Blir det olje- og naturgassutvinning i et viktig kalvingsområde i Alaska, eller lykkes man i å stoppe initivativet? Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Det har vært en stor politisk kontrovers knyttet til mulig olje- og naturgassutvinning i “Arctic National Wildlife Refuge (ANWR) i Alaska siden 1970-tallet. Området har store deler av Porcupine-bestandens kalvingsområder og biologer og andre har uttrykt stor bekymring for konsekvensene av slik utvinning.
Verneområdet er det største av sitt slag i USA, og det er hit Porcupine-bestanden kommer for å kalve. Migrerende caribou-bestander i Nord-Amerika gis gjerne navn etter deres “fødested”, og denne bestanden har sitt navn etter Porcupine-elven i området. Porcupine-bestanden migrerer over 2400 km mellom vinterbeiter og kalvingsområder. Dette er verdens lengste migrasjonsrute for pattedyr på land.
Les mer om ANWR her (ikke oppdatert etter siste utvikling i saken).
Det har som nevnt være stor politisk uenighet om hvorvidt man skal åpne for olje- og naturgassutvinning i ANWR. I 2017 fikk republikanerne i utgangspunktet et gjennomslag for utvinning gjennom innføring av en ny lov knyttet til beskatning og økonomisk stimulans for etablering av nye arbeidsplasser. Den nyeste utviklingen i saken er imidlertid et steg i mer positiv retning for caribou-bestanden. En tverrpolitisk gruppe i Representantenes hus har nylig sendt inn forslag til et lovvedtak som vil hindre slik utvinning.
Porcupine-bestanden tilhører underarten Alaskacaribou/Grantcaribou (Rangifer tarandus granti). Den er en type tundrarein, akkurat som vår norske villrein. I Nord-Amerika har de fleste bestandene tilhørende denne underarten gått kraftig tilbake i seinere år, og mange bestander har blitt redusert med 90 %. Porcupine-bestanden har ikke opplevd denne nedgangen, men heller vært stabil, med unntak av naturlige fluktuasjoner. Biologer er meget bekymret for effektene av en eventuell utvinning av olje og naturgass.
Siste ord er helt sikkert ikke sagt i denne saken. En aktør som har engasjert seg kraftig på vegne av caribou-bestanden er Alt National Park Service, som er en ikke-statlig bevegelse med medlemmer fra ulike forsknings- og forvaltningsmiljøer. Les mer om Alt National Park Service her.
Vil du lære mer om Porcupine-bestanden? I denne dokumentaren fra 2004 følger biologen Karsten Heuer og miljøforkjemper Leanne Allison dyrene til fots med kamera langs store deler av migrasjonsruten. “Being Caribou” er et nært og dramatisk møte med bestanden i Alaska.
Alfred Rust var en tysk elektriker som på 1920-tallet oppdaget steinredskaper fra siste istid i en sump nær Hamburg. På denne tiden var det regnet som helt usannsynlig at mennesker kunne ha overlevd så langt mot nord, og ingen vitenskapsmenn tok denne amatørens arbeid seriøst. I dokumentaren “Secrets in the dust – Hunting for the Iceage” kan man lære mer om denne fascinerende historien.
I 1930 hadde Rust begynt å studere arkeologi ved Universitet i Hamburg, og bestemte seg etterhvert for å lære mer om de kjente sivilisasjonene og finne opphavet til de mellomeuropeiske steinredskapene. Han reiste på sykkel fra Hamburg, gjennom Balkan og Tyrkia til Midtøsten, en tur på 3000 km. Hans funn endret historien.
Frå fjorden mellom Utne og Kvanndal mot fjella mellom Hardanger og Voss. Foto: Kjell Bitustøyl
På linje med reinen i Rendalen og på Folgefonnhalvøya lever reinsdyra som held til i fjellområda mellom Voss og Hardanger langt på veg som villrein, men blir forvalta som tamrein. I dette området er forvaltninga organisert gjennom laget ”Hardanger og Voss Reinsdyrlag”.
No har denne reinsdyrstamma fått si bok, ”Reinsdyrhistorie” forfatta av Aslak J. Himle frå Voss som har vore sterkt involvert i dette laget over tid. I grove trekk handlar denne boka om to lag, Voss Rensdyrinteressendtselskab 1844-1927 og noverande lag Hardanger og Voss Reinsdyrlag som starta opp i 1926.
Mange beiterettshavarar
Laget omtalar seg sjølve på denne måten: ”Laget er eit privat tamreinlag i fjellområdet som er avgrensa av Hardangerfjorden i sør, Vossadalføret/Bergensbanen i nord, dalføret Voss/Granvin i aust og Kvamsskogen-Samnanger-Trengereid/Bergensbanen i vest. Det er 600 beiterettshavarar, der nær alle er parteigarar, og alle har høve til å vera parteigarar i laget. Styret og årsmøtet meiner at driftsforma ein har hatt er den beste for laget og dyra, då beitegrunnlaget ut frå erfaring ikkje gjev grunnlag for meir enn 350 dyr på vinterbeite. Det er med denne driftsforma enklast å ha kontroll og regulera avskyting i fellesskap, der tilliten og samarbeidet mellom grunneigarane er best mogleg. Men talet på dyr i høve til beiterettshavarane er lite, og det seier seg sjølv at utbytet av verksemda vert avgrensa, og at gevinsten er å finne i samarbeidet mellom parthavarane. Og hugnaden med å ha desse dyra i fjellområdet.”
Beiterettshavarane kjem både frå Voss og Hardanger. Samansetjinga av styret fordelar seg på dei fire kommunane Granvin, Voss, Kvam og Vaksdal. Og for tida heiter leiaren Magnar Lussand og kjem frå Granvin.
Villrein eller tamrein?
Laget lever på dispensasjon frå merkeplikta og spørsmålet om tamrein eller villrein har vore opp fleire gonger, seinast i 2009 då Fylkesmannen ville gje reinsflokken status som villrein. Dette var opp til drøfting over tid i etterkant, men laget landa ned på at ein ville forsetje å søkje om dispensasjon for å drive laget slik det har vore gjort i dei 82 åra laget har vore i drift. Ein har søkt Landbruks- og matdepartementet om kosesesjon for ei permanent drift, med fritak frå merkeplikta, men status pr. 2018 er at ein framleis ikkje er i mål med dette.
Lang historie
Før Voss Rensdyrinteressendtselskab starta opp i 1840-åra, skal det på slutten av 1700-talet ha vore drive flokkar med rein til Bordals-/Granvinsfjella fleire gonger. Men desse vart nedskotne etter stutt tid i fylgje det som er fortalt. Dette er ikkje usannsynleg då me veit at dei fyrste forsøka med tamrein i ”grannelaget” Ulvik og Eidfjord starta litt etter 1780.
Boka tek for seg kronologien frå oppstarten i 1844 til noverande drift i 2018. Noko av den eldste dokumentasjon ein har, er frå Ivar Åsen, Reiseminne, frå 1844. Han skriv at han under opphaldet sitt på Voss ”…fik see en drift af rener som man kom reisende med lige fra Finnmarken. Driften besto af 70 stykker; de var meget utmattede af den lange Vandring. Aligevel vilde nogle af dem løpe bort fra de andre, men bleve tilbakedrevne af et par Hunde, som man havde medbragt fra Finnmarken, og hvis beundringsverdige Troskap ved denne leilighed viste seg.”
