diverse

Finst skrantesjuke andre plassar enn hjå oss? Det er det store spørsmålet for Lars Nesse frå Borgund i Lærdal. Nesse var med då dei fann det fyrste dyret, ei simle som var smitta av skrantesjuke i mars i fjor. Han er mangeårig leiar av villreinutvalet i Nordfjella og no leiar i villreinnemnda for Nordfjella og Fjellheimen. Kva for tankar gjer han seg, korleis har dei opplevd dette lokalt?

I Lærdal har dei levd med skrantesjuke eitt år no. Lars Nesse tenkjer på kor tilfeldig det var at dei fann dette dyret i fjor, datoen var 15. mars.
”Simla me oppdaga under arbeidet med påsetting av klavar for elektronisk overvaking, var det tydeleg noko gale med. Etter berre ca. 10 minuttar var ho daud. Rutinane til Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) er då at slike dyr skal sendast Veterinærinstituttet til obduksjon. Svaret me fekk 6. april veit alle. Hadde dyret gått 10-15 meter til, ville me ikkje oppdaga det. Då hadde ingen visst at skrantesjuke eksisterte på villrein. Dette var fyrste gong i historia at det var kome på villrein, og fyrste tilfelle av skrantesjuke i Europa. Etter dette har me fått eit anna syn på dette med sjuke dyr og fallvilt.”

Det blei kalla inn til fyrste møte i slutten av april med villreinutval, villreinnemnd, Mattilsynet, NINA, Veterinærinstituttet, Tamreinnæringa og Statens Naturoppsyn.
”Sidan dette var noko heilt nytt og ukjent, veit eg ikkje om alle heilt tok alvoret inn over seg i starten, medrekna meg sjølv. Difor bad me dei involverte om å koma hit.
Seinare fekk me dei med på jegermøte rett før jakta for å informere jegerane og få dei med på ein stor dugnad med å skaffe prøvemateriale under jakta. Som dei fleste veit, er det førebels ikkje mogleg å teste dyr utan hjerneprøve, og då er dyret daudt. Lukka var at det var komen inn ein pensjonert dyrlege i villreinutvalet. Han kjenner ’systemet’ frå innsida, han var gull verdt for alle. Han fekk seinare oppdraget med organiseringa og prøveinnsamlinga under jakta.”

Jegerane dei viktigaste medhjelparane
Nesse fortel at før jakta tok til blei det arrangert to jegermøte. Der møtte blant andre NINA, Miljødirektoratet, Mattilsynet og Veterinærinstituttet. Her blei det opplyst av Mattilsynet at ikkje noko kjøt blei inndrege, og at resultatet av innleverte prøvar ikkje blei offentleggjord.
”Sjølve gjekk me ut med at dei som eventuelt kom til å felle dyr som var smitta av skrantesjuke, skulle få nytt jaktkort. På dette tidspunkt ana me ingenting om omfanget. Me ville elles at alt skulle offentleggjerast. Det ekstra viktig for oss å spele på lag med jegerane. Slik blei det seinare.”
Nesse rosar jegerane for innsatsen dei la ned, det var god oppslutning. Alt gjekk greitt og som alle veit, fann ein to dyr til som var smitta. Ei simle og ein bukk.

Tre tilfelle for lite for ein konklusjon
I tillegg til alle prøvane frå Nordfjella, kom det ca. 250 hovud frå Hardangervidda etter «lynnedslaget» som det blei teke prøvar av, utan at ein fann noko. Andre runden med prøvetaking inkluderte også hjort og elg. Den siste store prøvetakinga var i samband med Filefjell Reinlag si slakting i desember der 200 simler blei undersøkt. Her blei det heller ikkje funne noko. Slik avteiknar det seg førebels eit kart som berre inkluderer nordlegaste delane av Nordfjella, sone 1. Men Nesse meiner at dei tre tilfella likevel er alt for tynt grunnlag for å trekkje ein konklusjon.
”Til hausten bør det bli ei storstilt innsamling. Eigentleg så bør ein ta prøver av hjortevilt som vert felt frå og med Nord-Trøndelag og sørover. Det finst ingen garantiar for at denne sjukdomen ikkje kan spreie seg frå den eine arten til den andre,” hevdar Nesse, som òg meiner at når det gjeld reinen, så lever denne i eit ope landskap, sjukdomen her er det mogleg å nedkjempe, men skulle ein finne skrantesjuke på hjort eller elg, er utfordringa mykje større.

