diverse

Ellen Drangevåg frå Røldal/Fana kombinerer jobben som hyttetilsyn ved DNT’s sjølvbeteningshytte Hellevassbu med å drive reinsjakt på Røldal statsalmenning. Dette har ho drive med i mange år og trivst godt med det. Når ho har fått gjestene ut om morgonen på turisthytta, fer ho av garde på reinsjakt.

Røldal ligg i Odda kommune og er kjent som er fjellbygd med lange tradisjonar innafor reinsjakt og fjellfiske. Ein av dei viktige jaktområda for Røldal er nettopp området kring Hellevatn og Hellevassbu. Her finn me mange eldre steinbuer som har vore i bruk til fiske og reinsjakt, og nye hytter har kome til, fjellstyret har sine hytter her. 

Hyttetilsyn og jeger
Ellen Drangevåg kjenner terrenget her ut og inn etter å ha vore  hyttetilsyn og jeger her i mange år. Ho er ein av heller få kvinnelege jegerar i Røldal, kan ho fortelje. Men ho har mange ulike gjeremål, blant anna drive med vedlikehald og sjå etter at gjestene på sjølvbetjeningshytta  ordnar opp etter seg. Ho er òg med på transport og er med på å leggje ut bruer. Ellen tek òg oppgåva med å vera sosial på alvor og et gjerne kveldsmaten i lag med gjestene. Samtidig har ho god kontakt med jegerane som ligg i hyttene rundt turisthytta. Jaktradioen står på, og folk fylgjer spent med på om det er moglegheiter for dyr i området.

I byrjinga av jakta har det vore etter måten bra med jakting her inne, fortel Ellen, ho har sjølv vore med på denne jakta. Men så har dyra reist austover til Vinje og Telemark att. Då er det berre éin ting å gjera for røldølene: Leggje seg opp i nutane inn til grense mellom Sandviki og Urevatnet, i håp om at vestaveret som på ny har sett inn, kan føre dyra over grensa. 

Flokk på veg
Ein flokk på mellom 600 og 800 dyr blir observert eit stykke innpå telemarksida, og jegerane fylgjer spent med i kikkerten frå nutane, ein av dei er Ellen. Flokken nærmar seg og fleire jegerar fer i veg mot grenseområdet etter å ha høyrt på jaktradioen. Flokken er berre nokre hundremeter i frå, men då roar dei seg, tek til å beite og somme legg seg ned. Mykje storbukk er å sjå i flokken. Så er det berre for Ellen Drangevåg og dei andre jegerane å rusle tilbake til hyttene att, vel vitande at neste dag kan flokken koma til å krysse grensa att, men så spørs det på vinden? 

Men Ellen heng ikkje med hovudet, ho kjem til hytta og har ikkje ein gong tid til å eta. Nei, nei ho spør om nokon av gjestene vil vera med å leggje ut garn og få opp litt steikefisk i Øvre Hellevatn. Her er det helst for mykje fisk ifylgje Ellen, og difor er det bra at det blir fiska. Og neste morgon kan fiskarane dra opp 16 fine aurar, fisk som ho generøst delar med gjestene. 

Dei andre jegerane er nok på plass i nutane tidleg då Ellen er klar til å dra med børsa over skuldra, ho skulle nok gjerne ha vore litt tidlegare ute ho òg, men slik er det når ein må skjøtte fleire gjeremål. 

 

villrein.no – Kjell Bitustøyl

 

 

 

323 villrein ble slått rett i bakken av lynet på Hardangervidda. NRK Telemark opplyser at Meteorologisk institutt har sjekket koordinatene der villreinen befant seg. Laila Fodnes Sidselrud bekrefter at det trolig var lynet som drepte reinen.

– Det lynet jeg har funnet ble registrert i dette området. Dette er innenfor 400 meter fra der reinen ble funnet, så treffet kan godt ha vært midt i reinflokken. Lynet ble registrert fredag 26/8-16 kl. 13.27 lokal tid. Maksimal strøm i dette lynnedslaget var 63 ka, altså 63 000 Ampere, opplyser Laila Fodnes Sidselrud til NRK Telemark

Les mer om lynnedslag, forholdsregler og førstehjelp

 

 

villrein.no – Arne Nyaas

 

Reindriftseigar Arvid Jåma frå Fosen fortel at foreldra hans saman med dei andre i sijten Meidalsgruppa på Høylandet i Vestre Namdal tidleg på 1930-talet opplevde ein liknande tragedie som det som skjedde no på Hardangervidda. Dei mista over 100 reinsdyr i  lynnedslag. ”Foreldra mine måtte utsette flyttinga til Fosen til 1948/49 for å spare seg opp nye dyr”, fortel Jåma.

