diverse | Villrein

Reinsdyrkadaver gjev nytt liv

Bilete visar ein del av dei daude reinsdyra nokre dagar etter hendelsen. Foto: Knut Nylend/Statens naturoppsyn

Hausten 2016 blei 323 reinsdyr drepne av lynnedslag på Hardangervidda, ikkje langt frå innsjøen Vråsjåen og nokre kilometer frå turisthytta Stordalsbu. Alt same hausten blei det sett i gang eit forskingsprogram som skulle undersøkje kva følgjer dette fekk økologisk og meir spesifikt: korleis påverka dette vegetasjonen i området der alle kadavera blei liggjande att. No to år etter har det kome nytt liv i vegetasjonen der reinsdyrkroppane blei liggjande overlatne til naturens eige renovasjonsvesen.

Les også “Hva skjer med naturen når 300 reinsdyr blir drept av et lynnedslag?” (forskning.no)

Hendinga med lynnedslaget var unik og nyhendet gjekk verda over. Det er difor ikkje så underleg at det er avisa The New York Times som i ein artikkel 17. august publiserer ein artikkel om kva forskarar har funne ut etter å ha fylgd med på kva som skjedde rundt reinsdyrkadavera i to år.

Frå død kjem liv
Det er Sam Steyaert, forskar ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), som har rapportert om kva som har skjedd rundt kadavera. Det handlar om “frå død kjem liv” i fylgje Steyaert. Reinsdyrkadavera med alle næringsstoffa blei raskt ein arena for store mengder åtseletarar som etterlet seg mengder av ekskrement fylt med frø. Dette har ført til at dette avgrensa arealet fekk eit potensiale for eit nytt mangfald av planter henta frå eit større område. Forskarane var raskt på banen og såg moglegheitene til å studere korleis ein tragedie i dyreverda kan vendast til noko positivt, alt regissert av “naturens gang”.

Fyrste fase medførte overgjødsling og eit surare jordsmonn på grunn av rotnande åtsel. Foto: Knut Nylend/Statens naturoppsyn

Tusenvis av flugelarvar
Prosjektet fekk namnet REINCAR, ei forkorting av engelske “reindeer carcasses”, men òg ein link til ordet “reincarnation”. Forskarane sette opp eit feltlaboratorium alt i oktober 2016. Kvar gong dei var der observerte dei hundrevis av ramn og kråke, mange mindre fuglar og ein og annan rovfugl: ørn og fjellvåk. Viltkamera til SNO på plassen har òg fanga inn blant anna rev og jerv.

Same hausten var det framleis mykje kjøt att, og “gassutsleppet” frå nedbrytinga var formidabelt – det blir rapportert om “alle slags safter og tusen på tusen med maggot – flugelarvar”. Der var naturleg òg haugar med ekskrement. I desse fann ein blant anna mengder med kreklingfrø. Krekling er ei nøkkelplante på den alpine tundraen og er viktig mat for mange artar og viktig i næringskjeda.

Nytt mangfald i naturen
Steyaert fortel om eit brått skifte i næringsstoffa i jorda, overgjødsling og eit surare jordsmonn på grunn av at rotnande åtsel drep vegetasjonen. Når så alle åtseletarane dreg med seg ein miks av frø frå eit stort område, får du eit lite areal der spreiing og spiring av frø gjev maksimal utteljing over tid. Slik ventar forskarane at denne staden vil bli interessant med eit mangfald av ulike planter, takka vere åtseletarane. Det interessante er at nedbryting av kadaver i naturen på denne måten kan bidra til å skape genetisk mangfald over eit større område, eit nytt perspektiv i fylgje forskarane.

Bilete er teke 19. juni 2017, altså nesten eit år etter hendelsen. Foto: Knut Nylend/Statens naturoppsyn

Vil fylgje med
Steyaert seier til New York Times at ettersom slik massedød er svært sjeldan, vil teamet hans også studere kva nedbryting av einskildkadaver i naturen kan føre med seg. Kanskje er dette mykje viktigare enn me har sett for oss? I dei seinare åra har stadig meir forsking peika mot at rovdyr har ein forbausande stor innverknad på heile økosystemet, i fylgje Steyaert. Samtidig vil forskarane fylgje med vidare framover på kva som skjer på denne staden på Hardangervidda.

Krekling spreier seg via åtseletarar?
Forskarane fortel elles at den fyrste våren var stanken frå dei rotnande kadavera så intens at dei brukte mentolkrem i nasen for å halde ut. Medan neste vår, dvs. i år, var det for det meste berre att skinn og bein og nesten ikkje vegetasjon. Men sommaren 2018 kom det gras og starr – livet byrja å vende tilbake. Eit gras, smyle, sytte for at området fekk eit rosa skjær sett frå litt avstand.

Raudrev og ravn er blant åtseletarane som har forsynt seg av reinen. Foto: viltkamera Statens naturoppsyn

Nyaste observasjon er at krekling har spreidd seg kraftig, ifylgje forskarane. Krekling bognar av blåsvarte bær som ein godt kan ete. Inni er det mykje frø, men biologane har oppdaga at planta spreier seg nesten berre vegetativt, det vil seie via stiklingar. Det er svært sjeldan ein kjem over spirande frø. Men ramn og kråke et kreklingbær, og mange frø er fullt springsdyktige når dei kjem ut med lorten. Når desse frøa hamnar på godt gjødsla jord, som det er rundt eit kadaver, kan det vera frøets sjanse til å vekse opp. Men dette veit ein for lite om i fylgje Steyaert, som vil forske vidare på temaet. Og med det vil reinsdyrkadavera på Hardangervidda fortsetje å spela ei rolle, både for forskinga og naturen.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Kalveteljing på Hardangervidda

diverse

Ein av dei to store flokkane fotografert under kalveteljinga i juni. Foto: Olav Strand

I juni månad blei det gjennomført kalveteljing i området mellom Songavatn, Kvenna og Kvennsjøen på Hardangervidda. Dette er over ein månad før ein til vanleg gjennomfører slik kalveteljing. Til saman fann ein 1732 kalv, summen av alle dyr som blei talt opp var 5580. Av desse var 428 bukk. Dette betyr 50,6 kalvar per 100 simler/ungdyr.

