktorer som er årsak til utviklingen. Utilsikta effekter av jakt gjennom jaktseleksjon eller at simlene skytes fra kalvene kan være en mulig forklaring. Innsnevra leveområder og dermed dårligere beiteforhold og / eller større parasittbelastning kan også være plausible forklaringer på den negative utviklingen.
I år innføres kvalitetsnorm for villrein. En av de viktigste måleparameterne i kvalitetsnormen er slaktevekt hos kalv. Alle jegere som feller kalv må derfor levere opplysninger om vekt, kjønn og fellingsdato for dyra de skyter. Ei lita elektronisk koffertvekt i sekken løser problemet med å få veid slaktet kort tid etter felling. Dette er en dugnad som alle ansvarsfulle jegere må slutte opp om.
I overvåkingsområdene er årets kalvetellinger allerede gjennomført. Dette bildet er fra Setesdal Ryfylke. Foto: Anders Mossing
Norsk institutt for naturforskning gjennomførte kalvetellinger i samtlige overvåkingsområder torsdag og fredag 25. og 26. juni i år. Dette er første gang en har lyktes med å gjennomføre samtlige kalvetellinger i juni måned.
Tellingene gjennomføres i samarbeid med de lokale villreinutvalgene og Norsk villreinsenter. Kalvetellingene gjennomføres som fast rutine i det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt og gir et årlig estimat på andelen kalv i bestandene. Resultatene fra tellingene oppgis som kalver per 100 simler og ungdyr og er et viktig grunnlag for vurderinger av bestandsstørrelse og kalvetilvekst.
Villreinområdene som omfattes av overvåkingsprogrammet er Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Rondane, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke.
Årlige kalvetellinger er gjennomført siden begynnelsen av 1980-tallet, og startet med forskningsprosjektet «villreinens tilpasning til naturgrunnlaget», som ble ledet av Terje Skogland. Kalvetellingene ble inkludert i det nasjonale overvåkingsprogrammet fra og med 1990.
I henhold til den nylig fastsatte kvalitetsnormen for villrein, så er antall kalv per 100 simler og ungdyr en sentral parameter i vurderingen av bestandsforhold (delnorm 1). Under 35 er dårlig tilstand, 30-50 er middels tilstand og over 50 er god tilstand.
Trafikklys-systemet for antall kalv per 100 simler og ungdyr.
I alle våre 24 villreinområder er det med andre ord nå behov for årlige kalvetellinger. I veldig mange av de som ikke er omfattet av overvåkingsprogrammet, gjennomføres riktignok årlige kalvetellinger. Men i noen områder må slik praksis etableres.
Her er noen bilder fra årets kalvetellinger. Bildene er i skrivende stund ikke ferdig analysert og telt. Foto: Anders Mossing (Norsk villreinsenter) og Roy Andersen (Norsk institutt for naturforskning)
Under paraplyen “Villreinfjellet som verdiskaper” har det vakse fram eit bokprosjekt i Bykle i Setesdal. Dei som står bak er fjellstovedrivar, bonde og forfattar Ragnhild Bjåen, og biletkunstnar Tove Hertzberg. Dei har no snart klart eit pedagogisk opplegg om reinen, ei bok tilrettelagt for undervisning på mellomtrinnet. Tittelen på boka er “Der reinen går er jorda freda”.
Illustrasjonane er henta frå boka.
Samarbeidet mellom Ragnhild Bjåen og Tove Hertzberg starta med ei utstilling på Hovden i Setesdal, “Fjellreinskulen”. Dette var ei utstilling der dei to inviterte barnehagar og skuleklasser, men òg vaksne til å bli betre kjent med mennesket og reinsdyret, både i høve til dei lokale villreinstammene i Setesdal, men òg med eit historisk blikk på det samiske, som i si tid var ein viktig del av tamreinhaldet i Setesdalsheiane. (link til artikkel om Fjellreinskulen 19.juli 2019). Dette prosjektet skaut fart då dei to fekk positivt svar på fleire søknader, både lokalt og i særleg grad frå Miljødirektoratet, der Norsk villreinsenter Sør spela ei viktig rolle i søknadsprosessen. Dette blei vidareført i bokprosjektet som no snart ser dagens ljos.
Oppsummert kan ein hevde at av dei mange prosjekta som har kome i gang etter at “Villreinfjellet som verdiskaper” blei starta opp, er kanskje Fjellreinskulen og no bokprosjektet dette har enda opp med, av dei som har kome lengst med å setje ut i livet tankane som låg bak verdiskapingsprosjektet.
Kva handlar boka om?
Boka “Der reinen går er jorda freda” tek, som utstillinga til Fjellreinskulen, utgangspunkt i dei åtte årstidene reinsdyret går gjennom. Tove Hertzberg står for illustrasjonane der både foto og måleri blir brukt, gjerne i saman, medan Ragnhild Bjåen står for det tekstlege. Innhaldet, teksten, som er delt i tre, er ei tredeling som går om kvarandre undervegs, og som blir synleggjort i form av forskjellig farge/form på dei ulike tekstdelane. Det som står med raudt er historia om “fjellreinjenta”, skrive i eit poetisk språk og med klare skjønnlitterære drag. Stutt sagt er dette Ragnhild Bjåen si eiga historie, oppvaksen som ho er på fjellgarden Bjåen der næraste familie var sterkt involvert i tamreindrift, seinare i villreinjakt og villreinproblematikk.
