Årets kalvetelling i Nordfjella ble gjennomført den 20. juli. Tellinga viste 54,5 kalver per 100 simle/ungdyr – som er et meget godt resultat. Illustrasjonsfoto (hvor kalver er merket med gult): Arne Nyaas
Rettighetshaverne i Nordfjella har all grunn til å være fornøyd med årets kalvetelling som ble gjennomført med småfly onsdag 20. juli. I alt tretten flokker på til sammen 2254 dyr ble fotografert av mannskapet i flyet. Opptellinga ga følgende resultat: 279 bukker, 1278 simle/ungdyr og 697 kalver. Dette tilsier 54,5 kalver per 100 simle/ungdyr.
Resultatet av kalvetellingene i de faste overvåkingsområdene Forollhogna, Knutshø, Snøhetta Øst, Snøhetta Vest, Reinheimen, Rondane Nord, Rondane Sør, Hardangervidda og Setesdal Ryflylkeheiene er ennå ikke kjent. Flokkene er fotografert, men Norsk institutt for naturforskning (NINA) har ennå ikke publisert resultatet. Ved tilsvarende kalvetelling i disse områdene i fjor toppet Forollhogna med 59,1 kalver per 100 simle/ungdyr. “Nest best” var Rondane Sør med 49,1 kalver per simle/ungdyr.
Overvåkingen av villrein publiseres årlig i årboka “Villreinen”. Til opplysning: Resultatet av kalvetellingene og strukturtellingene i 2015 står på side 70 – 71 i “Villreinen 2016”. Ikke abonnent? Bestill årboka, du også.
Det mest tydelege av dei sju reinsdyrfigurane me finn på Skutesteinen. Teikning av bogeskyttaren etter ristninga i Skutesteinen. Foto: Kjell Bitustøyl
På Skutesteinen ved Storheddervatnet i Bykleheiane er fleire interessante ristningar i berget som viser omfattande jaktaktivitet i området. Mange av ristningane viser ulike dyr, flest reinsdyr. Her er òg fleire runeinnskrifter. Ekspertane har tidfest runeinnskriftene til 1100- eller 1200-talet, altså for nesten 1000 år sidan.
Skutesteinen langt vest i heia i Bykle kommune ligg berre eit par steinkast frå helleren som har gjeve området namn: Storhedder. Denne helleren er omtalt i Johannes Skar sitt bokverk ”Gamalt or Sætesdal”: ”Dei overnatta i Storhedder, jegerane frå urgamle tider. Og det var så fin heller at du knapt såg maken. Han var plent som ei stove”. I taket i helleren er det rissa inn eit reinsdyr. Men det er på den karakteristiske Skutesteinen me finn den overhengande bergveggen som er sterkt dekorert med teikningar og runer. Arkeologar meiner at figurane er rissa inn for å gje lykke på jakt, altså at dei er nytta som magiske teikn. Til dømes finn me ein mann med spent langboge, sjølv om denne teikninga, som ein god del av dei andre ristningane, er relativt utydeleg. Grunnen er nok at sjølve steinen er ein kjempestor fyllittblokk, eit materiale som er lett å risse i, men som òg lett blir tært bort av ”tidens tann”.
Dei mange dyrefigurane viser at det var jakta som førte folk til fjells, her er funne sju reinsdyr, to elgar, to revar og to andre dyr. Dette seier sitt om kva veidemannen var ute etter. Bogeskyttaren viser at i Storhedder budde veidemannen. Like under ”skuten” – overhenget – er restar etter ein steinmur, bak denne muren, bogestillet, venta bogeskyttaren på reinsdyra.
Runeinnskriftene har blitt studert inngåande av fagfolk, dei er frå 1100- og 1200-talet. Ei av dei har fått denne tydinga: ”Eg ville (gjerne) velje den møya som er fagrast i verda”. Sagt med andre ord: Her har kanskje veidemannen drøymt seg bort i einsemda langt inni heiane.
