Svarkasse langs stien til Falkeriset. Foto: Sofie Selvaag
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har nylig publisert en rapport som oppsummerer kunnskap om brukerne av Hardangervidda. Resultatene er basert på svarskjema fylt ut av brukerne ved sentrale innfallsporter, samt oppfølgende spørreundersøkelser til de som oppga e-postadresser. Hvem er de? Hvilke opplevelser søker de? Hvor mange dager har de vært her? Dette, og en rekke andre spørsmål, er dokumentert i denne rapporten.
Utfylling av svarskjema i en av de mange svarkassene rundt Hardangervidda. Foto: Sofie Selvaag
Rapporten er en ren dokumentasjonsrapport som oppsummerer kunnskap om brukerne. De viktige analysene og diskusjonene kommer i seinere rapporter. Det gjøres nemlig et stort arbeid med å undersøke ferdsel på Hardangervidda, som også inkluderer telling av antall besøkende på ulike deler av vidda, vha. automatiske ferdselstellere.
Det overbyggende forskningsprosjektet har pågått siden 2016 og skal sluttføres i løpet av 2019/2020. I dette prosjektet inngår også analyser om ferdselens ev. påvirkning på villreinen på Hardangervidda.
Regjeringen la i går frem en ny handlingsplan for friluftsliv. Planen er en oppfølging av Meld. St. 18 (2015-2016) “Friluftsliv – natur som kilde til helse og livskvalitet”, og viser de viktigste tiltakene og føringene i Regjeringens arbeid med friluftsliv. Det foreslås blant annet en oppmykning av regelverk for ulike ferdselsformer i og utenfor verneområder.
Et av de mest sentrale tiltakene er at man ønsker å fremme forslag om endring av friluftslovens bestemmelser om ferdsel i utmark, slik at det åpnes for nye ikke-motoriserte ferdselsformer. I dag er retten til ferdsel og opphold i utmark avgrenset til konkrete angitt aktiviteter. Likeså ønsker man innen 2020 å revidere forskrifter for nasjonalparker og landskapsvernområder, slik at det i større grad blir lovlig å sykle på veier, stier og kjørespor i slike områder. Mange er bekymret for at en slik oppmykning av regelverk i verneområder og annen utmark vil gi et ytterligere press på sårbare naturverdier, så som villrein.
Mange er bekymret for om handlingsplanen i god nok grad tar hensyn til sårbare arter, så som villrein. Foto: Anders Mossing
Erstatter ikke stortingsmeldingen Denne handlingsplanen erstatter ikke nevnte stortingsmelding om friluftsliv. Stortingsmeldingen inneholder sentrale tiltak og føringer, som fortsatt gjelder, men som ikke er gjentatt i handlingsplanen. Disse to dokumentene skal virke sammen og utfylle hverandre og utgjøre grunnlaget for statens arbeid med friluftsliv i årene som kommer.
Enkel infrastruktur er blant tiltakene som skisseres for å unngå forringelse av naturverdier. Foto: Anders Mossing
Ivaretakelse av naturverdier og -områder Ivaretakelse av naturverdier og naturområder er behandlet i Meld. St. 14 (2015-2016) “Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold”. Regjeringen vil i løpet av 2018 fremme en egen handlingsplan for hvordan man ønsker å ta vare på naturverdier og fremme friluftsliv i nasjonalparker og andre verneområder. Regjeringen anser imidlertid at også handlingsplanen for friluftsliv inneholder tiltak som bidrar til ivaretakelse av naturområder. I arbeidet med handlingsplan for friluftsliv har man involvert en rekke friluftsorganisasjoner og friluftsråd, samt en rekke fylkeskommuner. Når det gjelder handlingsplanen for ivaretakelse av naturverdier og naturområder er det viktig at “villreininteressene” er våkne og inviterer seg med i arbeidet.
Skeptiske til tiltakenes kraft Handlingsplanen inneholder tiltak for å forhindre at friluftsliv bidrar til å forringe eller ødelegge viktige naturverdier. Blant tiltakene er informasjon, skilting og merking, samt enkel infrastruktur. Mange er bekymret for om dette er tilstrekkelig, spesielt i områder der ferdsel allerede utgjør en stor belastning for f.eks. villrein.
Endel er skeptiske til om informasjon, skilting og merking er tilstrekkelige gode tiltak. Foto: Anders Mossing
Som et preludium til høstens opplevelser inviterer vi til jakt- og fiskedager, denne gang de 56. i rekken! Gjennom årene har jakt- og fiskedagene blitt Norges viktigste møtested for friluftsfolk, jegere og fiskere med over 30 000 besøkende årlig.