”Det einaste sikre: Me veit ikkje nok”
”Skrantesjuke har no all fokus, alt anna arbeid er lagt til sides,” seier Lars Nesse. Det handlar om å få til ei skikkeleg koordinering, ha oversikt over alt som skjer, og kva som skal gjerast.
”Korleis ser du på å redusere bestanden i Nordfjella i sone 1?
”Det er eigentleg eit enkelt tiltak som går an å få gjennomført. Me er innstilte på å redusere bestanden, for denne stamma kan ein byggje opp att, men har me ikkje att rein, kva skal me gjera då? Målsetninga må vere at me skal ha ein frisk bestand av villrein i Nordfjella.”

Nesse meiner ein må vera sikre på at det berre er i dette området denne sjukdomen finst, før ein set i gang drastiske tiltak.
”Eg held døra open for at ein må skyte ut alt, men me treng meir kunnskap, det må takast prøver frå det største til det minste jaktvald, meiner me. Det er enno att seks månader til jakta, det må kunne gå an å få til dette her. Mattilsynet sit med ansvaret, men du må ha ei lokal forankring. Tidlegare har me sett kvotane utifrå ei minimumsteljing og kalvetilvekst, no er eigentleg målsetjinga å ta ut mest mogleg dyr.”

Saltsteinar
Nesse er oppteken av at ein har byrja å sjå på dette med areal og kontaktpunkt mellom fleire hjorteviltartar. Då kjem dette med å fjerne saltsteinar som eit aktuelt tiltak.
”Der veit eg at Mattilsynet no jobbar med ei forskrift. Éin ting er å fjerne saltsteinane, men i jorda rundt kan det ligge smittestoff, og dyra et av denne jorda som er salthaldig sjølv om steinen er vekk”.
”Kva med å gjerde inn slike område?”
”Reinen hoppar ikkje over, men det kan hjorten gjera, så alternativet kan vera å dekke dette til med jord. Me får vente på kva Mattilsynet kjem med av tiltak.”

Sperregjerde
”Kva meiner du om utspelet frå tamreinnæringa om at det skjer for lite frå politikarane? Dei er for tafatte, seier dei.”
”Ja, dei er jo dét. Me saknar meir engasjement frå politisk nivå. Så har tamreinnæringa snakka om eit sperregjerde langs Rv 52 i lang tid. Her er grensa mellom tamrein på austsida og villrein på vestsida. Me er også hissige på at dette blir sett i gang. Eg veit via leiar Asgrim Opdal i Filefjell Reinlag at tamreinnæringa tek opp skrantesjuke-problematikken i samband med reindriftsforhandlingane som går føre seg i desse dagar.”

Sjølvsagt vil dette handle om pengar. Men ei utfordring er at ansvaret for tamrein og villrein ligg i to departement.
”Sett frå utsida er vel tamrein og villrein i same båt her?”
”Jau, me er i same situasjon, og skulle denne smitten bli oppdaga i Filefjell Reinlag sitt område, er vegen stutt vidare til andre område med reinsdyr. Så eit sperregjerde må til, men det må planleggast på vinterføre, slik at du kan sjå i terrenget kor ein skal setje opp gjerdet.”

Nesse meiner elles at det er ingen som sit på pengar til dette no, det må koma frå dei to departementa.
”Eg skjønar at Filefjell Reinlag er uroa. Dei gjer elles ein kjempejobb med denne overvakinga langs Rv 52, og meir blir det utover våren. Så kjem tamreinen hitover Hemsedalsfjellet på sommarbeite. Ein må sjå på heile strekninga, kva som skal til, det er snakk om 6 til 8 km.”

Tanken om eit sperregjerde er elles ikkje nokon ny tanke, det var òg framme for ca. 25 år sidan. Dette handlar om rotasjonsbruken av beite hjå reinen i Nordfjella, ifylgje Nesse.

”Det er mat me skal hauste”
”Lokalmiljøet vil altså ha mest mogleg open haldning til denne saka?”
”Ja, og me skal ikkje måle fanden på veggen. Det er viktig å tenkje at det er mat me skal hauste, ein ressurs som skal nyttast. Og om det blir uskyting av heile stamma – då blir det stusseleg å gå i fjellet her. Berre det å sjå spor og sporteikn etter villrein er ei oppleving i seg sjølv. Men håpet er sjølvsagt at ein kan friskmelde bestanden på eit tidspunkt.”

