Ny versjon av Hjorteviltregisteret er lansert. Her kan bl.a. jegere registrere prøver etter endt jakt. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Hjorteviltregisteret er en nasjonal database som ivaretar data for jakt på hjortevilt, samt opplysninger om fallvilt av utvalgte arter. Nettsiden har eksistert i en årrekke, men er nå lansert i ny versjon.
Dataene på Hjorteviltregisteret er åpent tilgjengelig og alle kan opprette brukerkonto med brukernavn og passord. Personer som allerede har slik brukerkonto bes nå om å oppdatere passordet sitt. Det kan man gjøre her: https://hjorteviltregisteret.no/Bruker/GlemtPassord
I den nye løsningen er settogskutt.no slått sammen med Hjorteviltregisteret. Det betyr at jegere skal registrere sine jaktdata på www.hjorteviltregisteret.no, deriblant prøver i forbindelse med skrantesjuke. Registrering av slike prøver ligger under fanen “Helse”.
Det er foreløpig en begrenset del av de tidligere dataene som er flyttet over i den nye løsningen, men siden skal oppdateres fortløpende og målet er at alt skal være klart til ordinær elgjaktstart.
Den gamle innsynsløsning av Hjorteviltregisteret finner du på adressen: http://gammel.hjorteviltregisteret.no/. Dette er ikke en https-adresse og du vil derfor få en advarsel når du går inn på siden. Siden er trygg å besøke, og du kan gå videre til nettstedet.
Ved lansering av nye system kan, og vil det oppstå noen feil og bugs. Det jobbes fortløpende med å rette dette. Har du spørsmål eller problemer med å bruke det nye nettstedet så ta kontakt med på support@naturdata.no eller tlf 74 33 53 10.
Etter at reinen er lokalisert og deretter skutt, er det viktig at jegerne vet hvordan prøvetakingen skal gjennomføres. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Villreinjakta nærmer seg med stormskritt. Her kommer en kort repetisjon av det nasjonale kartleggingsprogrammet, og hva du som jeger må forholde deg til.
Skrantesjuke (CWD) er en smittsom og dødelig sykdom som ble påvist på ei villreinsimle i Nordfjella i 2016. I etterkant har man påvist ytterligere 18 tilfeller av rein med skrantesjuke i Nordfjella sone 1, der bestanden er sanert.
Miljødirektoratet og Mattilsynet driver et nasjonalt kartleggingsprogram (2018-2020) i samarbeid med Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet og fra og med høsten 2018 ble det lagt opp til obligatorisk prøveinnsamling av all villrein (1 år og eldre) i alle norske villreinområder. Disse føringene er også gjeldende i 2019.
På www.villrein.no/cwd kan du lære mer om hvordan prøvetakingen skal gjennomføres. Dette kan være nyttig både for de erfarne villreinjegerne som har vært gjennom dette før, men som trenger en oppfrisking, eller de som skal på villreinjakt for første gang.
Flyfoto fra årets kalvetelling i Nordfjella sone 2. I denne flokken var det 491 dyr, derav 139 kalv. Foto: Asle Feten
Den 28. juni gjennomførte villreinutvalet for Nordfjella årets kalvetelling i sone 2. Resultatet var i tråd med forventningene og i samsvar med ny driftsplan og årets kvotevedtak.
Nordfjella villreinområde omfatter de seks kommunene Aurland, Lærdal, Hemsedal, Hol, Ål og Ulvik. Villreinområdet er delt inn i sone 1 og sone 2, hhv. nord og sør for fylkesvei 50 mellom Hol og Aurland. I 2018 ble hele bestanden i sone 1 sanert som følge av skrantesjuke.
I sone 2 er det fortsatt villrein, og det er foreløpig ikke påvist skrantesjuke i denne delbestanden, på tross av utvidet prøvetaking og tiltak. Bestanden i sone 2 var på ca. 500 dyr før kalving i 2019 (494 dyr funnet under minimumstelling).
Årets kalvetelling fant sted 28. juni og ble gjennomført med fly. Målet med slike kalvetellinger er å finne ut av hvor mange kalver som tilføres bestanden det enkelte år. Tellingene foretas fra fly eller helikopter i sommermånedene, normalt sett slutten av juni eller i juli. Målet er å finne en størst mulig del av bestanden, og som et minimum et representativt utvalg. Flokkene blir fotografert og bildene blir i etterkant analysert på skjerm. På denne måten kan man finne ut hvor mange kalver det er per 100 simle/ungdyr. Dette forholdstallet representerer et mål for bestandens årsproduksjon.