Dette er truleg starten på Voss Rensdyrinteressendtselskab og 23 menn skal det ha vore som oppretta selskapet. Informasjon om laget i desse tidlege åra er elles òg å finne i rettsaker på grunn av ulovleg beiting. Laget vart starta som lutlag, men blei i 1847 gjort om slik at partseigarane fekk eigne dyr, desse blei merkte med eige merke for kvar eigar. Ein gjetar er kjent gjennom ei vitneforklaring, Størk Nilsen Gjerald frå Voss, han er gjetar mellom 1845 og 1850.
Det kjem elles fram at Fritjof Nansen var på reinsjakt i området rundt Torfinnsdalen i dette området i 1887. Fyrste kjende protokoll skriv seg frå 1882. Då blir dei slakta reinsdyra seld til høgstbydande. Men me veit lite om storleiken på stamma i desse åra. Og der kjem forslag på å leige bort flokken i 1883 utan at meir er kjent.
Problem blir det då nokre dyr vandrar over til andre område, Bergsdalsfjella og Samnangerfjella. Dette er eit stadig tilbakevendande problem opp gjennom åra, sjølv om laget har tilsett gjetarar. I 1884 melder ein at flokken er på 152 dyr. Ein periode er det utanbygds forpaktarar på kontrakt medan dei lokale er gjetarar og vegvisarar. Men for det meste er det partseigarane som driv sjølve og står for slakting og gjeting.
Innkjøp av nye dyr
Det gjekk nedover med dyretalet og i 1893 kjøper laget 200 dyr av reinsdriftssamen Lars O. Zarissen som då heldt til i Eidfjord. Som gjetar for eitt år blei tilsett sørsamen Johan Zarissen. Men han slutta etter eitt år, Nils Mølsterteig tok over. Han var òg med på slakting som blei sett ut på anbod. Så blir det òg meldt om at dyr frå den gamle flokken blei spreidd over eit stort område. Og stadig strevar ein med å få tak dyktige nok gjetarar, i 1895 prøvar ein på ny å få tak i ein gjetar frå ”Lapmarken”.
Som i mange andre tilsvarande reinsdyrområde, var tjuvslakting eit problem, og saker blei meldt, men i dette terrenget var det vanskeleg å halde oppsyn med talet på dyr. Det hende òg at dyr gjekk utfor stup og slo seg i hel. Merking var heller ikkje lett, i 1898 hadde gjetarane 132 dyr på hegna, 61 av desse var merkte. Samtidig blir det meldt at ein hadde to kvite ”bjellesimler”.
Nedslakting
I 1900 kom det til strid om reinsflokken, om beite, ulovleg jakting med meir. Laget vedtok difor å slakte ned alle dyra. To mann blei leigd inn for å skyte ned, men dette blei ikkje særleg vellykka, fleire hadde no felt dyr og erstatning blei betalt til laget. Rettsak blei det no òg.
I 1905 snakkar ein om at det er ein rest att av dyra i desse fjella, men ikkje meir enn at reinmannen Ola Garen frå Eidfjord i 1906 inngår ei 5-års kontrakt for leige av beite i området for 400 av sine dyr. Til å passe på desse dyra leigde Ola Garen to samefamiliar, Renander og Zarissen, som budde ein periode i Bordalen. Garen flytte derimot mesteparten av dyra tilbake før kontraktstida gjekk ut, medan restar av dyreflokken som gjekk att blei basisen for ny vekst i reinstamma i dette området.
Nytt lag i 1926
Det var inga reindrift i åra frå ca 1910 til 1922. Men i april 1923 er det blitt kjøpt inn seks reinsdyr, ”4 simler, derav 3 drektige og 2 rener” av ein flokk som kom frå Eidfjord og skulle til Valdres. Ein var heldig og fekk kjøpt desse dyra då dyreflokken passerte Haugastøl. Dyra blei så transporterte med tog til Ygre stasjon, litt aust for Vossevangen. Desse dyra, saman med dyra som gjekk att i fjellområdet, danna grunnlaget for eitt nytt lag, ”Hardanger og Voss Reinsdyrlag” som blei starta opp i 1926. Frå Landsutstillinga i Bergen i 1928 blei det kjøpt inn nye sju reinsdyr, som blei sleppte i Bergsdalsfjella og heldt seg i dette området ein periode. Framover handlar det mykje om utviding av talet på parthavarar, slakting og ”gjeting” og eitt og anna innkjøp av nye dyr. Gjetarane blei nok mindre og mindre reinsgjetarar i tradisjonell forstand, ettersom dette nye laget tidleg, fyrste gong i 1938, søkte om fritak frå merkeplikta. Positivt svar på dette kom i 1940 etter møte med styresmaktene.
Jaktlag ved hytta Grøno i 1959, forfattaren av boka Aslak Himle lengst til høgre, han var 18 år den gongen. Illustrasjon frå boka
Nytt blod trengs
Krigen har si eiga soge også i desse fjella, mot slutten var Heimefronten inne i området. I 1947 er det talt 242 dyr. Rundt 1960 blei det for mange dyr, slaktevektene hadde gått ned. Elles lever laget stadig på dispensasjon frå merkeplikta, og dei får ofte ikkje fritak frå anna enn ein stutt periode om gongen. Det blir slakta/skote rein kvart år og delt ut til partshavarane. Men nytt blod trengs, og i 1972 kjøper ein dyr av Fram Reinlag i Valdres, åtte simler og to bukkar frå. Dette skjer fleire gonger, i 1977, i 1988, 1998 og 2004. I 2004 var to av dyra bukkekalvar som var merkte. To nye bukkekalvar som òg var merkte, blei kjøpt i 2007, denne gong frå Filefjell Reinlag på Golsfjellet. Desse dyra var kjøpt inn for å brukast til avl.
I fylgje boka driv ikkje Hardanger og Voss Reinsdyrlag tamreindrift i tradisjonell forstand. Fram til no har dei levd på dispensasjon frå merkeplikta. Samtidig er ikkje området Voss-Hardanger heller blant dei etablerte villreinområda i Noreg. Men tek du deg ein tur i desse fjella og møter på rein, vil nok dei fleste tenkje at dette er villrein.
Villreinen i Norge lever i et miljø som er preget av store forskjeller i næringstilgang og værforhold mellom ulike årstider. Den er imidlertid spesielt tilpasset å utnytte disse forskjellene. Villreinen er meget arealkrevende og tilbakelegger årlig store avstander mellom ulike årstidsbeiter. Den er en klassisk «kapitalprodusent», som maksimerer næringsopptak gjennom sommeren og tærer på reservene gjennom vinteren.
Tidlig vår
Etter en lang vinter søker gjerne reinen seg mot sørvendte skråninger, eller andre steder hvor snøen nettopp har smeltet bort. Her finnes friske, grønne planter med et høyt proteininnhold som er perfekt i «vårknipa». De viktigste plantene er smyle, sølvbunke, torvull, sauesvingel og halvgrasarter som skyter grønne skudd tidlig. Mange starrarter, som nordlandsstarr, sivstarr og trådstarr, og likens duskull, har næringsrike jordstengler som reinen graver frem og spiser så snart myrene har tinet. I vårbeite inngår også en stor del ris, lav og bladknopper fra trær og busker.
Sølvbunke og sauesvingel. Foto: Anders Mossing
Forsommer
Om forsommeren søker reinen seg gjerne til våtmarker, vassdrag og myrer i bjørkeskogbeltet. De følger den «grønne fremveksten» ettersom snøsmeltingen fortsetter. De viktigste beiteplantene er dermed flere våtmarksplanter. Bukkeblad og myrhatt har kraftige jordstengler som reinen graver frem. Løv av vier, bjørk og andre løvtrær er også viktig. Forsommerbeite er antakelig det kvalitetsmessig beste reinen får gjennom året.