Både jegerar og reinsgjetarar har gjeve uttrykk for at dette er ein sjukdom som kan ha vore her lenge, kva tenkjer Nesse om dét?
”Folk har sett sjuke dyr, men kva som har mangla dei har ein ikkje visst. Og sjølvsagt synest eg dette her er trasig.”
”Lokalt i Nordfjella har folk stått hardt på for denne saka?”
”Ja, hadde ikkje me stått på så hardt lokalt, trur eg ikkje me hadde kome dit me er no. Me har hatt for vane her i landet å føle oss trygge, det er andre stadar slikt skjer. Men no er det Brüssel som ser hit, no diskuterer dei denne sjukdomen der.”

”Til slutt, korleis opplever du scenariet om at all rein i sone 1, 1500 dyr, skal skytast ut ?”
”Det er som eit slag i magen. Tanken må mognast, men kva er alternativet? Likevel bør me vera 110 % sikre på at det berre er her me har skrantesjuke før dette blir sett i gang, me bør vera sikre på at kvar ein flekk er undersøkt, meiner eg.”

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) får tillatelse til å felle inntil 30 GPS-merka rein i 2017. Disse har sendere som ikke lenger fungerer, men som inneholder viktig informasjon for forskning og forvaltning.

Tillatelsen til å felle merka rein gjelder i villreinområdene Hardangervidda, Nordfjella, Knutshø og Snøhetta. GPS-merkede rein i Norge sender sine posisjoner til forskerne via mobilnettet. Slik at man fortløpende gjennom prosjektperioden kan følge deres bevegelser. I et normalt oppsett sender hvert dyr en posisjon hver 3. time. Hvis dyrene blir gående i et område uten mobildekning over lenger tid, vil posisjonene ikke bli sendt på vanlig vis. Da må man ha tak på senderen fysisk, for å få tak på lagrede data.

Dagens GPS-sendere har en “drop-off”-funksjon, som gjør forskerne i stand til å ta av halsbåndene på avstand uten å være i kontakt med dyret. De eldre senderne det her er snakk om har ikke en slik funksjon.

Dyrene som felles tilfaller kommunen der felling skjer. Det vil bli tatt en rekke prøver av de felte dyrene. Både til overvåkingsprogrammet for hjortevilt, helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt og egne prøver for å teste dyrene for skrantesjuke.

Les mer om overvåkingsprogrammet for hjortevilt (NINA) og helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt (Veterninærinstituttet).

villrein.no – Anders Mossing

Stiftelsen Norsk Villreinsenter er på jakt etter ny daglig leder til driftsenheten på Hjerkinn. De tilbyr en utfordrende og spennende jobb knyttet til fjellet.

Daglig leder ved Norsk Villreinsenter Nord slutter i 2017. Nå ønsker stiftelsen en ny person som kan lede og videreutvikle Norsk villreinsenter som kompetansemiljø innen villrein- og fjelløkologi. Andre sentrale arbeidsoppgaver vil være å skaffe til veie kunnskap om status og utviklingstendenser i villreinens leveområder, drifte og videreutvikle attraksjoner og bidra til bærekraftig verdiskaping knyttet til villrein og fjell, samt å sørge for rådgiving og opplæring til ulike aktører i villreinfjella.

Last ned full utlysningstekst.

View fullsize

villrein.no – Anders Mossing

Stiftelsen Norsk Villreinsenter har som hovedformål å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjellene i Norge. Stiftelsen har to driftsenheter: Norsk Villreinsenter Sør på Skinnarbu i Tinn kommune, og Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn i Dovre kommune.

Norsk Villreinsenter Nord på Hjerkinn søker med dette etter naturveileder for juli, august og september 2017.
 

Arbeidsoppgaver:
– Naturveiledning ved viewpoint SNØHETTA
– Enkle drifts- og vedlikeholdsoppgaver

Vi tilbyr:
– Varierte arbeidsoppgaver i et trivelig miljø
– Opplæring
– Husvære            

Ønskelige kvalifikasjoner:
– God formidlingsevne
– Gode språkkunnskaper
– Naturfaglig bakgrunn
– Evne til å jobbe selvstendig
– Førerkort kl. B

For nærmere opplysninger kontakt daglig leder Jo Skorem, 950 54 755, jo.skorem@villrein.no.

