Det er nå ledig stilling som sekretær for to villreinnemnder, med arbeidssted Norsk villreinsenter. Foto: Anders Mossing
Klima- og miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Oslo og Viken søker nå etter gode kandidater til stillingen som sekretær for villreinnemnda for Hardangerviddaområdet og villreinnemnda for Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Norefjell-Reinsjøfjell. Arbeidssted er Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu.
Villreinnemndenes oppgaver består blant annet i godkjenning av bestandsplaner og fastsetting av årlige fellingskvoter for villrein, samt å delta i arealforvaltningen i fylker og kommuner med sikte på bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinens leveområder. Stillingen som nå lyses ut er sekretær for to villreinnemnder, nærmere bestemt villreinnemnda for Hardangerviddaområdet og villreinnemnda for Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Norefjell-Reinsjøfjell.
Stillingen er en fast stilling i 100 %, plassert i seksjon naturforvaltning – skog og fjell, under klima- og miljøvernavdelingen, men arbeidssted vil være Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu. Stillingen lyses ut i samarbeid med Fylkesmannen i Vestfold og Telemark.
Inntil fem villrein med GPS-halsbånd som ikke fungerer, skal felles i løpet av vinteren. Foto: Anders Mossing
I januar i år søkte Norsk institutt for naturforskning (NINA) om å få felle inntil fem villrein som går med GPS-sendere som ikke lenger fungerer. Dyrene befinner seg i Snøhetta og Knutshø villreinområder.
Gjennom flere år har villrein blitt merket med halsbånd i disse og andre villreinområder som en del av pågående forskningsprosjekter. GPS-posisjoner fra rein gir viktig kunnskap om områdebruk til ulike tider på året, samt effekten av menneskelig forstyrrelser. Dataene brukes både i forskning og forvaltning av både rein og verneområder.
Dyr med sendere som ikke lenger fungerer blir som regel skutt under jakt, eller tatt ut etter at forskningsprosjektene er ferdige. Senderne samles inn og dataene på de tas vare på. Dette er viktig også for å redusere behovet for å merke flere dyr i tiden fremover. I fjor ble det observert merkede dyr i både Snøhetta og Knutshø, men ingen av de ble felt under den ordinære jakta. Det er vanskelig å sikre at akkurat de merka dyrene som går igjen blir felt under høstens jakt og det er derfor ønskelig at de felles i løpet av vinteren.
Enheten som brukes til å løse ut dagens GPS-halsbånd. Foto: Anders Mossing
Alle nye radiosendere som brukes i dag har en såkalt «drop-off» mekanisme som gjør det mulig å fjerne radiosenderne uten at man er i direkte kontakt med dyrene. Ved å sende et signal til GPS-senderen, vil låsen som holder halsbåndet sammen åpne seg, og halsbåndet faller av. Dette kan gjøres ved at man sender ett datasignal til den aktuelle senderen via satellittkommunikasjon, eller at mannskap som er i felt sende et koda radiosignal til senderen. De tidligste modellene av radiosenderne hadde ikke de samme dropp-off mulighetene, og dyrene må derfor felles eller bedøves om en skal kunne ta av radiosenderne. I og med at forskningsprosjektene i Snøhetta og Knutshø er avsluttet for denne gang ønsker forskerne nå å fjerne alle de gamle radiosenderne. Målsetningen med dette er todelt. For det første ønsker en å samle alle sendere og dermed sikre data som ligger lagret i senderne. Dernest ønsker en ikke å ha dyr gående med sendere som ikke virker.
Selve oppdraget med å ta ut dyrene er gitt til SNO og uttaket vil skje i perioden 10. februar – 1. april. Fellingen må gjennomføres med så lite forstyrrelser som mulig på reinflokkene. Skrantesjukeprøver skal tas av alle felte villrein.
