Fyrste simla som fekk påvist skrantesjuke. Foto: Lars Nesse
Mattilsynet skriv i eit svarbrev om skrantesjuke til Landbruks- og matdepartementet av 20.4 at ein vil fylgje tilrådinga frå VKM-rapporten om å fjerne heile reinstamma frå sone 1 i Nordfjella i løpet av eitt år.
Det skal utarbeidast ein saneringsplan og Mattilsynet ønskjer i samband med denne planen bistand frå ei lokal tiltaksgruppe, under leiing av Miljødirektoratet og med representantar frå blant andre NINA, Veterinærinstituttet, Mattilsynet, tamreinnæring, villreinnemnd og grunneigarar.
Mattilsynet har diskutert VKM-rapportens tilrådingar med Veterinærinstituttet, og skriv at heile sone 1 må fjernast dersom ein skal ha eit håp om å utrydde skrantesjuke. Dei gjev ingen garantiar for at ein vil lykkast, men alternativet er at om ein ikkje gjer dette raskt, så vil sjukdommen med sikkerheit spreie seg. Vidare seier VKM-rapporten at om det skulle dukke opp skrantesjuke i andre område, sone 2 i Nordfjella eller Hardangervidda, så vil ei fjerning av sone 1 ikkje vera feil sidan dette er einaste måten å få tilbake ein frisk populasjon i Nordfjella på. Likevel meiner Mattilsynet at tiltak heile vegen må reviderast i takt med ny kunnskap som kjem til, som t.d. funn av fleire tilfelle av skrantesjuke.
Saneringsplan Målet er at uttaket skal skje i løpet av eitt år, ein ser òg for seg å få inn mest mogleg prøver i løpet av 2017, ikkje minst med tanke på å sjå om det kjem inn nye opplysningar som vil påverke strategien. Mattilsynet understrekar at bak dette tiltaket er ei samla forståing frå dei involverte etatane Veterinærinstituttet, Mattilsynet, Miljødirektoratet, SNO og NINA. Den lokale tiltaksgruppa under leiing av Miljødirektoratet skal utarbeide saneringsplanen, medan Mattilsynet skal stå for korleis planen skal setjast ut i livet. Ein ser for seg at det kan bli aktuelt å ta ut dyr òg i sommarhalvåret. Arbeidet skal avsluttast innan 1.5.2018. Mattilsynet legg vekt på at gjennomføringa skal skje på ein akseptabel måte i høve til dyrevelferd, og at val av avlivingsmetodemå sjåast i lys av dette. Ein seier også at alle dyr skal testast for skrantesjuke, og at ”negative” dyr skal kunne brukast som mat. I høve til avlivingsmetode og tidsforløp meiner Mattilsynet at å ta ut dyra som ved tamreinslakting har mange fordelar, blant anna med tanke på å ha god kontroll på skrottane og slakteavfallet. Dei ynskjer difor at tiltaksgruppa primært skal utgreie uttaket med tanke på å gjennomføre det som slakting, men ein meiner at andre avlivingsmetodar òg må vurderast. I alle høve vil ordinær jakt ikkje vera tilstrekkeleg for å få gjennomført uttaket innanfor tidsfristen som er sett opp.
Ei simle har gjeve sitt bidrag til årets bestandstilvekst. Foto: Anders Mossing
Simlene er på vandring mot kalvingsplassane, og bukkane går gjerne for seg sjølve no. Der er mykje kunnskap og tradisjon omkring korleis dette artar seg og kva som skjer, både innafor villrein- og tamreinmiljøet. Mykje er felles.
Mange har observert årssyklusen til reinen, både oppsynsmenn, forskarar og sjølvsagt dei som fylgjer reinen heile året; dei som driv med tamrein. I desse dagar nærmar det seg kalving. Då står mykje på spel, for no skal grunnlaget for årets tilvekst leggjast. Vêret er kanskje den faktoren som spelar aller mest inn, men andre faktorar spelar òg ei viktig rolle, ikkje minst rovdyra og kva dei kan foreta seg. Så er det brei semje i alle leiarar at reinsimlene bør få vera mest mogleg i ro i samband med kalvinga.
