Aursjødammen sett fra nordvest. Foto: Are Endal Rognes, Norsk villreinsenter
Det ble i statsråd onsdag 23. juni fastsatt reviderte konsesjonsvilkår for Aurareguleringen og reguleringen av Hemsilvassdraget. Det skal opprettes et fond på 10 mill. kroner til undersøkelser og tiltak for villreinbestanden i Snøhetta og tilsvarende fond på 2 mill. kroner for undersøkelser og tiltak for villreinbestanden i Nordfjella.
Departementet skriver blant annet følgende i sin nyhetssak om Auravassdraget:
Auravassdraget ligger i Molde, Sunndal og Lesja kommuner og er regulert til kraftproduksjon. Hovedformålet med revisjonen er å bedre miljøtilstanden i vassdraget. Etableringen av Aursjømagasinet har medført at trekkrutene for villrein har blitt oversvømt og tilgangen til viktige beiteområder er redusert. Det er en klar sammenheng mellom vassdragsreguleringen og påvirkningen på villreinen i området. Det opprettes derfor et villreinfond på 10 mill. kroner som kan brukes på undersøkelser og tiltak av hensyn til villreinbestanden i Snøhetta. Fondet skal forvaltes i samarbeid mellom kommunene, NVE, miljømyndighetene og Statkraft.
I sin nyhetssak om Hemsilavassdraget skriver departementet blant annet følgende:
Hemsilvassdraget ligger i Hemsedal, Ål og Gol kommuner og er regulert til kraftproduksjon. Hovedformålet med revisjonen er å bedre miljøtilstanden. Etableringen av Gyrinos-Flævatn-magasinet har medført at trekkrutene for villrein har blitt oversvømt, og tilgangen til viktige beiteområder er redusert. Det er en klar sammenheng mellom vassdragsreguleringen og påvirkningen på villreinen i Nordfjella. Det opprettes derfor et villreinfond på 2 mill. kroner som kan brukes på undersøkelser og tiltak av hensyn til villreinbestanden. Fondet skal forvaltes i samarbeid mellom kommunene, NVE, miljømyndighetene og regulanten.
Nyhetssakene om disse revisjonene på regjeringen.no finner du her:
Stillinga som sekretær for Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet og Villreinnemnda for Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Norefjell-Reinsjøfjell er ledig, søknadsfrist er 1. august. Stillinga er på 100% og det er klima- og miljøvernavdelinga hjå Statsforvaltaren i Oslo og Viken som lyser ut stillinga, utlysinga skjer i samarbeid med Statsforvaltaren i Vestfold og Telemark som har ansvaret for Villreinnemnda i Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Norefjell-Reinsjøfjell.
Klima- og miljøvernavdelingane har ansvar for å fylgje opp at nasjonal klima- og miljøpolitikkblir blir sett ut i livet i fylka, ha oversikt over miljøtilstanden i fylket og bidra til at denne utviklar seg i ei klima- og miljøvenleg retning.
Den aktuelle stillinga er plassert i seksjon naturforvaltning – skog og fjell, og arbeidsstad er i utgangspunktet Norsk Villreinsenter Skinnarbu i Tinn kommune, eventuelt i kombinasjon med Statsforvaltarens kontor enten i Drammen eller i Tønsberg.
Villreinnemndene skal arbeide for ei langsiktig berekraftig forvaltning av villreinen og leveområda. Dei viktigaste arbeidsoppgåvene er å ha ansvaret for sekretariatsjobben for dei to villreinnemndene og sikre god kontakt med aktørar innan villrein- og arealforvaltning.
Ønskjer du nærare opplysningar om stillinga, ta kontakt med seksjonssjef Ellen Lien, tlf 22 00 36 62 / 984 05 669 eller seniorrådgjevar Even Knutsen tlf: 32 26 68 17
Søknad skal sendast via elektronisk søknadsskjema.
Frå turistløypa mellom Sandhaug og Tinnhølen Foto: Kjell Bitustøyl
Så er han her, NINA 1903 – den sterkt etterlengta ferdselsrapporten for Hardangervidda der framlegg til tiltak er med. Det er ein grundig rapport på rundt 100 sider. Seniorforskar Vegar Gundersen ved NINA er den som har hatt hovudansvaret for arbeidet med rapporten. Håpet er at rapporten skal kunne bidra til å betre villreinens levekår. Bakgrunnsdata for denne rapporten byggjer blant anna på GPS-merkeprosjektet på Hardangervidda tilbake til 2001, dette brukarfinansierte prosjektet har vore ein del av ferdselsprosjektet. Samtidig har det vore gjennomført svært mykje feltarbeid der ein har samla inn opplysningar om ferdsel av ulikt slag, både i randsonene og inne i kjerneområdet på Vidda.
