Fylkesmennene i Oppland og Hedmark er bekymret for framtida for villreinen i Rondane. De mener at utviklingen de siste tiårene med økende mengde inngrep, forstyrrelser og fragmenterte leveområder, er sterkt urovekkende. Derfor er Klima- og miljøminister Ola Elvestuen invitert til en befaring i Rondane høsten 2018.
Statsråden har takket ja til å delta på et dialogmøte med representanter for forvaltingsorganer og organisasjoner i Rondane villreinområde. Møtet finner sted på Norsk Villreinsenter på Hjerkinn, lørdag 29. september. Der vil man diskutere utfordringene for villreinen i Rondane og hvordan en i fellesskap kan sikre en framtidig levedyktig villreinstamme. Hovedmålet er å få til en dialog mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter om hvordan vi kan bruke de virkemidlene vi har, og behovet for nye virkemidler, for å trygge villreinens fremtid.
Illustrasjon av rikosjettskaden. 1. Restene av ei kule har sneia og laget en rift på bukken. 2. En del hår er kutta av metallfragmentet (stort roterende og skarpt flak?). 3. Rikosjetten har videre vært borti og laget et lite overflatesår på den ene testikkelen. 4. Kulefragmentet gikk etterpå inn i muskelen på innsiden av låret og lagde et krater der.
“Det hadde vært en fin dag i reinsjakta. Dyrene dukket opp utpå dagen og det endte med at jeg fikk felt en kluftbukk. Tilfreds skjærer jeg kortet og tar dyret i nærmere øyesyn. Dyret er jo vakkert å se på med mange detaljer som kan studeres. En siste titt før slaktinga tar til, og da går det slag i slag, helt til dyret er partert. Jeg legger ungbukken på ryggen. Men hva er det for noe rart på buken? En merkelig rift som går på skrå tvers over. Like etterpå ser jeg et åpent sår på innsiden av høyre lår.
En liten skuffelse, som ikke varte lenge
Jeg finner etter hvert ut hva som har skjedd. Dyret har blitt truffet av en rikosjett tidligere i jakta. Hvor lenge siden er ikke godt å si, men riften på buken virket å ha grodd fint, så kanskje kom skaden for rundt ti dager siden. Såret på innsiden av låret har ikke grodd og det kommer litt væske ut av krateret, men det lukter heldigvis ikke vondt. Dagen hadde vært så bra og selve jakta endte godt. Skuddet satt perfekt og dyret døde raskt. Rett etterpå var det en fin opplevelse, å få studert også dette eksemplaret av grådyret på nært hold. Nå kjenner jeg en liten irritasjon og et skår i gleden der jeg betrakter skaden. Reinsdyret var altså ikke så uberørt og friskt som det så ut som. Det hadde ikke vist noen tegn til å være skadet. Dyret ble valgt ut fordi det var det eneste som stod fritt nok, til at det var forsvarlig å løsne skudd mot det. Men skuffelsen gikk fort over til fordel for å få felt et skadet dyr. Det er selvsagt en viktigere sak, enn at en del av kjøttet på låret må kasseres.”
Dette er starten på en interssant artikkel i Villreinen 2018, skrevet av Runar Hole, arkeolog og daglig leder i Tarandus. Ønsker du å lese hele artikkelen? Bestill Villreinen 2018 her, og du får i tillegg mange gode og informative villreinartikler på kjøpet…
Eit bilete av dagens villrein på Norefjell (Foto: Anders Mossing).
Norsk villreinsenter ynskjer i fleire artiklar å rette fokus mot dei villreinområda som tidlegare har hatt tamrein. Her kjem fyrste artikkel. Den omhandlar Norefjell-Reinsjøfjell.
Lenger tilbake i tid har det vore villrein på Norefjell, noko fangstgravene på Høgevarde vitnar om. Men villreinen har forsvunne, for ingen villrein er dokumentert på 1900-talet før tamrein blei innført i 1950-åra. Dagens villreinstamme har sine røter i tamrein som driftige tamreinfolk dreiv frå Lesja-traktene og Jotunheimen til Norefjell vinteren 1954.
