Fotråte ser ut til å være et ganske omfattende problem i 2019. Denne villreinkalven ble avlivet på Hardangervidda med en omfattende infeksjon. Foto: Anders Mossing
Så langt i årets reinsjakt er det meldt om en rekke tilfeller av villrein med fotråte i flere villreinområder. Miljødirektoratet kommer nå med råd om hvordan dette skal håndteres av jegerne, i en sak på hjorteviltportalen.no.
Fotråte skyldes infeksjon med bakterien Fusobacterium necrophorum og er smittsom. Denne bakterien kan forekomme i mage-tarmkanalen og skilles ut gjennom avføringen og “infisere” jordsmonnet. Små rifter og sår i huden rundt dyrenes klauver fungerer som inngangsport for bakterien. Smittoverføring skjer hovedsakelig gjennom sommerhalvåret, og fuktige vær- og beiteforhold ser ut til å medføre økt forekomst. Bakterien vil også kunne overleve i lang tid under slike forhold. Reinens flokkatferd skaper gode muligheter for smitte mellom dyr.
Man vet ikke med sikkerhet hvordan det går med dyr som er smittet med fotråte. Dersom betennelsen er avgrenset til en fot og ikke for omfattende kan det ikke utelukkes av de kan bli friske. Det er imidlertid grunn til å tro at et stort flertall vil dø.
Etter §§ 28 – 29 i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst skal jegere avlive dyr som ikke kan overleve eller bli friske. Det anbefales nå jegere å avlive villrein som er synlige halte, av hensyn til dyrevelferd og smittehygiene, men påpekes også at hver enkelt jeger plikter å gjøre en selvstendig vurdering av dyrets generelle tilstand før eventuell avliving.
Jegere som feller dyr pga. fotråte skal følge de generelle instruksjonene om skadd eller syk rein. Les mer i SNOs infofolder om villreinjakt. I folderen er også kontaktinformasjon til oppsynet, som skal varsles ved eventuell avliving. Miljødirektoratet ber også jegere som feller rein med fotråte om å ta vare på foten. Disse bør fryses ned og sendes Veterinærinstituttet etter endt jakt.
Minner også om at det skal tas skrantesjuke-prøve av slike dyr, uavhengig om de felles på kontrollkort eller ei og uavhengig av om dyret skal brukes som mat.
Seterbebyggelsen ved Vesllie på Hjerkinn har vært gjenstand for massiv oppmerksomhet den siste tida. Historien starter imidlertid over hundre år tilbake i tid.
Rolstadsætre, med HFK-sletta i bakgrunnen. Foto: NIKU
Området ved Vesllie ble i tidligere tider brukt som felæger, og rundt 1870 ble det tradisjonell seterdrift på Rollstadsætre (Kilde: NIKU). Ca. 50 år senere, i 1923, ble skytefeltet på Hjerkinn etablert. I begynnelsen var aktiviteten i skytefeltet relativt beskjeden, men økte etter hvert. På nabovollen til Rollstadsætre bygde familien Bentdal seter i 1932, denne var i drift en kort periode fram til 1946. Det har med andre ord ikke vært aktiv setring i området på lang tid. Forsvaret kjøpte setrene og vegen fra privat eie på 60-tallet, og setrene har verken blitt brukt til seterdrift eller turisme siden.
I 1999 vedtok Stortinget at skytefeltet på Hjerkinn skulle legges ned og føres tilbake til sivile formål, som ledd i en omfattende plan for utviding av verneområdene på Dovrefjell. Vedtaket ble gjort i forbindelse med opprettelsen av det nye øvingsfeltet «Regionfelt Østlandet», og var et viktig avbøtende tiltak. Tapet av naturverdier i det nye øvingsfeltet skulle kompenseres med restaurering av naturverdier på Dovrefjell.
