Som eit tiltak for å stimulere til meir effektiv jakt på Hardangervidda i haust, har Miljødirektoratet oppretta ei tilskotsordning for transport av reinslakt på Vidda.
Det er no mogleg å søkje om refusjon for utgifter i samband med transport med sjøfly eller helikopter i samband med jakta på Hardangervidda. Ein kan få refundert 80 % av kostnadane til utflyging av slakt, maksimalt 5000 kr pr. tur. Dette nye tilbodet, som gjeld i perioden 10. august til 10. oktober, omfattar både villrein, elg og hjort som er felt i Hardangervidda Villreinområde. Bakgrunnen for ordninga er at det er funne skrantesjuke på Hardangervidda og at ein ynskjer å auke uttaket av villrein, fyrst og fremst, men òg anna hjortevilt som elg og hjort.
For Nordfjella gjeld det ei anna ordning, der er det Statens naturoppsyn som administrerer utflyginga.
Les meir om ordninga på Hardangervidda og kva krav som blir stilt:
Reinsdyret har sett spor etter seg på så mange slags måtar, blant anna innafor botanikken. Reinrose og reinrosehei er velkjente omgrep i floraen vår, men kanskje er det ikkje så mange som veit at der finst fleire planter med namn etter rein. Kvifor dei har namn etter reinsdyret kan vera vanskeleg å finne ut, men einskilde har dette namnet av di reinen er ekstra glad i å beite på denne planta.
Reinrose
Den som har vore så heldig å støytt på teppe av reinsrose i den finaste bløminga, gjerne i eit område ein kallar reinrosehei, har hatt ei vakker oppleving. Reinrosa (Dryas octopetala) breier seg ofte utover store matter og er ein sterk indikator på gode vekstforhold i fjellet. Du finn den kvite blomen i lag med mange andre kravstore og næringsrike artar, t.d. fjellsmelle, mjeltartar, blå veronika og gule murer. På tørre snøfrie rabbar gjerne på laus skifer kan planta dominere, me kallar det reinrosehei. Reinrosa blømer rett etter snøsmeltinga og veks sakte, men planta kan bli svært gamal. Det latinske namnet dryas betyr eik, fordi reinrosdeblada liknar på eikeblad. Ein kallar gjerne reinrosa ei pionerplante, etter som ho var av dei fyrste plantene som innvandra til Noreg etter siste istid. Reinrosa gjeng høgt til fjells, 1850 moh i Jotunheimen.
Issoleie = reinblom
Issoleia (Ranuclus glacialis) er av dei mest hardføre plantene me har i den norske fjellheimen, på Galdhøpiggen er blomen funne så høgt som 2370 moh. Jegerar, reinsgjetarar og andre fjellfolk har merka seg denne planta og har visst at reinen gjerne bit av toppen av planta, reinen likar godt blomane. Og reinsgjetarar er blant dei som kallar planta for reinblom. Dette er elles eit namn issoleia har i mange område, blant andre Dovre, Vang og Rennebu. Andre variantar er reinsblomme (Lesja) og renssoløy, dette siste namnet er etter ein reinskyttar og fjellmann i Oppdal, Johannes Sivertsen Ishol.
Issoleia er saftfull, snau og har som oftast mange blomar. Blomane snur seg etter sola og konsentrerer varmen i midten av blomen. Du finn ofte planta i snøleie, fuktig grus og oppfrysingsmark.
Issoleie eller reinblom Foto: Kjell Bitustøyl
Setermjelt – ein nær slektning av reinmjelt, blomane er nokså like, men reinmjelten har spissere blad. Foto: Kjell Bitustøyl
Andre planter med reinnamn
Me har vore innom dei to mest kjende plantene, men der finst endå fleire med rein i namnet. Reinmjelt (Oxytropis lapponia)er ei blomsterplante som liknar på ein meir vanleg blom – setermjelt, men planta er mindre og har meir spisse blad enn setermjelten. Også reinmjelten er å finne på kalkrik grunn, reinrosehei. Dei blåfiolette blomane er typiske for erteblomfamilien, med det ein kallar fane, venger og kjøl. Blomane sit saman i eit hovud. På Hardangervidda kan ein finne reinmjelten opp i 1550 moh.