Elles finn ein altså Storhedder omtalt i ulike forteljingar. Professor og folkeminnegranskar Olav Bø skriv om veidemannslivet at ”…i forteljingane om Storhedder mellom Bykle og Suldal møter vi veidaren i dei rette omgjevnader. Karakteristisk nok er det Setesdals-tradisjonen som mest utførleg fortel om veidemannslivet og om visse namngjetne veidarar.” Så nemner Bø blant andre Salmund som levde på heigarden Breive på 1600-talet. Folketradisjonen vil ha det til at denne Salmund var ein av dei fyrste som hadde eldvåpen og at han skaut ein uvanleg stor reinsbukk ikkje langt frå Storhedder. Denne bukken skal ha hatt ein ring i øyra, med farge som sølv. Salmund fletta bukken og mura kjøtet ned i ei ur, slik veidemennene gjerne gjorde. Skinnet tok han med seg til Storhedder, for det var der han heldt seg om nettene.
Dette er berre ein del av ei heil segn, med klare teikn på å vera ei vandresegn. Me kan ane at både helleren og Skutesteinen har vore i bruk kanskje heilt opp til våre dagar. Kan hende låg dei nettopp i denne helleren, tamreingjetarane som dreiv med kalvemerking på ein tange i Storheddervatnet ei gong på fyrste halvdel av 1900-talet. Eller villreinjegerar i nyare tid?
Skutesteinen med overhenget ligg mellom ura og Storheddervatnet, ein lagleg plass for jakt. Foto: Kjell Bitustøyl
Ei omfattande og oppdatert bok om villreinen ligg no føre, hovudredaktør er Tor Punsvik og biletredaktør er Johan Christian Frøstrup. Med seg har dei eit solid knippe av våre fremste fagfolk på feltet. Det handlar om villreinens biologi, historie og forvaltning.
Aldri har det kome ut ei så omfattande bok om ”fjellets nomade” – villreinen. Boka er på heile 445 sider og er rikt illustrert med foto, teikningar og grafar. Båe redaktørane har lang fartstid innafor fagfeltet: Hovudredaktør Tor Punsvik har brei erfaring frå alle nivå i norsk offentleg miljøforvaltning og arbeider i dag som viltforvaltar hjå Fylkesmannen i Agder-fylka med eit sentralt ansvar for villreinen i Setesdalsområda. Mange vil kjenne han som forfattar av ei rad bøker og mangeårig redaksjonsmedlem i årsskriftet Villreinen. Johan Christain Frøstrup er forleggar, fotograf og forfattar. Han har bak seg ei rekkje natur- og kulturhistoriske bøker.
Heile 22 forfattarar bidreg med artiklar i boka i tillegg til redaktørane. Tema er: Reinens biologi og fysiologi, genetikk, reinsjakt i folketradisjonen, reinen og mennesket i forhistoria, Noreg som villreinland, villreinforvaltning og formidling, reinen i forskinga, og framtida for villreinen, der arealforvaltning er eit stikkord. Nemnast skal òg at Svalbardreinen er tilgodesett med to artiklar. Mange av artiklane omhandlar aktuelle problemstillingar tufta på nyare forsking: frå nyvinningar og nye funn innafor arkeologien til genforsking og gps-data. Naturrettleiing er òg eit tema som har fått omtale. Verdt å merke seg er elles at 6 av dei 22 bidragsytarane er kvinner, ei nyvinning seg sjølv.
Den mest omfattande artikkelen, ført i pennen av Punsvik med ulike medhjelparar, er ein gjennomgang av alle dei 23 villreinområda våre. Kvart område er presentert med kart, ei blanding av nye og historiske foto, samt ulike grafar: bestandsutvikling, felte rein m.m.
Innimellom dei meir fagrelaterte artiklane finn me omtalar av profilerte fjellfolk og jegerar: Torjus Pytten, Øystein Mølmen, Kåre Guldvik og Jon Dale. Villreinforskar Terje Skogland har òg fått ein eigen artikkel.