 

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Numedølen Håvard Kjøntvedt i Statens naturoppsyn på Rødberg i Buskerud trudde vel knapt sine eigne auger då han fredag 26. august kom over reinsflokken som var slegne i bakken og drept av lynet litt nord for innsjøen Vesle Saure på Vinje kommune sin del av Hardangervidda. Det var 323 daude reinsdyr i alt, simler og bukkar og 70 kalvar. Ingen kan hugse at så mange dyr, og då visst ikkje villrein, på denne måten har late livet på grunn av lynnedslag. 

Naturoppsyn i SNO på Skinnarbu Knut Nylend var den som fekk ansvaret for å gjera nyhendet kjent for omverda, han og Håvard Kjøntvedt har aldri opplevd maken til mediestorm omkring ei slik hending. Telefonane sto ikkje stille, og ikkje berre norske media, men òg frå Sverige og Danmark kom det telefonar. Naturoppsyn Kjøntvedt kan fortelje at til og med folk frå CNN tok kontakt. 

Sundag 28. august var folk frå SNO og representantar frå Norsk institutt for naturforskning (NINA) i området for å ta ut prøver av dei daude dyra. Området der dette skjedde ligg på privat grunn i Vinje kommune, i ei nordvendt helling ca 1250 meter over havet. Villreinjakta er i full gang og det har vore mykje dyr i området. Prøver blir tekne med tanke på mogleg smitte av CWD, resultata av desse er enno ikkje kjent. 

Veret har vore ekstremt denne dagen med regn, torever og lyn. Og jegerar som var eit godt stykke unna, i Stordalen, kunne kjenne det riste i bakken. Kva som skal skje vidare med dei daude kroppane er enno ikkje bestemt. Mange kallar det ein dyretragedie. ”Det hadde det vore om nokon hadde eigd dyra”, seier Knut Nylend, men ettersom dette er villrein, vil han heller bruke ordet naturkatastrofe.

 

villrein.no – Kjell Bitustøyl

Miljødirektoratet opplyser følgende på sin nettside: “Fredag 26. august kom Miljødirektoratets feltapparat, Statens naturoppsyn (SNO), over flokken som var slått av lynet, ved Vesle Saure i Vinje kommune. Det hadde vært dårlig vær i området. SNO var ute på oppsynsaktivitet i forbindelse med villreinjakta på Hardangervidda. De observerte 323 dyr i flokken, av begge kjønn. Fem villrein ble avlivet av SNO.”

SNO har vært på stedet igjen, sammen med seniorforsker Olav Strand fra Norsk institutt for naturforskning. Den tragiske hendelsen ble utnyttet for å finne ut om noen av dyrene var rammet av dyresykdommen Chronic Wasting Disease (CWD).

– Det er jo merkelig at slikt kan skje og det var et uvirkelig syn som møtte oss der inne. Værforholdene på fredag var helt spesielle med store nedbørsmengder. Flokken var på trekk oppover en bakke da lynet slo ned. Den store luftfuktigheten både på bakken og i lufta var nok en forklaring på hvorfor det døde så mange dyr, sier Olav Strand.

 

 

Les mer om dyretragedien i Vinje kommune:

• Miljødirektoratet
•  Norsk institutt for naturforskning (NINA).

 

 

villrein.no – Arne Nyaas

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Setesdal Austhei villreinområde strekkjer seg frå Haukeli/Edland i nord på Austsida av Riksveg 42 gjennom Setesdal og sørover i Aust-Agder og Telemark til og med Bygland og Fyresdal kommunar i sør. Vinterstamma er på ca 2000 dyr, men i år har ein under teljingane funne såpass mykje færre dyr enn tidlegare at kvoten for årets villreinjakt er sett ned med heile 50%.

 

Svein Ekre er leiar i Setesdal Austhei Villreinlag, han fortel at ein i år har valt å gå drastisk ned på kvotane for årets villreinjakt på grunn av at ein ikkje har funne så mange dyr i teljingane som tidlegare. Årsakene til nedgangen i bestanden meiner han fyrst og fremst er lekkasje over til Setesdal Vesthei og til Hardangervidda, utan at dette er dokumentert med sikre bevis. Generelt er området vanskeleg med omsyn til teljing, blant anna er det område særleg i sør der skog gjer det vanskeleg å telje dyr.