Norsk villreinsenter ønsker å overta et av de felte dyrene til utstopping og for å bruke dette i formidlingssammenheng ovenfor besøkende og skoleverket ved Besøkssenter villrein. Miljødirektoratet anser dette som et fornuftig formål. Dyr som felles, utover det ene villreinsenteret ønsker å overta, vil tilfalle kommunen der dyret felles. Felling av disse fem dyrene antas ikke å ha noen negativ effekt for bestandene.
Både villreinnemder og -utvalg i Snøhetta og Knutshø er orientert om vedtaket og det samme er også berørte kommuner.
Det skal takast prøve av alle villrein eit år og eldre felt under jakt i alle villreinområde. Foto: Anders Mossing
Sidan skrantesjuke (CWD) blei oppdaga i 2016, har det blitt brukt mykje ressursar på kartlegging. NINA har fått i oppdrag å fylgje opp denne kartlegginga, og det har nyleg gått ut eit informasjonsskriv til kommunar og viltnemnder for 2020.
Målet for ei slik kartlegging er å finne meir ut om ev. geografisk utbreiing av både klassisk og såkalla atypisk skrantesjuke. Dette for å betre å kunne setje i verk gode forvaltningsmessige tiltak for å avgrense eller bekjempe sjukdomen. Reint praktisk vil ein at jegerar, ettersøkspersonell og andre i heile landet skal ta prøver frå eit utval hjortevilt. Det skal i tillegg takast prøver på slakteri og viltbehandlingsanlegg. Mykje vil handle om område som ligg nært stadar der skrantesjuke er påvist, men òg andre utvalde stadar. Fallvilt er viktig å få testa i heile landet etter som det er meir sannsynleg at desse dyra kan vera smitta av ulike sjukdommar.
Medan alderen på dei smitta dyra i Nordfjella var mellom eit og åtte år, var hjorten og elgane med påvist atypisk skrantesjuke 13 år og eldre. Innsamling av fleire prøver vil kunne føre til at ein kan seie meir sikkert at atypisk skrantesjuke rammar dyr av høg alder. I tillegg ser ein for seg at kunnskap om alder vil kunne auke nytteverdien av data frå fallvilt og jakt i høve til hjorteforvaltninga.
Det er sju “grupper” som inngår i kartleggingsprogrammet:
Fallvilt frå elg, hjortevilt, rådyr og villrein i alle kommunar
Villrein eit år eller eldre felt under jakt i alle villreinområde
Elg og hjort frå område der atypisk skrantesjuke er påvist, og rundt Nordfjella
Bestandsovervåkingskommunar m.fl.
Tilfeldig utvalde kommunar
Heimkommunar for sau som beiter i Nordfjella villreinområde
Viltbehandlingsanlegg
For villrein skal det altså takast prøver av alle dyr eit år eller eldre felt under jakt i alle villreinområde. I tillegg skal det i Nordfjella sone 2, i Raudafjell og på Hardangervidda (nord for Rv 7) også takast prøve av kalv.
Kvar kjem svalbardreinen frå? Foto: Anders Mossing
I samband med NRK’s 100-årsmarkering av underteikninga av Svalbardtraktaten i 1920, blei det under “minutt for minutt-sendinga” retta fokus mot reinstamma på Svalbard. Dette skjedde blant anna i form av eit gjenhøyr av eit radioprogram frå 1961 om svalbardreinen. Her kom det fram interessante tankar knytt til kvar denne reinen kan ha vandra inn i frå.
På 1980-talet var ein dominerande teori at svalbardreinen (Rangifer tarandus platyrhynchus) mest sannsynleg hadde vandra over isen frå Grønland til Svalbard, og at næraste “slektning” var peary karibu (Rangifer tarandus pearyi) i Nord-Canada eller den no utdøydde arktiske reinen på nordaust Grønland (Rangifer tarandus eogroenlandicus). Denne konklusjonen bygde mest på likskap i utsjånad og storleik. Desse underartane av Rangifer tarandus har utvikla seg i dei høgarktiske områda og er karakteristiske ved å vera klompete, kortbeinte og meir langhåra enn reinen lenger sør.
