diverse | Villrein

Reinsdyrfotografen Johan Brun (1922-2021)

Så har han gått ut av tida, den kjende og kjære fotografen Johan Brun, han blei 98 år gamal. I villreinmiljøet er han kjent som ein viktig bidragsytar med framifrå bilete av reinsdyr, særleg av simler og kalvar, dei fleste tekne i samband med at han var saman med forskar Terje Skogland på Vestvidda over ein lengre periode i samband med kalvinga.

Johan Brun var ein nestor i norsk presse, fotograf i Dagbladet frå 1948 til 1989. Han etterlet seg ei stor biletsamling, ei biletsamling som Norsk Folkemuseum no har hand om. Johan Brun var oppvaksen i Uvdal i Numedal. Og med tanke på reinsdyrfotografen, var det møtet med Opdal Renkompani og tamreindrifta i Uvdal som var det fyrste han kom borti. Han fekk som relativt ung gut vera med reinsdyrgjetarane inni fjellet og har fortalt at då fekk han høyre ord han aldri hadde høyrt på skulen. Då Opdal Renkompani måtte slakte ned i 1957, var han på staden og dokumenterte med fotoapparat. I tillegg til reinsdyrfotografia, har han ei rekkje bilete frå Hardangervidda, til dømes av sauedriftene som for innover. Sjølv var han og familien sauegjetararar i Geitevassdalen om somrane. Dette resulterte blant anna i den poetiske og vakre serien «Dager på Dagfiske» i Dagbladet. Han hadde begynt som sauegjetar i 1971 og heldt på med dette saman med kona Ingrid i 25 år, nokre veker kvar sommar. Det høyrer med å fortelje at Johan Brun var med og fekk etablert og systematisert gamle bilete frå Nore og Uvdal, det som heiter Nore og Uvdal fotoarkiv som ligg under biblioteka i kommunen.

På Vestvidda med Terje Skogland

Johan Brun kom tidleg i kontakt med reinsdyrforskar Terje Skogland, han blei med han i fleire fjellområde, men det er særleg bileta frå vårane på vestsida av Hardangervidda han er kjent for. Her var han òg nær sitt yndlingsmotiv på Vidda: Hårteigen. Det blir fortalt at så sant det var mogleg, prøvde han å få med Hårteigen på bileta sine, enten det galdt rein eller planter.

Johan Brun har sjølv fortalt i boka «År og dag – Johan Bruns fotografier» at han var med Skogland ei veke eller to i ca. 15 år, siste våren var i 1994, Terje Skogland døydde av kreft året etter. Brun fortel: «Og det var et privilegium å være sammen med Terje, som både visste alt om rein og fjell, og som var slikt et hyggelig menneske. Terje begynte å veie reinkalver på 1970-tallet for å se om en styrt reduksjon av flokken gjennom jakt gjorde at kalvene ble større. […] Vi ventet i 2-3 timer til simla hadde fått slikket kalven, diet og båndet mor og kalv var etablert. Så skyndte vi oss frem og veide kalven, som ennå ikke er redd for noen ting, i et nett. Ventet vi for lenge, kanskje 4 timer, så hadde kalven begynt å få en annen innstilling til verden og løp fra oss. Hver vår veide vi rundt 20-30 kalver på en drøy uke i slutten av mai.»

“Kalven sover i lyngen på Sylfestnuten (1434 m.o.h.) på Hardangervidda mai 1994.” Foto: Johan Brun

Det var dette siste året, i 1994, at Johan Brun fekk teke det ikoniske fotoet av reinskalven i Sylfestnuten, ein tre og ein halv time gamal kalv. Fjelloppsynsmann Magne Hallanger fortel at dei aldri har vore så tett på så mange simler som kalva som denne siste gongen. Dei hadde elles ingen tekniske hjelpemiddel, berre ski. Dei låg i Oposjå, og simlene kalva nesten på trappa på hytta, ifylgje Hallanger, som òg seier at det var som om simlene ville seie farvel til reinsdyrforskaren på denne måten.

Sjå link: https://www.villrein.no/aktuelt/med-terje-skogland-p-vestvidda-i-kalvinga?rq=skogland

Johan Brun var eit uvanleg generøst menneske, det kan mange stadfeste, han lånte ut bileta sine til ulike formål i aust og vest.

Då det var snakk om ei utstilling av fjellbileta til Johan Brun, og han blei spurt om kva for bilete ein skulle velje av fotografen sjølv, sa den aldrande meisterfotografen – som hadde vore med på så mykje – at han gjerne ville at ein skulle bruke biletet med den vesle kalven han hadde i armane.

Det var fjelloppsynsmann Magne Hallanger og Johan Brun som vog og mælte kalvane siste turen Terje Skogland var i kalvingsområdet på Vestvidda, han sjølv var for svak til å utføre dette arbeidet. Her er det Johan Brun som held rundt ein liten kalv, dette arbeidet likte han svært godt, i fylgje Hallanger. Dette er frå ei biletsamling etter Johan Brun som Hardangervidda Nasjonalparksenter har hand om. Foto: Magne Hallanger

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Internasjonal kartlegging av migrerande klovdyr

diverse

Villrein frå Setesdal Austhei på trekk, her kryssar dei Fylkesveg 45 i nærleiken av Store Bjørnevatn. Foto: Sjur Johan Vatnedalen

Ei ekspertgruppe sett saman av 92 forskarar og naturvernarar frå mange land har tatt initiativ til å kartleggje migrerande klovdyr over heile verda. Initiativet kalla GIUM er det fyrste i sitt slag og blir presentert i siste nr. av det velrenommerte tidsskriftet Science. Prosjektet samarbeider med FN’s konvensjon for bevaring av migrerande artar av ville dyr (CMS).