1000 dyr Det var gudbrandsdølar som tok initiativ til tamreindrifta på Norefjell. I Ottadalen hadde Lom Tamreinlag drive på sidan i 1926 og Vågå Tamreinlag sidan 1942. Og i Skjåk har tamreindrifta røter endå lenger tilbake. Reinsdyra som kom til Norefjell og danna basisen for Norefjell tamreinlag kom frå Lesja tamreinlag som hadde drive i to år i fjellområda mellom Lesja og Skjåk. Om lag 1000 dyr blei kjøpt inn herifrå vinteren 1954. Dette var opphavleg svensk skogsrein som hadde kome til Lesja to-tre år før. For karane som dreiv reinen frå Lesja til Norefjell vinteren 1954 blei det ein strevsam tur, det var vanskeleg å halde dyra samla, dei møtte på villrein og dei møtte på andre tamreinflokkar. På denne måten mista dei noko av flokken undervegs. Så var det viktig å koma fram på vinterføre før isen byrja å gå på vatna.
Kven dreiv tamreindrifta på Norefjell? Kven var dei desse som starta opp denne tamreindrifta? Hovudtyngda var gudbrandsdølar. Dei var seks som dreiv flokken sørover til Norefjell: To av gjetarane kom frå Bøverdalen, Ragnar Runningshaugen var ein av dei som var med. Han var frå Bøverdalen i Lom og byrja som reinsgjetar alt som 12-13 åring. Han hadde vore seg ein tur til Norefjell og sett at her låg det til rette for tamrein. Dette formidla han til andre. Ein anna som var med var Martin Bakken, også han frå Bøverdalen. Frå Lom kom òg Hans Frøyse, vidare var Guttorm Kornkveen frå Lesja med. Ein annan var samen Paulus Holtan eller Paval, han hadde erfaring på tamreindrifta på Fosen, men hadde arbeidd som reinsgjetar i Lom Tamreinlag, der han var overgjetar frå 1943 til 1954. Egil Høgehaug frå Sokna var òg med på denne turen. Ein annan var Per Gaupar, erfaren tamreinmann frå Lom. Han var noko eldre enn dei andre og hadde bil, han køyrde rundt med mat og utstyr til reinsdrivarane. Av eigarane var der blant andre to til frå Lesja, Nørstebø og Stavhei i fylgje reinsgjetaren Gunnar Storeli.
Reingjetar Martin Bakken frå Bøverdalen med leiarreinen. Foto utlånt av Gunnar Storeli.
14 år med tamreindrift i Norefjell Tamreinlag Etter tre månader, litt før påske 1954, kom dei fram med ein solid flokk til Norefjell-Reinsjøfjell. Dette var starten på 14 år med tamreindrift i dette området. Flokken blei kalla Norefjellflokken, og laget Norefjell Tamreinlag blei oppretta. Ein del av dyra rømte inn på Hardangervidda, likevel auka flokken, og i 1956-57 utgjorde flokken ca 1200 dyr. I 1962 hadde ein kome opp i 1700 dyr. Mykje tyder på at flokken heldt seg nokon lunde på denne storleiken fram til avviklinga i 1968. Likevel kan flokken ha vore større då det i periodar var vanskeleg å få telje dyra.
Gjetaren Gunnar Storeli Gunnar Storeli frå Øystre Slidre kom med som reinsgjetar på Norefjell i 1963, han hadde med seg kamera og har teke fleire bilete frå tamreindrifta på Norefjell desse åra. Blant anna har han fotografert frå gjelding av bukk litt sør for Høgevarde, frå slakteplassen Flatvollen i Eggedal og frå kalvemerking på Gråfjell. Gjetarane budde i periodar på Høgevarde turisthytte, frå der måtte dei utforbakke når dei skulle på jobb, fortel Storeli. Han fortel òg at bror til Paulus Holtan, Arthur Holtan, var med som gjetar heile tida han var der, dvs. frå 1963 til 1968. Arthur Holtan var den flinkaste med lassoen, seier Storeli. Kjøtet blei levert hjå Bjørnebråten på Gol, og då dei måtte slakte ned. kjøpte han alt kjøtet for 9 kr. pr kg. Av folk Gunnar Storeli gjette i lag med, var òg nokre lokale gjetarar, bl.a. Ivar Marken og brørne Arvid og Reidar Juvet frå Eggedal, sistnemnde var kasserar i tamreinlaget.
Dei hadde bortimot 2000 dyr. Dyra var fine, simlene vog mellom 43 og 45 kg, og bukkane kunne vera rundt 90 kg. Dyra blei svært tamme og snille, fortel Storeli.
Samling til kalvemerking på Gråfjell. Foto utlånt av Gunnar Storeli.
