“Villreinen 2017” er på 108 sider – og kommer fra trykkeriet i slutten av mai. Faste abonnenter er de første som mottar bladet som da er plastpakket. Bildet over viser noe av innholdet i årets utgave. Illustrasjon: Arne Nyaas
«Villreinen 2017» er sendt til trykk og vil være klar for salg/distribusjon i månedsskiftet mai/juni. Den første årboka ble utgitt i 1986. Etter 32 år med det redaksjonelle ansvaret plassert i Dalsbygda i Hedmark, skjer det endringer fra neste års utgave. Fred Ivar Aasand (57), opprinnelig fra Eggedal i Buskerud, er tilsatt som ny redaktør.
Opplagsmessig har «Villreinen» slitt de siste årene. Årboka trykkes i 6000 eksemplarer, men har i perioden 2002-2016 i snitt ikke solgt mer enn cirka 4 300 blad per år. Det store spørsmålet er hvorfor? – Er aktuelle saker om villrein og villreinforvaltning av generelt liten interesse for jegere og grunneiere? spør undertegnede som om tre uker takker av etter 13 år som redaktør. Det gode med redaktørskifter er at «nye koster feier best». Villreinrådet i Norge har uansett ikke til hensikt å slutte med utgivelsene av «Villreinen». Den trykte utgaven kommer til å bestå, i alle fall i noen år framover.
Innholdsmessig har «Villreinen 2017» mye å by sine lesere på, eksempelvis villreinjakt i Snøhetta-området, reinsjakt til ulike tider over et langt tidsrom i Møre-fjella, et møte med en gammel venn, Tor med hammer´n som slo til på Hardangervidda, dødsårsaker og forstyrrelser av fjellrev i høgfjellet, konsesjonsvilkår under endring, skrantesjuka i Nordfjella og vegen videre, rovviltet og villreinen, Anne Eline som tar bilder du MÅ legge merke til, svalbardreinen som beiter blant stein og grus i et grønt Arktis – og Nasjonalbiblioteket som skattkammer for alle som søker informasjon.
Alle faste abonnenter mottar «Villreinen 2017» rett etter utgivelse, det samme gjør alle bidragsyterne.
Fred Ivar Aasand (57) er tilsatt som ny redaktør for årboka “Villreinen”. Foto: Privat
Fred Ivar Aasand (57) er tilsatt som ny redaktør for årboka “Villreinen”. Interessen for stillingen var meget stor. Villreinrådet i Norge mottok i alt 13 søknader fra vel kvalifiserte personer, mange med bred pressefaglig bakgrunn.
Reinen i Nordfjella skal bort, men sentral og lokal forvaltning er ikkje heilt samde om tidsaspektet. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Mattilsynet sine tidsfristar er urealistiske, meiner lokalforvaltninga i Nordfjella. I eit brev til ansvarlege styresmakter og statlege organ underteikna av villreinnenmda for Nordfjella og Fjellheimen og villreinutvalet for Nordfjella, ynskjer ein å åtvare mot Mattilsynet sin nyleg framlagte saneringsplan for villreinstamma i Nordfjella sone 1.
Brevet ble sendt i forrige uke. Denne uka blei det klart at Landbruks- og matministeren har besluttet at Mattilsynets anbefalingar skal fylgjes opp. Grunngjevinga for skepsisen i brevet er at saneringsplanen med oppgjeven tidsfrist 1. mai 2018 i fylgje underskrivarane ligg langt frå dei naturgjevne realitetane og ikkje tek nok omsyn til dyrevelferd. Dei stiller òg spørsmål ved om ein i det heile greier å gjennomføre planen innan framsett dato.
Det lokale forvaltingsnivået i Nordfjella kjenner seg i fylgje nemnde brev ikkje heilt att i det biletet av stor semje som er skapt utover omkring strategien til Mattilsynet som baserer seg på den såkalla VKM-rapporten (frå Vitenskapskomiteen for mattrygghet). For sjølv om dei stiller seg bak at stamma lyt sanerast for å fjerne skrantesjuke, er dei ikkje samde i tidsfristane som Mattilsynet har kome opp med.