I april 2018 ble det tidligere skytefeltet vernet, og det ble samtidig bestemt at seterbygningene ved Vesllie skulle fjernes. I NIKUs kulturminnekartlegging står det: «Bygningene bærer preg av å ha vært i offentlig eie og mangler et personlig preg.» Bygningene er vurdert til å ha liten til middels bevaringsverdi. I høringen av verneforslaget støttet fylkeskommunen, som er regional kulturminnemyndighet, forslaget om å fjerne seterbygningene av hensyn til villrein. Og Riksantikvaren avviste i fjor en forespørsel om å reise fredningssak for setrene.
Klima- og miljøminister Ola Elvestuen har vært i hardt vær i høst. Foto: Mona Lindseth/Venstre
Vedtaket om riving av setrene har skapt massiv motstand, og særlig ordførerne i Dovre og Lesja har engasjert seg for å bevare seterbygningene. Det store engasjementet førte til at Klima- og miljøminister Ola Elvestuen vurderte rivingsvedtaket på nytt i begynnelsen av august.
I pressemeldingen fra Elvestuen (12.08.2019) står det: «Spørsmålet om bevaring av seterbygningene i Vesllie ble grundig vurdert i prosessen som ledet frem til vern. Bakgrunnen for vedtaket om å fjerne bygningene, er hensynet til villrein og villreintrekket i området. Dersom én eller flere bygninger i Vesllie beholdes, forventes ferdselen i området å øke.»
«Det er viktig for å opprettholde villreintrekket rundt Snøhettamassivet at villreinen ikke forstyrres for mye av inngrep og menneskelig ferdsel. Vedtaket om å rive seterbygningene er en del av grepene vi tar for å redusere den samlede belastningen for villreinen i området.»
«Ut fra en vurdering av verneverdiene og hensynet til villreinen har jeg kommet til at det ikke er grunnlag for å sette i gang noen prosess for å endre vedtaket. Hensynet til villreinen veier tyngst i denne saken,» sa Elvestuen i samme pressemelding.
Uttalelsene fra Elvestuen la imidlertid ingen demper på engasjementet i saken. Mandag 19. august – dagen før Forsvarsbygg skulle starte rivingen – møtte rundt 60 mennesker opp på Hjerkinn for å demonstrere. «Det er ingen skam å snu!» stod det på plakatene.
Senere på dagen kom det kontrabeskjed fra Elvestuen: «Det er mye engasjement og uro i denne saken. Vi har derfor valgt å utsette rivingen. Den vil ikke bli gjennomført i høst.» Siste ord er nok ikke sagt i denne saken.
Som en avsluttende kommentar vil vi gjerne presisere at vi på Norsk Villreinsenter verken driver med forvaltning eller politikk. Vår jobb er blant annet å bidra med fagkunnskap. Slik vi ser det, er det ett moment som har vært lite diskutert: Dersom de får stå – hva skal setrene brukes til? All forstyrrelse er i utgangspunktet negativt for villreinen, men det er omfanget på bruk og ferdsel som vil avgjøre i hvor stor grad villreinen blir påvirket.
Det var kvinnene som stod i bresjen for Arctic Ungulate Conference 2019 med Birgitta Åhman, heilt til høgre, som leiar for konferansen, vidare tre frå staben Birgitta hadde rundt seg, f.v. Heidi Rautiainen, Alessia Uboni og Anna Skarin. Foto: Kjell Bitustøyl
Den 15. AUC-konferansen gjekk av stabelen 12.-16. august i Jokkmokk i Nord-Sverige. Her møttest forskarar på reinsdyr og moskus frå alle landa rundt den nordlege halvkule pluss forskarar òg frå mange andre land. Omlag 120 stk. deltok på konferansen, som blei ein avgjort suksess og ei viktig stadfesting av at fleire nasjonar står overfor dei same utfordringane i høve til sentrale miljøspørsmål: tap av areal og klimaendringar. Utflukt til verdsarvområdet Laponia var elles eit avgjort høgdepunkt.
