Villreinen skal følges opp tett utover vinteren og våren. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
For å øke kunnskapsnivået om utbredelse av skrantesjuke i norske villreinområder har Miljødirektoratet nå utarbeidet en ny instruks til Statens Naturoppsyn (SNO). Den innebærer bl.a. at det kan bli aktuelt å skyte dyr i flere områder i tiden fremover.
Kort om skrantesjuke Skrantesjuke er en smittsom og dødelig sykdom som ble påvist på norsk rein i 2015. Sålangt er sykdommen påvist hos tre individer, alle i Nordfjellas sone 1 (se kart). For å få bedre kunnskap om utbredelse skal man nå intensivere prøvetaking i dette området, men også andre områder får økt fokus.
Grovskalakart over Nordfjella og Hardangervidda med beskrevne vei- og jernbanetraseer. Klikk for større versjon. Kartarbeid: Anders Mossing/Norsk Villreinsenter Sør.
Observasjoner i felt – skal vurdere avliving Ved observasjon av villrein i felt skal SNO se etter dyr som viser syptomer på skrantesjuke. Slike symptomer kan være koordineringsproblemer, lammelser, unormal oppførsel, overdreven spyttsekresjon, økt urinering og dårlig kondisjon. Hvis det etter feltpersonellets vurdering viser seg at dyr oppviser slik oppførsel, skal de avlives. Dette er i tråd med naturmangfoldlovens § 18c. Denne instruksen gjelder alle norske villreinområder, men for Nordfjella (begge soner), Lærdal-Årdal og Hardangervidda kan avliving skje etter en mindre streng vurdering sammenliknet med de øvrige villreinområdene.
Prøvetaking Det skal tas flere prøver av eventuelt avlivede dyr. Hjerne, lymfeknuter, møkk, blod og underkjeve er blant prøvene som skal tas. Et eget fallviltskjema skal fylles ut og følge prøvene, som skal sendes Veterinærinsituttet og Norsk Institutt for Naturforskning. Avliving skal meldes den enkelte kommune, da det er de som har ansvar for å registrere fallvilt i Hjorteviltregistreret. Viltseksjonen i Miljødirektoratet skal varsles.
Knut Nylend i SNO klargjør prøvesett i henhold til instruksen. Foto: Anders Mossing
Oppfølging av veistrekninger Instruksen er også tydelig på oppfølging av flere sentrale veistrekninger (se kart). Generelt skal SNO følge med på Rv7, Rv 52 og Fv 50. Det er ikke ønskelig at rein krysser noen av disse veistrekningene, og jaging eventuelt avliving skal vurderes fortløpende. Dette med bakgrunn i at skrantesjuke sålangt kun er påvist i sone 1 i Nordfjella, og man ikke ønsker sammenblanding av rein fra ulike soner/villreinområder.
Intervubaserte data fra lokale ressurspersoner er viktig informasjon i slike prosjekter. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Norsk Villreinsenter Sør jobber for tiden med å oppdatere kunnskapsgrunnlaget for Brattefjell-Vindeggen. Ressurspersoner som kjenner reinens områdebruk i dette området søkes.
I samband med de regionale planprosessene for Norges ti nasjonale villreinområder, hadde Norsk Villreinsenter (NVS) oppdraget med å oppdatere kartgrunnlagene for villreinens arealbruk i de ulike områdene. Dette var viktige kartgrunnlag som ble aktivt brukt i prosessen for å avklare forholdet mellom bruk og vern. Direktoratet for Naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, bestilte arbeidet. Nå ser de direktoratet også behov for å oppdatere kartgrunnlaget for en rekke av de andre 13 villreinområdene, og igjen er det NVS som leder arbeidet.
Slike faglige kartgrunnlag er viktig underlagsmateriale for både saksbehandling og planlegging, på både lokalt og regionalt nivå. Mange av kommunene i Brattefjell-Vindeggen mangler et slikt kartgrunnlag. For andre er grunnlaget usammenhengende og tildels “foreldet”.