Kvifor måtte dei slakte ned? Gunnar Storeli meiner at grunnen til at dei måtte slakte ned, var at eigarane av reinen tok til å bli gamle og blei redde for at “kapitalen” skulle forsvinne. Frå andre kjelder heiter det at det etterkvart blei problematisk for tamreindrifta på Norefjell, og dei fleste dyra blei slakta ned i 1968, då selskapet måtte avvikle. Men 30-40 dyr blei gåande att. Nokre av grunneigarane i området kjøpte desse dyra og danna Norefjell reinkompani i 1971. Meininga var å drive jakt og jaktutleige etter modell av Rendalen reinkompani.
Villreinjakt frå 1992 Stamma voks, men det kom til konfliktar med andre interesser. Og då stamma voks att til rundt 1000 dyr, blei det søkt om å byrje med jakt på ordinær måte. I 1991 avklarte Landbruksdepartementet at reinen i området kunne forvaltast etter viltloven, altså som villrein. Det har vore opna opp for villreinjakt i dette området frå 1992.
Frykt- og fluktavstand Reinsdyrforskar Egil Reimers frå Norges miljø- og biovitenskaplege universitet (NMBU) har over lenger tid forska på kombinasjonen åtferd og genetikk i ulike villreinstammer. Han har funne ut at villrein med sterke innslag av tamreingenar, som me til dømes finn på Norefjell-Reinsjøfjell, viser ein langt meir dempa frykt – og fluktavstand enn villrein med liten innblanding av tamreingenar. Konklusjonen hans er at tidlegare domestisering har bevart ei genetisk sterkt forankra åtferd som omfattande jakt over lang tid ikkje har endra mykje på.
I andre del av denne artikkelserien vil me rette fokus mot Vest-Jotunheimen. Denne kjem på trykk i starten/midten av august.
Den sovjetiske etnografen Vladimir V. Tjarnoluoskij reiste rundt blant samane på Kola-halvøya på slutten av 1920- og 1930-talet og nedteikna forteljingar om den heilage villreinen “Mjandasj”.
Tjarnoluoskij er kjent som ein av dei fremste ekspertane på samiske forhold på Kolahalvøya. Han har samla inn svært gamle mytar blant samane og stiller spørsmål ved om det kan vera ein samband mellom mytane og klippebileta på helleristningsfeltet i Alta. Ein veit ikkje kva Mjandasj tyder, men det har med villreinens verd å gjera. Det gode som menneska levde av, kom frå Mjandasj-verda, i fylgje Tjarnoluoskij.
“Riter er illustrasjon av mytar i handling” heiter det i boka dette er henta frå. Forfattaren nemner òg at på 1930-talet fanst det berre att fragment av dei gamle ritene.
Når den fyrste villreinen for året blei felt om hausten, måtte jegeren utføre ein rite. Fylgjande skildring er ein del av ein slik rite:
Jegeren førte reinskroppen til ein stad i nærleiken av gamma. Denne måtte liggje ved foten av eit lite berg som var dekt med skog og vera såpass stor at tre-fire personar og reinkroppen kunne få plass rundt den opne elden. Så hogg jegeren bjørkekvistar og tre grankvistar. På den eine sida av kvistane skar han bort alle smågreiner og smurde inn dei med blodet frå den slakta reinen. Han stilte opp alle bjørkekvistane rundt plassen med den blodsmurde sida innover. Deretter baud han inn dei næraste slektningane, far og søner, inn i til innhegninga, kvinner fekk ikkje vera med. Då dei hadde kome inn, blei inngangen stengd med dei tre grankvistane og jegeren tende på elden. Ei stor gryte med vatn høyrde til.
Jegeren tok til å stykke opp reinen. Han tok av skinnet, tok vekk hovudet og venstre bakbeinet, skar av tunga, haletippen og opna brystpartiet. Så skar han bort nedste delen av hjartet og alle drakk blodet. Hovudet med horn, kjøtet rundt brystpartiet og venstre bakbeinet blei kokt. Resten av kjøtet låg på ei matte av grankvist. Når kjøtet var ferdigkokt sette ein seg etter å ha gjort korsteiknet og begynte offermåltidet.
Alle rester etter måltidet blei grave ned under oska etter at elden var slokna. Så blei alt kjøt skore vekk frå reinskroppen. Beina som blei kokt og hovudet med geviret blei lagt tilbake på plass, og alt blei dekt med reinskinnet slik at det såg ut som ein sovande rein med hovudet bøygd mot beina.