Kritiske til masseslakt på kort tid Villreinforvaltinga for Nordfjella har spela inn framlegg om å auke løyve for jakt frå 900 dyr i 2016 til totalt 3800 dyr i 2017, dette utifrå ein plan om tilpassing i høve til ny kunnskap om skrantesjuke som kjem inn undervegs. Frå lokalt hald seier ein direkte ut at det ikkje er samsvar mellom dei føresetnadane som var lagt og dei tiltaka Mattilsynet no har planlagt. Konkret betyr dette at ein er kritisk til masseslakt på kort tid, og at ein meiner det finst alternativ der lokal forvalting, grunneigarstand og jegerstand kjem sterkare inn i biletet, i staden for å svekke samarbeidet med desse. Dette utspelet handlar såleis om å orientere involverte partar og det offentlege på breitt grunnlag.
Kor mykje hastar det? Det lokale forvaltingsnivået meiner at den av Mattilsynet føreslegne ”lokale tiltaksgruppa” sjølve må kunne ha påverknad på tidspunktet for fullføring av saneringsplanen, ikkje minst av di ein skal fylgje opp evaluering av ny kunnskap undervegs. Ein viser òg til at smittespreiinga verkar til å gå langsamt, dette basert på dei erfaringane som finst frå andre stadar. Og så seier ein at der vil vera fullt høve til å handle raskt om smitteomfanget aukar på.
Kringliggjande område ”Håpet om at smitten har oppstått i Nordfjella må ikkje gjera oss blinde. Smittekjeldene er sterkt underkommuniserte,” står det å lesa i brevet. Ein er oppteken av at ei undersøking av andre kringliggjande område må vera første grepet, ikkje minst med tanke på at ein skal opprette ein ny bestand med friske dyr i Nordfjella, noko som er ein føresetnad for å lykkast.
Villreinforvaltinga for Nordfjella ber avslutningsvis om at det blir lagt ned ein maksimal innsats for å kartleggje i andre hjorteviltbestandar i Noreg. Dei skriv òg: ”Me vil be om at departementet og/eller dei ansvarlege direktorata ikkje låser framdriftsplanen i forkant av arbeidet med ein konkret bekjempingsplan.”
Prøvetakingsutstyret er klart til høstens jakt. Foto: Jørn Våge/Veterinærinsituttet
Det er nå utarbeidet felles informasjon om prøvetaking for å kartlegge utbredelse av skrantesjuke. Blant annet er det laget et foredrag som skal kunne benyttes ved kursing av jegere og generelt på lokale informasjonsmøter.
Foredraget gir informasjon om hvilke områder som prioriteres, hvordan prøvene skal tas, merkes, registreres på nett og leveres.
Det er under planlegging en rekke lokale informasjonsmøter rundt de prioriterte områdene. I tillegg legges det opp til frivillige prøvetaking i hele landet. Jo flere som får denne informasjonen, jo større er sannsynligheten for at man får til en god innsamling til høsten. Spre dette gjerne videre til andre som kan være interessert.
Fyrste simla som fekk påvist skrantesjuke. Foto: Lars Nesse
Mattilsynet skriv i eit svarbrev om skrantesjuke til Landbruks- og matdepartementet av 20.4 at ein vil fylgje tilrådinga frå VKM-rapporten om å fjerne heile reinstamma frå sone 1 i Nordfjella i løpet av eitt år.
Det skal utarbeidast ein saneringsplan og Mattilsynet ønskjer i samband med denne planen bistand frå ei lokal tiltaksgruppe, under leiing av Miljødirektoratet og med representantar frå blant andre NINA, Veterinærinstituttet, Mattilsynet, tamreinnæring, villreinnemnd og grunneigarar.
