Villreinsenteret på Hjerkinn inviterer med dette til fagdag om villrein med fokus på villreinsykdommer og CWD tirsdag 7. juni på Hjerkinn. Tidspunkt: kl. 13.00 – 15.30.
Kjell Handeland, fagansvarlig for vilthelse ved Veterinærinstituttet, vil fortelle generelt om villreinsykdommer, med fokus på prionsykdommen CWD som nylig er påvist på både villrein og elg.
Ingeborg Stavne fra Mattilsynet vil fortelle om Mattilsynets rolle i forbindelsen med påvisningen av cwd. Hva har de erfart gjennom skrapesjuke-episodene på 90-tallet som kan ha overføringsverdi til situasjonen vi nå er oppe i? Videre vil hun fortelle om foreløpige planer for videre prøvetaking og undersøkelser av dyr i forbindelse med høstens jakt.
Det blir god tid til spørsmål.
Villreinsenteret spanderer kaffe og biteti.
Inviter gjerne med deg andre du tror kan ha interesse av denne fagdagen.
Av hensyn til møterom og kaffekoking, ønsker vi påmelding til Ingrid.nerhoel@villrein.no eller 99382736 senest fredag 3. juni.
Opplev villreinfjellet du også, bestill årets utgave av årboka “Villreinen”. Foto: A. Nyaas
“Villreinen 2016” er klar for salg/distribusjon fra 1. juni. Årets utgave er nummer 31 i ei ubrutt rekke siden førsteutgaven i 1986. Foto forside: A. Nyaas
“Villreinen 2016” er klar for salg/distribusjon fra 1. juni. Årboka er på 108 sider og har et stort utvalg av interessante artikler, rikt illustrert – totalt 46. Mange vil sette ekstra stor pris på møtet med Alf (80) og Per Aksel (70), to av hardhausene i oppsynskorpset i Nordfjella. En annen tøffing bosatt på Geilo er Arne Kofstad. Det første Arne gjorde som pensjonist, var å ta jegeprøven!
Årboka Villreinen har vært utgitt hvert eneste år siden førsteutgaven i 1986. Utgiver er Villreinrådet i Norge, organisasjonen for villreinutvalg og villreinnemnder. Årboka har alltid hatt stor anseelse og er den eneste publikasjonen som årlig formidler ny kunnskap om villreinen i Sør-Norge og på Svalbard.
Mange interessante artikler
Årets utgave har totalt 46 artikler, rikt illustrert. Av andre interessante artikler enn “gutta boys” på Geilo kan følgende nevnes: “Glimt frå 30 år med strukturteljingar”, “Storbukk hoppa i døden”, “Reinens historie smelter fram”, “Ein mystisk steingard på Hestefjellet i Ørsta”, “Jobber aktivt for villreinen” (portrett av Solveig bosatt på Dombås), “Hvorfor og hvordan forvalte ryper i store landskap?”, “Villreinforskning, radiosendere og røde lamper”, “Jaktmoral og dømmekraft”, “Foreløpige resultat av fredningssonene på Hardangervidda”, “I svalbardreinens fødestove”, “Ny giv for Villreinrådet – men årboka sliter”, “Jakt, fjell og vidde 2015” (tre sider med lesernes egne historier og bilder), “Har påvist dødelig sykdom” (Nordfjella), “Villrein plaget av parasitter” og “Tilbakeblikket 1986: 30 år siden Tsjernobyl”.
Bestill nå!
Prisen på årboka er 110 kroner (enkeltabonnenter), fritt tilsendt via Posten. Dersom rettighetshavere, utvalg og nemnder bestiller minimum 10 eksemplarer – og flere, gis det en rabatt på 25 kroner for hvert eksemplar, såkalt “bulkpris”.
En engasjert forsamling på det lokale villreinmøtet i Hjelmeland. Foto: Tor Punsvik
Det skjer mye spennende på villreinfronten i Setesdal Ryfylke, og i samarbeid mellom villreinlag, Statens Naturoppsyn (SNO), villreinnemnd og ansvarlig fylkesmann ble det holdt informasjonskvelder 23. mai i Åseral og 24. mai i Hjelmeland. Til sammen deltok nærmere 70 engasjerte folk på møtene. Mange aktører er involvert i forvaltning av hei og dyr, og rollene og ansvaret ble godt belyst.