Seniorforskar i NINA Vegar Gundersen Foto: Kjell Bitustøyl
Arbeidet med den endelege rapporten som no ligg føre, har teke tid og NINA-rapporten er den fjerde i rekkja som omhandlar ferdselsanalyser knytt villreinen på Hardangervidda. Datamengda har vore stor. Og naturleg nok har arbeidet bydd på utfordringar, særleg gjeld dette det heile rapporten munnar ut i: tilrådingar og tiltak. Her må rapporten sjåast i samanheng med andre prosessar som er i gang, til dømes regional plan. Når no rapporten med tilrådingar og tiltak er ferdig, vil likevel eit nytt verktøy for å kunne forvalte villreinstamma på Hardangervidda på ein god måte vera tilgjengeleg.
Mangla kunnskap
Kort oppsummert er bakgrunnen for denne rapporten at forvaltninga av den største villreinstamma i landet mangla tilstrekkeleg kunnskap om konsekvensane av den aukande menneskelege bruken av Vidda. På nasjonalt nivå har ein sett at turismen har blomstra opp som ei viktig næring i distrikta. Dette har ført til at ein både skal leggje til rette for å gje brukarane gode naturopplevingar samtidig som ein skal handtere den menneskelege bruken sett opp mot det som er eit akseptabelt nivå for å ta vare på villreinen og andre verneverdiar.
«Arealunnvikelse»
Resultata og analysane av det innsamla materialet viser at dagsturtrafikken er det som har auka mest (sjå oppslag om den førre rapporten), dette ikkje minst på grunn av den «tunge» utbygginga av infrastruktur i randsonene, til dømes hyttefelt med tilhøyrande vegar, merka stigar osv. Resultatet er at beiteområde har skrumpa inn og trekkmoglegheiter har blitt redusert. Denne utbygginga saman med tidlegare arealtap som vasskraftutbygging, vegar o.l. har «pressa» villreinen meir inn i kjerneområda. Analysane viser at det er den samla effekten av desse inngrepa i randsona som fører til det ein kallar «arealunnvikelse».
Villreinen i kjerneområda
Modellar er utarbeidd for å finne fram til dei beste leveområda for villreinen i dei sentrale delane av Hardangervidda. Dette er område som har ein infrastruktur med spreidde hytter og buer, turisthytter, både private og DNT-hytter, bruer, merka stigar og stikka løyper. Modellane viser at merka stigar og turisthytter er negative bidrag med tanke på kvaliteten på leveområda til villreinen i kjerneområda. Dette kjem fram i analysane av bruken av stigar i høve til reinsdyras evne til krysse desse stigane når trafikken blir for stor, ein stig med meir enn 25-30 personar per dag har vist seg å vera ein barriere slik at reinen ofte let vera å krysse.
Det hastar med å gjennomføre nokre store endringar
Rapporten gjev detaljert kunnskap om korleis forvaltninga kan jobbe vidare med å betre situasjonen for villreinbestanden: «Tiltakene må rette seg mot å begrense den menneskelige aktiviteten i de mest kritiske områdene. Rapporten gir forslag til endringer i infrastruktur av merka stier og turisthytter sentralt på vidda.» Det er særleg tilgangen til dei gode beita i vest dette handlar om. Ein har òg i eit framtidsperspektiv tatt høgde for at den menneskelege bruken av Vidda kan auke ytterlegare, og at ein difor må vera fleksibel i høve til både auka bruk og nye former for bruk. Konklusjonen er difor at det hastar med å gjennomføre nokre store endringar i infrastruktur for friluftsliv og turisme på Hardangervidda.
