Denne flokken på ca. 2000 dyr beitet i flere uker på Lufsjåtangen vinteren 2018. Her har den nylig krysset den vinterstengte veien over fjellet. Foto: Anders Mossing
Norsk villreinsenter har nå sluttført arbeidet med en interaktiv historie om fokusområdet på Imingfjell. Dette er den andre i en rekke detaljerte fokusområde-historier.
“Fokusområder” er et begrep man har valgt å bruke om særlige sårbare villreinareal, der det er konflikt mellom hensynet til villrein og menneskelig utbygging/aktivitet. I de norske villreinområdene er det identifisert flere titalls slike områder.
Et av fokusområdene på Hardangervidda er Imingfjell. På Imingfjell møter villreinen vei, regulert vann og hyttefelt med ferdsel i sine forsøk på å nå de rike vinterbeitene på Lufsjåtangen. I forbindelse med rullering av regional plan for Hardangervidda kommer spørsmålet om vinterbrøyting opp på nytt.
I denne historien kan du lære alt om et sentralt område på Hardangervidda, der det er konflikt mellom hensynet til villrein og hensynet til andre samfunnsinteresser. Hvordan fremsto området før utbygging? Når og hvordan ble området utbygd? Når kom veien? Kan man ha en ordning der veien stenges når reinen nærmer seg? Hvorfor er området så viktig for reinen? Sentrale spørsmål som dette blir belyst.
Vi har også oppsummert en dialogprosess som ble gjennomført med ulike aktører på Imingfjell. Dialogprosessen ble gjennomført som gruppearbeid og de ulike gruppene ble utfordret til å analysere ulike tema med et sett av potensielle påvirkningsfaktorer.
Som leser av denne historien kan du også reise inn i landskapet på Imingfjell fra din egen PC, nettbrett eller mobil. Vha. avanserte 3D-kameraer har vi skannet sentrale områder på Imingfjell, slik at du kan “hoppe inn i de”.
Endre Lægreid, leder av villreinnemnda for Hardangervidda, ønsket velkommen til fagdagene på Geilo.
Villreinrådet i Norge arrangerte sine årlige fagdager på Geilo på den 7. og 8. juni med rekorddeltakelse. Hovedfokus på årets fagdager var samarbeid, utfordringer og løsninger rundt bruken av villreinfjella. Siden vi i år var på Geilo var naturlig nok mye av fokuset rettet mot Hardangervidda.
Ferdsel og friluftsliv
I de fleste sammenhenger der utfordringer rundt villreinen diskuteres kommer ferdselsproblematikk høyt på agendaen, og i senere tid dukker utfordringer rundt ulike friluftsaktiviteter stadig hyppigere opp. Villreinrådet i Norge hadde derfor fått inn spennende foredragsholdere med beina plantet, eller i hvert fall det ene beinet, i helt andre leire enn der villreinfamilien vanligvis camper. Dette gir, foruten større faglig bredde og interessante diskusjoner på fagdagene, foråpentligvis større innsikt og forståelse for kompleksiteten i å forvalte våre villreinområder slik at “alle” brukergrupper hensyntas samtidig som villreinen uforstyrret kan fortsette sin nomadiske tilværelse uten begrensende barrierer, ferdsel eller inngrep.
Skrantesjuke/CWD
Slik den nye hjortevilthverdagen har blitt, kommer ikke villreindagene utenom skrantesjuka. Villreinen i Nordfjella sone 1 er en sagablott, og testingen av hjortevilt i andre områder intensiveres ytterligere i 2018. Jegere må bare lære seg “nye” slakterutiner og lære å ta hjerne- og lymfeprøver, og så må vi bare krysse fingre og tær for at ingen nye positive villreinprøver blir påvist hos Veterinærinstituttet i løpet av høsten. En annen oppfordring til jegerne er å bruke settogskutt.no under høstens sjakt. Bruk av kontrollkortet fortsetter som tidligere, i hvert fall i 2018, men det oppfordres likevel til å ta i bruk settogskutt.no.
Spennende villreinprosjekter
Ellers ble det presentert både prosjektresultater og flere nye, spennende villreinprosjekter innen blant annet forvaltning, verdiskaping og ferdsel. Mer informasjon om fagdagene og de forskjellige presentasjonene finner du på lenker til foredragene nedenfor.
