diverse | Villrein

Vellykka informasjonsmøte om CWD rundt Hardangervidda

Hardangervidda villreinutval har nyleg arrangert fleire informasjonsmøte om CWD i ulike bygder rundt Hardangervidda. Målgruppa har vore fyrst og fremst jegerar, og alt tyder på at frammøtet har vore svært bra. Denne artikkelen baserer seg på eitt av desse møta, nærare bestemt i Åtrå i Tinn onsdag den 14. juli, der òg var frammøtet bra og interessa stor. Oppsummert er inntrykket at desse informasjonsmøta har fungert svært bra.

Tre innleiarar stod for det faglege innhaldet: Sigurd Espeland frå Mattilsynet, Knut Nylend frå Statens Naturoppsyn (SNO) og Svein Erik Lund frå Hardangervidda villreinutval.

Mattilsynet
Sigurd Espeland frå Mattilsynet hadde som tema “CWD – sjukdomen, konsekvensar og tiltak”. Espeland drog trådar tilbake til kva me kjenner til av nærslekta prion-sjukdomar frå tidlegare og nemnde skrapesjuke på sau og kugalskap. Han oppsummerte kort kva som har skjedd frå det fyrste dyret blei funne i sone 1 i Nordfjella, via dei to elgane i Selbu og dei to andre reinsdyra som blei påvist smitta i Nordfjella sone 1 og fram til dagens situasjon. Han understreka at det pr. i dag ikkje er noko kjent tilfelle at denne sjukdomen kan overførast til menneske.

Sigurd Espeland, Mattilsynet. Foto: Kjell Bitustøyl

Han snakka om 3 grupper av prionsjukdomar: 1. den som er arveleg, 2. den som kan oppstå spontant og 3. den som er infeksiøs, smittsam. Elgane i Selbu trur ein kan vera av den gruppa som kan oppstå spontant. Medan den infeksiøse er den som er den alvorlege.

Mykje er alt kjent omkring denne sjukdomen. Likevel var det viktig for Mattilsynet å få fram alvoret i situasjonen for dei frammøtte, f.eks. dette at smitten kan bli i miljøet i lenger tid, at sjukdomen toler både desinfeksjon og varme, og at smitten kan binde seg til ulike jordtypar og kan takast opp av planter. Der er mange moglegheiter for spreiing av smitte i ein reinsflokk, simla vil f.eks. kunne smitte kalven, vidare kan smitten gå via rovdyr, og smitten kan òg overførast til hjort. Skulle det skje, vil sjukdomen vera håplaus å stoppe, sa Espeland, som òg meinte at faren for smitteoverføring er mykje større i ein villreinflokk enn i andre hjorteviltstammer. Han snakka òg om auka mortalitet og redusert formering som konsekvensar av sjukdomen.

Avslutningsvis kunne han fortelje at ein førebels ikkje har kunna påvist redusert påverknad på vekter/kondisjon på nokon av bestandane. Han var òg innom andre testmetodar enn hjerneprøver, noko som det blir jobba intenst med å utvikle. Og som kjent: målet er å utrydde sjukdomen ved å ta ut heile stamma i Nordfjella sone 1, eit tiltak som no vil bli sett ut i livet.

SNO
Det kom kommentarar på at det blir jobba for seint, og ei forklaring på dette er i fylgje Knut Nylend i SNO at der er eit stort byråkrati med mange aktørar involvert; difor tek det tid å få gjort dei viktige avgjerdene. Han la òg vekt på at alt må kvalitetssikrast. For SNO handlar det om kva som skjer ute i villreinfjellet. Han gjekk gjennom kva som har skjedd med blant anna dei dyra som er tekne ut i vinter av SNO, der det har vore mistanke om CWD. Han nemnde og gjetarkorpset langs Riksveg 52 over Hemsedalsfjellet som passar denne vegstrekninga 24 timar i døgnet, sju dagar i veka. Ein har no òg oppretta eit gjetarregime langs Riksveg 50 Hol-Aurland, kunne Nylend fortelje. Han gjekk gjennom tidsplanen dei har arbeidd etter, fram til og med mai 2017. Rapporten om dei sju arbeidsgruppene blei lagt fram dagen etter, dvs 15. juni. Nylend sa at i den fasen me er no, vil jegerkorpset vera den aktøren som er best eigna til å skaffe mange prøver frå Hardangervidda. Når det gjeld Nordfjella og SNO, handlar dette òg om at “statens infanteri” skal setjast inn etter den ordinære jakttida er avslutta. Ambisjonane er store, for i løpet av perioden frå 1. november til 1. mai skal ein taka ut heile stamma, og håpet er sjølvsagt at det er berre her ein finn denne smitten.

