diverse

I veldig mange av de 23 norske villreinområdene er vannkraftutbyggingen en stor negativ påvirkningsfaktor. Slike konsesjoner må revideres med jevne mellomrom, og håpet er at villreinen skal få en mer fremtredende plass i disse prosessene i fremtiden. Nå for tiden jobber en prosjektgruppe med å samle inn og strukturere bl. a villreinfaglige rapporter knyttet til den enkelte konsesjon.

I 2013 kom Norges Vassdrags- og Energidirektorat med en rapport som bl.a inneholdt en prioriteringsliste for vassdragsrevisjoner. Fra villreinfaglig hold ble det påpekt at villrein i liten grad var vektlagt i disse prioriteringene. I etterkant har det vært avholdt seminarer og fagdager der målsetningen var å belyse temaet. Prosjektet som nå er igangsatt er et initiativ fra Norsk Villreinsenter og Villreinrådet i Norge. Skal man lykkes med å få villreinen på dagsorden i slike prosesser er det viktig at kunnskapsgrunnlaget er mest mulig komplett og oversiktlig.

Prosjekteierne Norsk Villreinsenter og Villreinrådet i Norge har i tillegg koblet inn Per Jordhøy (Norsk Institutt for Naturforskning) og Siri Bøthun Naturforvaltning. Sammen skal man altså samle inn og etablere en database for artikler, utredninger og fagrapporter som omhandler temaet kraftutbygging i de norske villreinområdene. Materialet vil tilslutt tilgjengeliggjøres både på www.villrein.no og gjennom en digital formidlingshistorie (Storymap).

Hvis noen har spørsmål og/eller innspill til prosjektet kan man kontakte Siri W. Bøthun (epost). Kanskje noen også sitter på relevant informasjon prosjektgruppa kan nyttiggjøre seg.

Relevante dokumenter:
– NVE Rapport 49/2013 Vannkraftkonsesjoner som kan revideres innen 2022 – Nasjonal gjennomgang og forslag til prioritering

villrein.no – Anders Mossing

Vi er nå inne i en periode der kulden virkelig har fått fotfeste i stort sett hele landet. Vinteren er en tøff tid for mange dyr. For mange betyr kulden at energiforbruket går opp, rett og slett for “å holde varmen”.

Villreinen er ekstremt godt tilpasset et liv i høyfjellet. En av tilpasningene som den nå får bruk for er den svært tette pelsen. Reinen har ca. 700 dekkhår/cm2, noe som er tre ganger så mange som andre hjortedyr. I tillegg har de ca. 2000 bunnullhår/cm2. Hvert enkelt dekkhår er tykkest på midten, og smalner av mot både rot og spiss. Hårene er luftfylte, og gjør at reinen greier temperaturer helt ned i -40⁰ Celsius uten å måtte øke stoffskiftet. Finner du liggeplasser etter rein, vil de aldri være “utsmeltet”, slik endel andre dyr etterlater seg.

En annen spesiell tilpasningen sitter i nesa. Den har en helt spesiell oppbygging som minsker varme- og væsketap. En innvendig “krøllete” struktur gir en stor overflate. Ved innpust varmes luften opp før den går ned i lungene. Ved utpust trekkes varmen ut, slik at den beholdes i kroppen. Dessuten kondenseres fuktighet i de kaldere delene av nesa, noe som igjen brukes til å fukte ny innpust. Dette forklarer også hvorfor du ikke vil kunne se frostrøyk når reinsdyra puster i vinterkulda.

Vinter byr også på andre utfordringer, så som snø. Villreinen har klauver som er tilpasset slike forhold, og som endrer seg gjennom året. Om vinteren vokser de betydelig i størrelse og får skarpe kanter som gir godt feste på is og glatte steiner. Fotputene blir hardere, og hårene mellom klauvene vokser og danner hårtjafser. Dette bidrar til å øke bæreevnen, slik at dyrene bruker mindre energi ved forflytning, og i tillegg beskyttes fotputene mot forfrysning. Klauvenes størrelse er også tilpasset graving etter mat, og reinen kan under det rette forhold lett grave en meter eller så.

Så for de av dere som er bekymret for villreinens ve og vel i disse “kuldetider” – slapp av, de har det fint! De er imidlertid tilpasset et lavt aktivitetsnivå vinterstid, så unngå å forstyrre de.

villrein.no – Anders Mossing

Last ned årets jule- og nyttårshilsen (jpg-fil)

Last ned årets jule- og nyttårshilsen (pdf-fil)

Under fjorårets reinsjakt på Hardangervidda ble det felt en “unormalt” stor bukk. Mistanken kom raskt om at denne hadde hatt sitt opphav lenger øst. Nå viser analysene at bukken mest sannsynlig kommer fra Norefjell-Reinsjøfjell.

