Arkiv - nettsaker fra gamle villrein.no

Tor Vaa – bilethoggar med fleire motiv frå fjell og vidde

Reinskalv. Bronse. Ein av Tor Vaa's mest omtykte skulpturar, denne er frå Rauland barnehage. Foto: Kjell Bitustøyl — *Reinskalv. Bronse.* Ein av Tor Vaa’s mest omtykte skulpturar, denne er frå Rauland barnehage. Foto: Kjell Bitustøyl

Tor Vaa (1928-2008) frå Rauland er son av bilethoggar Dyre Vaa og Thora Lange Bojer og gjekk til å begynne med i lære hjå faren. Han har henta mange motiv frå fjell og vidde, ikkje minst reinsdyr.

Bilethoggar Tor Vaa si formelle utdanning begynte på Kunstakademiet i Oslo med Per Palle Storm som lærar. Endå viktigare blei læretida hjå den danske professoren Johannes Bjerg i København.

Eit av dei fyrste motiva Tor Vaa modellerte var Reinsgjetarhund, eit motiv han i fylgje Store norske leksikon var fortruleg med frå heimbygda. Historia om denne hunden, som blei Tor sin eigen hund, gjeng tilbake til krigsåra då familien var på biltur etter alt å dømme over Sognefjellet. Syster til Tor, Ellen, som òg var med på turen, blei svært begeistra for ein hund som kom bort til dei då dei stoppa, ein nokså vilter unghund. Resultatet blei at Dyre Vaa fekk kjøpt hunden av dei som åtte han. Mykje talar for at dette kan vera reinsgjetarar frå Lom, som me veit dreiv med tamrein på Sognefjellet på denne tida. Ei stund etter at Tor Vaa hadde modellert hunden sin som lydde namnet Villgust (1948), fekk han i oppdrag å lage ein kopi i stein av hunden. Skulpturen blei kjøpt inn av Selvaag Bygg i 1958 og er å finne i eit burettslag i Rådyrveien på Veitvedt i Oslo.

Reinsgjetarhund. Granitt. Ein skulptur av Tors eigen hund, Villgust. Steinskulpturen er å finne i Rådyrveien Borettslag på Veitvedt i Oslo. Foto: Kjell Bitustøyl — *Reinsgjetarhund. Granitt.* Ein skulptur av Tors eigen hund, Villgust. Steinskulpturen er å finne i Rådyrveien Borettslag på Veitvedt i Oslo. Foto: Kjell Bitustøyl

Etter kvart fekk Tor Vaa eit meir og meir nært forhold til heimbygda Rauland, noko som kjem til uttrykk i kunstverka hans, det gjeld blomar og blad, fjellrev, rype – og ikkje minst reinsdyr. Tor var ingen jeger, men hadde eit nært forhold til naturen og ville tolke naturen i kunsten, både i skulptur, bilete og i ord.

Ein av dei mest omtykte skulpturane hans er Reinskalv frå 1963. Kalven er laga etter ein levande modell, ein kalv som hadde svekka syn og som blei fanga på Hardangervidda. Kalven blei sett i ei innhegning på heimestaden Sporanes der kunstnaren kunne studere han på nært hald. Elles farta Tor mykje i Bitdalsfjella der han òg stundom støytte på rein og fekk inspirasjon. Originalskulpturen er å finne i Røldal (1985), men i 1992 blei det òg støypt ein kopi i bronse som er å finne i Rauland barnehage, til glede for både store og små.

Eit anna verk er Villrein, eit motiv som finst i fleire utgåver, som trerelieff, akvarell og relieff i gips. Det eldste, som er laga i 1960-åra, er å finne i Festsalen i Raulandshuset. Dette relieffet kom i si tid inn på Statens haustutstillling. Ein variant av Villrein blei laga i nyare tid i samarbeid med Petter C. Omtvedt treskjerarverkstad. Dette finst på Rehabiliteringssenteret AIR i Rauland.