Mattilsynet har diskutert VKM-rapportens tilrådingar med Veterinærinstituttet, og skriv at heile sone 1 må fjernast dersom ein skal ha eit håp om å utrydde skrantesjuke. Dei gjev ingen garantiar for at ein vil lykkast, men alternativet er at om ein ikkje gjer dette raskt, så vil sjukdommen med sikkerheit spreie seg. Vidare seier VKM-rapporten at om det skulle dukke opp skrantesjuke i andre område, sone 2 i Nordfjella eller Hardangervidda, så vil ei fjerning av sone 1 ikkje vera feil sidan dette er einaste måten å få tilbake ein frisk populasjon i Nordfjella på. Likevel meiner Mattilsynet at tiltak heile vegen må reviderast i takt med ny kunnskap som kjem til, som t.d. funn av fleire tilfelle av skrantesjuke.
Saneringsplan Målet er at uttaket skal skje i løpet av eitt år, ein ser òg for seg å få inn mest mogleg prøver i løpet av 2017, ikkje minst med tanke på å sjå om det kjem inn nye opplysningar som vil påverke strategien. Mattilsynet understrekar at bak dette tiltaket er ei samla forståing frå dei involverte etatane Veterinærinstituttet, Mattilsynet, Miljødirektoratet, SNO og NINA. Den lokale tiltaksgruppa under leiing av Miljødirektoratet skal utarbeide saneringsplanen, medan Mattilsynet skal stå for korleis planen skal setjast ut i livet. Ein ser for seg at det kan bli aktuelt å ta ut dyr òg i sommarhalvåret. Arbeidet skal avsluttast innan 1.5.2018. Mattilsynet legg vekt på at gjennomføringa skal skje på ein akseptabel måte i høve til dyrevelferd, og at val av avlivingsmetodemå sjåast i lys av dette. Ein seier også at alle dyr skal testast for skrantesjuke, og at ”negative” dyr skal kunne brukast som mat. I høve til avlivingsmetode og tidsforløp meiner Mattilsynet at å ta ut dyra som ved tamreinslakting har mange fordelar, blant anna med tanke på å ha god kontroll på skrottane og slakteavfallet. Dei ynskjer difor at tiltaksgruppa primært skal utgreie uttaket med tanke på å gjennomføre det som slakting, men ein meiner at andre avlivingsmetodar òg må vurderast. I alle høve vil ordinær jakt ikkje vera tilstrekkeleg for å få gjennomført uttaket innanfor tidsfristen som er sett opp.
Ei simle har gjeve sitt bidrag til årets bestandstilvekst. Foto: Anders Mossing
Simlene er på vandring mot kalvingsplassane, og bukkane går gjerne for seg sjølve no. Der er mykje kunnskap og tradisjon omkring korleis dette artar seg og kva som skjer, både innafor villrein- og tamreinmiljøet. Mykje er felles.
Mange har observert årssyklusen til reinen, både oppsynsmenn, forskarar og sjølvsagt dei som fylgjer reinen heile året; dei som driv med tamrein. I desse dagar nærmar det seg kalving. Då står mykje på spel, for no skal grunnlaget for årets tilvekst leggjast. Vêret er kanskje den faktoren som spelar aller mest inn, men andre faktorar spelar òg ei viktig rolle, ikkje minst rovdyra og kva dei kan foreta seg. Så er det brei semje i alle leiarar at reinsimlene bør få vera mest mogleg i ro i samband med kalvinga.