Målsetningen med arbeidet er å lage gode kart som viser reinens bruk av områdene gjennom hele året og i et lengre tidsperspektiv. Kartene skal inn i direktoratets Naturbase, en database som gir kartfestet informasjon om utvalgte natur- og friluftsområder. Kartene skal inneholde blant annet en ytre avgrensning for reinens bruk, samt viktige funksjonsområder (kalvingsområder, sommerbeite, vinterbeite o.l).
Dette arbeidet skal søke mange ulike informasjonskilder. Kvantitative/stedfestede data er viktig. Dette er blant annet observasjonsdata fra Sett rein, tellinger osv. Disse dataene har geografisk og tidsmessig angivelse, og ofte informasjon om flokkstørrelse, atferd m.m. I tillegg er kvalitative/intervjubaserte data viktig. Dette er informasjon som i liten grad er nedskrevet, men som finnes spredt hos ressurspersoner på bygdene rundt villreinområdene. Med andre ord skal kartene lages med basis i data fra både forskere og lekfolk.
Sistnevnte data trenger vi hjelp til å finne. Er det personer som kjenner disse to nevnte villreinområdene, eller delområder i de, veldig godt, setter vi pris på om de tar kontakt med NVS. Kontaktpersoner er Lena Romtveit, lena.romtveit@villrein.no, tlf 41515616 og Anders Mossing, anders.mossing@villrein.no, tlf 95896361.
Til orientering så er det opprettet prosjektgrupper for begge villreinområdene bestående av sentrale fagpersoner. Dessuten er det opprettet kontakt med villreinutvalget, og planlagt endel lokale møter for innsamling av slike data. Det kan allikevel være sentrale personer som har informasjon utover de vi har truffet sålangt. Vi håper du/dere isåfall tar kontakt.
Stiftelsen Norsk Villreinsenter søker ny daglig leder som bl. a skal drifte og videreutvikle “viewpoint SNØHETTA”. Foto: Ketil Jacobsen.
Stiftelsen Norsk Villreinsenter er på jakt etter ny daglig leder til driftsenheten på Hjerkinn. De tilbyr en utfordrende og spennende jobb knyttet til fjellet.
Daglig leder ved Norsk Villreinsenter Nord slutter i 2017. Nå ønsker stiftelsen en ny person som kan lede og videreutvikle Norsk villreinsenter som kompetansemiljø innen villrein- og fjelløkologi. Andre sentrale arbeidsoppgaver vil være å skaffe til veie kunnskap om status og utviklingstendenser i villreinens leveområder, drifte og videreutvikle attraksjoner og bidra til bærekraftig verdiskaping knyttet til villrein og fj ell, samt å sørge for rådgiving og opplæring til ulike aktører i villrein fjella.
Temaet i den nye digitale historien er fragmentering og arealbruk på Hardangervidda. Figur: Anders Mossing/Norsk Villreinsenter
Kunnskapsformidling er en av Norsk Villreinsenters primæroppgaver. Vi har en viktig rolle som bindeledd mellom de som produserer kunnskap og de som trenger å bruke den. Nå lanserer vi en ny digital fortelling.
I 2016 publiserte villreinsenteret, i samarbeid med Villreinrådet i Norge og Bøthun Naturforvaltning, en kartfortellingshistorie (såkalt Storymap) knyttet til revisjon av vannkraftkonsesjoner. Den forteller om utfordringene, prosessene og oppsummerer kunnskap om det enkelte vassdrag. Et hjelpemiddel for de som etterhvert skal jobbe for å fremme villreinhensyn i revisjonsprosesser.
Nå kommer Norsk Villreinsenter med en ny historie, utarbeidet gjennom et tett samarbeid med Norsk Institutt for Naturforskning. Temaet er fragmentering og arealbruk på Hardangervidda, og bakgrunn er et prosjekt i handlingsprogrammet for regional plan på vidda. Historien gir et tett innblikk i hvordan fragmentering påvirker villreinen på Hardangervidda generelt, og mer spesifikt i visse utvalgte fokusområder. Den forteller også om hvordan naturgitte faktorer gjennom året styrer reinens arealbruk, og den oppsummerer dagens kunnskapsnivå om arealbruk til ulike årstider.