Arrangementet går av stabelen 9.–12. august og programmet for disse fire begivenhetsrike dagene er nå klare. Vi gleder oss til å møte utstillere, foredragsholdere, deltakere, gjester og publikum til et fullspekket program med fokus på jakt, fangst, fiske og friluftsliv.
I 2018 kan vi friste med en god miks av gammelt og nytt. Vi satser videre på Innlandsfisketorget på Prestøya hvor det vil bli aktiviteter og foredrag.
Ved Brannvakttårnet kan du møte skogens brannvoktere, som sammen med Sivilforsvaret og Midt-Hedmark brann og redning sprer viktig kunnskap, også til barn og unge. Fokus på brannforebyggende arbeid har aldri vært viktigere enn nå i disse tørre tider med knusktørre skoger.
Foredrag blir det selvsagt også; Du kan følge et helt seminar om villsvin, lære mer om skrantesjuke på rein, høre om ørretjakt og gå på foreldrefiskeskolen – for å nevne noe.
Du kan møte Jens Kvernmo, som ble kåret til Årets villmarking og tildelt «Friluftslivprisen 2018». Han holder foredrag på lørdag og forteller om «Jakten på et vilt liv». Her vil et av stikkordene være «hvordan bruke motstand til din fordel?», noe som kan være viktig å lære for oss alle.
Høy kjendisfaktor og freske diskusjoner må påregnes ved bod og bål, kanskje på Skogbrukstunet eller Jakt- og fisketorget? Eller Knivtorget eller Mattorget, hvem vet. Innimellom kan du handle. Her er det fullt opp med utstillere, hvor mange av dem er nye.
Vi håper du benytter anledningen til å lære, treffe folk, handle og kose deg, i fine og faglige omgivelser på Norsk skogmuseum.
14. – 16. september er det igjen klart for Langfjellaseminaret på Krækkjahytta på Hardangervidda. Overskriften denne gangen er: «Demokratisk naturforvaltning», og vi spør: “Hva slags verdier har vi – Hvordan forvalter vi – Hvordan vil vi ha det i framtida?”.
Langfjellaseminaret er for alle, og i det ligger store ambisjoner. Langfjellaseminaret vil produsere ny kunnskap ved at alle mulige folk, med ulike kompetanser, møtes og utveksler kunnskap og erfaringer.
En del av filosofien til seminaret er nettopp det. At ulike kompetanser i samfunnet deler teoretisk kunnskap, praktisk kunnskap og verdikunnskap. Forskere, forvaltere, friluftsfolk, fagfolk som jegere og gjetere, folk flest med sine tilfeldige observasjoner, folkevalgte m.fl.
“Vi har et sterkt ønske om at den lokale kunnskapen, særlig erfaringskunnskapen, må fram i lyset og at den må deles og styrkes”, sier Ola Vaagan Slåtten, initiativtakeren til Langfjellaseminaret. Her skal alle stemmer høres! Både teoretisk- og erfaringsbasert kunnskap skal fram, og også ulike syn på utviklinga framover og verdien av dette. “Vi håper og tror seminaret vil fungere som en møteplass for enda bedre fjellforvaltning”, sier Slåtten.
Fylkesmennene i Oppland og Hedmark er bekymret for framtida for villreinen i Rondane. De mener at utviklingen de siste tiårene med økende mengde inngrep, forstyrrelser og fragmenterte leveområder, er sterkt urovekkende. Derfor er Klima- og miljøminister Ola Elvestuen invitert til en befaring i Rondane høsten 2018.
Statsråden har takket ja til å delta på et dialogmøte med representanter for forvaltingsorganer og organisasjoner i Rondane villreinområde. Møtet finner sted på Norsk Villreinsenter på Hjerkinn, lørdag 29. september. Der vil man diskutere utfordringene for villreinen i Rondane og hvordan en i fellesskap kan sikre en framtidig levedyktig villreinstamme. Hovedmålet er å få til en dialog mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter om hvordan vi kan bruke de virkemidlene vi har, og behovet for nye virkemidler, for å trygge villreinens fremtid.
Illustrasjon av rikosjettskaden. 1. Restene av ei kule har sneia og laget en rift på bukken. 2. En del hår er kutta av metallfragmentet (stort roterende og skarpt flak?). 3. Rikosjetten har videre vært borti og laget et lite overflatesår på den ene testikkelen. 4. Kulefragmentet gikk etterpå inn i muskelen på innsiden av låret og lagde et krater der.