Vandring og flytting i april Sjølve vandringa før kalvinga kan gå føre seg nokså tett opp til kalvingspunktet. På Hardangervidda til dømes trekker reinen vestover og sørover frå østlege vinterbeiter i starten/midten av april. Frå grenseområda mot Sverige lengst sør i Nordland, dvs. i området Hattfjell – Susendalen, flytta ein, som i så mange andre grenseområde, med flokkane over landegrensa i tidlegare tider. Vårflyttinga som ofte kunne gå føre seg på skareføre, kunne ta under to veker. Dei kunne vera framme ved kalvingslandet i slutten av april eller heilt i starten av mai, men det hendte at simlene begynte å kalve undervegs, då stoppa dei opp nokre dagar. Det er medlemmer av samefamilien Børgefjell som fortel dette i ei bok om samane i Susendalen (Václav Marek, 1992). Reinsgjetaren Jens Fuglesteg, opphaveleg frå Fortun i Sogn, har fortalt at då han dreiv som reinsgjetar i Jotunheimen, så starta dei med å skilje ut simlene i midten av april og så dreiv dei flokken til kalvingsplassane.
Fostringsflokk på vei mot kalvingsland. Hardangervidda 27. april 2014. Foto: Kjell Bitustøyl
Kva skjer i kalvingslandet? Villreinforskar Olav Strand skildrar i boka ”Villreinen” (Punsvik og Frøstrup, 2016), kva som skjer når simlene kjem til kalvingsområda: ”Årskalvene skal nå jages vekk og alt av erfaring som kalvene har bygd opp gjennom året kommer til nytte. Ofte har jeg sett at årsgamle kalver prøver å følge simla helt fram mot kalving og at simlene med spark og jaging driver disse vekk.” Desse fråjaga eitt-åringane samlar seg så ofte i eigne flokkar, gjerne saman med einskilde 2-3 år gamle bukkar, for så å bli integrert i fostringsflokkane når simlene samlar seg etter kalving, skriv Strand.
Kalvingstidspunkt Fjelloppsynsmann og naturfotograf Arne J. Mortensen reflekterer i boka ”Villreinens rike” (2002) omkring dette med kalvingstidspunkt og at dei fleste simler kalvar på same tidspunkt. Han kallar det antipredatoradferd: ”Ved å kalve synkront oppnår hver simle å minske risikoen for at akkurat deres kalv blir rovdyrmat de første timene. Med så mange nyfødte kalver samtidig blir det rett og slett for mye for jerven, reven og andre med skarpe klør. De har bare noen få dager på seg, så er alle kalvene på beina og løper fra dem.”
Villreinforskar Egil Reimers har sett på kalvinga i ulike fjellområde, han opererer med det han kallar kalvingstidspunktet, som er datoen då halvparten av simlene har kalva. I boka ”Villreinens verden” (1989) skriv han om variasjon av kalvingstidspunktet: Det var 7. mai i Nord-Ottadalsområdet, 24. mai i Rondaneområdet og 25. mai på Hardangervidda. Fotografen Johan Brun på si side fortel at den perioden han var med villreinforskar Terje Skogland på vestsida av Hardangervidda, dvs. på slutten av 1980-talet og byrjinga av 1990-talet, drog dei som regel innover 18. mai. Og sjølvsagt vil dette variere ein del, avhengig av fleire faktorar. Om ein går til samiske kjelder att, fortel dei frå Susendalen at dersom det har vore dårleg vinterbeite eitt år, kan brunsttida bli forsinka. Og om det attpå til skulle koma ein dårleg vår, vil dette ytterlegare påverke kalvane. Så kan ein spørje seg kvifor kalvane blir født så tidleg mens det enno er vinterlege tilhøve i fjellet? I boka ”I Reinfjellet – om Filefjell Reinlag” (2010) skriv forfattarane Oddmund Lunde og Liv-Randi Lind: ”Kalvene må til verden tidlig på året for at de skal få tid til å opparbeide seg nødvendige ressurser til å møte den kommende vinteren. Sommeren er kort men frodig i høyfjellet”.