Arctic Ungulate Conference (AUC) blir arrangert kvart fjerde år, og i år var altså Sverige vertskap. Det er gjerne slik at sjølv om dette er ein internasjonal konferanse, blir konferansen naturleg nok prega ein del av stoda i det aktuelle arrangørlandet. I 2015 blei konferansen arrangert på Røros, og lokal arrangør var Miljødirektoratet og Norsk institutt for naturforskning (NINA). Programmet då bar difor preg av kva desse to aktørane i denne samanhengen driv mest med: villrein. Og sjølv om Røros er eit viktig område for tamreindrift, var denne delen av “ungulates” i Noreg svært lite synleg på konferansen på Røros.
Med dette som bakteppe hadde nok dei svenske arrangørane i år lagt ekstra vekt på den samiske reindrifta og det som høyrer denne kulturen til. Ikkje så unaturleg etter som Sverige korkje har moskus eller villrein. Konkret nedfelte dette seg blant anna i ein eigen “reindeer herders day”, der reindriftsutøvarar frå Noreg, Sverige og Finland, 15 i talet, var inviterte for å vera med på eit møte med forskarmiljøet.
Tam og vill rein
AUC-konferansen er organisert med hovudinnlegg (“keynote lecture”) knytt til spesielle tema, og utfyllande innlegg gjerne basert på ferske forskingsresultat eller pågåande forsking. Ofte er desse kortare presentasjonar frå doktorgradsstudentar frå ulike universitet. Det heile starta med eit for nokon litt vagt tema, “Beyond wild and tame” ved David Anderson, University of Aberdeen, Skottland. Anderson er antropolog og har eit meir filosofisk blikk på temaet. Han forskar blant anna på relasjonane mellom jegerar og reinsgjetarar både i Europa, inkludert Russland og Nord-Amerika. Han utforskar grenselandet mellom forståinga av dei ville og dei domestiserte bestandane. Anderson sette på ein måte dagsorden for eit tema som blei ein gjengangar på konferansen: forholdet mellom tradisjonskunnskap og forskingsbasert kunnskap. Han var òg innom kor gamal reindrifta kan vera, også dét eit tema fleire var innom. Relasjonen menneske-dyr står sentralt i desse tankebanane, også når det gjeld forholdet til villrein eller caribou. Det ein har felles på tvers av landegrensene er bl.a. knytt til urfolk, anten det gjeld inuittar i Canada, samar i Norden eller dei forskjellige urfolka i Russland. I denne bolken var ein òg innom eit anna tema. Bruk av ekstra fôring i reindrifta, noko som er svært vanleg i Finland, men som òg aukar på i Sverige.
Klassifisering og gener
“Vår eigen” Knut Røed blei presentert som “the rock star of genetics”, som den internasjonalt anerkjende genetikar han er. Han snakka om eit for mange norske, kjent tema, om istida og korleis dei ulike variantane av reinsdyr har vandra inn i Skandinavia, men i andre delar av nordområda. Genforskinga finn fram til ulike variantar av rangifer basert på dagens reinsdyrstammer og kombinerer desse med analyser av eldre beinmateriale. Slik kan ein finne ut mykje om vandringsvegar, endring i bestandane, genetisk mangfald eller ikkje, osv. Dette materialet blir sett inn i ein større samanheng der også mennesket blir ein aktør, ikkje minst gjennom domestisering av reinen. Supplerande innlegg handla blant om korleis ein kan finne spor av nettopp dette, til dømes i form av kastrerte reinsdyr, og om ein kan spore desse i eit historisk beinmateriale.
Tre norske deltakarar på konferansen: f.v. Ingrid Sønsterud Myren frå Norsk villreinsenter nord, Vemund Jaren frå Miljødirektoratet og genforskar Knut Røed frå Norges veterinærhøgskole. Foto: Kjell Bitustøyl
På ein slik konferanse er det umogleg å få med seg alt som skjer, etter som der går føre seg innlegg parallelt. Rovdyr og rovdyrproblematikk gjekk såleis samtidig med genforskingstemaet.