Villrein og vindkraft går ikke “hånd i hånd”. Dette illustrasjonsbildet er fra et tamreinområde. Foto: Jonathan E. Colman
“Nasjonal ramme for vindkraft” er et prosjekt der Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) på oppdrag av Olje- og energidepartementet (OED) er bedt om å utarbeide et forslag til nasjonal ramme for vindkraftutbygging på land. Dette handler om hvilke areal som kan ligge best til rette for landbasert vindkraft her i landet, samt hvilke areal som skal skjermes.
For å komme frem til anbefalte områder gjennomfører NVE en stegvis eksklusjons-/analyseprosess. I skrivende stund har man kommet frem til en rekke analyseområder, som skal utredes videre. Dette etter først ha vært gjennom en runde med «harde eksklusjoner» og «myke eksklusjoner». I de «harde eksklusjonene» ble åpenbart uaktuelle områder, deriblant formelt vernede områder, tatt bort. I de «myke eksklusjonene» ble uegnede/konfliktfylte områder, basert på tekniske, økonomiske og miljømessige forutsetninger, tatt bort. Her ble bl.a. nasjonale villreinområder med randområder ekskludert fra videre analyse.
Det var et håp om at de 10 nasjonale villreinområdene med randområder skulle tas bort gjennom «harde eksklusjoner», og at de 13 andre villreinområdene skulle ekskluderes gjennom «myke eksklusjoner». Slik ble det altså ikke.
Analyseområdene som nå er kartfestet skal gjennomgås på en systematisk måte. Her skal NVE benytte kunnskap fra bl.a. temarapporter og relevante kart, samt innhente innspill om viktige lokale og regionale interesser. Et standardisert analyseskjema skal bidra til at analysene blir systematiske og etterprøvbare. Alt som vektlegges skal inn i analyseskjemaet. Når forslaget til nasjonal ramme blir levert vil alle analyseskjemaene bli publisert som faktaark, slik at alle kan se hva som er vektlagt.
Skjermdump fra det interaktive kartet Norsk villreinsenter har laget.
Nå er det ikke slik at alle arealer innenfor analyseområdene faktisk skal analyseres. Noen arealer er allerede ekskludert. NVE har publisert fylkesvise kart som viser detaljene i de enkelte analyseområdene. Ekskluderte arealer innenfor analyseområdene fremgår av disse. Disse kartene finner du her: https://www.nve.no/nasjonal-ramme-for-vindkraft-pa-land/kart/
Sluttproduktet fra NVE’s arbeid med nasjonal ramme for vindkraft på land skal etter planen publiseres 1. mars 2019.
Gravfeltet på Vang hører til prosjektet “Dovrefjellaksen – samarbeid om formidling”. Her er målet standardheving med målrettet tilrettelegging og formidling. Foto: Anders Mossing
På villrein.no har vi tidligere omtalt verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper”. Programmet har som formål å stimulere til bred verdiskaping knyttet til de ti nasjonale villreinområdene, særlig innrettet mot ulike deler av reiselivet. Programmet har som mål å bidra til en god gjennomføring av de regionale planene for nasjonale villreinområder, og til å utvikle og spre kunnskap om villreinen og villreinfjellet til ulike målgrupper.
Det var Miljødirektoratet som i fjor åpnet for søknader til programmet og en rekke spennende prosjekter har fått tildelt midler.
Miljødirektoratet og Norsk villreinsenter arrangerte en stor nettverkssamling for prosjektledere og prosjekteiere i mars i år. I løpet av samlingen ble alle prosjektene som hadde fått tildelt midler presentert. Det var også mer overordnede og generelle fagforedrag, samt gruppearbeid på tvers av prosjektene.
Norsk villreinsenter har i etterkant av nettverkssamlingen laget en grundig oversikt over alle prosjektene. Her kan du lære mer om bakgrunn og målsetting for det enkelte prosjekt, se hvordan de er organisert, få oppdatert status og finne kontaktpersoner.
VILLREINEN 2018 er klar for salg og har mye godt lesestoff å by sine lesere. Enten du er jeger, rettighetshaver, forvalter eller forsker bør innholdet i VILLREINEN falle i smak.