Mer informasjon finner du på nettsida vår. Her følger link til info om Besøkssenter villrein og viewpoint SNØHETTA.

Søknad med CV sendes innen 17. mars til Norsk Villreinsenter, Hjerkinnhusveien 33, 2661 Hjerkinn, eller på e-post til jo.skorem@villrein.no

Stortingsrepresentant Rasmus Hansson (MDG) har løftet frem spørsmål om tiltak for å hindre spredning av skrantesjuken til Stortinget.

I skriftlig form utfordrer Hansson Landbruks- og matminister Jon Georg Dale til å besvare følgende spørsmål:

“Skrantesjuke ble påvist i Norge og dermed første gang i Europa i mars 2016. Det er en dødelig og smittsom sykdom som rammer hjortevilt. I verste fall vil den spre seg til reinsdyr og andre hjortevilt både i Norge og våre naboland. Sykdommen er derfor ett kritisk trussel mot norsk natur og særlig mot villrein. Det kan være behov for raske og omfattende tiltak. Kan statsråden garantere at han raskest mulig vil iverksette tiltakene som trengs for å stanse spredningen av skrantesjuke i Norge?”

Statsråden viser til den midlertidige forskriften som ble innført og seinere forlenget (muligens i påvente av en mer permanent forskrift). Statsråden viser til økt fokus på kartleggingsarbeid for å få bedre oversikt over omfang og forekomst. På tiltakssiden forøvrig svarer han at det er for tidlig å konkludere, men understreker at de tar situasjonen alvorlig.

Les hele svaret fra statsråden her.

Politiske ledelse i både Landbruks- og matdepartementet og Klima- og miljødepartementet har allerede blitt kritisert for manglende oppfølging.

Klar tale frå NRL – Norske Reindriftssamers Landsforbund

villrein.no – Anders Mossing

Forskerne Olav Strand og Bjørnar Ytrehus i Norsk institutt for naturforskning (NINA) frykter skrantesjuka og roper et kraftig varsku i årets utgave av årboka «Villreinen». I en fem sider lang artikkel er oppfordringen klar: – Nå må alle mann til pumpene!

Årboka “Villreinen 2017” er klar for distribusjon i månedsskiftet mai/juni; likevel velger vi å “slippe” en av artiklene nå, tre måneder før utgivelse. Dette gjør redaksjonen i samråd med artikkelforfatterne. Dette er noe av det som Olav Strand og Bjørnar Ytrehus understreker i artikkelen:

– All kunnskap tilsier at det er en tragedie som har rammet norsk villrein. I øyeblikket kan vi bare håpe at det utelukkende er Nordfjella som er rammet. Men vi kan ikke satse på at det er slik. Dette er en situasjon som krever mye av alle som er interessert i hjortevilt og som ønsker friske, høstbare bestander. Vi må forberede oss på at sykdommen også kan dukke opp i andre områder, og vi må bygge kapasitet for dette.

– Det har kommet et forbud om bruk av saltstein og fôring av hjortevilt. Dette må vi følge opp lojalt! Det bør også arbeides med å kartlegge steder hvor det har vært satt ut saltstein (både til hjortevilt og sau). I Nordfjella, og kan hende også i andre villreinområder, bør vi lage planer og strategier for hvordan disse områdene skal saneres.

– Det er mye som kommer til å bli uvant og nytt de neste åra. Det kommer også til å bli slik at ansvarlige myndigheter og rettighetshavere må ta vanskelige og dramatiske valg. Hele tiden kommer vi alle til å ønske at vi hadde mer kunnskap å understøtte valgene med. Dessverre må vi nok bare innse at dette er en sykdom som trykker oss opp i et hjørne, og at savnet etter mer kunnskap kommer til å bli kronisk.

– Tidligere har vi klart å bli kvitt svært mange alvorlige sykdommer, blant annet smittsom skrapesjuke hos sau, som også er en prionsykdom.  Alt dette gjør at vi tross alt er bedre rusta enn mange for å klare oppgaven.  Så – la oss hjelpe hverandre og gjøre det vi kan for å bekjempe skrantesjuke!  Vi skal i alle fall ikke bli husket for å være de som sov på post og lot denne marerittsjukdommen bre seg uten motstand!