“Det hadde vært en fin dag i reinsjakta. Dyrene dukket opp utpå dagen og det endte med at jeg fikk felt en kluftbukk. Tilfreds skjærer jeg kortet og tar dyret i nærmere øyesyn. Dyret er jo vakkert å se på med mange detaljer som kan studeres. En siste titt før slaktinga tar til, og da går det slag i slag, helt til dyret er partert. Jeg legger ungbukken på ryggen. Men hva er det for noe rart på buken? En merkelig rift som går på skrå tvers over. Like etterpå ser jeg et åpent sår på innsiden av høyre lår.
En liten skuffelse, som ikke varte lenge
Jeg finner etter hvert ut hva som har skjedd. Dyret har blitt truffet av en rikosjett tidligere i jakta. Hvor lenge siden er ikke godt å si, men riften på buken virket å ha grodd fint, så kanskje kom skaden for rundt ti dager siden. Såret på innsiden av låret har ikke grodd og det kommer litt væske ut av krateret, men det lukter heldigvis ikke vondt. Dagen hadde vært så bra og selve jakta endte godt. Skuddet satt perfekt og dyret døde raskt. Rett etterpå var det en fin opplevelse, å få studert også dette eksemplaret av grådyret på nært hold. Nå kjenner jeg en liten irritasjon og et skår i gleden der jeg betrakter skaden. Reinsdyret var altså ikke så uberørt og friskt som det så ut som. Det hadde ikke vist noen tegn til å være skadet. Dyret ble valgt ut fordi det var det eneste som stod fritt nok, til at det var forsvarlig å løsne skudd mot det. Men skuffelsen gikk fort over til fordel for å få felt et skadet dyr. Det er selvsagt en viktigere sak, enn at en del av kjøttet på låret må kasseres.”
Dette er starten på en interssant artikkel i Villreinen 2018, skrevet av Runar Hole, arkeolog og daglig leder i Tarandus. Ønsker du å lese hele artikkelen? Bestill Villreinen 2018 her, og du får i tillegg mange gode og informative villreinartikler på kjøpet…
Eit bilete av dagens villrein på Norefjell (Foto: Anders Mossing).
Norsk villreinsenter ynskjer i fleire artiklar å rette fokus mot dei villreinområda som tidlegare har hatt tamrein. Her kjem fyrste artikkel. Den omhandlar Norefjell-Reinsjøfjell.
Lenger tilbake i tid har det vore villrein på Norefjell, noko fangstgravene på Høgevarde vitnar om. Men villreinen har forsvunne, for ingen villrein er dokumentert på 1900-talet før tamrein blei innført i 1950-åra. Dagens villreinstamme har sine røter i tamrein som driftige tamreinfolk dreiv frå Lesja-traktene og Jotunheimen til Norefjell vinteren 1954.
1000 dyr Det var gudbrandsdølar som tok initiativ til tamreindrifta på Norefjell. I Ottadalen hadde Lom Tamreinlag drive på sidan i 1926 og Vågå Tamreinlag sidan 1942. Og i Skjåk har tamreindrifta røter endå lenger tilbake. Reinsdyra som kom til Norefjell og danna basisen for Norefjell tamreinlag kom frå Lesja tamreinlag som hadde drive i to år i fjellområda mellom Lesja og Skjåk. Om lag 1000 dyr blei kjøpt inn herifrå vinteren 1954. Dette var opphavleg svensk skogsrein som hadde kome til Lesja to-tre år før. For karane som dreiv reinen frå Lesja til Norefjell vinteren 1954 blei det ein strevsam tur, det var vanskeleg å halde dyra samla, dei møtte på villrein og dei møtte på andre tamreinflokkar. På denne måten mista dei noko av flokken undervegs. Så var det viktig å koma fram på vinterføre før isen byrja å gå på vatna.