Rett fra kalvingsland SNO kom rett fra kalvingsområdene og formidlet meg god innlevelse og bilder fra disse sårbare, men godt skjermede, områdene. Villreinen har hatt en god vinter og i juli får vi håpe på både gode kalveprosenter og gode tellingsforhold. Men SNO formidlet også kunnskap av mer den mer trasige typen, om nye sjukdommer som vi må være årvåkne og aktive i forhold til. I vinter ble det avlivet ei simle med fotråte i Valle, og naturoppsynet har sett at flere dyr har oppført seg mistenkelig. Det vil bli gitt mye informasjon i forkant av kommende jakt. I tillegg kommer den ennå skumlere påvisning av Cronic Wasting Disease (CWD) i Nordfjella under GPS-merking i april i år. Denne fryktede sjukdommen er nå også påvist hos elg i Trøndelag.
Orientering om GPS-merkeprosjektet Ansvarlig fylkesmann orienterte om pågående og tidligere radiomerkeprosjekter på villrein i Setesdal Ryfylke. Hvorfor, hvordan, hvem og hva har vi lært? Noe av det flotte og unike med prosjektene er den store bredden i deltakelse i prosjektene, som faglig ledes av Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) og hvor Norsk Villreinsenter Sør tar sekretæransvaret. Med sine om lag 3 % av Norges landareal og 20 % av vannkraftproduksjonen er Setesdal Ryfylke Norges kraftbatteri og villreinen har betalt en høy pris for disse viktige samfunnsgodene. Nå er det «pay back» tid og avbøtende og kompenserende tiltak for villrein står sentralt når NVE nå gjennomfører første store revisjon på kraftkonsesjoner i denne heia, for Sira Kvina kraftselskap. Her har kunnskap framskaffet gjennom GPS-merkeprosjektene avgjørende betydning.
Også i Åseral var fremmøte bra. Foto: Tor Punsvik
Villreinlaget Setesdal Ryfylke villreinlag har egne nettsider som gir viktig informasjon om lagets eget arbeid og det som ellers rører seg i disse heiområdene. Villreinlaget ble dannet i 1997, og skulle gjerne hatt større tilslutning fra rettighetshaverne. Det ble lagt vekt på betydningen av en aktiv rettighetshaverside, både for å sikre interessene til villreinen og rettighetshaverne. Villreinlaget har en aktiv rolle i pågående GPS-merke prosjekt, og foruten bestandsforvaltningen og jaktorganiseringen samarbeider de tett med SNO om oppsyn og tellinger, og med NINA i bestandsovervåkingen. Laget har nå tatt flere grep for å øke interessene for deltakelse hos rettighetshavere i sør og vest hvor interessen i dag er for lav. Blant annet oppfordres enkelt grunneiere å melde seg inn i laget uavhengig av lokal organisering.
Villreinnemnda Nemndas lokale representanter orienterte om sitt viktige arbeid, i første rekke med å sikre villreinhensyn i arealforvaltningen, samt at de sørget for den tekniske møtegjennomføringen og at all sult og tørste ble avverget. Vel blåst!
Små insekter kan være til stor plage for reinen. Det er særlig nese- og svelgbrems og hudbrems som kan skape problemer for reinen.
Brems er fluer, som i “ungdomsstadiet” opptrer som larver som lever inne i levende pattedyr. Larvene utvikler seg i huden, tamkanalen eller i nese/svelg/hals.
I april skrev villrein.no om hudbrems på bukk, med utgangspunkt i undersøkelser på Hardangervidda. Vi vil her fortelle litt mer om reinens nese- og svelgbrems.