Totalt sett ble det funnet 538 dyr, fordelt på tre flokker. Av disse var det 47 bukk, 352 simle/ungdyr og 139 kalv. Dette tilsier 39,5 kalv per 100 simle/ungdyr.
Resultatet er i tråd med det som den nye driftsplanen for området legger til grunn, og det er også i tråd med villreinutvalget og -nemnda sin begrunnelse for årets kvotevedtak.
Frå fyrste utstillinga Fjellreinskulen hadde på Hovden i Bykle vinteren 2019, Tove Hertzberg (t.v.) og Ragnhild Bjåen. Foto: Kjell Bitustøyl
Har du høyrt om Fjellreinskulen i Hovden i Setesdal? Ikkje det? Då bør du lesa dette her, for her har to kreative kvinner lansert eit nytt pedagogisk opplegg om reinen og mennesket, natur- og kulturarven, som ingen har gjort før dei, i alle fall ikkje på same måten.
Naturarven
Dei to opphavskvinnene til Fjellreinskulen er fjelljenta Ragnhild Bjåen, drivar av Bjåen fjellstove og biletkunstnar Tove Hertzberg. Kvar fyrste ideen kom frå skal vera usagt, men båe desse to har vore opptekne av reinsdyr, kultur og folk på kvar sitt vis, Ragnhild Bjåen fordi ho har vakse opp på fjellgarden Bjåen der tamreinhald og seinare villreinjakt har vore ein viktig del av livet, Tove Hertzberg av di ho som hytteturist og skigåar blei fascinert av dette dyret som ho stundom møtte “innpå heia”.
Dei har funne kvarandre gjennom dette prosjektet, og ideen skaut fart då dei fekk positivt svar på fleire søknadar, både frå Bykle kommune og i forprosjektet frå verdiskapingsprogrammet “Villreinfjellet som verdiskaper” som Miljødirektoratet er ansvarleg for. Fjellreinskulen har etter siste søknadsrunde der Norsk villreinsenter Sør har vore delaktige i søknadsprosessen, hamna inn under ein annan “paraply”: “Tilskot til verdiskaping basert på naturarven” direkte underlagt Miljødirektoratet. I statuttane for denne søknaden står det bl.a.:
“Tilskuddsordningen skal medvirke til at verneområdene og andre verdifulle naturområde blir en del av en bred verdiskaping som har langsiktig positiv effekt for natur, lokalsamfunn (sosialt og kulturelt), økonomi og næringsutvikling.”
Og som i søknadskriteria for “Villreinfjellet som verdiskaper” ligg det inne ein eigendel på 50 %. For 2019 fekk Fjellreinskulen kr. 950.000,- tildelt frå Miljødirektoratet, eit skikkeleg gjennomslag for ein idé som verkeleg har vakse fram lokalt. Samarbeidspartnarane vidare er verneområdestyret i Setesdal Vesthei, Ryfylke- og Frafjordheiane landskapsvernområde og Norsk villreinsenter Sør.
Kva er fjellreinskulen?
På facebooksida til Fjellreinskulen står fylgjande å lesa: “Fjellreinskulen er å formidle kunnskap og opplevingar om lokal natur, kultur og historie, og på den måten vera med å skape bulyst, byggje opp kjensle av identitet, styrke den lokale forankringa og vise stadeigenhet ‘the sense of place'”.
Bilettekst: Frå heftet om Fjellreinskulen
Dette formidlar dei to kvinnene gjennom eit pedagogisk opplegg tilrettelagt for born og unge i utgangspunktet. Men også vaksne vil kunne ha stor glede av eit prosjekt som har potensiale til å nå lenger ut, ikkje minst no når Fjellreinskulen har fått økonomi til å satse framover og byggje vidare på ideen. Målsetjinga er slik: Å formidle kunnskap om viktige naturområde og naturverdiar til blant anna skuleelevar, lokalsamfunn, besøkande og turistar. Dette er eit prosjekt som kan bidra til en langsiktig positiv effekt på natur og lokalsamfunn. Siste nytt er at Fjellreinskulen deltek med ei utstilling m.m. under årets Røldalsmarknad 21. – 23. juni.