Vandring og flytting i april Sjølve vandringa før kalvinga kan gå føre seg nokså tett opp til kalvingspunktet. På Hardangervidda til dømes trekker reinen vestover og sørover frå østlege vinterbeiter i starten/midten av april. Frå grenseområda mot Sverige lengst sør i Nordland, dvs. i området Hattfjell – Susendalen, flytta ein, som i så mange andre grenseområde, med flokkane over landegrensa i tidlegare tider. Vårflyttinga som ofte kunne gå føre seg på skareføre, kunne ta under to veker. Dei kunne vera framme ved kalvingslandet i slutten av april eller heilt i starten av mai, men det hendte at simlene begynte å kalve undervegs, då stoppa dei opp nokre dagar. Det er medlemmer av samefamilien Børgefjell som fortel dette i ei bok om samane i Susendalen (Václav Marek, 1992). Reinsgjetaren Jens Fuglesteg, opphaveleg frå Fortun i Sogn, har fortalt at då han dreiv som reinsgjetar i Jotunheimen, så starta dei med å skilje ut simlene i midten av april og så dreiv dei flokken til kalvingsplassane.
Fostringsflokk på vei mot kalvingsland. Hardangervidda 27. april 2014. Foto: Kjell Bitustøyl
Kva skjer i kalvingslandet? Villreinforskar Olav Strand skildrar i boka ”Villreinen” (Punsvik og Frøstrup, 2016), kva som skjer når simlene kjem til kalvingsområda: ”Årskalvene skal nå jages vekk og alt av erfaring som kalvene har bygd opp gjennom året kommer til nytte. Ofte har jeg sett at årsgamle kalver prøver å følge simla helt fram mot kalving og at simlene med spark og jaging driver disse vekk.” Desse fråjaga eitt-åringane samlar seg så ofte i eigne flokkar, gjerne saman med einskilde 2-3 år gamle bukkar, for så å bli integrert i fostringsflokkane når simlene samlar seg etter kalving, skriv Strand.
Kalvingstidspunkt Fjelloppsynsmann og naturfotograf Arne J. Mortensen reflekterer i boka ”Villreinens rike” (2002) omkring dette med kalvingstidspunkt og at dei fleste simler kalvar på same tidspunkt. Han kallar det antipredatoradferd: ”Ved å kalve synkront oppnår hver simle å minske risikoen for at akkurat deres kalv blir rovdyrmat de første timene. Med så mange nyfødte kalver samtidig blir det rett og slett for mye for jerven, reven og andre med skarpe klør. De har bare noen få dager på seg, så er alle kalvene på beina og løper fra dem.”
Villreinforskar Egil Reimers har sett på kalvinga i ulike fjellområde, han opererer med det han kallar kalvingstidspunktet, som er datoen då halvparten av simlene har kalva. I boka ”Villreinens verden” (1989) skriv han om variasjon av kalvingstidspunktet: Det var 7. mai i Nord-Ottadalsområdet, 24. mai i Rondaneområdet og 25. mai på Hardangervidda. Fotografen Johan Brun på si side fortel at den perioden han var med villreinforskar Terje Skogland på vestsida av Hardangervidda, dvs. på slutten av 1980-talet og byrjinga av 1990-talet, drog dei som regel innover 18. mai. Og sjølvsagt vil dette variere ein del, avhengig av fleire faktorar. Om ein går til samiske kjelder att, fortel dei frå Susendalen at dersom det har vore dårleg vinterbeite eitt år, kan brunsttida bli forsinka. Og om det attpå til skulle koma ein dårleg vår, vil dette ytterlegare påverke kalvane. Så kan ein spørje seg kvifor kalvane blir født så tidleg mens det enno er vinterlege tilhøve i fjellet? I boka ”I Reinfjellet – om Filefjell Reinlag” (2010) skriv forfattarane Oddmund Lunde og Liv-Randi Lind: ”Kalvene må til verden tidlig på året for at de skal få tid til å opparbeide seg nødvendige ressurser til å møte den kommende vinteren. Sommeren er kort men frodig i høyfjellet”.