Som navnet tilsier sprøyter reinens nesebrems nyklekte larver i området ved neseborene. Larvene vandrer så innover i nesekanalen og bihulene, hvor de etablerer seg. I løpet av vinteren blir de rundt 3 cm lange. Om våren løsner de fra neseveggen, reinen vil deretter «nyse ut» larvene, som lander på bakken og forpupper seg der. Puppene klekker etter 4-5 uker om sommeren, og etter parring vil hunn-bremsene igjen lete opp nye reinsflokker. Til tross for den beskjedne størrelsen på 11-18 mm lang, kan fluene nå en toppfart på 50 km/t.
Reinen blir påvirket på flere måter av bremsen. På varme, tørre sommerdager er de voksne bremsefluene spesielt aktive. Reinen vil oftest reagere med panikk på bremseangrep, og trekker opp mot fjelltopper og ut på snøfonner for å få mindre bremse- og andre insektplager. Blir reinen truffet med ei dose bremselarver vil den gjerne begynne å nyse febrilsk og gjemme mulen mot bakken. Flukt og urolig adferd fører til økt energibruk, samtidig som beitetiden blir redusert. Resultatet kan bli at dyra ikke får lagt seg opp nok fettreserver til vinteren, og immunforsvaret kan svekkes. Avhengig av mengde larver i dyret, kan belastningen være ekstra stor på ettervinteren når larvene begynner å bli store. Larvene suger da mye næring av vertsdyret. Infeksjoner kan også oppstå.
Larver funnet i svelget på en død reinsbukk i Knutshø villreinområde, mars 2016. Foto: Kristin Lund Austvik, Kvikne Utmarksråd
I mars ble det funnet en død reinsbukk i Knutshø villreinområde. Bukken hadde store mengder hudbrems og nese- og svelgbrems. Dyret var magert og i dårlig hold.
Kvikne Utmarksråd satte opp et viltkamera ved kadaveret i Knutshø. Der fikk de tatt noen stilige bilder av kongeørn og ravn på kadaveret. Se bildene på nettsida til Kvikne Utmarksråd.
CWD er for første gang påvist på elg i Europa. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
www.villrein.no har tidligere skrevet om ei villreinsimle i Nordfjella som fikk påvist Chronic Wasting Disease (CWD). Det var det første tilfellet av CWD i Europa. Nå har den dødelige sykdommen blitt påvist på en elgku i Midt-Norge.
Elgkua ble avlivet i Selbu kommune i Sør-Trøndelag 12. mai, og den ble sendt til obduksjon hos Veterinærinstituttet som påviste sykdommen. Etter at CWD ble påvist på ei villreinsimle fra Nordfjella villreinområde i april i år, er overvåkingen av hjortedyr intensivert i Norge. Dette kan ha bidratt til at sykdommen ble funnet på elgen i Selbu.
Dette kan by på nye utfordringer. Elgen lever ikke i flokk, slik som villrein, og har heller ikke den samme klare avgrensingen i bruk av leveområder. Elgen krysser både kommune- og landegrenser, og økt overvåking vil bli aktuelt for å følge med på sykdomssituasjonen. Miljødirektoratet har i dag to overvåkingsprogrammer for hjortevilt; et bestandsovervåkingsprogram og et helseovervåkingsprogram. De vil nå vurdere hvordan disse kan bistå i overvåking av CWD hos elg, og mer informasjon vil komme ut før høstens jakt.
Personell fra Statens Naturoppsyn (SNO) har vært til stede og overvåket årets reinkalving i Setesdal-Ryfylke. På de åpne villreinmøtene i Åseral mandag 23. mai og i Hjelmeland tirsdag 24. mai vil SNO formidle inntrykkene gjennom bilder og ord. Arkivfoto: A. Nyaas
Setesdal Ryfylke villreinlag, Villreinnemnda for Setesdalsområdet og koordinerende Fylkesmann for Aust- og Vest-Agder inviterer til lokale villreinmøter i Åseral og Hjelmeland mandag 23. mai og tirsdag 24. mai. Møtene er åpne og det settes av god tid til spørsmål.