Det kom opp spørsmål om villreinområda Brattefjell Vindeggen og Setesdalsheiane, her kunne ein førebels berre oppmode om friviljug innsamling av prøver blant jegerane.

Prøvetaking Hardangervidda
Det blei naturleg mest merksemd kring den praktiske gjennomføringa av prøvetakinga rundt Hardangervidda på dette møtet. Svein Erik Lund frå villreinutvalet sto for denne informasjonen. I samband med jakta på Hardangervidda skal det takast prøver av alle felte vaksne dyr. Og jegerane fekk her ei grundig innføring i kva for utstyr og rutinar ein skal halde seg til. Det skal takast to prøveglas pr dyr: eitt for hjerneprøve og eventuelt lymfeknute, lymfeknuteprøve er ynskjeleg, men ikkje noko krav om det, så er det eitt prøveglas for møkkprøve. Veterinærinstituttet er dei som skal ha desse prøvene, og det blei understreka at så langt kapasiteten rekk, skal svar på prøvene koma i løpet av få dagar. Jegerane skal då kunne finne prøvene sine i hjorteviltregisteret på nettet.

Om ein skulle finne smitta dyr på Hardangervidda, noko både Mattilsynet og alle andre sjølvsagt ikkje håpar på, vil det raskt bli sett i gang tiltak for å hente inn slakteavfall o.l. Lund la elles vekt på at ei slik ordning med prøvetaking nok ikkje vil bli ei eingongs-hending, men at ein må førebu seg på at dette òg vil bli nødvendig i fleire komande år, kanskje mange.

Sigurd Espeland frå Mattilsynet demonstrerte korleis ein praktisk går fram når jegeren skal ta hjerneprøve og lymfeprøve av reinsdyret. Avslutningsvis kom der fleire spørsmål omkring praktiske rådgjerder i høve til å hindre vidare smitte om ein skulle finne smitta dyr, men her er enno ein del usikre moment over kor ein skal setje grensene. Det blei sagt frå Mattilsynet at ein får tenkje kva som er praktisk mogleg å få til. Espeland la elles vekt på at når det gjeld Hardangervidda, så jaktar ein i utgangspunktet på friske dyr.

To av dei frammøtte tinndølene på infomøtet i Atrå, båe djupt engasjerte i villreinstamma på Hardangervidda: Bjarne Fuglesteg (t.v.), pensjonist og tidlegare reinsgjetar og reinsjeger og Jon Mårdalen, grunneigar og jeger.

villrein.no – Kjell Bitustøyl

“Villreinfjellet som verdiskaper”

diverse

Verdiskapingsprogrammet skal fremme verdiskaping i bred forstand, ikke bare økonomisk. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Miljødirektoratet åpner nå for søknader til verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper”. Det skal deles ut 5 millioner årlig over en femårsperiode. Søknadsfristen er 1. september 2017.

“Villreinfjellet som verdiskaper” er et nytt program med formål å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene, særlig innrettet mot ulike deler av reiselivet. Programmet skal bidra til en god gjennomføring av de regionale planene, og til å utvikle og spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper.

Hva slags verdiskaping?
En hovedmålsetting i programmet er at de nasjonale villreinområdene skal kunne fremme verdiskaping i en utvidet sammenheng, ikke bare i form av kroner og øre. Med bred verdiskaping menes her både miljømessig, sosial, kulturell og økonomisk verdiskaping som gjensidig er avhengig av hverandre. Den verdimessige økningen skjer ikke alltid i pengemessig forstand. For eksempel vil en miljømessig verdiskaping for villreinen kunne være at menneskeskapte barrierer slik som veier og stier reduseres eller fjernes slik at villreinen kan gjenoppta gamle trekkruter og få økte beitemuligheter.