Å gje villreinen lettare tilgang til dei gode sommerbeita på Vest-Vidda er eit uttalt mål. Dette kan få konsekvensar for kvar stigane skal gå. Foto. Kjell Bitustøyl
Vintertrafikken
Når det gjeld trafikken vinterstid, kjem det fram at ein ikkje har greidd å påvise klare effektar av ferdsel vinterstid i dei sentrale delane av Vidda. Ein grunn til dette er at ein ikkje har nok data til å konkludere bastant. Men i randsonene er det annleis, her er påvist vesentleg påverknad på reinsdyras rørslemønster på grunn av maskinpreparerte løyper og folks bruk av områda i det ein kallar dagstursona. Tiltak kan difor dreie seg om å unngå at løypene går lenger inn i fjellet, omlegging av kvistaløyper som t.d. den mellom Litlos og Haukeliseter, kan vera eitt tiltak. Eit anna tiltak kan vera å føre eit strengt regime for stopp og parkering langs Rv7 og E134. Rapporten konkluderer òg med at ein bør vidareføre vinterstengde vegar som t.d. vegen over Imingfjell.
Det manglar framleis data for å kunne konkludere klarare kva vintertrafikken på Vidda kan ha å seie for villreinen. Foto: Kjell Bitustøyl
Sommartrafikken – størst negative konsekvensar
Det er likevel sommartrafikken som i denne rapporten blir trekt fram som det største trugsmålet mot villreinen, og at det difor er her det er mest å hente gjennom nye tiltak. Ein viser elles til at desse problemstillingane og tiltaka ikkje berre gjeld for Hardangervidda, men lett kan brukast i andre villreinområde.
Rapporten tek for seg område etter område og tilrådingane og tiltaka er mange. Det er her ikkje rom for å gå for detaljert til verks, men eit gjennomgåande tema er at ein må legge til rette for meir kanalisering av ferdsla, gjerne knytt til attraksjonar og rundturar i nærleiken av trafikkerte vegar og einskilde turisthytter ved veg. Fjerning av stigar kan vera aktuelt i dei tilfella desse kan opne opp for betring av villreintrekket.
Dei mest drastiske tiltaka i rapporten er knytt til dei sentrale DNT-hyttene og DNT-rutene på sentralvidda. Her er det framlegg om å vurdere både omplassering av hytter med eventuelle nybygg og omlegging av stigar. Ein anna tiltak kan vera å styre trafikken gjennom strengare bruk av opningstider. Men også i område meir i utkantane av Vidda kan det bli aktuelt med tiltak, omlegging eller nedlegging av stigar, stenging av vegar mm. Eit tiltak er òg å overvåke trafikken på utvalde merka stigar med faste teljarar.
Ein av dei sentrale turiststigane rapporten forslår å begrense trafikken på er stigen mellom Sandhaug og Litlos. Foto: Kjell Bitustøyl
Andre tiltak
I høve til motorisert ferdsel kjem òg rapporten med einskilde tiltak, som å avgrense dispensasjonar og ha strengare krav om dokumentasjon gjennom lokalisasjondata frå mobiltelefon. Og i høve til jakt er det ynskjeleg at friviljuge jaktsoner med forbod mot jakt blir vidareført. Når det gjeld byggjeaktivitet, ynskjer ein òg å avgrense denne, dette utifrå at oppgradering ofte fører til meir bruk og med det ein auke i den samla belastninga i området. Den uorganiserte ferdsla med telting, padling, bruk av el-sykkel o.l. byr på ei utfordring. Her kjem ikkje rapporten med konkrete tiltak, men drøftar ulike senario, og forbod/restriksjonar blir trekt fram som det einaste verkemiddlet som gjev effekt. Men her støyter ein fort i mot den etablerte allemannsretten i Noreg.
DNT kan måtta leggje om på innarbeidde turstigar. Foto: Kjell Bitustøyl
Oppsummering
I oppsummeringa legg ein i rapporten vekt på at for å få eit berekraftig og langsiktig vern av Noregs største villreinbestand, er dei viktigaste verkemidla eller tiltaka knytt til å avgrense ferdsel i villreinens kjerneområde sommarstid. Landskapet må restaurerast ved å fjerne og omplassere infrastruktur i konfliktområda for villrein: «Rapporten har identifisert tiltakene med størst positiv effekt på villreinbestanden til å omfatte merka stier og turisthytter i fem viktige trekkpassasjer i områdene rundt Litlos, Mogen, Mårbu, Lågaros og Hellevassbu. Rapporten peker på at det må radikale endringer og begrensninger i tilgang til merka stier og turisthytter i disse fem områdene.»