Floraene opererer elles med to andre meir «anonyme» planter med reinnamn: Reinstorr (Carex arctogena) som er ein variant av hovudstorr. Denne storren veks på rabb og hei i fjellet, mest på baserik grunn, meir sjeldan i sørlegare fjellstrøk enn i Nord-Noreg. Planta er funne opp i 1720 moh i Jotunheimen. Ei anna plante er reinfrytle (Luzula wahlenbergli), dette er ei fjellplante som høyrer til i sivfamilien. Denne planta er å finne på fuktige stadar, snøleie, mest vanleg i Nord-Noreg.
Kjelder: Gjærevoll/Jørgensen: Fjellflora (1996), Lid og Lid:Norsk Flora (2017), Kristoffersen: Det blomstrende fjellet(2007) og Høeg: Planter og tradisjon (1975)
Simle og kalv frå Fram Reinlag, Jotunheimen. Foto: Kjell Bitustøyl
Få kjenner så godt til livet som villreinkalv i fjellheimen som reinsdyrforskar Olav Strand. Han har drive forsking på villrein i ein mannsalder og trivst ekstra godt ute i felt. Dette har han formidla på ulikt vis, blant anna i boka «Midt i flokken» (2015) og i eit eige kapittel i «Villreinen – fjellets nomade» ( 2016), «Kunsten å være villreinkalv». Skal ein lesa om reinkalvane frå dei er født til dei er vaksne, er det mykje å hente i det Strand har skrive. Det fylgjande er henta frå desse skriveria.
Historiene om reinskalvane handlar ofte om at dei født under tøffe forhold. Det kan vera kaldt og vinterleg i mai, og for ein nyfødt og blaut reinkalv handlar det om å bli fort tørr. Men genetikken er viktig, ei stor simle gjev ein stor og feit kalv. Varme dagar og feitt på kroppen er avgjerande for å få ein god start på livet. Undersøkingar viser at ei svak mor ikkje berre fører til ein liten kalv, men slike små kalvar greier ikkje å kompensere for ein dårleg start og blir små og relativt svake gjennom heile livet.
Villrein: Simler og kalvar. Det er tid for mjølk. Foto: Olav Strand
Ein nyfødt kalv har lange bein, altfor lange bein, likevel er dei kjapt oppe på beina, gjerne etter berre ein time etter fødselen. Så skal det til mjølk, feit reinmjølk, og så er det soving, gjerne i ein dunge saman med andre kalvar, men alltid i nærleiken av mor. Etter om lag fjorten dagar har kalven fått orden på beina, og kalvane oppdagar då gleda over å få orden på beina. Då er det tid for leik og fart på rabbane: «Kalven prøver å stoppe der, men tempoet er høyt, og fire bein går i kast. Det er ikke noe å si på farten, men bremseevna er ikke på topp ennnå.»
Reinsdyret er bygd for å røre seg, og det å flytte seg, vera i rørsle, er reinens beste forsvar mot fare. Det same gjeld for det å finne riktig og nok mat gjennom året. Etter nokre veker er rollene bytta om, no er det simla som må springe etter spreke, litt ustyrlege kalvar. Nokre dagar tidlegare var det simlene som måtte lokke og vente på kalvar som streva med å halde fylgje. Dette er ei viktig tid for kalvane, det handlar om kroppsleg utvikling, motorikk og det å lære å høyre til i ein flokk.
Foto: NINA
Sommarstid fører ofte varmen til at reinflokkane trykkjer seg saman på kjølande snøfenner om dagen på grunn av insektplaga. Men om kvelden når varmen har gjeve seg, trekkjer flokken ned mot dei beste beiteplassane, og då får kalvane høve til å strekke på beina og kanskje blir det kalvedans!
Utover sommaren byrjar kalvane etterkvart å supplere morsmjølka med anna føde, dei lærer seg å beite, men er det ei simle som er i god kondisjon, held dei fram med å die heilt fram til brunsten. Men kalvane skal òg lære å leva i flokk, for reinen er eit svært sosialt dyr, og det høyer med å lære seg eit vidt spekter med sosiale signal.
Til slutt ei historie frå Setesdal, ein situasjon Olav Strand og ein til var augnevitne til:
«De (ravnene) har funnet ei død simle. Hun ligger under et lite stup på mellom ti og femten meter. Det er slett ikke rare juvet mot de som ligger lenger ut i dalen, men likevel mer enn høyt nok . Hun har glidd oppe på kanten og tumla utfor. På toppen står kalven igjen. Han skriker på mora mens han saumfarer stupkanten. Etter noen minutter med iherdig lokking og leting gir han seg i vei oppover lia. Han finner andre reinsdyr, men søker videre når han oppdager at mora ikke er blant dem. Gang på gang kommer han ned til stupkanten igjen. Antagelig kjenner han lukten fra sine egne spor og følger dem.»