Villreinområdene i Norge teller 23 i tallet, og de er alle mer eller mindre adskilt fra hverandre. Naturlige og menneskeskapte barrierer er grunnen til dette. Men nå og da vandrer enkeltdyr eller mindre flokker fra et område til et annet.

Norefjell-Reinsjøfjell ligger øst for Hardangervidda. Bestanden i området har opphav i forvillet tamrein av “skogsreintypen”. Disse dyrene er generelt større, både hva angår kroppsmasse og gevirutvikling. Dyrene i dette området har dessuten en mer omfattende skogsbruk enn rein på f. eks Hardangervidda. I seinere år har dessuten rein fra Norefjell-Reinsjøfjell trukket vestover og benyttet “ubrukte” beiteområder i områdene mellom Hardangervidda og Norefjell-Reinsjøfjell.

Under reinsjakta på Hardangervidda i 2014 felte en jeger en bukk på 102 kg ved Rosjøen, øst på vidda. Kjøttprøver fra bukken ble sendt til Norges Veterinærhøgskole, for videre analyser. Slike analyser ser på DNA-variasjon i mikrosatellitter og sammenlignes så med tilsvarende resultater man har av rein fra ulike områder. Grunnen til at man sendte inn prøve til analyse, var en mistanke om at dyret faktisk stammet fra Norefjell-Reinsjøfjell. 

Resultatene på denne prøven anses som gode og gitt sammenligningen som er foretatt så gir resultatene et relativt klart og sikkert svar; denne prøven er veldig lik prøvene fra Norefjell-Reinsjøfjell og markert forskjellige fra prøvene fra Hardangervidda. Bukken har med andre ord med stor sannsynlighet kommet fra Norefjell-Reinsjøfjell.

villrein.no – Anders Mossing

View fullsize

De siste dagene har store flokker med villrein, ja faktisk tusenvis i tallet, trukket nordover mot Rv7 over Hardangervidda. Nå er forvaltningsmyndighetene i beredskapsmodus, men pga. julehøytiden blir det neppe aktuelt å stenge veien nå.

Regimet for stenging av Rv7 forvaltes gjennom et avtaleverk mellom Statens Vegvesen, Vegdirektoratet og Miljødirektoratet. I henhold til kriteriene går man fra ordinær vinterdrift til beredskapsmodus dersom mer enn 500 dyr beveger seg innenfor en radius av 10 km fra veien, og det er flere dyr på trekk inn i området. Stenging er først aktuelt dersom mer enn 1000 dyr befinner seg innenfor en radius av 7 km i mer enn 12 timer, eller er på vei nordover.

Kriteriene sier også noe om aktuelle perioder for stenging. I utgangspunktet stenges ikke veien i forbindelse med avvikling av juleferie, vinterferie og påskeferie. Det antas som svært krevende å stenge i slike perioder av hensyn til generelle samfunnsinteresser. Stenging kan allikevel vurderes i disse periodene dersom dyrene har lengre perioder med redusert tilgang på beitearealer, f. eks som følge av nedising.

Pt. vurderer man ikke forholdene for dyrene som spesielt vanskelig, og inntil videre holdes veien åpen.

Aktuelle dokumenter:
Avtale om stenging av Rv7
Kriterier for stenging av Rv7

villrein.no – Anders Mossing

Opplysninger hentet fra Hjorteviltregisteret viser at 6509 villrein ble felt under jakta i høst. Kvoten totalt var på 20871 dyr. Fellingsprosenten (samlet) ble på 31,2. Til sammenligning var jaktkvoten i 2014 på 20966 dyr. Av disse ble 7944 felt (37,9 prosent). Reduksjonen i antall felte dyr i høst skyldes i hovedsak et svakere jaktresultat på Hardangervidda enn tilfellet var i fjor.

Hjorteviltregisteret er en nasjonal database som ivaretar data fra jakt på hjortevilt (elg, villrein, hjort og rådyr) og bever, pluss opplysninger om fallvilt av utvalgte arter. Alle kan søke informasjon via Hjorteviltregisteret. For å gjøre dette er det ikke nødvendig å registrere seg med brukernavn og passord.

Hjorteviltregisteret viser per dato følgende informasjon om villreinjakta i 2015:

villrein.no – Arne Nyaas

For første gang noensinne er det avdekket tilfeller av fotråte på Hardangervidda. Det gjelder kun en innsendt prøve, men dette kan være “toppen av isfjellet”.