«Villreinen 2017» kommer fra trykkeriet i siste halvdel av mai (108 sider, alle i farger). Villreinrådet i Norge, som utgiver, har aldri tidligere publisert noe av innholdet på forhånd. Men denne gangen gjør vi et unntak. Last ned artikkelen «Villrein og skrantesjuke; hva nå?» – pdf (lettversjon).

• Les mer om årboka “Villreinen”
• Se tidligere utgivelser
• Bestill abonnement. Send epost til: Jan Hageland, Nord-Torpvegen 375, 2880 Nord-Torpa, jan.hageland@fjellstyrene.no, Mobil: 905 52 790

Arne Nyaas, redaktør årboka Villreinen

Siste (oppdatert 21. februar 2016):

Landbruks- og matminister Jon Georg Dale (FrP) har svart på skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Rasmus Hansson (MDG) om tiltak for å stanse spredningen av skrantesjuke i Norge.  LES SVARET HER

For å øke kunnskapsnivået om utbredelse av skrantesjuke i norske villreinområder har Miljødirektoratet nå utarbeidet en ny instruks til Statens Naturoppsyn (SNO). Den innebærer bl.a. at det kan bli aktuelt å skyte dyr i flere områder i tiden fremover.

Kort om skrantesjuke
Skrantesjuke er en smittsom og dødelig sykdom som ble påvist på norsk rein i 2015. Sålangt er sykdommen påvist hos tre individer, alle i Nordfjellas sone 1 (se kart). For å få bedre kunnskap om utbredelse skal man nå intensivere prøvetaking i dette området, men også andre områder får økt fokus.

View fullsize

Observasjoner i felt – skal vurdere avliving
Ved observasjon av villrein i felt skal SNO se etter dyr som viser syptomer på skrantesjuke. Slike symptomer kan være koordineringsproblemer, lammelser, unormal oppførsel, overdreven spyttsekresjon, økt urinering og dårlig kondisjon. Hvis det etter feltpersonellets vurdering viser seg at dyr oppviser slik oppførsel, skal de avlives. Dette er i tråd med naturmangfoldlovens § 18c. Denne instruksen gjelder alle norske villreinområder, men for Nordfjella (begge soner), Lærdal-Årdal og Hardangervidda kan avliving skje etter en mindre streng vurdering sammenliknet med de øvrige villreinområdene.

Prøvetaking
Det skal tas flere prøver av eventuelt avlivede dyr. Hjerne, lymfeknuter, møkk, blod og underkjeve er blant prøvene som skal tas. Et eget fallviltskjema skal fylles ut og følge prøvene, som skal sendes Veterinærinsituttet og Norsk Institutt for Naturforskning. Avliving skal meldes den enkelte kommune, da det er de som har ansvar for å registrere fallvilt i Hjorteviltregistreret. Viltseksjonen i Miljødirektoratet skal varsles.

Oppfølging av veistrekninger
Instruksen er også tydelig på oppfølging av flere sentrale veistrekninger (se kart). Generelt skal SNO følge med på Rv7, Rv 52 og Fv 50. Det er ikke ønskelig at rein krysser noen av disse veistrekningene, og jaging eventuelt avliving skal vurderes fortløpende. Dette med bakgrunn i at skrantesjuke sålangt kun er påvist i sone 1 i Nordfjella, og man ikke ønsker sammenblanding av rein fra ulike soner/villreinområder.

villrein.no – Anders Mossing

Norsk Villreinsenter Sør jobber for tiden med å oppdatere kunnskapsgrunnlaget for Brattefjell-Vindeggen. Ressurspersoner som kjenner reinens områdebruk i dette området søkes.

I samband med de regionale planprosessene for Norges ti nasjonale villreinområder, hadde Norsk Villreinsenter (NVS) oppdraget med å oppdatere kartgrunnlagene for villreinens arealbruk i de ulike områdene. Dette var viktige kartgrunnlag som ble aktivt brukt i prosessen for å avklare forholdet mellom bruk og vern. Direktoratet for Naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, bestilte arbeidet. Nå ser de direktoratet også behov for å oppdatere kartgrunnlaget for en rekke av de andre 13 villreinområdene, og igjen er det NVS som leder arbeidet.

