diverse | Villrein

Villreinen stadig meir innestengd i Setesdal Vesthei

Det er eit auka press på å leggje ut nye skiløyper, blant anna i Hovdenområdet. Foto: Kjell Bitustøyl.

Som me har sett av ein nyleg rapport om oppdeling av villreinområde, kan dagens 23 villreinområde bli oppdelt til 30 villreinområde. Eitt av dei villreinområda som kan bli delt opp er Setesdal Vesthei.

Peter Hermansen i Statens Naturoppsyn (SNO) på Bykle uttalar til avisa Setesdølen (23.03.2017) at ”Kraft- og vegbygging i heiane dei siste åra har skapt barrierar som dyra slit med å kome forbi”. Eit anna problem er aukande turisme og med det, auka trafikk i villreinens leveområde.

Peter Hermansen i SNO seier i ein kommentar til villrein.no at området som verkeleg er ein barriere mellom sør og nord i Setesdal Vesthei, er aksen Bossvatn-Blåsjø. I praksis er dette no to villreinområde, meiner han, eitt nord og eitt sør for Blåsjø. I dei åra han har vore i SNO, dvs. i 16-17 år, har det i praksis vore svært lite utveksling av rein mellom desse to områda. Hermansen seier òg at ferdselsforbodet som kom i 2001 i denne ”flaskehalsen”, og som er noko av det strengaste i landet, ikkje førebels har ført til at reinen brukar området, og at det så langt ikkje har gjeve noko målbart resultat, men at det etter meir tid kanskje vil skje at reinen vågar å ta i bruk området att.

Hermansen fortel at stamma i nord er monaleg større enn stamma i sør, utan at dette er talfest, og at avskjotinga i sør òg har vore lågare med tanke på at ein har ynskt å auke denne stamma. Han held òg fram eit anna moment som kan vera årsak til at der ikkje har vore særleg utveksling mellom sør og nord i Setesdal Vesthei, nemleg at det er snakk om små bestandar som kanskje ikkje har hatt det behovet for å utnytte randsonene.

Utfordring med skiløyper
Bykle kommune har ca. 950 fastbuande, men i den travlaste turistsesongen, for eksempel påska, kan talet i Hovden-området auke til nærare 30 000 menneske. Og i dette området satsar dei stadig på nye hytter og leilegheiter. Dette fører naturleg med seg eit auka press på å leggje ut nye skiløyper. I eit oppslag på NRK Sørlandet forslår turistsjefen i Bykle kommune, Lasse Eidskrem, at ein kanskje må tenkje nytt og opprette eit varslingssystem for villreinen, altså opne eller lukke løyper etter som ein ser kvar reinen er. I same oppslag uttalar nestleiar i villreinnemnda for Setesdalsområdet, Tommy Vatslid, at ein må snakke saman og finne løysingar, for det må vera plass til alle, meiner han. Han er av den oppfatning at dei alt har tatt nokså mykje av området til skiløyper inn i fjellområdet, og at om folk vil endå lenger inn, så må dei ta på seg fjellski og ta ein tur.

Peter Hermansen er skeptisk til om dette med varsling er mogleg å få til. Han har ikkje noko tru på ei slik ordning med “grønt, gult eller raudt ljos” i skiløypene. For som han seier: ”Om føret blir bra så kan folk berre gå utanom løypene, for fri ferdsel er eit gode me har”. Han har meir tru på haldningsskapande arbeid, det å få folk til å oppføre seg bra og ta omsyn til reinen. Og så har han òg eit anna poeng, han meiner at det er positivt at ein og annan turist på Hovden ser ein reinsflokk inni blant. Slik at folk veit kva dette dreiar seg om. Når det gjeld skiløypene, seier han at trafikken ikkje er særleg stor mesteparten av tida, og at om ein ser behovet for fleire løyper, kan vel dette gjerast innafor eksisterande område, altså ei form for fortetting av eksisterande løypenett.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Foreslår nye forskrifter

diverse

I forslag til nye forskrifter foreslås bl.a. et generelt forbud mot saltslikkestein til ville hjortedyr. Illustrasjonsfoto: Annbjørg Sisjord/viltkamera

Mattilsynet har nå sendt på høring forslag til endring av en generell forskrift som har som mål å hindre spredning av skrantesjuke. I tillegg kommer forslag til soneforskrift for områder med påvist skrantesjuke.