Kven dreiv tamreindrifta på Norefjell? Kven var dei desse som starta opp denne tamreindrifta? Hovudtyngda var gudbrandsdølar. Dei var seks som dreiv flokken sørover til Norefjell: To av gjetarane kom frå Bøverdalen, Ragnar Runningshaugen var ein av dei som var med. Han var frå Bøverdalen i Lom og byrja som reinsgjetar alt som 12-13 åring. Han hadde vore seg ein tur til Norefjell og sett at her låg det til rette for tamrein. Dette formidla han til andre. Ein anna som var med var Martin Bakken, også han frå Bøverdalen. Frå Lom kom òg Hans Frøyse, vidare var Guttorm Kornkveen frå Lesja med. Ein annan var samen Paulus Holtan eller Paval, han hadde erfaring på tamreindrifta på Fosen, men hadde arbeidd som reinsgjetar i Lom Tamreinlag, der han var overgjetar frå 1943 til 1954. Egil Høgehaug frå Sokna var òg med på denne turen. Ein annan var Per Gaupar, erfaren tamreinmann frå Lom. Han var noko eldre enn dei andre og hadde bil, han køyrde rundt med mat og utstyr til reinsdrivarane. Av eigarane var der blant andre to til frå Lesja, Nørstebø og Stavhei i fylgje reinsgjetaren Gunnar Storeli.
Reingjetar Martin Bakken frå Bøverdalen med leiarreinen. Foto utlånt av Gunnar Storeli.
14 år med tamreindrift i Norefjell Tamreinlag Etter tre månader, litt før påske 1954, kom dei fram med ein solid flokk til Norefjell-Reinsjøfjell. Dette var starten på 14 år med tamreindrift i dette området. Flokken blei kalla Norefjellflokken, og laget Norefjell Tamreinlag blei oppretta. Ein del av dyra rømte inn på Hardangervidda, likevel auka flokken, og i 1956-57 utgjorde flokken ca 1200 dyr. I 1962 hadde ein kome opp i 1700 dyr. Mykje tyder på at flokken heldt seg nokon lunde på denne storleiken fram til avviklinga i 1968. Likevel kan flokken ha vore større då det i periodar var vanskeleg å få telje dyra.
Gjetaren Gunnar Storeli Gunnar Storeli frå Øystre Slidre kom med som reinsgjetar på Norefjell i 1963, han hadde med seg kamera og har teke fleire bilete frå tamreindrifta på Norefjell desse åra. Blant anna har han fotografert frå gjelding av bukk litt sør for Høgevarde, frå slakteplassen Flatvollen i Eggedal og frå kalvemerking på Gråfjell. Gjetarane budde i periodar på Høgevarde turisthytte, frå der måtte dei utforbakke når dei skulle på jobb, fortel Storeli. Han fortel òg at bror til Paulus Holtan, Arthur Holtan, var med som gjetar heile tida han var der, dvs. frå 1963 til 1968. Arthur Holtan var den flinkaste med lassoen, seier Storeli. Kjøtet blei levert hjå Bjørnebråten på Gol, og då dei måtte slakte ned. kjøpte han alt kjøtet for 9 kr. pr kg. Av folk Gunnar Storeli gjette i lag med, var òg nokre lokale gjetarar, bl.a. Ivar Marken og brørne Arvid og Reidar Juvet frå Eggedal, sistnemnde var kasserar i tamreinlaget.
Dei hadde bortimot 2000 dyr. Dyra var fine, simlene vog mellom 43 og 45 kg, og bukkane kunne vera rundt 90 kg. Dyra blei svært tamme og snille, fortel Storeli.
Samling til kalvemerking på Gråfjell. Foto utlånt av Gunnar Storeli.
Kvifor måtte dei slakte ned? Gunnar Storeli meiner at grunnen til at dei måtte slakte ned, var at eigarane av reinen tok til å bli gamle og blei redde for at “kapitalen” skulle forsvinne. Frå andre kjelder heiter det at det etterkvart blei problematisk for tamreindrifta på Norefjell, og dei fleste dyra blei slakta ned i 1968, då selskapet måtte avvikle. Men 30-40 dyr blei gåande att. Nokre av grunneigarane i området kjøpte desse dyra og danna Norefjell reinkompani i 1971. Meininga var å drive jakt og jaktutleige etter modell av Rendalen reinkompani.
Villreinjakt frå 1992 Stamma voks, men det kom til konfliktar med andre interesser. Og då stamma voks att til rundt 1000 dyr, blei det søkt om å byrje med jakt på ordinær måte. I 1991 avklarte Landbruksdepartementet at reinen i området kunne forvaltast etter viltloven, altså som villrein. Det har vore opna opp for villreinjakt i dette området frå 1992.