Også tidlegare har kvotane og avskytinga svinga sterkt i dette området, Ekre fortel mellom anna at vinteren 2014/15 hadde ein ising på vinterbeitet, då tyder mykje på at ein del dyr vandra over på Hardangervidda. Ingen radiomerka simler har derimot så langt kunna stadfest denne vandringa. Men merkeprosjektet er heller ikkje forlenga for dette området, slik at det pr i dag berre er to radiomerka simler. Dét gjer sjølvsagt ikkje situasjonane enklare i høve til å fylgje på med kvar dyra tek vegen. Og når ein ikkje har radiomerka dyr, må ein ty til andre utvegar, sjølvsagt mest nærliggjande er dette med ”sett” rein, slik ein hadde det før GPS-teknologien kom i bruk. I så måte kan ein indikator vera at dei fastbuande på Bjåen, dei øvste fjellgardane i Bykle, har hatt bukkar innpå jorda på groen kvar vår, i år skjedde ikkje dette i fylgje Ragnhild Bjåen. 

Ei anna utfordring for reinen på Setesdal Austhei er vegen mellom Valle og Tokke over Store Bjørnevatn som kryssar området. Her har ein fått god GPS-dokumentasjon på at dyra står og stangar og kvir seg for å krysse over vegen. Ei bekymring for dei som forvaltar denne reinstamma, er at det er godkjent planar for å byggje endå fleire hytter i Valle i dette viktige trekkområdet for reinen.

Når det gjeld kalvetilveksten er der i fylgje Svein Ekre ei betring frå fjoråret, teljinga i juni i år viste 52 kalvar pr. 100 simler, mot 49 året før. Han fortel at der er mange av dei som har jaktrettar som sjølvsagt er spente på kva retning dette vil ta, sjølv håpar han at avskytinga ikkje blir for god i år, slik at ein vil kunne få ei større stamme til neste år.

 

villrein.no – Kjell Bitustøyl

 

[Artikkelen er revidert 24.8.16]

Forekomsten av sykdommen CWD (Chronic Wasting Disease) skal kartlegges. I Nordfjella villreinområde skal hodene av all felt rein, samles inn og sjekkes av Veterinærinstituttet/Mattilsynet. Det samme skal hodene av 100 rein felt på Hardangervidda og hodene av 100 rein felt i Forollhogna. Mattilsynet og Miljødirektoratet har planene klare for å teste 20 000 hjortedyr, inklusive tamrein. I tillegg skal det tas prøver av hjortedyr som blir felt under jakt i utpekte områder.

 

Sykdommen CWD ble første gang påvist i Norge på ei villreinsimle i Nordfjella i mars i år. I forbindelse med merking ble det registrert ei død simle som senere fikk sykdommen påvist av Veterinærinstituttet. Dette var første gang sykdommen ble påvist i Europa. Og, CWD har aldri tidligere vært påvist i ville bestander av rein. Senere ble CWD påvist på to elger i Selbu. Prionsykdommer rammer sentralnervesystemet. Det finnes ingen behandling for sykdommen, og den er alltid dødelig.

 

To viktige informasjonsmøter

Mandag kveld var det informasjonsmøte/jegermøte i Aurland for villreinjegere fra Lærdal, Aurland og Årdal. Arrangører var Villreinutvalet for Nordfjella sammen med Villreinnemnda for Nordfjella/Fjellheimen og Norsk institutt for naturforskning (NINA). Tirsdag kveld var det infomøte for villreinjegere bosatt i Hemsedal, Ål og Hol. Møtested var Torpomoen i Ål i Hallingdal.

Interessen for møtene var stor både i Aurland og i Ål. Årets jaktkvote i Nordfjella er på 900 dyr, og villreinjegerne var «sugne» på å høre hva de går til i årets villreinjakt som starter lørdag 20. august – og hva som kreves av «meg» som jeger når hodet skal leveres for sjekk og analyse.