Villrein. Trereliff. Dette er ei nyare utgåve som er å finne på Rehabiliteringssenteret AIR i Rauland. Foto: Kjell Bitustøyl — *Villrein. Trereliff.* Dette er ei nyare utgåve som er å finne på Rehabiliteringssenteret AIR i Rauland. Foto: Kjell Bitustøyl

Bilethoggar Tor Vaa med reinskalven som han hadde som modell, i innhegninga på heimstaden Sporanes i Rauland. Foto utlånt av Anne Joronn Sætre. — Bilethoggar Tor Vaa med reinskalven som han hadde som modell, i innhegninga på heimstaden Sporanes i Rauland.

Foto utlånt av Anne Joronn Sætre.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Det 24. villreinområdet – Raudafjell formelt oppretta

diverse

Miljødirektoratet gjorde den 12. april vedtak om å opne opp for jakt i Raudafjell villreinområde i kommunane Aurland, Voss og Ulvik. Det blir som venta villreinnemnda for Nordfjella, Fjellheimen og Raudafjell som får det regionale forvaltningsansvaret.

Les også “Raudafjell – nytt villreinområde?” (villrein.no)

Raudafjell er inkludert i den regionale planen for Nordfjella. Det regionale forvaltningsansvaret blir difor lagt til villreinnemnda for Nordfjella, Fjellheimen og Raudafjell. Når det gjeld oppstart av jakt, skriv sekretær for villreinnemnda Siri Wølnberg Bøthun i ein epost at grunneigarane i Raudafjell enno ikkje har rukke å søkje om godkjenning av vald for å bli tildelt fellingsløyve for jakta 2019. Det er utarbeidd ein bestandsplan, men denne er enno ikkje behandla i villreinnemnda.

Når det gjeld uttak av villrein i Raudafjell 2019 skriv Miljødirektoratet i eit brev til villreinutvalet at dette skal skje på liknande måte som i fjor under jakta, organisert av villreinutvalet. Minimum 10 bukkar skal i år takast ut for å testast for mogleg smitte av skrantesjuke.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Jaktkvoter på Hardangervidda

diverse

Av Svein Erik Lund, Hardangervidda villreinutval og Fred Ivar Aasand, redaktør Villreinen

Mattilsynet har gitt klare signaler om at de ønsker å nå 99 % sikkerhet for CWD-smittefrihet på Hardangervidda innen fem år – det vil si i løpet 2022. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Kvoteanbefalingen fra Hardangervidda villreinutval er derfor satt til 6000 bukk 2,5 år og eldre for 2019. Dette vil gi en kraftig reduksjon av eldre bukker, men opprettholder forhåpentligvis totalbestanden og kalvetilveksten.

Det er liten tvil om at skrantesjukeutfordringene fortsetter selv om hele bestanden i Nordfjella sone 1 er en saga blott. Heldigvis ble det ikke oppdaget nye CWD-tilfeller på villrein under 2018-jakta. Dette gir grobunn for en forsiktig optimisme, og la oss for all del håpe på like positive resultater framover.

For en raskest mulig re-etablering av villrein i Nordfjella sone 1 er det av vesentlig betydning å få friskmeldt villreinen på Hardangervidda og i sone 2 i Nordfjella. Hardangerviddabestanden og sone 2-bestanden er de mest aktuelle kildebestandene for repopuleringen av Nordfjella sone 1. Men, først må altså disse bestandene friskmeldes, det vil si at det er 99 % sikkerhet for smittefrihet. I tillegg må bestandene være store nok til at dyr kan sendes til sone 1. Status etter 2018-jakta er at sikkerhetsnivået for smittefrihet er beregnet til ca. 67 %. Det er derfor fortsatt usikkerhet rundt smittestatus til villreinen på Hardangervidda.

Les mer…

villrein.no – Fred Ivar Aasand

Kven dreiv fangstanlegget på Verket? – Del 2

diverse

Tufta som blei graven ut av arkeologar sommaren 2018 ved massefangstanlegget på Verket. Foto: Brit Solli

I forrige veke publiserte vi del ein av den todelte artikkelserien om fangstanlegget på Verket. Her kjem del to.