Viktig: unngå å forstyrre Blant dei som driv med tamrein har det vore slik at reineigarane har gjett rundt flokken for å forstyrre minst mogleg samspelet mellom simla (altoe på sørsamisk) og kalven (miesieh på sørsamisk). Men i boka ”Landet går i arv. Rein folk og natur i Luru Reinbeitedistrikt” (2011) skriv forfattarane Aina Bye og Bengt Åke Jåma: ”De siste årene har rovdyrtrekket blitt så stort at ekstra tilsyn er blitt nødvendig.” Og felles for både villrein og tamrein er sjølvsagt at kalvingslandet/kalvingsområda er ekstra sårbare for forstyrring, både når det gjeld rovdyr og menneskeleg aktivitet.
Lange og tynne kalvebein ”Reinen er tilpassa et liv i naturen, og kalvene greier seg godt nesten uansett værforhold. Det er en lykke å få se de nyfødte kalvene søke seg mot simla på de tynne lange beina”. Slik skriv Bye og Jåma. Olav Strand formulerer seg på denne måten i boka «Midt i flokken» (2016): ”I denne naturens egen runddans mellom fødsel og død har reinen funnet sin egenart. Noen ganger på brutalt vis, andre ganger under stor triumf – som når lange og fantastiske kalvebein mestres for første gang”.
I 1926 gav Mikkje Fønhus ut romanen ”Reinsbukken på Jotunfjell”, dette var frå den tidlege perioden til denne omtykte villmarksforfattaren. Boka handlar om ”Sylvbukken” og liknar noko på den endå meir kjende ”Trollelgen”, som hadde kome ut i 1921.
Som i ”Trollelgen” handlar det om ein jeger og eit dyr. Helge Opdal frå Vang i Valdres fortel at ein del av handlinga i boka har Fønhus henta frå den gongen han jakta rein i lag med bestefar til Helge i Jotunheimen i 1923. Også bestefaren heitte Helge Opdal, han var født i 1878, altså litt eldre enn Fønhus som var født i 1894.
Helge Opdal av i dag er mest kjend som mangeårig leiar av Fram tamreinlag i Valdres, no er han pensjonist, men han er enno med på slaktingane i Fram. Familien dreiv i mange år fjellstova Tyinholmen, og det var her Mikkjel Fønhus blei med på villreinjakt med fjellmannen og jegeren Helge Opdal i 1923. Dei to blei gode vener, fortel barnebarnet Helge Opdal. Villreinstamma i Jotunheimen hadde på denne tida gjenge kraftig ned, og det blei då heller ikkje noko dyr på denne turen. Men berre to haustar tidlegare hadde Opdal skote fem dyr. Likevel blei dette ein svært gjevande tur for Fønhus, ifylgje forfattaren Tom Brenne i biografien ”Mikkjel Fønhus – hans liv og forfatterskap”. Av Helge Opdal fekk Fønhus lære korleis ein reinskyttar skal opptre i terrenget, og Brenne fortel at Fønhus fekk mykje stoff i notatboka si. I denne står det blant anna å lesa: ”Hvor som helst vi kommer; saa har Opdal noget at berette om Stedet. Han trylder Vildren frem for mig. Jeg ser Bukker med prydelige Horn, jeg ser smekre Semler med dansende Kalver – Dyr som er døde for Aarrekker attende, men som nu staar der lys levende igjen gjennem Skytterens næsten lidenskabelige Fortællinger.” I innleiingskapitlet er Fønhus ifylgje Helge Opdal sterkt inspirert av det bestefaren har fortalt, me får blant anna høyre om Brandbustrøndé, ein stad på nordsida av Bygdin, ikkje langt frå Eidsbugarden. Brandbustrøndé passerte Fønhus på veg inn til Tyinholmen. Me tek med eit lite utdrag frå innleiingskapitlet:
”I hin tida var det at Sylvbukken levde, at reinskytteren Stuttleggen for i fjella med Langfredagsrifla – Ved Brandbustrøndé, der Høystakka freser fra Gravarfjellet og ned i Bygdin, der ble Sylvbukken født en vårnatt, på skaren, mens fjellet lå i dimt månelys og drømte om sommer. Mor hans var en vanlig villreinsimle, som var kommet langt fra aust for å legge kalven sin der på Brandbustrøndé. Hvorfor kom hun nettopp dit? Jo, de kalvedigre semlene brukte gjerne dra dit, og semla var sjølv født der, en maidag da sollyset var så kvasst at det møtte de ømme øynene hennes som et slag med det samme hun var kommet ut av mora. Og nå, da hun sjølv skulle ha kalv, ble hun besatt av en jagende trang etter Brandbustrøndé. Det var med henne som med alle semler, at der de sjølv møtte lyset for første gang, dit trådde de med sitt eget ufødte avkom. Og da var det ingen avstand som hindret og ikke noe fjell så høgt og langt at de ikke gikk rundt. Denne semla hadde holdt seg helt aust mot Glitretind; men hit til Brandbustrøndé hadde hun nå sprunget og gått, med lite kvil og lite mat, drevet av en trang som hun sjølv ikke kunne tenke over eller styre, bare lystre. Nå sto semla der på Brandbustrøndé, en slak skråning mellom fjell og vatn. Hun så at der var kommet semler før henne. Et stykke nordpå mørknet det noe på snøen; det kunne være en stein, som sola hadde brånet snøen av. Men det var en annen reinsemle, med en to dager gammel kalv ved sida. Vårnatta her oppe ved fjellsjøen var blikkstill, men kald. Mens semla lå der på skaren, sank halvmånen. Under berghamrene på vestsida av Bygdin krøp skugger fram.”
Sylvbukken og Stuttleggen Me hoppar litt lenger fram i boka. Sylvbukken har blitt vaksen. Det er vel kjent at Fønhus svært ofte brukte levande modellar i romanane og forteljingane sine, men at han gjorde om på både personnamn og stadnamn. I ”Reinsbukken på Jotunfjell” har han figurane ”Jegerene under Bitihorn”, som han har henta frå bygda Beito, dei heitte eigentleg Ola og Nils Lykken. Fønhus har fortalt at Nils var den beste forteljaren han hadde høyrt når det galdt livet i Jotunheimen som no er ikkje er meir. Dette skreiv han i ein artikkel i 50-åra. Den eine av to jegerane var ”Stuttleggen”. Han ser reinsbukken stå midt i lyset på fjellet og stråle som skinande sylv, og bukken får namnet ”Sylvbukken”. Slik skildrar Fønhus Stuttleggens fyrste møte med denne bukken:
”På en liten kolle, midt imot solskiva, sto en reinsbukk. Men den var ikke som andre reinsbukker flest i létten. Nei, den lyste, lyste som selve fjellet omkring den. Solskiva gnistret mot øynene på Stuttleggen, som han sto der og niglodde, og midt i dette gnisteret ble reinsbukken som skinnende sølv. – Sylvbukk! Mumlet Stuttleggen. Ånei so fint!” Etterpå begynnar Stuttleggen å gruble på om det var ein verkeleg reinsbukk av kjøt og blod han hadde sett: ”Han hadde sett huldrebukker før. Bukker som først sto der, og som ikke satte spor etter seg. Jo, han fikk erfare litt der oppe på nuten. Men da han kom dit viste det seg at alt hadde sin riktighet; det var en virkelig bukk; fárene sto greie nok etter den, og der den hadde sprunget var snøen sparket opp av klauvene.” Det høyrer med til skildringa at Stuttleggen om natta drøymer ein slått som han gjev namnet ”Sylvbukken” etterpå, ein slått han spelar på munnharpa si.