Sølvvier og bjørkeløv. Foto: Anders Mossing
Sommer
Om sommeren finner vi som oftest reinen i de mest «klassiske» beitebiotopene i snaufjellet. Sommerbeitet påvirkes mye av varme og plagsomme insekter. På varme dager søker dyrene seg gjerne til snøflekker, på forblåste topper eller skyggefulle steder. Slike dager er beitetiden konsentrert til morgen og kveld. I høyfjellet finner reinen fortsatt grønne planter i tidlig utviklingsstadium, som er rike på proteiner. Viktige beiteplanter er flere urteaktige planter, men også våtmarksplanter i fuktige områder (se forsommer). Fjellkvann, turt, geitrams, skogstorkenebb, fjellsyre, gullris og stormarimjelle. Dietten kan være veldig variert sommerstid, og også inkludere starr, grass, løv og lav.
Fjellsyre og gullris. Foto: Anders Mossing
Sensommer/høst
Artene som beites sommerstid fortsetter å være viktig ettersom høsten kommer. Sopp er ettertraktet gjennom sensommer og utover høsten. De spiser sopp helt frem til snøen kommer, og kan også grave frem sopprester under snøen på seinhøst/tidlig vinter. De fleste beiteplantenes næringsinnhold påvirkes negativt med nattefrosten, men reinen fortsetter å beite gras, halvgras og andre urter. Myrvegetasjon gir et verdifullt beite langt utover seinhøsten, også etter at myrene fryser til. Lyng og ris, så som røsslyng og blåbærris, beites mer og mer. Ulike lavarter blir viktigere ettersom vinteren nærmer seg.
Blåbærris og rimsopp. Foto: Anders Mossing
Vinter
Vinterstid er lav ofte dominerende i dietten. Dette skyldes i hovedsak deres tilgjengelighet på avblåste rabber eller områder med relativt lite snø. Lavartene som reinen ser ut til å like best er gulskinn og kvitkrull. Er lavbeitene sterkt nedbeitet eller på andre måter lite tilgjengelig (nedising) består dietten mye av næringsfattig strø fra løvfall, tørt gras og mose. Reinen beiter tidvis også hardt på skorpe- og bladlav som vokser på stein, men dette tærer hardt på jekslene. Ris og grønne deler av gras og urter kan være viktige tilskudd hvis de er tilgjengelig, likeledes knopper og skudd av busker og løvtrær. Er snøforholdene spesielt vanskelig kan lav som henger fra trærne, så som skjegglav og strylav, samt årenever, være viktige beiteressurser.
Dette er del to av ein omsett og tilrettelagt artikkel om klimaendringar henta frå ei ny og omfattande bok: ”Reindeer and Caribou – Health and Disease” med Morten Tryland og Susan J. Kutz som redaktørar. Denne delen av artikkelen som kjem her, er forfatta av Morten Tryland, veterinær og professor ved Institutt for arktisk og marin biologi ved Universitetet i Tromsø. Siste del, del 3, omhandlar insekt og klima.
Klimaendringane kan verke inn på vandringsvegane til reinen. Og innafor tamreinnæringa kan auka fôring bli ei utfordring for statusen til reinskjøt som naturleg sunt og økologisk produsert kjøt.
Endring i beiteområde og migrasjonsruter
Klimaendringar og med dei endring i økosystema, kan på grunn av endra beitetilhøve få innverknad på kvar reinsdyra legg vandringane sine, både sommar og vinter. I tillegg kan òg andre artar endre utbreiing innafor reinsdyras økosystem og leveområde. Nye dyreartar kan slik bli introdusert i nye regionar og bli eksponert for reinsdyra og deira livsmiljø for fyrste gong. Dette kan få ringverknader ved at også nye sjukdomar blir introdusert i reinsdyr- og caribouflokkane. På den måten kan ein faktor som fører til sjukdom, og som kan vera felles for hjortedyr, overførast via direkte kontakt eller gjennom felles livsmiljø.
Det er ein aukande overlapping av leveområde for ulike hjorteviltartar. Biletetet er teke sentralt på Hardangervidda vinteren 2018. Elg er ikkje noko uvanleg syn her. Foto: Anders Mossing
Eksempel på dette er den aukande utbreiinga dei siste åra av elg og kronhjort i Fennoskandia (dvs. Noreg, Sverige, Finland, Kolahalvøya og russisk Karelen). Desse artane representerer aukande overlapping av leveområde og ny kontakt mellom ville og tamme reinsdyr og andre hjorteartar. Men her veit ein for lite om eventuell introduksjon av nye infeksjonsagens, som parasittar, bakteriar og virus, som kan framkalle sjukdom hjå reinsdyr. Likevel verkar det som om mange av for eksempel virussjukdomane hjå drøvtyggjarar er artsspesifikke. Det vil seie at ein kan finne liknande sjukdommar hjå fleire dyreartar, men at viruset som er årsak til sjukdommen er forskjellig frå dyreart til dyreart og ikkje smittar mellom ulike vertsartar. Men det ferske funnet i Noreg av skrantesjuke (CWD) hjå reinsdyr i Nordfjella og elg/hjort i fleire område, er døme på ein type infeksjon som kan ha påverknad på mange hjorteartar.
Eit døme på mogleg påverknad av endra trekkruter for caribou, handlar om Western Arctic herd i Alaska. Denne spesielle cariboubestanden har kalvingsplassane sin på tundraen nord for Brooks Range. Om hausten trekkjer dei sørover til vinterbeita i dei store skogområda. På vegen sørover plar dei passere Seward-halvøya, men på midten av 1990-talet starta dei å trekkje vestover og hamna i staden på dei vestlege delane av halvøya. Her møtte dei tamrein som var eigd av inuittane i regionen. Mange av tamreinen blanda seg med caribouflokkane og nokre reineigarar mista mesteparten av dyra sine. I tillegg er caribouen eit viktig byttedyr for brunbjørn og ulv, som fylgde flokkane vestover og ut på Seward-halvøya og etablerte seg der, noko som seinare har blitt ei utfordring for reindrifta. Etter 2003 har berre tre av i alt 14 tamreinflokkar vist seg å vera kommersielt levedyktige, sjølv etter 100 år med reindrift i området. På denne måten kan endra dyremigrasjon føre til store lokale og regionale endringar i livsgrunnlaget for reinsdyr og menneska som er avhengige av dei.
Aukande fôring av tamrein
Sjølv om tilgang på gode beiteområde for tamrein kan auke i sommarsesongen på grunn av klimaendringar og auka planteproduksjon, kan storleiken på reinsdyrstammene lett bli avgrensa av knappe eller utilgjengelege, til dømes nedisa, vinterbeite. Mange reinsgjetarar må ty til tilleggsfôring, enten som akuttiltak i stuttare periodar for å unngå kritiske situasjonar, eller som del av ein meir langsiktig strategi. Regulær vinterfôring er spesielt vanleg i Finland. Der blir reinsdyr mange stadar halde permanent innafor gjerde eller innhegningar heile året. Men også i Sverige og Noreg er dette i ferd med å bli meir vanleg. Enten blir fôret transportert inn til fjellbeita, eller så held ein dyra i innhegningar i periodar og fôrar dei der.