Planen til GIUM (Global Initiative for Ungulate Migration) er å utarbeide detaljerte kart over sesongvandringar til flokkar av ville dyr over heile kloden. Slik vil karta kunne vera til hjelp for regjeringar, urfolk og lokalsamfunn, planleggjarar og naturforvaltarar, og med det kan dei identifisere noverande og framtidige trugsmål mot desse vandringane. Ved hjelp av desse karta vil ein kunne førebygge aukande menneskelege avtrykk som trugar dei migrerande artane. Dette kan skje gjennom å identifisere interessentane og få til samarbeid om løysingar, heiter det i artikkelen i Science.

Gjeld mange uilke område

Døme på slike vandringar er mogolske gazeller, gnuer i Serengeti, guanacos (lamaer) i Sør-Amerika, karibu og villrein i nordlege strøk, hjort i Nord-Amerika, rådyr i Europa og mange fleire, i det heile eit stort mangfald. Desse trekkande klovdyra høyrer til i naturlege økosystem, ikkje minst som byttedyr for rovdyr. Dei gjev òg verdifulle bidrag til mange lokalsamfunn gjennom turisme og fangst, og mange av dei er tett vovne saman med lokalkulturen mange stader.

Det alvorlege i dagens situasjon er at mange av desse vandrande flokkane er i sterk tilbakegang på grunn av hindringar som vegar, gjerde og andre menneskeskapte barrierar. Dette gjeld i mange område, til dømes i Kenya, der vandringane til sebra og gazelle nærast har kollapsa.

FN’s representant Amy Fraenkel seier at dei er glade for å ha fått eit nytt verktøy for å styrke innsatsen for bevaring av vandrande flokkar rundt om i verda. Migrerande flokkar er avhengige å ha område for å beite, for å formere seg og for å kvile. Blir hindringane for mange, kan heile populasjonar stå i fare.

Klimaendringane

Ein faktor som kjem i tillegg er klimaendringane som påverkar og kompliserer dei sesongvise flokkvandringane. Dette atlaset vil kunne bidra til å gjera viktige prioriteringar med tanke på kva for migrasjonsruter som treng ekstra vern og slik vera til hjelp for dei som tek avgjerdene.

Der er alt gjort ein del vellykka kartlegging av slike migrasjonsruter i mange land. Forskarar og naturvernarar som deltek håpar at det detaljerte kartarbeidet som alt er gjort, vil kunne inspirere andre og med det syte for betre vern av faktiske trekkvegar i fleire land i verda.

Moderne GPS-teknlogi og urfolkskunnskap

Ein global traktat frå FN, CMS (United Nations Convention on the Conservation of Migratory Species of Wild Animals), gjev ei plattform for bevaring og berekraftig forvaltning av migrerande dyr og leveområda deira. GIUM samlar ekspertar frå heile verda for å forsterke og gjera synleg behova for bevaring av migrerande artar og leveområda deira. Nyaste nytt av teknologi, slik som bruk av GPS-data og digitale hjelpemidel med kartarbeid o.l., vil bli teke i bruk i kombinasjon med tradisjonskunnskap lokalt og frå urfolk. Teamet vil òg kartlegge tapte trekkvegar.

Ved hjelp av kart som alt finst, kan ein alt no slå fast at mange område er for små og spreidde til å kunne ta vare slike store migrasjonar av dyr. Samtidig har ein eksempel på kart som viser at kulturen til folkegrupper som til dømes inuttane i Canada, er djupt rotfesta i det årlege kaributrekket. Her har slike vore kart til stor hjelp for å få til ei berekraftig utvikling.

Det høyrer med å fortelje at i videoen som er knytt til dette prosjektet, finst eit opptak av ein villreinflokk fra Setesdal Austhei som kryssar Riksveg 45 ved Store Bjørnevatn i Valle, flokken er på veg sørover mot kalvingsplassane, eit velkjent årleg trekk. Videoen er filma av Sjur Johan Vatnedalen.

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Krav til skyteprøve forenkles

diverse

For å få gjennomført oppskyting for storviltjegere for jaktåret 2021/22 på en smittevernmessig god måte, forenkles kravene. For årets oppskyting er det kun krav om å avlegge 5 prøveskudd mot dyrefigur. De 30 obligatoriske treningsskuddene er dermed ikke et krav i år. Dette gjør også at skyteprøven kan avlegges på en kveld, ikke over to slik vanlig ordning er. Les mer om dette på Miljødirektoratets sider, der kan du også lese den midlertidige forskriften i sin helhet.

Vi oppfordrer fortsatt jegerne til å trene mer enn det obligatoriske kravet.

Kalving og kalvingsplassar

diverse

Mai er kalvingstid i reinfjellet, det er då nytt liv kjem til – kalvane som skal bli årets tilvekst i reinflokkane. I kalvingstida er simlene ekstra vare og sky. Og dette er tida der ein må vise mest varsemd når ein bevegar seg i reinens leveområde.

Heldigvis for reinen får ein vel seie, så har naturen ordna det såpass klokt at mai er den mest uframkommelege månaden i leveområda til villreinen. Snøen kan vera blaut, bekkar og elvar fyk opp og kan vera vanskelege å krysse. Slik beskyttar naturen sjølv reinsimlene og dei nyfødde kalvane mot mange forstyrringar.

Ei interessant undersøking med tanke på korleis vandringane går føre seg opp mot kalvingstidspunktet viser at i perioden før sjølve kalvinga aukar dyra aktiviteten ein heil del og flyttar seg vesentleg lengre pr. dag om ein samanliknar med vinter- og migrasjonsperioden før kalving. (sjå Strand, Bevanger og Falldorf, NINA 2005) Ein annan faktor er at medan flyttinga om vinteren og tidleg vår ofte er retningsbestemt, endrar dette seg like fram mot kalving, då vandrar dyra meir hit og dit.

