diverse

Det nærmar seg reinsjakt, og då kan det vera interessant å lytte til kva eldre jegerar seier. Mange legg vekt på dette med å vera tolmodig og ta det med ro. Så må du vera god til å finne reinen, vita kvar han trekkjer og kvar det er sannsynleg at han dukkar opp. Veit du det, kan du setje deg ned og vente til han kjem.

Reinsjegeren Odd Slåtten i Hol i Hallingdal har fortalt dette: ”Eg mura meg opp eit slags bogestille. Dei andre jegerane reiste heim att – ’Ingen vits å sitje her’, sa dei. Eg sat og venta, visste at dyra ville sleppe seg ned her, visste at bukken ville begynne å trekke om kvelden. Eg fylte kvoten.”

Lokalhistorikaren Knut Hermundstad frå Valdres har skrive om villreinjakt i eldre tid i Valdres: ”Ein reinsjeger som stilte på reinen, laut leda seg varsamt fram til han var så nær reinen at ein såg vel augo hans. Det var eit gamalt merke på at ein var komen på passe hald.” Vidare skriv han: ”Snur reinen hovudet rett fram, eller vender bakenden rett mot skyttaren, lyt ein dra seg fort fram. Snur han sida til, lyt ein liggje dørgande still.” 

Vinden er sjølvsagt viktig: ”Dei gamle skyttarane tok då eit mjukt grasstrå om dei fann det, og eller eit hår tå hovudet eller or skjegget og heldt i været. Då kan ein ense vêrdraget om det er mest stilt. Ein lyt då stille seg fram mot veret. Om vêrdraget er veikt, kan likevel reinen få teften av skyttaren.”

 Så kjem Hermundstad med nokre råd når ein er fleire enn èin jeger. Då er det viktig å minne om at denne boka kom ut i 1964, og at mykje byggjer på eldre erfaringar frå jakt: ”Når to eller fleire skyttarar er komne så langt at dei har villreinen på skøthald, gjeld det å få livet tå så mange dyr som råd er. Den som var ustøast til å skyte, skaut gjerne fyrst. Det kalla dei stilleskøte. Den som skaut etterpå, skaut jagarskøte, eller skaut attpå. Dersom to skyttarar var vane med kvarandre, kunne båe skyte samstundes. Dei skaut unde smell, som dei sa.” 

Eit anna råd er at ”Såra rein søkjer alltid ned til vatn, om det er høve til det. Ofte la han seg ned like til vatnet og la hovudet ut etter vassflata.”

 Litt om det å overnatte i reinsfjellet. Mykje er sjølvsagt endra slik jakta er i våre dagar, det kan likevel vera eitt og anna tips: ”Av og til var det uteligging i reinsfjellet for veidarane. Stundom kunne det koma illver, så dei laut vera ute. Andre gonger dreiv dei med jakti så lenge at det vart uråd å koma under tak. Hadde dei skote rein, sveipte dei ikring seg hudene og la seg til i ei løgne. Var det ved å finne, gjorde dei opp varme. Men stundom laut dei springe rundt store steinar heile natti, så ein heldt varmen. Ei still, fin haustnott låg Ola K. Skjefte under ein stor stein  på Gravafjellet (Jotunheimen). Ei onnor natt krabba han inn i ei ur i Leirungsdalen. Han flekte turr torv av steinane og la seg under.”

Til slutt eit råd til dei som legg seg til i ei reinsbu eller ei skyttarbu: ”I buene låg det mest alltid turr ved. Det var frå gamalt fast sed at når villreinskyttaren gjekk or ei bu, skulle han hyre innatt ved til dei som kom. Den som forsømde dette, var ikkje aktande for ein skikkeleg jeger.”

Kjelde: Knut Hermundstad- Valdres bygdebok, kapittel V, Næringsvegane, digitalt tilgjengeleg på: http://www.nb.no/nbsok/nb/ffad4e149e9cb14b946980a4d8c1dd72?index=15#19

villrein.no – Kjell Bitustøyl

I løpet av jakta i høst skal Norsk institutt for naturforskning (NINA) samle inn hoder fra elg, hjort og villrein i utvalgte overvåkingsområder for å kartlegge forekomsten av chronic wasting disease (CWD) i Norge. 