Klima, beite og næring
Klima var eit heitt tema på Arctic Ungulate Conference. Foto: Kjell Bitustøyl
Eit stort tema på konferansen var det som omfatta svingingar i bestandane, med klima, beite og næringsforhold som stikkord. Krise og dramatisk nedgang i einskilde cariboubestandar var tema, ikkje minst sett i samanheng med klimaendringane. Her blei stoda på Grønland og dei sterke svingingane i bestandane der eitt tema, men òg eit verkeleg kriseramma område, Québec-regionen i Canada, der den eine cariboustamma, på grunn av fleire faktorar har hatt ein svært dramatisk nedgang. Store svingingar i desse flokkane har ein òg hatt tidlegare, men ein hovudkonklusjon er likevel at nedgangen er merkbar òg i andre cariboustammer. Her ser ein litt av det same som norsk villrein- og tamreindebatt dreiar seg rundt: tap av areal/arealfragmentering, vidare klimaendringane, problem med rovdyr m.m. Overbeiting var òg ein faktor som blei teke med.
Svalbardreinen og klimaendringane var òg i fokus på denne konferansen, i fleire innlegg. I Noreg er det Svalbard som har vore mest framme når det gjeld klimaendringar og rein. Les også den tredelte artikkelserien “Klima og rein – potensielle verknader på beite, helse og sjukdom” (villrein.no).
Mennesket og reinen
Menneskeleg aktivitet påverkar reinsdyra enten dei er tamme eller ville. Det aktuelle temaet vindkraft og reinsdyr hadde ein eigen seksjon på AUC, me kjem tilbake til eit innlegg som forskar Sindre Eftestøl hadde seinare i høst. Vidare var ein òg innom utfordringane som samarbeidet mellom tradisjonell kunnskap og akademisk forsking byr på. Også her vil villrein.no koma tilbake med ein eigen artikkel.
Lapponia
Ein fabelaktig dag blei det då alle blei med på busstur til verdsarvområdet Laponia med påfylgjande guida fottur og omvisning i Naturrum Laponia, nært opptil to store nasjonalparkar Sarek og Stora Sjöfallet og naturreservatet Sjaunja. Her er store villmarksområde, men òg sterke inngrep frå vasskraftutbygging gjennom lang tid, utbyggingar som har øydelagt mykje samisk beiteland og skapt store vanskar for reindrifta her. Leiar for Sirgas sameby, Mikael Kuhmunen, gav oss rørande og sterk formidling av nettopp denne historia på bussen heim tilbake til Jokkmokk.
Eit høgdepunkt: Besøk i verdsarvområdet Laponia i Jokkmokk kommune. Foto: Kjell Bitustøyl
Samisk reindrift m.m.
Torsdag var som nemnd sett av til samane og reindrifta, dels parallelt gjekk der òg foredrag om vandringsvegar, bestandsutvikling m.m. i ulike reinpopulasjonar, ein var bl.a. innom vill finsk skogrein, forsking på både vill og tam rein i Sibir og villreinjakt på Island. Vidare fekk moskusen og problemstillingar knytt til desse bestandane på Grønland, i Canada og i Alaska òg sin rettmessige plass. Ein eigen artikkel om “Reindeer herders day” kjem etterkvart.
Helse og sjukdom
Siste dagen var det veterinærane sin tur, det dreia seg bl.a. om temaene: konsekvensar av klimaendringane, helsemessige utfordringar med fóring av tamrein og skrantesjuke. Siste tema er eit tema som er langt meir kjent i Noreg enn i dei andre nordiske landa og vidare utover. Susan Kutz frå Canada hadde hovudinnlegget om helse og sjukdom sett i høve til klimaendringane, medan medforfattar saman med Kutz av boka: ”Reindeer and caribou – health and disease”.