Juli 2016 ble det fastsatt en midlertidig forskrift med tiltak for å hindre spredning av skrantesjuke. Denne ble forlenget i slutten av desember samme år. Nå kommer et forslag på høring om endringer av denne, samt å gjøre denne forskriften permanent. Endringene innebærer bl.a. forbud mot å legge ut for og saltslikkestein til ville hjortedyr i hele landet.
Les mer om den generelle forskriften her.

Mattilsynet foreslår også en soneforskrift med forbud og påbud innenfor områder som har fått påvist skrantesjuke (Nordfjella og Selbu). Her foreslås bl.a. forbud mot å sette ut saltslikkestein til alle dyr, som er tilgjengelig for hjortedyr. Det foreslås også forbud mot å flytte skrotter, kadaver og slakterester ut av sonene, samt planter og lav som er tenkt brukt til fôr til hjortedyr.
Les mer om soneforskriften her.

villrein.no – Anders Mossing

Ny rapport om skrantesjuke fra VKM

diverse

Den første simla i Nordfjella som fikk påvist skrantesjuke. Foto: Lars Nesse/Villreinutvalet

Den nye rapporten fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) er nå klar. Den er utarbeidet på bestilling fra Mattilsynet og Miljødirektoratet, og er den andre rapporten som vurderer risiko forbundet med skrantesjuke.

I den nye rapporten er et bredt sammensatt ekspertpanel bedt om å presentere oppdatert informasjon knyttet til mattrygghet, sykdomsoverføring og sykdommens opphav. I tillegg ble komiteen spurt om å belyse hvilke risikofaktorer som er viktige i forbindelse med sykdomsoverføring, samt hvordan disse risikofaktorene vil kunne påvirke valg av forvaltningsstrategi. VKM ble også bedt om å trekke frem relevante forvaltningsstrategier fra Nord-Amerika og andre områder.

Bjørnar Ytrehus ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) er talsperson for rapporten. I rapporten viser man til at faren for smitte til mennesker anses som veldig lav. Samtidig påpekes det at tilfellene på elg fra Trøndelag har karaktertrekk som skiller seg fra tilfellene på villrein fra Nordfjella. Enkelte av trekkene hos disse elgene kan minne om atypiske former for prionsykdom, som regnes for å være mindre smittsomme. VKM påpeker imidlertid at man med dagens kunnskap ikke sikkert kan si om dette medfører at sykdommen på elg er mer eller mindre smittsom enn det man kjenner fra Nord- Amerika.

Utbredelse av Chronic wasting disease (skrantesjuke) i Nord-Amerika. KLIKK for større versjon.

Sykdomsbildet hos villreinen er derimot svært likt det en har sett i Nord-Amerika. Det er derfor sannsynlig at sykdomsutbruddet i Nordfjella vil likne tilsvarende utbrudd der. Ut ifra det en har sett i USA og Canada er skrantesyke svært smittsomt, og kan overføres direkte fra dyr til dyr eller indirekte gjennom miljøet. Sykdommen kan for eksempel overføres via jord og planter som dyrene spiser. Smittsomme prioner er svært overlevelsesdyktige, og kan smitte selv etter å ha ligget i naturen i flere år.

Bjørnar Ytrehus som er veterinær ved NINA, sier at komiteen anbefaler at det må iverksettes effektive tiltak så tidlig som mulig dersom målet er å utrydde sykdommen. Hva som er effektive tiltak vil variere. VKMs vurdering er at et effektivt tiltak i bestander som kan avgrenses, som for eksempel villreinen i Nordfjella, er å skyte alle dyrene og legge området brakk i minst fem år.