Hvem kan søke?
Den som skal søke om å bli eier av et hovedprosjekt må ha tilstrekkelig organisatorisk og administrativ kapasitet og kompetanse til å kunne drive et slikt prosjekt. Kommuner, sammenslutninger av flere kommuner, og fylkeskommuner vil bl.a. tilfredsstille disse kravene. Programmet er geografisk avgrenset til de 61 kommunene som er omfattet av regionale planer. Fylkeskommunene vil være en viktig aktør for samspillet med handlingsprogrammene i de regionale planene. Mindre aktører som reiselivslag, frivillige lag og foreninger, grunneierlag og enkeltpersoner med gode ideer, men som ikke fyller kravene til hovedprosjekteiere, kan eventuelt gå sammen med kommuner eller andre større aktører i en søknad om hovedprosjekt. Prosjektene bør ha samarbeidspartnere som representerer ulike interesser i arbeidet, f. eks fra forvaltning, utdanning, grunneiere og reiseliv.

Mer informasjon
Miljødirektoratet har utarbeidet en programplan for verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper”, som inneholder mer og detaljert informasjon. Her kan man laste ned programplan og vedlegg.

Det legges opp til elektroniske søknader gjennom Miljødirektoratets elektroniske søknadssenter. Link til elektronisk søknadssenter.

Les også: “Nytt verdiskapingsprogram for nasjonale villreinområder”.

villrein.no – Anders Mossing

God deltakelse og stort engasjement på FAGDAGEN

diverse

De fleste av innlederne ble i den avsluttende seansen på fagdagen utfordret til å se inn i krystallkula og dele sine tanker om hvordan villrein-Norge ser ut om 20 år. Fra venstre LARS NESSE, Leder i Villreinnemnda for Nordfjella og Fjellheimen og sa… — De fleste av innlederne ble i den avsluttende seansen på fagdagen utfordret til å se inn i krystallkula og dele sine tanker om hvordan villrein-Norge ser ut om 20 år. Fra venstre LARS NESSE, Leder i Villreinnemnda for Nordfjella og Fjellheimen og sauebonde i Lærdal, JAN OLAV SOLSTAD, Kommunestyrerepresentant og leder i fjellstyret, OLAV STRAND, NINA, VEMUND JAREN, Miljødirektoratet, BJØRNAR YTREHUS, forsker NINA og medlem av VKM, ERIK LUND, Miljødirektoratet, HARALD ØVERBY, Mattilsynet og ordstyrer/provokaTOR PUNSVIK, viltforvalter hos Fylkesmannen i Vest-Agder.

Fagdagen i regi av Villreinrådet i Norge, ble i år arrangert på Honne Hotell & Konferansesenter på Biri den 7. og 8. juni. Det var naturlig nok stor fokus på CWD og Nordfjella, men utfordringer og løsninger rundt bruken av villreinfjella – og da spesielt Rondane – ble også behørig presentert.

Skrantesjuke/CWD
Etter at avgjørelsen om å ta ut hele stammen i Nordfjella (sone 1) ble tatt, har selvfølgelig engasjementet og interessen for skrantesjuka nådd nye høyder. Spesielt i en del sosiale medier florerer det med ulike synspunkter og skarpe meninger. Det er uten tvil mye usikkerhet på dette feltet – også blant forskere og forvaltere – og derfor usedvanlig viktig med en slik fagdag hvor kunnskap formidles og synspunkter deles. Det er få arenaer hvor jegere, rettighetshavere og andre villreininteressenter kan utveksle kunnskap og synspunkter med en så bred forsamling av representanter fra relevante forskningsmiljøer, forvaltning og politiske organer.

Mange utfordringer
Selv om skrantesjuka tok mye av fokuset på fagdagen, er det liten tvil om at villreinforvaltningen fortsatt står overfor andre store utfordringer. Ulike næringsinteresser, hyttebygging, friluftsaktiviteter, sportsarrangementer osv. kan hver for seg være “uskyldige” enkelthendelser eller -inngrep. Men når vi, som for eksempel med Rondane, fikk presentert en totaloversikt over alle inngrep, arrangementer, aktiviteter – eller ønsker/søknader om slike – er det skremmende å se hvor stort press og konkurranse det i sum er på villreinens fjellareal. Her ligger det fortsatt store utfordringer, spesielt politiske, i å få en helhetlig forvaltning av våre villreinregioner som i tilstrekkelig grad hensyntar nettopp villreinen.