Eitt av fokusområda på Hardangervidda er Haukeliseter-Hellevassbu-Litlos. Dette er frå området mellom Haukeliseter og Hellevassbu, til høgre litt opp for vassdraget ligg Simletind, grensenut mellom Vinje og Ullensvang. Vassdraget me ser er Bora innover dalen retning Hellevassbu. Foto: Kjell Bitustøyl
Arbeidet med kvalitetsnorm for villrein, med delnorm 3, er no godt i gang. I denne artikkelen skal det handle mest om Hardangervidda, eitt av dei 10 nasjonale villreinområda som skal klassifiserast fyrst. Delnorm 3 handlar om villreinens leveområde og menneskeleg påverknad. Bakgrunn for dette kvalitetsnormarbeidet finn du her: www.villrein.no/aktuelt/kvalitetsnormen-hva-gjor-vi?rq=kvalitetsnor
Norsk Villreinsenter har fått i oppdrag å skaffe fram og levere kunnskap om leveområda og den menneskelege påverknaden på villreinen i dei 10 nasjonale villreinområda me har. I villreinområda er peika på ulike fokusområde, det vil seie område som er spesielt utsett for nettopp påverknad frå menneskeleg åtferd og aktivitet. Desse saman med reinens ulike funksjonsområde gjennom året (sommar- og haustbeite, vinterbeite, kalvings- og oppvekstområde, samt viktige trekkpassasjar) skal kartfestast og skildrast ut frå grad av påverknad og med det reinens bruk eller eventuelt redusert bruk.
Dette arbeidet er i godt gjenge og viktigaste aktiviteten så langt har vore å gjennomføre møte for arbeidsgrupper der lokale ressurspersonar får koma fram med viktig kunnskap. Formidlinga av dette arbeidet går via eigne kartforteljingar. Kvart område får si eiga kartforteljing, denne forteljinga har med kva avgrensingar ein lyt ha med tanke på problemstillingar. Konkret handlar kartforteljinga mest om kva område/areal reinen vik unna, eller unngår å trekke gjennom, men òg kva denne «unnvikelsen» fører til av påverknad på andre område, område som i varierande grad har blitt mindre tilgjengeleg for reinen delar av eller heile året. Alt dette som ein konsekvens av menneskeleg påverknad i form av infrastruktur, ferdsel osv.
I sjølve karta som er digitale, kan ein klikke og zoome seg inn for å sjå nærare på detaljane. Fargane raud, gul og grøn er symbol som signaliserer stoda i kvart avgrensa mindre område i høve til i kor stor grad reinsdyra vik unna eller unngår dette området, sjølvsagt variabelt i høve til kva årstid det er snakk om.
Kunnskapen som kjem fram frå dei ulike arbeidsgruppene skal i neste omgang leggjast fram for ei ekspertgruppe som skal gjera den endelege klassifiseringa for kvart villreinområde. Planen er at dette arbeidet skal setjast i gang hausten 2021.
Hardangervidda
Arbeidsgruppene rundt Hardangervidda fordelar seg på desse fokusområda:
1. Rv7 og områda mellom RV7 og Bergensbanen.
2. Haukelifjell/Haukeliseter-Hellevassbu-Litlos
3. Imingfjell, Stegaros og Graveide
4. Tinnhølen og Hjølmoberget
5. Trolltunga
6. Songa, Falkeriset og Bitdalsområdet
7. Husedalen og Dronningstien
8. Nordvest-vidda og Mogen-Gjuvsjåen-Lågaros.
Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
Viktigaste arbeidet ein no driv på med er å finpusse kartgrunnlaget, og så skal det gjevast ytterlegare skildringar av kvart einskild fokusområde i kartforteljingane. Stikkord her er å få med sommar- og haustbeite, kalvingsområde og område for oppvekst, samt vinterbeite og sentrale trekkpassasjar.
Norsk Villreinsenter tek gjerne i mot innspel slik at kartgrunnlaget skal bli så godt som mogleg. Dette gjeld både dei som alt har delteke i gruppemøta og andre som kan ha innspel. Alt vil bli lagt inn i kunnskapsgrunnlaget som ekspertgruppa skal bruke i klassifiseringa. NVS vil takke for bidraga så langt og ber om at innspel knytt til Hardangervidda blir sendt til lena.romtveit@villrein.no, helst innan utgangen av juli 2021.
Eit forskingsprosjekt som har sett på korleis vêr og temperatur verkar inn på kalvevekter og dødstal blant reinkalvar, er nyleg publisert i ein fagartikkel i «International Journal for Parasitology and Wildlife» (2021). Konklusjonen er bygt på undersøkingar frå berre to sesongar, likevel er resultata verdt å merke seg. Resultatet er ikkje overraskande med tanke på tidlegare kjent kunnskap (Sjå link) Ein varm sommar kan føre til høge belastningar og med det avmagring og dødsfall blant kalvane.