Frykt- og fluktavstand Reinsdyrforskar Egil Reimers frå Norges miljø- og biovitenskaplege universitet (NMBU) har over lenger tid forska på kombinasjonen åtferd og genetikk i ulike villreinstammer. Han har funne ut at villrein med sterke innslag av tamreingenar, som me til dømes finn på Norefjell-Reinsjøfjell, viser ein langt meir dempa frykt – og fluktavstand enn villrein med liten innblanding av tamreingenar. Konklusjonen hans er at tidlegare domestisering har bevart ei genetisk sterkt forankra åtferd som omfattande jakt over lang tid ikkje har endra mykje på.
I andre del av denne artikkelserien vil me rette fokus mot Vest-Jotunheimen. Denne kjem på trykk i starten/midten av august.
Den sovjetiske etnografen Vladimir V. Tjarnoluoskij reiste rundt blant samane på Kola-halvøya på slutten av 1920- og 1930-talet og nedteikna forteljingar om den heilage villreinen “Mjandasj”.
Tjarnoluoskij er kjent som ein av dei fremste ekspertane på samiske forhold på Kolahalvøya. Han har samla inn svært gamle mytar blant samane og stiller spørsmål ved om det kan vera ein samband mellom mytane og klippebileta på helleristningsfeltet i Alta. Ein veit ikkje kva Mjandasj tyder, men det har med villreinens verd å gjera. Det gode som menneska levde av, kom frå Mjandasj-verda, i fylgje Tjarnoluoskij.
“Riter er illustrasjon av mytar i handling” heiter det i boka dette er henta frå. Forfattaren nemner òg at på 1930-talet fanst det berre att fragment av dei gamle ritene.
Når den fyrste villreinen for året blei felt om hausten, måtte jegeren utføre ein rite. Fylgjande skildring er ein del av ein slik rite:
Jegeren førte reinskroppen til ein stad i nærleiken av gamma. Denne måtte liggje ved foten av eit lite berg som var dekt med skog og vera såpass stor at tre-fire personar og reinkroppen kunne få plass rundt den opne elden. Så hogg jegeren bjørkekvistar og tre grankvistar. På den eine sida av kvistane skar han bort alle smågreiner og smurde inn dei med blodet frå den slakta reinen. Han stilte opp alle bjørkekvistane rundt plassen med den blodsmurde sida innover. Deretter baud han inn dei næraste slektningane, far og søner, inn i til innhegninga, kvinner fekk ikkje vera med. Då dei hadde kome inn, blei inngangen stengd med dei tre grankvistane og jegeren tende på elden. Ei stor gryte med vatn høyrde til.
Jegeren tok til å stykke opp reinen. Han tok av skinnet, tok vekk hovudet og venstre bakbeinet, skar av tunga, haletippen og opna brystpartiet. Så skar han bort nedste delen av hjartet og alle drakk blodet. Hovudet med horn, kjøtet rundt brystpartiet og venstre bakbeinet blei kokt. Resten av kjøtet låg på ei matte av grankvist. Når kjøtet var ferdigkokt sette ein seg etter å ha gjort korsteiknet og begynte offermåltidet.
Alle rester etter måltidet blei grave ned under oska etter at elden var slokna. Så blei alt kjøt skore vekk frå reinskroppen. Beina som blei kokt og hovudet med geviret blei lagt tilbake på plass, og alt blei dekt med reinskinnet slik at det såg ut som ein sovande rein med hovudet bøygd mot beina.
(Henta frå boka “Den vilda renen – i myt och rit” av Vladimir V. Tjarnoluoskij, oversetting til svensk og innleiing ved Kerstin Eidlitz Kuoljok – 1993)
Lascaux Centre Internasjonal, teikna av det norske arkitektkontoret Snøhetta. Foto: Kjell Bitustøyl
Ti år etter at ein delegasjon frå Norsk villreinsenter var på det dei kalla “en dannelsesreise” til området Dordogne i Frankrike, var det på ny duka for ein studietur til dette unike området som er så sentralt for samspelet mellom mennesket og reinsdyret i Europa.
16 personar med tilknyting til Norsk villreinsenter Nord og Sør var det som denne gongen besøkte Vézère-dalen og dei mange attraksjonane der. Å få innblikk i kva som skjedde her for rundt 20 000 år sidan, er ei oppleving av dei heilt sjeldne. Nokre av dei som var med sist, var òg med no. Nytt sidan den gongen var blant anna Lascaux Centre Internasjonal, teikna av det norske arkitektkontoret Snøhetta, og eit senter som på stutt tid har blitt ein stor turistmagnet.
Delegasjonen på studietur til Vézère-dalen. Foto: Kjell Bitustøyl