Mange stadar blir reinsdyra halde permanent innafor gjerde eller innhegningar heile året. Dette kan væra sjukdomsframkallande. Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
God fôring av reinsdyr er avhengig av tenleg fôr for dyra, riktig mengde og ein tilstrekkeleg periode med tilvenning til nye fôrtypar. Dette for at fordøyelseskanalen skal tilpasse seg. Fôring av reinsdyr betyr òg at dyra blir haldne innafor eit avgrensa område/innhegning, eller at dei blir samla på høvelege stadar. På desse stadane vil reinsdyra ha auka nase-til-nasekontakt, men dei vil òg bli eksponert for urin og avføring frå kvarandre i mykje større grad enn på eit stort beiteområde. I tillegg kan fôring òg føre til meir stress, både i form av kontakt med menneske, men òg gjennom ein tettare sosial omgang, der hierarki og konkurranse om fôret heile tida står i fokus.
Difor vil dyra utveksle infeksjonsagens i mykje større grad innafor eigen flokk og også mellom andre flokkar, dersom fleire flokkar kjem til dei same fôringsplassane. Dette kan føre til stress som aukar produksjonen av stresshormon, som er kjent for å ha immunnedsetjande effekt. Dersom ein held dyra i den same innhegninga over tid, kan det i tillegg føre til uhygieniske forhold, som kan auke smittepresset og bidra til sjukdomsutbrot under visse omstende. Me vil i det fylgjande presentere nokre få døme på sjukdomar som kan bli overført ved tilleggsfôring av reinsdyr.
Alphaherpesviruset, (Cervid herpesvirus 1 – CvHV2) blei under eit sjukdomsutbrot i Noreg (2009) og ved eit smitteforsøk (2017) identifisert som den utløysande faktor ved smittsam augebetennelse. CvHV2 er vanleg i reinsdyrbestandar i heile Fennoskandia. Påvising av antistoff i Finnmark fylke har vist at ca. 50 % av vaksne reinsdyr, ja, opp til 100 % i nokon besetningar, og omtrent 8 % av kalvane, hadde vore eksponert for dette viruset. På same måte som andre herpesvirus, etablerer CvHV2 ein livslang infeksjon, og sjølv om viruset kan etablere ein inaktiv fase, kan det aktiverast på nytt i ein stressituasjon. Større utbrot av smittsam augebetennelse, som nokon gonger kan gå utover dusinvis eller hundrevis av dyr, er rapportert frå innhegningar med fôring. Typiske utbrot kjem etter periodar med svak allmenntilstand, stress i samband med inndriving, handtering, transport og tett kontakt mellom dyra.
Eit anna virus som framkallar sjukdom og som ser ut til å vera assosiert med fôring og inngjerding, er parapoxvirus (Orf), som fører til smittsam munnskurv. Dyra får sår og blomkål-liknande utvekster i slimhinnene, spesielt rundt munn og nase. Det hender dette er så omfattande at dei sluttar å ete og døyr av avmagring.
Det er typisk at denne sjukdomen dukkar opp i innhegningar der reinsdyr har gått og blitt fôra i veker og månader i løpet av vinteren. Dette skaper stress og tett dyr-til-dyr kontakt. Det har hendt at utbrot av smittsam munnskurv har blitt knytt til innhegningar som tidlegare er blitt brukt for sau.
Dei to nemnde virusinfeksjonane, CvHV2 og Orf-virus, fører altså til sår i huda og i slimhinnene i munnen, dette banar veg for bakterielle infeksjonar, som Fusobacterium necrophorum. Denne bakterien kan føre til alvorlege sår og infeksjonar, spesielt i klauvspaltene (fotrote, digital necrobacillose, kalla slubbo på samisk), og var tidligare vanleg hjå dyr som blei halde i innhegningar over noko tid, slike som mjølkerein og køyrerein. Mens mjølking av reinsdyr framleis blir praktisert søraust i Sibir, tok dette slutt blant samane i perioden 1905-1925, med unntak av einskilde område der heldt ein på til 1960-åra. Snøskuterar og firehjulingar har erstatta køyre- og kløvreinane. Som eit resultat av dette er slubbo (digital necrobacillose) knapt å sjå lenger, men same bakterie fører til alvorleg betennelse i slimhinner i munn og fordøyelsessystemet og har blitt meir vanleg. Sjukdommen gjev store skadar på gummane, tannkjøtet og tunga, og også på andre deler av fordøyelseskanalen og er som oftast å finne i inngjerda reinflokkar.
Fotråte blei avdekka på villrein på Hardangervidda i 2015, men er også funne i andre villreinområde. Foto: Eivind Lurås
Akutt lungebetennelse, spesielt hjå kalvar og ungdyr, blir gjerne forbunde med stress, transport og fôringssituasjonar. I nokon tilfelle har kalvar døydd i slaktegjerdet etter akutt sjukdom utan å ha vist kliniske symptom på førehand.
Av og til rammar to eller fleire av dei nemnde sjukdomane samtidig i ein reinsflokk, sett i sving av sjukdomsframkallande bakteriar, men utløyst av ein stressituasjon og utfordringar desse bakteriane skaper for immunsystemet til reinsdyret. I einskilde tilfelle av utbrot ser det ut til at det er virusinfeksjonar som CvHV2 og parapoxvirus som fyrst har laga sår i membranane i slimhinnene, sår som i neste omgang har blitt infisert av Fusobacterium necrophorum og andre bakteriar.
Dersom det blir vanleg praksis å fôre reinsdyr heile vinteren i staden for berre i en naudsituasjon, er det truleg fare for at også parasittar, som leverikter, lungeorm og mage-tarmparasittar blir meir vanlege. Fôring av reinsdyr i innhegningar i løpet av vintermånadane vil kunna krevje meir innsats for å oppdage symptom på sjukdom på eit tidleg stadium. Det vil sannsynlegvis bli meir behov for veterinære tenestar og større innsats på førebyggjande tiltak. Meir tilleggsfôring av tamrein vil truleg òg kunne føre til meir rutineprega bruk av vaksinar, antiparasitt-behandling og anna medisinsk behandling, inkludert antibiotika.
Økologisk produsert reinskjøt, naturleg sunt og med ein karismatisk viltsmak har høg status generelt blant folk, samanlikna med kjøt frå husdyr. Med auka tilleggsfôring vil den høge statusen stå overfor ei utfordring.
Ein tsjekkisk forfattar, fotograf, eventyrar og forskar, Václav Marek (1908-1994), kom som ung mann til Susendalen i Børgefjell i 1933. Der busette han seg hjå samane og blei buande der i heile 15 år. Etter at han hadde flytt tilbake til Praha gjorde han seg ferdig med manuskriptet til ei bok: ”Samane i Susendalen” i 1979.
Marek var interessert i den samiske kulturen og bygda han kom til, han samla kunnskap og deltok i gardsabeid og reinsgjeting, han var òg fangstmann og jeger. Etter at han hadde flytt tilbake til Praha gjorde han seg ferdig med manuskriptet til ei boka i 1979. Men det skulle gå ein del år før boka kom på trykk. Dette skjedde i 1992 med økonomisk hjelp av Hattfjelldal kommune. Samisk kultursenter ved Leif Elsvatn tok på seg arbeidet med å tilrettelegge stoffet for utgjeving. Her skal me berre ta med ein liten saga om reinen, fortalt til Marek av Lars Tomasen Børgefjell, som høyrde til ein av sameslektene i området.
“Samene anser en vit ren for å være som lykko-ren. Det heter at en vit ren er reinhjordens stjerne – en lykke-stjerne. Før i tida var det bare vita renar. Vit ren kalles på lapska for klovse.
Dette at lappene her i distriktet synes best om vita renar kommer seg kanskje derav, at de lyse og vita renarna har bedre for å berge som om vinteren for rovdyran.
Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
Men det første villdyr lappan temte var elgen. Og det hendte her i Nord-Skandinavia – i Norge og Sverige. Lappan vart fortrengt av germanerne – nordmennene – og vart nødt til å flytte. Først flykta dom til avsidesliggende skoger, og der fortsatte dom med jakt på rein og elg. De fanga dessa dyra i jaktgraver og dyregraver og drap dom me’ sine gamle våpen. Men reinen holdt til mest i fjellet og så vart det sidan bare elg man sku’ jakte på – og til slutt forsøkte man å temme elgen. Det gjekk – for så vidt – men elgen var for stridig og så hadd’n vanskeligere for å ernære seg om vinteren. Og dessuten så hendte de’ ofte, at tamme elga i skogen vart røva av nordmenn. Lappen vart altså fortrengt på nytt – og denne gangen til fjells. Og der begynte han å temme rein – for renen holdt seg meir på viddene og i fjellet – langt frå låglandet og kysten – så nordmennern ikke nå dom så lett.
Det fortelles at temminga av rein begynte på det viset, at lappan først fanga ei levende simle i ei dyregrav – ilag med reinkalven – og desse to reinan prøvde dom å temme. Sidan gjekk det lettar, også under jakta, for me’ hjelp av desse tamme reinan fekk dom lokke til seg andre villreina. De ville dyra kom ilag med de tamme, som de hadde fra før – og da gjekk det bedre å temme desse nyere og…
Og slik gjekk det altså til at lappan slutta å temme elgen og bynte me’ reindrifta. Det finnes – innom denne lappby – gamle vister, der man har fanga villrein i fangstgraver. De var mest i Golverskaret og inne i Rørskaret. Desse fangstgravene kaltes på lappisk – gedtie-gropte. Men de hadde også fleire navn. Gropte det betyr grav i allminnelighet – men benevnelsen vart også brukt i forbindelse med jakt – men eit gammelt navn på jaktgrav eller fangstgrop var vupme. Ei slik var gravd som eit djupt, trekantig hol i jorda som var så trangt, at det var umulig for dyret å snu seg der inne, eller komme seg opp. Det vart gravd på slike steder, der man visste at rein- og elg-trekket gjekk. Det var mange slike graver på andre sider av Susna – oppe imot Kroken, Atterlia – men også på sørsida av Tiplingselva. Slike hol har man som regel gravd på ei smal slette – i eit pass mellom elva og ei bergbratte.
Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
Ka bjørnjakta angår – det lyt være sikkert, at gamlelappan aldri var redd bjørnen – fekk dom bare rede på’n i tide. Som mest tok dom bjørnen ved vinterhiet hans om hausten, da han er feitast. Det er eit gammelt bjørnehi oppe på Susenfjellneset, aust om gården Elsmo/Håberg – og så fleire bjørnehi mellom Mjølkelva og Lille Susenelv. Gamlelappan fortalde at bjørnen gjekk i hi om hausten den 14. oktober – og denne dagen kalte dom – daelvie-jijje – vinternatta. Og så gikk han ut av hiet den 14. april – giesie-jijje – sommernatta.
Man kunne jo ta bjørnen også ved andre anledningar – men det syntes man ikke om – det var ikke riktig rett.”
Frå Lista i sør til Stabbursnes i Nord. Eit mylder av dialektar og erfaringar vart utveksla, då Norsk Villreinsenter Nord inviterte til samling for naturvegleiarar på Hjerkinn.
– De er reinsdyr, de skal berre gå og gå. Du kan vere ei hytte, og du ei demning. Pass opp! No kjem det ein jeger og nokre vindmøller.
Ida Hybertz Brennodden kommanderer 30 naturvegleiarar ut på golvet. No får dei erfare korleis Hardangervidda Nasjonalparksenter på Skinnarbu formidlar kampen om ressursane på vidda. Det blir trongare og trongare om plassen. Dei som er villrein har fått streng beskjed om å halde saman, vere i rørsle heile tida og kjem dei borti nokon av dei andre meir enn tre gongar er dei døde. Snart må den fyrste reinen gje tapt.
Trass alvoret som ligg bak, er stemninga god og latteren sit laust. Slik det også er når skuleelevar er med på denne aktiviteten på Skinnarbu. Snart får også besøkande til Norsk Villreinsenter Nord oppleve «Kampen om vidda», for naturvegleirane Are Endal Rognes og Heidi Vognild blir inspirerte. – Dette må vi teste her også, seier dei.
Leik og lærdom
Inne i Forsvaret sin gamle kinosal på Hjerkinn er vegen kort mellom leik og lærdom. Den eine augneblinken sit naturvegleiarane bak pultane og får høyre om korleis dei andre underviser og formidlar natur og kultur. Neste augneblink erfarer dei det i praksis, som når Anders Sjöberg deler dei i grupper, gjev dei eit kjempelangt tau og ber dei knyte ein spesiell knute medan alle held fast i tauet. Kaoset rår undervegs, men det blir båtmannsknop til slutt.
Vegleiaren har ti timar i bil bak seg, men er likevel full av energi. Anders Sjöberg elskar jobben sin. Han er tilsett ved Falu Naturskola og er komen til Hjerkinn frå Sverige for å dele sine erfaringar. I heimlandet hans er naturvegleiarane i større grad organiserte enn i Noreg. Naturskulen i Falun fyller 30 år i 2019, og er ein del av Naturskoleföreningen. Under mottoet «Att lära in ute» tilbyr dei medlemsskap for naturvegleiarar i heile Sverige. Her i landet var mange naturvegleiarar tidlegare tilsett i Statens Naturoppsyn, fram til dei la ned denne ordninga. Sidan har Miljødirektoratet løyvd pengar til ein del naturvegleiarstillingar ved ulike besøkssenter for nasjonalpark, våtmark, rovdyr og villrein. Talet på naturvegleiarar ved desse besøkssentera er aukande og dei fleste på samlinga til Norsk Villreinsenter Nord er tilsett ved slike senter.
Fyrste steg mot ein tradisjon
Når samlinga går mot slutten, er nye venskap danna og grunnlaget for vidare samarbeid lagt. I tillegg til fagleg utveksling, har deltakarane opplevd noko av det Dovrefjell og Besøkssenter villrein kan by på. Snøhetta har vist seg frå si beste side og raudna forsiktig både i soloppgangen og av beundrande blikk. Og då stjernene blinka over Hjerkinn fyrste kvelden, fekk dei langvegsfarande nygrilla pølser og varme frå eit knitrande bål.
No er håpet at den fyrste samlinga for naturvegleiarar skal bli til mange fleire. Midlar frå Miljødirektoratet mogleggjorde ei samling på Hjerkinn, og dersom støtta held fram kan ein invitere til samling kvart år. Det vart sett ned ei mindre gruppe som skal jobbe med ei ny samling i 2020. På sikt er målsetjinga også at naturvegleiarane skal samlast i ein felles organisasjon. Slik kan ein styrke opplevingar i – og god lærdom om naturen til alle som vitjar besøkssenter i Noreg.
Villreinmøtet på Vågslid er åpent for alle. Foto: Anders Mossing
Torsdag 28. februar kl. 18 arrangeres et åpent møte om villrein og ferdsel i Tyrvelidhallen ved Haukeli Skisenter. Arrangementet er en del av verdiskapingsprosjektet “Kunnskapsformidling om villrein og villreinfjell”, i regi av verneområdestyret for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiane og Frafjordheiane landskapsvernområde.
Dette er et fireårig prosjekt med målsetting om å øke kunnskap og bevissthet om villrein og villreinfjell slik at arten og leveområdene blir ivaretatt. Gjennom en rekke arrangement og tiltak ønsker man å bidra til positivitet og eierskap til villrein og villreinfjell. Kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn, villreinlag og villreinnemnda er med som deltakere i prosjektet.