Kvar kjem reinen inn i biletet?
Utgangspunktet for Fjellreinskulen er fjellgardane i Bykle: Bjåen, Breive Hovden, Ørnefjell og Geiskelie. Midt oppi dette finst Hovden som har vakse seg til ein stor turiststad med reiseliv, turisme, løypenett og krav om utvikling, og den meir “stillferdige kulturen” med sine kvalitetar blir fort usynleg. Bjåen og Hertzberg skriv i heftet som dei har laga om Fjellreinskulen, at det blir vanskeleg å tale om “natur” utan å ta med “kultur” og omvendt. Dette handlar om alle forteljingane. Og reinen er og har vore viktig, både historisk som kulturarv og i dag som verneformål: “Det vert sagt at reinen er ein “paraplyart”. Tek ein vare på området til reinen, tek ein også vare på fleire artar.”
Beingrinda av ein forminska lavvo frå fyrste utstillinga på Hovden, Tove Hertzberg (t.v.) og Ragnhild Bjåen. Foto: Kjell Bitustøyl
Slik vil dei to at omgrepet “fjellrein” skal femne vidare om fjellet, kultur og natur, historie og forteljingar. Gjennom tekst og bilete, foto og måleri, blir temaet presentert, men like mykje i den levande forteljinga, i fyrste omgang retta inn mot grunnskulen, men med klare ambisjonar å nå ut til fleire. “Korleis kom reinen til heiane våre?” spør dei, og viser oss den gamle historia frå forhistorisk tid, gjennom ein periode med tamreindrift og fram til etterkomarane som har genar både frå tam og vill rein.
Eit pedagogisk grep er å fokusere på fjellets åtte årstider, slik samane gjer. Også dette er rikt illustrert med bilete og illustrasjonar av Tove Hertzberg og tekst av Ragnhild Bjåen.
I samband med lanseringa av Fjellreinskulen på Hovden var det laga til ei utstilling med bilete og tekst og gjenstandar relevante for forteljingane, blant anna beingrinda av ein forminska lavvo.
Frå 2015 då Arctic Ungulate Conference blei arrangert på Røros, på talarstolen Vemund Jaren frå Miljødirektoratet som saman med NINA var vertskap for AUC dette året. Foto: Kjell Bitustøyl
Kvart fjerde år blir det arrangert ein internasjonal forskingskonferanse om reinsdyr/caribou og moskus, Arctic Ungulate Conference. I år har turen kome til Sverige og Jokkmokk. Konferansen går føre seg i veke 33, frå 12. – 16. august.
Sist gong AUC gjekk av stabelen var på Røros i 2015, vertskap den gongen var Miljødirektoratet og Norsk institutt for naturforskning (NINA). I år er det Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) i Umeå som står for arrangementet med professor Birgitta Åhman som leiar. AUC fokuserer på klauvdyr i arktiske strøk, sårbare område som er i endring både på grunn av klimaendringar og industriell utvikling. Tap av areal er i fokus, ei svært aktuell problemstilling ikkje minst i høve til høve til FN’s relativt ferske rapport om biologisk mangfald. Der blir det i klartekst sagt at tap av areal er det største trugsmålet mot naturmangfaldet i dag.
Birgitta Åhman, professor ved Svensk lantbruksuniversitet i Umeå, og leiar for AUC 2019 i Jokkmokk. Foto: Kjell Bitustøyl
Ein slik konferanse handlar om ulike presentasjonar frå diverse delar av nordområda, frå Alaska i vest til Russland i aust. Mange ulike tema blir tatt opp, også til debatt. Det er ikkje noko overordna tema meir enn at dette handlar om reinsdyr/caribou og moskus. Men sjølvsagt blir konferansen naturleg nok prega av arrangørlandet, i år er det altså Sverige som er vertsland, og sidan Sverige korkje har moskus eller villrein, vil fokus for ein del rette seg mot tamrein og tamreindrift og dei som er utøvarar av denne – dei samiske samfunna. Den årlege utflukta går i år til Stora Sjöfallet nasjonalpark og Lapponia World Heritage – verdsarvområdet innafor kommunane Gällivare og Jokkmokk. Dette er Europas største samanhengande natur- og kulturområde utan større inngrep. Her finn me fleire nasjonalparkar der ein kan studere korleis økologiske og biologiske endringar skjer i dag. Samtidig inneheld Lapponia òg eit kulturlandskap prega over lang tid av den samiske kulturen knytt til rein og reindrift.