Hardangervidda er eit av områda som fylgjast opp i Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. Les også saka “Årets kalvetellinger” (villrein.no).

I alt blei 25 flokkar funne, to av dei var svært store. Dei andre var mindre flokkar. Teljinga blei gjennomført med helikopter og villreinforskar Olav Strand var med og fotograferte. Sjå bilet i galleriet under og videosnutt mot slutten av saka (alle foto/video: Olav Strand).

Sjølve teljinga er gjort med utgangspunkt i fotografi. For dei store flokkane sin del er dette gjort ved å setje saman fleire utsnittsbilete. Ni radiomerka simler var i dette området og åtte av dei blei fotografert då teljinga gjekk føre seg. Ei simle blei ikkje funne, men ved hjelp av GPS-signal fann ein i etterkant ut at denne var i nærleiken av der alle bukkeflokkane gjekk.

Last ned notatet frå teljinga, for meir informasjon og detaljar.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Kalvetelling i Setesdal Austhei

diverse

Fostringsflokk på 234 dyr ved Mjeltetjønn i Valle kommune. Foto: Svein Ekre

8. juni ble det gjennomført kalvetelling i Setesdal Austhei. Forholdene var ikke de enkleste, men det ble funnet to flokker og resultatet havnet på 49 kalv per 100 simler.

8. juni ble det gjennomført kalvetelling i Setesdal Austhei. Forholdene var ikke de enkleste, men det ble funnet to flokker og resultatet havnet på 49 kalv per 100 simler.

Les også “Årets kalvetellinger” (villrein.no). Som vi skrev i denne saken har Norsk institutt for naturforskning og lokale ressurspersoner gjennom sommeren gjennomført kalvetellinger i alle villreinområdene som inngår i Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. Hensikten med disse tellingene er å si noe om andelen kalv som rekrutteres til bestandene, altså årlig tilvekst.

I de fleste andre villreinområdene, som ikke inngår i overvåkingsprogrammet, gjennomføres samme telling etter samme metodikk. Da gjerne organisert av villreinutvalg/-lag og/eller lokale ressurspersoner.

Fostringsflokk på 431 dyr øst for Ljomsnuten i Valle kommune. Foto: Svein Ekre

I Setesdal Austhei fant man under kalvetellingen den 8. juni to ulike flokker i områdene rundt Stavedalsheii og Beinleiheii. Den ene flokken besto av 285 simler og 146 kalver, den andre 162 simler og 72 kalver. Totalt sett gir dette et resultat på 49 kalv per 100 simler.

“Det hadde vore varmt i lengre tid, så dei stod høgt. Så langt nord har me ikkje funne dei under kalveteljingane før”, sier Svein Ekre, leder i Setesdal Austhei villreinlag. Svein Ekre, Øystein Romtveit, Tommy Vatslid og Peter Hermansen var mannskapene som deltok under årets kalvetelling.

villrein.no – Anders Mossing

Årets kalvetellinger

diverse

Kalvetellingene gjøres fra helikopter, og målet er å kunne si noe om andelen kalv som rekrutteres til bestandene. Foto: Olav Strand

Som en del av overvåkingsprogrammet for hjortevilt gjennomfører Norsk institutt for naturforskning (NINA) kalvetellinger i en rekke norske villreinområder. Her er resultatene fra årets tellinger.

Overvåkingsprogrammet for hjortevilt gjennomføres av NINA på oppdrag fra Miljødirektoratet. For villrein inngår områdene Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Rondane, Hardangervidda og Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene (se figur). I tillegg overvåkes villreinstammen i Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen på Svalbard. Det har ikke vært endringer i utformingen av overvåkingsregionene for villrein siden oppstarten av programmet i 1991.

Figuren viser de ulike overvåkingsområdene for elg, hjort og villrein. Villrein i brun farge. Kilde: NINA Rapport 1388.

Innenfor overvåkingsområdene gjennomføres kalvetellinger (antall kalv pr. 100 simler) og strukturtellinger (kjønns- og aldersstruktur i stammen). Kalv- og strukturtellinger gjennomføres i samtlige overvåkingsområder på fastlandet. Kalvetellinger gjennomføres i perioden juni–juli, mens strukturtellinger i hovedsak gjennomføres under brunsten i oktober. Det samles også inn slaktevekter og underkjever fra skutte dyr i flere av overvåkingsområdene. Aldersbestemmelsen gjøres ved laboratoriet ved NINA i Trondheim.

Hensikten med kalvetellingene er å si noe om andelen kalv som rekrutteres til bestandene, altså årlig tilvekst. I 2018 ble alle kalvetellingene gjennomført i tidsrommet 12.-29. juni. Her er resultatene.