Slik er oppstarten på dramaet i denne romanen, ein av yttarst få romanar der ein rein spelar hovudrolla.
Med dette ynskjer me alle leserar ei rektig god påske!
De østvendte liene mot Rv 52 brukes gjerne av bukk på vårparten. Foto: Kjell Bitustøyl
Miljødirektoratet ved Statens naturoppsyn kan felle villreinbukker i Nordfjella villreinområde. Uttaket gjennomføres for å hindre bukker i å krysse inn i tamreinområdet på nordøstsiden av veien.
Normalt vil en del større og mindre bukkeflokker trekke fra høyereliggende områder i Nordfjella villreinområde og ned mot rv 52. Dette er vanlig forekommende på våren, og kan innebære en risiko for at de kan komme til å krysse vegen og inn i beiteområdene til Filefjell tamreinlag.
Miljødirektoratet iverksetter med bakgrunn i dette eget tiltak om felling av villreinbukker i dette området i perioden 17. april – 15. juni 2017. Miljødirektoratet v/Statens naturoppsyn (SNO) er ansvarlig for gjennomføring av fellingen.
Det anses som hensiktsmessig at slike dyr kan tas ut ved felling, framfor å bruke ressurser på å hindre disse fra å krysse veien. Slik felling kan foregå i en sone på inntil 2 km fra rv 52.
Ivaretaking av felte dyr I utgangspunktet vil dette være friske dyr, og skal derfor behandles med tanke på ivaretakelse av kjøttressursen. Felte dyr vommes ut på stedet, og dyrene fraktes til avtalt oppsamlingssted i samråd med Mattilsynet, som vil forestå prøvetaking og besiktigelse av slaktene. Dyr som godkjennes til bruk for menneskelig konsum kan omsettes til inntekt for det kommunale viltfondet i Lærdal kommune.
Miljødirektoratet ønsker varsel om død rein og rein som fremviser “unormal” oppførsel. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Påsken står for tur og i den forbindelse er det mange mennesker som trekker til fjells. Noen av disse vil kanskje være heldige å se villrein. Miljødirektoratet ønsker varsel om folk ser død rein eller rein med “unormal” oppførsel.
Varselet gjelder spesielt Nordfjella, der skrantesjuke er påvist. Skrantesjuke har lang inkubasjonstid, dvs. tid fra smitte til sykdomssyptomer. Sykdommen ender alltid med død. I siste fase av sykdommen er vanlige syptomer avmagring, hyppig urinering og unormal oppførsel.
Miljødirektoratet ønsker varsel hvis folk finner død rein eller observerer rein som fremviser unormal oppførsel (f.eks. dyr som sjangler eller står og sturer). Varsel kan gis til Petter Braaten i Statens Naturoppsyn – tlf: 924 07 771.
Ut i fra et “føre var”-prinsipp bør man unngå direkte berøring med død rein. Unngå også at hunder biter i eller spiser av slik rein.
Nåværende daglig leder ved Villreinsenter nord på Hjerkinn, Jo Skorem, går av med pensjon til høsten. Det var stor interesse da jobben ble lyst ut, og 26 stykker søkte på stillingen. Blant disse var det ifølge styreleder Karl Baadsvik én som utmerket seg litt ekstra.
– Vi er trygge på at vi har gjort et godt valg, forteller Baadsvik. Raymond Sørensen har en solid fagkompetanse og relevant erfaring, samtidig som han har stor arbeidskapasitet og er omgjengelig. Dette er viktige egenskaper for kommende daglig leder på Villreinsenteret, som både skal utvikle Villreinsenteret som faglig møteplass, og videreutvikle attraksjoner og formidling.
Sørensen er et kjent ansikt på Hjerkinn. Han var med på oppstarten av Norsk villreinsenter, og arbeidet som fagkonsulent i sju år, før han ble nasjonalparkforvalter i Dovre og Rondane.
Sørensen begynner i jobben 1. august. – Jeg gleder meg til å begynne. Det er mange spennende prosjekt på gang på Hjerkinn, forteller Sørensen.