Ekspertise på massefangstanlegg

I ein artikkel i årboka Villreinen 2015 tek forfattarane Olav Strand, Per Jordhøy og Frid Kvalpskarmo Hansen opp dette temaet. Dei skriv at mens folkegruppene sør i landet har hatt jordbruket som sikraste leveveg i 3000 år, har den samiske kulturen hatt eit tettare forhold til reinen, både villrein og seinare tamrein. Forfattarane skriv:

“Selv om samefolket etter hvert har temt reinsdyra, er det fortsatt rein de har med å gjøre. Derfor har de da også en langt mer inngående kjennskap til selve dyret, enn vi som mer sporadisk er i kontakt med reinen. Det er ikke uten grunn at våre naturfolk i nord har blitt hyret inn for å gi råd når rein skulle fanges inn og overvåkes i forbindelse med vitenskapelige undersøkelser. Den samiske betydningen og deres ekspertise i forbindelse med bygging av de mange spektakulære massefangstanleggene i Sør-Norge er et spennende og alt for lite kjent tema.”

Samisk perspektiv

Kva seier samiske forskarar? Den einaste samiske fagpersonen som har publisert noko i samband med anlegget på Verket, er forfattaren Sverre Fjellheim frå Røros, dette er å finne i boka Gåebrien Sijte – en sameby i Rørostraktene (2012). Han er ikkje arkeolog, men har samla inn og arbeidd med samiske kulturminne i Rørosområdet over lang tid. Fjellheim har skrive to bøker om Rørossamane. I ein artikkel i det vitskaplege tidsskriftet Rangifer (2005) tek han òg for seg det han kallar “fangstbasert reindrift”. Han ser på overgangen frå villreinfangst til tamreindrift og viser til at samar på 1600-talet leda reinen gjennom landskapet inn i ruseforma fangstanlegg som var så effektive at dei samane som dreiv med dette blei hata av andre samar. Presten Tornæus har skildra dette så tidleg som i 1672. Han skildrar eit anlegg som langt på veg liknar det som arkeologane har avdekt på Verket. Fjellheim meiner at ein som berre har litt kjennskap til dagens reindrift, vil sjå at Tornæus’ skildring kunne vore ein omtale av eit trø-anlegg slik det blir bygt av reindriftssamar i dag. Å samle reinen i mindre og mindre gjerde, frå den store beitehagen for til slutt å ende opp i silen, trur ein gjerne er ei nymotens oppfinning, men kanskje det ikkje er det? spør Fjellheim.

Det er truleg 1000 år sidan anlegget i Slådalen var i bruk, og Fjellheim ser for seg at fangstfolka samla ein større reinsflokk i det store gjerdet, og at ein derifrå tok ut små flokkar til det vesle gjerdet, og at ein vidare leda dyra gjennom den tronge slusa og plukka ut dei einskilde dyra ein trong. Det kunne vera slaktedyr, reinsbukkar som skulle temjast til køyrerein, simler ein ville mjølke osv. Når ein hadde plukka ut dei individa ein hadde bruk for, kunne flokken sleppast ut att.

Sverre Fjellheim har skrive bøker om sørsamisk kultur og historie. Han var direktør for det sørsamiske museet Saemien Sijte i Snåsa i 10 år. Foto: Kjell Bitustøyl

Også Fjellheim stiller spørsmål ved kven det var som brukte anlegget på Verket. Han meiner som andre at ingen kan vera sikre på kven dette var, men at ein kan vera einige om at Verket er eit samlegjerde for rein, at anlegget må ha vore brukt av ei større gruppe folk som har hatt fangst som profesjon, og at anlegget er svært likt anlegg for samling av rein som samar har brukt i hundrevis av år og som framleis er i bruk. Når ein så veit at samar sannsynlegvis har halde til både på Dovre og i Østerdalen på denne tida, er det korkje merkeleg eller sensasjonelt at det kan ha vore samar som har hatt tilhald i dette området då anlegget var i bruk i meiner Fjellheim.

Lite fokus på det samiske

Tilsett arkeolog i Sametinget Harald Midthjell som held til på Saemien Sijte i Snåsa, seier i ein kommentar at ingen førebels frå samisk hald har forska vidare med utgangspunkt i Sverre Fjellheims teori. Dette har bakgrunn blant anna i kapasitet innafor samisk arkeologi. “Ingen har tatt tak i det”, seier Midthjell. Han erfarer at dei som driv arkeologisk forsking i Midt-Noreg har tradisjon for å ha lite fokus på det samiske. Til dømes på NTNU er det slik at få studentar forskar på samiske tema. Men meir generelt meiner Midthjell at historieforskinga begynnar å ta seg opp når det gjeld samisk, og Kulturhistorisk museum i Oslo har etter kvart meir fokus på dette.