Morten Tryland, Universitetet i Tromsø, tok for seg den norske skrantesjukehistoria og problematikken omkring denne. I USA er denne prionsjukdomen som kjent funne på elg og hjort, men så langt ikkje på caribou. Jørn Våge frå Norsk veterinærinstitutt snakka om det norske arbeidet og den aktuelle forskinga knytt til skrantesjuke. Frå Sverige kom der òg eit innlegg der ein tok til orde for å endre utdanninga innafor veterinærfaget for å bli meir inkluderande i høve til dei samiske samfunna og deira utfordringar, blant anna ved at ein òg må inkludere meir av den samiske erfaringskunnskapen om dette temaet.
Villreinen i Rondane står overfor betydelige utfordringer knyttet til menneskelige inngrep og aktivitet. I en ny interaktiv kartfortelling presenterer Norsk villreinsenter nå de viktigste forskningsresultatene, samt forslag til fremtidige løsninger.
Rondane – før og nå. Klikk for større versjon. Figur: Norsk villreinsenter
Tidligere var Rondane og Dovrefjell-Sunndalsfjella et stort og sammenhengende leveområde for villrein. Det som tidligere var et område på størrelse med Danmark er i dag delt opp i 6-7 delområder, med lite eller ingen utveksling. Forskning har dokumentert reinens utfordringer, og man har i etterkant lyktes med å finne forslag til flere tiltak som kan bedre forholdene. Alt dette kan du lære mer om i den interaktive kartfortellingen om Rondane, som er full av bilder, animasjoner, kart, videosnutter m.m.
I Forollhogna henstilles jegerne til å skyte små kalver. Hvis du har valget, hvem skyter du? Foto: Statens naturoppsyn/Berit Broen
I Forollhogna henstilles jegerne nå til å skyte de minste kalvene. Bestandsforvaltningen ønsker å unngå negativ jaktseleksjon, og har mål om å snu trenden med lavere slaktevekter og redusert kondisjon.
Villrein.no skrev nylig om et prosjekt i Forollhogna som skal se nærmere på sammenhengen mellom bl.a. gevirutvikling, vekt og generelle utviklingstrekk hos villreinen. I prosjektet skal jegerne fotografere felte dyr og sende inn bilder.
Små kalver fra Hardangervidda på hhv. 12 og 7 kg. Foto: Anders Mossing
Villreinutvalget har nylig utarbeidet en informasjonsfolder med beskrivelser og bilder av typiske trekk ved “små og store” kalver. Informasjonen er ikke direkte overførbart til andre villreinområder, da kondisjonen i Forollhogna er høyere enn i de fleste andre. Men det er en rekke elementer som kan være til nytte og som jegerne i andre villreinområder kan “oversette” til sine forhold.
Hva kjennetegner en liten og en stor kalv i ditt villreinområde? Hvordan ser en liten simle ut? Og hva med de store simlene? Dette er spørsmål alle jegere burde stille seg under årets jakt. Skitt jakt!
Ps. Det er kun jakt på voksen bukk (2,5 år og eldre) på Hardangervidda i år. Noen av bildene over er kun ment som illustrasjon.
Bildet/bildene skal tas av dyret liggende på siden og mest mulig rett ovenfra. Et jaktvåpen eller annet som kan si noe om omtrent mål er ønskelig. Bilde over er manipulert for illustrasjon. Foto: Anders Mossing
I Forollhogna har villreinutvalget satt i gang et prosjekt for å se nærmere på sammenhengen mellom bl.a. gevirutvikling, vekt og generelle utviklingstrekk hos villreinen. Jegerne skal fotografere felte dyr som grunnlag for prosjektet.
Prosjektet kommer som følge av nedgang i endel sentrale kondisjonsparametre, så som slaktevekt og kjevelengde. Forollhogna har i en årrekke vært blant Norges mest produktive villreinområder, med god kondisjon, høy fellingsprosent og stabil tilvekst og avkastning. Reinen i Forollhogna er mindre sky enn i mange andre villreinområder, og jegerne har som regel en større mulighet til å velge ut dyr basert på kroppsstørrelse og/eller gevir. I Forollhogna mener man at den observerte nedgangen i slaktevekter og kjevelengde henger sammen med jegerseleksjon snarere enn beitetilgang.