Hoder fra all villrein som felles i Nordfjella villreinområde, skal samles inn. Årets jaktkvote i Nordfjella er på 900 dyr. I tillegg skal 100 dyr fra Hardangervidda og 100 dyr fra Forollhogna undersøkes. De som skal samle inn hoder på Hardangervidda og i Forollhogna, får beskjed i forbindelse med utdelingen av jaktkort.

NINA presiserer: Chronic wasting disease (CWD) er en smittsom prionsykdom som kan ramme hjortedyr. Sykdommen ble første gang påvist i Norge våren 2016. Først på en villrein i Nordfjella og deretter på to elger i Selbu. Sykdomstegn er blant annet avmagring og unormal oppførsel, men hjortedyr kan også ha CWD uten å vise sykdomstegn. CWD er dødelig for dyret. Forekomsten av CWD i Norge skal nå kartlegges.

Informasjonsmøter i Aurland og Ål
Villreinutvalet for Nordfjella i samarbeid med Villreinnemnda for Nordfjella/Fjellheimen og Norsk institutt for naturforskning oppfordrer alle villreinjegere som har fått tildelt jaktkort i høst, om å møte på informasjonsmøtene i neste uke. Mandag 15. august er det møte i Aurland for villreinjegere bosatt i/med kort i Lærdal, Aurland og Årdal kommuner. Tirsdag 16. august er det møte på Torpomoen i Hallingdal for jegere bosatt i/med kort i Hemsedal, Ål og Hol kommuner. Møtene starter kl. 19.00  Last ned møteinvitasjonen (pdf).

På informasjonsmøtene skal Miljødirektoratet, Mattilsynet, Veterinærinstituttet og NINA orientere om prionsykdommen CWD – og svare på spørsmål fra jegerne. I tillegg blir det orienteringer om opplegget i forbindelse med innsamlingen av prøver – og generell informasjon om årets villreinjakt.

villrein.no – Arne Nyaas

Tekst: Stein Tore Andersen, Norsk Skogmuseum

I år er det 54. gang De Nordiske Jakt- og Fiskedager går av stabelen. Vi gleder oss stort til årets arrangement og har et variert og omfangsrikt program på menyen, spekket med friske nye innslag og mange tradisjonelle populære aktiviteter. . Vi fortsetter utviklingen av mattorget og lanserer en ny arena på Prestøya – Innlandsfisketorget. Her vil det bli fokus på innlandsfisk. Blant foredragsholderne finner vi Cato Bekkevold, som vil ha et fiskeforedrag. Pål Gunnar Mikkelsplass kommer og forteller om skigardsbygging før og nå. Vi glede oss også til å få besøk av Torolf E. Kroglund, som skal fortelle oss om jakten på jegerens hemmelighet. På fredag blir det et seminar om ugler, det vi prøver å sette oss inn i disse fantastiske fuglenes liv og hverdag.  Barnas Jakt- og Fiskedager videreføres også i år, med en rekke spennende og lærerike innslag for små og litt større. Hesteridning, skyting, spikking, fisking, bueskyting, klatring, natursti, lær om ugler, speiderleir og spor/sportegn er blant aktivitetene barna kan boltre seg med.   
 
På jakt- og fiskedagene i år vil Stihl Timbersports arrangere Nordisk Mesterskap! Både rookie, lag og individuelle konkurranser står på programmet. Dette blir spektakulært og vi gleder oss til å se deltakerne i aksjon. 
 
Som før er det massevis av spennende aktiviteter på Håndverkstorget, på Villmarksbutikkens aktivitetstorg, og på de ulike torgene og scenene. Gå ikke glipp av publikumsfavorittene motorsagshow, elgpartering, kurs i primusfyring, og røyking av fisk og vilt. Prestøya vil tradisjonen tro huse Elverumsutstillingen på lørdag 13. august. I år går det mot hele 800 påmeldte hunder, noe som er rekord! På søndag har vi som vanlig valpeshow med mange søte små krabater.  
 