Ulike teoriar
Så seint som i 2004 skriv Kjetil Bevanger og Per Jordhøy i boka “Villrein – fjellets nomade” at “DNA-analyser indikerer at dyrene har vært isolert over en lang periode, og at de har kommet fra vest.” Samtidig tek dei med den “gamle” teorien om at svalbardreinen i si tid skal ha vandra inn frå Novaja Semlja i aust.
Denne tidlege teorien blir omtalt i nettopp radioprogrammet frå NRK frå 1961, som blei sendt under “Svalbard minutt for minutt”. Her blir den norske fangstmannen, ishavsskipperen og båtbyggjaren Daniel Nøis (1880-1971) intervjua. Han fortel om reinsjakt i Sassendalen på Spitsbergen i 1912 der han skaut ein reinsbukk med ei ismåkeklo fastsurra med bomullsgarn til geviret. Nøis meiner at denne må vera surra fast til geviret ikkje særleg seinare enn mai. Reinen blei skoten i oktober.
Foto: Kjell Bitustøyl
Ofra eit reinsdyr
Fenomenet blei undersøkt og hornet blei fyrst sendt til Danmark og enda seinare opp i Pedrograd/Leningrad (no St. Petersburg), hjå ein russisk vitskapsmann. Denne konkluderte med at samojedane på Novaja Semlja, Asias nordlegaste folk, som dreiv med tamrein der, hadde ein skikk. Ei slags gudelære – at dei merka einskilde heilage dyr som dei måtte ofre kvart år til gudane for at dei skulle ha betre lykke, halde seg meir friske og få lykke med fangsten. I det heile for at alt skulle gå dei vel. Dei brukte å jage reinen utover isen, og det hende at dei sette vakt i fleire døgn for at reinen ikkje skulle koma tilbake til fastlandet att. Til slutt kan dyret ha vandra berre frå dei og teke ein kurs utover isen. Bevanger og Jordhøy nemner denne historia, men stiller seg litt kritiske til at reinsdyr kan ha vandra så langt som nærare 800 km, som er avstanden mellom Svalbard og Novaja Semlja. Samtidig viser dei til at året 1911 var kjent som eit kraftig isår, og at det difor kan ha vore mogleg at reinsdyr kan ha kome vandrande gjennom drivisen.
Kom reinen over Franz Josefs land?
I NRK-programmet frå 1961 blir konservator Bengt Kristiansen også intervjua, og han meiner at dette ikkje treng ha vore umogleg, når ein ser på andre vandringar som russiske polarforskarar har dokumentert. Han viser elles til at denne reinen og andre reinsdyr kan ha tatt vegen om Franz Josefs Land, og kanskje over Kong Karls Land til Spitsbergen og Sassendalen. Då blir avstanden høvesvis 380 km og 340 km, og dette over havstrekningar som oftare er islagt langt utover våren og sommaren.
Kristiansen kan opplyse at ingen har sett rein på Franz Josefs Land, men at der fleire gonger er funne horn og bein av rein. Dette kan vera restar av døde rein som har kome drivande. Men på den andre side viser Kristiansen til russiske forskarar som reknar med at det er rein som enkelte år har kome over frå Novaja Semlja til Franz Josefs Land, dyr som ikkje har greidd å overleva der, då Franz Josefs Land har det hardaste klimaet av alle polarstrøk. Kristiansen støttar teorien om at Nøis sin rein og andre merka rein som er skotne på Svalbard, kan ha kome over frå Novaja Semlja. Samtidig slår han fast at dagens rein på Novaja Semlja er heilt forskjellig frå svalbardreinen og høyrer til fjellreinen (Rangifer tarandus tarandus) me har i Skandinavia. Difor er også konklusjon hans at reinen på Svalbard må ha vore der over fleire tusen år, men at det frå tid til annan har kome friskt blod frå Novaja Semlja. Nærare eit svar på spørsmålet om opphavet til svalbardreinen kjem ein ikkje i dette programmet.