Det som står i kursiv i boka er det som går djupare i innhaldet, eit slags ekstrastoff, medan det som er i grønt er faktaboksar om reinsdyret. Ulike tabellar er med på å halde orden på stoffet, til dømes ordforklaringar eller oversiktar over ulike villreinområde. I høve til det samiske er her t.d. teke med samisk tradisjonskunnskap om reinen. Møtet mellom bygdefolk og samar høyrer òg med, slik Ragnhild opplevde det i oppveksten.
Ikkje berre Setesdal
Boka er meint som eit pedagogisk verktøy og er i høve til nettopp dette, den fyrste i sitt slag her i landet. Det heile er sett inn i ein kunstnarisk kontekst, og illustrasjonane skal hjelpe lesaren med å oppleva og forstå både villreinen og tamreinen betre. Ikkje minst gjeld dette kulturen som knyter seg til dette dyret, både lokalt og i det samiske.
Kunnskapen om reinsdyret og møtet mellom menneske og reinen er sjølvsagt ikkje typisk berre for Setesdal, difor er boka tenkt å kunne brukast i andre område der ein har eit nært forhold til villreinen eller reinsdyret. I høve til skulebruk vil lærarar slik kunne bruke boka og tilpasse innhaldet og formidlinga til lokale forhold rundt omkring.
Planen er at boka skal vera klar til skulestart i august.
Eit av måla med den regionale planen er å sikre leveområde til reinen. Foto: Anders Mossing
I 2007 blei det satt i gang et program for å utarbeide regionale planar for dei nasjonale villreinområda. Planane avgrensar nasjonale villreinområde og fastsetjer ei langsiktig arealforvaltning som balanserer bruk og vern for dei aktuelle fjellområda med randområder.
I samband med utarbeiding av regionale planar for dei nasjonale villreinområde, blei det også peikt på eit mogleg behov for tilsvarande planar for dei 14 ikkje-nasjonale villreinområda. Nyleg kom fylkesrådet i Viken med si innstilling til regional plan for villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell. Natur og friluftsliv får prioritet, heiter det i ei pressemelding frå Viken fylkeskommune.
Norefjell-Reinsjøfjell er eit populært og naturskjønt reisemål for dei som er glade i friluftsliv, og eit område med relativt stutt reiseveg frå sentrale delar av Viken og Oslo. Villreinområdet har ei vinterstamme på nærare 600 dyr og omfattar fem kommunar: Sigdal, Krødsherad, Flå, Nesbyen og Nore- og Uvdal.
Finne ein god balanse
Fylkesråd Øyvind Solum (MDG) seier i ein kommentar at utfordringa har vore å finne ein god balanse mellom omsynet til natur, dyreliv og friluftsliv på den eine sida, og turisme, lokalsamfunn og næringsinteresser på den andre sida. Konkret handlar dette om å få ein heilskapleg plan som involverer utviklingsbehova til lokalsamfunna, samtidig som ein skal sikre leveområdet for villreinen og verdifulle natur- og friluftsområde.
Lokalt vil einskilde kommunar at planen skal omfatte fleire hytteområde, men dette kan koma i konflikt med villreinens leveområde, i og med at der i planområdet ligg vedtak om å doble talet på hytter. Fylkesrådet meiner det er viktig å avvente ytterlegare hyttefelt. Men det er Fylkestinget som skal gjera det endelege vedtaket til hausten.
Nokre hovudpunkt i planen
Norefjell-Reinsjøfjell er eit yndet reisemål for rekreasjon og turer. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Snaufjellet i dette området er ekstra sårbart og planen legg vekt på at det meste av snaufjellet og villreinens leveområde skal sikrast. Grøn struktur for natur og friluftsliv under tregrensa skal òg sikrast. Samtidig opnar planen for at ein kan ha ei viss form for utvikling av nye hytteområde ut over doblinga av mengda som alt er vedtatt. På same måte med næringsutvikling i eksisterande alpinanlegg. Ein vil òg opne opp for meir satsing på langrenn, sykling og vandring i fjellet, inkludert etablering av ein sti- og løypeplan for heile området.
Den regionale planen for Norefjell-Reinsjøfjell skal som nemnd opp til endeleg handsaming i Fylkestinget i Viken til hausten. Les meir i pressemeldinga frå Viken fylkeskommune.
Nytt frå Hardangervidda
Den regionale planen for Hardangervidda ble først vedtatt i 2011. Det er vanleg at slike planar rullerast med jamne mellomrom, og nå føreligg det i så måte politiske vedtak i alle tre fylkeskommunane Vestland, Viken og Vestfold og Telemark.