Last ned NINA Rapport 1388 “Hjortevilt 1991-2016. Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt” her.

villrein.no – Anders Mossing

Setesdal Austhei og Våmur-Roan villreinområde

diverse

Reinsdyrflokken som hadde kome med valdrisen Helge Kvame frå Sverige er samla på Bjåen i Bykle. Biletet er frå april 1930, like etter at dyra hadde kome. Dette er "forfedrane" til dyra som seinare blei til villreinstamma i Setesdal-Austhei og Våmur-… — Reinsdyrflokken som hadde kome med valdrisen Helge Kvame frå Sverige er samla på Bjåen i Bykle. Biletet er frå april 1930, like etter at dyra hadde kome. Dette er “forfedrane” til dyra som seinare blei til villreinstamma i Setesdal-Austhei og Våmur-Roan. Foto utlånt av Eivind Gardsteig.

Historia til Setesdal Austhei villreinområde er godt dokumentert i fleire bøker og artiklar. Overgangen frå tamrein til villrein skjedde rundt 1980. Og som ein direkte fylgje av dette kom det òg til eit nytt villreinområde i 1992, Våmur-Roan villreinområde som er 375 km2 stort og ligg i kommunane Fyresdal, Nissedal og Kviteseid. Tamreinhistoria til Setesdal Austhei er omfattande og konfliktfylt, men handlar òg om viktig verdiskaping i ei fjellbygd. I denne artikkelen kjem det ein kortversjon.

Norsk villreinsenter ynskjer i fleire artiklar å rette fokus mot dei villreinområda som tidlegare har hatt tamrein. Her kjem tredje artikkel, som omhandlar Setesdal Austhei og Våmur Roan. Les også “Norefjell – frå svensk skogsrein til villrein” og “Vest-Jotunheimen – Noregs “villaste” villreinområde?” (villrein.no).

Setesdal Austhei villreinområde er kjent som eit villreinområde med mindre sky rein enn i ein del andre villreinområde, Hardangervidda til dømes. Dette har samanheng med at denne stamma heilt og fullt er bygt opp av tidlegare tamrein. Setesdal Austhei hadde kontinuerleg tamreindrift i omlag 100 år, frå 1880-åra til 1978/79. Før det var det, som i ein del andre fjellområde, spreidde forsøk med tamrein på midten av 1800-talet.

Juel Lund
Etter at ein del sørsamar kom med eigne reinsflokkar til Setesdalsheiane mot slutten av 1880-åra, kom den fyrste organiserte tamreindrifta i gang i 1895, Setesdalen reinsamlag i Rysstad i Valle kommune. I spissen for dette tiltaket stod lensmannsbetjent Juel Lund, seinare lensmann i Valle. Juel Lund hadde i 1880-åra raskt kome i kontakt med dei samane som kom med eigen rein og gjekk i lære hjå desse. Interessa for tamrein hadde blant anna bakgrunn i at morfaren til Juel Lund i Bindal i Nordland, hadde leigd ut beite til fyrste samen som kom med eigen reinsflokk til Setesdal i 1886, Jon Andersen Arefjell, som hadde kome heilt frå Hattfjeldal.

Setesdalen reinsamlag kjøpte rein av samane i Bykle. Men selskapet fekk ikkje noko langt liv, reinsflokken blanda seg med ein annan reinsflokk, og dei lokale eigarane frå Rysstad trekte seg ut etter stutt tid. Men Juel Lund heldt fram med eigne dyr, og han kjøpte fleire dyr av samane. Og i 1903 ville han utvide, denne gongen var det Bykle han satsa på, og Breive reinsdyrsamlag med Juel Lund som formann blei formelt stifta i april i 1903. Dei fleste aksjeeigarane var grunneigarar heimehøyrande i Bykle kommune, som hadde blitt eigen kommune i 1902. Beiteområdet strekte seg sørover på Austheia til Bjørnevatn, både på Setesdals- og Telemarksida. Og stamma var på 460 dyr då dei starta.

Breive reinsdyrsamlag
Medan eigarane var lokale, var dei fremste gjetarane sørsamar i Breive reinsdyrsamlag. Ei ny lov hadde gjort det vanskelegare for samar å drive med eigen rein utanfor dei nyetablerte samiske reinbeitedistrikta, difor hamna mange samar, både i Setesdal og i andre fjellbygder, som innleigde gjetarar for lokalt eigde selskap. Samane stod for kunnskapen og kompetansen, og det var svært vanleg å ha ein same som sjefsgjetar.

Laget dreiv godt ein lang periode, stamma voks og avkastninga var stor, så stor at laget, då det stod på si høgd, betalte femteparten av Bykle herredsbudsjett i skatt. I 1919 blei Juel Lund lensmann og trekte seg ut av leiinga. Ei stund før dette hadde dei siste samane som dreiv med eigen rein reist frå Setesdal. Det hadde blitt meir og meir vanskeleg å drive for dei, kanskje aller mest på grunn av oppkjøp av eigedomar rikmannen Thorvald Heiberg gjorde i Setesdal Vesthei og Ryfylkeheiane, i området som i ettertid har fått namnet Njardarheim. Dette oppkjøpet av eigedomar som starta i 1904, kom til å få mykje å seie for utviklinga av villreinstamma i området. Og debatten omkring villrein kontra tamrein skaut fart i desse åra i Setesdal. Nordre del av Setesdal Vesthei kom etter kvart til som ein del av tamreinbeitet. Å halde grensa mellom tam og vill rein blei difor ei utfordring for tamreindrifta, og saman med det faktum at tamreinen naturleg nok òg stundom kom inn på stølsmark og dyrka mark, var dette ein kime til konflikten som seinare voks fram. På den andre sida kunne tamrein rømme inn i villreinflokkane og føre til at desse fekk nytt blod og blei meir livskraftige.