Vi ser frem til årets stort begivenhet her på Norsk Skogmuseum og gleder oss til dørene åpnes kl 10.00 på torsdag 11. august! Velkommen skal dere være! 

Villreinjakta starter om knappe to uker, og Statens naturoppsyn (SNO) har ajourført årets jaktbrosjyre med oppdatert informasjon, blant annet aktuelle telefonnumre. Nytt av året er opplysninger om sykdommen chronic wasting disease (CWD) som ble påvist på ei villreinsimle i Nordfjella tidligere i år. Ni villreinområder har – etter ønske – fått spesialtilpasset brosjyren, mens de øvrige fjorten har felles tekst/opplysninger. Velg ditt villreinområde i menyen, last ned brosjyren (pdf), print den ut – og ta den med på jakt. Det lønner seg!

villrein.no – Arne Nyaas

I juni i år bestilte Aurland fjellstyre 150 orange caps av Villreinrådet i Norge. Villreinjegere med fellingstillatelse på Aurland statsallmenning i Nordfjella villreinområde får også årboka “Villreinen”. – Jegerane vert oppmoda å gå med capsen under jakta, i alle høve når dei ferdast i område der det føregår mykje jakt og mange jegerar er samla, opplyser daglig leder/fjelloppsyn Harald Skjerdal i en pressemelding.

“La meg få slippe å skyte deg til høsten!” Henstillingen kom fra Tore Andestad i fjorårets utgave av årboka (Villreinen 2015). Tore Andestad drifter nettstedet www.jegeropplæring.no. I artikkelen understreker Andestad at grunneiere har rett til å kreve bruk av kontrastklær. “Det store flertallet av villreinjegere vil trolig sette pris på om kortselgerne tar inn en slik bestemmelse i avtalen”, mener Andestad som i artikkelen røper at han under villreinjakt i snaufjellet sjøl holdt på å løsne skudd mot et dyr – men at han i øyekroken plutselig oppdaget en kamuflasjekledd jeger “akkurat der kula mi skulle ha gått”. Og videre: ” Jeg kjente på kvalmen og sinnet. For to år siden dybdeintervjuet jeg en jeger som skjøt jaktkameraten sin på hjortejakt. Han fortalte om femten år med psykiske og fysiske plager.”

Denne problemstillingen tar nå Aurland fjellstyre på alvor – og viser vegen for andre rettighetshavere. Det må også nevnes at Aurland fjellstyre i flere år har distribuert årboka “Villreinen” sammen med jaktkortene. Til opplysning: Villreinjaktkvoten (totalt) i 2015 var på 20860 dyr, mens salget av “Villreinen 2015” så vidt passerte 4000 eksemplarer.

Les artikkelen “Vil hindre jaktulykker med meir fargerike klede” – www.porten.no

Last ned artikkelen “La meg få slippe å skyte deg til høsten!” (Villreinen 2015)

villrein.no – Arne Nyaas

Svarbardreinen (rangifer tarandus platyrhynchus) er ein stadeigen underart av villrein og tilhøyrer undergruppa arktisk rein. Den tettbygde svalbardreinen er mindre og meir stuttbeint enn slektningane på fastlandet og finst berre på Svalbard. Reinen er ein nøkkelart i tundraøkosystemet på øygruppa.

Frå 1860 til 1925 blei svalbardreinen hausta i stort omfang, og bestanden blei sterkt redusert. Mellom 1925 og 1983 var det ingen jakt og difor voks bestanden att, og reinsdyra spreidde seg til nye område. Etter 1983 har det vore opna for avgrensa jakt innan seks område: Colesdalen, Hollenderdalen, Grøndalen, Sassendalen, Reindalen og Diabas. Det er berre dei fastbuande som har love til å jakte. Systematisk teljing av reinen i nyare tid har ikkje vore gjort. Men Norsk Polarinstitutt, Norsk institutt for naturforskning og Sysselmannen på Svalbard  overvåkar årleg reinsdyrbestandane på sentrale delar av Spitsbergen. 