Simlene spreier seg i terrenget

Når det gjeld trekket mot kalvingsplassane, samlar simlene seg ofte i større flokkar, men når det kjem til sjølve kalvingstidspunktet, er det kjent at simlene spreier seg utover i terrenget i store område. Terje Skogland var ein av dei som forska intenst på reinkalvinga i fleire område, han skriv dette: «De som skal kalve, vandrer hvileløst, mens de som har kalvet, blir på kalvingsplassen i noen timer eller en dag til kalven greier å følge dem. Etter en uke er det hele over.»

Kalvingsplassane

I område med rovdyr vil reinsimlene naturleg halde avstand til hi-områda i kalvingstida. Men i fjellområde der rovdyr ikkje lenger utgjer noko trugsmål, er det andre faktorar som er viktigast: Dei kalveferdige simlene ser ut til å føretrekkje høgtliggjande område der dei kan ha god oversikt når kalven kjem til, samtidig må det ikkje vera for lang avstand ned til tidlege vårbeite. Skogland skriv om kalvingsplassane at desse er ikkje er faste, men varierer frå år til år avhengig av snøtilhøve og beiteforhold. Likevel peikar nokon område seg ut som betre eigna for kalving. Kunnskap frå eldre fjellfolk som hugsar langt tilbake, viser òg at dette med kalvingsområde kan variere sterkt.

Kva er kjenneteiknet på eit godt kalvingsområde? Studiar frå Hardangervidda (Strand, Bevanger og Falldorf, NINA 2005) peikar på at type kalvingsområde kan vera relativt fattige område med ei overvekt av område som er snødekte om sommaren og med mykje bart berg. NINA-rapporten frå 2005 nemner samtidig at åtferd og årstidsvariasjon når det gjeld å lokalisere kalvingsplassar, kan vera styrt av ytre faktorar som snøtilhøve som er viktige for framveksten av vegetasjon seinare på våren – altså det ein med andre ord ville kalle friskt og næringsrikt vårbeite.

Skogland nemner fleire faktorar som spelar inn for ein god kalvingsplass og med det god verneeffekt: område som er kupert, ofte i utilgjengeleg terreng. Vidare at dyra spreier seg i høgtliggjande terreng med mange barflekkar og søkk. Han tek òg med kalvens kamuflasjefarge, som går i eitt med den brune fargen på barflekkane. Denne vernepelsen mister kalven etter ca. tre veker

Kalven

Så tyr me nok ein gong til Olav Strand for å skildre sjølve kalven og den fyrste levetida, etter at feit reinmjølk er fortært og dei lange beina er testa ut. Dette er frå boka Villreinen – fjellviddas nomade (2015): «Etter noen få og utforskende dager, er det andre aktiviteter og nye prøvelser på programmet. Det skal lekes. Hva er vel en mer naturlig leke enn egne bein? Er du rein, ja, da er du bygd for å bevege deg! Bevegelse er reinens forsvar mot farer og den beste mulighet for å finne nok og riktig mat gjennom året. Ved fødsel er beina alt for lange og uregjerlige. En reinkalv er til å begynne med høyere enn han er lang, ikke rart det svaier! De to første ukene jumper kalvene bak sin mor etter beste evne, krokrygget og sene.»

Foto: Kjell Bitustøylvillrein.no - Kjell Bitustøyl — Foto: Kjell Bitustøyl

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Håp om å utrydde skrantesjuke – her er anbefalingen

diverse

Dette er en pressemelding fra Mattilsynet og Miljødirektoratet:

Høyt bukkeuttak og generell bestandsreduksjon er blant tiltakene Miljødirektoratet og Mattilsynet foreslår for å bekjempe skrantesjuke blant villrein på Hardangervidda.

Direktoratene leverte 28. april sin anbefaling om håndtering av skrantesjuke til Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet. Målet er å begrense, og om mulig utrydde, den dødelige sykdommen.

– Mattilsynet og Miljødirektoratet har i vår felles anbefaling lagt vekt på at det fremdeles er et håp om å utrydde smitten fra norske hjortedyrbestander. Vi står nå ved et veiskille i håndteringen av skrantesjuke. Hvis vi ikke kommer i gang tidlig nok med omfattende tiltak, vil vi sannsynligvis måtte gi avkall på muligheten for å utrydde sykdommen, sier Ingunn Midttun Godal, administrerende direktør i Mattilsynet. Slik situasjonen er nå, mener direktoratene at det ikke er grunnlag for å ta ut hele villreinstammen på Hardangervidda.

Nødvendig med kraftige tiltak

– Norge har et spesielt ansvar for villreinen i Europa, og vi ser kraftige tiltak som nødvendig for å ha en frisk bestand av både villrein og andre hjortedyr i framtiden, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

For å nå målet om å bekjempe, og om mulig utrydde, skrantesjuke, anbefaler Mattilsynet og Miljødirektoratet blant annet å:

redusere villreinbestanden og andelen bukk på Hardangervidda
hindre at villrein går mellom Hardangervidda og andre villreinområder
legge til rette for at villreinen bedre kan utnytte sine respektive områder
raskt ta ut syke dyr
redusere eller holde bestandene av elg, hjort og rådyr rundt Hardangervidda på et lavt nivå
stille krav til bruk av salt til beitedyr
videreføre regler om å dekke til slakteavfall under jakt i områder med skrantesjuke

– Det er den samlede effekten av tiltakene som blir avgjørende for resultatet, understreker Ingunn Midttun Godal.