Nytt regime
Nedgangstider og mangel på kapital på grunn av manglande slakteinntekter, var truleg viktigaste grunnen til at Breive reinsdyrsamlag fekk ei utviding av aksjekapitalen og nye eigarar litt før 1920. Dei lokale eigarane har truleg sett seg nøydde til anten å leggje ned eller få inn friske pengar. To bykarar med god råd, av mange kalla spekulantar, gjekk inn i laget og fekk aksjemajoriteten, noko som etter stutt tid skulle bli skjebnesvangert. Uflaks med konjunkturane rundt 1920 kombinert med uansvarleg drift førte laget ut i eit økonomisk uføre som enda med kollaps og nedlegging av laget. Spekulasjon og rettssaker er omgrep som går att når denne perioden blir omtalt. I 1928 var det slutt, etter at erfarne reindriftsfolk frå Valdres hadde prøvd å berge laget utan å lykkast. Tamreindrifta låg med broten rygg i Bykle.

Byklehei reinsamlag
Men berre to år etter nedlegginga, greidde bønder og grunneigarar i Bykle å stable på beina eit nytt lag att. Kloke av skade var det berre lokale folk som denne gongen fekk vera med i laget. Då restane av den gamle tamreinstamma var seld til eit lag i Jotunheimen, som òg hadde skaffa ein del av desse dyra, måtte ein kjøpe inn heilt ny rein. Det nye laget fekk namnet Byklehei reinsamlag og starta opp med omlag 600 dyr i 1930, dyra hadde kome den lange vegen frå Jämtland i Sverige med “reinsdyrhandlaren” Helge Kvame frå Vang i Valdres. Dette var grunnstamma som Byklehei heile perioden dreiv og avla på, og som blei basisen for den seinare villreinstamma både i Setesdal Austhei og Våmur-Roan. Reinstamma i Setesdal Vesthei, no kalla Setesdal Ryfylke villreinområde, har nok òg genetiske spor etter denne tamreinstamma, sjølv om denne villreinstamma er ein miks av tidlegare villrein og tamrein kjøpt av samar i Valle på 1910-talet.

Byklehei reinsamlag dreiv godt utover i 1930-åra, men krigen kom med uorden og utfordringar. Blant anna kom det til tvangslevering av kjøt til dei nye styresmaktene, eit tiltak ein i lengste laget prøva å vri seg unna. Problem med å få tak i dyktige gjetarar og generelt kaos på grunn av krigen, førte til at laget strevde i motbakke. Det blei mangel på dyktige gjetarar, noko som førte til at ein laut hente arbeidskraft heilt frå Finnmark både under krigen og i etterkrigsåra. Mange samiske ungdommar kom for å prøve seg som reinsgjetar i Setesdal, nokon berre for stutt tid, andre blei her i mange år. Ein god del lokale folk var òg med på reinsgjetinga, særleg galdt dette sesonggjeting, for det var ikkje så mange av desse som blei gjetarar på heiltid.

Sørsamane Lars Johnsen og Sigrid Johnsen var blant dei som var lengst i Setesdal med eigen rein, dette er flokken til Lars og Sigrid, biletet er frå slaktinga på Bjørgum i Valle i 1914. Foto utlånt av Setesdalsmuseet.

Etterkrigsåra kom elles med tekniske nyvinningar, beltetraktor til å frakte dyreskrottar med, og etter kvart kom snøskuteren. Slitasjen på beita og konfliktar med dei som leigde ut beite på grunn av for dårleg gjeting og meir sky rein, førte til at tanken på å avvikle tamreindrifta melde seg på midten av 1960-talet. Ei gryande interesse for villrein voks òg fram i einskilde område. Ein del grunneigarane blei etter kvart misnøgde, det var på Telemarksida at ein fyrst byrja å seie opp beitekontraktane.

Problematisk overgang
Erfarne tamreinfolk ville nok sagt at skulle ein ha berga dette området for vidare tamreindrift, måtte ein ha bytt ut reinen, som blei meir og meir uhandterleg. For dårleg gjeting førte med seg ein vond sirkel med mangel på merking av dyr og konflikt med den gryande interessa for villrein. Dette er litt enkelt sagt faktorar som førte til at tamreindrifta til slutt måtte leggjast ned. Stemninga i Valle hadde òg snudd til fordel for villrein.

Sett frå synsstaden til dei lokale i Bykle som styrde denne tamreindrifta, var sjølve avviklinga eit stort svik i den forstand at staten tok over tamreinen utan at dei som hadde hatt alle kostnadane over år fekk att eit øre i kompensasjon. I tillegg hadde staten drege inn inntekter av slakt av heiløringar frå eit tidlegare år, også pengar som ikkje kom tilbake til Bykle. Ei ny “heiløringslov” hadde kome i 1977, denne sa at dyr som ikkje var merkte innan ei viss tid etter kalving, var statens eigedom. Uflaks med vêret då nedslaktinga av flokken skulle skje i 1978, i kombinasjon med harde vilkår frå styresmaktene om avvikling, førte til at svært mykje tamrein, nokon meiner rundt 3000 dyr, den eine dagen heitte tamrein og neste dag var villrein. Slik formulerte ein seg i Bykle.

Frå “villreinsida” heiter det at samfunnet med dette fekk overdrege ein ny storviltressurs i Setesdal Austhei, og at grunneigarane no fekk retten til å hauste av denne ressursen. “Dette skjedde etter at mange i en årrekke hadde stilt sine fjellbeiter til disposisjon svært billig eller gratis, noen med, noen mot sin vilje” (frå boka Punsvik & Frøstrup: Villreinen – Fjellviddas nomade 2016).