Villrein-Norge om 20 år
Selv om dagens villreinproblemer og -utfordringer fikk mye fokus, ble fagdagen avsluttet med en seanse av en mer fremtidsrettet karakter. Her ble dagens foredragsholdere utfordret til å se i krystallkula og på noen få minutter dele sine tanker om hvordan villrein-Norge ser ut om 20 år. På tross av dagens tidligere tegning av ganske mørke villreinskyer, og representantenes ulike ståsteder, var gjennomgangstonen overraskende positiv og ga så absolutt optimisme med tanke på villreinens framtid.
En fin avslutning på en interessant fagdag som forhåpentligvis gjorde alle de drøyt 65 fremmøtte litt klokere og ga inspirasjon og energi til ytterligere innsats for villreinens beste.

Her kan du se programmet for fagdagen.

Her kan du se noen av foredragene som ble holdt på fagdagen:

Regionale planer og Oppland fylkeskommune av Ivar Odnes, fylkesvaraordfører i Oppland
Rondane under press, ferdsel, næring og utbygging av Marit Vorkinn, Fylkesmannen i Oppland
Utvikling i Rondane, behov for næringsutvikling og bevaring av Jan Olav Solstad, Kommunestyrerepresentant og leder i fjellstyret
Miljøkvalitetsnorm for villrein av Vemund Jaren, Miljødirektoratet
Chronic wasting disease – hva vet vi, og hva anbefaler VKM at vi skal gjøre? Av Bjørnar Ytrehus, forsker NINA og medlem av VKM
Tiltaksplan for bekjempelse av skrantesjuke i Norge av Erik Lund, Miljødirektoratet
Hva mener Nordfjella villreinområde av Lars Nesse, leder i villreinnemnda for Nordfjella og Fjellheimen og sauebonde i Lærdal
Orientering fra Mattilsynet av Harald Øverby, Mattilsynet
Reetablering etter evt. utskyting. Hvordan kan og bør det løses? Av Olav Strand, NINA

villrein.no – Fred Ivar Aasand

Årsmelding fra Stiftelsen Norsk villreinsenter

diverse

Ansatte ved Norsk villreinsenter deltok blant annet på strukturtelling i Forollhogna. Foto: Ingrid Nerhoel

Stiftelsen Norsk villreinsenter har akkurat publisert årsmelding for 2016. Her kan du lese om våre bidrag til bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinen og dens leveområder.

Norsk villreinsenter gir ut en slik årsmelding hvert år, med en oppsummering av viktige innsatsområder og prioriterte arbeidsoppgaver. Årets melding er på 12 sider. Her kan du lære mer om hva vi driver med.

villrein.no – Anders Mossing

Villreinfangst i nord

diverse

Bilet av fangstgrop. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Villreinfangst i tidlegare tider er gjerne noko me forbind med villreinområda i Sør-Noreg. Det er mindre kunnskap om slik fangst i nordlegare strøk, i alle fall i kjente tilgjengelege kjelder. Men i boka “Samisk nærvær på Hinnøya” gjeve ut av Harstad Historielag i 2016, er ein liten artikkel om nettopp dette: “Villreinfangst søri Harstad” av Kjell Erland Pedersen.

Harstad og Kvæfjord kommune utgjer den delen av Hinnøya som ligg i Troms fylke. Ved Haukebø som ligg inn mot Tjeldsundet ved Gausvika, er det i samband med vegbygging (E 10) avdekka to samlingar med fangstgroper og bogastille, i same befaring blei det òg funne eit fangstanlegg sør for Kongsvikdalen, ein dal som også ligg i nærleiken av Tjeldsundet.

Dei to fangstanlegga ved Haukebø ligg ca 60-100 meter over dagens havnivå, og forfattaren skriv at med tidlegare tiders havnivå kan desse anlegga ha lege nærare sjøen. Ein trur at reinen har kome trekkande nordfrå Kvæfjord eller vestfrå Kongsvika og at reinen kan ha vore på trekk for å koma over Tjeldsundet til fastlandet. Dagens tamreintrekk fylgjer sama ruta, desse trekkrutene er godt dokumenterte. Ved Haukebø, nærare bestemt ved ein morenerygg, Mølnkollen, startar rekkja på 10 fangstgroper, dei går nedover lia. I same område er elles funne ein samisk buplass som har vore i bruk i perioden 1685-1925, altså i tamreindriftas tid.