For å nå enda flere lesere vil Villreinrådet i Norge også gi ut en digital utgave av årets Villreinen. Lett og rask tilgjengelighet på “alle skjermer” vil forhåpentligvis gjøre at vi får delt “det gode budskap” med tallrike nye og gamle villreinvenner. Målet er å ha en digital utgave tilgjengelig i god tid før jakta.
God lesing – enten det er på papir, på skjerm eller begge deler!
Ellen Korvald til høyre i bildet er prosjektansvarlig fra Buskerud fylkeskommune, mens Torill Olsson fra MIMIR er prosjektleder. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Fire opne møte om forprosjektet ”Velkommen til villreinfjellet” har blitt halde i bygdene rundt Hardangervidda og Nordfjella: Tinn, Geilo, Ullensvang og Lærdal i perioden 11. april til 2. mai. Frammøtet har variert noko, frå 10 til 25 deltakarar. Innspela har vore mange, nokon er felles, andre er spesifikke.
Dei som har reist rundt for å informere, lytte til og notere seg publikums tilbakemeldingar, har vore prosjektansvarleg Ellen Korvald frå Buskerud fylkeskommune, prosjektleiar Torill Olsson frå Mimir AS og Kjetil Heitmann som arbeider med besøksstrategi for Hardangervidda nasjonalpark og dei andre verneområda rundt Hardangervidda. Norsk villreinsenter Sør ved leiar Marianne Singsaas skal ha ein koordinerande rolle. Prosjektet kjem elles midt oppi rulleringa av regionale planar for både Hardangervidda og Nordfjella, dette er i fylgje Ellen Korvald planar som skal bidra med rammer for verdiskaping. Stikkord er bruk og vern og handlar om bruk av villreinens leveområde i eit langsiktig perspektiv.
”Ein god ide?” Det viktigaste spørsmålet ein stilte seg var naturleg nok: ”Er dette med villrein som utgangspunkt for reiselivsattraksjon/verdiskaping noko å satse på?” Det blei i denne samanheng frå innleiarane lagt vekt på at forprosjektet er av undersøkjande karakter. ”Kan ein gjennomføre eit slikt prosjekt utan å skade villreinen?” var eit sentralt spørsmål i så måte.
Byggje bru Prosjektleiar Torill Olsson frå Mimir har arbeidd med rådgjeving for reiselivet med fokus på berekraft. Ho tok utgangspunkt i at villreinen er lite kjent utover i landet, og jobben hennes blant anna går ut på å finne fram til aktørar som kan sjå moglegheiter i eit slikt prosjekt. Med utgangspunkt i det me veit om villrein og ferdsel, meinte ho at det kan vera mogleg å byggje ei bru mellom det ho kalla ”menigheten” og reiselivet. Ho la vekt på at villreinen høyrer til i historia om Noreg, og at verdiskapinga i form av utmarksnæring og jakt kan vidareutviklast gjennom eit slikt prosjekt. Som eit døme nemnte ho kulturminne, som ikkje minst handlar om at folk ynskjer å lære.
Olsson opererte med to nivå:
Det å gjera fjellet meir spennande – ’der finst villrein der inne’
Dette handlar om å ta betre vare på natur og kultur
Som døme nemnde ho at folk slik betre kan akseptere løypestenging pga. villreinen. Å fortelje ei ”ekte” historie om villreinen er sentralt. Men Olsson var òg innom at dette handlar om økonomi – at dei som legg ned ein innsats skal kunne tene pengar i høve til denne innsatsen.
Fjellet kan kanskje gjerast endå meir spennande; ’der finst villrein der inne’. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Besøksstrategi/besøksforvaltning Kjetil Heitman representerer Fylkesmannen i Hordland i verdiskapingsprosjektet, som er ansvarleg for gjennomføring av besøksstrategien. Heitman arbeider med besøksstrategi for verneområda på Hardangervidda: Hardangervidda nasjonalpark, landskapsvernområda Skaupsjøen/Hardangerjøkulen og Møsvatn Austfjell med Hondle fuglefredingsområde, og Bjoreidalen naturreservat. Heitman viste til at nasjonalparkar er turistmagnetar i mange land, og at Stortinget har gjort vedtak om auka bruk av verneområde til turisme. Vern blir slik sett på som eit kvalitetsstempel på eit naturområde.