Jo Skorem og Raymond Sørensen foran Info-boksen på Hjerkinn. Foto: Villreinsenteret
Det er eit auka press på å leggje ut nye skiløyper, blant anna i Hovdenområdet. Foto: Kjell Bitustøyl.
Som me har sett av ein nyleg rapport om oppdeling av villreinområde, kan dagens 23 villreinområde bli oppdelt til 30 villreinområde. Eitt av dei villreinområda som kan bli delt opp er Setesdal Vesthei.
Peter Hermansen i Statens Naturoppsyn (SNO) på Bykle uttalar til avisa Setesdølen (23.03.2017) at ”Kraft- og vegbygging i heiane dei siste åra har skapt barrierar som dyra slit med å kome forbi”. Eit anna problem er aukande turisme og med det, auka trafikk i villreinens leveområde.
Peter Hermansen i SNO seier i ein kommentar til villrein.no at området som verkeleg er ein barriere mellom sør og nord i Setesdal Vesthei, er aksen Bossvatn-Blåsjø. I praksis er dette no to villreinområde, meiner han, eitt nord og eitt sør for Blåsjø. I dei åra han har vore i SNO, dvs. i 16-17 år, har det i praksis vore svært lite utveksling av rein mellom desse to områda. Hermansen seier òg at ferdselsforbodet som kom i 2001 i denne ”flaskehalsen”, og som er noko av det strengaste i landet, ikkje førebels har ført til at reinen brukar området, og at det så langt ikkje har gjeve noko målbart resultat, men at det etter meir tid kanskje vil skje at reinen vågar å ta i bruk området att.
Hermansen fortel at stamma i nord er monaleg større enn stamma i sør, utan at dette er talfest, og at avskjotinga i sør òg har vore lågare med tanke på at ein har ynskt å auke denne stamma. Han held òg fram eit anna moment som kan vera årsak til at der ikkje har vore særleg utveksling mellom sør og nord i Setesdal Vesthei, nemleg at det er snakk om små bestandar som kanskje ikkje har hatt det behovet for å utnytte randsonene.
Utfordring med skiløyper Bykle kommune har ca. 950 fastbuande, men i den travlaste turistsesongen, for eksempel påska, kan talet i Hovden-området auke til nærare 30 000 menneske. Og i dette området satsar dei stadig på nye hytter og leilegheiter. Dette fører naturleg med seg eit auka press på å leggje ut nye skiløyper. I eit oppslag på NRK Sørlandet forslår turistsjefen i Bykle kommune, Lasse Eidskrem, at ein kanskje må tenkje nytt og opprette eit varslingssystem for villreinen, altså opne eller lukke løyper etter som ein ser kvar reinen er. I same oppslag uttalar nestleiar i villreinnemnda for Setesdalsområdet, Tommy Vatslid, at ein må snakke saman og finne løysingar, for det må vera plass til alle, meiner han. Han er av den oppfatning at dei alt har tatt nokså mykje av området til skiløyper inn i fjellområdet, og at om folk vil endå lenger inn, så må dei ta på seg fjellski og ta ein tur.
Peter Hermansen er skeptisk til om dette med varsling er mogleg å få til. Han har ikkje noko tru på ei slik ordning med “grønt, gult eller raudt ljos” i skiløypene. For som han seier: ”Om føret blir bra så kan folk berre gå utanom løypene, for fri ferdsel er eit gode me har”. Han har meir tru på haldningsskapande arbeid, det å få folk til å oppføre seg bra og ta omsyn til reinen. Og så har han òg eit anna poeng, han meiner at det er positivt at ein og annan turist på Hovden ser ein reinsflokk inni blant. Slik at folk veit kva dette dreiar seg om. Når det gjeld skiløypene, seier han at trafikken ikkje er særleg stor mesteparten av tida, og at om ein ser behovet for fleire løyper, kan vel dette gjerast innafor eksisterande område, altså ei form for fortetting av eksisterande løypenett.