Det andre anlegget, som òg ligg i ein morenerygg, ligg ved Digermulen, ca 600 meter nord for Mølnkollen. Her er funne i alt 16 fangstgroper og fire bogastille. Fangstgroper ligg nedover lia nordover mot Gausvika.

Anlegga er ikkje grundig undersøkte, og heller ikkje tidfesta, men forfattaren meiner at dette må ha vore eit viktig fangstanlegg, og at dei to anlegga har vore i bruk samtidig. I det som heiter kulturminnesok.no er det notert at fangstanlegga er meir enn 100 år gamle, noko som indikerer at det som samisk kulturminne er automatisk freda.

Før tamreindrifta kom i gang i dette området var villreinen naturleg ein svært viktig matressurs som ein arbeidde mykje for å få tak i.

For meir lesnad om villreinfangst i Troms, finst der ei doktoravhandling frå 2009 frå Universitetet i Tromsø: “Villreinfangst og tamreindrift i Indre Troms” av Ingrid Sommerseth. Kan lastes ned her.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Ulv jakter villrein i Rondane Sør

diverse

Utsnitt av en større fostringsflokk i Rondane Sør, fotografert 2. juli 2015. Foto: Arne Nyaas

Hans Bondal, leder i villreinutvalget i Rondane Sør, ber Miljødirektoratet omgående sette inn helikopter i jakten på en eller flere ulver som jager villrein. I området er det allerede gitt skadeforebyggende fellingstillatelse.

Brevet sendte Bondal i går. Bondal opplyser at en ulv er observert i området en rekke ganger, jagende etter reinsflokker.

– Som de fleste også bør vite, er det akkurat i disse dager at kalvinga i våre områder foregår. I vårt villreinområde foregår kalvinga normalt i tida fra cirka 15. mai og ut måneden. En vill ulvejakt på drektige simler, eller for den del på simler med nyfødte kalver, er neppe noe gode hverken for simler eller nyfødte kalver. Det er senest i dag sett ulv jagende på en fostringsflokk på cirka 100 dyr. I denne flokken ble det bare sett tre kalver, nå når kalvinga stort sett burde være over. Fjelloppsynet har også vært i fjellet i dag og konstatert at kalvinga tilsynelatende synes å være avsluttet, opplyser Bondal.

– Hva hjelper det med flytting av stier og skiløyper, flytting av DNT-hytter (eksempelvis Breitjønnbu som stod nettopp i det området som ulven herjer i nå) og restriksjoner stopp/parkering langs fylkesvei 27, om ulven skal kunne herje fritt i villreinflokkene, attpåtil midt i kalvingstida? spør en sterkt frustrert utvalgsleder i brevet til Miljødirektoratet.

Rondane Sør har de siste årene hatt en kraftig nedgang i villreinbestanden, men har så langt ikke greid å forklare hvorfor.

– Vi har hatt våre mistanker, og vi har, fra og med i fjor, gjort spedte forsøk på å finne svaret, opplyser utvalgslederen i Rondane Sør.

villrein.no – Arne Nyaas

Utvida jakttid i Nordfjella

diverse

Det ligg an til ei lang jakttid i Nordfjella til hausten. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Som ein del av strategien for å ta knekken på skrantesjuken på villrein i Nordfjella sone 1, har Miljødirektoratet gjeve Nordfjella og Fjellheimen villreinnemnd dispensasjon til å utvide jakttida i år til perioden 10. august til 31. oktober.

I svarbrevet frå Miljødirektoratet på søknaden frå Nordfjella og Fjellheimen villreinnemnd heiter det at Vitenskapskomiteen for mattrygghet har vurdert risikoen knytt til skrantesjuken slik at uttaket av ein heil bestand er eit av dei mest effektive tiltak mot sjukdommen, når bestanden kan avgrensast som i Nordfjella sone 1. Mattilsynet og Miljødirektoratet har difor fått i oppdrag å førebu uttak og reetablering av villrein i dette området.