Jakta fortsatt viktig

Et svært viktig tiltak for å bekjempe skrantesjuke er å redusere andelen voksen bukk eldre enn 3,5 år til et minimum. Siden voksne bukker beveger seg over store områder og har høyere forekomst av skrantesjuke enn simler og ungdyr, er uttak av voksen bukk ekstra viktig for å redusere smittefaren.

I tråd med VKM sine anbefalinger, mener Mattilsynet og Miljødirektoratet at en slik reduksjon av voksen bukk er viktig å gjennomføre allerede i løpet av 2021.

Direktoratene anbefaler også en generell bestandsreduksjon på Hardangervidda. Bestandsreduksjon gjør at færre dyr kan bli syke og mindre smitte vil skilles ut i miljøet. Reduksjonen bør i all hovedsak bestå av voksne dyr siden disse er viktigst å ta ut med hensyn til risiko for smitte, innhenting av kunnskap og bestandsreduserende effekt.

Mattilsynet og Miljødirektoratet ønsker et samarbeid med lokal villreinforvaltning og at mest mulig av uttaket skjer gjennom jakt. Direktoratene vil etter jakta vurdere om ekstraordinære uttak er nødvendig for å nå målet om å utrydde sykdommen.

Godt samarbeid med lokale parter

Mattilsynet og Miljødirektoratet har i denne prosessen hatt flere møter med ulike brukergrupper.

– Vi har opprettet en arbeidsgruppe med lokal villreinforvaltning og forskere for å se spesielt på tiltak rettet mot villreinbestanden på Hardangervidda. Vi har fått flere gode innspill som vi bruker i det videre arbeidet, sier miljødirektør Ellen Hambro.

Slik blir prosessen videre

Anbefalingen er nå levert til Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet, som vil ta avgjørelsen om tiltak.

Les rapporten Mål, strategi og tiltak for håndtering av skrantesjuke i Norge etter positivt funn på Hardangervidda september 2020

Les vedleggene til rapporten hos Mattilsynet

Kontakt

Mattilsynet: pressevakt@mattilsynet.no, 469 12 910

Miljødirektoratet: presse@miljodir.no, 401 03 800

Vi søker naturveileder i fast, 100 % stilling

diverse

Foto: Rebecca Nedregotten Strand, Norsk Villreinsenter.

Vil du være med å jobbe med naturformidling, veiledning og annet informasjonsarbeid knyttet til villrein og fjelløkosystemene, alt med base på Hjerkinn?

Stiftelsen Norsk villreinsenter (NVS) ble opprettet i 2006 og har en nøkkelrolle i arbeidet for å sikre villreinstammene og villreinområdene i Norge. Villreinen er en viktig del av vår natur- og kulturarv, og Norge har et særskilt ansvar for å sikre framtida for Europas siste villreinstammer og deres leveområder. Stiftelsen Norsk Villreinsenter har to driftsenheter, en på Skinnarbu (NVS Sør) og en på Hjerkinn (NVS Nord).

Norsk Villreinsenter på Hjerkinn ligger midt i smørøyet av de store verneområdene og leveområdene for villrein. Senteret er et av de største forvaltningsknutepunktene i landet, og huser i dag daglig leder, 2 fagkonsulenter, 1 naturveileder og 1 informasjonsrådgiver som alle jobber for Norsk Villreinsenter, 2 nasjonalparkforvaltere for Dovrefjell, 2 nasjonalparkforvaltere for Rondane-Dovre, naturoppsyn fra Statens naturoppsyn, daglig leder ved pilegrimssenter Dovrefjell, Dovre fjellstyre og en medarbeider fra Statens vegvesen som leder samarbeidsprosjektet Kongevegen over Dovrefjell.

Foto: Martine Hårstad, Norsk Villreinsenter.

Sentrale arbeidsoppgaver vil være:

Naturformidling, veiledning og annet informasjonsarbeid knyttet til villrein og fjelløkosystemene
Formidle naturkunnskap i bred forstand
Utarbeide informasjons- og undervisningsmateriell
Stå for kursvirksomhet og tilrettelegging
Delta i villreinsenterets samlede virksomhet og oppgaveløsning.

Skoleverket og reiselivet er viktige målgrupper for naturveiledningen ved villreinsenteret.

Vi søker etter personer som har

Interesse for og helst erfaring fra naturveiledning

Høyere utdanning, fortrinnsvis med informasjonsfag/pedagogikk og/eller biologi/økologi/naturforvaltning i fagkretsen

Gode evner til samarbeid, nettverksbygging og til å arbeide selvstendig og målrettet

Gode språkkunnskaper, minimum norsk og engelsk

Førerkort klasse B

Vi kan tilby:

Spennende og utfordrende arbeidsoppgaver.
Kreativt, faglig sterkt og trivelig arbeidsmiljø.
Høy grad av selvstendighet i utførelse av arbeidsoppgaver.
Lønn etter avtale og gode forsikrings og pensjonsordninger.
Kontorplass på Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn.

Ønska oppstart: Etter avtale.

Søknadsfrist: 19. mai.

Kontakt daglig leder Raymond Sørensen ved spørsmål: 91 62 37 15.

Mer info om Norsk Villreinsenter på www.villrein.no

Søknad med CV og tre referanser sendes til: raymond.sorensen@villrein.no.

Ny fagkonsulent til Norsk villreinsenter på Hjerkinn

diverse

Den 6. april begynte Einy Brænd i ny stilling som fagkonsulent på Norsk villreinsenter på Hjerkinn. Med master fra Evenstad og erfaring fra villreinarbeid er det en topp motivert nyansatt som gleder seg til å ta fatt på nye oppgaver i villreinens tjeneste.