Midthjell kan elles fortelje at han i samarbeid med arkeologar i Oppland fylke no arbeider med eit anna kulturminneprosjekt. Det er knytt stor spenning til eit område i Smådalen i Jotunheimen som skal undersøkjast nærare, ein har her funne to tufter og ei enorm rund innhegning. Potensielt kan dette ha vore svært viktig, i fylgje Midthjell. Han ser for seg at innhegninga kan ha vore brukt til oppbevaring av rein på ein eller annan måte og ikkje nødvendigvis rein fangst. Undersøkingane sommaren 2019 vil blant anna handle om å prøve å tidfeste dei to tuftene og innhegninga.

Brit Solli på si side fortel at dei skal grave vidare på Verket i 2019, samtidig har ein ikkje fått inn svar på alt materialet som blei samla inn i 2018, blant anna gjeld dette trevirke frå tufta dei grov ut. Ho konkluderer førebels med at massefangstanlegget på Verket ikkje lenger skal vera ein lokal løyndom, men bli sett inn i ein kulturhistorisk samanheng, både nasjonalt og internasjonalt.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Drone som alternativ til flytelling

diverse

Av Hans-Petter Ruud (fjelloppsyn Sollia) og Erik Hagen (fjelloppsyn Ringebu)

I Norge forvaltes villreinstammene i 23 mer eller mindre atskilte forvaltningsenheter. Innenfor de ulike villreinområdene finnes det ett eller flere villreinutvalg, som står for den daglige og praktiske delen av bestandsforvaltningen. Blant utvalgets hovedoppgaver er gjennomføring av tellinger og registreringer, utarbeiding av mål for bestandsutvikling, bestandsplaner, kvoteforslag og organisering av jaktutøvelsen.

Nasjonalt overvåkingsprogram

For å vite om man når sine målsettinger er det viktig med kunnskap om utvikling av villreinbestandene. Miljødirektoratet opprettet i 1991 det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt, der formålet er å avdekke endringer i hjortedyrenes kjønns- og aldersstruktur, vekt og fruktbarhet. Programmet organiseres av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Syv av villreinområdene inngår i dag i programmet. I disse områdene utføres det årlig ulike tellinger, som deles i strukturtelling, kalvetelling og minimumstelling.

Les mer

villrein.no – Fred Ivar Aasand

Kven dreiv fangstanlegget på Verket? – Del 1

diverse

Frå utgravingane på Verket sommaren 2018, arkeologar saman med Rolf Sørumgård (oransje jakke) som var koordinator for dei friviljuge. Foto: Brit Solli

Fleire artiklar har blitt publisert i det seinare om utgravingane ved Verket i Slådalen i Lesja, det best bevarte reinfangstanlegget i verda som ein kallar det. Det store spørsmålet er: Kven var det som dreiv denne fangsten?

Professor i arkeologi Brit Solli var den som sette i gang utgravingar ved det kjende massefangstanlegget ved Verket i Lesja sommaren 2018. Solli er knytt til Kulturhistorisk museum i Oslo og fatta interesse for dette etter å sett denne spanande lokaliteten og prata med lokalkjende folk i 2017. Før det hadde ho vitja det ruseforma anlegget ved Slådalsvegen i 2011.

Prøvestikk 2017

Solli tok kontakt med Per Jordhøy som hadde greie på slike massefangstanlegg, og slik rulla ballen vidare. Det viste seg å vera stor interesse for å få i stand ei undersøking. Solli var på synfaring på Verket saman med Rolf Sørumsgård og Runar Hole i 2017. Og saman med arkeolog Nina Hilde frå Oppland Fylkeskommune og animal-osteolog Anne Karin Hufthammer gjorde Solli prøvestikk og tok ut dateringsmateriale sommaren 2017. I 2006 hadde det òg blitt grave ei sjakt i beinmottingen mellom nokre av tuftene. Professor Knut Røed, ekspert på DNA frå rein, tok prøver og fann mellom anna ut at reinen som var slakta på Verket var genetisk i slekt dagens villrein i Rondane.