Litt om hudbrems og svelgbrems
Det finst to artar av reinbrems, hudbrems og svelgbrems. Båe desse er det ein kallar tovenger med eittårig livssyklus. Larvene lever som parasittar på rein, og det er berre ei kort tid rundt månadsskiftet juni-juli at reinen er fri for larver. Hudbremslarvene forlet reinen for det meste i mai og juni, så grev dei seg ned i bakken, og etter nokre veker klekker dei vaksne flugene, til vanleg i byrjinga av juli. Og like etter at flugene har kome ut av puppene, kan dei pare seg. Men denne aktiviteten har samanheng med korleis vêret er. Etter paring er det berre hoflugene som er i live og det er dei som flyg og oppsøkjer reinen, så blir egga lagt i tynne sommarhår hjå reinen i løpet av juli og august. Etter at egga har blitt til larver, hamnar desse under huda på bakre del av ryggen. Talet på larver pr. dyr er ofte større hjå kalvar enn hjå vaksen rein.
Svelgbremslarvenehar same vert, reinen, og desse larvene droppar ut av reinen omtrent på same tid som hudbremsen. Felles er òg tidspunktet når dei angrip reinen. Ingen av desse bremsflugene tar til seg næring, dei lever av opplagsnæringa som dei har tatt til seg på larvestadiet. Men det er ulikt når det gjeld egglegging, hjå svelgbremsen utviklar egga seg i hoflugas kropp, så blir dei nyklekte larvene sprøyta på nasen og munnen til reinen, der hamnar dei i nasen og i biholene. Utpå vinteren startar veksten for alvor samtidig som dei rører seg bakover og fester seg med krokar i svelget. Frå slutten av april til ut juni blir larvene hosta ut av reinen. (kjelde: Åsbakk og Nilssen: Reinens hudbrems og svelgbrems: biologi, betydning, og om bekjempelsestiltak, artikkel).
Varm og kald sommar
Det omtalte forskingsprosjektet, der blant andre veterinær Kjell Handeland er med, undersøkte moglege negative konsekvensar knytt opp mot effekten av desse parasittane vinterstid hjå villreinkalvar. Kalvar født i 2014 og 2015 var med i undersøkingane, det eine kalvekullet (2014) var født då det var ein varm sommar, det andre (2015) var født då det var ein kald sommar. Kroppstilstanden om hausten blei vurdert som slaktevekt, medan kroppstilstanden om våren blei vurdert som slaktevekt, men supplert med ei evaluering av feittreserver på forskjellige kroppsdelar. Undersøkingane inkluderte òg funn av hjernemark.
Konklusjonen var at ein fann langt fleire svelgbrems, hudbrems og hjernemark i 2014-generasjonen enn i 2015-generasjonen. Mellom haust og vår gjekk gjennomsnittleg slaktevekt ned for 2014-generasjonen, medan vekta auka for 2015-generasjonen. Det var altså merkbar samanheng mellom høg parasittbelastning og sjansane for avmagring. Funna viser med det at i varme somrar kan høg belastning med både hudbrems og svelgbrems, pluss hjernemark, føre til avmagring og moglege dødsfall blant kalvane.
Foto fra tidleg i mai, Hardangervidda. Me ser at fleire av desse reinsdyra har hudbrems, særleg bak på ryggpartiet. Foto: Kjell Bitustøyl
Kjell Handeland har òg skrive om sjukdomar og parasittar hjå villrein i boka «Villreinen – Fjellets nomade». Han legg vekt på at av alle insekt som plagar reinen sommarstid, er det ingen som reinen fryktar meir enn bremseflugene. Dette at bremseflugene nyttar reinsdyret for larveutviklinga si, har negativ effekt på dyras kondisjon og helsetilstand. Larvene som blir utvikla utover vinteren og våren, krev energi og protein for å vekse, og dei hentar dette frå reinen i ei tid med vanskelege beiteforhold og mangel på næringsrik føde, skriv han.
Eit opprør mot det fleire kallar ukontrollert hyttebygging har vakse fram i Vinje kommune. Med 5500 hytter er kommunen den fjerde største hyttekommunen i landet. Opprørarane meiner ei grense er nådd. «Det er nok hytter no!» seier dei. I fylgje initiativtakarane går hyttebygginga utover jakt, villrein og sauehald.