Her har villreinen gjort et mislykket kryssingsforsøk ved Gautevik, Ståvatn i 2016. Foto: Tommy Sandal
Ny E 134 over Haukelifjell skal bli hovedveiforbindelse mellom øst og vest i framtida, og mangedoblet biltrafikk ligger i planene. For å spare penger er veimyndighetene pålagt å planlegge strekningen Vågslid i Vinje til Seljestad i Odda uten den lange tunnelløsningen som både transportnæringen og «villreininteressene» mener er nødvendig. I tillegg til faren for trafikkaos, kolonnekjøring eller stengt vei ved uvær og store snømengder vil dette trolig stoppe nødvendige og historisk viktige villreintrekk mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda.
I sin planlegging av ny E 134 er Statens Vegvesen (SVV) pålagt økonomiske føringer vedtatt i kommunedelplan og nasjonal transportplan. Ut fra det mandatet kan ikke SVV planlegge med den lange tunnelløsningen som kunne bedret reinens mulighet for trekk mellom våre to største villreinområder, men er bundet til kort tunnelløsning. Det betyr, slik dagens planer foreligger, at det blir tunnel fra Røldal i vest til èn km øst for Peparsteinen. Videre kommer to mindre tunneler øst og vest for Haukeliseter Fjellstove, men ved de tradisjonelt viktige villreintrekkene blir veien liggende åpent i dagen. Skal dette mandatet endres må det gis nye økonomiske føringer for prosjektet og det må foretas ny politisk behandling på nasjonalt plan.
Kartskisse som viser den aktuelle veistrekningen med foreslåtte tunneler (stiplet linje). Kilde: SVV
De viktige og historisk mye brukte villreintrekkene mellom våre to største villreinområder, Setesdal Ryfylke og Hardangervidda, vil trolig opphøre om dagens politiske rammer opprettholdes. SVV gjennomførte møte og befaring i november 2018, som ledd i andre gangs behandling av reguleringsplanen. Konklusjonen fra de inviterte villreinkyndige var helt entydig; lang tunnel må til om villreintrekket mellom Setesdalsområdene og Hardangervidda skal bevares for fremtiden.
De viktige villreintrekkene
Før veiforbindelsen E 134 med Haukelitunnelen kom i 1968, var Setesdalsområdene og Hardangervidda i praksis et sammenhengende leveområde innen “Langfjella”. Trafikken på veien har økt dramatisk siden den gang. I mange år etter veien kom skjedde det likevel store villreintrekk mellom Setesdal Ryfylkeheiene og Hardangervidda, i tråd med dyras nomadiske bruk av leveområder og beiter.
Aktuelle trekkområder over E 134. Illustrasjon: Naturrestaurering AS
De østligste trekkene anses som de viktigste i historisk tid. Dette har trolig sammenheng med mindre snømengder og lettere tilgjengelige beiter i de østligste områdene på begge sider av veien. Men i tillegg til den økte biltrafikken har det i tillegg skjedd en massiv utbygging av hytter i Vågslid-området og flere er under planlegging. Stavanger Turistforenings fjellstue Haukeliseter er landets mest besøkte turistforeningshytte og genererer sammen med hyttene i Vågslid stor menneskelig ferdsel. Dette forstyrrer naturligvis villreinen i noen av de viktigste vinterbeitene i Setesdal Ryfylke villreinområde, i tillegg til trekkområdene over E 134. Når reinen kommer sørfra er det gjerne på tampen av året, og kan vare gjennom hele vinteren.
Konsulenten Naturrestaurering AS har på oppdrag av SVV vurdert forventede effekter av ny E 134 på villreintrekkene. I anleggsperioden på 5 år forventes all “villreinaktivitet” å opphøre i området og om driftsperioden som følger skriver de i sin rapport av januar 2019:
«I driftsfasen er vår konsekvensvurdering for delområde Vågsli – Dyrskartunnelen øst at noe trekk av rein kan forekomme over den nye Haukelisetertunnelen, men at tunnelene generelt er for korte til å ivareta funksjonelle reinstrekk. Viktige beiteområder og trekk-korridorer ligger også på strekning med veg i dagen, der vegen utgjør et stort terrenginngrep og vil generere økt trafikk til området, derav øker unnvikelseseffekten på rein og reduserer beitebruken, og vegen kan bli en fullstendig barriere».
Barriereeffekten av trafikk og ferdsel i dag framgår tydelig av kartskissen under. Den viser GPS-merkede simlers bevegelser i de aktuelle områdene. De grønne sirklene fra Hardangervidda er innhentet fra mars 2001 t.o.m. mai 2014 og de brune sirklene i Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei fra mars 2007 t.o.m. mai 2014. Årlig registreres trekk vinterstid, i første rekke av bukkeflokker. En stor del av denne aktiviteten er i nyere tid registrert over tunneltakene på hhv. Dyrskartunnelen og Vågslidtunnelen.
Setesdal Ryfylke er et av landets mest sårbare villreinområder når det gjelder fare for nedising av vinterbeiter. Det kystpåvirkede klimaet gir til dels store vekslinger mellom mildvær og kulde. Villreinområdet er også blant de med lavest andel vinterbeiter. Med dette bakteppet er det derfor utrolig viktig at dyra fortsatt kan ha mulighet for å trekke nord til Hardangervidda når vinterbeiter er utilgjengelige i Setesdal Ryfylke. I 1986 stod eksempelvis store deler av stammen i Setesdal Ryfylke på Hardangervidda i områdene ved Møsvatn. Med de forventede klimaendringer vil disse utfordringene for villreinen i Setesdal Ryfylke ventelig øke, og dermed også viktigheten av at dyra mulighet for vandringer til Hardangervidda.
Norges internasjonale forpliktelser for villrein og politiske mål
De viktigste villreintrekkene er angitt i de østligste delene av planområdet, etter innspill fra lokale ressurspersoner på høringsmøte om ny E 134 i november 2018. Kilde: Naturrestaurering AS
Norge har internasjonale forpliktelser i å ta vare på våre villreinområder, og særlig stort er det for de definerte nasjonale villreinområdene som både Setesdal Ryfylke og Hardangervidda er. Det er også vedtatt nasjonale mål at villreinen skal kunne opprettholde eller bedre sine muligheter for trekk innen og mellom villreinområder.
Villreininteressene kunne vært belyst bedre og gitt større plass i planleggingen av nye E 134. Dette gjelder særlig betydningen trekkmuligheten nordover har for villreinen i Setesdal Ryfylke når klimaforhold låser vinterbeitene her i is. Lang tunnel kunne bedret trekkmulighetene for villreinen betydelig. Foreliggende alternativ vil med økt trafikkbelastning derimot redusere disse ytterligere, og trolig stoppe trekkmulighetene fullstendig slik også Naturrestaurering AS skriver i sin rapport. Med kort tunnel og manglende trekkmuligheter nordover, og endrete og forverra klimaforhold, vil det kunne oppstå situasjoner der villreinstammen “låses” til sviktende vinterbeiteforhold og havne i en kritisk situasjon.
Dette er ein omsett og tilrettelagt artikkel om klimaendringar henta frå ei ny og omfattande bok: ”Reindeer and Caribou – Health and Disease” med Morten Tryland og Susan J. Kutz som redaktørar. Fyrste del av artikkelen som kjem her, er forfatta av to forskarar ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø, Virve Ravolainen og Åshild Ønvik Pedersen. I denne artikkelen nyttar me ”reinsdyr” både om den nordamerikanske caribou og tam og vill rein.