Som bakgrunn for søknaden viser ein til villreinnemnda og villreinutvalet i Nordfjella som ynskte å utvide den ordinære jakttida for å få til ein bestandsreduksjon, dei ynskte å starta jakta 10 dager før vanleg jakttid, altså 10. august og 17 dagar i etterkant av forlenga jakttid, altså til 31. oktober.

Miljødirektoratet har altså innvilga søknaden med heimel i§ 7 Dispensasjon i jakttidsforskriften. Dei meiner at jakt er eit viktig ledd i dette uttaket i Nordfjella sone 1 og presiserer at jaktuttaket skal skje innafor aksepterte dyrevelferdsmessige rammer. Ein legg vekt på at villreinjakt har lange tradisjonar i dette området.

Som kjent skal all villrein takast ut i Nordfjella sone 1, for å hindre vidare smitte av skrantesjuke i Noreg, og Miljødirektoratet skriv at jakta hausten 2017 i så måte blir ein viktig del av dette arbeidet.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Med Terje Skogland på vestvidda i kalvinga

diverse

Johan Brun tok bilete og laga reportasjar til Dagbladet, også i samband med kalvinga på vidda. Foto: Kjell Bitustøyl

Det er kalvingstid og relativt lite aktivitet elles i fjellet. Men i periodar forskas det på reinen òg i kalvingstida. Ein pioner på dette område var i så måte villreinforskar Terje Skogland (1942-1994). Fotografen Johan Brun hadde det privilegium å få vera med mange turar til vestre delen av Hardangervidda saman med Skogland. I eit lydopptak som blei gjort for nokre år sidan, fortel han levande om dette, særleg hugsar han godt siste turen.

Forskingsarbeidet til Terje Skogland på reinkalvane starta opp på Hardangervidda på 1970-talet og varte fram til han døydde i 1994. Det vekte i si tid oppsikt og mange var skeptiske til å begynne med, men litt etter litt oppnådde han stor respekt også blant bygdefolket. Dette er noko uvdølen Johan Brun hugsar godt. Han var med Terje Skogland mange turar under kalvinga og ser tilbake på denne tida med stor glede. Dei kjente ikkje kvarandre så lenge, men utvikla i løpet av desse vårturane på vestvidda eit sterkt venskap med gjensidig respekt for den andre sin profesjon i fylgje Johan Brun; “du veit du kom nokså nær einannan når du låg i ei bu slik inni fjellet.”

Kalvingsområdet flytta seg
“Me var som regel tre stykke”, seier Johan. Han minnest spesielt godt siste turen, då var oppsynsmann Magne Hallanger frå Hardanger òg med. Det var i mai 1994, utpå hausten same året døydde Terje Skogland av kreft. “Me blei frakta inn med helikopter, til Oposjå, med flott utsikt til Folgefonna, alt var kvitt.” Johan tenkjer tilbake og det er spesielt éin ting han har merka seg, som òg Terje Skogland var oppteken av; det verka som om kalvingsområdet flytte seg litt år for år, mot sola i ei slags dreiing. Det starta i Veigdalen, drog seg litt sørvestover mot Hårteigen og vidare utover mot Sørfjorden og altså Oposjå, ikkje langt frå Lofthus.

Terje Skogland fotograferer ein reinskalv under feltarbeid. Foto: Johan Brun

Med kalven i armane
Johan Brun har teke ein masse bilete frå desse turane, han fekk faktisk “fri” frå det vanlege arbeidet som fotograf i Dagbladet for å vera med Terje Skogland til fjells i mai. Så laga han reportasjar til avisa frå desse turane. “Terje var ein omsorgsfull ven og ein mild mann, du skulle sett andletsuttrykket hans når han sto der med reinkalven i armane. Det var som han heldt i ein baby, heilt merkeleg og særleg på slutten. Då var det så vidt han greidde å lyfte kalven opp, du ser tydleg at han ikkje greidde å samle føtene til kalven, slik han vanlegvis gjorde og liksom forma ei krybbe. Men han heldt rundt kalven og så hekk føtene rett ned.” Johan meiner det var fint for Terje Skogland at han fekk denne siste turen. “Han var svært oppteken av Hardangervidda, og det var der han fekk utfalde seg mest med forskinga som ei heilårsgreie, trur eg”, seier han ettertenksamt.