Fra Vierliområdet mot Falkeriset og Hardangervidda villreinområde. Foto: Kjell Bitustøyl
Konkret er det no 600 nye hytter i Rauland striden dreiar seg rundt. Av argumenta som aksjonen «Nok hytter på Rauland (Vinje) no!» brukar, finn me at hyttebygginga i Vinje har påverka villreinen både i randsona til Hardangervidda villreinområde og i Brattefjell-Vindeggen villreinområde. Med endå fleire hytter vil villreinen bli pressa ytterlegare innover, altså miste beiteområde, blir det sagt. Konkret nemner dei at eit tidlegare villreinområde, Svinefjell, som er ein del av Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde, på grunn av auka trafikk ikkje lenger er i bruk som beiteområde for reinsdyra. Siste gong det blei skote reinsdyr her var i 2007. Ei liknande utvikling er på gang i andre randsoner av dette villreinområdet i fylgje hytteopprørarane, og endå fleire hytter vil forsterke denne utviklinga.
Det har vore merksemd i både TV, radio og aviser om denne aksjonen, og interessa frå andre fjellbygder med liknande utfordringar er på gang, det stadfester Norsk Hytteforbund i fylgje NRK.
«Tradisjon og destinasjon» – sosial berekraftig verdiskaping i villreinfjell
Med denne aksjonen har eit forskingsprosjekt i regi av Telemarksforsking – «Tradisjon og destinasjon» – som ligg under «Villreinfjellet som verdiskaper» – paraplyen og skal sjå på sosial berekraft i tre store hyttekommunar, fått ekstra aktualitet. Vinje kommune er den eine av desse, dei to andre er Stor-Elvdal og Ringebu. Ei problemstilling i dette prosjektet er korleis ein syter for at både lokale folk og hyttefolk får moglegheiter til å realisere det gode liv både i bygda og ute i naturen. «Tradisjon og destinasjon» fokuserer på berekraftig verdiskaping i villreinfjell. Ein vil i dette prosjektet sjå nærare på eit aukande konfliktnivå mellom ulike aktørar for og mot reiselivet i fjellbygdene. Det heiter i prosjektomtalen at «En ensidig satsing på økonomisk utvikling på mange destinasjoner bør erstattes med et fokus på bred verdiskaping, der både økologisk, kulturell og ikke minst sosial bærekraft utvikles. Prosjektet vil bidra til å synliggjøre dette gjennom en veksling mellom en aksjonsforskningsrettet prosess og en analytisk evaluering i tre kommuner.» Tidlegare leiar av Norsk Villreinsenter sør, no seinorforskar ved Telemarkforsking, Marianne Singsaas, er prosjektleiar på vegne av Norsk Villreinsenter.
Det skal nemnast at Vinje kommunestyre i møte 17. juni vedtok å setje dei vidare planane for nye hytter på vent til nye reguleringsplanar innafor kommunedelplan-området (KDP) ligg føre.
Årets Villreinen er nå kommet på lager. De som allerede er abonnenter eller har bestilt, bør ha den i postkassen en av de nærmeste dagene. For alle dere andre er ikke løpet kjørt, det er bare å følge linken under og fylle ut bestillingsskjema og trykke send. Da har du snart 104 sider spekket med villrein-stoff i din postkasse. God lesing!
Sjetteklassingar frå Hemsedal skule blir servert reinskjøt i samband med eit opplegg om reinen i Nordfjella hausten 2020 i regi av Norsk Villreinsenter. Fjelloppsynsmann Knut Fredrik Øi hadde ansvaret for matlaginga, han steikte reinskav på bålpanne og serverte elevane, eit måltid som verkeleg fall i smak! I kø: f.v. Lilja Dyrset, Nilas Botten og Erik Møllerplass Mythe. Foto: Kjell Bitustøyl
Kva gjer ein når ein skal formidle historie og kunnskap om reinsdyr og skal servere reinskjøt, er det mogleg å få tak i villreinkjøt? Eller er det mest relevant å bruke reinskjøt frå tamrein? I denne artikkelen skal me fortelje mest om det siste, men skal koma tilbake med ein eigen artikkel om nokon få som faktisk brukar villreinkjøt som mat for besøkande. Felles for kjøt frå både villrein og tamrein er at dette er av det sunnaste kjøtet som er å få tak i. Frå tamreinhald blir det meldt at etterspørselen er større enn nokon gong.