Nestleiar i NRL Inge Even Danielsen krev handling. Foto: Kjell Bitustøyl
Nesteleiar i NRL Inge Even Danielsen frå Røros, meiner at politisk leiing, dvs ansvarlege ministrar i regjeringa, til no har vore for tafatte i høve til å handtere skrantesjuke-problemet. Han etterlyser handling frå styresmaktene og fortel i eit intervju at NRL tek problemet med skrantesjuke veldig på alvor. Dette er ei sak dei vil køyre knallhardt på, og NRL skal ta opp skrantesjukeproblemet i samband med Reindriftsforhandlingane no i februar.
Inge Even Danielsen gjev Mattilsynet gode skussmål og seier at reindriftsnæringa har blitt godt informert på eit tidleg stadium, og at Mattilsynet gong etter gong har prøvd å innføre eit strengt regime for å kunne takle denne utfordringa. Men som han seier det: “Dessverre har ikkje politikarane, korkje i Landbruks- og matdepartementet eller Klima- og miljødepartementet fylgt opp dette, og det er ukjent for meg kva som er årsakene. NRL har prøvd å presse på, for utifrå den kunnskapen me har pr. i dag, meiner NRL at ein må gå drastisk til verks i høve til området smitten er påvist, altså i Nordfjella”.
Erfaringane frå USA og Canada Danielsen viser til kunnskapen om skrantesjuke som ein har henta inn frå Nord-Amerika, der det ser ut som at det einaste som duger er å ta ut heile stamma i det aktuelle området. “Sjukdomen spreier seg i fyrste omgang ved at dyr går tett, og for å forhindre dét, må ein berre fjerne dyra eller isolere dei. Viss ein går til det steget å slakte ned stamma, noko som forhåpentlegvis skjer, må området liggje brakk ei stund, kor lenge veit eg ikkje. All kunnskap, alle erfaring seier at dette er måten å gjera det på”, seier Danielsen.
NRL-nestleiaren viser vidare til at i dei statane/områda i USA og Canada der ein har innført eit veldig strengt regime, ved å slakte ned heile stammer, har ein greidd å avgrense eller stoppe sjukdommen. Medan dei som ikkje har gjort dette, der har stadig fleire dyr blitt smitta. “I høve til den kunnskapen me har, meiner me at ein må handle raskt og ein må handle hardt”.
Filefjell Reinlag NRL har engasjert i stoda for Filefjell Reinlag, som grensar til Nordfjella villreinområde, her er ingen naturleg grense, difor har Filefjell tamreinlag ynskt seg eit sperregjerde mellom villrein og tamrein. “Dette har vore eit konflikttema i mange område, og har skapt turbulens og konfliktar også i dette aktuelle området. Men dette ser eg på meir som eit ekstra tiltak”, seier Danielsen.
Vegen over Hemsedalsfjellet er eit sentralt skilje mellom Nordfjella villreinområde og Filefjell Reinlag sitt område. Foto: Kjell Bitustøyl
Villrein og tamrein På spørsmål om dette vil kunne ramme både villrein og tamrein, svarar Danielsen: “Eg vil seie så sterkt at om me vil ha matproduksjon i utmarka i Noreg, så vedkjem dette alle som vil ha det. For sjølv om ein til no har trudd at sjukdommen har sterke artsbarrierer, er det ting som tyder på at artsbarrierene kanskje ikkje er så sterke likevel. Men alt det me veit per i dag tilseier at me bør handle, me kan ikkje vente på ny kunnskap”, avsluttar NRL-nestleiaren.
Norsk Villreinsenter støtter ikke nødvendigvis alle meninger og kritikker som fremkommer gjennom dette intervjuet. Skrantesjuke er potensielt en meget stor utfordring for norsk miljøforvaltning i årene som kommer, og den involverer veldig mange ulike aktører, både direkte og indirekte. Norsk Villreinsenter vil gjennom en “føljetong” i tiden fremover forsøke å belyse debatten fra ulike vinkler.
Vinteren er en flaskehals for villreinen. De senker aktivitetsnivået for å spare energi. Foto: Anders Mossing
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane skriver på sine nettsider at skiløpere i Vest-Jotunheimen nå bør ta spesielt hensyn til villreinen. En spesiell vinter har gitt mye isdannelse på lavrabbene, både her og i andre villreinområder.