Men forfattaren trur kalven har små sjansar til å overleva, ein reinkalv er ikkje i stand til å klare seg åleine før han er ca. eit halvt år, så kanskje vil han bukke under i løpet av nokre få dagar. Naturen er brutal på denne måten, og fjellet og miljøet plukkar systematisk vekk dei svakaste dyra, slik blir reinen ein art som meistrar det arktiske landskapet, skriv Strand. Dei fylgjer kalven enno ei heil stund, og i det dei forlet området leitar kalven stadig ettermora – opp i lia og tilbake ned til stupkanten.
Aursjødammen sett fra nordvest. Foto: Are Endal Rognes, Norsk villreinsenter
Det ble i statsråd onsdag 23. juni fastsatt reviderte konsesjonsvilkår for Aurareguleringen og reguleringen av Hemsilvassdraget. Det skal opprettes et fond på 10 mill. kroner til undersøkelser og tiltak for villreinbestanden i Snøhetta og tilsvarende fond på 2 mill. kroner for undersøkelser og tiltak for villreinbestanden i Nordfjella.
Departementet skriver blant annet følgende i sin nyhetssak om Auravassdraget:
Auravassdraget ligger i Molde, Sunndal og Lesja kommuner og er regulert til kraftproduksjon. Hovedformålet med revisjonen er å bedre miljøtilstanden i vassdraget. Etableringen av Aursjømagasinet har medført at trekkrutene for villrein har blitt oversvømt og tilgangen til viktige beiteområder er redusert. Det er en klar sammenheng mellom vassdragsreguleringen og påvirkningen på villreinen i området. Det opprettes derfor et villreinfond på 10 mill. kroner som kan brukes på undersøkelser og tiltak av hensyn til villreinbestanden i Snøhetta. Fondet skal forvaltes i samarbeid mellom kommunene, NVE, miljømyndighetene og Statkraft.
I sin nyhetssak om Hemsilavassdraget skriver departementet blant annet følgende:
Hemsilvassdraget ligger i Hemsedal, Ål og Gol kommuner og er regulert til kraftproduksjon. Hovedformålet med revisjonen er å bedre miljøtilstanden. Etableringen av Gyrinos-Flævatn-magasinet har medført at trekkrutene for villrein har blitt oversvømt, og tilgangen til viktige beiteområder er redusert. Det er en klar sammenheng mellom vassdragsreguleringen og påvirkningen på villreinen i Nordfjella. Det opprettes derfor et villreinfond på 2 mill. kroner som kan brukes på undersøkelser og tiltak av hensyn til villreinbestanden. Fondet skal forvaltes i samarbeid mellom kommunene, NVE, miljømyndighetene og regulanten.
Nyhetssakene om disse revisjonene på regjeringen.no finner du her:
Stillinga som sekretær for Villreinnemnda for Hardangerviddaområdet og Villreinnemnda for Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Norefjell-Reinsjøfjell er ledig, søknadsfrist er 1. august. Stillinga er på 100% og det er klima- og miljøvernavdelinga hjå Statsforvaltaren i Oslo og Viken som lyser ut stillinga, utlysinga skjer i samarbeid med Statsforvaltaren i Vestfold og Telemark som har ansvaret for Villreinnemnda i Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Norefjell-Reinsjøfjell.
Klima- og miljøvernavdelingane har ansvar for å fylgje opp at nasjonal klima- og miljøpolitikkblir blir sett ut i livet i fylka, ha oversikt over miljøtilstanden i fylket og bidra til at denne utviklar seg i ei klima- og miljøvenleg retning.
Den aktuelle stillinga er plassert i seksjon naturforvaltning – skog og fjell, og arbeidsstad er i utgangspunktet Norsk Villreinsenter Skinnarbu i Tinn kommune, eventuelt i kombinasjon med Statsforvaltarens kontor enten i Drammen eller i Tønsberg.
Villreinnemndene skal arbeide for ei langsiktig berekraftig forvaltning av villreinen og leveområda. Dei viktigaste arbeidsoppgåvene er å ha ansvaret for sekretariatsjobben for dei to villreinnemndene og sikre god kontakt med aktørar innan villrein- og arealforvaltning.