Andre effektive tiltak er å slutte å tilrettelegge for steder der mange dyr kommer i nær kontakt med hverandre, for eksempel fôring av hjortedyr i nærheten av eller der det er påvist skrantesyke. På slike steder vil risikoen for smitte være spesielt stor. «Vi mistenker spesielt at saltslikkesteiner kan være en risikofaktor for spredning. Et aktuelt tiltak kan være å fjerne disse og jorda rundt dem. På grunn av saltinnhold vil slike steder kunne virke som en magnet, med risiko for at dyrene får i seg planter/jord som er forurenset med prioner», sier Ytrehus.

Saltsteinplasser anses som en stor potensiell risikofaktor i forhold til spredning av skrantesjuke. Foto: Roy Andersen/NINA

Rapporten fra VKM ble bestilt av Mattilsynet og Miljødirektoratet. De har nå fått den overlevert og vil bruke kunnskapen som faggrunnlag for tiltakene som iverksettes for å bekjempe sykdommen.

Les mer her.

Rapporten kan lastes ned her.

villrein.no – Olav Strand/Anders Mossing

Dyregraver – sikraste minnet om gammal fangstkultur

diverse

Teikning av dyregrav med elg og rein, frå helleristnningsfeltet ved Sporanes i Rauland. Illustrasjon: Kjell Bitustøyl

Alle fjellområde som har hatt villrein gjennom lange tider, kan vise til dei sikraste og mest synlege kulturminna om tidlege tiders fangst av rein: dyregravene. Dei er mange og dei finst i mange område, alt etter kor dei beste jakt- og fangstmarkene har vore. Sogeskrivar og folklorist Rikard Berge (1881-1969) skriv i bokverket om Vinje og Rauland utførleg om ”dyrestupune”, som han kallar dei.

Det er sjølvsagt Hardangervidda det er snakk om, og Rikard Berge skriv at av det matnyttige viltet i fjellbygdene, er det villreinen som er den gjævaste. I kjent dialektstil ordlegg han seg slik om villreinen (språket er modernisert litt) : ”Villreinen hev frå utgamal tid haldi til på Viddi, og der han hev havt støde i nyare tid, der heldt han nok til i fyrndetidi. Gamle veidarar kann peike på vissaste veidestróki. På Ugleflott og der i kring kunde ein mest alltid vente å finne dyr.” Vidare skriv Berge om området mellom Hardangervidda og Setesdal: ”Med Storenut såg Sveinung Sørensson ei mura dyrestupe so skir; han grov i botntufti og då låg der liksom grindspolar. I Vinje-heidane er ævur etter stupur, radt vestimot byte med Setesdal”

Heldt seg like eins i tusen år
Berge skildrar ulike funnstadar, men skriv òg meir generelt: ” Veidemåten med dyrestupur er nok ’gamal som alle haugar’. På Sporanes er stupur millom helleristningane, med dyri jamsides. På sume bilæte er det tverrit (tverrstrekar) yvi figuren, det er for stokkane som låg til åsar i tekkjjingi; slike var det Sveinung Sørensen fann i botnen på grefti. Det var soleis ei primitiv tilstelling, som heldt seg like eins i tusundvis år. Veidemåten med stupur er omtala i dei gamle norske lovene og gjeng att i Christian V’s norske lov”.

Naturherlegdom
Så fortel Berge den kjende soga om ein syskenflokk der eigedomen skulle delast, og der den som fekk fyrstevalet, valde dyregravene og fisket i fjellet. ”Desse fråsegnine lærar oss koss livekåri var, lat oss segja for tusund år sidan, koss folk såg på naturherlegdomane då, og kva som gav vissaste livemåten. Det tyder oss au kvi busetjingi den tid gjekk hågare til fjølls.”