Mange deltok i 2018

Kort fortalt fekk ein inn støtte frå mange hald til å setje i gang med ei meir grundig utgraving i 2018. Dei som gav støtte til prosjektet var desse: Villreinløypa / Gudbrandsdalsmusea, Nasjonalparkstyret for Reinheimen, Lesja kommune, Lesja fjellstyre, Nansenfondet, Nils Øveraas og Kulturhistorisk museum. Oppland fylkeskommune var òg positive og deltok med sine arkeologar. Også frå Bergen deltok arkeologar, desse var spesialistar på beinmateriale. Likevel var ein avhengig av friviljuge, og både lokale folk frå Lesja og andre interesserte deltok.

Problemstillinga var samansett, blant anna kva som var den kulturhistorisk konteksten til massefangstanlegget. Eitt av spørsmåla arkeologane stilte seg var: kven var fangstfolka?

Brit Solli har publisert i alle fall to artiklar om temaet, den eine er ein kortare versjon som stod på trykk i Lesja historielag si årbok 2018. Den andre og meir omfattande artikkelen er på engelsk og er mindre tilgjengeleg: Reindeer Hunting, Materiality, Entanglement and Society in Norway (september 2018). Denne artikkelen er forfatta før utgravingane i 2018, men diskuterer etnisitet på meir generelt grunnlag om villreinfangst.

Det fylgjande er for det meste henta frå denne artikkelen. I tillegg har arkeolog og fangstekspert Runar Hole saman med professor Brit Solli nyleg publisert ein artikkel i årets utgåve av årboka Villreinen. Meir bakgrunnsstoff for denne utgravinga er òg å finne i artikkelen “Spennende funn i det best bevarte reinfangstanlegget i verden” (villrein.no).

Kven meiner Brit Solli var fangstfolka på Verket?

Mykje av diskusjonen rundt desse massefangstanlegga som for ein stor del skal ha gått føre seg på 1200-talet, har gått på kven som kontrollerte denne nesten industrialiserte massefangsten. Var dei spesialistar som budde nær fangstanlegget, eller var dei lokale bønder? Ein tidlegare teori om at spesialiserte jegerar levde permanent ved anlegget har i seinare tid blitt forkasta av dei fleste forskarane. Var dei så lokale bønder som dreiv med dette som ei “attåtnæring” både på austsida og vestsida av fjella?

Solli lyfter fram ein pågåande diskusjon om kva for etnisitet jegerar og fangstfolk i vikingtid og mellomalder hadde. Var dei norske, samar eller ein blanding av folkegruppene der ein hadde ulike roller og spesialkunnskap i å fange og jakte rein? Ho meiner at dette spørsmålet framleis er ope, sjølv om einskilde har kome med konkrete framlegg. Ho trekkjer fram tilsvarande fangstanlegg i Finnmark som var organisert av den samiske befolkninga og stiller spørsmål ved om anlegga i Sør-Noreg kan vera bygde av samar og nordmenn i fellesskap. I alle høve meiner ho at lokale folk har vore involvert. Samtidig viser ho til at sannsynlege samiske tufter er funne så langt sør som Hallingskarvet og at etnisiteten til fangstfolka både kan ha vore av norsk og samisk opphav.

Sannsynleg samisk tuft i Byrkjedalen nord for Hallingskarvet i Hallingdal. Kan samar ha vore med som ekspertar i samband med massefangstanlegg for rein? Foto: Kjell Bitustøyl