Lars Nesse, nemndsleder i Nordfjella/Fjellheimen, samlet to fulle hus. Nesten alle villreinjegerne «på vestsida» var på plass i Aurland idretts- og samfunnshus mandag kveld, både for å lytte til orienteringene, men også for å stille spørsmål. Det samme gode oppmøtet var det på Torpomoen tirsdag kveld. I tur og orden orienterte følgende sentrale personer: Kjell Handeland (Veterinærinstituttet), Bjørnar Ytrehus (viltveterinær i NINA), Erik Lund (seniorrådgiver i Miljødirektoratet), Olav Strand (forsker i Norsk institutt for naturforskning), Kåre Rudningen (pensjonert veterinær, utvalsmedlem i Nordfjella og organisator for innsamlingen i Nordfjella) og Julie Grimstad (veterinær i Mattilsynet med særskilt ansvar for dyrehelse). Den som styrte det hele med stø hånd, var Lars Nesse, leder i nemnda for Nordfjella/Fjellheimen.

 

Kjøttet skal være trygt å spise, men…………

– Vårt budskap til jegerne i Nordfjella og ellers, er at viltkjøttet er trygt å spise, uansett utfall av prøven. Dersom prøven er positiv, med andre ord at det påvises CWD, kommer vi ikke til å trekke inn kjøttet. Uansett, vi anbefaler at dere steiner ned slakteavfallet. Dette for å være på den sikre siden. Det vanskelige med denne saken er at EU er på oss hele tiden. Tre tilfeller på kort tid, en villrein og to elger, har skapt stor oppmerksomhet. Det er ikke tillatt å sende norske hjortedyr ut i Europa – og det er innført forbud mot saltslikkesteiner for hjortevilt, men ikke for småfé. Vi har et stort spekter av regler som vi må forholde oss til, røpet Julie Grimstad.

                                                                              ………………………………..

NB, siste (24.08.2016):  En uke etter informasjonsmøtene i Aurland og Hallingdal har Mattilsynet endret holdning til bruken av kjøttet. Dersom prøven er positiv, m.a.o. at CWD påvises, har Mattilsynet bestemt at kjøttet ikke skal spises. Mattilsynet skriver følgende på sin nettside:

“- Rådene vi nå har fått fra Folkehelseinstituttet og Veterinærinstituttet gjør at vi inntar en aktiv føre-var holdning knyttet til kjøtt fra dyr som tester positivt. Vi vurderer det fortsatt slik at det er svært liten risiko for at sykdommen skal smitte til mennesker, men for å være på den sikre siden kommer vi ikke til å godkjenne at kjøtt fra dyr som tester positivt skal spises.

– CWD er en dyresykdom. Det er aldri noen mennesker som har blitt smittet, og vi forstår at det er lett å bli urolig når vi nå innfører et slikt tiltak. Men dette er et viktig føre-var prinsipp for oss, sier Kristina Landsverk, fagdirektør i Mattilsynet.

– Denne føre-var holdningen er årsaken til at vi har bestemt at dyr som tester positivt ikke skal spises. Prøvesvarene vil komme fortløpende og tar ca 2 til 4 dager”. Les mer på Mattilsynets nettside

                                                                              …………………………………..

 

“Rask prøvesjekk”

– Vi kommer til å jobbe raskt med hodene som sendes inn. Resultatet legges ut via Hjorteviltregisteret, så følg med der, oppfordret Kjell Handeland.

– Dersom resultatet er positivt, med andre ord at det påvises CWD, vil vedkommende jeger få utstedt et nytt jaktkort. Vær trygg på det. Vi har likevel håp om at dette ikke blir aktuelt, røpet nemndsleder Lars Nesse.

 

                                                                                 …………………………………………

NB. Siste nytt ang. CWD fra Nordfjella (25.08.2016): Kåre Rudningen, utvalgsmedlem i Nordfjella og organisator for innsamlingen av hoder av all felt rein i Nordfjella, sendte i kveld (25.08.2016) denne eposten til de jaktfeltansvarlige i Lærdal:

“Hei!

5 jaktdagar og 90 hjerneprøver! Dette er ein imponerande innsats av alle, grunneigarar so vel som jegerar. 
No er også ein del svar på plass, 55 so langt eg kan sjå, ingen av dei med påvist sjukdom. Og når rutinane tydelegvis er på plass, lyt me tru at svara kjem raskare i framtida. 