Om korleis ei slik dyregrav fungerte ordlegg Berge seg slik: ”Dyrestupa var ei greft yvi 3 alner lang og halvonnor aln brei, gravi ned i jordi. Ho var som sagt tekt med strangar, pådytt torv og stein og tildekka so taket såg ut som hitt lendet. Når dyret kom fljugande, rende det beint åt grefti og vart sitjande fast mellom strangane, til veidaren kom og avliva.”

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Stadig mindre leveområder

diverse

Simler i april - litt usikre på om dei skal våge seg vidare. Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl — Simler i april – litt usikre på om dei skal våge seg vidare. Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl

I ein ny rapport konkluderer Miljødirektoratet med at oppdeling av villreinområda kan påvirke bestandane negativt, ikkje minst sett i lys av klimaendringane. I løpet av 2017 skal ei ekspertgruppe på 13 fagpersonar utnemnde av Miljødirektoratet utvikle ein kvalitetsnorm for villrein blant anna med basis i denne rapporten.

Det er ei kjent sak at leveområda for villreinen stadig blir avgrensa, og at ei oppdeling i mindre bestandar kan gjera villreinen meir sårbar. I ein rapport frå Norsk institutt for naturforskning (NINA) som nyleg har blitt laga på oppdrag av Miljødirektoratet, har forskarane hatt fokus på å hente inn meir kunnskap om korleis villreinen sine leveområde blir påverka av slik arealfragmentering.

23 område kan bli til 30
Blant dei viktigaste funna i denne rapporten er at fleire av dei nasjonale villreinområda no består av to eller fleire delbestandar, og at ei ytterlegare oppdeling i framtida vil kunne gjera 23 villreinområde – som me har i dag – om til 30 villreinområde. Ein annan konklusjon er at denne utviklinga sett i lys av potensialet som ligg i klimaendringane, skaper ekstra stor bekymring i høve til endra levevilkår for reinen. Rapporten nemner òg at sjukdommar eller parasittbelastning vil kunne bety meir i eit framtidig landskap for reinen der leveområda blir meir og meir oppstykka. Små leveområde kan òg føre til mindre fleksibilitet i områdebruken t.d. ved vanskelege beiteforhold.

Skal lagast modellar
I rapporten blir det presentert eit fyrste forsøk på å lage modellar som på førehand kan seie noko om korleis fragmentering vil virke, t.d. i høve til fødselsrater og død. Forskarane sitt framlegg er at slike modellar kan gjera ein betre rusta til å møte framtidas utfordringar. Ideen om ei kvalitetsnorm har sitt utspring i Stortingsmeldinga om naturmangfald frå 2016. Og dersom ei slik kvalitetsnorm ikkje er nådd, eller at det er fare for at det ikkje skjer, skal det utarbeidast ein tiltaksplan i samråd med andre berørte sektorar.

Direktør for Miljødirektoratet Ellen Hambro seier i ein kommentar at Noreg har eit ekstra stort ansvar for å ta vare på arten, og at ei kvalitetsnorm vil kunne gje oss tydelege mål for forvaltinga og god kunnskap om kva for tiltak som verkar.

Rapporten finn du her.

Les mer om villrein på Miljøstatus.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Ny forvaltningsplan for moskus – høring

diverse

I forslaget til ny forvaltningsplan for moskus på Dovrefjell foreslås det ingen endringer i kjerneområdet som er på 340 kvadratkilometer. Og bestanden bør ikke overstige 200 vinterdyr. Foto: Høringsnotatet

Moskusbestanden på Dovrefjell er en attraksjon, og det er et politisk ønske å beholde den viltlevende bestanden på cirka 200 vinterdyr. I forslaget til ny forvaltningsplan – med høringsfrist 1. juni 2017 – er Fylkesmannen i Sør-Trøndelag særlig interessert i å få synspunkter på hvordan dagens kjerneområde for moskus fungerer i forhold til ivaretakelse av villreinens behov. Fylkesmannen er også særlig interessert i få få synspunkter på hvordan sykdomsutfordringene hos moskusen kan reduseres. Høringsfristen er satt til 1. juni 2017.