Det skjer mye spennende i Setesdal Ryfylke villreinområdet for tiden, og 23. mai i Åseral og 24. mai i Hjelmeland vil folk kunne bli orientert om dette. Det er Setesdal Ryfylke villreinlag, Villreinnemnda for Setesdalsområdet og koordinerende Fylkesmann (for Aust- og Vest-Agder) som inviterer til informasjonsmøtene. Innhold:
Statens Naturoppsyn har da akkurat vært til stede og overvåket årets reinkalving og formidler inntrykkene gjennom bilder og ord.
Det gis en orientering om det pågående radiomerkeprosjektet som foregår i villreinområdet. Hva er målene og hva er oppnådd?
Setesdal Ryfylke Villreinlag er rettighetshavernes organisasjon og forteller om sitt ansvar og betydningen av å engasjere seg.
Møtene er åpne og det settes av god tid til spørsmål og diskusjoner. Det blir servert gratis kaffe/te og noe å bite i. Arrangørene ønsker alle velkommen!
Dette er programmet på det åpne møtet i Åseral mandag 23. mai (kommunestyresalen):
Kl. 19.00 – 19.15 Velkomst av villreinnemndas lokale medlemmer Jan Arild Bjørndal/ Kari Røynlid – kort orientering om arbeidet til Villreinemnda for Setesdalsområdet
Kl. 19.15 – 20.00 Ferske (og forventet sterke) opplevelser fra årets reinskalving & og noen ord om nyoppdaget sjukdommer på rein v/ Peter Hermansen i SNO
Kl. 20.00 – 20.15 Folk forsyner seg med kaffe og noe å bite i – som fortæres under de neste innleggene
Kl. 20.15 – 20.30 En rask gjennomgang av pågående GPS-prosjekt v/ Tor Punsvik hos Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder
Kl. 20.30 – 21.00 Setesdal Ryfylke villreinlag ved leder Kristian Eiken Olsen presenterer betydningen av at rettighetshavere har en aktiv rolle i villreinforvaltningen.
Kl. 21.00 – 22.00 Åpen post – drøfting av innlegg og med særlig vekt på lokalt engasjement
Dette er programmet på det åpne møtet i Hjelmeland tirsdag 24. mai (kommunestyresalen):
Kl. 19.00 – 19.15 Velkomst av villreinnemndas lokale medlem Lill Laugaland – kort orientering om arbeidet til Villreinemnda for Setesdalsområdet
Kl. 19.15 – 20.00 Ferske (og forventet sterke) opplevelser fra årets reinskalving & og noen ord om nyoppdagede sjukdommer på rein v/ Reidar Sandal i SNO
Kl. 20.00 – 20.15 Folk forsyner seg med kaffe og noe å bite i – som fortæres under de neste innleggene
Kl. 20.15 – 20.30 En rask gjennomgang av pågående GPS-prosjekt v/ Tor Punsvik hos Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder
Kl. 20.30 – 21.00 Setesdal Ryfylke villreinlag ved Kristian Steine presenterer betydningen av at rettighetshavere har en aktiv rolle i villreinforvaltningen.
Kl. 21.00 – 22.00 Åpen post – drøfting av innlegg og med særlig vekt på lokalt engasjement
Etter at det i midten av mars 2016 ble påvist Chronic Wasting Disease (CWD) hos ei villreinsimle i Nordfjella villreinområde, har reinen blitt fulgt opp tett.
Villreinflokk på vinterbeite. Foto: Olav Strand
Miljødirektoratet sitt feltpersonell, Statens naturoppsyn (SNO), har hatt ekstra oppmerksomhet rettet mot villrein etter at det ble klart at den syke simla fra Nordfjella villreinområde var bærer av CWD. SNO skal felle dyr de mistenker er smittet av CWD og sende inn prøver til analyse. Det finnes ingen behandling mot CWD, og dyr som er smittet vil uansett dø av sykdommen. Det er derfor ønskelig å avlive syke dyr for å redusere smittefaren. Til nå er ingen villrein felt på grunn av mistanke om sykdommen.