I heile leveområdet til alle underartar av Rangifer, reinsdyr, både tam og vill rein, opplever ein raskt aukande klimaendringar. Nokre av populasjonane har gått kraftig ned som fylgje av dei store endringane. Reinsdyr er planteetarar og heilt avhengige av planteføde for å overleva. Desse matressursane er venta å endre seg i takt med klimaendringane, fyrst og fremst på grunn av den globale oppvarminga. Det blir lengre snøfrie periodar og oftare ekstremvêr, noko som ein allereie opplever i Arktis, der hastigheiten er dobbelt så stor som elles på jorda.
Endringane i den arktiske vegetasjonen på grunn av den globale oppvarminga er stor. Endringa er forskjellig på ulike stader; produktivitet kan auke eller minke, me kan få ein aukande tilveks av krattskog og ei tregrense som klatrar oppover. Vegetasjonsresponsen på klimaendringane er sterkt avhengig av graden av fukt og næringsnivået i jordsmonnet, klimatilstanden slik han er no og plantenes eigenskapar.
Eit viktig spørsmål: Vil dei varsla klimadrivne vegetasjonsendringane påverke kvaliteten, kvantiteten eller tilgangen på næring, slik at det kan gå utover reproduksjon og overlevingsevne hjå reinsdyr?
Vinterbeita kan i større grad koma til å bli utilgjengelege for dyra på grunn av aukande nedbør i form av regn vinterstid og påfylgjande ising av beita. Innafor tamreindrifta kan dette føre til ekstra fôring vinterstid. Klimaendringane kan føre til meir insekt, inkludert blodsugande insekt som er potensielle berarar av sjudomsframkallande parasittar, bakteriar og virus. Eit skifte i levetilhøva for reinsdyr drive fram av klimaendringar, kan påverke livssyklus og auke infeksjonar innafor alle populasjonane. Slik kan ein sjå for seg nye utfordringar innafor helse og sjukdom hjå desse dyra.
Nedisa beiter i Brattefjell-Vindeggen villreinområde. Foto: Anders Mossing
I dei fylgjande avsnitta vil me kort sjå på korleis klimaendringane kan koma til å virke inn på beite og næringstilgang for reinsdyr, og vidare spreiinga av ulike typar insekt. Korleis vil desse faktorane direkte og indirekte virke inn på helsetilstanden til dyra?
Dietten til reinsdyr
Dei ulike underartane reinsdyr, har tilpassa seg ulike typar føde i leveområda sine, som varierer sterkt. Frå barskog og lauvskog til tundra med krattskog og høgtundra, og til polarstrøk med svært sparsam vegetasjon. Ein kan snakke om hundrevis av ulike planter som del av reinsdyras diett, slike som eviggrøne planter, lauvtre og buskar, urteaktige planter, ulike grasartar, storr, bregnar, mose, lav og sopp. Difor varierer innhaldet av næringsstoff sterkt i reinsdyrdietten på same måte som med karbolsyre, garvesyre og andre komplekse tungt fordøyelege stoff. Reinsdyr kan best beskrivast som “selektive generalistar” ved at dei kan gjere seg nytte av mange typar føde. Dei beitar selektivt på planteartar og delar av planter, dette varierer sterkt frå den eine årstida til den andre, og slik vel reinsdyra seg ut kvalitetsføde etter kvart som plantene blir tilgjengelege for beiting.
Tendensar innafor klimaendringane: innverknad på vegetasjonsproduktivitet og årstidsvariasjon
Sommartemperaturen aukar i Arktis, noko som i utgangspunktet kan føre til auka vekst i vegetasjonen på nordlege breiddegrader. Likevel, slik vekst i Arktis skjer ikkje over alt. Det er store regionale variasjonar i korleis plantelivet responderer på klimaendringane. Storskala fjernmåling har vist at produksjon av plantebiomasse var på veg ned i perioden 1982-2008 i ein del område i vestlege delar av Arktis, i sentraleuropeisk Arktis og i det vestlege nordamerikanske Arktis.
I dei nordlegaste delane av Arktis var det heller ingen auke i vegetasjonen i same periode. Dei nordamerikanske reinsdyrpopulasjonane Bathurst og Porcupine som gjer lange vandringar, erfarer difor at vegetasjonen i delar av leveområde deira aukar medan andre område har nedgang i produktiviteten. Populasjoner av reinsdyr som vandrar over kortare avstandar, slike som Southampton-populasjonen eller svalbardreinen, kan ha heile leveområdet sitt innafor eit område som ikkje har hatt konsistent endring i vegetasjonen gjennom dei siste tiåra. Difor må det til meir forsking på kva for konsekvensar vekst eller nedgang i vegetasjonen får for dei ulike populasjonane.
Det er store regionale variasjonar i korleis plantelivet responderer på klimaendringane i arktiske strøk, slik som til dømes på Svalbard. Foto: Anders Mossing
Beiteområde til reinsdyr
Reinsdyr beitar berre på delar av vegetasjonen i eit område. Plantene har forskjellige veksthastigheit, livshistorikk, reproduksjon og næringsstrategiar. Å registrere endringane i beiteressursane er viktige for å forstå mogleg innverknad på levevilkåra til reinsdyr. Varmare temperatur på nordlege breiddegrader skulle i utgangspunktet produsere meir biomasse. Biomasse og trevekst aukar når sommartemperturane stig. I teorien vil eit varmare klima føre til ein auke i plantenes biomasse. Men i fylgje eksperiment som er gjort der ein har auka temperaturen kunstig, stemmer dette likevel ikkje heilt, ettersom lauvfellande buskar, gras, storr og urteaktige planter vinn over vekstar som mose og lav. Forskjellig veksthastigheit og ulik evne i konkurransen vekstane imellom er ein del av forklaringa. Fukt og næringsinnhald i jorda kan vera ein annan medverkande faktor.
Medan område i sørlegare delar av Arktis får meir urteaktige planter, gras og buskar, har me så langt ingen slike endringar i dei mest nordlege områda. Nokre plantesamfunn i dei nordlegaste delane av Arktis har over fleire tiår blitt uendra til tross for høgare temperaturar. Dette gjeld til dømes i oppvarmingsforsøk på vegetasjon med eviggrøne buskar og reinrose der desse ikkje blir endra trass i auka temperatur.
Ein kan forvente at plantesamfunn som er dominert av lauvfellande og urteaktige planter, som til dømes sølvvier, vil vera dei som endrar veksten sin mest og altså er mest påverkelege av klimaendringane. Foto: Anders Mossing
Ein kan forvente at plantesamfunn som er dominert av lauvfellande og urteaktige planter vil vera dei som endrar veksten sin mest, altså er mest påverkelege av klimaendringane. Forskinga så langt har vore konsentrert mest om større buskar. Desse har fått større utbreiing i perioden 1950 til 2002 i den arktiske delen av Alaska, og spesielt langs elvestrekningar og flaumutsette område. Det faktum at berre nokre få studium har fokusert på endringar i vegetasjonstypar, har truleg bakgrunn i metodiske forhold. Feltstudiar er gjort i ein liten målstokk med plott på ein kvadratmeter, ja til og med endå mindre. Fjernmålingsstudiar derimot manglar som oftast moglegheit til å sjå på endringar på areal mindre enn fleire titals kvadratmeter. Skal ein kunna forstå betre og tolke korleis endringane skjer i plantesamfunna i høve til dietten til reinsdyr, må ein inn med studium der ein i større grad kombinerer fjernmåling og studiar i felt.