Det blei opna opp for villreinjakt i Setesdal Austhei i 1981. Sidan den tid har det vore store svingingar i stamma. For 2018 år er kvoten på 300 dyr. I Våmur-Roan villreinomåde blei det opna opp for prøvejakt i 1992, ordinær jakt kom i gang i 1993. Kvoten i 2018 er på 55 dyr.

I fjerde del av denne artikkelserien vil me rette fokus mot Setesdal Ryfylke. Denne kjem på trykk mot slutten av september.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Ingen ekstrajakt i statleg regi

diverse

Mattilsynet har snudd i saka om statleg felling av bukk i Nordfjella og på Hardangervidda. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

I fylgje avisa Hallingdølen har Mattilsynet snudd i saka om felling av 107 bukkar i Nordfjella sone 2, slik at no skal denne fellinga spreiast over to år og med det ingen ekstrajakt i statleg regi i år i sone 2.

Dette kom fram på det årlege informasjonsmøtet før jaktstarten på Geilo og i Aurland førre veka. Bakgrunnen for Mattilsynets opphavlege plan om ekstra felling var at ein ynskte å felle minst 107 bukkar ekstra i Nordfjella sone 2 og 750 ekstra bukkar på Hardangervidda etter ordinær jakt, for å få mest mogleg sikre svar på om skantesjuken har spreidd seg til sørsida av fv 50. Og grunnen til at ekstrajakta var retta mot bukk, er at det er funne flest positive prøver på bukkar.

Mattilsynet snudde
Desse planane fekk kraftig motbør lokalt, frå både villreinnemnder og villreinutval. Ein var i fylgje Hallingdølen blant anna redd for at dette ville utrydde bukken i Nordfjella sone 2. Det kom òg kritiske røyster til at statleg felling blei bestemt lenge etter at fellingskvotane under den ordinære jakta var fastsett. Leiar i Nordfjella villreinutval, Sigmund Tveitehagen, seier til avisa at det er positivt at Mattilsynet har lytta til lokal forvaltning og snudd i saka.

Med det blir det berre ordinær jakt frå 20. august til 20. september i Nordfjella i år. Kor stor bukkekvoten blir til neste år er då avhengig av kor mange bukkar som blir felt i år. Vinterstamma i Nordfjella er i fylgje siste teljing på ca. 500 dyr.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Spennende funn i det best bevarte reinfangstanlegget i verden

diverse

Spennende funn i det best bevarte reinfangstanlegget i verden

Det ble oppdaget ved en tilfeldighet. Nå graver arkeologene seg ned i historien til et helt spesielt massefangstanlegg. Trolig finnes det ikke maken i hele verden. For på Verket i Lesja ble det fanget rein i stor skala og sporene etter driften er forbausende godt bevarte.

Ved en ren tilfeldighet ble massefangstanlegget på Verket i Slådalen, mellom Vågå og Lesja, oppdaga i 1999. Det var Tor Einbu fra Lesja som fant de første stolpehullene fra ledegjerdene i anlegget og etter hvert innså hva anlegget hadde vært brukt til. I løpet av tre uker i august blir deler av anlegget gravd ut og undersøkt nærmere av arkeologer med god hjelp av frivillige mannskaper.

Anlegget i Slådalen er et såkalt massefangstanlegg der store mengder rein har blitt fanga og avliva. Det består av lange ledegjerder på flere kilometer som skulle lede reinen inn mot et avlivingskve i enden. Ledegjerdene bestod av trestokker mellom halvannen og to meter høye, i alt er det funnet hull etter 904 slike stolper i dette anlegget. Disse ble satt ned i jorda med ulik avstand, avstanden ble mindre jo nærmere avlivingskvea man kom. Ledegjerdene er formet som en stor ruse der dyrene kom inn gjennom en stor åpning i en ende og ble ledet mot motsatt ende der åpningen i gjerdet gradvis smaler av mot avlivingskvea. På det minste er åpningen i ledegjerdene her knappe to meter. Selve avlivingskvea var plassert bak en bakketopp slik at reinen ikke skulle ane hva som ventet. En antar at fangstanlegget var i drift i perioden 1000 til 1250 e.Kr. i det som kalles høymiddelalder. Det er også spekulert i om kongen hadde eierinteresser i det.

Etter at reinen var ledet inn i anlegget ved hjelp av gjerder og muligens av fangstfolk ble dyrene drevet inn i avlivingskvea og avlivet enten med slag eller stikk. Så ble dyrene fraktet videre til slakteplassen. I et slikt anlegg kunne en ta unna så mye som 1000 dyr hvert år, antar professor Brit Solli ved Kulturhistorisk museum. Etter slakting ble kjøttet tørket, røkt og solgt videre på marked rundt om i Europa. Gevir, bein, skinn og øvrige materialer ble brukt til ulike redskaper som for eksempel kammer.

En antar at fangsten har foregått på høsten, da reinen trakk over Dovre fra Rondane på vei til vinterbeite. En såpass intensiv fangst over lang tid resulterte i mindre rein, massefangstanleggene ble ikke lenger lønnsomme og bruken opphørte.