Rapporten ”Villrein og samfunn” frå 2004 er sjølve referansen for mykje av framtidsvisjonane innfor temaet villreinforvaltning. At redaktør og forfattar Tor Punsvik i sin visjon for framtidas villreinfjell avslutningsvis i boka hentar fram nettopp denne rapporten, er difor naturleg. Han skriv: ”På tross av mørke skyer og dystre spådommer er jeg langt mer optimistisk nå enn før ’Villrein & Samfunn’ prosjektet ble realisert.
Det foreligger nå et nytt kart og en ny rapport over villreinens arealbruk i Norefjell-Reinsjøfjell. Foto/illustrasjon: Anders Mossing
Norsk Villreinsenter Sør har akkurat avsluttet et kartleggingsprosjekt for villreinens arealbruk i Norefjell-Reinsjøfjell. Etter et lengre arbeid med sammenstilling av ulike data og lokale prosesser er det faglige kartgrunnlaget nå oppdatert. Det er viktig for både saksbehandling og planlegging i området.
I samband med de regionale planprosessene for våre ti nasjonale villreinområder hadde Norsk Villreinsenter ansvar med å fremskaffe det villreinfaglige grunnlaget. Dette var viktige kunnskapselementer i prosessene der hensynet både til villreinen og andre samfunnsinteresser skulle balanseres. Prosjektene var bestilt og finansiert av daværende Direktoratet for Naturforvaltning (nå Miljødirektoratet). I etterkant av de regionale planprosessene har både Miljødirektoratet, Norsk Villreinsenter og andre etterlyst et bedre kunnskapsgrunnlag også for de tretten andre områdene.
Norefjell-Reinsjøfjell var et av disse områdene. Her manglet data for flere av de fem kommunene, og det var dessuten lite sammenheng over kommunegrenser. Området er allerede sterkt utbygd med fritidsbebyggelse og ferdselen er stor. I tillegg er det planlagt flere nye utbyggingsområder. Behovet for oppdatering var stort.
Prosjektet i Norefjell-Reinsjøfjell er gjennomført av Norsk Villreinsenter Sør etter bestilling og finansiering fra Miljødirektoratet. En faglig prosjektgruppe bestående av representanter fra villreinutvalget, lokalt oppsyn, Fylkesmannens miljøvernavdeling og Universitet i Oslo har hjulpet til med innsamling, strukturering og kvalitetssikring av data. Gjennom det siste halve året har det vært gjennomført møter i alle fem kommunene, der intensjonen har vært å samle inn lokal erfaringskunnskap. Totalt har ca. 60 personer bidratt med viktig lokalkunnskap og innspill.
Nå er det nye kartet ferdig. Kartet består av en ytre avgrensning (villreinområdet), samt viktig funksjonsområder (beite-, trekk- og kalvingsområder). I tillegg er det utarbeidet en fyldig rapport, som oppsummerer kunnskapsstatus og dette prosjektet spesielt. Dataene er oversendt Miljødirektoratet, og vil om kort tid legges inn i Naturbasen, sammen med villreindata for andre områder.
Reinen i Brattefjell-Vindeggen går mye i skogsområdene i sør gjennom sommer og tidlig høst. Nå vil vi ha mer detaljert kunnskap om dette. Foto: Anders Mossing
Norsk Villreinsenter på Skinnarbu har igangsatt et prosjekt for å lære mer om reinens bruk av sørområdet i Brattefjell-Vindeggen. Gjennom en “spørreundersøkelse” blant jegere, fotturister, bærplukkere og andre ønsker man å samle inn lokalkunnskap. Bidrar du kan du vinne flotte gavekort!
Prosjektet inngår i villreinsenterets arbeid med å lage et mer helhetlig kart over villreinens arealbruk i Brattefjell-Vindeggen. Det er imidlertid utfordrende, spesielt i skogsområdene i sør. Gjennom store deler av sommeren og tidlig høst, går reinen i Brattefjell-Vindeggen langt ned i skogen, og det er ikke lett å holde oversikt over hvor de er. Nå forsøker villreinsenteret en “spørreundersøkelse” for å se om det kan generere observasjoner til prosjektet.