”Kva er ein besøksstrategi?” spurde Heitman og skisserte opp tre hovudmål for besøksforvaltning, som han kalla det:
Fyrst av alt handlar det om å ta vare på verneverdiane
Så handlar det om å gje dei besøkande god opplevingar
Og sist skal ein bidra til størst mogleg verdiskaping
Heitmann presiserte at blir det konfliktar i høve til denne besøksforvaltninga, skal omsynet til verneverdiane vega tyngst.
Heitman orienterte om merkevarestrategi for nasjonalparkane der Miljødirektoratet utarbeider ein felles grafisk profil. Her nemnde han at besøksstrategien må sjåast i samanheng med randområda der ferdsla inn til verneområda startar, med blant anna skilting, informasjon og annan tilrettelegging.
Tiltaksplan Sjølve besøksstrategien skal handle om sårbare verneverdiar, besøkjande og grunneigarar/andre som har rettar, og reiselivet/lokal verdiskaping. Moglege konfliktar m.m. skal kartleggast, og det heile skal munne ut i ein tiltaksplan. Ein slik plan skal syte for at verneverdiane ikkje blir skadelidande samtidig som ein skal leggje til rette for besøk og verdiskaping. Innhaldet skal baserast på vitskapleg kunnskap.
Det er fylkesmennene og tilsynsutvala i dei tre fylka som er prosjektleiarar og utgjer styringsgruppa. Planen er at besøksstrategien skal koma som eit utkast og sendast ut på høyring hausten 2018.
I samband med rullering av forvaltningsplanen kan det i fylgje Heitmann opnast for å leggje om eller leggje ned stigar/løyper. Her vil Norsk institutt for naturforskning (NINA) koma med sine tilrådingar basert på tilgjengeleg kunnskap. Eit konkret døme: Dersom ein stig har fleire passerande enn 30 personar døgnet i eit utsett område for villreinen, kan denne ferdsla påverke villreinen negativt. Slike utsette område har fått namnet fokusområde. På Hardangervidda, som i mange andre villreinområde, treng ein meir kunnskap om ferdsla i desse områda før ein gjer alvor av strategiske grep. Slike grep kan i fylgje Heitmann vera å styre ”massetursimen” til randsonene, medan ”nisjeprodukta” kan vera lenger inne på vidda.
Eit av fleire konkrete punkt i besøksstrategien er å opprette ei eiga nettside. Andre moglege tiltak som er skissert opp, er t.d. opparbeiding av stigar og stadar å opphalde seg, guiding, oppretting av besøkssentra m.m.
Innspel frå dei opne møta Dei som møtte fram representerte i store trekk ei blanding av forvaltning/det offentlege, grunneigarar/rettshavarar og reiseliv/næringsliv.
Generelt Generelt blei det uttrykt bekymring over at næringsutviklinga skal føre til auka uro for reinen. Samtidig ser aktørar innafor næringslivet for seg moglege måtar å utvikle/styrke næringa på. Og mange meiner det er historia og kulturen som skal formidlast. Ynskjet om meir kunnskap er sterkt, kunnskap som aktørane kan møte gjestene med. Eit sentralt omgrep er informasjon, både i form av god og ”rett” skilting, samt at dei besøkande må lære seg ”skikk og bruk” i fjellet”. Eit meir generelt trekk var òg at ein må byggje på eksisterande bedrifter og aktivitetar og forsterke dei tilboda som finst, altså styrke eksisterande kassaapparat som er bygdenære.
Dei ulike stadane Det kom ulike framlegg frå dei fire stadane. Frå Skinnarbu blei det lagt vekt på at prosjektet bør ende opp som ein tiltaksplan. Her etterløyste ein òg ein felles infrastruktur for å knyte saman og marknadsføre allereie eksisterande tilbod, ein felles informasjonsstrategi for Hardangervidda og eit samarbeid på tvers av forvaltningsgrensene.
På Geilo var ein positive til å utvikle berekraftige opplevingar og formidlingssopplegg rundt villreinen. Her ville ein gjerne få meir informasjon om kva som var greitt og kva som ikkje var greitt. Ein la òg vekt på at temaet stemmer bra med ”utviklinga” og ynsket om autentiske opplevingar.