Høringsbrevet (pdf) og forslaget til ny forvaltningsplan (pdf) ligger her:

https://www.fylkesmannen.no/nb/Sor-Trondelag/horinger/Ny-forvaltningsplan-for-moskus-pa-Dovrefjell-/

villrein.no – Arne Nyaas

Veterinærinstituttet arbeider med å få til ein test av levande dyr

diverse

Det arbeides med å få til ein test for å kunne sjekke levende dyr for skrantesjuke. Foto: Kjell Bitustøyl

Når skrantesjuke-prøver blir tatt av villrein og andre hjortedyr, endar prøvene opp hjå Veterinærinstituttet. Det er dei som driv Helseovervakingsprogrammet for hjortevilt og moskus (HOP). Dette gjer dei på oppdrag av Miljødirektoratet. Instituttet er nasjonalt referanselaboratorium for prionsjukdomar hjå dyr, der altså skrantesjuke (CWD) høyrer heime. Å kunne påvise skrantesjuke utan å måtte ta livet av dyret, er ei viktig problemstilling som det blir jobba med i desse dagar.

Veterinærinstituttet er Norges laboratorium for vilthelse og viltsjukdomar. Her utfører ein obduksjonar og laboratorieundersøkingar av ville dyr, vilt i oppdrett, men òg eksotiske dyr frå dyreparkar. I tillegg blir det gjennomført ulike forskingsprosjekt omkring sjukdom og miljøgiftbelastning hjå dyr som lever vilt.

Knut Madslien er prosjektleiar for Helseovervakingsprogrammet for hjortevilt og moskus (HOP). På spørsmål om skrantesjuke, stadfester han at det pr. i dag er prøver fra hjerne/lymfeknute frå daude dyr som er den einaste sikre metoden for å påvise sjukdommen. Men samtidig har instituttet fått i oppdrag frå landbruksministeren å raskt koma i gang med forsking rundt denne alvorlege sjukdomen, og dei har fått oppstartsmidlar til denne forskinga. Eitt av fire delprosjekt handlar om etablere ein test for bruk på levande hjortedyr, dette forskingsarbeidet skal utførast i samarbeid med viltpatolog Turid Vikøren og professor Arild Espenes ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskaplige universitet.

”Falske positive”
Madslien fortel at Sylvie L. Benestad , seniorforskar ved Veterinærinstituttet, arbeider med å utvikle ein metode der ein kan påvise små mengder prion (smittestoffet til skrantesjuke) ved å analysere møkkprøver, jordprøver o.l. Per i dag er denne metoden så usikker at ein opererer med det Madslien kallar ”falske positive”, altså at ein kan risikere å få positive utslag utan at dyret er smitta. Prøver fra hjerne/lymfeknute er så sikre at dei i denne samanhengen går under namnet ”gullstandard”. Men Madslien ser ikkje bort frå at det i framtida kan bli aktuelt med ei to-trinns tilnærming; ein samlar fyrst inn møkkprøver o.l. og på den måten ”ringar inn” dei dyra som kan vera smitta, for så i neste omgang å bruke “hjerne-/lymfetesten” for å eventuelt å påvise smitten med ein sikker metode.