Ønskjer du nærare opplysningar om stillinga, ta kontakt med seksjonssjef Ellen Lien, tlf 22 00 36 62 / 984 05 669 eller seniorrådgjevar Even Knutsen tlf: 32 26 68 17
Søknad skal sendast via elektronisk søknadsskjema.
Frå turistløypa mellom Sandhaug og Tinnhølen Foto: Kjell Bitustøyl
Så er han her, NINA 1903 – den sterkt etterlengta ferdselsrapporten for Hardangervidda der framlegg til tiltak er med. Det er ein grundig rapport på rundt 100 sider. Seniorforskar Vegar Gundersen ved NINA er den som har hatt hovudansvaret for arbeidet med rapporten. Håpet er at rapporten skal kunne bidra til å betre villreinens levekår. Bakgrunnsdata for denne rapporten byggjer blant anna på GPS-merkeprosjektet på Hardangervidda tilbake til 2001, dette brukarfinansierte prosjektet har vore ein del av ferdselsprosjektet. Samtidig har det vore gjennomført svært mykje feltarbeid der ein har samla inn opplysningar om ferdsel av ulikt slag, både i randsonene og inne i kjerneområdet på Vidda.
Seniorforskar i NINA Vegar Gundersen Foto: Kjell Bitustøyl
Arbeidet med den endelege rapporten som no ligg føre, har teke tid og NINA-rapporten er den fjerde i rekkja som omhandlar ferdselsanalyser knytt villreinen på Hardangervidda. Datamengda har vore stor. Og naturleg nok har arbeidet bydd på utfordringar, særleg gjeld dette det heile rapporten munnar ut i: tilrådingar og tiltak. Her må rapporten sjåast i samanheng med andre prosessar som er i gang, til dømes regional plan. Når no rapporten med tilrådingar og tiltak er ferdig, vil likevel eit nytt verktøy for å kunne forvalte villreinstamma på Hardangervidda på ein god måte vera tilgjengeleg.
Mangla kunnskap
Kort oppsummert er bakgrunnen for denne rapporten at forvaltninga av den største villreinstamma i landet mangla tilstrekkeleg kunnskap om konsekvensane av den aukande menneskelege bruken av Vidda. På nasjonalt nivå har ein sett at turismen har blomstra opp som ei viktig næring i distrikta. Dette har ført til at ein både skal leggje til rette for å gje brukarane gode naturopplevingar samtidig som ein skal handtere den menneskelege bruken sett opp mot det som er eit akseptabelt nivå for å ta vare på villreinen og andre verneverdiar.
«Arealunnvikelse»
Resultata og analysane av det innsamla materialet viser at dagsturtrafikken er det som har auka mest (sjå oppslag om den førre rapporten), dette ikkje minst på grunn av den «tunge» utbygginga av infrastruktur i randsonene, til dømes hyttefelt med tilhøyrande vegar, merka stigar osv. Resultatet er at beiteområde har skrumpa inn og trekkmoglegheiter har blitt redusert. Denne utbygginga saman med tidlegare arealtap som vasskraftutbygging, vegar o.l. har «pressa» villreinen meir inn i kjerneområda. Analysane viser at det er den samla effekten av desse inngrepa i randsona som fører til det ein kallar «arealunnvikelse».
Villreinen i kjerneområda
Modellar er utarbeidd for å finne fram til dei beste leveområda for villreinen i dei sentrale delane av Hardangervidda. Dette er område som har ein infrastruktur med spreidde hytter og buer, turisthytter, både private og DNT-hytter, bruer, merka stigar og stikka løyper. Modellane viser at merka stigar og turisthytter er negative bidrag med tanke på kvaliteten på leveområda til villreinen i kjerneområda. Dette kjem fram i analysane av bruken av stigar i høve til reinsdyras evne til krysse desse stigane når trafikken blir for stor, ein stig med meir enn 25-30 personar per dag har vist seg å vera ein barriere slik at reinen ofte let vera å krysse.