Hurrungane i Sørvest-Jotunheimen er et populært toppturområde, men også der villreinstammen i området har mesteparten av sine vinterbeiter. Vinterstid finner reinen stort sett føde, i form av lav, på avblåste rabber. Er snøen løs, kan reinen også grave ganske dypt. I år er situasjonen spesiell. Vekslende mildvær og frost har gjort at det har dannet seg et hardt isdekke på rabbene, og vanskelige snøforhold generelt.
Det er Jotunheimen og Utladalen nasjonalparkstyre som har laget pressemeldingen, der de bl. a. ber skifolket om å finne alternative ruter og utsette turen til Hurrungane. Les mer her.
Isdannelse på lavrabbene gjør de tilnærmet utilgjengelige for reinen. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Tilsvarende situasjoner er beskrevet også i andre villreinområder, deriblant Lærdal-Årdal og Nordfjella. Rein-Arne Golf er oppsyn i Statens Naturoppsyn og har sett det med egne øyer. Mildværet som kom i januar har gjort vinterbeitene i store deler av Lærdal-Årdal utilgjengelige for reinen. Det samme kan nok sies om nordlige og vestlige deler av Nordfjella.
“Eg har aldri i min periode i fjellet sett så mykje nedising av reinsbeita. Det ligg eit tjukt lag over nærast alle lavmatter”, sier Golf.
Bildet viser en lavrabb, kraftig nediset. Foto: Rein-Arne Golf.
Rådene fremover må være at turfolket unngår de viktigste vinterbeiteområde, og viser spesielt hensyn hvis de skulle treffe på rein. Skal man på tur bør man snakke med lokalkjente, for å kunne ta disse hensynene. Forholdene vil nok være litt ulike fra delområde til delområde. Samtidig er det håp om at isen kan brytes endel ned ettersom solas innvirkning øker utover vinteren.
Rein som blir skremt forbruker mye unødig energi. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Forollhognakonferansen går av stabelen 13. mars 2017 på Mjuklia Gjestgård i Rennebu. Villrein, ferdsel, gårdsturisme og verdiskapning er blant temaene denne dagen.
Konferansen har etterhvert blitt en årlig tradisjon, og er et samarbeid mellom Fylkeskommunene og Nasjonalparkstyret.
Konferansen er åpen for alle interesserte, og det blir servert lunsj. Påmelding innen 9. mars til Rennebu kommune; postmottak@rennebu.kommune.no eller pr tlf.: 724 28 100. Oppgi navn, adresse og tilhørighet (eks. seterbruker, lokalbefolkning, fjellstyre, kommune) ved påmelding.
Dørene åpner kl. 9 for kaffe og uformell prat, og selve programmet begynner kl. 10. Se programmet her.
Forsking viser at reinbeiting kan ha positiv effekt på CO2-utslepp frå tundraen. Dette er ein fostringsflokk på beite i bjørkebeltet i Laksbotn ved Møsvatn. Foto: Kjell Bitustøyl.
I ein artikkel i avisa Klassekampen 12. januar skriv Bjørn Vassnes om eit forskingsprosjekt på rein og beite gjort av forskarar frå Umeå universitet i Sverige. Temaet er korleis reinbeiting påverkar vegetasjonen. Ein konklusjon er at reinen held krattskogen nede, noko som fører at stråling frå sola blir reflektert tilbake.
Undersøkinga er gjort i Reisadalen i Troms der eit reingjerde over fleire kilometer har gjort det mogleg å samanlikne systematisk korleis beiting påverkar vegetasjonen. Landskapet på eine sida av gjerdet er nesten urørt, medan det på andre sida av gjerdethar vore beita av tamreinflokkar. Området strekker seg gjennom ulike typar tundralandskap. Forskarane har i fylgje Vassnes funne ut at området som har blitt beita på har hatt ein positiv klimaeffekt.