Hvem som helst som har observert rein i skogsområdene i sør kan delta, uansett når det var eller hvor mange dyr som ble sett. Har du plukket bær og plutselig stått ansikt til ansikt med villrein, vil vi gjerne vite om det. Har du fått bilder på viltkamera, så send inn dine observasjoner.
Vi har laget et enkelt skjema med kart, der man kan notere sine observasjoner. Alle som sender inn er med i trekningen av to gavekort på henholdvis kr. 3000,- og kr. 2000,-.
Utfylte skjema kan sendes til Norsk Villreinsenter Sør, v/Anders Mossing, Skinnarbu, 3660 Rjukan eller til anders.mossing@villrein.no. Frist for innsendelse er 15. november 2016. Det betyr at du/dere kan ta med observasjoner som evt. gjøres i sommer eller høst.
Årets “Gaustaguide” Vilde Starup er klar for mange flotte turer til Gaustatoppen. Foto: Marianne Singsaas
Sommeren 2015 hadde Gaustatoppen i Tinn i Telemark rekordbesøk, med rundt 80 000 besøkende. Norsk Villreinsenter har sammen med en rekke samarbeidsaktører etablert “Gaustaguiden”, som gir publikum en gratis guidet turopplevelse til toppen.
Etter fjorårets rekordbesøk på Gaustatoppen kontaktet Norsk Villreinsenter en rekke samarbeidsaktører for å se om vi kunne starte et samarbeidsprosjekt som både naturen, turistene og næringen kunne vinne på. Alle tente på idéen, og resultatet ble “Gaustaguiden”.
“Gaustaguidens” engasjerte samarbeidsaktører er Verneområdestyret for Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde, Gaustabanen, Visit Rjukan, Statens Naturoppsyn og DNT, i tillegg til Norsk Villreinsenter.
Hver dag fra onsdag til søndag, fra 1. juli til 20. august, med start kl 10.00 fra Svineroe, kan du bli med “Gaustaguiden” til topps. I løpet av den 3,6 km lange turen vil du lære om natur, kultur, geologi og historie, samtidig som du blir ledet trygt til toppen. Turen er gratis, helfinansiert fra Norsk Villreinsenter. Mer informasjon finner du på VisitRjukan.
For Villreinsenteret gir Gaustaguiden en unik mulighet til å nå fram til de besøkende med informasjon om de store naturverdiene som omgir Gaustatoppen, for turistene gir det mulighet for en ekstra spiss på opplevelsen, og for næringen er det et tilbud som kan styrke og bygge opp under aktivitetene de selv tilbyr. Gaustaguiden ser vi derfor på som en vinn-vinn-vinn-løsning for naturen, turistene og næringen.
En engasjert og bredt sammensatt forsamling diskuterer muligheten for oppstart av et prosjekt for å registrere ferdsel på Hardangervidda. Foto: Marianne Singsaas
Mandag 20. juni var et bredt spekter aktører samlet på Norsk Villreinsenter på Skinnarbu. Temaet var muligheten for oppstart av et prosjekt for å registrere ferdsel på Hardangervidda. Behovet for slik kunnskap er stort og ved at mange aktører drar i samme retning kan positive synergieffekter skapes.
Temaet ble drøftet på vårmøtet for Hardangervidda i april, og i etterkant har Hardangervidda villreinutval tatt initiativ til dette møtet. Representanter fra fylkeskommuner, fylkesmenn, Statens Naturoppsyn, Hardangervidda villreinutval, villreinnemnda for Hardangerviddaområdet, Hardangervidda Grunneigarsamskipnad, Fjellstyret og Norsk Villreinsenter var til stede.
På møtet ble mulig gjennomføring og finansiering av et prosjekt med ferdselsundersøkelser på Hardangervidda drøftet. Vegard Gundersen fra Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) deltok også på møtet. Gundersen har gjennomført ferdselskartlegging i mange andre villreinområder, og han presenterte et utkast til prosjektskisse som grunnlag for drøfting.