Det hastar med å gjennomføre nokre store endringar
Rapporten gjev detaljert kunnskap om korleis forvaltninga kan jobbe vidare med å betre situasjonen for villreinbestanden: «Tiltakene må rette seg mot å begrense den menneskelige aktiviteten i de mest kritiske områdene. Rapporten gir forslag til endringer i infrastruktur av merka stier og turisthytter sentralt på vidda.» Det er særleg tilgangen til dei gode beita i vest dette handlar om. Ein har òg i eit framtidsperspektiv tatt høgde for at den menneskelege bruken av Vidda kan auke ytterlegare, og at ein difor må vera fleksibel i høve til både auka bruk og nye former for bruk. Konklusjonen er difor at det hastar med å gjennomføre nokre store endringar i infrastruktur for friluftsliv og turisme på Hardangervidda.
Å gje villreinen lettare tilgang til dei gode sommerbeita på Vest-Vidda er eit uttalt mål. Dette kan få konsekvensar for kvar stigane skal gå. Foto. Kjell Bitustøyl
Vintertrafikken
Når det gjeld trafikken vinterstid, kjem det fram at ein ikkje har greidd å påvise klare effektar av ferdsel vinterstid i dei sentrale delane av Vidda. Ein grunn til dette er at ein ikkje har nok data til å konkludere bastant. Men i randsonene er det annleis, her er påvist vesentleg påverknad på reinsdyras rørslemønster på grunn av maskinpreparerte løyper og folks bruk av områda i det ein kallar dagstursona. Tiltak kan difor dreie seg om å unngå at løypene går lenger inn i fjellet, omlegging av kvistaløyper som t.d. den mellom Litlos og Haukeliseter, kan vera eitt tiltak. Eit anna tiltak kan vera å føre eit strengt regime for stopp og parkering langs Rv7 og E134. Rapporten konkluderer òg med at ein bør vidareføre vinterstengde vegar som t.d. vegen over Imingfjell.
Det manglar framleis data for å kunne konkludere klarare kva vintertrafikken på Vidda kan ha å seie for villreinen. Foto: Kjell Bitustøyl
Sommartrafikken – størst negative konsekvensar
Det er likevel sommartrafikken som i denne rapporten blir trekt fram som det største trugsmålet mot villreinen, og at det difor er her det er mest å hente gjennom nye tiltak. Ein viser elles til at desse problemstillingane og tiltaka ikkje berre gjeld for Hardangervidda, men lett kan brukast i andre villreinområde.
Rapporten tek for seg område etter område og tilrådingane og tiltaka er mange. Det er her ikkje rom for å gå for detaljert til verks, men eit gjennomgåande tema er at ein må legge til rette for meir kanalisering av ferdsla, gjerne knytt til attraksjonar og rundturar i nærleiken av trafikkerte vegar og einskilde turisthytter ved veg. Fjerning av stigar kan vera aktuelt i dei tilfella desse kan opne opp for betring av villreintrekket.
Dei mest drastiske tiltaka i rapporten er knytt til dei sentrale DNT-hyttene og DNT-rutene på sentralvidda. Her er det framlegg om å vurdere både omplassering av hytter med eventuelle nybygg og omlegging av stigar. Ein anna tiltak kan vera å styre trafikken gjennom strengare bruk av opningstider. Men også i område meir i utkantane av Vidda kan det bli aktuelt med tiltak, omlegging eller nedlegging av stigar, stenging av vegar mm. Eit tiltak er òg å overvåke trafikken på utvalde merka stigar med faste teljarar.
Ein av dei sentrale turiststigane rapporten forslår å begrense trafikken på er stigen mellom Sandhaug og Litlos. Foto: Kjell Bitustøyl
Andre tiltak
I høve til motorisert ferdsel kjem òg rapporten med einskilde tiltak, som å avgrense dispensasjonar og ha strengare krav om dokumentasjon gjennom lokalisasjondata frå mobiltelefon. Og i høve til jakt er det ynskjeleg at friviljuge jaktsoner med forbod mot jakt blir vidareført. Når det gjeld byggjeaktivitet, ynskjer ein òg å avgrense denne, dette utifrå at oppgradering ofte fører til meir bruk og med det ein auke i den samla belastninga i området. Den uorganiserte ferdsla med telting, padling, bruk av el-sykkel o.l. byr på ei utfordring. Her kjem ikkje rapporten med konkrete tiltak, men drøftar ulike senario, og forbod/restriksjonar blir trekt fram som det einaste verkemiddlet som gjev effekt. Men her støyter ein fort i mot den etablerte allemannsretten i Noreg.