Albedoeffekten Albedoeffekt er eit uttrykk for kva for evne flater har til å reflektere lys. For medan is og snø, lyse overflater, reflekterer mykje sollys, så absorberer havvatn og skog strålane. Di meir is og snø som smeltar, di raskare vil oppvarminga av kloden skje. Attgroing av landskap er med på å senke albedoeffekten. Reinen held nede krattskogen både sommar og vinterstid og held landskapet ope for vegetasjon av typen reinlav og gras. Vassnes viser til at målingar av forskjellane i nettostråling, det vil seie balansen mellom kva som kjem inn og kva som blir reflektert, var stor mellom det hardt beita området og referanseområdet, altså på andre sida av gjerdet. Reinbeitinga har ein positiv effekt på balansen i CO2-innhaldet i atmosfæren. Når me veit at tundraen dekkjer svært store areal, ikkje minst i Sibir og Canada, kan den totale effekten bli merkbar. Men overbeiting kan gå ut over den lyse reinlaven, som har aller best albedoeffekt. Då kan ein oppleve at berre naken jord står att, noko som fører til ein negativ klimagevinst.
Vassnes viser til ein annan studie frå Grønland, der det synte seg at der det voks gras, heldt jordsmonnet meir på CO2, medan der det er kratt og skog, er jordas evne til å lagre karbon mindre. Det som skjer no med temperaturauke som fører til at skog og krattskog kryp stadig lenger nordover, kan altså motverkast av beitedyr som rein, som kan hjelpe til med å halde landskapet ope. Vassnes nemner òg andre beitedyr, både tamme og ville, som på denne måten kan bidra til å halde tundraen open, og med det ein positiv klimagevinst.
Stiftelsen Norsk Villreinsenter søker ny daglig leder som bl. a skal drifte og videreutvikle “viewpoint SNØHETTA”. Foto: Ketil Jacobsen.
Stiftelsen Norsk Villreinsenter er på jakt etter ny daglig leder til driftsenheten på Hjerkinn. De tilbyr en utfordrende og spennende jobb knyttet til fjellet.
Daglig leder ved Norsk Villreinsenter Nord slutter i 2017. Nå ønsker stiftelsen en ny person som kan lede og videreutvikle Norsk villreinsenter som kompetansemiljø innen villrein- og fjelløkologi. Andre sentrale arbeidsoppgaver vil være å skaffe til veie kunnskap om status og utviklingstendenser i villreinens leveområder, drifte og videreutvikle attraksjoner og bidra til bærekraftig verdiskaping knyttet til villrein og fj ell, samt å sørge for rådgiving og opplæring til ulike aktører i villrein fjella.
Få grusveger har nok fått like stor oppmerksomhet som den 14 km lange Snøheimvegen. I Norgeshistoriens største naturrestaurering av tidligere Hjerkinn skytefelt ble det bestemt å fjerne alle veger i skytefeltet. Dette vedtaket resulterte i massive protester, og Snøheimvegens framtid ble satt på vent. Etter 8 år med forskning i området er kunnskapsgrunnlaget om ulike scenarier for Snøheimvegen nå klart.
Skyttelbussen tar på passasjerer ved Snøheim. Foto: Vegard Gundersen, NINA.
Siden 2009 har det pågått forskningsprosjekter knyttet til villreinens arealbruk og menneskelig ferdsel i Snøhetta villreinområde. Snøheimvegen med omkringliggende områder har hatt spesielt stort fokus i disse prosjektene, både fordi forslaget om å fjerne Snøheimvegen har vakt stort engasjement og fordi vegen går gjennom et veldig viktig trekkområde for villreinen i Snøhetta.
Snøheimvegen går fra Hjerkinn, gjennom tidligere Hjerkinn skytefelt, og inn til Snøheim i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. De siste 5 somrene har skyttelbuss vært prøvd ut som et alternativ til kjøring med private biler på Snøheimvegen. Resultatene fra de to ulike regimene er nå presentert i NINA rapport 1313 «Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen – Effekter på villrein, ferdsel og lokalsamfunn etter åtte års forskning».