Solli viser til andre massefangstanlegg for rein, til dømes Sumtangen på Hardangervidda. Her har arkeolog Svein Indrelid og osteolog Anne Karin Hufthammer kome til den slutninga at lokale folk åleine ikkje kan ha stått for dette, til det har oppgåvene vore for omfattande. Solli er av ei anna oppfatning og argumenterer med at 1200-talets mellomaldersamfunn var svært hierarkisk oppbygd med mektige landeigarar som kunne kontrollere mange gardar i ein region. Desse lokale landeigarane kunne greie å samle ei tilstrekkeleg mengde folk, dvs. undersåttar, for å organisere eit slikt massefangstanlegg. Dei lokale, enten dei var samiske eller norske, hadde den beste kunnskapen om vandringsvegane til reinsdyra og visste godt korleis ein kunne finne fram til dei moglegheitene landskapet baud på. Difor var den lokale landeigaren i fylgje Solli ikkje direkte avhengige av utanforståande i høve til sjølve fangsten, men meir i neste led, altså nettverket for sal av produkta. Slik ser Solli for seg at Kongen eller Kyrkja kunne bli involvert eit steg lenger ute i prosessen, då kunne dei krevje inn skatt, og “mellommennene” kunne erverve sin forteneste gjennom vidaresal av produkta frå reinsdyrfangsten til marknaden der ute. Etterspørselen var der, både kjøt (tørka og røykt), skinn, gevir og bein. Ikkje minst er det godt dokumentert at etterspørselen etter råvare, dvs. gevir, for kamproduksjon har vore stor i ein periode.

Neste del av artikkelen kjem i neste veke.

villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing

Ikke ferdige med skrantesjukebekjempelsen

diverse

Av Bjørnar Ytrehus

Jegere, grunneiere og myndigheter har gjort en voldsom innsats for å stanse, og om mulig utrydde, skrantesjuke (CWD) fra Norge. Dette har kostet – på mange vis. Nå gjelder det å ikke la oppgittheten få dominere, men bite tennene sammen og sluttføre arbeidet på en god måte.

Nå er det altså tre hele år siden vi fikk denne fullstendig uventede beskjeden: At vi hadde prionsykdommen chronic wasting disease (CWD) på en villrein midt i den norske fjellheimen. En sykdom de færreste hadde hørt om, og som fagfolkene trodde skulle forbli et amerikansk problem. Til å begynne med var vi lamslåtte og fattige på både kunnskap og pågangsmot, men vi samlet oss, og nå har det blitt gjort ganske mye. Vi har blitt en god del klokere, og vi bør ikke og kan ikke gi oss!

Les mer…

villrein.no – Fred Ivar Aasand

Fagdagene på Dombås

diverse

Fagdagene på Dombås ble åpnet av Villreinrådets leder gjennom 16 år, Øystein Landsgård. Øystein hadde under landsmøtet tidligere på dagen annonsert at han ikke tok gjenvalg, så det var en litt beveget leder under åpningen.

Deretter fikk vi presentasjoner fra de nærliggende villreinområdene, Snøhetta, Rondane og Breheimen-Reinheimen. Dombås er jo mitt i smørøyet når det gjelder villrein og veldig interessant å høre om drift, organisering og utfordringer i disse villreinområdene.

Så fikk vi en nyttig gjennomgang av bakgrunnen for NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft. Marte Lundsbakken fra NVE la spesiell vekt på kunnskapsgrunnlaget og metodikken bak de forslagene NVE endte opp med i sin plan.

Deltakelsen på fagdagene var rekordstor - igjen! — *Deltakelsen på fagdagene var rekordstor – igjen!*

Fangstanlegget på Verket

Etter at Rolf Sørumgard ga oss en introduksjon til historisk villreinfangst og fornminner, dro vi på en meget interessant og lærerik ekskursjon til massefangstanlegget på Verket.

Og selv om det ble litt bløtt for de av oss som var dårlig kledd, tror jeg de fleste syntes det var spennende å bruke fantasien å se for seg hvordan våre forfedre for ca. 1000 år siden systematisk kunne fange inn store mengder reinsdyr.

*De fleste av deltakerne samlet på Verket.*

Villreinalliansen

Veldig hyggelig at Siri Parmann fra NJFF tok turen til Dombås og fagdagene. Det er viktig å ha med en seriøs aktør som NJFF i villreinfamilien. NJFF har en sentral rolle i opprettelsen og driften av Villreinalliansen, og vi bør kunne knytte forventninger til at en slik allianse vil gi større tyngde og påvirkningskraft i viktige villreinspørsmål.

Framtida er digital?