Vegard Gundersen fra NINA har jobbet mye med slike prosjekter, og presenterte bl. a utkast til prosjektskisse. Foto: Marianne Singsaas
Møtedeltagerne var svært positive til prosjektet. Flere aktører har prosjekter på gang, både knyttet til besøksforvaltning i nasjonalparken, og til handlingsprogrammet for de regionale planene. Ved å dra i samme retning skapes det synergieffekter som alle aktørene drar nytte av.
Sekretær for Villreinutvalget, Svein Erik Lund mener at fokus må ligge på hvilken kunnskap man trenger i årene som kommer. Det trengs gode data både for å svare på de problemstillingene som allerede er reist, og de som kommer til å dukke opp i framtiden. Prosjektet skal fokusere på å skaffe til veie et godt kunnskapsgrunnlag for de beslutninger som skal tas framover, blant annet når det gjelder rullering av regional plan og forvaltningsplan.
Allerede i år blir det satt ut 20 ferdselstellere, hovedsakelig sørvest på Hardangervidda. Målet er imidlertid å jobbe for å lage et større, flerårig prosjekt, som kan favne hele vidda. Fram mot jul vil interimstyret, bestående av Svein Erik Lund (villreinutvalet), Vegard Gundersen (NINA) og Marianne Singsaas (Norsk Villreinsenter Sør) jobbe fram en prosjektbeskrivelse og en foreslått organisering av prosjektet. Det blir viktig med en bred sammensetning i arbeidet fremover, og kommunene og turistnæringen rundt vidda vil også dras inn i arbeidet.
Kjell Handeland fra Veterinærinstituttet fortalte om CWD.
Onsdag 7. juni arrangerte Villreinsenteret på Hjerkinn fagdag om villreinsykdommer med fokus på den smittsomme prionsykdommen CWD (Chronic Wasting Disease) som nylig er funnet på villrein og elg i Norge. Det er tydelig interesse for temaet, og rundt 40 mennesker tok turen til Hjerkinn denne dagen. Kjell Handeland fra Veterinærinstituttet og Ingeborg Stavne fra Mattilsynet sto for den faglige formidlingen.
Etter at det i mars/april 2016 ble påvist CWD på ei villreinsimle i Nordfjella villreinområde, er det blitt et massivt fokus på denne sykdommen. Tilfellet i Nordfjella er det første dokumenterte tilfellet av CWD i Europa. I mai og juni ble det også dokumentert CWD på to elger i Selbu. Sykdommen forekommer på hjortedyr i en del områder i Nord-Amerika, og i områder der CWD er vanlig er rundt 0,5-5 % av dyra smitta.
Under følger en oppsummering av foredragene som ble holdt av Handeland og Stavne. Lenker til foredragene finnes under “Flere nyttige lenker” lengre ned i saken.
Hva er CWD?
CWD er en såkalt prionsykdom, som går på hjortevilt. Prionsykdommer forårsakes av en feilfoldet, unormal form av prionproteinet, et protein som finnes normalt i kroppscellene og spesielt i hjernen. Kroppen klarer imidlertid ikke å bryte ned syke prionproteiner, og disse vil hope seg opp i, og ødelegge hjernen. Sykdommen er alltid dødelig.
Skrapesyke hos sau og geit, Creutzfeldt-Jacobs sykdom hos menneske og kugalskap hos storfe er eksempler på andre prionsykdommer.