Frå Eidfjord kom det signal om at mange besøkjande, særleg utlendingar, ynskjer å koma inn på vidda og sjå villrein, eit ynskje som er urealistisk, men som kan møtast med bruk av bilete, bruk av råvarer m.m. I høve til turisthyttene ynskjer ein betre dialog mellom forvaltning og dei som driv turisme i fjellet, ettersom mykje er uklart og lite formålsteneleg. Å drøfte moglegheiter og avgrensingar i høve til allemannsretten var eit innspel som kom frå Eidfjord. Drøfting av marknadsføring ved bruk av sosiale media, jf. Trolltunga, var òg eit tema.
I Lærdal kom det opp framlegg om å bruke eksisterande fangstanlegg som utgangspunkt for formidling/historieforteljing. Mat og kultur rundt villrein var òg oppe. Frå Lærdal, som er i den spesielle situasjonen med skrantesjuke, blei det uttrykt at den største uroa knyter seg til at kunnskapen og kulturen rundt villreinen skal forsvinne når reinen er borte. Dette utifrå ei erfaring med villaksen som var borte over ein lang periode. Også her var sosiale media eit tema, korleis ein skal takle dette fenomenet, som kan brukast positivt, men som òg kan spreie informasjon ein ikkje ynskjer, til dømes om sårbare område.
Det er fortsatt noen ledige plasser på Villreinrådets fagdag 7. og 8. juni på Geilo.
Programmet starter etter lunsj den 7. og programslutt blir til lunsj den 8. juni. Det blir et meget godt faglig program (se program nederst i saken), der hovedtema i år vil være samarbeid. Altså utfordringer og løsninger rundt bruken av villreinfjella. Siden vi samles på Geilo blir det en del eksempler fra Hardangervidda. Det vil også bli informasjon om «sett og skutt», status i arbeidet med bekjempelse av CWD/skrantesjuka, hva skjer i Nordfjella nå, med mer…
Deltakeravgiften er satt til kr 2045,- per pers i enkeltrom, og inkluderer overnatting og seminar med frokost, to lunsjer og festmiddag med drikke.
Påmeldingsfrist: Meld dere på så raskt som mulig. Husk også å tipse andre interesserte om arrangementet! Påmelding skal gå til Villreinrådets sekretær Christian Hillmann på epost eller tlf 901 52 571.
Kor lenge skal vi merke rein? Det er eit av spørsmåla Olav Strand utfordrast på i dette intervjuet. Foto: Anders Mossing
Villreinforskar Olav Strand stiller nokre kritiske spørsmål når det gjeld bruken av GPS-merking i høve til både forsking og forvaltning. Han spør om kor lenge me bør drive på med GPS-merking av villrein på denne måten. Som forskar tenkjar han framover og ser for seg andre metodar, han meiner me ikkje kan gjera oss avhengige av GPS-data i den framtidige forvaltninga av villreinen.
Olav Strand i Norsk institutt for naturforskning (NINA) er den som kjenner GPS-merkinga av villrein aller best, han har vore med heilt frå starten i 2001 og har styrt alle prosjekta. Frå 2009 har Roy Andersen i NINA vore feltansvarleg. Strand meiner difor at det er han som er mest oppdatert i forhold til kva som skjer i felt, medan han sjølv meir driv med overbygninga, altså kvifor og på kva grunnlag slik merking skal setjast i gang. Strand ser for seg eit scenario der ein ved hjelp av GPS-overvaking kan koma i ein situasjon der det vert svært trongt i norske fjell. Han er bekymra dersom denne forskinga som han sjølv har stått i spissen for, skal kunne legitimere endå større inngrep, slik at ein til dømes innafor forvaltninga tillet seg å tenkje ”kor smal kan denne korridoren vera” i høve til reinstrekk.
Minimumsforvaltning Strand snakkar då om ei minimumsforvaltning. At ein brukar GPS-merking ikkje berre til å kartlegge om ”er det ein barriere her?” – men at denne problemstillinga blir erstatta av ”kor smal kan korridoren væra”? Det fyrste spørsmålet er viktig og har gjeve viktig kunnskap, det andre representerer en langt meir tvilsam bruk av GPS-sendarane. Strand stiller spørsmålet: – Kor presise me kan bli? Eg ser for seg at ein må hente inn metodar og kunnskap på andre måtar òg. Ta til dømes dei komande diskusjonane om vindkraft. Der meiner eg ein må stille spørsmål ved om kven som skal ha bevisbyrden? Her er eg opptatt av å kunne hente inn kunnskap frå dei samiske aktørane som alt er godt kjende med denne problemstillinga.