DNT kan måtta leggje om på innarbeidde turstigar. Foto: Kjell Bitustøyl
Oppsummering
I oppsummeringa legg ein i rapporten vekt på at for å få eit berekraftig og langsiktig vern av Noregs største villreinbestand, er dei viktigaste verkemidla eller tiltaka knytt til å avgrense ferdsel i villreinens kjerneområde sommarstid. Landskapet må restaurerast ved å fjerne og omplassere infrastruktur i konfliktområda for villrein: «Rapporten har identifisert tiltakene med størst positiv effekt på villreinbestanden til å omfatte merka stier og turisthytter i fem viktige trekkpassasjer i områdene rundt Litlos, Mogen, Mårbu, Lågaros og Hellevassbu. Rapporten peker på at det må radikale endringer og begrensninger i tilgang til merka stier og turisthytter i disse fem områdene.»
Eitt av fokusområda på Hardangervidda er Haukeliseter-Hellevassbu-Litlos. Dette er frå området mellom Haukeliseter og Hellevassbu, til høgre litt opp for vassdraget ligg Simletind, grensenut mellom Vinje og Ullensvang. Vassdraget me ser er Bora innover dalen retning Hellevassbu. Foto: Kjell Bitustøyl
Arbeidet med kvalitetsnorm for villrein, med delnorm 3, er no godt i gang. I denne artikkelen skal det handle mest om Hardangervidda, eitt av dei 10 nasjonale villreinområda som skal klassifiserast fyrst. Delnorm 3 handlar om villreinens leveområde og menneskeleg påverknad. Bakgrunn for dette kvalitetsnormarbeidet finn du her: www.villrein.no/aktuelt/kvalitetsnormen-hva-gjor-vi?rq=kvalitetsnor
Norsk Villreinsenter har fått i oppdrag å skaffe fram og levere kunnskap om leveområda og den menneskelege påverknaden på villreinen i dei 10 nasjonale villreinområda me har. I villreinområda er peika på ulike fokusområde, det vil seie område som er spesielt utsett for nettopp påverknad frå menneskeleg åtferd og aktivitet. Desse saman med reinens ulike funksjonsområde gjennom året (sommar- og haustbeite, vinterbeite, kalvings- og oppvekstområde, samt viktige trekkpassasjar) skal kartfestast og skildrast ut frå grad av påverknad og med det reinens bruk eller eventuelt redusert bruk.
Dette arbeidet er i godt gjenge og viktigaste aktiviteten så langt har vore å gjennomføre møte for arbeidsgrupper der lokale ressurspersonar får koma fram med viktig kunnskap. Formidlinga av dette arbeidet går via eigne kartforteljingar. Kvart område får si eiga kartforteljing, denne forteljinga har med kva avgrensingar ein lyt ha med tanke på problemstillingar. Konkret handlar kartforteljinga mest om kva område/areal reinen vik unna, eller unngår å trekke gjennom, men òg kva denne «unnvikelsen» fører til av påverknad på andre område, område som i varierande grad har blitt mindre tilgjengeleg for reinen delar av eller heile året. Alt dette som ein konsekvens av menneskeleg påverknad i form av infrastruktur, ferdsel osv.
I sjølve karta som er digitale, kan ein klikke og zoome seg inn for å sjå nærare på detaljane. Fargane raud, gul og grøn er symbol som signaliserer stoda i kvart avgrensa mindre område i høve til i kor stor grad reinsdyra vik unna eller unngår dette området, sjølvsagt variabelt i høve til kva årstid det er snakk om.
Kunnskapen som kjem fram frå dei ulike arbeidsgruppene skal i neste omgang leggjast fram for ei ekspertgruppe som skal gjera den endelege klassifiseringa for kvart villreinområde. Planen er at dette arbeidet skal setjast i gang hausten 2021.
Hardangervidda
Arbeidsgruppene rundt Hardangervidda fordelar seg på desse fokusområda:
1. Rv7 og områda mellom RV7 og Bergensbanen.
2. Haukelifjell/Haukeliseter-Hellevassbu-Litlos
3. Imingfjell, Stegaros og Graveide
4. Tinnhølen og Hjølmoberget
5. Trolltunga
6. Songa, Falkeriset og Bitdalsområdet
7. Husedalen og Dronningstien
8. Nordvest-vidda og Mogen-Gjuvsjåen-Lågaros.
Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
Viktigaste arbeidet ein no driv på med er å finpusse kartgrunnlaget, og så skal det gjevast ytterlegare skildringar av kvart einskild fokusområde i kartforteljingane. Stikkord her er å få med sommar- og haustbeite, kalvingsområde og område for oppvekst, samt vinterbeite og sentrale trekkpassasjar.