– For å kunne påvise CWD må de døde dyra undersøkes i laboratoriet. Ved avliving eller funn av døde villrein, sender SNO prøver til Veterinærinstituttet for undersøkelse, sier avdelingsdirektør Yngve Svarte i Miljødirektoratet.
I tillegg til eventuelt syke dyr, vil SNO i samråd med lokale villreinutvalg felle 10 villrein for å undersøke flere dyr. Miljødirektoratet har ingen indikasjon på at mange dyr er smittet, og de forventer heller ikke å finne CWD blant de 10 dyra som skal felles. Men dess flere dyr som blir testet, jo bedre oversikt over omfanget vil man få. Det er også foretatt CWD-prøver av enkelte villrein som er avlivet i forbindelse med tidligere vitenskapelige undersøkelser, det er heller ikke funnet spor av CWD hos disse.
Prøveresultatet fra den CWD-smitta simla i Nordfjella, viser ingen forskjeller i sykdommen i Norge, og den som finnes i Canada. Ifølge Veterinærinstituttet er det derfor grunn til å anta at CWD kan smitte mellom hjortevilt i Norge. Hjort som har dødd eller blitt påkjørt i nærheten av Nordfjella villreinområde, skal undersøkes.
Miljødirektoratet og Mattilsynet vil komme med nærmere informasjon til jegere i forkant av høstens jaktsesong.
Hjorteviltregistreret er nå revidert med tanke på innlegging av tellingsdata. Data fra både minimumstellinger, kalvetellinger og strukturtellinger kan legges inn.
Hjorteviltregisteret er en nasjonal database som skal sikre trygg og ensartet lagring av data. I databasen ligger fra før bl. a data for slaktevekter, tildelte dyr og felte dyr. Relativt nylig er systemet lagt til rette for registrering av tellinger fra villrein. De tellingene som kan registreres er:
Minimumstellinger
Strukturtellinger
Kalvetellinger
Miljødirektoratet håper at villreinnemndene kan bidra til økt oppmerksomhet rundt dette. Flere nemnder gir økonomisk støtte til telling av villrein. Ved tilskudd til tellinger, oppfordres villreinnemndene til be om at relevante tellinger skal registreres i Hjorteviltregisteret. Slik får alle tilgang på de samme telledataene, og det betyr også at dataene blir sammenlignbare mellom alle områder. Man trenger brukertilgang for å registrere tellingene, men alle kan se dataene gjennom innsynsløsningen.
Villreinnemndene avgjør om de selv ønsker å registrere telledata, eller om for eksempel en representant fra villreinutvalget gis tilgang til å gjøre jobben. For å få brukertilgang, registrerer man seg som ny bruker på www.hjorteviltregisteret.no. For veiledning og hjelp med Hjorteviltregisteret, kan Naturdata kontaktes på support@naturdata.no eller telefon 74 33 53 10.
Alle tellinger i overvåkingsområdene vil bli registrert i Hjorteviltregisteret i regi av overvåkingsprogrammet.
I løpet av de siste tiårene har reinens kalvingsområder på Hardangervidda endret seg mye. Foto: Anders Mossing
På Hardangervidda har man de siste tiårene observert en ganske markant endring av hvor reinen kalver. Svaret kan ligge i bedret kondisjon og tidligere kalvingstidspunkt.
Kalvingen er overvåket siden slutten av 1970-tallet. Med bakgrunn i årlige feltnotater (noen år mangler) har man gjenskapt en grovskala oversikt. I perioden frem til ca 1990 indikerer tilgjengelige datasett at dyrene stort sett kalvet i områdene nord for Hårteigen i Ullensvang og Eidfjord kommuner. På 1990-tallet hadde kalvingsområdene “flyttet seg” til områder sør for Hårteigen (mot Holmavatn og Kvennsjøen). Etter dette har områdene enda lenger sørøst vært mye brukt. De siste tre årene har faktisk alle de GPS-merkede simlene vært i områdene øst for Songa, og mesteparten av kalvingen har foregått i områdene rundt Bitdalsvatn og Skindalen.