Gjennom innsamling av bilder av felte dyr, samt bilder i felt av “gjenværende” bestand etter jakt, håper man på å kunne avkrefte/bekrefte teorien. Det vil i tillegg være et sentralt element i dette arbeidet at man skaper en bevissthet blant rettighetshavere og jegere.
Det vil i løpet av kort tid publiseres et registreringsskjema på www.hognareinen.no, der jegerne kan “logge inn” med kontrollkortnummer og laste opp bilde/-r. Inntil denne er på plass kan jegerne sende bilde, vekt på dyr og kontrollkortnummer til post@hognareinen.no.
I forbindelse med årets villreinjakt skal jegerne ta prøver av alle dyr (et år og eldre) i alle villreinområder. Her kommer en liten forklaring om hvordan prøvene skal registreres. Det er nemlig noen endringer fra i fjor.
Fra og med 2019 skal jegerne bruke hjorteviltregisteret både til å registrere prøver og sjekke resultat etter endt undersøkelse.
Logg inn på www.hjorteviltregisteret.no med jegernummer og fødselsdato. Klikk på fanen “Min side” og deretter på “Registrer ny jaktdag”. Velg viltart og fyll inn opplysninger for dato, vald og skutt/skutte dyr og klikk “Lagre”. På “Min side” har det nå dukket opp et felt med skutte dyr. Klikk på “pennesymbolet” og fyll inn opplysningene (deriblant merkelappnr.). Se skjermdump under.
Har du noen spørsmål om Hjorteviltregisteret? Kontakt Naturdata på support@naturdata.no eller telefon 74 33 53 10.
Norsk villreinsenter har forøvrig laget en informasjonsside om hvordan du som villreinjeger skal forholde deg til kartleggingsprogrammet for skrantesjuke. Les mer på www.villrein.no/cwd for mer informasjon.
Folderne for reinsjakta 2019 er klare, med mye god informasjon til reinsjegerne. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Årets informasjonsfoldere til villreinjegerne er nå klare. Det er Miljødirektoratet, Statens naturoppsyn og Norsk villreinsenter som står for produksjonen.
Folderne tilgjengeliggjøres kun for nedlastning digitalt. Noen villreinutvalg har ønsket å komme ut med spesifikk informasjon for sitt villreinområde. Dette gjelder Hardangervidda, Nordfjella, Setesdal Austhei, Setesdal Ryfylke, Fjellheimen, Snøhetta, Forollhogna, Vest-Jotunheimen og Knutshø. For alle andre områder er det utarbeidet en generell folder.
Folderne inneholder nyttig informasjon du som villreinjeger trenger, så som jaktutøvelse, forberedelser, relevante regler og kontaktinformasjon til oppsyn. Det skal spesielt nevnes god informasjon om prøveinnsamling i forbindelse med jakt, derav innsamling for å kartlegge forekomst og utbredelse av skrantesjuke. Til det siste skal også nevnes at Norsk villreinsenter har utarbeidet en egen underside på villrein.no med all relevant informasjon om prøveinnsamling for skrantesjuke i forbindelse med villreinjakt. Se www.villrein.no/cwd for mer informasjon.
Bestanden i Setesdal Ryfylke hadde god kvalitet og tilvekst i foregående planperiode. Nå ønskes en økning av bestanden, uten at det skal gå på bekostning av disse parametrene. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Hovedmålet i den nye bestandsplanen for Setesdal Ryfylke er at man skal legge til rette for at dyrene bruker en større del av villreinområdet, bl.a. gjennom en økning av bestanden i sørområdet.
Det er Setesdal Ryfylke villreinlag som har utarbeidet den nye bestandsplanen for området. Planen er gjeldene for perioden 2019-2023, og ble godkjent på villreinnemnda for Setesdalsområdets “vårmøte” i april. Foreliggende bestandsplan er den femte i rekke for villreinområdet.