Norsk Villreinsenter tek gjerne i mot innspel slik at kartgrunnlaget skal bli så godt som mogleg. Dette gjeld både dei som alt har delteke i gruppemøta og andre som kan ha innspel. Alt vil bli lagt inn i kunnskapsgrunnlaget som ekspertgruppa skal bruke i klassifiseringa. NVS vil takke for bidraga så langt og ber om at innspel knytt til Hardangervidda blir sendt til lena.romtveit@villrein.no, helst innan utgangen av juli 2021.
Eit forskingsprosjekt som har sett på korleis vêr og temperatur verkar inn på kalvevekter og dødstal blant reinkalvar, er nyleg publisert i ein fagartikkel i «International Journal for Parasitology and Wildlife» (2021). Konklusjonen er bygt på undersøkingar frå berre to sesongar, likevel er resultata verdt å merke seg. Resultatet er ikkje overraskande med tanke på tidlegare kjent kunnskap (Sjå link) Ein varm sommar kan føre til høge belastningar og med det avmagring og dødsfall blant kalvane.
Litt om hudbrems og svelgbrems
Det finst to artar av reinbrems, hudbrems og svelgbrems. Båe desse er det ein kallar tovenger med eittårig livssyklus. Larvene lever som parasittar på rein, og det er berre ei kort tid rundt månadsskiftet juni-juli at reinen er fri for larver. Hudbremslarvene forlet reinen for det meste i mai og juni, så grev dei seg ned i bakken, og etter nokre veker klekker dei vaksne flugene, til vanleg i byrjinga av juli. Og like etter at flugene har kome ut av puppene, kan dei pare seg. Men denne aktiviteten har samanheng med korleis vêret er. Etter paring er det berre hoflugene som er i live og det er dei som flyg og oppsøkjer reinen, så blir egga lagt i tynne sommarhår hjå reinen i løpet av juli og august. Etter at egga har blitt til larver, hamnar desse under huda på bakre del av ryggen. Talet på larver pr. dyr er ofte større hjå kalvar enn hjå vaksen rein.
Svelgbremslarvenehar same vert, reinen, og desse larvene droppar ut av reinen omtrent på same tid som hudbremsen. Felles er òg tidspunktet når dei angrip reinen. Ingen av desse bremsflugene tar til seg næring, dei lever av opplagsnæringa som dei har tatt til seg på larvestadiet. Men det er ulikt når det gjeld egglegging, hjå svelgbremsen utviklar egga seg i hoflugas kropp, så blir dei nyklekte larvene sprøyta på nasen og munnen til reinen, der hamnar dei i nasen og i biholene. Utpå vinteren startar veksten for alvor samtidig som dei rører seg bakover og fester seg med krokar i svelget. Frå slutten av april til ut juni blir larvene hosta ut av reinen. (kjelde: Åsbakk og Nilssen: Reinens hudbrems og svelgbrems: biologi, betydning, og om bekjempelsestiltak, artikkel).
Varm og kald sommar
Det omtalte forskingsprosjektet, der blant andre veterinær Kjell Handeland er med, undersøkte moglege negative konsekvensar knytt opp mot effekten av desse parasittane vinterstid hjå villreinkalvar. Kalvar født i 2014 og 2015 var med i undersøkingane, det eine kalvekullet (2014) var født då det var ein varm sommar, det andre (2015) var født då det var ein kald sommar. Kroppstilstanden om hausten blei vurdert som slaktevekt, medan kroppstilstanden om våren blei vurdert som slaktevekt, men supplert med ei evaluering av feittreserver på forskjellige kroppsdelar. Undersøkingane inkluderte òg funn av hjernemark.
Konklusjonen var at ein fann langt fleire svelgbrems, hudbrems og hjernemark i 2014-generasjonen enn i 2015-generasjonen. Mellom haust og vår gjekk gjennomsnittleg slaktevekt ned for 2014-generasjonen, medan vekta auka for 2015-generasjonen. Det var altså merkbar samanheng mellom høg parasittbelastning og sjansane for avmagring. Funna viser med det at i varme somrar kan høg belastning med både hudbrems og svelgbrems, pluss hjernemark, føre til avmagring og moglege dødsfall blant kalvane.