Einy er bosatt på idylliske Nordre Brænd gård i Sollia sammen med sin samboer og to barn. Her i dalføret mellom Rondane og Sølnkletten er veien kort til både skog og fjell. På fritiden er hun gjerne å finne utendørs med familien og sine hunder. Turene er gjerne høstingsmotivert. Hun er jeger, men fremholder at hun ikke er noen jaktidiot. Men det å høste av det naturen i nærområdet har å gi og leve litt slik våre forfedre gjorde er viktig for både henne og mannen Ola.

Naturfaglig utdannelse

Einy har en bachelorgrad i utmarksforvaltning og en master i anvendt økologi fra Høyskolen i Innlandet avdeling Evenstad. Masteroppgaven leverte hun i 2019 og i denne skrev hun om villreinens reaksjon på menneskelig ferdsel og infrastruktur i området Fampen, en del av Rondane Sør.

Erfaring med villreinarbeid

De siste to årene har Einy jobbet som sekretær for Sølnkletten villreinutvalg. Her har hun jobbet med blant annet kvotetildeling, vært med på revidering av bestandsplaner, administrasjon- og oppsyn under reinsjakta og andre oppgaver for utvalget. Ved siden av denne jobben har hun vært sesongoppsyn for Sollia fjellstyre. Her har hun drevet med diverse oppsyns- og skjøtselsvirksomhet, beitetaksering, naturveiledning, kadaversøk mm.

Fra disse jobbene tar Einy med seg erfaringer og ikke minst et nettverk av kontakter som vil bli viktig i jobben for Norsk villreinsenter. I tillegg har hun opparbeidet seg lokalkunnskap over deler av fjellområdene i Rondane og Sølnkletten.

Å gi fra seg jobben som sesongoppsyn for Sollia Fjellstyre med mye utearbeid var ikke enkelt. Foto: Einy Brænd.

Storfornøyd med ny jobb

Den nye fagkonsulenten er veldig fornøyd med å ha landet ny jobb på villreinsenteret. «Det føles helt fantastisk, jeg har blitt veldig godt mottatt og følger meg veldig godt ivaretatt her på Villreinsenteret». Men hun innrømmer at det var litt tøft å si fra seg en fin jobb med mye utearbeid. Når det er sagt syns hun jobben på villreinsenteret føles riktig. Her får hun jobbe med noe av det hun virkelig brenner for. At villreinen skal ha plass til å leve slik den skal er en av Einys hjertesaker. Hun vil bidra til å stanse den negative utviklingen i de norske villreinfjellene og spre kunnskap om villreinen og dens levesett og behov.

Ingen jaktidiot, men sanking og bruk av naturresursene er viktig for den nye fagkonsulenten. Foto: Einy Brænd.

Kvalitetsnormen for villrein

Med naturfaglig utdanning og erfaring fra praktisk villreinarbeid er Einy godt rustet for jobben som fagkonsulent hos Norsk villreinsenter. Her venter mange spennende nye arbeidsoppgaver. Spesielt arbeidet med kvalitetsnormen for villrein blir en viktig del av Einys hverdag fremover. Gjennom arbeidet med kvalitetsnormen skal hvert enkelt villreinområde få status som enten grønt, gult eller rødt ut ifra vurderingskriterier på bestandsforhold, beite og leveområder. Dette igjen skal brukes for å foreslå tiltak for å bedre villreinens levekår i norske fjell.

Einy ser på dette som et krevende arbeid og det er en stor overgang å gå fra å jobbe lokalt på områdenivå til å skulle jobbe overordnet med mange villreinområder. Men med kunnskapsrike og hjelpsomme kolleger i ryggen er hun trygg på at dette skal gå bra og hun er veldig motivert for oppgaven. Vi på Norsk villreinsenter på Hjerkinn er veldig glade for å ha Einy med på laget.

Det er en topp motivert fagkonsulent som tar fatt på nye oppgaver på Hjerkinn. Foto: Martine Hårstad, Norsk Villreinsenter.

Vandring mot kalvingsplassane

diverse

Reinsimler på veg mot kalvingsplassane i Vinje sin del av Hardangervidda, der kalvinga har vore i ein del år no. Foto: Kjell Bitustøyl

I desse dagar er reinsdyra på vandring mot kalvingsplassane, i mange villreinområde er dette dei same år etter år. Men det finst òg område der reinen har fleire val, alt etter snøforhold og tilgang på beite. Det største villreinområdet vårt, Hardangervidda, er eit slikt område. Og ingen fjellområde har vel hatt slik fokus på kalvingsområda som nettopp Hardangervidda.

Kalvingsområda på Hardangervidda fekk ekstra mykje merksemd på 1970-talet då striden om utbygging av Veigdalen rasa. Reinsdyrforskar Terje Skogland hadde ei sentral rolle som den fremste forsvarar av dette unike urørte område som i hans samtid var så viktig for reinkalvinga. I denne artikkelen er det sjølve trekket mot kalvingsplassane me skal konsentrere oss om. I NOU 1974 finst ei grei oppsummering av kvar det årlege hovudtrekket gjekk: «Sent på høsten begynner dyrene å innta de snøfattige vinterbeitene på østvidda. Herfra trekker dyrene i løpet av mars og april vestover igjen til kalvingsplassene.»

Det bør nemnast at nettopp forskinga til Skogland på villreinens vandringar og kalvingsplassar i vest var avgjerande då Veigdalen blei spara og grensene for opprettinga av nasjonalparken på Hardangervidda blei bestemt.