På jakt i tuftene

Området en nå graver ut er sju hustufter som ligger ca. 100 meter fra slakteplassen. Det var her fangstfolket bodde. Foreløpig har man gravd ut to hele tufter og deler av en. I hustuftene er det funnet spor av tregulv og et ildsted. Her er det også funnet steinlagte groper i jorda som en ikke helt kjenner bruken av, men en teori er at de ble brukt til fett/oljeproduksjon. I avfallet som fangstfolket etterlot seg, er det funnet store mengder bein. I tillegg til noe gevir og bein etter reinsdyr, finner man også rester av blant annet fiskebein som nok utgjorde føden til de som deltok i arbeidet på anlegget. Det er eksperter på zoologisk arkeologi som undersøker disse beinrestene, og de blir sendt til Universitetsmuseet i Bergen for aldersdatering. Arkeologene har også funnet et bryne som ble brukt til å holde slakteredskapen skarp. Videre er det funnet ulike metallbiter, en kniv og nagler. Denne uken skal man også dokumentere området med droner. Resultatene fra utgravingene vil bli publisert på norsk og engelsk av kulturhistorisk museum.

Håper å komme igjen neste år.

Prosjektleder Brit Solli er positivt overrasket over funnene som er gjort. Hun forteller at funnet av tømmer i hustuftene er sjeldent. Fremdeles er det mye igjen å utforske, og prosjektlederen håper de kan få gjennomført flere arkeologiske undersøkelser neste år. Selv om man får til det, vil det være mye igjen å utforske for arkeologer om en har tid og penger til å holde på.

I tillegg til de ansvarlige arkeologene for utgravingen bidrar et stort antall frivillige, både lokale og tilreisende og entusiasmen er stor. Koordinator for de frivillige er reinkjenner Rolf Sørumgård fra Lesja.

Forhåpentligvis vil utgravingene kaste lys over datidas bruk av fangstanleggene og deres betydning for folket som levde da. Kanskje vil de også bidra til at mer forståelse for den viktige rollen utnyttelse av villreinen som ressurs spilte i datidens samfunn.

Tor Einbu tv. og Rolf Sørumgard forklarer oppbygningen og funksjonen til massefangstanlegget på Verket.

Arkeologenes leir ved siden av de utgravde hustuftene som kan ses til venstre i bildet.

Prosjektleder Brit Solli (i gult) og arkeolog Runar Hole (med tavla) på åpen dag under utgravingene.

Rolf Sørumgard forklarer oppbygningen av anlegget. I dag går det vei og kraftlinjer tvers i gjennom anlegget.

Utgravd hustuft. I midten skimtes bålplassen og øverst i høyre hjørne ses restene av tømmerstokker.

Stolpehull etter ledegjerder. Her markert med en oransje pyramide.

Informasjon om prøvetaking

diverse

I 2018 skal det tas prøver av all villrein eldre enn 1 år i alle norske villreinområder. Foto: Anders Mossing

Førstkommende onsdag blir det informasjonsmøte om prøveinnsamling i forbindelse med årets villreinjakt. Møt opp på Skinnarbu for informasjon og demonstrasjon.

Skrantesjuke (CWD) er en smittsom og dødelig sykdom som ble påvist på ei villreinsimle i Nordfjella sone 1 seinvinteren 2016. Bestanden i sone 1 er i dag sanert, og man har påvist ytterligere 18 tilfeller av rein med skrantesjuke. Miljødirektoratet og Mattilsynet driver et nasjonalt kartleggingsprogram i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet. Fra og med høsten 2018 legges det opptil prøveinnsamling av alle villrein 1 år og eldre i alle norske villreinområder. Her kommer informasjon om hvordan du som jeger skal forholde deg til dette innsamlingsregimet. Hvordan skal prøver tas, merkes, registreres og sendes inn? Svarene får du denne kvelden.

Informasjonsmøtet er på Norsk villreinsenter på Skinnarbu, onsdag 15. august, kl. 18 (slutt ca. kl. 20).

Vel møtt!

villrein.no – Anders Mossing

Vest-Jotunheimen – Noregs “villaste” villreinområde?

diverse

Frå Tindevegen, fjellvegen mellom Årdal og Turtagrø, mot dei mektige Austanbottstindane som ligg langt vest i Hurrungane. Foto: Kjell Bitustøyl

Vest-Jotunheimen er eitt av 23 villreinområde her i landet. Det er eit av dei mindre områda med ei vinterstamme på 3-400 dyr. Denne reinstamma er etterkomarar av den siste tamreinstamma som var i området. Dette fjellområdet er grovt rekna avgrensa av Årdalsfjorden og Lusterfjorden i vest, Sognefjellet i nord, fylkesgrensa mot Oppland i aust og riksveg 53 Tyin-Årdal i den sørlege delen av det austare området. I byrjinga av 1970-talet blei det opna opp for villreinjakt i den vestre delen av området. Før den tid, dvs. i over 130 år, var dette området meir og mindre i bruk til tamreindrift.

Norsk villreinsenter ynskjer i fleire artiklar å rette fokus mot dei villreinområda som tidlegare har hatt tamrein. Her kjem andre artikkel, som omhandlar Vest-Jotunheimen. Les også “Norefjell – frå svensk skogsrein til villrein” (villrein.no).

Langt tilbake i tid var dette området ein naturleg del av eit større villreinområde som omfatta Jotunheimen, fjellområde nord for Ottadalen og område sørover mot Hardangervidda. Kulturminne som fangstgraver og bogestille i trekkvegane er i dag synlege vitne om villreinjakt og villreingfangst før 1840. Det er på denne tida dei fyrste tamreinlaga blir skipa i Årdal, til liks med i andre bygder i Sogn. I 1850 var det i alt omlag 3000 tamrein i indre Sogn. Kjøtet blei salta og selt i tønner til marknaden i Oslo og Bergen, heitest det.