Fotråte (necrobacillose) er betegnelse på en sykdom forårsaket av bakterien Fusobacterium necrophorum. Infeksjonen kan ytre seg på ulike måter, hvorav betennelse i beina (fotråte) er vanligst. Bakterien er vanlig i vomma hos drøvtyggere og finnes i forskjellige varianter. Enkelte varianter har sykdomsfremkallende egenskaper. Når disse variantene skilles ut gjennom avføring kan de gi opphav til infeksjoner, f. eks på klauver hvis disse har sår eller avskrapninger. Flokkdyr som villrein er spesielt utsatt for smitteoverføring.

Dyr med fotråte blir som regel halt, pga. sår, betennelser og hevelser. Ofte vil betennelsen også omfatte ledd og beinvev. Det kan lege seg selv, men også gå over i en kronisk tilstand. Dyr som er angrepet på mer enn et bein vil som regel bukke under. Enkelte vil også kunne dø av blodforgiftning. Fotråte hos rein må ikke forveksles med fotråte hos sau som forårsakes av en annen bakterie.

Les mer om fotråte på Veterinærinstituttets nettsider.

En jeger på Hardangervidda skjøt 3 halte dyr under årets jakt. Alle hadde sårdannelser på klauvene. Jegeren sendte bilder til Norsk Villreinsenter, som i etterkant reiste inn i området for å forsøke og finne igjen klauvene for innsendelse til Veterinærinstituttet. En av de ansatte lyktes med å finne en klauv, samt to “friske klauver” som ble antatt å ha stammet fra samme fellingssituasjon. Disse ble sendt inn for analyse.

Veterinærinstituttet skriver i sitt prøvesvar at de ikke klarte å dyrke frem fotråtebakterien Fusobacterium necrophorum fra betennelsesprosessene. Høyst sannsynlig som følge av at prøvene hadde blitt liggende for lenge ute i terrenget. Allikevel er det påvist sykdomsforandringer forenlig med fotråte (nekrobasillose). Dette er det første dokumenterte tilfellet på Hardangervidda.

Les Veterinærinstituttets prøvesvar.

villrein.no – Anders Mossing

Boka “Midt i flokken” blir du skikkelig glad i. Bildene er unike og boka er sjeldent godt skrevet. Hovedforfatter er Olav Strand, villreinforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) med oppvekst på Innset i Sør-Trøndelag. I arbeidet med å lage en publikumsutstilling ved Hardangervidda nasjonalparksenter og Norsk villreinsenter ved Møsvann i 2011 prøvde forskerne ut en helt ny type radiosender som også hadde et høyoppløselig kamera. Ni simler, fire på Hardangervidda, to i Rondane, ei i Setesdalen og to på Svalbard, fikk utstyret påmontert. Dette resulterte i drøyt 140 000 bilder.

“Vi har ingen mulighet til å påvirke hva kameraet tar bilder av, og derfor er det bare hår og pels på 90 prosent av bildene. Omkring 10 000 bilder har et synlig motiv, men det er bare rundt 1000 av disse som er hva en kan kalle fotografisk interessante. Dette er bilder som viser flokken i storm og snøkav. Reinsdyr som er så nediset at øynene ser ut som svarte hull i ei maske av snø og is. Bilder av nyfødte kalver og av kongeørna som sveiper over flokken. Bilder av dyr som trykker seg sammen på ei snøfonn på de heteste sommerdagene og av flokken på vandring. Det er bilder som gir deg følelsen av å være midt i flokken.”

Dette skriver Olav Strand innledningsvis i boka som ble utgitt på Kom Forlag. Boka ble lansert på NINA-huset i Trondheim torsdag i forrige uke og har allerede skapt stor oppmerksomhet og interesse blant folk flest. Ikke det minste rart, for dette er ei bok du blir skikkelig glad i! I tillegg til de mange unike bildene som presenteres i boka, viser Olav Strand til fulle at han også behersker skrivekunsten. “Midt i flokken” er ei sjeldent velskrevet bok. Teksten er rett og slett knakende god!  Enkel, men samtidig tankevekkende. Her viser forfatteren at han evner å sette seg i leserens sted – i ett og alt. Tekstmessig har Olav Strand hatt god hjelp av kollega Frid Kvalpskarmo Hansen, som er journalistutdannet og som tidligere har jobbet som reporter i NRK  i flere år.

Et vindu inn i vår egen fortid

Norge er det eneste landet i Europa som ennå har villrein i fjellene. Grådyra fortjener ei bok som dette. Olav forklarer det på sin måte:

“Poenget er at villreinen ikke bare er et dyr med grå pels, fire bein og et nevrotisk forhold til veier – det er en art som bærer med seg fortellingen om oss mennesker. Fortellingen om hvordan vi først kom til denne delen av verden, og om hvordan vi overlevde her. Det er derfor vi må ta vare på disse dyra. Det handler ikke om at gamle karer som meg selv skal få lov til å gå på jakt for å kurere dårlig humør. Det handler om å ta vare på et vindu inn i vår egen fortid. Gjennom kjennskap til villreinen lærer vi også om menneskenes utviklingshistorie. Jeg tror det kan bidra til å gi oss røtter. Røtter som kan holde oss fast og gi oss en stødigere kurs når vi går framtidens utfordringer i møte”.