Terje Skogland

Terje Skogland blei med i villreinforskinga frå tidleg på 1970-talet, og dette dyret skulle fylgje han livet ut. Sjå https://www.villrein.no/aktuelt/med-terje-skogland-p-vestvidda-i-kalvinga

Hardangervidda blei eitt av dei viktigaste forskingsområda for Skogland, saman med Forollhogna og Dovrefjell. Han fylgde dyra året rundt og fekk slik ein unik kunnskap om trekkvegane ikkje minst. Og han var årviss på kalvingsplassane på vidda i vest. I boka Villreinen – fra urinnvåner til miljøbarometer (1993) skriv Skogland om Hardangervidda: «Rundt påsketider begynner som regel et mer målbevisst vårtrekk, ledet av drektige simler. Fra store deler av østvidda kanaliseres trekket vestover på sørsiden av Bjornesfjorden, eller over Kvenna ved Hansbu. Etter hvert finner vi hundrevis av dyr i gåsegang mot vest. De første dagene i mai har de kalvetunge simlene som regel passert Nordmannslågen. Nå er de urolige og vandrer ofte 5-20 km daglig på stadig søk etter beite. Selv etter at de har kommet til kalvingslandet, vandrer de rastløst fra rabbe til rabbe.»

Liten tvil om kven som har fare her. Foto: Kjell Bitustøyl

Dramatisk endring

I heile perioden Skogland forska på kalvinga på Hardangervidda, heldt dyra seg mykje i dei vestlege områda, sjølv om dei flytte seg noko stadig vekk. Men dette skulle ikkje varig evig. På andre halvdel 1990-talet drog kalvingsområdet i vest seg sørover, og då ein frå 2001 fekk etablert GPS-registrering, har ein kunne dokumentere korleis hovudkalvingsområdet for Hardangerviddareinen har flytt på seg, nærast år for år. Desse dataene viser ei tildels dramatisk endring av villreinens kalvingsområde, og med det i trekket mot kalvingsplassane, mot Songa og Bitdalsområdet i Vinje. Reinsdyrforskar Olav Strand har stått i spissen for arbeidet med GPS-overvåkinga og er den i dag som har den mest inngåande kunnskap om dette temaet. Han har blant anna publiserte eit kart, ein habitatmodell, som viser veleigna kalvingsområde på Hardangervidda.

Vinterbeita på Hardangervidda har ikkje endra seg i tilsvarande grad, det er austvidda og områda i Tinn og Uvdal som til vanleg framleis utgjer dei viktigaste vinterbeita. Dette betyr at kalvingstrekket har gått fyrst vestover, men så mot sør og med det kryssing av Kvenna før kalvinga. Me har ikkje noko eintydige trekkruter frå år til år, blant avhengig av snøforhold, men tendensen har vore den same no over lengre tid. Og sjølv om ein på 2000-talet har sett at dyra trekkjer i eit slikt mønster, er det dei aller siste åra teikn som tyder på at dyra er på veg lenger vest enn før på vårparten, men at dei, når det nærmar seg kalvingstidspunktet, likevel hamner nedi Telemark att på dei meir eller mindre kjende kalvingsplassane. Med dagens omfattande GPS-merking er det spennande å finne ut av når skiftet skjer att, og i neste omgang kanskje finne meir ut om kvifor.

Olav Strand og vårsimla

Olav Strand har, som inspirator Terje Skogland, gjeve ut bok der han kjem med personlege erfaringar frå eit langt liv i villreinfjellet: Midt i flokken (2015) er skrive saman med journalist Frid Kvalskarpmo Hansen. I denne boka får me blant anna innblikk i vandringane, reintrekket. Og desse vandringane til reinsdyra har fått ein ekstra dimensjon i og med bruken av videokamera/fotoapparat der simlene har filma og fotografert «seg sjølve» året gjennom, eit pioneerarbeid i villreinforskinga. Men dette handlar ikkje berre om det tekniske, Olav Strand har vist eit stort hjarte og omsorg for dyra, ikkje minst simlene som har «formidla» denne visuelle kunnskapen. I boka får me òg innblikk i opplevingane som det har vore mange av for forfattaren ute i felt. Mykje har gjort inntrykk på reinforskaren, men det er den magre vårsimla som imponerer mest: «Hun gror nytt liv i egen kropp i de lange, utmattende vintermånadene. Før vinteren helt har sluppet taket, trekker hun mot kalvingsplassene. Noen steder er det bare en kort vandring, andre steder ufattelig langt. Rundt hele polområdet skjer det samme. Simlene søker mot områder der tidligere generasjoner fant det best å gi nytt liv. Gjennom dette gir de landskapet en egen rytme og puls, de er fjellets ville hjerte. Så fødes kalven. Noen ganger i sol, andre ganger i isende snøfokk. Målrettet leter simla opp de første grønne spirene som sørger for at både hun og kalven overlever. Det hun som er fjellet på det sterkeste.»

Sommarferie innanlands – kva med ein liten reinguide?

diverse

Bølareinen i Snåsa - ei helleristning det er vel verdt å få med seg. Foto: Kjell Bitustøyl — Bølareinen i Snåsa – ei helleristning det er vel verdt å få med seg. Foto: Kjell Bitustøyl

Det er tid for å planlegge sommaren. Men dette er ikkje noko oppskrift på kvar du skal reise for å sjå rein. Nei, her skal det handle om kvar det er råd å oppleva helleristningar av rein, som ein del av ein norgesferie. For det er vel den mest aktuelle ferien for folk også denne sommaren. Me tek med nokre eksempel.

Bergkunst er eit samleomgrep for menneskelege kunstnariske uttrykk frå farne tider knytt til fjell: helleristningar, hellemåleri eller holemåleri. Me skal her avgrense oss til såkalla veideristningar, kulturminne med reinsdyr som motiv som me finn enten hogge inn eller slipa inn i fjell. Skal du ut på ferie i sommar i Norge og tenkjer deg til dømes nordover i landet, kan det vera greitt med litt informasjon om kvar det er interessant å stoppe for å sjå på slik bergkunst, som er av dei eldste kulturminna knytt til villrein me har her i landet.