Tamrein og villrein
Me veit ikkje så mykje om denne tidlege tamreindrifta, berre at overproduksjon, rovdyrplage og krypskyting førte til at den fyrste bylja av tamreindrift blei avvikla ca. 1855, dette i fylgje ein rapport frå amtmannen. Og som med villreinfangsten, har også denne tidlege tamreindrifta etterlete seg spor, blant anna restar etter innhegningar mura av stein. Steingardane ein har bygd opp var laga for å samle reinen om natta, som sikring mot ulv og andre rovdyr. Ny tamreindrift blei etablert att ca. 1880, utan at ein kjenner til kven det var som stod bak. Ein del lag i området sør for Vest-Jotunheimen, dvs. i området mellom Tyin, Årdal og Lærdal, er kjent, men me må til nyare tid for å få vita meir om tamreindrifta i Vest-Jotunheimen.

Elles var det slik her som i fleire område, at då det var slutt på tamreindrifta i eitt område, voks det raskt opp ei ny villreinstamme. Og motsett; då eit tamreinlag starta opp, blei villreinen anten skremd bort eller rydda ut.

Tamrein frå Lom Tamreinlag søkjer seg mot snøfennene høgt til fjells ved Tverrbotntindane. Foto: Kjell Bitustøyl

1930-talet
Nils Fuglesteg frå Fortun hadde vakse opp på fjellgarden Fuglesteg i Fortun. I 1935 kjøpte han saman med nokre andre 200 tamrein av Lom Tamreinlag og starta opp med tamreindrift i Vest-Jotunheimen, med utgangspunkt i fjellområda inn frå Fuglesteg, dvs. Berdalen. Men gjetinga var krevjande, då området er svært kupert. Og reinen dei hadde kjøpt frå Lom var til dels “trårein”, dvs. at reinen opphavleg var kjøpt i Sverige og “trådde” tilbake. Det var særleg om våren reinen måtte passast ekstra godt på, og gjeting måtte til dag og natt. Nevøen til Nils Fuglesteg, reinsgjetaren Jens Fuglesteg, har fortalt at fjellområdet mellom Luster og Årdal var godt eigna for tamreindrift, innelukka berre med ein smal passasje forbi Hurrungtindane. Men reinen blei aldri godt nok dressert, og i 1940 blei dei om lag 900 dyra selde til Fram Reinlag i Valdres.

Fuglestegbrørne
Jens Fuglesteg var gjetar ein periode under krigen for Lom Tamreinselskap, men etter 2-3 år gjekk han over til valdresselskapet Fram Reinlag. Der kom han blant anna saman med valdrisen Nils Ødegaard, reinseigar og gjetar. Dette selskapet hadde ein periode vinterbeite i Vest-Jotunheimen i Turtagrøområdet. I denne perioden arbeidde Jens òg til dels i lag med brørne sine, Kristen, Karl og Erling Fuglesteg. Våren 1943 var Jens Fuglesteg i heimetraktene for å leite opp rein som hadde blitt att i dette mest ulendte området i heile Jotunheimen, Fardalsnosi-Maradalane. Reinsgjetarane i Fram “pendla” mellom vinterbeita i vest og sommarbeite mellom Tyin, Bygdin og Vangsfjella. Onkelen Nils heldt på å omkoma i eit snøras i Utladalen denne same våren.

Breikvam Reinselskap
I 1944 bestemte nokre gjetarar i Fram seg for å skilje ut sine eigne dyr og starte opp med eit eige lag, Breiekvam Reinselskap. Namnet kjem av området vest for Tyin. Jens Fuglesteg var med blant stiftarane, det same var tre valdresar og ein bykar. Desse hadde leigd beite for reinen sin i Sørheimsfjellet i Luster, også dette ein del av dagens villreinområde. To av brørne til Jens blei etter kvart med, Kristen og Karl. Sommarbeite til det nye laget blei dette området i Luster, medan Fardalen mellom Årdal og Turtagrø og Maradalane inn mot Hurrungane, var vår- og haustbeite. Vinterbeite leigde dei på Aurdalsåsen i Valdres. Flyttingane mellom beiteområda gjekk med leiebukk.

Frå Gravdalen i nærleiken av Leirvassbu, retning vest mot Storutledalen og Vest-Jotunheimen med Hurrungane. Foto: Kjell Bitustøyl

Gjennom isen
Det kuperte området i vest baud på utfordringar, og historiene er mange om strabasiøse turar for reinsgjetarane til ulike årstider. I 1946 overtok Breiekvam ein annan flokk, Ivar Opdal frå Vang sin flokk. Og dei kjøpte litt ny rein undervegs. Så hadde dei hatt samgjeting med eit tamreinlag frå Hemsedal som leigde sommarbeite i Offerdal, ikkje langt frå Årdal på same tangen i vest. Flokkane hadde kome saman og blanda seg. Dette blei problematisk og saman med ein del andre faktorar, blant anna mangel på beite, blei Breikvam Reinselskap bestemt lagt ned sommaren 1947. Litt utpå hausten same året drog dei sørover mot Søbekksetra nær Vassfaret der flokkane skulle skiljast ut. Fuglestegkarane hadde då alt bestemt seg for å ta med ein flokk til Tinn i Telemark etter skiljing. Men på vegen råka dei ut for ei dramatisk hending på Tyinisen. Reinsflokken på om lag 2500 dyr blei skremt medan dei for over isen på Tyin og byrja å gå i ring. 4-500 dyr brast gjennom isen og eit fleirtal av desse drukna, eit stort tap for reinseigarane. Likevel gjekk ferda sørover vidare til nye utfordringar.