For å forstå korleis klimaendringane påverkar svalbardreinen og dyresamfunnet elles på tundraen, har det vist seg at lange biologiske tidsseriar har blitt viktige og avgjerande. Denne forskinga vil kunne gje styresmaktene og forvaltarar eit betre utgangspunkt for å dokumentere, forstå og handle i høve til dei dramatiske klimaeffektane som går føre seg i Arktis. 

Eit nytt initiativ blei lansert i 2013, dette handlar om å fylgje med på endringar i miljøforhold, som påviste klimaendringar. Ein samlar blant anna inn kjevar frå felte dyr, ei ordning som alt blei innført i 1983 og vidareført då ordinær jakt blei vedtatt i 1989. Så langt er 4000 kjevar av rein brukt av forskarar frå Norsk Polarinstitutt og Norsk institutt for naturforskning. Jegerane er difor svært viktige hjelparar i høve til å få inn viktige data.

(Denne artikkelen er i hovudsak basert på to artiklar skrivne av Åshild Ønvik Pedersen ,  Bjarte Benberg og Tor Punsvik i den nye boka ”Villreinen – biologi – historie – forvaltning” av Tor Punsvik og Johan Christian Frøstrup. Boka er gjeve ut på Friluftsforlaget.)

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Rettighetshaverne i Nordfjella har all grunn til å være fornøyd med årets kalvetelling som ble gjennomført med småfly onsdag 20. juli. I alt tretten flokker på til sammen 2254 dyr ble fotografert av mannskapet i flyet. Opptellinga ga følgende resultat: 279 bukker, 1278 simle/ungdyr og 697 kalver. Dette tilsier 54,5 kalver per 100 simle/ungdyr. 

Resultatet av kalvetellingene i de faste overvåkingsområdene Forollhogna, Knutshø, Snøhetta Øst, Snøhetta Vest, Reinheimen, Rondane Nord, Rondane Sør, Hardangervidda og Setesdal Ryflylkeheiene er ennå ikke kjent. Flokkene er fotografert, men Norsk institutt for naturforskning (NINA) har ennå ikke publisert resultatet. Ved tilsvarende kalvetelling i disse områdene i fjor toppet Forollhogna med 59,1 kalver per 100 simle/ungdyr. “Nest best” var Rondane Sør med 49,1 kalver per simle/ungdyr.

Se årets resultat i Nordfjella (pdf)

Alltid oppdatert informasjon i “Villreinen”

Overvåkingen av villrein publiseres årlig i årboka “Villreinen”. Til opplysning: Resultatet av kalvetellingene og strukturtellingene i 2015 står på side 70 – 71 i “Villreinen 2016”.  Ikke abonnent? Bestill årboka, du også.

villrein.no – Arne Nyaas

På Skutesteinen ved Storheddervatnet i Bykleheiane er fleire interessante ristningar i berget som viser omfattande jaktaktivitet i området. Mange av ristningane viser ulike dyr, flest reinsdyr. Her er òg fleire runeinnskrifter. Ekspertane har tidfest runeinnskriftene til 1100- eller 1200-talet, altså for nesten 1000 år sidan.

Skutesteinen langt vest i heia i Bykle kommune ligg berre eit par steinkast frå helleren som har gjeve området namn: Storhedder. Denne helleren er omtalt i Johannes Skar sitt bokverk  ”Gamalt or Sætesdal”: ”Dei overnatta i Storhedder, jegerane frå urgamle tider. Og det var så fin heller at du knapt såg maken. Han var plent som ei stove”. I taket i helleren er det rissa inn eit reinsdyr. Men det er på den karakteristiske Skutesteinen me finn den overhengande bergveggen som er sterkt dekorert med teikningar og runer. Arkeologar meiner at figurane er rissa inn for å gje lykke på jakt, altså at dei er nytta som magiske teikn. Til dømes finn me ein mann med spent langboge, sjølv om denne teikninga, som ein god del av dei andre ristningane, er relativt utydeleg. Grunnen er nok at sjølve steinen er ein kjempestor fyllittblokk, eit materiale som er lett å risse i, men som òg lett blir tært bort av ”tidens tann”.  