Figuren viser veldig grovt hvordan reinens kalvingsområder har endret seg i perioden fra midt på 1970-tallet til i dag. 1 markerer perioden fra 1976-1990. 2 markerer perioden fra 1990 til midt på 2000-tallet. 3 er de siste ti årene. Illustrasjon: NVS/Anders Mossing.
Hva er det reinen søker på denne tiden av året? Villreinen har akkurat kommet seg gjennom en lang og tøff vinter, der de har tært hardt på oppsparte reserver. Simlene trenger tilskudd av proteiner, slik at de kan produsere energirik melk til kalvene, uten å måtte tære ytterligere på egen muskelmasse. Områder som er fremsmeltet og der ulike vekster skyter nytt liv er ettertraktet. Områdene de kalver i er i tillegg ofte kuperte, slik at simlene kan finne skjul for rovdyr.
Ikke akkurat ideelle forhold for reinen i kalvingstida. Proteinrike vekster som spretter frem der snøen har smeltet er hva de trenger nå. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Hva kan grunnen være? Dette har man ikke endelig svar på, men det foreligger gode antakelser fra forskerhold. På Hardangervidda har man ved flere anledninger hatt såkalte “overpopulasjoner”, der antallet dyr langt har overskredet bæreevnen. I perioder på slutten av 1960-tallet og midt på 1980-tallet har man hatt 20-25.000 dyr, kanskje mer. Dette på tross av et ønsket bestandsmål omkring 10.000 dyr. I begge periodene ble det innført høye jaktkvoter for å redusere bestanden. Midt på 1990-tallet var igjen bestanden i vekst, og en ny periode med høye kvoter ble iverksatt. I årene etter dette var bestanden meget lav, faktisk under 5000 dyr, og jakta ble stoppet i to år. Siden overbeitingen på 1980-tallet har man sett en forbedring i den stedsvise beitetilgangen vinterstid. Bedre vinterbeiter og en større andel voksen bukk i bestanden kan være en forklaring på at reinsdyra har kalvet noe tidligere enn hva de gjorde for tre, fire tiår siden, og kan hende kan endringene av kalvingsområdene forklares med den noe tidligere kalvingen.
Kart som viser det aktuelle området for Sira-Kvina reguleringen. Kartgrunnlag: NVE (til venstre) og Sirdal og Kvinesdal kommuner (krav om revisjon 2009).
Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder påpeker flere kompenserende og avbøtende tiltak som må gjennomføres for villreinen i Setesdal Ryfylke, i sin høringsuttalelse til vilkårsrevisjonen for Sira-Kvina reguleringen.
Etter krav fra Kvinesdal og Sirdal kommuner i 2009, har NVE åpnet for vilkårsrevisjon av Sira-Kvina reguleringen som ble gjennomført i årene 1963-1990. Sira-Kvina kraftselskap er landets største kraftprodusent med en årsproduksjon på 6 TWh, som utgjør cirka 5 prosent av all kraftproduksjon i Norge. Nedslagsfeltet knyttet til utbyggingen er stort og er på cirka 2700 kvadratkilometer.
Dette er noen av kravene som Fylkesmannen stiller i den pågående revisjonssaken, med tanke på villreinen i Setesdal-Ryfylke:
Regulanten må initiere oppstart og delfinansiering av vegetasjonskartlegging og overvåking gjennom bruk av satelitteknologi.
Regulanten må dekke kostnader ved flytting av Øyuvsbu, fjerning av hyttene Storsteinen, Hovatn og Kringlevatn, samt opprusting av hytta Litle Aurådalen. Fjerning og omlegging av turløyper er en del av dette.
Regulanten må utrede viltpassasjer over Svartevatn og deretter gjennomføre det alternativet som best tjener formålet innen samfunnsmessig økonomisk forsvarlige rammer.
Bruk av kraftmagasiner til båtferdsel: Fylkesmannen vil sterkt fraråde at det gis anledning til å gjennomføre tiltak som vil øke ferdsel som kan forstyrre villrein med utgangspunkt i de aktuelle kraftmagasinene.
Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder finner grunn til å minne om at Setesdal-Ryfylke er landets nest største villreinområde, og at området – fra naturens side – er vårt mest sårbare på grunn av et skrint grunnfjell med et svært beskjedent tilbud av vinterbeiter. Området er sterkt påvirket av kystklimaet med tining og frysing av snø, som tidvis gjør vinterbeitene utilgjengelige for villreinen. Frykten for klimaendringene er stor. Videre påpeker Fylkesmannen at dype daler og bratte fjellpartier vanskeliggjør dyras trekk mellom sesongbeitene.
Har forverret situasjonen for villreinen Fylkesmannen finner grunn til å minne om at vannkraftreguleringene i landsdelen har forverret situasjonen for villreinstammen og villreinforvaltningen:
Viktige beiteområder er satt under vann, særlig vår- og sommerbeiter.
Villreinområdet er fra alle kanter, utsatt for etstort utbyggingspress, aktivitet og ferdsel. Dette bidrar til at villreinen slutter å bruke arealer på grunn av unnvikelseseffekter.
De store magasinene har lagt viktige historiske villreintrekk under vann. Magasinene fungerer nå som effektive ferdselsårer for folk innen reinens kjerneområder. Vannstandsendringer gjør isen usikker for reinen å ferdes på i vinterhalvåret. De store vannkraftinngrepene har – i praksis – delt Setesdal-Ryfylke villreinområde inn i tre mer eller mindre isolerte enheter: 1. Et område nord for aksen Blåsjø-Botsvatn 2. Et område vest og sørvest for Svartevatn og 3. Det øvrige sentrale, søndre og østre del av villreinområdet. Delområde to har vært lite brukt av villreinen etter reguleringen av Svartevatn i 1973.
Avbøtende tiltak Vassdragsreguleringene har bidratt til endringer i leveområdene for villreinstammen i Setesdal Ryfylke, og nå er tiden inne til å vurdere flere avbøtende tiltak, påpeker Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. For en rekke aktuelle avbøtende tiltak ser Fylkesmannen det naturlig å avvente konklusjonene og anbefalingene fra GPS-prosjektet som ble startet i 2013 og som skal avsluttes i 2017. Etter at det pågående GPS-prosjektet er avsluttet vil Fylkesmannen vurdere krav som eksempelvis kan knyttes til:
Kostnader for å kompensere rettighetshavernes økonomiske tap ved opprettelse av jaktfrie soner for å øke reinens muligheter til trekk og rehabilitering i vestre og søndre del av villreinrområdet.
Delfinansiering av fysiske tiltak på veien mellom Brokke og Suleskard for å bedre reinens mulighet til å trekke over veien. Utbyggingen av Rosskreppfjorden har redusert reinens naturlige trekk nord-sør og beitebruk i dette området.
For fjellområdene mener Fylkesmannen at disse forholdene må tas med i revisjonen:
Et bedre kunnskapsgrunnlag som kan redusere skadeeffektene av vannkraftreguleringen på villreinen. (Det må utarbeides en kartfestet oversikt som viser reinens beitegrunnlag i Setesdal Ryfylke).
Tiltak for å redusere forstyrrende ferdsel til fots: Dekking av kostnader forbundet med flytting av DNT-Sør sin turisthytte Øyuvsbu til lokalitet lenger vest, i området ved Håheller. Dagens løypenett flyttes vestover mot Rosskreppfjorden. Dekking av kostnader ved fjerning av Stavanger Turistforening sine hytter Storsteinen, Hovatn og Kringlevatn, med tilhørende løypenett.
Dekking av kostnader ved opprusting av Stavanger Turistforening sin hytte i Litle Aurådalen (omlegging av fottrafikk til vestsiden av Svartevatn).
For å sikre økt bruk av områdene vest og sør for Svartevatn og dermed opprettholde disse områdene som del av villreinområdet i framtida, må regulanten pålegges fysiske tiltak gjennom konsesjonsvilkår. Regulanten må i første omgang pålegges å utrede aktuelle viltpassasjer over Svartevatn.