Ei framtidsvon: Å kunne påvise skrantesjuke på levande dyr
I høve til problematikken omkring nedskyting av ei heil stamme, slik som det har vore snakk om i høve til villreinstamma i Nordfjella sone 1, er eit svært relevant spørsmål dette; viss ein skyt ut all reinen i sone 1, korleis skal ein gardere seg mot at den nye reinen er frisk, altså ikkje smitta av skrantesjuke? I og med at forskinga på skrantesjuke no er eit prioritert felt, er håpet i fylgje Madslien at ein ”kjøper seg” tid til å utvikle sikrare metodar undervegs som kan brukast for å påvise skrantesjuke på levande dyr. Ein metode under utvikling går ut på å ta ut ein ørliten bit av endetarmen for analyse for smittestoffet. Ein slik test vil i fylgje Veterinærinstituttet ha stor nytteverdi, ikkje minst for tamreinnæringa og hjorteoppdrettarar i samband med sal av livdyr og flytting av dyr mellom område med ulik smittestatus, men òg i høve til reintrodusering av villrein i eit område.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Vellykket minimumstelling i Nordfjella

diverse

I denne flokken fotografert i Sone 1 i Bjøbergdalen den 2. mars var det 1450 dyr. Det viste opptellingen gjennomført av Nordfjella villreinutval. Foto: Villreinutvalet v/Harald Skjerdal

Etter gjennomført minimumstelling i Nordfjella ble det for noen dager siden satt sluttstrek ved 2182 dyr; 1817 i sone 1 og 365 i sone 2. Årets telling ble meget vellykket.

Nordfjella har alltid hatt “ting på stell” – og alt forvaltningsarbeid utføres “etter boka”. I tillegg er villreinutvalget flink til å informere, også via www.villrein.no. Undertegnede har i flere år hatt gleden av å ha kontakt med utvalget ved sekretær Harald Skjerdal – og han er “sikker som banken”. Derfor “svir” det litt ekstra at det nettopp er Nordfjella som har fått, og kommer til å få kjenne, trøkken av skrantesjuka. Håndteringen så langt både av utvalg, nemnd og jegere er derimot eksemplarisk. Det lover godt, oppe i alt det andre “svarte”.

Til opplysning: Samtlige tellebilder blir tatt med høy oppløsning. “Kunsten” er å se dyr for dyr på PC-skjermen ved opptelling. Bildet under viser et utsnitt av tellebildet tatt i Bjøbergdalen:

En mindre flokk fotografert ved Fv. 50 i Stemmerdalen for noen dager siden (sone 2). Foto: Harald Skjerdal

GPS-loggen fra minimumstellingen i Nordfjella i tidsrommet 23. februar til 2. mars 2017. Logg: Harald Skjerdal

Last ned tellerapporten (pdf)

villrein.no – Arne Nyaas

Ny nordamerikansk rapport om skrantesjuke

diverse

I en ny rapport fra det nordmamerikanske kompetansesenteret “Alliance of Public Wildlife” oppsummeres kunnskap, forvaltningsimplikasjoner og foreslåtte tiltak for å forhindre spredning av denne dødelige sykdommen.

Skrantesjuke (eller Chronic wasting disease) har spredt seg over store områder og en ser nå at flere hjorteviltbestander er i tildels kraftig nedgang. Dette til tross for at en har igangsatt omfattende bekjempelsestiltak i mange områder.

Opphav
Rapporten oppsummerer og diskuterer ulike teorier knyttet til opphavet. Man vet ikke med sikkerhet hvordan skrantesjuke oppsto i Nord-Amerika på slutten av 1960-tallet. Forskergruppen bak rapporten lister opp tre teorier som mange har ansett som sannsynlig. 1) Sykdommen har vært der i veldig lang tid før den ble oppdaget, som en ukjent og sjelden sykdom med meget lav forekomst. 2) Sykdommen har oppstått spontant, uten kjent årsak. 3) Sykdommen har blitt innført fra tamme dyr med andre prionsykdommer i nyere tid. Den første teorien er av de fleste ansett i dag som meget usannsynlig. Ingenting tyder på at sykdommen har en lang historie i Nord-Amerika. Hovedteoriene i dag er dermed at det har oppstått spontant eller kommet fra andre prionsykdommer.