Dei mange dyrefigurane viser at det var jakta som førte folk til fjells, her er funne sju reinsdyr, to elgar, to revar og to andre dyr. Dette seier sitt om kva veidemannen var ute etter. Bogeskyttaren viser at i Storhedder budde veidemannen. Like under ”skuten” – overhenget – er restar etter ein steinmur, bak denne muren, bogestillet, venta bogeskyttaren på reinsdyra.

Runeinnskriftene har blitt studert inngåande av fagfolk, dei er frå 1100- og 1200-talet. Ei av dei har fått denne tydinga: ”Eg ville (gjerne) velje den møya som er fagrast i verda”. Sagt med andre ord: Her har kanskje veidemannen drøymt seg bort i einsemda langt inni heiane. 

Elles finn ein altså Storhedder omtalt i ulike forteljingar. Professor og folkeminnegranskar Olav Bø skriv om veidemannslivet at ”…i forteljingane om Storhedder mellom Bykle og Suldal møter vi veidaren i dei rette omgjevnader. Karakteristisk nok er det Setesdals-tradisjonen som mest utførleg fortel om veidemannslivet og om visse namngjetne veidarar.” Så nemner Bø blant andre Salmund som levde på heigarden Breive på 1600-talet. Folketradisjonen vil ha det til at denne Salmund var ein av dei fyrste som hadde eldvåpen og at han skaut ein uvanleg stor reinsbukk ikkje langt frå Storhedder. Denne bukken skal ha hatt ein ring i øyra, med farge som sølv. Salmund fletta bukken og mura kjøtet ned i ei ur, slik veidemennene gjerne gjorde. Skinnet tok han med seg til Storhedder, for det var der han heldt seg om nettene. 

Dette er berre ein del av ei heil segn, med klare teikn på å vera ei vandresegn. Me kan  ane at både helleren og Skutesteinen har vore i bruk kanskje heilt opp til våre dagar. Kan hende låg dei nettopp i denne helleren, tamreingjetarane som dreiv med kalvemerking på ein tange i Storheddervatnet ei gong på fyrste halvdel av 1900-talet. Eller villreinjegerar i nyare tid?  

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Ei omfattande og oppdatert bok om villreinen ligg no føre, hovudredaktør er Tor Punsvik og biletredaktør er Johan Christian Frøstrup. Med seg har dei  eit solid knippe av våre fremste fagfolk på feltet. Det handlar om villreinens biologi, historie og forvaltning.

Aldri har det kome ut ei så omfattande bok om ”fjellets nomade” – villreinen. Boka er på heile 445 sider og er rikt illustrert med foto, teikningar og grafar. Båe redaktørane har lang fartstid innafor fagfeltet: Hovudredaktør Tor Punsvik har brei erfaring frå alle nivå i norsk offentleg miljøforvaltning og arbeider i dag som viltforvaltar hjå Fylkesmannen i Agder-fylka med eit sentralt ansvar for villreinen i Setesdalsområda. Mange vil kjenne han som forfattar av ei rad bøker og mangeårig redaksjonsmedlem i årsskriftet Villreinen. Johan Christain Frøstrup er forleggar, fotograf og forfattar. Han har bak seg ei rekkje natur- og kulturhistoriske  bøker.

Heile 22 forfattarar bidreg med artiklar i boka i tillegg til redaktørane. Tema er: Reinens biologi og fysiologi, genetikk, reinsjakt i folketradisjonen, reinen og mennesket i forhistoria, Noreg som villreinland, villreinforvaltning og formidling, reinen i forskinga, og framtida for villreinen, der arealforvaltning er eit stikkord. Nemnast skal òg at Svalbardreinen er tilgodesett med to artiklar. Mange av artiklane omhandlar aktuelle problemstillingar tufta på  nyare forsking: frå nyvinningar og nye funn innafor arkeologien til genforsking og gps-data. Naturrettleiing er òg eit tema som har fått omtale. Verdt å merke seg er elles at 6 av dei 22 bidragsytarane er kvinner, ei nyvinning  seg sjølv.