Ikkje overdrive verdien av GPS Strand meiner at kunnskapen som GPS-merkinga gjev oss, er forførande og kan vera med på å låse oss fast i ein bestemt tenkjemåte. Slik kan me koma til å gløyme dette med den eldre tradisjonskunnskapen som trass alt finst rundt omkring. GPS-forskinga står for ei spesiell forståing av røyndomen, meiner Strand og viser til eit elementet av tid som spelar inn. – Det lengre tidsperspektivet krev ein annan kunnskap, til dømes ein kunnskap som reinsdriftsutøvarar kan ha. Me ikkje må overvurdere den kunnskapen GPS-merkinga gjev oss. Han tek fram eit eksempel i samband med kryssingspunktet for villrein på Setesdal Austhei ved Bjørnevatn, der ein ikkje for all framtid kan bruke GPS-data for å overvake situasjonen. – Korleis ser du for deg at ein best bør bruke denne teknologien? – Tida er mogen for å avslutte GPS-merkinga til dømes i Setesdal Vesthei. Her bør ein heller telje folk utifrå ferdselsrestriksjonane som er sett i verk på basis av den kunnskapen ein alt har samla inn. Så kan ein etter 5-10 år heller merke på nytt og sjå kva som har skjedd med reinen i tråd med dei måla ein hadde sett seg. Det same gjeld i Snøhettaområdet, der er no arealbruken godt dokumentert, og der er ikkje lenger slike behov. Både Roy Andersen og eg ser på GPS-merkinga som eit nødvendig onde.
Ei anna side ved forskinga på rein har vore dette med felling av rein på vinterstid til forskingsformål. Her ser Olav Strand for seg at bruk av foto og betre kunnskap om kondisjonen til dyra er ein både billigare og meir formålstenleg metode. Han meiner som forskar at ein heile tida må søkje seg mot dei metodane som er mest hensiktsmessige.
Foto: Anders Mossing
Hardangervidda er spesiell – Me ser at merkelysta er stor, då er det òg min jobb som forskar å seie frå, for eksempel om at her har me samla inn så mykje kunnskap at me lærer ikkje så mykje meir. Då handlar det meir om avbøtande tiltak til dømes i forhold til arealbruken. Men eitt område skil seg ut: Hardangervidda. Der vil det vera ynskjeleg å fortsetje med merkinga i åra framover. – Kvifor er Hardangervidda så spesiell? – 40 % av villreinen i Noreg lever på Hardangervidda, og det store arealet er spesielt. Som økolog meiner eg at me treng eit område der me kan studere villreinens bruk av areal i eit langt tidsperspektiv. Me har alt fylgd desse vandringane sidan 2001. Difor har me moglegheiter til å forske på dei langsiktige endringane. Eg meiner det er viktig at me har eitt område med ein superlang dataserie. Dette er alt no den mest langvarige studien i verda av hjortedyr på vandring registrert med GPS. Så er forvaltningsutfordringane formidable på vidda, debatten om bestandsutviklinga har til tider har teke svært stor plass. Ein er nok meir tent med å fokusere på andre forhold som til dømes effekten av ferdsle og store jegerkonsentrasjoner i enkelte område.
På Hardangervidda har man merka dyr sidan 2001. Her bør ein antakeleg fortsette den lange dataserien. Foto: Anders Mossing
Arbeidet i styringsgruppene Ein ”sideeffekt” av GPS-merkinga er i fylgje Strand at arbeidet i styringsgruppene og diskusjonane rundt sjølve arealforvaltninga har vore fruktbare for den lokale forvaltninga. Desse prosjekta har skapt ein heilskap og har bidrege til større tillit og relevans. – Spørsmålet blir korleis ein skal halde arenaen levande også etter at GPS-merkinga er avslutta. For GPS-merkinga i seg sjølv kan ikkje vera limet i dette arbeidet, meiner Strand.