Foto: Anders Mossing
Nyare forsking
Det interessante med dette perspektivet er sjølvsagt kva forskarane i nyare tid har funne ut om opphavet til svalbardreinen. Moderne genforsking har kome fram til at teorien frå 1980-talet truleg må forkastast, og at ein no, meir i tråd med det som Kristiansen hevda i 1961, hellar mot at svalbardreinen er meir i slekt med reinen i Sibir og nordvestre delar av Russland, den same som vår rein. Ei kjelde som tidleg publiserte eit slikt standpunkt, var bladet Villreinen i 2003. Her blir det referert til naturvernrådgjevaren hjå Sysselmannen: “Nyere undersøkelser har vist at den (svalbardreinen) er mest i slekt med rein fra Novaja Semlja.”
Slik kan teoriar bylgje fram og tilbake, samtidig som at erfaringane frå jegerar og fangstfolk langt tilbake i tid må takast på alvor. Dette er eit godt døme på det.
Foto: Kjell Bitustøyl
Åshild Ønvik Pedersen
Innanfor vitskapen er ein kjent for å vera varsam med for bastante konklusjonar. Og tida er kanskje mogen for andre typar perspektiv. Ei av dei fremste ekspertane på svalbardrein i dag, Åshild Ønvik Pedersen, utrykkjer seg slik om opphavet til svalbardreinen i sin artikkel i boka “Villreinen Biologi – Historie – Forvaltning” (2016): “Svalbardreinen har sin opprinnelse i et forhistorisk tundralandskap der store deler av tundraen i Eurasia var bundet sammen med Beringia (landområdene mellom Asia og Nordamerika). Under siste istid fantes det trolig en stor reinbestand med kontinuerlig utberedelse i dette landskapet. Det er her svalbardreinen og de andre arktiske underartene på Grønland og i Canada stammer fra. På Svalbard har reinen levd i minst 5000 år uten menneskelig påvirkning og er usedvanlig tam og tilsynelatende lite påvirket av menneskelig ferdsel til fots og med snøscooter. Blant de høyarktiske underartene av reinsdyr er svalbardreinen den mest isolerte og stedbundne av alle.”
I løpet av to hektiske dager, fikk rundt 70 nemndsmedlemmer for de nordligste villreinområdene våre vite mer om villreinens utfordringer og hva som forventes av medlemmene de neste fire årene. Som avslutning på samlinga ble villreinnemndene konstituert.
Villreinnemndene består av folkevalgte politikere; ett medlem fra hver kommune med villreinareal i de aktuelle villreinområdene. Villreinnemndene konstitueres hvert fjerde år – i etterkant av kommunevalget. Villreinnemndene har egne nettsider, hvor relevant informasjon blir publisert.
Villreinnemndene skal arbeide for en langsiktig bærekraftig forvaltning av villreinen og dens leveområder. Oppfølging av arealforvaltning er en viktig oppgave.
Fylkesmannsembetet, Miljødirektoratet og Norsk villreinsenter bistår nemndene på ulike måter. Av praktiske hensyn har de to driftsenhetene ved Norsk villreinsenter hovedansvar for hver sine områder. Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu har hovedansvar for de fire sørligste villreinnemndene, mens Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn har hovedansvar for de fem nordligste; Sogn og Fjordane, Reinheimen-Breheimen, Rondane og Sølnkletten, Snøhetta og Knutshø og Forollhogna.
Fagstoff
I løpet av samlingen ble det gjennomgått mange ulike villreinrelaterte tema. Her følger presentasjonene som ble holdt:
Vel 80 mennesker var samlet til oppstartsmøte for villreinnemndene på Gaustablikk i forrige uke. Foto: Anders Mossing
Mandag og tirsdag i forrige uke møttes en stor forsamling til oppstartsmøte for nye villreinnemnder på Gaustablikk i Tinn kommune. Det ble et tett program fra lunsj til lunsj der de fremmøtte fikk en grundig inføring i nemndenes oppgaver og roller, samt relevante fagforedrag.