Ser alt i sammenheng

For lesere med tilknytning til Forollhogna er seks kapitler av ekstra interesse, eksempelvis der han sitter på Skrubbtangen en dag på tampen av september og filosoferer over tingens tilstand, ser ting i sammenheng:

“Jeg løfter kikkerten en siste gang og finner Bratthøa og Tverrfjellet. Bak de fjellene ligger Vangrøftdalen og Dalsbygda. Oldefaren min bodde der. Der sleit han med gardsdrift i bratte bakker og kjørte tunge lass med reinlav som han brukte som fôr til kyrne om vinteren. Som så mange andre i sin generasjon jobbet han for et bedre liv for seg og sine. Det var før det kom vinteråpen veg over Dovrefjell, før vannkraftutbygginga tok til, og velstanden kom til Norge. Selv om jeg sørger over tapet av mitt barndoms paradis i Innerdalen, vil jeg ikke tilbake til min oldefars verden. Selv om jeg som forsker er opptatt av villreinens bevegelsesfrihet anerkjenner jeg også samfunnets mange behov. Men jeg mener likevel at vi mennesker av og til må sette grenser for oss selv og iblant tre til side, slik at andre arters behov kan gå foran”.

Boka kan du blant annet kjøpe via Kom Forlag

Se flere bilder på nettsida til NRK

villrein.no – Arne Nyaas

Norsk Villreinsenter Sør er i gang med prosjekter for å oppdatere kunnskapsgrunnlaget for Brattefjell-Vindeggen og Norefjell-Reinsjøfjell. Ressurspersoner som kjenner reinens områdebruk i disse to områdene søkes.

I samband med de regionale planprosessene for Norges ti nasjonale villreinområder, hadde Norsk Villreinsenter (NVS) oppdraget med å oppdatere kartgrunnlagene for villreinens arealbruk i de ulike områdene. Dette var viktige kartgrunnlag som ble aktivt brukt i prosessen for å avklare forholdet mellom bruk og vern. Direktoratet for Naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, bestilte arbeidet. Nå ser de direktoratet også behov for å oppdatere kartgrunnlaget for en rekke av de andre 13 villreinområdene, og igjen er det NVS som leder arbeidet.

Slike faglige kartgrunnlag er viktig underlagsmateriale for både saksbehandling og planlegging, på både lokalt og regionalt nivå. Mange av kommunene i Brattefjell-Vindeggen og Norefjell-Reinsjøfjell mangler slike kartgrunnlag. For andre er grunnlaget usammenhengende og tildels “foreldet”.

Målsetningen med arbeidet er å lage gode kart som viser reinens bruk av områdene gjennom hele året og i et lengre tidsperspektiv. Kartene skal inn i direktoratets Naturbase, en database som gir kartfestet informasjon om utvalgte natur- og friluftsområder. Kartene skal inneholde blant annet en ytre avgrensning for reinens bruk, samt viktige funksjonsområder, så som kalvingsområder, sommerbeite, vinterbeite o.l.

Dette arbeidet skal søke mange ulike informasjonskilder. Kvantitative/stedfestede data er viktig. Dette er blant annet observasjonsdata fra Sett rein, tellinger osv. Disse dataene har geografisk og tidsmessig angivelse, og ofte informasjon om flokkstørrelse, atferd m.m. I tillegg er kvalitative/intervjubaserte data viktig. Dette er informasjon som i liten grad er nedskrevet, men som finnes spredt hos ressurspersoner på bygdene rundt villreinområdene.

Sistnevnte data trenger vi hjelp til å finne. Er det personer som kjenner disse to nevnte villreinområdene, eller delområder i de, veldig godt, setter vi pris på om de tar kontakt med NVS. Enten til Anders Mossing, anders.mossing@villrein.no, tlf 958 96 361 eller Lena Romtveit, lena.romtveit@villrein.no, tlf 415 15 616.

Til orientering så er det opprettet prosjektgrupper for begge villreinområdene bestående av sentrale fagpersoner. Dessuten er det opprettet kontakt med villreinutvalgene, og planlagt endel lokale møter for innsamling av slike data. Det kan allikevel være sentrale personer som har informasjon utover de vi har truffet sålangt. Vi håper du/dere isåfall tar kontakt.

villrein.no – Anders Mossing