Dei politiske vedtaka frå dei tre fylkeskommunane er likelydanes, men det vil bli gitt en frist til statlege etatar og fylkesmann, samt kommunar, som har rett til å bringe saken inn for departementet. Dersom slike organ meiner at planens mål eller retningslinjer er i strid med nasjonale eller statlege interesser på vedkommandes ansvarsområde, kan dei krevje at saken bringes inn for departementet for naudsynte endringar.
De første menneskene som kom til Norge, møtte trolig et land delvis dekket av is. Bare de mest kystnære områdene var beboelige. Her møtte folket igjen en kjenning fra sørligere breddegrader som allerede hadde tatt i bruk dette nye landet – villreinen.
For ca. 100 000 år siden begynte den siste store istid. På denne tiden var Norge dekket av is, og på det meste var denne ca. 3 km tykk. For ca. 14 000 år siden ble klimaet varmere og isen begynte å smelte. Områdene langs kysten ble først blottlagt og her ble det raskt levevilkår for arktisk vegetasjon og fauna mye lik den vi i dag finner på Grønland. Krattvegetasjon som einer og vier var noe av det første som etablerte seg, men ettersom det ble varmere kom også mer varmekrevende treslag etter.
Fra Polen til de Britiske øyer strakte det seg på denne tiden et enormt tundraområde. Her bodde det nomader som jaktet på rein og andre store pattedyr. Folk herifra ble også de første innvandrerne til Skandinavia. De eldste funna etter mennesker i Norge er gjort utenfor Rennesøy i Rogaland (ca. 12 000 år gamle) og i Finnmark (ca. 11 400 år gamle). En rekke funn langs norskekysten viser at kystområdene ble befolket relativt raskt, trolig i løpet av en periode på 200- 500 år. Pionerene som først kom til Norge levde i nomadiske jeger- og sankersamfunn. De hadde få eiendeler og var veldig mobile. De hadde trolig også båter. Skinntrukne kanoer og båter, med rammeverk av tre, kunne frakte både folk og utstyr raskt over store avstander, og på det viset bidra til en rask kolonisering av Norge.
Steinalderboplass ved kysten. Illustrasjon: Arkikon
De første menneskene som kom til norskekysten, fant jomfruelige områder som var rike på fisk og vilt. Først var de nok bosatt langs kysten og levde av det havet ga. Men ganske fort gjorde de stadig lengre jaktekspedisjoner inn i landet på utkikk etter blant annet villrein. Det er funnet noen få skjelettrester av mennesker fra denne perioden. Isotopanalyser av beinmaterialet antyder at disse folka fant mye av sin føde i havet. Funn av 14 000 år gamle bein av villrein ved Øygarden i Hordaland tyder på at reinen var her 2000 år før oss mennesker. Sannsynligvis var dyrene da kystlevende siden mye av innlandet fortsatt var dekket av is. Jakt på rein ga mat og råmateriale til redskapet, klær, telt osv. Som et av de største pattedyrene som først kom til landet utgjorde reinen en veldig viktig ressurs og var med å legge grunnlaget for menneskenes kolonisering av det som senere skulle bli Norge. Kanskje hadde det ikke bodd folk i Norge i dag om det ikke hadde vært for villreinen?
Jegere i aksjon ved et fangstanlegg for villrein. Illustrasjon: Arkikon
Avisa Nationen kan melde at forskinga omkring fylgjene av lynnedslaget som tok livet av 323 villrein på Hardangervidda hausten 2016 no har blitt omtalt i den engelske avisa The Guardian.
Omtalen av denne forskinga blir omtalt i The Guardian 8. juli. Bakgrunnen for artikkelen er at då lynet tok livet av 323 reinsdyr på Hardangervidda hausten 2016, blei det bestemt at ein let dyra liggje, for å kunne studere korleis naturen handterte dei daude dyra. Det er forskarar frå Universitetet i Sør-Norge og NMBU som står bak prosjektet. Dei nyttar seg av omgrepet “fryktlandskap” (“landscape of fear”) i studiane av korleis rovdyr og rovfugl forsynte seg av reinskadavera.
Shane Frank har vore den leiande forskaren, han fortel at ramn, kråke og ørn var til stades på åstaden det fyrste året, men ikkje året etter. Medan for gnagarane var det motsett, forskarane meiner at gnagarane var redde for å vera der når dei store fuglane var der. Frank fortel til The Guardian at det er som ein buffé der det kjem mange svoltne folk for å eta, men det er ikkje sikkert dei likar kvarandre så godt.
Nationen refererer òg til at saka har vore omtalt på forskning.no. Her er det forskaren Sam Steyaert som uttalar at forskinga har gjeve ny innsikt i kva for dyr som kjem til slike kadaver, og aller mest kven som kan vera der samtidig. Foto frå viltkamera i området har vist at til dømes fjellrev og raudrev var der samtidig, noko som ikkje er vanleg, i fylgje Steyaert. At dei daude dyra påverka vegetasjonen sterkt i området er ei anna side ved dette forskingsprosjektet. Saka er også omtalt tidlegare her på villrein.no.