Viktig: unngå å forstyrre Blant dei som driv med tamrein har det vore slik at reineigarane har gjett rundt flokken for å forstyrre minst mogleg samspelet mellom simla (altoe på sørsamisk) og kalven (miesieh på sørsamisk). Men i boka ”Landet går i arv. Rein folk og natur i Luru Reinbeitedistrikt” (2011) skriv forfattarane Aina Bye og Bengt Åke Jåma: ”De siste årene har rovdyrtrekket blitt så stort at ekstra tilsyn er blitt nødvendig.” Og felles for både villrein og tamrein er sjølvsagt at kalvingslandet/kalvingsområda er ekstra sårbare for forstyrring, både når det gjeld rovdyr og menneskeleg aktivitet.
Lange og tynne kalvebein ”Reinen er tilpassa et liv i naturen, og kalvene greier seg godt nesten uansett værforhold. Det er en lykke å få se de nyfødte kalvene søke seg mot simla på de tynne lange beina”. Slik skriv Bye og Jåma. Olav Strand formulerer seg på denne måten i boka «Midt i flokken» (2016): ”I denne naturens egen runddans mellom fødsel og død har reinen funnet sin egenart. Noen ganger på brutalt vis, andre ganger under stor triumf – som når lange og fantastiske kalvebein mestres for første gang”.
I 1926 gav Mikkje Fønhus ut romanen ”Reinsbukken på Jotunfjell”, dette var frå den tidlege perioden til denne omtykte villmarksforfattaren. Boka handlar om ”Sylvbukken” og liknar noko på den endå meir kjende ”Trollelgen”, som hadde kome ut i 1921.
Som i ”Trollelgen” handlar det om ein jeger og eit dyr. Helge Opdal frå Vang i Valdres fortel at ein del av handlinga i boka har Fønhus henta frå den gongen han jakta rein i lag med bestefar til Helge i Jotunheimen i 1923. Også bestefaren heitte Helge Opdal, han var født i 1878, altså litt eldre enn Fønhus som var født i 1894.
Helge Opdal av i dag er mest kjend som mangeårig leiar av Fram tamreinlag i Valdres, no er han pensjonist, men han er enno med på slaktingane i Fram. Familien dreiv i mange år fjellstova Tyinholmen, og det var her Mikkjel Fønhus blei med på villreinjakt med fjellmannen og jegeren Helge Opdal i 1923. Dei to blei gode vener, fortel barnebarnet Helge Opdal. Villreinstamma i Jotunheimen hadde på denne tida gjenge kraftig ned, og det blei då heller ikkje noko dyr på denne turen. Men berre to haustar tidlegare hadde Opdal skote fem dyr. Likevel blei dette ein svært gjevande tur for Fønhus, ifylgje forfattaren Tom Brenne i biografien ”Mikkjel Fønhus – hans liv og forfatterskap”. Av Helge Opdal fekk Fønhus lære korleis ein reinskyttar skal opptre i terrenget, og Brenne fortel at Fønhus fekk mykje stoff i notatboka si. I denne står det blant anna å lesa: ”Hvor som helst vi kommer; saa har Opdal noget at berette om Stedet. Han trylder Vildren frem for mig. Jeg ser Bukker med prydelige Horn, jeg ser smekre Semler med dansende Kalver – Dyr som er døde for Aarrekker attende, men som nu staar der lys levende igjen gjennem Skytterens næsten lidenskabelige Fortællinger.” I innleiingskapitlet er Fønhus ifylgje Helge Opdal sterkt inspirert av det bestefaren har fortalt, me får blant anna høyre om Brandbustrøndé, ein stad på nordsida av Bygdin, ikkje langt frå Eidsbugarden. Brandbustrøndé passerte Fønhus på veg inn til Tyinholmen. Me tek med eit lite utdrag frå innleiingskapitlet:
”I hin tida var det at Sylvbukken levde, at reinskytteren Stuttleggen for i fjella med Langfredagsrifla – Ved Brandbustrøndé, der Høystakka freser fra Gravarfjellet og ned i Bygdin, der ble Sylvbukken født en vårnatt, på skaren, mens fjellet lå i dimt månelys og drømte om sommer. Mor hans var en vanlig villreinsimle, som var kommet langt fra aust for å legge kalven sin der på Brandbustrøndé. Hvorfor kom hun nettopp dit? Jo, de kalvedigre semlene brukte gjerne dra dit, og semla var sjølv født der, en maidag da sollyset var så kvasst at det møtte de ømme øynene hennes som et slag med det samme hun var kommet ut av mora. Og nå, da hun sjølv skulle ha kalv, ble hun besatt av en jagende trang etter Brandbustrøndé. Det var med henne som med alle semler, at der de sjølv møtte lyset for første gang, dit trådde de med sitt eget ufødte avkom. Og da var det ingen avstand som hindret og ikke noe fjell så høgt og langt at de ikke gikk rundt. Denne semla hadde holdt seg helt aust mot Glitretind; men hit til Brandbustrøndé hadde hun nå sprunget og gått, med lite kvil og lite mat, drevet av en trang som hun sjølv ikke kunne tenke over eller styre, bare lystre. Nå sto semla der på Brandbustrøndé, en slak skråning mellom fjell og vatn. Hun så at der var kommet semler før henne. Et stykke nordpå mørknet det noe på snøen; det kunne være en stein, som sola hadde brånet snøen av. Men det var en annen reinsemle, med en to dager gammel kalv ved sida. Vårnatta her oppe ved fjellsjøen var blikkstill, men kald. Mens semla lå der på skaren, sank halvmånen. Under berghamrene på vestsida av Bygdin krøp skugger fram.”
Sylvbukken og Stuttleggen Me hoppar litt lenger fram i boka. Sylvbukken har blitt vaksen. Det er vel kjent at Fønhus svært ofte brukte levande modellar i romanane og forteljingane sine, men at han gjorde om på både personnamn og stadnamn. I ”Reinsbukken på Jotunfjell” har han figurane ”Jegerene under Bitihorn”, som han har henta frå bygda Beito, dei heitte eigentleg Ola og Nils Lykken. Fønhus har fortalt at Nils var den beste forteljaren han hadde høyrt når det galdt livet i Jotunheimen som no er ikkje er meir. Dette skreiv han i ein artikkel i 50-åra. Den eine av to jegerane var ”Stuttleggen”. Han ser reinsbukken stå midt i lyset på fjellet og stråle som skinande sylv, og bukken får namnet ”Sylvbukken”. Slik skildrar Fønhus Stuttleggens fyrste møte med denne bukken:
”På en liten kolle, midt imot solskiva, sto en reinsbukk. Men den var ikke som andre reinsbukker flest i létten. Nei, den lyste, lyste som selve fjellet omkring den. Solskiva gnistret mot øynene på Stuttleggen, som han sto der og niglodde, og midt i dette gnisteret ble reinsbukken som skinnende sølv. – Sylvbukk! Mumlet Stuttleggen. Ånei so fint!” Etterpå begynnar Stuttleggen å gruble på om det var ein verkeleg reinsbukk av kjøt og blod han hadde sett: ”Han hadde sett huldrebukker før. Bukker som først sto der, og som ikke satte spor etter seg. Jo, han fikk erfare litt der oppe på nuten. Men da han kom dit viste det seg at alt hadde sin riktighet; det var en virkelig bukk; fárene sto greie nok etter den, og der den hadde sprunget var snøen sparket opp av klauvene.” Det høyrer med til skildringa at Stuttleggen om natta drøymer ein slått som han gjev namnet ”Sylvbukken” etterpå, ein slått han spelar på munnharpa si.
Slik er oppstarten på dramaet i denne romanen, ein av yttarst få romanar der ein rein spelar hovudrolla.
Med dette ynskjer me alle leserar ei rektig god påske!