Tilgang på føde av høg kvalitet
Konsentrasjonen av plantenæring endrar seg i løpet av vekstsesongen, og reinsdyra beiter seg framover og oppover ettersom nye grøne vekstar kjem til. Dei høgste nitrogenverdiane finst i plantematerialet tidleg på våren. Dersom klimaendringane fører til endring i temperaturen og ein lenger vekstsesong, reknar ein med at dette gjev lågare næringsinnhald i reinsdyrføda tidlegare i sesongen.
Forsøk der ein utset plantene for høgare temperaturar stadfester at kvaliteten på fôret går ned. Ein har funne ut at auka temperatur i løpet av vekstsesongen kan føre til lågare nitrogenkonsentrasjon i gras- og storrartar om ein samanliknar med kontrollfelt under naturlege/vanlege forhold. Ein lengre vekstsesong på grunn av tidlegare snøsmelting kan då resultere i lågare næringsinnhald i einskilde planteartar.
Leveområda endrar seg i løpet av vekstsesongen og kalvingstida fell normalt saman med aukande næringsinnhald og ressurstilgang på våren. Ei utvikling med høgare temperaturar og med det, endra plantevekst, kan føre til eit misforhold mellom ressursbehovet til reproduserande planteetarar og ressurstilgangen. Dette er blant anna dokumentert på Grønland der kalvingstidspunktet var meir eller mindre konstant medan reinrose, som er ei viktig beiteplante, blomstra for tidleg.
Men hjå fennoskandinavisk tamrein (dvs. Noreg, Sverige, Finland, Kolahalvøya og russisk Karelen) var både reproduksjonen høgare og kalvevekta høgare ved fødselen når våren kom tidlegare. Desse studiane såg på forholdet mellom utviklingsstadiet til plantene og storskala-produktivitet i høve til plantekvalitet og plantekvantitet. Bruk av ulike metodar kan vera ei årsak til at ein tilsynelatande finn forskjellige resultat når ein ser på kva innverknad tilgangen på næring om våren har for reinens reproduksjon. Kva dette vil ha å seie for reinsdyra meir generelt, står det att å forske meir på. Nye metodar (for eksempel spektrometri) kan medverke til å knyte næringsnivået i landskapet tettare til reinsdyras bruk av beite. Slik kan ein kanskje auke forståinga for kva for nettoeffekt endringar, til dømes ei forlenging av sesongen, vil kunne ha på tilgangen på mat for dyra.
Tilgangen på mat i vintersesongen
Foto: Anders Mossing
Om vinteren er reinsdyr avhengig av å finne maten ved å grave seg ned gjennom snødekket som nokon gonger har mange harde lag av is. Desse variable faktorane er difor avgjerande for tilgangen på næring på denne årstida. Regn som fell på snø fører til islag i snøen og på bakken, slik kan tjukke islag blokkere beiteområde og hindre reinen i å finne fram til lav og andre beiteplanter ved hjelp av luktesansen. På denne tida av året er talet på tilgjengelege planter lågt og kvaliteten på desse på sitt lågaste. Eit mildare og våtare vinterklima med hyppigare innslag av regn og påfylgjande ising, verkar dermed inn på overlevingsevne og reproduksjon hjå reinen.
I arktiske strøk, til dømes Svalbard, har fenomenet med meir ising verka inn på vekstratar gjennom auka dødelegheit og redusert reproduksjon hjå reinen. Liknande eksempel finn me i Russland, til dømes på Yamalhalvøya, der mange tamrein svalt i hel i november 2006. Det same skjedde i november 2013. Dette førte til alvorlege økologiske problem og langvarige sosioøkonomiske problem for dei lokale reineigarne. Av ei stamme på 275. 000 dyr strauk 61. 000 reinsdyr med på grunn av mangel på mat, noko som er den største registrerte massedød av reinsdyr i denne regionen. Studiar av utviklinga viser til ein mogleg samanheng mellom mangel på sjøis i Barentshavet og Karahavet og hyppigare og meir intenst regn og med det meir ising vinterstid. Ei slik utvikling vil få store konsekvensar for nomadisk levesett hjå urfolk som lever av reindrift. Ei anna side ved denne utviklinga er at blokkerte vinterbeite på grunn av ising, fører til endring i åtferda til reinsdyra, på Svalbard konkretisert ved at reinen begynnar å beite på tang og sjøgras i fjøra. Samtidig fører dette til at reinen trekkjer til område med betre næringstilgang, ein strategi som heilt tydleg har ført til lågare vekttap i løpet av vinteren, færre dyr som stryk med av matmangel og med det høgare reproduksjon.
På Svalbard har auka problem med ising ført til blokkering av vinterbeite, noko som blant anna ført til at reinen trekkjer ned til sjøen for å beite på tang og sjøgras i fjøra. Foto: Kjell Bitustøyl
Sjølv om ein har studert endringar i populasjonane som fylgje av meir ekstremt vintervêr, er det framleis usikkert korleis auka plantebiomasse om sommaren og høgare dødelegheit på grunn av svolt om vinteren i sum vil verke inn på reinsdyrbestandar. Det er vel kjent at reinsdyr på grunn av ising kan trekke til område med meir næring. Og det er eit faktum at reinsdyr slik har greidd seg bra over tid i kystområde der det er stor variasjon i klima og vêrtilhøve, noko som tyder på at reinsdyr som art er relativt robust med omsyn til variasjon i klimaet.
Næringstilgangens sesongvise svingingar og konkurransen mellom artane
Når reinsdyr beiter påverkar dei miljøet; òg ved at dei gjødslar bakken og trør ned vekstar. Ein fersk rapport der ein har systematisert verknadane på vegetasjonen på grunn av reinens aktivitet, har vist mange forskjellige påverknader. Resultata spriker i mange retningar, noko som kan ha å gjera med forskjellig metodikk og fokus i dei ulike studiane. Nokre døme: nedgang i føretrekt mat på sommarbeite ved at for mange dyr er samla på eitt område; mindre mat på vinterbeite etter år med mykje dyr på eitt område; auka grasvekst som fortrengjer mose og lav, og endring i vegetasjonen med auka grasvekst, noko som fører til raskare omløp i næringssyklusen og med det høgare jordtemperatur. Tilgangen på mat kan òg gå ned på grunn av overbeiting, men så langt er det få registrerte tilfelle der ein òg har påvist tilbakegang i reinsdyr-populasjonane. Eit døme på at så skjedde er St. Matthew Island i Beringsstredet, der voks reinsdyrstamma til eit så høgt nivå at matressursane blei beita kraftig ned og reinen øydela med det sitt eige livsgrunnlag. Dette i kombinasjon med nokre skikkeleg harde vintrar gjorde at dei dauda ut. Dette skjedde mellom 1949 og 1980.
Foto: Anders Mossing
Vegetasjonen i Arktis blir ikkje berre beita på av reinsdyr, i nokon område kan beiting av gjæser vera eit trugsmål mot vegetasjonen. Gjæser endra naturgrunnlaget for heile økosystemet frå produktiv tundra til daud tundra t.d. i Hudson Bay i Canada. Liknande utvikling kan ein sjå for seg i andre område der gåsebestanden er i kraftig vekst. Om gjæsene er ein viktig konkurrent i matfatet til reinen er enno ikkje dokumentert. Men også smågnagarar og anna hjortevilt kan fjerne betydeleg mengde plantebiomasse i område der reinsdyra beiter. Til dømes vil smågnagaranes årlege svingingar verke inn på effekten på plantevegetasjonen sett i høve til reinsdyras næringsbehov. Det er likevel lite sannsynleg at smågnagarar vil ha innverknad på beitetilgangen i ein slik grad at det oppstår reell konkurranse om maten.