Slike faglige kartgrunnlag er viktig underlagsmateriale for både saksbehandling og planlegging, på både lokalt og regionalt nivå. Mange av kommunene i Brattefjell-Vindeggen mangler et slikt kartgrunnlag. For andre er grunnlaget usammenhengende og tildels “foreldet”.

Målsetningen med arbeidet er å lage gode kart som viser reinens bruk av områdene gjennom hele året og i et lengre tidsperspektiv. Kartene skal inn i direktoratets Naturbase, en database som gir kartfestet informasjon om utvalgte natur- og friluftsområder. Kartene skal inneholde blant annet en ytre avgrensning for reinens bruk, samt viktige funksjonsområder (kalvingsområder, sommerbeite, vinterbeite o.l).

Dette arbeidet skal søke mange ulike informasjonskilder. Kvantitative/stedfestede data er viktig. Dette er blant annet observasjonsdata fra Sett rein, tellinger osv. Disse dataene har geografisk og tidsmessig angivelse, og ofte informasjon om flokkstørrelse, atferd m.m. I tillegg er kvalitative/intervjubaserte data viktig. Dette er informasjon som i liten grad er nedskrevet, men som finnes spredt hos ressurspersoner på bygdene rundt villreinområdene. Med andre ord skal kartene lages med basis i data fra både forskere og lekfolk.

Sistnevnte data trenger vi hjelp til å finne. Er det personer som kjenner disse to nevnte villreinområdene, eller delområder i de, veldig godt, setter vi pris på om de tar kontakt med NVS. Kontaktpersoner er Lena Romtveit, lena.romtveit@villrein.no, tlf 41515616 og Anders Mossing, anders.mossing@villrein.no, tlf 95896361.

Til orientering så er det opprettet prosjektgrupper for begge villreinområdene bestående av sentrale fagpersoner. Dessuten er det opprettet kontakt med villreinutvalget, og planlagt endel lokale møter for innsamling av slike data. Det kan allikevel være sentrale personer som har informasjon utover de vi har truffet sålangt. Vi håper du/dere isåfall tar kontakt.

villrein.no – Anders Mossing

Stiftelsen Norsk Villreinsenter er på jakt etter ny daglig leder til driftsenheten på Hjerkinn. De tilbyr en utfordrende og spennende jobb knyttet til fjellet.

Daglig leder ved Norsk Villreinsenter Nord slutter i 2017. Nå ønsker stiftelsen en ny person som kan lede og videreutvikle Norsk villreinsenter som kompetansemiljø innen villrein- og fjelløkologi. Andre sentrale arbeidsoppgaver vil være å skaffe til veie kunnskap om status og utviklingstendenser i villreinens leveområder, drifte og videreutvikle attraksjoner og bidra til bærekraftig verdiskaping knyttet til villrein og fjell, samt å sørge for rådgiving og opplæring til ulike aktører i villreinfjella.

Last ned full utlysningstekst.

View fullsize

villrein.no – Anders Mossing

Kunnskapsformidling er en av Norsk Villreinsenters primæroppgaver. Vi har en viktig rolle som bindeledd mellom de som produserer kunnskap og de som trenger å bruke den. Nå lanserer vi en ny digital fortelling.

I 2016 publiserte villreinsenteret, i samarbeid med Villreinrådet i Norge og Bøthun Naturforvaltning, en kartfortellingshistorie (såkalt Storymap) knyttet til revisjon av vannkraftkonsesjoner. Den forteller om utfordringene, prosessene og oppsummerer kunnskap om det enkelte vassdrag. Et hjelpemiddel for de som etterhvert skal jobbe for å fremme villreinhensyn i revisjonsprosesser.

Nå kommer Norsk Villreinsenter med en ny historie, utarbeidet gjennom et tett samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning. Temaet er fragmentering og arealbruk på Hardangervidda, og bakgrunn er et prosjekt i handlingsprogrammet for regional plan på vidda. Historien gir et tett innblikk i hvordan fragmentering påvirker villreinen på Hardangervidda generelt, og mer spesifikt i visse utvalgte fokusområder. Den forteller også om hvordan naturgitte faktorer gjennom året styrer reinens arealbruk, og den oppsummerer dagens kunnskapsnivå om arealbruk til ulike årstider.

Historien er tilgjengelig her.

2017 blir et spennende år når det gjelder digital formidling om villrein og de to som sålangt er produsert blir neppe de siste.

villrein.no – Anders Mossing