Det var Miljødirektoratet og Norsk villreinsenter Sør som arrangerte oppstartsmøtet som gjaldt de fire villreinnemndene sør for Sognefjorden. Tidligere denne uken gjennomførte Miljødirektoratet og Norsk villreinsenter Nord samme type oppstartsmøte på Dombås i Dovre kommune for de fem nemndene nord for Sognefjorden. Vi kommer tilbake med mer fra dette møtet ved en seinere anledning.
Villreinnemndene er offentlige nemnder hvor medlemmer og varamedlemmer er oppnevnt av Miljødirektoratet. Oppnevningen foretas etter forslag fra hver kommune som har villreinareal, om en kvinnelig og en mannlig kandidat innenfor den enkelte nemnds virkeområde. Nemndene er underlagt direktoratets instruksjonsmyndighet, og nemndenes oppgaver er gitt i direktoratets forskrifter.
Fylkesmannsembetet skal gi råd og veiledning til villreinnemndene, og være ansvarlig for villreinnemndenes økonomi og regnskap. Det er oppnevnt en hovedansvarlig fylkesmann for hver villreinnemnd.
Miljødirektoratets Vemund Jaren snakker her om nasjonal politikk for forvaltning av villreinbestander og villreinfjell. Foto: Anders Mossing
Miljødirektoratet og Norsk villreinsenter Sør vil takke alle de fremmøtte for deltakelse på samlingen, og lykke til i det videre arbeid! Fremover vil vi på villrein.no legge ut møtereferater på den enkelte nemnds nettsider.
Norsk villreinsenter har et oppfølgingsansvar for villreinnemndene i det daglige arbeid, både gjennom rådgivning generelt og i enkeltsaker. Vi tilbyr også tilpassede kurs- og opplæringspakker etter behov. Vi oppfordrer også nemndsmedlemmer og sekretærer til å bruke villrein.no aktivt. Her kan man finne svar på ganske mye av det man står overfor.
Stiftelsen Norsk villreinsenter har som hovedformål å fremme bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinbestandene og villreinfjella i Norge. Stiftelsen har to driftsenheter: Norsk villreinsenter Sør på Skinnarbu i Tinn kommune, og Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn i Dovre kommune.
Norsk villreinsenter Nord på Hjerkinn søker med dette etter naturveileder for sommersesongen 2020.
Arbeidsoppgaver: – Naturveiledning ved Besøkssenter villrein sine attraksjoner Fjellportalen og viewpoint SNØHETTA – Naturveiledning for grupper – Enkle drifts- og vedlikeholdsoppgaver
Vi tilbyr: – Varierte arbeidsoppgaver i et trivelig miljø – Opplæring – Husvære
Ønskelige kvalifikasjoner: – God formidlingsevne – Gode språkkunnskaper – Naturfaglig bakgrunn – Evne til å jobbe selvstendig – Førerkort kl. B
Ønska oppstart er 19. juni. Det blir to naturveiledere for sommersesongen 2020. Den ene stillinga varer fram til 16. august, og er besatt. Denne utlysinga gjelder ei stilling som varer fram til 11. oktober. Mer informasjon om oss finner du på nettsida. Her er linker til info om Norsk villreinsenter Nord, Besøkssenter villrein og viewpoint SNØHETTA.
Det lysast no etter sekretariat for villreinnemndene i Vestland fylke. Foto: Anders Mossing
Etter kommunevalet 2019 blir det no vald nye medlemmer til alle dei ni statlege villreinnemndene i Noreg. I samband med dette blir det òg lyst ut etter nye sekretariater. Her kjem informasjon om utlysinga frå det nye fylket Vestland.
Vestland fylke ynskjer å inngå avtale om sekretariatfunksjon og opplyser at tilbod kan fremjast av enkeltmannsføretak eller anna registrert føretak, eller i form av frikjøp av arbeidstid som har anna hovudarbeidsgjevar, til dømes ein kommune.