Noko ein må vita om er at mange helleristningar er sårbare og lite eigna for besøk, difor finn me heller ikkje tilrettelegging på slike stadar. Mykje er skrive om helleristningane me har, dette fortel oss at mange av dei har vore kjent lenge, samtidig som der òg i nyare tid har blitt funne ristningar som ikkje har vore kjent frå før, sjå til dømes www.villrein.no/aktuelt/nytt-helleristningsfunn-med-reinmotiv?rq=helleristningar

Arkeolog Anders Hagen har skrive fleire bøker om bergkunst, blant andre: Bergkunst: Jegerfolkets helleristninger og malninger i norsk steinalder (1976). Hagen var tidleg ute med å lage ein systematisk oversikt over kvar me finn helleristningar med ulike dyremotiv, deriblant reinsdyr. Kvar finn me helleristningar av reinsdyr?

Helleristning Sporanes i Rauland, elg øvst, så dyregrav og ein rein. Foto: Kjell Bitustøyl

Reinsdyr og dyregrav i Rauland

I fylgje Hagen finst der ikkje helleristningar med reinmotiv sør for Trøndeleg. Dette synest Hagen er merkeleg, i og med at villreinen har vore kjent i sørnorske fjell i uminnelege tider, men han finn inga god forklaring. Det fenomen at Hagen snakkar om steinalder, kan vera ei forklaring på at han ikkje har teke med den lenge kjente helleristninga frå Sporanes i Rauland. Dette helleristningsfeltet blir tolka som eit møte mellom jordbrukskultur og veidekultur. Helleristningane her er såkalla prikkhogne med enkle strekar. Der er blant anna avbilda to dyregraver, éin reinfigur og fleire elgfigurar. Dette må, så langt det er råd å finne ut, vera den sørlegaste helleristninga med reinsdyrmotiv i landet. Tidfestinga er i nyare tid oppdatert til bronsealder, nærare bestemt 7-600 år f. Kr. trur ekspertane, men ingenting er heilt sikkert.

Om tilrettelegginga ikkje er all verda på Sporanes og heller ikkje er ynskjeleg, er det likevel mogleg å sjå denne helleristninga, beste tidspunktet er om kvelden med ei sterk lommelykt.

Bardal i Beitstaden

Frå Rauland har du ein lang køyretur framom deg til næraste helleristning med reinsdyr, og aller helst er det vel best å setje kursen rett mot nord, om du kjem sørfrå. Då kan omvegen om Rauland vera heller stor. Ved Bardal i Beitstaden i Nord-Trøndelag er eit felt som er tilrettelagt for publikum, her finn ein ei av dei største samlingane av bergbilete i Norden. Feltet består av rundt 400 figurar. Det spesielle ved feltet er at det består av helleristningar både frå steinalder og bronsealder. 60 av ristningane høyrer til veidekulturen frå steinalderen. Desse er i naturleg storleik, som mange andre ristningar i Trøndelag og nordover i Nordland. På Bardal finst kval, bjørn, elg, sjøfugl og rein. Veideristningane er altså dei eldste i dette feltet, medan jordbruksristningar er frå bronselader. Ting tyder på at dette har vore ein kultplass over tid.

Bølareinen i Snåsa – kanskje den flottaste av alle

Den mest berømte av alle helleristningar av reinsdyr, Bølareinen, ligg ved Snåsavatnet. Denne naturalistiske avbildinga er vel verdt eit besøk og tilrettelegginga her er då òg upåklageleg, med butikk og matservering ved parkeringsplassen. Figuren er kanskje den mest naturtro attgjeving av eit reinsdyr som finst i heile Norden. Helleristninga er konturhoggen og er ca 1.80 m lang, altså i naturleg storleik. Ein trur at Bølareinen er hoggen inn i berget for ca. 6000 år sidan. Hellerisninga av reinen blei oppdaga i 1842, og ein trur at slike ristningar kan ha blitt laga for å auke jaktlykka. Det har blitt spekulert om kva kjønn dyret er, men på dei offisielle sidene til Innherred opererer ein med at det er ei reinsimle.

Så seint som i 2001 blei det oppdaga ei ny helleristning i området, ei ristning av ein person med truger (eller ski) og ein stav – Bølamannen.

Desse to slipte reinane ved Sagelv I Hamarøy blei oppdaga i 1906. Foto: Kjell Bitustøyl

Sagelv – slipte helleristningar frå eldre steinalder

Nordover i Nordland finn ein fleire helleristningsfelt med reinsdyr, og me gjer eit langt hopp til Hamarøy og lokaliteten Sagelva, eit bratt helleristningsfelt som ligg ved Tømmerneset der riksveg 835 tek av frå E6 mot Steigen. Motivet, opphavleg to slipte reinsdyr, blei oppdaga i 1906 og ligg ca 50 meter over havet. Ein trur difor at dei kan vera så gamle som over 9000 år, basert på gamalt havnivå. I 2009 oppdaga ein fleire reinsdyr i feltet, slik at det no er snakk om fire-fem reinsdyr i feltet. Alle figurane er naturalistiske. Dei fint forma dyrefigurane fortel ei enkel historie om dyr på flukt, skriv Hagen.

Leiknes – største samlinga i sitt slag i Nord-Noreg

Vel så fem mil nordover frå Sagelv ligg nok eit unikt helleristningsfelt, Leiknes i Tysfjord, eit område med tre kjente felt. Leiknes finn du når du kjem sørfrå og du tek av frå E6 litt før ferjeleiet på Bognes. Her er god skilting til ein parkeringsplass. Dette er den største samlinga av den aller eldste typen helleristningar i Nord-Noreg, «utan samanlikning det største og flottaste slipte helleristningsfelt i vår del av verden», skriv forfattar av boka Bergkunst nord for polarsirkelen (2016), Bjørn Hebba Helberg.