Nytt lag: Vest-Jotunheimen Tamreinlag
Så gjekk det nokre år utan at noko form for organisert tamreindrift er dokumentert, men i 1951 tok lokale grunneigarar i Luster med lensmann Jakob Eikenes i spissen initiativ til eit nytt tamreinlag som fekk namnet Vest-Jotunheimen Tamreinlag. Hamneområdet var tangen mellom Årdal og Luster, og sommarbeita var gode, men vinterbeita var meir ustabile, og som fleire lag før dei, måtte dei austover for å leige seg vinterbeite, denne gongen heilt til Gausdal. Reinen blei kjøpt inn frå eit selskap i Borgund, Vestfjell Reinselskap, og av reinseigaren Torstein Grøv i selskapet Sletningen i Vang kommune. Dei hadde hatt reinen sin sør for riksvegen mellom Tyin og Årdal og skulle no leggje ned. Gjetarane i Vest-Jotunheimen Tamreinlag var for ein stor del gudbrandsdølar, frå Skjåk og Lom. Litt spesiell var sommarsesongen 1956, då blei det mangel på folk og fleire samiske gjetarar blei hyra inn. Elles var blant andre Karl Fuglesteg med her òg. Ein annan profilert gjetar, sørsamen Odin Daneborg, var òg med og gjette her.

Det høyrer med til historia at i desse åra var der ei villreinstemme vest i Jotunheimen, mot Utladalen. Men denne reinen vart jakta på og blei borte i løpet av midten av 1950-talet. Når Vest-Jotunheimen Tamreinlag måtte avvikle i 1960, og reinen blei seld til Lom Tamreinlag, var det i fylgje pålitelege kjelder lokalt, berre tamrein att i området som no er Vest-Jotunheimen villreinområde. Grunnen til at tamreindrifta denne gong måtte avviklast, var at det hadde blitt for mykje dyr og at det var vanskeleg å halde kontroll på reinen.

Etablering av villreinstamme
Kor mange dyr det var i flokken som Lom Tamreinlag kjøpte, er ikkje gjeve opp, men i rekneskapet opererer dei med ein kjøpesum på kr. 90 000,-, noko som skulle tilseie ca. 4-500 dyr. Lomværane var fleire turar vest i fjella for å hente ut dyra. Men dei greidde ikkje samle saman alle, og om lag 100 dyr blei gåande att. Det er desse som er basisen for villreinstamma som no er i området. Lokale interesser i Luster viste stor interesse for å få bygd opp ei villreinstamme, og det blei opna opp for jakt i heile området frå 1985, men så har det svinga opp og ned. Stamma voks raskt og det blei jakta godt ein god del år, men talet på felte villrein var for høgt, og fellingskvotene blei sett dramatisk ned tidleg på 1990-talet. Då la ein seg på eit bestandsmål på ca. 400 dyr. I 2006-2007 kom det ein kraftig nedgang, stamma var sterkt redusert og blei freda i heile sju år, frå og med 2007 til og med 2013. Årsaka til denne store nedgangen trur ein kan vera sjukdom, men vinterbeita der fostringsflokkane heldt seg, var sterkt nedslitne. Jerv og ørn kan òg ha hatt sitt å seie. Etter eit par-tre år med “normal” jakt, var stamma nede på 290 vinterdyr att i 2017. Difor blei det ikkje noko jakt i 2017. Vinteren 2017/2018 har ein rekna ut at stamma er omlag 320 dyr. Det blir difor opna opp for jakt med ein kvote på 53 dyr komande haust.

Etter at det hadde blitt etablert ei villreinstamme tett på beiteområdet til Lom Tamreinlag, kom det til konfliktar, for alt tidleg på 1970-talet hadde Luster opna opp for villreinjakt i sine område. Det blei rettsaker, men etter kvart roa det seg, og i dag er det god dialog og lågt konfliktnivå mellom partane, Luster fjellstyre, Utladalen sameige og Lom Tamreinlag.

I tredje del av denne artikkelserien vil me rette fokus mot Setesdal Austhei og Våmur Roan. Denne kjem på trykk mot slutten av august.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Obligatorisk prøveinnsamling

diverse

Det skal tas hjerne- og lymfeprøve av alle felte dyr eldre enn 1 år i alle villreinområder. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Om 14 dager går startskuddet for årets villreinjakt. I år skal det tas prøver av alle felte dyr eldre enn 1 år i alle områder. Her kommer en oversikt over årets prøveinnsamling.

Skrantesjuke (CWD) er en smittsom og dødelig sykdom som ble påvist på ei villreinsimle i Nordfjella sone 1 seinvinteren 2016. Bestanden i sone 1 er i dag sanert, og man har påvist ytterligere 18 tilfeller av rein med skrantesjuke. Miljødirektoratet og Mattilsynet driver et nasjonalt kartleggingsprogram i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning og Veterinærinstituttet. Fra og med høsten 2018 legges det opptil prøveinnsamling av alle villrein 1 år og eldre i alle norske villreinområder.

Det skal tas både hjerne- og lymfeprøve av dyrene. En “jegerpakke” med nødvendig prøveutstyr vil bli delt ut sammen med fellingstillatelsene. Det legges også opptil frivillig prøveinnsamling av yngre dyr (kalv), men i slike tilfeller må jeger, vald- eller jaktfeltansvarlig selv bestille “jegerpakke” via lokalt mattilsyn.

Norsk villreinsenter har laget en egen faktaside om prøveinnsamlingen. Her finner du all relevant informasjon om utstyr, prøvetaking, merking, registrering, oppbevaring og innsending av prøver: www.villrein.no/cwd

villrein.no – Anders Mossing