(Henta frå boka “Den vilda renen – i myt och rit” av Vladimir V. Tjarnoluoskij, oversetting til svensk og innleiing ved Kerstin Eidlitz Kuoljok – 1993)
Lascaux Centre Internasjonal, teikna av det norske arkitektkontoret Snøhetta. Foto: Kjell Bitustøyl
Ti år etter at ein delegasjon frå Norsk villreinsenter var på det dei kalla “en dannelsesreise” til området Dordogne i Frankrike, var det på ny duka for ein studietur til dette unike området som er så sentralt for samspelet mellom mennesket og reinsdyret i Europa.
16 personar med tilknyting til Norsk villreinsenter Nord og Sør var det som denne gongen besøkte Vézère-dalen og dei mange attraksjonane der. Å få innblikk i kva som skjedde her for rundt 20 000 år sidan, er ei oppleving av dei heilt sjeldne. Nokre av dei som var med sist, var òg med no. Nytt sidan den gongen var blant anna Lascaux Centre Internasjonal, teikna av det norske arkitektkontoret Snøhetta, og eit senter som på stutt tid har blitt ein stor turistmagnet.
Delegasjonen på studietur til Vézère-dalen. Foto: Kjell Bitustøyl
Denne flokken på ca. 2000 dyr beitet i flere uker på Lufsjåtangen vinteren 2018. Her har den nylig krysset den vinterstengte veien over fjellet. Foto: Anders Mossing
Norsk villreinsenter har nå sluttført arbeidet med en interaktiv historie om fokusområdet på Imingfjell. Dette er den andre i en rekke detaljerte fokusområde-historier.
“Fokusområder” er et begrep man har valgt å bruke om særlige sårbare villreinareal, der det er konflikt mellom hensynet til villrein og menneskelig utbygging/aktivitet. I de norske villreinområdene er det identifisert flere titalls slike områder.
Et av fokusområdene på Hardangervidda er Imingfjell. På Imingfjell møter villreinen vei, regulert vann og hyttefelt med ferdsel i sine forsøk på å nå de rike vinterbeitene på Lufsjåtangen. I forbindelse med rullering av regional plan for Hardangervidda kommer spørsmålet om vinterbrøyting opp på nytt.
I denne historien kan du lære alt om et sentralt område på Hardangervidda, der det er konflikt mellom hensynet til villrein og hensynet til andre samfunnsinteresser. Hvordan fremsto området før utbygging? Når og hvordan ble området utbygd? Når kom veien? Kan man ha en ordning der veien stenges når reinen nærmer seg? Hvorfor er området så viktig for reinen? Sentrale spørsmål som dette blir belyst.
Vi har også oppsummert en dialogprosess som ble gjennomført med ulike aktører på Imingfjell. Dialogprosessen ble gjennomført som gruppearbeid og de ulike gruppene ble utfordret til å analysere ulike tema med et sett av potensielle påvirkningsfaktorer.
Som leser av denne historien kan du også reise inn i landskapet på Imingfjell fra din egen PC, nettbrett eller mobil. Vha. avanserte 3D-kameraer har vi skannet sentrale områder på Imingfjell, slik at du kan “hoppe inn i de”.
Endre Lægreid, leder av villreinnemnda for Hardangervidda, ønsket velkommen til fagdagene på Geilo.
Villreinrådet i Norge arrangerte sine årlige fagdager på Geilo på den 7. og 8. juni med rekorddeltakelse. Hovedfokus på årets fagdager var samarbeid, utfordringer og løsninger rundt bruken av villreinfjella. Siden vi i år var på Geilo var naturlig nok mye av fokuset rettet mot Hardangervidda.
Ferdsel og friluftsliv
I de fleste sammenhenger der utfordringer rundt villreinen diskuteres kommer ferdselsproblematikk høyt på agendaen, og i senere tid dukker utfordringer rundt ulike friluftsaktiviteter stadig hyppigere opp. Villreinrådet i Norge hadde derfor fått inn spennende foredragsholdere med beina plantet, eller i hvert fall det ene beinet, i helt andre leire enn der villreinfamilien vanligvis camper. Dette gir, foruten større faglig bredde og interessante diskusjoner på fagdagene, foråpentligvis større innsikt og forståelse for kompleksiteten i å forvalte våre villreinområder slik at “alle” brukergrupper hensyntas samtidig som villreinen uforstyrret kan fortsette sin nomadiske tilværelse uten begrensende barrierer, ferdsel eller inngrep.