Generelt om CWD: – Tiden fra smitte til vi ser sykdomstegn er svært lang, fra 1,5 år til flere år – Sykdommen opptrer oftest hos unge, voksne dyr (2-5 år gamle) – Smittestoffet skilles ut via avføring, urin og spytt, og kan overleve flere år i miljøet – Dyr kan smittes via miljøet, eller gjennom direkte kontakt med syke/døde dyr – Sykdomstegn:
o Unormal oppførsel (for eksempel kan dyre bli mindre sky) o Vekttap – avmagring o Ukoordinerte bevegelser o Mot slutten: hyppig drikking og urinering
– I en tidlig fase av sykdommen kan dyra dø av akutt, stressindusert hjertesvikt – Flere lidelser kan ha samme sykdomstegn som CWD, og dyret må undersøkes for å stille diagnose
I Nord-Amerika har CWD vært kjent i rundt 40 år, og det presiseres at det ikke er påvist noen tilfeller der CWD har smittet over på mennesker eller husdyr.
Videre oppfølging
Det er svært viktig med løpende overvåking av syke avliva og selvdøde dyr (såkalte risikogruppedyr). Det er blant disse det er størst mulighet for å fange opp sykdommen. Ta kontakt med Mattilsynet på tlf. 22 40 00 00 dersom du vet om dyr som burde undersøkes. Dette gjelder i hele landet, og for alle arter hjortedyr: villrein/tamrein, elg, hjort/oppdrettshjort og rådyr.
For å undersøke om dyret har CWD, må det tas prøver av hjernen. Selv tidlige faser av sykdommen kan påvises i lymfoid vev i hjernen. Hele hoder kan sendes inn til undersøkelse, alternativt kan Mattilsynet eller annet kvalifisert personell ta ut prøve av hjernen for så å sende dette til Veterinærinstituttet som gjennomfører laboratorieundersøkelsene.
Det ble foretatt rundt 13000 CWD-undersøkelser av viltlevende og tamme elg, hjort og rådyr i Norge og Europa i perioden 2006-2009, men ingen av disse påviste funn av CWD. European Food Safety Authority (EFSA) konkluderte i 2010 med at antall prøver var for lite til å utelukke at det forekom CWD i Europa. Kjell Handeland blir ikke overrasket om det blir gjort flere funn av CWD i Norge i løpet av høsten. Han uttaler at vi trolig kun «har sett toppen av isfjellet, men la oss håpe isfjellet er lite.»
Det endelige prøveprogrammet for høsten er ikke helt bestemt, men så langt er tanken å undersøke så mange dyr som mulig av villrein som felles i Nordfjella til høsten. I tillegg skal trolig hjort i Sogn og Fjordane og elg og hjort i området rundt Selbu og Stjørdal undersøkes. Tamrein i både Sør- og Nord-Norge skal undersøkes i forbindelse med slakting. Det diskuteres å etablere et eget overvåkingsprogram for CWD i regi av Mattilsynet på viltlevende hjortedyr i 2017.
Handeland forklarer at man i første omgang bør undersøke situasjonen grundig i områder der det er gjort CWD-funn. For villrein innebærer dette at situasjonen i Nordfjella bør kartlegges, før man tar mer «tilfeldige» prøver i andre villreinområder. I Nordfjella er det derfor ønskelig at det tas prøver av så mange felte villrein som overhodet mulig høsten 2016. Innsamlingen her skal organiseres av Miljødirektoratet i samarbeid med Veterinærinstituttet. Prøvene skal fortløpende undersøkes av Veterinærinstituttet, med svartid innen 5 dager. Resultatet skal tilgjengeliggjøres for jegeren via egen cwd-side i Hjorteviltregisteret. Prøver av risikogruppedyr skal tas uansett område.
Ingeborg Stavne fra Mattilsynet fortalte om Mattilsynets rolle i forbindelse med CWD.
Miljødirektoratet holder på å opprette ei egen nettside med informasjon til jegere. Denne blir etter hvert tilgjengelig på lenken: www.miljodirektoratet.no/cwd
For å unngå spredning av smitte fraråder Mattilsynet foring av vilt. Saltsteinplasser er til eksempel mulige smittekilder.
Flere av møtedeltakerne etterlyste en tydelig instruks på hva man skal gjøre dersom man oppdager dyr man mistenker er syke. Dette skal komme på plass i god tid før jakta.