I forslag til nye forskrifter foreslås bl.a. et generelt forbud mot saltslikkestein til ville hjortedyr. Illustrasjonsfoto: Annbjørg Sisjord/viltkamera
Mattilsynet har nå sendt på høring forslag til endring av en generell forskrift som har som mål å hindre spredning av skrantesjuke. I tillegg kommer forslag til soneforskrift for områder med påvist skrantesjuke.
Juli 2016 ble det fastsatt en midlertidig forskrift med tiltak for å hindre spredning av skrantesjuke. Denne ble forlenget i slutten av desember samme år. Nå kommer et forslag på høring om endringer av denne, samt å gjøre denne forskriften permanent. Endringene innebærer bl.a. forbud mot å legge ut for og saltslikkestein til ville hjortedyr i hele landet. Les mer om den generelle forskriften her.
Mattilsynet foreslår også en soneforskrift med forbud og påbud innenfor områder som har fått påvist skrantesjuke (Nordfjella og Selbu). Her foreslås bl.a. forbud mot å sette ut saltslikkestein til alle dyr, som er tilgjengelig for hjortedyr. Det foreslås også forbud mot å flytte skrotter, kadaver og slakterester ut av sonene, samt planter og lav som er tenkt brukt til fôr til hjortedyr. Les mer om soneforskriften her.
Den første simla i Nordfjella som fikk påvist skrantesjuke. Foto: Lars Nesse/Villreinutvalet
Den nye rapporten fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) er nå klar. Den er utarbeidet på bestilling fra Mattilsynet og Miljødirektoratet, og er den andre rapporten som vurderer risiko forbundet med skrantesjuke.
I den nye rapporten er et bredt sammensatt ekspertpanel bedt om å presentere oppdatert informasjon knyttet til mattrygghet, sykdomsoverføring og sykdommens opphav. I tillegg ble komiteen spurt om å belyse hvilke risikofaktorer som er viktige i forbindelse med sykdomsoverføring, samt hvordan disse risikofaktorene vil kunne påvirke valg av forvaltningsstrategi. VKM ble også bedt om å trekke frem relevante forvaltningsstrategier fra Nord-Amerika og andre områder.
Bjørnar Ytrehus ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) er talsperson for rapporten. I rapporten viser man til at faren for smitte til mennesker anses som veldig lav. Samtidig påpekes det at tilfellene på elg fra Trøndelag har karaktertrekk som skiller seg fra tilfellene på villrein fra Nordfjella. Enkelte av trekkene hos disse elgene kan minne om atypiske former for prionsykdom, som regnes for å være mindre smittsomme. VKM påpeker imidlertid at man med dagens kunnskap ikke sikkert kan si om dette medfører at sykdommen på elg er mer eller mindre smittsom enn det man kjenner fra Nord- Amerika.
Utbredelse av Chronic wasting disease (skrantesjuke) i Nord-Amerika. KLIKK for større versjon.
Sykdomsbildet hos villreinen er derimot svært likt det en har sett i Nord-Amerika. Det er derfor sannsynlig at sykdomsutbruddet i Nordfjella vil likne tilsvarende utbrudd der. Ut ifra det en har sett i USA og Canada er skrantesyke svært smittsomt, og kan overføres direkte fra dyr til dyr eller indirekte gjennom miljøet. Sykdommen kan for eksempel overføres via jord og planter som dyrene spiser. Smittsomme prioner er svært overlevelsesdyktige, og kan smitte selv etter å ha ligget i naturen i flere år.
Bjørnar Ytrehus som er veterinær ved NINA, sier at komiteen anbefaler at det må iverksettes effektive tiltak så tidlig som mulig dersom målet er å utrydde sykdommen. Hva som er effektive tiltak vil variere. VKMs vurdering er at et effektivt tiltak i bestander som kan avgrenses, som for eksempel villreinen i Nordfjella, er å skyte alle dyrene og legge området brakk i minst fem år.