Mattilsynet har bestemt at kjøt frå eventuelle positive dyr skal trekkjast inn. Når, eller viss eit dyr testar positivt, blir at jegeren blir kontakta av Mattilsynet som vil be om at alt kjøt og avfall blir innlevert. For oss her i Nordfjella blir ikkje dette store endringa, bortsett frå at det me har som ei frivillig ordning, no blir eit påbod frå styresmaktene. So får me berre vone at det ikkje blir mange dyr med påvist skrantesjuke. (Det er no bestemt at det norske namnet for CWD skal vera skrantesjuke.) 

Helsing Kåre”

                                                                                     ……………………………………………….

 

villrein.no – Arne Nyaas

 

Det nærmar seg reinsjakt, og då kan det vera interessant å lytte til kva eldre jegerar seier. Mange legg vekt på dette med å vera tolmodig og ta det med ro. Så må du vera god til å finne reinen, vita kvar han trekkjer og kvar det er sannsynleg at han dukkar opp. Veit du det, kan du setje deg ned og vente til han kjem.

Reinsjegeren Odd Slåtten i Hol i Hallingdal har fortalt dette: ”Eg mura meg opp eit slags bogestille. Dei andre jegerane reiste heim att – ’Ingen vits å sitje her’, sa dei. Eg sat og venta, visste at dyra ville sleppe seg ned her, visste at bukken ville begynne å trekke om kvelden. Eg fylte kvoten.”

Lokalhistorikaren Knut Hermundstad frå Valdres har skrive om villreinjakt i eldre tid i Valdres: ”Ein reinsjeger som stilte på reinen, laut leda seg varsamt fram til han var så nær reinen at ein såg vel augo hans. Det var eit gamalt merke på at ein var komen på passe hald.” Vidare skriv han: ”Snur reinen hovudet rett fram, eller vender bakenden rett mot skyttaren, lyt ein dra seg fort fram. Snur han sida til, lyt ein liggje dørgande still.” 

Vinden er sjølvsagt viktig: ”Dei gamle skyttarane tok då eit mjukt grasstrå om dei fann det, og eller eit hår tå hovudet eller or skjegget og heldt i været. Då kan ein ense vêrdraget om det er mest stilt. Ein lyt då stille seg fram mot veret. Om vêrdraget er veikt, kan likevel reinen få teften av skyttaren.”

 Så kjem Hermundstad med nokre råd når ein er fleire enn èin jeger. Då er det viktig å minne om at denne boka kom ut i 1964, og at mykje byggjer på eldre erfaringar frå jakt: ”Når to eller fleire skyttarar er komne så langt at dei har villreinen på skøthald, gjeld det å få livet tå så mange dyr som råd er. Den som var ustøast til å skyte, skaut gjerne fyrst. Det kalla dei stilleskøte. Den som skaut etterpå, skaut jagarskøte, eller skaut attpå. Dersom to skyttarar var vane med kvarandre, kunne båe skyte samstundes. Dei skaut unde smell, som dei sa.” 

Eit anna råd er at ”Såra rein søkjer alltid ned til vatn, om det er høve til det. Ofte la han seg ned like til vatnet og la hovudet ut etter vassflata.”

 Litt om det å overnatte i reinsfjellet. Mykje er sjølvsagt endra slik jakta er i våre dagar, det kan likevel vera eitt og anna tips: ”Av og til var det uteligging i reinsfjellet for veidarane. Stundom kunne det koma illver, så dei laut vera ute. Andre gonger dreiv dei med jakti så lenge at det vart uråd å koma under tak. Hadde dei skote rein, sveipte dei ikring seg hudene og la seg til i ei løgne. Var det ved å finne, gjorde dei opp varme. Men stundom laut dei springe rundt store steinar heile natti, så ein heldt varmen. Ei still, fin haustnott låg Ola K. Skjefte under ein stor stein  på Gravafjellet (Jotunheimen). Ei onnor natt krabba han inn i ei ur i Leirungsdalen. Han flekte turr torv av steinane og la seg under.”

Til slutt eit råd til dei som legg seg til i ei reinsbu eller ei skyttarbu: ”I buene låg det mest alltid turr ved. Det var frå gamalt fast sed at når villreinskyttaren gjekk or ei bu, skulle han hyre innatt ved til dei som kom. Den som forsømde dette, var ikkje aktande for ein skikkeleg jeger.”

Kjelde: Knut Hermundstad- Valdres bygdebok, kapittel V, Næringsvegane, digitalt tilgjengeleg på: http://www.nb.no/nbsok/nb/ffad4e149e9cb14b946980a4d8c1dd72?index=15#19

 

villrein.no – Kjell Bitustøyl