Elles byr konferansen på litt av kvart. Det handlar om forholdet mellom menneske og dyr, om genforsking, om beite, næringstilgang og klima, om kunnskap og formidling knytt til desse klovdyra, om helse og sjukdom, og om rovdyr- og miljøproblematikk. Eine dagen er det spesiell fokus på reindrift og reinsgjeting.
Av norske innleiarar finn me professor Knut Røed som skal snakke om klassifikasjon og gener. Under “paraplyen” kunnskap og formidling finn me forskar ved Nordlandsforskning, Camilla Risvoll og leiar av Norsk villreinsenter Sør, Marianne Singsaas. Vidare forskar Manuela Panzacchi frå NINA innafor temaet samhandling mennesket og reinen, og sist men ikkje minst, veterinærprofessor Morten Tryland og leiar for Filefjell Reinlag Asgrim Opdal, som skal snakke om helse og sjukdom hjå reinsdyr, sjølvsagt inkludert skrantesjuke eller Chronic Wasting Disease (CWD). Ein kan òg ta med at professor Susan Kutz frå Canada, redaktør saman med Tryland i boka “Reindeer and caribou – Health and Disease” (2019), skal delta på konferansen.
For å nå enda flere lesere gir Villreinrådet i Norge også ut Villreinen 2019 digitalt. Med digital utgave fritt og lett tilgjengelighet på «alle skjermer», vil forhåpentligvis leserkretsen utvides. Den digitale utgaven er nå tilgjengelig for fri lesing!
Temahefte «Arkeologi, fangstanlegg og fangstkultur» kan nå leses som digital utgave. Heftet består i hovedsak av en samling artikler som tidligere har vært utgitt i Villreinen. Det har blitt et spennende og omfattende hefte på ca. 130 sider som er trykket opp i et begrenset antall.
Reinskalv. Bronse. Ein av Tor Vaa’s mest omtykte skulpturar, denne er frå Rauland barnehage. Foto: Kjell Bitustøyl
Tor Vaa (1928-2008) frå Rauland er son av bilethoggar Dyre Vaa og Thora Lange Bojer og gjekk til å begynne med i lære hjå faren. Han har henta mange motiv frå fjell og vidde, ikkje minst reinsdyr.
Bilethoggar Tor Vaa si formelle utdanning begynte på Kunstakademiet i Oslo med Per Palle Storm som lærar. Endå viktigare blei læretida hjå den danske professoren Johannes Bjerg i København.
Eit av dei fyrste motiva Tor Vaa modellerte var Reinsgjetarhund, eit motiv han i fylgje Store norske leksikon var fortruleg med frå heimbygda. Historia om denne hunden, som blei Tor sin eigen hund, gjeng tilbake til krigsåra då familien var på biltur etter alt å dømme over Sognefjellet. Syster til Tor, Ellen, som òg var med på turen, blei svært begeistra for ein hund som kom bort til dei då dei stoppa, ein nokså vilter unghund. Resultatet blei at Dyre Vaa fekk kjøpt hunden av dei som åtte han. Mykje talar for at dette kan vera reinsgjetarar frå Lom, som me veit dreiv med tamrein på Sognefjellet på denne tida. Ei stund etter at Tor Vaa hadde modellert hunden sin som lydde namnet Villgust (1948), fekk han i oppdrag å lage ein kopi i stein av hunden. Skulpturen blei kjøpt inn av Selvaag Bygg i 1958 og er å finne i eit burettslag i Rådyrveien på Veitvedt i Oslo.
Reinsgjetarhund. Granitt. Ein skulptur av Tors eigen hund, Villgust. Steinskulpturen er å finne i Rådyrveien Borettslag på Veitvedt i Oslo. Foto: Kjell Bitustøyl
Etter kvart fekk Tor Vaa eit meir og meir nært forhold til heimbygda Rauland, noko som kjem til uttrykk i kunstverka hans, det gjeld blomar og blad, fjellrev, rype – og ikkje minst reinsdyr. Tor var ingen jeger, men hadde eit nært forhold til naturen og ville tolke naturen i kunsten, både i skulptur, bilete og i ord.