Fylker og kommuner i Setesdal Ryfylke villreinområde. Figur: Setesdal Ryfylke villreinlag
Setesdal Ryfylke villreinområde består av 64 vald, og organisasjonsmodellen er basert på kommunevise lokallag, samt Statskogs eiendom i Njardarheim. Setesdal Ryfylke villreinlags medlemmer representerer ca. 60 % av det tellende arealet, noe som er en betydelige lavere andel enn villreinlaget ønsker. Dyrenes arealbruk de siste tiårene er muligens en medvirkende årsak til den relativt lave oppslutningen.
Nord og sør
I Setesdal Ryfylke definerer man et nordområde og et sørområde. Disse ligger hhv. nord og sør for Blåsjø, og det er lite utveksling mellom delområdene. Bestanden i nordområdet er vinteren 2018/2019 beregnet til ca. 2000 dyr, mens det i sørområdet var ca. 1300 dyr i samme periode. Dette er i tråd med foregående planperiodes mål om ca. 3500 dyr.
Mål i den nye planen
Hovedmålet i den nye planen er;
“Bestandsforvaltningen av villreinen i Setesdal Ryfylke skal i planperioden bidra til at dyrene skal bruke en større del av villreinområdet”.
Et viktig virkemiddel skal være bestandsøkning, spesielt i sørområdet. Planen inneholder tre delmål, som omhandler bestandsstørrelse, kondisjon og bestandsstruktur.
Delmål bestandsstørrelse: Antallet villrein i nordområdet stabiliseres på ca. 2000 dyr. Antall villrein i sørområdet skal gradvis økes fra antatt 1300 dyr vinteren 2018-2019 til ca. 2000 dyr. Samlet for Setesdal Ryfylke skal ikke bestanden overstige 4000 dyr.
Delmål kondisjon: Kondisjon og kalvetilvekst skal opprettholdes innenfor et akseptabelt nivå.
Delmål bestandsstruktur: Storbukkandelen (minst 3,5 år) økes opp mot 25 % i løpet av planperioden.
Villreinlaget vil øke storbukkandelen til 25 %, for å øke arealbruk og opprettholde kondisjon og tilvekst. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Villreinlaget har valgt å holde et sterkt fokus på storbukkandelen i bestanden. I de tre siste planperiodene har målsetningen vært å øke andelen til 20 %, og nå ønsker laget altså en ytterligere økning til 25 %. Storbukker har en tendens til å bruke arealer i randområdene i mye større grad enn simler og øvrige fostringsdyr. En høyere andel storbukk vil i seg selv kunne gi økt arealbruken i bestanden, uten at det gir vesentlig mer press på beitene i sentralområdet. I tillegg tyder forskning på at mye storbukk i bestanden medfører tidligere brunst blant simlene, noe som gir høyere slaktevekter pga. tidligere kalving. Dette vil kunne styrke delmål om kondisjon.
Villrein.no har hatt ein liten serie om bilethoggarar og reinsdyr. Men korleis oppfattar den yngre garde reinsdyret? Me tek med tre unge teiknarar og deira reinsdyr.
To av teikningane er vinnarteikningar frå teiknekonkurransen i villreinutstillinga til Hardangervidda nasjonalparksenter, Skinnarbu.
Teikning: Daniel 10 år. Rein og fjell høyrer saman, og den raude nasen har sjølvsagt bakgrunn i historia om Rudolf.
Teikning: Erik 9 år. Denne teiknaren har fått med seg vesentlege ting: geviret og klaven rundt halsen med kameraet som reinssimla Bella gjekk rundt med i ca 1 år. Vinnar av teiknekonkurransen mai månad.
Teikning: Tiril 9 år. Bella er simla som dei besøkande blir kjent med på Hardangervidda Nasjonalparksenter på Skinnarbu. Reinsdyret med gevir og fjell er typisk. Vinnar av teiknekonkurransen juni månad.
Teikning: Daniel 9 år. At ungar har fått med seg reinsdyret via forteljinga om Rudolf og julenissen på amerikansk er nok typisk.