Det er ein kjensgjerning at når ymse villreinprosjekt skal fokusere på lokalmat og servere reinskjøt i den eine eller andre forma, må ein som oftast ty til tamreinkjøt. Grunnen er enkel: dei fleste villreinjegerar vil behalde kjøtet sjølve, i tillegg kjem regelverk knytt til mathygiene om ein skal bruke villreinkjøt.
Reinkjøt som føde er eit kjøtproduktet mennesket truleg har kjent til i uminnelege tider. Dokumentasjonen på at dei fyrste menneska på europeisk jord for det meste levde av villrein er solid og omfattande. At reinskjøt framleis er ei ettertrakta vare, finst der mange døme på. Og det er sjølvsagt ein grunn til at reinsjegerar flest ikkje er interessert i å selje det reinkjøtet dei har streva med å få tak i, kanskje bore tungt og opplevd slit for å få maten til husars. Å ete kjøt ein sjølv har jakta, har naturleg nok ein eigen dimensjon, på linje med å ete sjølvfiska fisk.
«Villreinfjellet som verdiskaper»
I prosjektomtalen av «Villreinfjellet som verdiskaper» (2015) ført i pennen av Hans Olav Bråtå, er ei problemstilling slik: Under overskrifta «Reinkjøtt – villreinkjøtt; er den største verdiskapingen knytt til historien?» ynskjer ein i utgangspunktet seg villreinkjøt når ein skal formidle historia om reinen, kulturminna osv. Men her innser forfattaren at dette byr på ei utfordring. Sal av villreinkjøt kunne bli ei salsvare dersom det blei ein høgare pris på kjøtet enn slikt kjøt frå tamrein. Likevel blir konklusjonen at det er lite truleg at dette kan få noko omfang, også på grunn av utfordringane med mathygiene og dei strenge krava som blir stilt.
Difor er konklusjonen til Bråtå slik: «Da er det større sjanse for at en kan bruke kjøtt fra tamrein, og heller fortelle historien om tam- og villrein i forbindelse med måltidene. Det er da også dette som foretrekkes av mange reiselivsbedrifter. En viktig grunn er at det er lett å få tak i tamreinkjøtt som tilfredstiller krav mht mathygiene».
«Sjetteklassinger fikk lære om villrein»
Prinsippet til Bråtå har me eit godt døme på i praksis gjennom eit opplegg i regi av Norsk Villreinsenter Sør hausten 2020, der sjetteklassingar frå kommunane rundt Nordfjella fekk eit heildagsopplegg om villreinen og alt knytt til dette dyret. Naturrettleiar Tuva Flor Lien stod for det vellykka opplegget, og eit høgdepunkt på dagen var servering av reinskav med tilbehør til alle elevane, tillaga over bålpanne av fjelloppsyn Knut Øi frå Aurland. Elevane fekk òg smake noko dei ikkje visste kva var. Øi har fylgjande å fortelje frå dette måltidet: «Unger elsker reinkjøtt! Og morsomt med det speka hjertet. Vi valgte å ikke si hva det var for å unngå forutinntatthet. Da elska de det. Men det ble litt rynking på nesa når vi sa det. Fordelen var at da visste de at det jo var godt». Det høyrer med å fortelje at kjøtet var innkjøpt reinkjøt av tamrein.
Frå slakting i Fram Reinlag, i kvit frakk: Halgeir Opdal, leiar i laget. Foto: Kjell Bitustøyl
Stor etterspørsel
NRK hadde for kort tid sidan eit oppslag om at etterspørselen etter reinkjøt er stor. Ei viltforretning kan fortelje om at dei selde 160 tonn reinkjøt i 2019, nesten alt gjekk til hotell og restaurantar. Men under pandemien har denne marknaden kollapsa, i staden har folk teke i bruk rein som eksklusiv råvare i heimen. Slik har matvanane endra seg, og folk unner seg dyrare mat. Under pandemien har nesten alt reinkjøtet gått rett til matvarebutikkane, og nemnde viltforretning selde 270 tonn kjøt i 2020. Etterspørselen har altså gått opp under pandemien.
Ein erfaren slaktar som har kome frå England for å arbeide med reinkjøt, skjønar at reinkjøt er populært, han kallar det eit reint, smakfullt og magert naturprodukt, i motsetning til anna masseprodusert kjøt.
Ein kokebokforfattar er òg intervjua av NRK, han seier dette: «Reinkjøtt er et veldig bærekraftig kjøtt med sterke tradisjoner i Norge. Sunt er det også. Godt på smak, enkelt å tilberede og allsidig. Du har det tradisjonelle med rotgrønnsaker med saus, men du kan også grave det, tilføre asiatiske smaker, osv.»