Sylfestnuten
Siste dagen står for Johan som eit heilt spesielt minne. Dette var siste dagen han var i lag med Terje Skogland, og dette var dagen han skulle koma til å ta sitt kanskje mest berømte reinsdyrbilete; reinsdyrkalven i Sylfestnuten. Berre namnet på nuten synest Johan i seg sjølv er vakkert. “Då var reinen rundt oss på alle kantar, og det var is på Oposjå, dyra trekte herifrå og opp, og så kom dei tilbake. Så sat eg oppå ein haug og flokken trekte retning fjorden. Men det var éi simle som blei att, ho blei åleine her fordi ho hadde ein nyfødt kalv, ho hadde sleikt han tørr. Og så hadde ho med seg fjorårskalven som for rundt og lurte på kvifor mor ikkje hadde var så hyggeleg som ho pla vera. Kalven låg så fint, så tenkte eg at no må eg prøve å koma innpå, fordi eg hadde aldri sett ein så nyfødt kalv som dette her slik, som låg heilt i ro. Eg gjekk heilt bort til han. Mora sirkla rundt og fjorårskalven hadde trekt seg unna. Eg fekk tatt bilete av han frå alle kantar, med Folgefonna på andre sida av Sørfjorden i bakgrunnen òg.”

Johan Bruns kanskje mest kjende reinsdyrbilete; "reinsdyrkalven i Sylfestnuten". Foto: Johan Brun — Johan Bruns kanskje mest kjende reinsdyrbilete; “reinsdyrkalven i Sylfestnuten”. Foto: Johan Brun

Ville gå på ski
Dei gjorde seg klare til avreise, helikopteret var bestilt, for Terje var ferdig med sitt han òg, fortel Johan. Han minnest kor spente dei hadde vore då dei drog til fjells og Terje insisterte på å gå på ski, han fekk på seg skiene, men då han datt måtte dei hjelpe han opp att. “Det var vondt å oppleva det, han blei i grunnen sinna på seg sjølv”, seier Johan og avsluttar med å fortelje om bilturen over Valdresflya tilbake til Trondheim. “Me stoppa oppe på Flya, eg skulle ta nokre fuglebilete. Då sette han seg ned i ein solbakke og sat roleg mens egprøvde å få ta nokre bilete. Sidan såg eg han ikkje, då me skildest var det slutt.”

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Sjekker den nyfødte kalven

diverse

Kalveprosjektet i Forollhogna pågår for andre året på rad. På denne tida av året holder bukkene seg på avstand fra fostringsflokkene, men er likevel nysgjerrige på hva som skjer. Foto: Kristin Lund Austvik, Kvikne Utmarksråd

Det er lite som minner om vår i høgfjellet i Sør-Norge. Men, kalvinga den pågår for fullt. For andre året på rad følger oppsynet med på det som skjer i Forollhogna. Ett av spørsmålene som rettighetshaverne – og forskerne – ønsker svar på, er om kalvinga skjer senere nå enn den gjorde for et par tiår siden.

Den andre feltperioden av i alt fem er nå gjennomført. Kristin Lund Austvik, fjelloppsyn og daglig leder i Kvikne Utmarksråd, returnerte til bygds i går. På minnebrikka hadde hun noen unike bilder av en bukkehop som var svært nysgjerrige på en av kalvene. Hva skjer her da?

I fjorårets utgave av bladet “Forollhogna” redegjøres det for dette prosjektet. Last ned artikkelen (pdf).

Se flere bilder fra kalveprosjektet på nettsida til Forollhogna villreinområde.

villrein.no – Arne Nyaas

3249 søkere til 209 villreinjaktkort

diverse

Villreinjakta er fortsatt ettertraktet. Fjellstyrene i Oppland og Sunndal mottok 3249 søknader. 209 ble trukket ut med jakt. Illustrasjonsfoto: Arne Nyaas

All “ståheien” om skrantesjuke og fotråte til tross; villreinjakta er fortsatt ettertraktet blant jegerne. Fjellstyrene i Oppland og Sunndal mottok i år 3249 søknader. Av disse ble 209 trukket ut med jakt. Les mer på nettsida til Norges Fjellstyresamband. Her ligger også trekningslista.

villrein.no – Arne Nyaas