Forskingsresultat og formidling Olav Strand fortel elles at ein kongstanke han har tek utgangspunkt i arbeidet med å omsetje forskingsresultata til eit digitalt kart og interaktive forteljingar. – Dette kan bli ei arbeidsform der arbeidsgruppene som har vore involvert i dei ulike prosjekta, kan skape ein ny og samlande arena. Slik kan ein sjå heilskapen i utfordringane og finne fram til dei beste løysingane. På same måten som GPS-prosjekta har vore eit samlande tema, kan og bør også arbeidet med å nytte data og forskingsresultat bli noko som samlar dei ulike partane som kjem i berøring med forvaltninga av villreinareala.
Strand kjenner på ansvaret han som forskar har. Avslutningsvis seier han: – Eg ser for meg at det framtidige arbeidet med å bevare villreinareala bør bidra sterkt til formidlinga og dermed bruken av resultata.
Organisert ferdsel er som regel søknadspliktig innanfor verneområde. Bilete er frå Hardangervidda. Her var alle løyver innhenta. Illustrasjonsfoto: Ragnar Ystanes
I eit brev til kommunar og reiselivslag i Rondane-Sølnkletten-regionen, har Nasjonalparkstyret for Rondane-Dovre, fylkeskommunane i Oppland og Hedmark, fylkesmennene i Oppland og Hedmark og «Villreinforum for Rondane og Sølnkletten», gått saman for å gjera klårare regelverket for dette området. Bakgrunnen er at tilrettelegging for friluftsliv ikkje alltid har henta inn løyve på førehand.
Underskrivarane av brevet presiserer at å leggje tilrette for friluftsliv skjer “med de beste hensikter og vilje”. Men dei registrerer at ein i dei siste åra har sett ein tendens til å auka merking av stigar, utsetting av turpostar, stolpar for stolpejakt m.m. på stadar der det er uheldig for reirlokalitetar, sårbar vegetasjon o.l.. Rondane-Sølnkletten villreinområde treng eit spesielt vern, ein legg difor vekt på å finne fram til bruksmåtar som både tek vare på naturverdiane og friluftslivet. Og uavhengig av om det er eit verneområde eller ikkje, må ein ha løyve frå grunneigar før ein set i gang med slike fysiske tiltak, også skiløyper vinterstid.
Større tiltak innafor verneområde skal ha tre søknader Skal ein setje i gang tiltak i eit verneområde, må ein òg ha løyve frå vernestyresmaktene. Er det tiltak som krev større endringar i terrenget, som t.d. sykkelstigar, må ein òg rekne med å bli omfatta av plan- og bygningslova. Her blir det tilrådd å ringje den aktuelle kommunen og spørje. Innafor verneområde må det slik sendast tre søknader.
Randsone framfor lenger inne i fjellet Organisert ferdsel som t.d. turverksemd eller guiding innafor ein nasjonalpark eller eit naturreservat, kan òg vera søknadspliktig. Dersom tiltaket krev motorisert ferdsel i utmark, bør søknad om slik transport sendast samtidig. Ei generell tilråding er å leggje tiltak i ei randsone framfor lenger inne i fjellet.
Underskrivarane oppmodar kommunane til å formidle dette brevet vidare til lokale organisasjonar, velforeiningar og reiselivsorganisasjonane i området.
Denne “klikke-figuren” forteller om fordelingen av ulike beiter i Setesdal Austhei, og om reinens årlige vandringer for å komme til de (skjermdump fra historien).
Norsk villreinsenter har nå sluttført arbeidet med en digital kartfortelling om fokusområde Bjørnevatn. Dette er den første av en rekke detaljerte fokusområde-historier.
“Fokusområder” er et begrep vi har valgt å bruke om særlige sårbare villreinareal, der det er konflikter mellom hensynet til villrein og menneskelig utbygging/aktivitet. I de norske villreinområdene er det identifisert flere titalls slike områder.
Et av disse områdene er Bjørnevatn i Setesdal Austhei. I Setesdal Austhei har reinen sine vinterbeiter i nordområdet, mens sommerbeiter og kalvingsområder ligger i sør. To ganger hvert år migrerer disse dyrene mellom de ulike funksjonsområdene. Utfordringen er at de må krysse fv. 45 og aksen ved Bjørnevatn. Hytter, vei, annen infrastruktur og forstyrrelser er i dag et betydelig hinder for dyras vandringer. Dette kan du lære mer om i denne historien.