Andre effektive tiltak er å slutte å tilrettelegge for steder der mange dyr kommer i nær kontakt med hverandre, for eksempel fôring av hjortedyr i nærheten av eller der det er påvist skrantesyke. På slike steder vil risikoen for smitte være spesielt stor. «Vi mistenker spesielt at saltslikkesteiner kan være en risikofaktor for spredning. Et aktuelt tiltak kan være å fjerne disse og jorda rundt dem. På grunn av saltinnhold vil slike steder kunne virke som en magnet, med risiko for at dyrene får i seg planter/jord som er forurenset med prioner», sier Ytrehus.
Saltsteinplasser anses som en stor potensiell risikofaktor i forhold til spredning av skrantesjuke. Foto: Roy Andersen/NINA
Rapporten fra VKM ble bestilt av Mattilsynet og Miljødirektoratet. De har nå fått den overlevert og vil bruke kunnskapen som faggrunnlag for tiltakene som iverksettes for å bekjempe sykdommen.
Teikning av dyregrav med elg og rein, frå helleristnningsfeltet ved Sporanes i Rauland. Illustrasjon: Kjell Bitustøyl
Alle fjellområde som har hatt villrein gjennom lange tider, kan vise til dei sikraste og mest synlege kulturminna om tidlege tiders fangst av rein: dyregravene. Dei er mange og dei finst i mange område, alt etter kor dei beste jakt- og fangstmarkene har vore. Sogeskrivar og folklorist Rikard Berge (1881-1969) skriv i bokverket om Vinje og Rauland utførleg om ”dyrestupune”, som han kallar dei.
Det er sjølvsagt Hardangervidda det er snakk om, og Rikard Berge skriv at av det matnyttige viltet i fjellbygdene, er det villreinen som er den gjævaste. I kjent dialektstil ordlegg han seg slik om villreinen (språket er modernisert litt) : ”Villreinen hev frå utgamal tid haldi til på Viddi, og der han hev havt støde i nyare tid, der heldt han nok til i fyrndetidi. Gamle veidarar kann peike på vissaste veidestróki. På Ugleflott og der i kring kunde ein mest alltid vente å finne dyr.” Vidare skriv Berge om området mellom Hardangervidda og Setesdal: ”Med Storenut såg Sveinung Sørensson ei mura dyrestupe so skir; han grov i botntufti og då låg der liksom grindspolar. I Vinje-heidane er ævur etter stupur, radt vestimot byte med Setesdal”
Heldt seg like eins i tusen år Berge skildrar ulike funnstadar, men skriv òg meir generelt: ” Veidemåten med dyrestupur er nok ’gamal som alle haugar’. På Sporanes er stupur millom helleristningane, med dyri jamsides. På sume bilæte er det tverrit (tverrstrekar) yvi figuren, det er for stokkane som låg til åsar i tekkjjingi; slike var det Sveinung Sørensen fann i botnen på grefti. Det var soleis ei primitiv tilstelling, som heldt seg like eins i tusundvis år. Veidemåten med stupur er omtala i dei gamle norske lovene og gjeng att i Christian V’s norske lov”.
Naturherlegdom Så fortel Berge den kjende soga om ein syskenflokk der eigedomen skulle delast, og der den som fekk fyrstevalet, valde dyregravene og fisket i fjellet. ”Desse fråsegnine lærar oss koss livekåri var, lat oss segja for tusund år sidan, koss folk såg på naturherlegdomane då, og kva som gav vissaste livemåten. Det tyder oss au kvi busetjingi den tid gjekk hågare til fjølls.”
Om korleis ei slik dyregrav fungerte ordlegg Berge seg slik: ”Dyrestupa var ei greft yvi 3 alner lang og halvonnor aln brei, gravi ned i jordi. Ho var som sagt tekt med strangar, pådytt torv og stein og tildekka so taket såg ut som hitt lendet. Når dyret kom fljugande, rende det beint åt grefti og vart sitjande fast mellom strangane, til veidaren kom og avliva.”