Viktige trekkområder for villreinen
Villreinen er sterkt presset i området av ferdsel og bruk, spesielt i siste halvdel av sommeren og utover høsten; i den tiden det er mye folk langs vegen og mye villrein som skal krysse vegen. Det er området mellom Svånålægeret og nasjonalparkgrensa (ca. 1 km øst for Snøheim) som utgjør den viktigste trekkorridoren for villrein forbi Snøheimvegen, og man frykter at villreintrekket i området vil opphøre dersom ferdselen langs vegen blir for stor. Villreinen er helt avhengig av å krysse over Snøheimvegen (og Stroplsjødalen) for å komme til de gode vinterbeitene på østsiden av Snøhettemassivet (figur 1). Trekket her er viktig for å opprettholde rotasjonstrekket rundt Snøhettamassivet slik at villreinens funksjonelle bruk av landskapet i villreinområdet (kalvingsområder, sommerbeiter, vinterbeiter) kan bevares.
Det er mange eksempler på ødelagte trekk i villreinområder i Sør-Norge, også i nærområdet på Hjerkinn. Det veldokumenterte tidligere trekket videre østover til Knutshø og Rondane har opphørt på grunn av barriereeffekten av vei og jernbane. Trekket videre vestover over Dalsida-Aursjøen-Torbudalen er heller omtrent ikke i bruk som følge av vannkraftutbygginger. Det er slike barriereeffekter man vil unngå å få på Hjerkinnplatået.
(Artikkelen fortsetter under figuren.)
Situasjonsbeskrivelse av villreinens trekkområder og de to aksene Snøheimvegen og Stroplsjødalen som villreinen må krysse for å komme til vinterbeitene i sør. Klikk på figuren for å forstørre. Kilde: Figur 1 i NINA rapport 1313.
Ulike scenarier for Snøheimvegen
Klikk på bildet for å laste ned NINA rapport 1313 “Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen”.
I NINA Temahefte 51 «Horisont Snøhetta» fra 2013 ble det vurdert tre scenarier for Snøheimvegen: 1) Snøheimvegen fjernes og renatureres, 2) Snøheimvegen beholdes, men det legges betydelige begrensninger på bruk og 3) Snøheimvegen holdes åpen for fri ferdsel. Forskerne anbefalte da alternativ 2. Disse anbefalingene bygde på forskningsresultater fra kun ett år med skyttelbussregime, og Miljømyndighetene ønsket lengre dataserier før de tok beslutning om Snøheimvegens framtid.
I den ferske rapporten (NINA rapport 1313) konkluderer forskerne med at skyttelbussregimet (alternativ 2) ser ut til å fungere tilfredsstillende med tanke på målet om å bevare villreinens trekk og arealbruk i tidligere Hjerkinn skytefelt, og at det ikke er tilrådelig å reversere tiltakene med skyttelbussregime.
–Det er vanskelig å finne andre gode alternativer. Vi vet at Snøhetta, toppene rundt og turisthyttene Snøheim og Reinheim tiltrekker seg mye folk, forteller Vegard Gundersen i NINA.
Både forslaget med å tilbakeføre Snøheimvegen til natur og forslaget om å beholde vegen med fri ferdsel inkl. kjøring med privatbil langs vegen, vil slik forskerne ser det med stor sannsynlighet øke barriereeffekten for villrein. Det vil heller ikke slik de ser det gi en robust løsning med hensyn på eventuell økning i bruk, nye bruksformer og mulighet for økt lokal næringsutvikling. Et vellykket og robust skyttelbussregime er imidlertid avhengig at to faktorer: For det første må det sikres en stabil drift av skyttelbussen i uoverskuelig framtid, og for det andre er det viktig at annen ferdsel (gående, syklister) langs Snøheimvegen blir holdt på et absolutt minimum.
–Dersom annen ferdsel langs vegen blir for stor, vil det kunne undergrave fordelene ved å bruke skyttelbuss og stoppe villreintrekket, sier Gundersen.
Avgjørelse i 2017
Kunnskapsgrunnlaget om de ulike scenariene er nå klart, og det blir en politisk prosess å avgjøre Snøheimvegens framtid. Skal vegen bestå eller ikke? Og eventuelt under hvilket forvaltningsregime skal sette skje? Avgjørelsen skal tas i løpet av 2017.
Kilder
NINA Rapport 1313. Kunnskapsgrunnlag om ulike scenarier for Snøheimvegen. Effekter på villrein, ferdsel og lokalsamfunn etter åtte års forskning. Lastes ned her.