Allerede er det mange jegere som i år ikke lenger har jegeravgiftskortet på papir, men kun liggende på smarttelefonen med en QR-kode som identifikasjon. Erik Lund fra Miljødirektoratet informerte blant annet om “Min jegerside” hos Brønnøysundregistrene, “sett og skutt”-appen som skal lanseres før jaktstart og om digital skyteprøve fra 2020. Digitalt kontrollkort kommer nok også når man får utviklet et alternativ som ivaretar dagens papirkort-funksjoner på en tilfredsstillende måte.

Avslutningsvis oppsummerte Tor Punsvik med “the best fagdager ever” – så stor takk til Christian Hillmann og Øystein Landsgård for vel gjennomført!

For de som ikke fant mulighet til å delta på årets fagdager, eller som har behov for litt repetisjon, så ligger pdf av foredragene nedenfor.

Programmet for fagdagene

Foredragene

Rondane villreinområde

Fokusområder – Snøhetta villreinutvalg

Reinheimen-Breheimen

Fornminner og historisk villreinfangst

Nasjonal ramme for vindkraft

NJFF og engasjement for villrein

Prosjekt for friluftslivets ferdselsårer

Nytt fra miljødirektoratet

Nye takter i forvaltningen av høstbare viltressurser (LMD)?

Skrantesjuke – status og tiltak

villrein.no – Fred Ivar Aasand

Rapport fra ferdselsseminaret

diverse

Det var en bredt sammensatt gruppe som møttes på Geilo for å diskutere villrein og ferdsel. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing

Norsk villreinsenter Sør inviterte i 2018 mange sentrale og viktige aktører til et seminar om ferdsel og villrein på Hardangervidda. Nå er rapporten fra seminaret ferdig.

25.-26. oktober 2018 ble ferdselsseminaret avholdt på Geilo og temaet var ferdsel og ferdselens påvirkning på villreinbestanden på Hardangervidda. Et slikt seminar var høyaktuelt da en rekke ulike prosesser var og er i gang, deriblant rullering av regional plan, besøksstrategi for verneområdene og verdiskapingsprogrammet «Villreinfjellet som verdiskaper».

Les også “Bør ferdsla på Hardangervidda avgrensast meir?” (villrein.no)

I løpet av de to dagene i oktober 2018 fikk man presentasjoner fra en rekke ulike brukergrupper, med oppsummering av deres aktivitet. Fremmøtet var svært bra, og meningene var mange, men seminaret var preget av god dialog og samarbeid for fremtidige løsninger.

Endre Lægreid (tv) og Vemund Jaren var blant deltakerne på Geilo. Foto: Kjell Bitustøyl

Last ned seminarrapporten fra ferdselsseminaret her. I rapporten er det bl.a. linket til alle presentasjoner som ble holdt i forbindelse med seminaret.

Norsk villreinsenter ønsker å takke alle involverte og alle deltakere!

villrein.no – Anders Mossing

Endret jakttid på villreinbukk

diverse

Jakttiden for voksen bukk endres for Hardangervidda og Nordfjella villreinområder. Foto: Anders Mossing

Miljødirektoratet har, etter gjennomført høring, konkludert med jakttiden på villrein i Hardangervidda og Nordfjella villreinområder endres i 2019.

I slutten av april sendte Miljødirektoratet på høring forslag om endring av jakttid for villrein på Hardangervidda og i Nordfjella for 2019 og 2020. Fristen for høringsinnspill var 31. mai 2019. Nå har direktoratet oppsummert alle høringsinnspill og konkludert med at jakttiden endres for 2019. De jobber samtidig med kunngjøring av endringsforskrift til jakt- og fangsttider m.m. 1. april 2017-31. mars 2022.

Les også “Bukkejakt og fremskyndet jakt?” (villrein.no).

Endringen i jakttid for villrein gjelder kun Hardangervidda og Nordfjella villreinområder og kun voksen bukk 2,5 år og eldre. For Hardangerviddas del sør for Rv 7 blir jakttiden f.o.m. 10. august t.o.m. 22. september. For Hardangerviddas del nord for Rv 7 blir jakttiden f.o.m. 1. august t.o.m. 22. september. For Nordfjella blir jakttiden f.o.m. 1. august t.o.m. 30. september.

Les mer i direktoratets informasjonsbrev, samt vedlegget som oppsummerer høringsrunden.

villrein.no – Anders Mossing