Skrantesjuke/CWD
Slik den nye hjortevilthverdagen har blitt, kommer ikke villreindagene utenom skrantesjuka. Villreinen i Nordfjella sone 1 er en sagablott, og testingen av hjortevilt i andre områder intensiveres ytterligere i 2018. Jegere må bare lære seg “nye” slakterutiner og lære å ta hjerne- og lymfeprøver, og så må vi bare krysse fingre og tær for at ingen nye positive villreinprøver blir påvist hos Veterinærinstituttet i løpet av høsten. En annen oppfordring til jegerne er å bruke settogskutt.no under høstens sjakt. Bruk av kontrollkortet fortsetter som tidligere, i hvert fall i 2018, men det oppfordres likevel til å ta i bruk settogskutt.no.
Spennende villreinprosjekter
Ellers ble det presentert både prosjektresultater og flere nye, spennende villreinprosjekter innen blant annet forvaltning, verdiskaping og ferdsel. Mer informasjon om fagdagene og de forskjellige presentasjonene finner du på lenker til foredragene nedenfor.
Villrein og vindkraft går ikke “hånd i hånd”. Dette illustrasjonsbildet er fra et tamreinområde. Foto: Jonathan E. Colman
“Nasjonal ramme for vindkraft” er et prosjekt der Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) på oppdrag av Olje- og energidepartementet (OED) er bedt om å utarbeide et forslag til nasjonal ramme for vindkraftutbygging på land. Dette handler om hvilke areal som kan ligge best til rette for landbasert vindkraft her i landet, samt hvilke areal som skal skjermes.
For å komme frem til anbefalte områder gjennomfører NVE en stegvis eksklusjons-/analyseprosess. I skrivende stund har man kommet frem til en rekke analyseområder, som skal utredes videre. Dette etter først ha vært gjennom en runde med «harde eksklusjoner» og «myke eksklusjoner». I de «harde eksklusjonene» ble åpenbart uaktuelle områder, deriblant formelt vernede områder, tatt bort. I de «myke eksklusjonene» ble uegnede/konfliktfylte områder, basert på tekniske, økonomiske og miljømessige forutsetninger, tatt bort. Her ble bl.a. nasjonale villreinområder med randområder ekskludert fra videre analyse.
Det var et håp om at de 10 nasjonale villreinområdene med randområder skulle tas bort gjennom «harde eksklusjoner», og at de 13 andre villreinområdene skulle ekskluderes gjennom «myke eksklusjoner». Slik ble det altså ikke.
Analyseområdene som nå er kartfestet skal gjennomgås på en systematisk måte. Her skal NVE benytte kunnskap fra bl.a. temarapporter og relevante kart, samt innhente innspill om viktige lokale og regionale interesser. Et standardisert analyseskjema skal bidra til at analysene blir systematiske og etterprøvbare. Alt som vektlegges skal inn i analyseskjemaet. Når forslaget til nasjonal ramme blir levert vil alle analyseskjemaene bli publisert som faktaark, slik at alle kan se hva som er vektlagt.
Skjermdump fra det interaktive kartet Norsk villreinsenter har laget.
Nå er det ikke slik at alle arealer innenfor analyseområdene faktisk skal analyseres. Noen arealer er allerede ekskludert. NVE har publisert fylkesvise kart som viser detaljene i de enkelte analyseområdene. Ekskluderte arealer innenfor analyseområdene fremgår av disse. Disse kartene finner du her: https://www.nve.no/nasjonal-ramme-for-vindkraft-pa-land/kart/
Sluttproduktet fra NVE’s arbeid med nasjonal ramme for vindkraft på land skal etter planen publiseres 1. mars 2019.
Gravfeltet på Vang hører til prosjektet “Dovrefjellaksen – samarbeid om formidling”. Her er målet standardheving med målrettet tilrettelegging og formidling. Foto: Anders Mossing
På villrein.no har vi tidligere omtalt verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper”. Programmet har som formål å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene, særlig innrettet mot ulike deler av reiselivet. Programmet har som mål å bidra til en god gjennomføring av de regionale planene for nasjonale villreinområder, og til å utvikle og spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper.
Det var Miljødirektoratet som i fjor åpnet for søknader til programmet og en rekke spennende prosjekter har fått tildelt midler.
Miljødirektoratet og Norsk villreinsenter arrangerte en stor nettverkssamling for prosjektledere og prosjekteiere i mars i år. I løpet av samlingen ble alle prosjektene som hadde fått tildelt midler presentert. Det var også mer overordnede og generelle fagforedrag, samt gruppearbeid på tvers av prosjektene.
Norsk villreinsenter har i etterkant av nettverkssamlingen laget en grundig oversikt over alle prosjektene. Her kan du lære mer om bakgrunn og målsetting for det enkelte prosjekt, se hvordan de er organisert, få oppdatert status og finne kontaktpersoner.