Den mest omfattande artikkelen, ført i pennen av Punsvik med ulike medhjelparar, er ein gjennomgang av alle dei 23 villreinområda våre. Kvart område er presentert med kart, ei blanding av nye og historiske foto, samt ulike grafar: bestandsutvikling, felte rein m.m. 

Innimellom dei meir fagrelaterte artiklane finn me omtalar av profilerte fjellfolk og jegerar: Torjus Pytten, Øystein Mølmen, Kåre Guldvik og Jon Dale. Villreinforskar Terje Skogland har òg fått ein eigen artikkel. 

Rapporten ”Villrein og samfunn” frå 2004 er sjølve referansen for mykje av  framtidsvisjonane innfor temaet villreinforvaltning. At redaktør og forfattar Tor Punsvik i sin visjon for framtidas villreinfjell avslutningsvis i boka hentar fram nettopp denne rapporten, er difor naturleg. Han skriv: ”På tross av mørke skyer og dystre spådommer er  jeg langt mer optimistisk nå enn før ’Villrein & Samfunn’ prosjektet ble realisert.

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Norsk Villreinsenter Sør har akkurat avsluttet et kartleggingsprosjekt for villreinens arealbruk i Norefjell-Reinsjøfjell. Etter et lengre arbeid med sammenstilling av ulike data og lokale prosesser er det faglige kartgrunnlaget nå oppdatert. Det er viktig for både saksbehandling og planlegging i området.

I samband med de regionale planprosessene for våre ti nasjonale villreinområder hadde Norsk Villreinsenter ansvar med å fremskaffe det villreinfaglige grunnlaget. Dette var viktige kunnskapselementer i prosessene der hensynet både til villreinen og andre samfunnsinteresser skulle balanseres. Prosjektene var bestilt og finansiert av daværende Direktoratet for Naturforvaltning (nå Miljødirektoratet). I etterkant av de regionale planprosessene har både Miljødirektoratet, Norsk Villreinsenter og andre etterlyst et bedre kunnskapsgrunnlag også for de tretten andre områdene.

Norefjell-Reinsjøfjell var et av disse områdene. Her manglet data for flere av de fem kommunene, og det var dessuten lite sammenheng over kommunegrenser. Området er allerede sterkt utbygd med fritidsbebyggelse og ferdselen er stor. I tillegg er det planlagt flere nye utbyggingsområder. Behovet for oppdatering var stort.

Prosjektet i Norefjell-Reinsjøfjell er gjennomført av Norsk Villreinsenter Sør etter bestilling og finansiering fra Miljødirektoratet. En faglig prosjektgruppe bestående av representanter fra villreinutvalget, lokalt oppsyn, Fylkesmannens miljøvernavdeling og Universitet i Oslo har hjulpet til med innsamling, strukturering og kvalitetssikring av data. Gjennom det siste halve året har det vært gjennomført møter i alle fem kommunene, der intensjonen har vært å samle inn lokal erfaringskunnskap. Totalt har ca. 60 personer bidratt med viktig lokalkunnskap og innspill.

View fullsize

Nå er det nye kartet ferdig. Kartet består av en ytre avgrensning (villreinområdet), samt viktig funksjonsområder (beite-, trekk- og kalvingsområder). I tillegg er det utarbeidet en fyldig rapport, som oppsummerer kunnskapsstatus og dette prosjektet spesielt. Dataene er oversendt Miljødirektoratet, og vil om kort tid legges inn i Naturbasen, sammen med villreindata for andre områder.

Last ned kartet (grovskisset illustrasjonskart).
Last ned rapporten.

villrein.no – Anders Mossing