Figurer av reinsdyr slipte inn i svaberga på Leiknes. Foto: Kjell Bitustøyl

Utsyn over Tysfjord og helleristningsfeltet på Leiknes Foto: Kjell Bitustøyl

Her finn du eit mylder av dyrefigurar i enkel, elegant strek, eit felt som dannar ei samanhengande frise ned mot Tysfjorden. Også desse ristningane er slipte, og slik sett kan det vera vanskeleg å få auga på figurane med det same, men med det rette lyset ser ein dei lettare. Også dette helleristningsfeltet blir rekna for å kunne vera omlag 9000 år gamalt. Figurane er teikna over kvarandre, så det eine dyret overlappar det andre. Ein reknar med at også dyreberget ved Leiknes i si tid låg nede ved fjorden. Det er slik ein reknar seg fram til ein sannsynleg alder.

Som rimeleg er så langt mot nord, dominerer reinsdyra i dette feltet, i alt er her 12 reinsdyrfigurar. Arkeologane tolkar helleristningane her, som fleire andre stadar, til å vera avbildingar av dyr i rørsle, difor ser me beitande dyr eller dyr som er på vakt.

Me har presentert nokre av dei mest kjende helleristningane, men der er mange fleire, særleg i Nord-Noreg. Boka til Bjørn Hebba Helberg er ein god rettleiar i så måte.

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Heidi Vognild (1976-2021) til minne

diverse

En av utallige grupper Heidi veiledet ved viewpoint SNØHETTA. Foto: Norsk villreinsenter.

Til minne om vår kjære kollega Heidi Vognild.

Heidi starta i jobben som naturveileder på Norsk villreinsenter 1. januar 2018, og mente selv at hun hadde vunnet i lotto, så heldig følte hun seg. Etter mange år som lærer følte hun at hun nå endelig kunne formidle enda mer av den kunnskapen som hun brant for i sin utdanning.

Vi andre på Hjerkinn innså også raskt at vi hadde vært like heldig med å få Heidi med på laget vårt. Heidi var den solide kollegaen, den som vi andre visste at vi kunne stole hundre prosent på. Uansett hvilken arbeidsoppgave hun fikk, så visste vi at den var i de beste hender.

Heidi var en utrolig god formidler, uavhengig av om det var ministre, militærattacheer, kronprinspar eller skoleelever vi hadde på besøk, så bød hun på kunnskap. Alltid like trygg og tydelig.

Heidi i aksjon under markeringa av verdens miljødag i Trondheim. Foto: Rebecca Nedregotten Strand, Norsk villreinsenter.

Det gikk bare noen måneder fra Heidi begynte hos oss, til at hun fikk beskjed om at hun var kreftsyk. Åpenheten rundt sykdommen som hun viste oss kollegaer var beundringsverdig. Heidi var også tydelig på at hun i større grad enn tidligere gjorde ting hun tidligere bare hadde tenkt på at hun skulle gjøre sammen med familien. At tiden kanskje var knapp.

Innimellom skoleklasser og turistgrupper ble det også tid til å ta i mot storfint besøk. Foto: Tom Hansen.

I disse årene med sykdom, har hun vist et enormt pågangsmot. Etter en cellegiftkur, var hun alltid tilbake på jobb etter en dag eller to og ville bidra på lik linje med oss andre.

I tillegg til å være en god formidler og et godt medmenneske for sine kollegaer, er det nok familiemennesket Heidi vi vil huske. Når Heidi hadde med seg barna innom på Hjerkinn, så følte vi at vi egentlig kjente dem litt, fordi at Heidi hadde snakket mye om familien sin. De stod alltid i første rekke.

Selv om Heidi bare var på Hjerkinn i vel 3 år, så rakk vi alle å bli glad i henne.

Fullastet med reinseffekter på vei til et nytt skolebesøk. Foto: Heidi Vognild, Norsk villreinsenter.

Det har vært mange ord og hilsninger fra kollegaer på Hjerkinn og på Skinnarbu:

Hennes omsorg og varme fikk også vi som jobba sammen med henne oppleve. Raus, snill og kunnskapsrik. Slik husker jeg Heidi. Dessuten var ho modig og veldig morsom.

En god kollega og en dyktig formidler – og et ukuelig pågangsmot.

Heidis pågangsmot og styrke er noe jeg har blitt, og fortsatt vil bli inspirert av i framtida.

For meg så skinte Heidi. Nå er lyset slukket, men hun har gjort mitt og helt sikkert mange andres liv rikere ved å være den hun var. Tøff. Lydhør. Kunnskapsrik. Inkluderende. Hun har satt spor etter seg – gode spor, som i alle fall jeg holder opp for meg som et forbilde.

Glad jeg fikk oppleve Heidi sin veiledning. Hun var veldig inspirerende.

Hun var en feiende flott dame; kunnskapsrik, engasjert og nysgjerrig. Alltid med spennende spørsmål og gode vinklinger.

Jeg beundrer henne for den måten hun full av pågangsmot møtte sykdommen sin.

Heidi var et av de mest omsorgsfulle menneskene jeg har møtt. Hun viste med hele seg hvor glad hun var i familien sin, og jeg tenkte ofte på hvor heldige barna hennes var som hadde ei så god mor.

Heidi var dedikert og kompetent, ydmyk og samtid bestemt, omsorgsfull og omtenksom. Et menneske man stoppet opp og lyttet til. Kort og godt “hel ved»!

Med disse ordene vil vi si takk for at vi fikk ha Heidi som kollega og at vi fikk lære henne å kjenne.

Hilsen alle kollegaene på Hjerkinn og på Skinnarbu