De østvendte liene mot Rv 52 brukes gjerne av bukk på vårparten. Foto: Kjell Bitustøyl
Miljødirektoratet ved Statens naturoppsyn kan felle villreinbukker i Nordfjella villreinområde. Uttaket gjennomføres for å hindre bukker i å krysse inn i tamreinområdet på nordøstsiden av veien.
Normalt vil en del større og mindre bukkeflokker trekke fra høyereliggende områder i Nordfjella villreinområde og ned mot rv 52. Dette er vanlig forekommende på våren, og kan innebære en risiko for at de kan komme til å krysse vegen og inn i beiteområdene til Filefjell tamreinlag.
Miljødirektoratet iverksetter med bakgrunn i dette eget tiltak om felling av villreinbukker i dette området i perioden 17. april – 15. juni 2017. Miljødirektoratet v/Statens naturoppsyn (SNO) er ansvarlig for gjennomføring av fellingen.
Det anses som hensiktsmessig at slike dyr kan tas ut ved felling, framfor å bruke ressurser på å hindre disse fra å krysse veien. Slik felling kan foregå i en sone på inntil 2 km fra rv 52.
Ivaretaking av felte dyr I utgangspunktet vil dette være friske dyr, og skal derfor behandles med tanke på ivaretakelse av kjøttressursen. Felte dyr vommes ut på stedet, og dyrene fraktes til avtalt oppsamlingssted i samråd med Mattilsynet, som vil forestå prøvetaking og besiktigelse av slaktene. Dyr som godkjennes til bruk for menneskelig konsum kan omsettes til inntekt for det kommunale viltfondet i Lærdal kommune.
Miljødirektoratet ønsker varsel om død rein og rein som fremviser “unormal” oppførsel. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Påsken står for tur og i den forbindelse er det mange mennesker som trekker til fjells. Noen av disse vil kanskje være heldige å se villrein. Miljødirektoratet ønsker varsel om folk ser død rein eller rein med “unormal” oppførsel.
Varselet gjelder spesielt Nordfjella, der skrantesjuke er påvist. Skrantesjuke har lang inkubasjonstid, dvs. tid fra smitte til sykdomssyptomer. Sykdommen ender alltid med død. I siste fase av sykdommen er vanlige syptomer avmagring, hyppig urinering og unormal oppførsel.
Miljødirektoratet ønsker varsel hvis folk finner død rein eller observerer rein som fremviser unormal oppførsel (f.eks. dyr som sjangler eller står og sturer). Varsel kan gis til Petter Braaten i Statens Naturoppsyn – tlf: 924 07 771.
Ut i fra et “føre var”-prinsipp bør man unngå direkte berøring med død rein. Unngå også at hunder biter i eller spiser av slik rein.
Nåværende daglig leder ved Villreinsenter nord på Hjerkinn, Jo Skorem, går av med pensjon til høsten. Det var stor interesse da jobben ble lyst ut, og 26 stykker søkte på stillingen. Blant disse var det ifølge styreleder Karl Baadsvik én som utmerket seg litt ekstra.
– Vi er trygge på at vi har gjort et godt valg, forteller Baadsvik. Raymond Sørensen har en solid fagkompetanse og relevant erfaring, samtidig som han har stor arbeidskapasitet og er omgjengelig. Dette er viktige egenskaper for kommende daglig leder på Villreinsenteret, som både skal utvikle Villreinsenteret som faglig møteplass, og videreutvikle attraksjoner og formidling.
Sørensen er et kjent ansikt på Hjerkinn. Han var med på oppstarten av Norsk villreinsenter, og arbeidet som fagkonsulent i sju år, før han ble nasjonalparkforvalter i Dovre og Rondane.
Sørensen begynner i jobben 1. august. – Jeg gleder meg til å begynne. Det er mange spennende prosjekt på gang på Hjerkinn, forteller Sørensen.
Jo Skorem og Raymond Sørensen foran Info-boksen på Hjerkinn. Foto: Villreinsenteret