Ein av dei mest omtykte skulpturane hans er Reinskalv frå 1963. Kalven er laga etter ein levande modell, ein kalv som hadde svekka syn og som blei fanga på Hardangervidda. Kalven blei sett i ei innhegning på heimestaden Sporanes der kunstnaren kunne studere han på nært hald. Elles farta Tor mykje i Bitdalsfjella der han òg stundom støytte på rein og fekk inspirasjon. Originalskulpturen er å finne i Røldal (1985), men i 1992 blei det òg støypt ein kopi i bronse som er å finne i Rauland barnehage, til glede for både store og små.
Eit anna verk er Villrein, eit motiv som finst i fleire utgåver, som trerelieff, akvarell og relieff i gips. Det eldste, som er laga i 1960-åra, er å finne i Festsalen i Raulandshuset. Dette relieffet kom i si tid inn på Statens haustutstillling. Ein variant av Villrein blei laga i nyare tid i samarbeid med Petter C. Omtvedt treskjerarverkstad. Dette finst på Rehabiliteringssenteret AIR i Rauland.
Villrein. Trereliff. Dette er ei nyare utgåve som er å finne på Rehabiliteringssenteret AIR i Rauland. Foto: Kjell Bitustøyl
Bilethoggar Tor Vaa med reinskalven som han hadde som modell, i innhegninga på heimstaden Sporanes i Rauland.
Miljødirektoratet gjorde den 12. april vedtak om å opne opp for jakt i Raudafjell villreinområde i kommunane Aurland, Voss og Ulvik. Det blir som venta villreinnemnda for Nordfjella, Fjellheimen og Raudafjell som får det regionale forvaltningsansvaret.
Raudafjell er inkludert i den regionale planen for Nordfjella. Det regionale forvaltningsansvaret blir difor lagt til villreinnemnda for Nordfjella, Fjellheimen og Raudafjell. Når det gjeld oppstart av jakt, skriv sekretær for villreinnemnda Siri Wølnberg Bøthun i ein epost at grunneigarane i Raudafjell enno ikkje har rukke å søkje om godkjenning av vald for å bli tildelt fellingsløyve for jakta 2019. Det er utarbeidd ein bestandsplan, men denne er enno ikkje behandla i villreinnemnda.
Når det gjeld uttak av villrein i Raudafjell 2019 skriv Miljødirektoratet i eit brev til villreinutvalet at dette skal skje på liknande måte som i fjor under jakta, organisert av villreinutvalet. Minimum 10 bukkar skal i år takast ut for å testast for mogleg smitte av skrantesjuke.
Av Svein Erik Lund, Hardangervidda villreinutval og Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen
Mattilsynet har gitt klare signaler om at de ønsker å nå 99 % sikkerhet for CWD-smittefrihet på Hardangervidda innen fem år – det vil si i løpet 2022. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Kvoteanbefalingen fra Hardangervidda villreinutval er derfor satt til 6000 bukk 2,5 år og eldre for 2019. Dette vil gi en kraftig reduksjon av eldre bukker, men opprettholder forhåpentligvis totalbestanden og kalvetilveksten.
Det er liten tvil om at skrantesjukeutfordringene fortsetter selv om hele bestanden i Nordfjella sone 1 er en saga blott. Heldigvis ble det ikke oppdaget nye CWD-tilfeller på villrein under 2018-jakta. Dette gir grobunn for en forsiktig optimisme, og la oss for all del håpe på like positive resultater framover.
For en raskest mulig re-etablering av villrein i Nordfjella sone 1 er det av vesentlig betydning å få friskmeldt villreinen på Hardangervidda og i sone 2 i Nordfjella. Hardangerviddabestanden og sone 2-bestanden er de mest aktuelle kildebestandene for repopuleringen av Nordfjella sone 1. Men, først må altså disse bestandene friskmeldes, det vil si at det er 99 % sikkerhet for smittefrihet. I tillegg må bestandene være store nok til at dyr kan sendes til sone 1. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Det er derfor fortsatt usikkerhet rundt smittestatus til villreinen på Hardangervidda.