Foto fra tidleg i mai, Hardangervidda. Me ser at fleire av desse reinsdyra har hudbrems, særleg bak på ryggpartiet. Foto: Kjell Bitustøyl
Kjell Handeland har òg skrive om sjukdomar og parasittar hjå villrein i boka «Villreinen – Fjellets nomade». Han legg vekt på at av alle insekt som plagar reinen sommarstid, er det ingen som reinen fryktar meir enn bremseflugene. Dette at bremseflugene nyttar reinsdyret for larveutviklinga si, har negativ effekt på dyras kondisjon og helsetilstand. Larvene som blir utvikla utover vinteren og våren, krev energi og protein for å vekse, og dei hentar dette frå reinen i ei tid med vanskelege beiteforhold og mangel på næringsrik føde, skriv han.
Eit opprør mot det fleire kallar ukontrollert hyttebygging har vakse fram i Vinje kommune. Med 5500 hytter er kommunen den fjerde største hyttekommunen i landet. Opprørarane meiner ei grense er nådd. «Det er nok hytter no!» seier dei. I fylgje initiativtakarane går hyttebygginga utover jakt, villrein og sauehald.
Fra Vierliområdet mot Falkeriset og Hardangervidda villreinområde. Foto: Kjell Bitustøyl
Konkret er det no 600 nye hytter i Rauland striden dreiar seg rundt. Av argumenta som aksjonen «Nok hytter på Rauland (Vinje) no!» brukar, finn me at hyttebygginga i Vinje har påverka villreinen både i randsona til Hardangervidda villreinområde og i Brattefjell-Vindeggen villreinområde. Med endå fleire hytter vil villreinen bli pressa ytterlegare innover, altså miste beiteområde, blir det sagt. Konkret nemner dei at eit tidlegare villreinområde, Svinefjell, som er ein del av Brattefjell-Vindeggen landskapsvernområde, på grunn av auka trafikk ikkje lenger er i bruk som beiteområde for reinsdyra. Siste gong det blei skote reinsdyr her var i 2007. Ei liknande utvikling er på gang i andre randsoner av dette villreinområdet i fylgje hytteopprørarane, og endå fleire hytter vil forsterke denne utviklinga.
Det har vore merksemd i både TV, radio og aviser om denne aksjonen, og interessa frå andre fjellbygder med liknande utfordringar er på gang, det stadfester Norsk Hytteforbund i fylgje NRK.
«Tradisjon og destinasjon» – sosial berekraftig verdiskaping i villreinfjell
Med denne aksjonen har eit forskingsprosjekt i regi av Telemarksforsking – «Tradisjon og destinasjon» – som ligg under «Villreinfjellet som verdiskaper» – paraplyen og skal sjå på sosial berekraft i tre store hyttekommunar, fått ekstra aktualitet. Vinje kommune er den eine av desse, dei to andre er Stor-Elvdal og Ringebu. Ei problemstilling i dette prosjektet er korleis ein syter for at både lokale folk og hyttefolk får moglegheiter til å realisere det gode liv både i bygda og ute i naturen. «Tradisjon og destinasjon» fokuserer på berekraftig verdiskaping i villreinfjell. Ein vil i dette prosjektet sjå nærare på eit aukande konfliktnivå mellom ulike aktørar for og mot reiselivet i fjellbygdene. Det heiter i prosjektomtalen at «En ensidig satsing på økonomisk utvikling på mange destinasjoner bør erstattes med et fokus på bred verdiskaping, der både økologisk, kulturell og ikke minst sosial bærekraft utvikles. Prosjektet vil bidra til å synliggjøre dette gjennom en veksling mellom en aksjonsforskningsrettet prosess og en analytisk evaluering i tre kommuner.» Tidlegare leiar av Norsk Villreinsenter sør, no seinorforskar ved Telemarkforsking, Marianne Singsaas, er prosjektleiar på vegne av Norsk Villreinsenter.
Det skal nemnast at Vinje kommunestyre i møte 17. juni vedtok å setje dei vidare planane for nye hytter på vent til nye reguleringsplanar innafor kommunedelplan-området (KDP) ligg føre.
Årets Villreinen er nå kommet på lager. De som allerede er abonnenter eller har bestilt, bør ha den i postkassen en av de nærmeste dagene. For alle dere andre er ikke løpet kjørt, det er bare å følge linken under og fylle ut bestillingsskjema og trykke send. Da har du snart 104 sider spekket med villrein-stoff i din postkasse. God lesing!