Sekretariatet vil få ansvar for bestandsforvaltning i høve til naturmangfaldslova og viltlova, vidare arbeid med å med å ta vare på leveområda til villreinen, sett opp mot arealforvaltning, næringsutvikling og anna menneskeleg aktivitet. Samarbeid med offentlege instansar høyrer naturleg med her.
Kvalifikasjonar som er etterspurd, konkurransegrunnlag og krav til tilbydar finn ein i desse dokumenta:
Inntil 10 nye villrein skal bli utstyrt med GPS-senderar i Nordfjella sone 2. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Vinteren 2018 og 2019 blei det sett i gang forvaltningsmerking av bukkar og simler i Nordfjella sone 2 og Raudafjell villreinområde, til saman 13 dyr. No er dette talet nede i 6 og Miljødirektoratet har difor bestemt at i vinter skal inntil 10 nye reinsdyr i desse områda bli utstyrt med GPS-sendarar.
Grunngjevinga for å merke inntil 10 nye villrein i desse områda er at i samband med saneringsplanen for Nordfjella, er det viktig å hindre at reinsdyr frå sone 2 kjem over i sone 1 i det ein kallar brakkleggingsperioden for å bli kvitt skrantesjuken. For sjølv om ein har sett opp “vintergjerde” mellom sone 1 og sone 2, må ein i tillegg ha god overvaking av reinsdyra i sone 2 og Raudafjell. Det seier seg sjølv at store snømengder fører til at dette gjerdet ikkje er tilstrekkeleg, det er difor nødvendig med hyppig tilsyn i heile perioden vinterstid. I periodar med dårleg vêr, når det ikkje er mogleg med tilsyn, vil GPS-merking vera einaste alternativ for å kunne fylgje med på kvar dyra vandrar.
Miljødirektoratet viser til saneringsplanen for Nordfjella sone 1 som seier at i brakkleggingsperioden for Nordfjella sone 1 bør 10-15 bukkar og 6-8 simler frå sone 2 vera utstyrt på GPS-sendarar. Villrein frå sone 2 brukar normalt også areal innafor Raudafjell villreinområde og området mellom Bergensbanen og Riksveg 7. Miljødirektoratet presiserer difor at merking med GPS-sendarar vil vera absolutt nødvendig i alle åra i brakkleggings- og reetableringsfasen. Sjølve merkinga vil gå føre seg frå midten av januar til 1. april.
Bli med på å utvikle Besøkssenter villrein og jobb med verneområdeinformasjon for Dovrefjell og Rondane, alt med base på Hjerkinn! Ps: søknadsfristen nærmer seg.
Vi søker etter en informasjonsmedarbeider i 3-årig engasjement.
Stiftelsen Norsk villreinsenter (NVS) ble opprettet i 2006 og har en nøkkelrolle i arbeidet for å sikre villreinstammene og villreinområdene i Norge. Villreinen er en viktig del av vår natur- og kulturarv, og Norge har et særskilt ansvar for å sikre framtida for Europas siste villreinstammer og deres leveområder. Stiftelsen Norsk Villreinsenter har to driftsenheter, en på Skinnarbu (NVS Sør) og en på Hjerkinn (NVS Nord).
Foto: NINA, autokamera
Dovrefjell og Rondane-Dovre nasjonalparkstyrer forvalter de store verneområdene i henholdsvis Rondane- og Dovrefjellområdet. Verneområdene utgjør deler av et større leveområde for villreinen som er viktige å ivareta, samtidig som områdene er attraktive besøksmål. Formidling av områdenes naturverdier- og opplevelser til den besøkende er en viktig oppgave for nasjonalparkstyrene, og skjer via nettsider, sosiale medier og ute i verneområdene i form av ulike informasjonspunkter.