Smitte
Dette er et meget komplisert tema som rapporten etter beste evne oppsummerer kunnskap om. Man har påvist smitte fra dyr til dyr, fra jordsmonn til dyr, fra mordyr til kalv og fra beiteplanter. I tillegg er smittestoffene ekstremt motstansdyktige. Rapporten påpeker videre såkalte “hotspots” for smitte, så som kadaver, saltsteinplasser og områder der dyr går tett (f.eks. vinterbeiter).

Nødvendige tiltak
Rapporten oppsummerer nødvendige tiltak for å hindre videre spredning. Det er ikke sikkert dette er direkte overførbart til norske forhold. På andre siden av “kjølen” finnes skrantesjuke nå i 24 amerikanske stater og 3 kanadiske provinser. Forskningsgruppen gir følgende råd for oppfølging:
1. Hindre spredning ved å stoppe flytting av levende dyr, potensielt smittede kadaver, dyredeler/-produkter og utstyr brukt til å sjekke dyr for sykdommen.
2. Krav om prøvetaking fra alle områder som potensielt er smittet med sykdommen.
3. Sikre at ikke skrantesjuke når den menneskelig matkjede.
4. Etablere nødvendig forskning og forskningsbasert politikk for å ivareta offentlige interesser.

På generell basis påpekes også viktigheten av rask handling når sykdommen oppdages på nye steder. All erfaring og kunnskap tilsier at tiden jobber mot èn. De kanadiske forskerne stresser faren som er forbundet med at CWD-fremkallende prioner nå finnes over store områder og er den største kilden til potensielt skadelige prioner. Det amerikanske landbruksdepartementet erklærte situasjonen med CWD som en nasjonal krise i 2001, men sykdommen har bare spedt seg etter dette og finnes i dag som nevnt i 24 amerikanske stater og 3 provinser i Canada.

I Norge jobber nå en ekspertgruppe med å sammenstille kunnskap om skrantesjuke. Rapporten fra denne vitenskapskomitéen vil være tilgjengelig i april 2017 og vil gi faglige råd for hvordan en skal bekjempe denne sykdommen.

Last ned den nordamerikanske rapporten her.

Se også filmen “No accident” (kommende dokumentar).

<br />

villrein.no – Anders Mossing

Filefjell Reinlag skal overvake Rv 52

diverse

Asgrim Opdal, leiar av Filefjell Reinlag, er ein av tre namngjevne personar i reinlaget som har fått løyve til å avlive villrein i Nordfjella. Foto: Kjell Bitustøyl.

Miljødirektoratet har som tidlegare nemnt utarbeida ein instruks som gjer man blant anna skal fylgje opp særskilte vegstrekningar. Nå har Filefjell Reinlag fått i oppdrag å jage og eventuelt avlive villrein med symptom på skrantesjuke langs riksveg 52 i Nordfjella villreinområde og i reinlagets eige område på austsida av vegen.

Oppdraget er gjeve av Statens Naturoppsyn (SNO) med bakgrunn i instruksen for å hindre samanblanding av vill og tam rein i dette området.

Miljødirektoratet skriv at det er viktig at villrein og tamrein ikkje kjem i kontakt med kvarandre eller kvarandre sitt miljø. Alt i desember 2016 fekk Filefjell Reinlag høve til å avlive einskilddyr av villrein som kryssar riksveg 52, og løyve til å jage villrein bort frå vegen og tamreinområdet. Men dei fekk ikkje då høve til å avlive villrein i villreinområdet.

Dette nye vedtaket inneber at tre namngjevne personar i Filefjell Reinlag, deriblant Asgrim Opdal, leiar av reinlaget, har løyve til å avlive villrein i Nordfjella villreinområde, viss dei treffer på dyr som viser teikn på skrantesjuke. Løyvet er gjeve frå dags dato til 31.12.2017. Fleire vilkår fylgjer med dette løyvet, blant anna at SNO skal varslast med ein gong ei felling har funne stad.

Les også: “Skrantesjukeinstruks til Statens Naturoppsyn”

villrein.no – Kjell Bitustøy/Anders Mossing