Kvifor er reinkjøt så sunt?
Ei matspalte i eit magasin skriv om reinkjøt at det kanskje er det aller sunnaste viltkjøtet me har, med ein feittprosent på berre 2 % og eit svært høgt innhald av vitamin B12, jern, sink og selen. Selen er ein av naturens kraftigaste antioksidantar. Om viltkjøt generelt kan ein elles lesa at dette er magrare enn anna raudt kjøt, og at det inneheld mineral, antioksidantar og Omega-3 fordi dyra beiter i det fri og har eit variert og sunt kosthald.
Den 10. mai gjennomførte Dovre fjellstyre trekning av villreinjakta i sine områder. Vanligvis gjøres slikt på fjellstyrekontoret og resultatet meddeles søkerne per mail eller post. I år derimot gikk fjellstyret for ei litt anna løsning.
Årets trekning ble sendt direkte på nett, slik at alle som ville kunne følge den. Selve trekninga gjøres gjennom datasystemene til inatur og blir derfor helt objektiv. Innimellom trekninga av kort for de ulike områdene var det lagt inn litt faglig påfyll. Statens naturoppsyn hadde en gjennomgang av rutiner for CWD-prøvetaking og demonstrerte dette i praksis på direkten. Videre presenterte Norsk villreinsenter sitt arbeid med den nye kvalitetsnormen for villrein, og jegernes viktige rolle i denne.
Vil du se opptak av seansen kan du gjøre det her. Kanskje dette kan være en inspirasjon for andre til å gjøre litt mer ut av trekninga?
Det er alltid spennende når årets reinskort trekkes. Er du den heldige? Foto: Are Endal Rognes
I slutten av april kom Mattilsynet (MT) og Miljødirektoratet (MDIR) med tiltaka sine for å kjempe mot skrantesjuken (CWD) på Hardangervidda i form av ein rapport til Regjeringa. Det er semje mellom MT og MDIR og lokal forvaltning/rettshavarar/jegerar om det meste, men på eitt punkt står striden: Bestandsreduksjon.
I rapportenfrå Mattilsynet og Miljødirektoratet som blei overlevert til regjeringa, uttrykkjer ein håp om å kunne utrydde skrantesjuken. Dei snakkar om eit vegskilje i handteringa av skrantesjuken, greier ein det ikkje no, må ein gje avkall på moglegheita til å utrydde sjukdomen, heiter det.
Dei to direktorata kjem i rapporten med kvar si tilråding, men dei er einige om at talet på bukk 3,5 år og eldre bør vera så låg so mogleg, i praksis alle bukkar eldre enn 2,5 år. Mattilsynet ynskjer å redusere stamma over 2-3 år til ein «genetisk levedyktig bestand», medan Miljødirektoratet skriv at «For å øke kunnskapen mener Miljødirektoratet at et uttak på 1000-1500 simler i 2021 er viktig og samtidig et oppnåelig mål». MDIR skriv òg at det vil vera viktig å halde på jakt som viktigaste uttaksform. Også slik at det vil vera grunnlag for fortsett jakt framover, sjølv med ein låg bestand.
Villreinnemd og villreinutval
I etterkant av eit møte 7. juni Villreinnemnda og Villreinutvalet for Hardangervidda hadde med Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet, har det blitt sendt ut ei pressemelding. Her skisserer Villreinnemnda og Villreinutvalet opp det det er semje om, men samtidig seier dei at MT sine tiltak er altfor drastiske med tanke på bestandsreduksjon. Dei hevdar at MT ikkje har tilstrekkeleg godt beslutningsgrunnlag for slike drastiske tiltak. Dei meiner at MT sin strategi er i strid med viktige faglege føringar/tilrådingar i VKM-rapporten (sjå link) med tanke på adaptiv forvaltning og kunnskapsbygging. Det blir vist til at det skal utarbeidast ein del 2 av VKM-rapporten som bl.a. skal omhandle viltforvaltningsmessige og samfunnsmessige forhold knytt til CWD, og at dette etter Villreinnemda og Villreinutvalet si meining bør på plass før ein set i verk slike drastiske tiltak. Avslutningsvis ber dei instendig om at Regjeringa fylgjer Miljødirektoratets tilråding og strategi for handtering av skrantesjuken på Hardangervidda.