Norsk Villreinsenter på Hjerkinn ligger midt i smørøyet av de store verneområdene og dermed leveområdene for villrein. Senteret er et av de største forvaltningsknutepunktene i landet, og huser daglig leder, fagkonsulent og 2 naturveiledere som alle jobber for Norsk Villreinsenter, 2 nasjonalparkforvaltere for Dovrefjell, 2 nasjonalparkforvaltere for Rondane-Dovre, 2 naturoppsyn fra Statens naturoppsyn, daglig leder ved pilegrimssenter Dovrefjell, Dovre fjellstyre og en medarbeider fra Statens vegvesen som leder samarbeidsprosjektet Kongevegen over Dovrefjell.
Om stillinga:
Stillinga er delt som følger:
Halvparten av tiden skal brukes til å utvikle og løfte fram Norsk Villreinsenters publikumsdel, Besøkssenter villrein. Besøkssenteret består i dag av viewpoint SNØHETTA (etablert i 2011) og Fjellportalen med tilhørende uteområde (under utvikling). I prosjektperioden vil det spesielt være fokus på arbeid med innholdet i Fjellportalen og uteområdet. Det skal også lages nye publikumsbrosjyrer og drives digital markedsføring på sosiale medier. I stillinga inngår også revidering av publikumsvennlige nettsider og å skrive saker for vår nettside www.villrein.no. Ved behov, kan det også være aktuelt å jobbe med pågående verdiskapingsprogrammer.
Den andre halvparten av tiden skal brukes til informasjonsarbeid for nasjonalparkstyrene på forvaltningsknutepunktet. Rondane-Dovre nasjonalparkstyre og Dovrefjell nasjonalparkstyre startet i 2018 opp et prosjekt der hovedmålet var å beskrive og etablere en ny informasjonsstruktur for verneområdene hvor nasjonalparkstyrene er forvaltningsmyndighet. Det har vært ansatt en prosjektleder i dette prosjektet i 1 år og prosjektet er kommet et godt stykke på vei, men er nå noe omorganisert. Denne delen av stillingen er et tjenestesalg fra Norsk Villreinsenter til nasjonalparkstyrene hvor jobben består i å fullføre det allerede påbegynte informasjonsprosjektet. Prosjektet består i hovedsak av:
Fullføre arbeidet med å etablere en struktur for nasjonalparkstyrenes informasjonsarbeid på alle plattformer.
Å være med å bygge opp og ha hovedansvar for innholdet på nye besøksretta hjemmesider.
Etablere nasjonalparkinformasjon på utvalgte steder.
Bidra til å styrke formidling av verneområdene på nett, i media og i brosjyrer.
Etablere en fast arena for dialog med reiselivet i og rundt verneområdene.
Arbeidet vil være knyttet opp mot nasjonalparkstyrenes arbeid med besøksstrategier.
Vi søker deg som:
Kan informasjonsarbeid og er kreativ i formidlingsarbeidet.
Har god digital forståelse, behersker relevant programvare og raskt kan sette deg inn i nye tekniske løsninger.
Har interesse for villrein, natur- og verneområder.
Kan bruke foto og video i formidlingsarbeidet.
Har prosjekterfaring.
Har gode samarbeidsevner og kan jobbe godt både selvstendig og i team.
Har formell kompetanse innen informasjonsarbeid. Det er også ønskelig, men ikke et krav til formell kompetanse innen biologi/naturforvaltning og /eller kulturminner/kulturminneforvaltning.
Skriver og snakker godt norsk og engelsk, og behersker gjerne andre språk.
Har førerkort og ønsker å jobbe fra Hjerkinn.
Vi tilbyr:
Spennende og utfordrende arbeidsoppgaver.
Kreativt, faglig sterkt og trivelig arbeidsmiljø.
Nært samarbeid med den lokale forvaltningen av verneområdene.
Høy grad av selvstendighet i utførelse av arbeidsoppgaver.
Lønn etter avtale og god pensjonsordning.
Kontorplass på Norsk Villreinsenter på Hjerkinn.
Prosjektets varighet: 3 år fra oppstartsdato.
Ønska oppstart: snarest mulig.
Søknadsfrist: 28. januar 2020.
Kontakt daglig leder Raymond Sørensen ved spørsmål: 91 62 37 15.