Handeland fortalte også om svelgbrems, hudbrems, hjernemark og fotråte. Vi har tidligere skrevet om svelgbrems, hudbrems og fotråte her på villrein.no. For å finne disse artiklene, trykk på «nyhetsarkiv» under de 6 nyhetssakene, da får du opp en søkefunksjon, og kan søke opp det du er ute etter, (se http://www.villrein.no/aktuelt ). Felles for alle disse sykdommene og parasittene er at smittepresset og belastningen øker dersom reinen blir gående på samme areal gjennom året. Det er derfor viktig å ta vare på, og helst reetablere reinens leveområder og trekkmuligheter mellom sesongbeiter.
Fagdagen i regi av Villreinrådet i Norge skaper stor interesse. Årets arrangement på Skinnarbu Nasjonalparkhotell i dagene 1. og 2. juni samlet i overkant av 70 deltagere. Her forteller Marianne Singsaas, leder ved Norsk Villreinsenter Sør, om villreinsenteret og området. Foto: A. Nyaas
“Villreinrådet i Norge”, som er interesseorganisasjonen for villreinutvalg og villreinnemnder, har med tilfredshet registrert den store interessen for de årlige fagdagene. Den første ble arrangert på Øyer i juni 2014, den andre på Oppdal i fjor og den tredje på Skinnarbu for noen dager siden.
Villreinrådet legger stor flid og mye arbeid i programmet for fagdagene. Christian Hillmann, sekretær i Villreinrådet og til daglig rådgiver i Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er en viktig “nøkkelspiller” når programmet “snekres”. Et 60-talls interesserte deltok på fagdagen i 2014 og et 70-talls på Oppdal i fjor, og det samme antall på Skinnarbu i år. Oppslutningen om årets fagdag var faktisk større enn antall tilgjengelige rom på hotellet (ved påmeldingsfristen).
Fra venstre i horisonten: Hardangervidda Nasjonalparksenter, Norsk Villreinsenter Sør og Skinnarbu Nasjonalparkhotell. Foto: A. Nyaas
Skinnarbu Nasjonalparkhotell. Foto: A. Nyaas
Kristin Nordli, seniorrådgiver i Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) orienterte om arbeidet med de regionale planene og forventningene som stilles til disse. Foto: A. Nyaas
Dette panelet bestående av fra venstre Vemund Jaren (Miljødirektoratet), Olav Strand (Norsk institutt for naturforskning), Kjell Handeland (Veterinærinstituttet) og Siri Bøthun (sekretær i Nordfjella og Fjellheimen villreinnemnd) ble bedt om å besvare spørsmålet: Hvordan vil forholdene være for villreinen om 100 år? Ordstyrer var Tor Punsvik, viltforvalter hos Fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder. Foto: A. Nyaas
På tampen av dag én var det omvisning i villrein- og fjellrevutstillingen ved Hardangervidda Nasjonalparksenter. Her er det Hallvard Urset, leder i Forollhogna villreinutvalg, som ser seg om. Foto: A. Nyaas
Terje Skogland (1942-1994) regnes av mange som en av våre aller fremste villreinforskere. I Hardangervidda Nasjonalparksenter vies han stor plass. Foto: A. Nyaas
Vemund Jaren fra Miljødirektoratet ønsket velkommen til oppstartsseminaret. Foto: Anders Mossing
31. mai til 1. juni var sekretærene for villreinnemndene samlet på Skinnarbu. Gjennom et lunsj til lunsj-opplegg arrangert av Miljødirektoratet og Norsk Villreinsenter Sør fikk deltakerne innføring i en rekke sentrale temaer knyttet til deres arbeidsoppgaver.
Slike samlinger er viktig for kunnskapsheving, samkjøring, samarbeid og utveksling. Temaer som rolleforståelse, organisering, økonomi, arkivsystem, planarbeid og kommunikasjon gjennom www.villrein.no er eksempler på hva som sto på dagsorden.
Her kan man laste ned programmet for samlingen og de enkelte foredragene.
