Genetikk i villreinfjell

Den genetiske variasjonen i ulike norske villreinområder varierer til dels mye, og henger bl.a. sammen med bestandsstørrelse, menneskeskapt fragmentering av landskapet og historikk. I en ny artikkel om genetikk hos villrein i norske områder presenteres en rekke spennende funn.

For vel 100 år siden fremsto villrein-Norge som ganske annerledes enn i dag. Man antar at det fantes 3-4 store, sammenhengende og robuste villreinregioner, og at det også mellom disse var muligheter for utveksling av dyr. Dagens situasjon er at villreinen i Norge er fordelt på 24 mer eller mindre atskilte forvaltningsenheter. En av hovedforklaringene for genetisk variasjon og endring finnes her.

Som grunnlag for artikkelen ble det i perioden 2008 til 2014 samlet inn kjøttprøver/vev fra dyr skutt under jakt i 20 villreinområder (Rondane, Sølnkletten, Knutshø, Snøhetta, Nordfjella, Lærdal-Årdal, Hardangervidda, Setesdal Ryfylke, Setesdal Austhei, Brattefjell-Vindeggen, Blefjell, Våmur Roan, Skaulen Etnefjell, Forollhogna, Reinheimen-Breheimen, Førdefjella, Sunnfjord, Svartebotnen, Fjellheimen og Norefjell-Reinsjøfjell). Disse villreinområdene er tildels svært ulike, både med hensyn til bestandsstørrelse, grad av “isolasjon” og opphav.

Bestandene i Dovrefjellområdet, nærmere bestemt Rondane, Sølnkletten, Snøhetta og Knutshø, er regnet for å ha reint villreinopphav. Bestandene i Langfjellaområdet, derav Hardangervidda, Nordfjella, Setesdal Ryfylke og Setesdal Austhei, har blandet opphav fra både tam- og vill rein.

Bestandene i Brattefjell-Vindeggen, Blefjell og Lærdal-Årdal regnes for å være utløpere fra Langfjellaområdet med sitt genetiske opphav herfra.

De resterende bestandene i undersøkelsen, nærmere bestemt Våmur Roan, Skaulen Etnefjell, Forollhogna, Reinheimen-Breheimen, Førdefjella, Sunnfjord, Svartebotnen, Fjellheimen og Norefjell-Reinsjøfjell, er regnet for å ha sitt opphav fra tamreindrift.

Det er forskere fra Universitetet i Sørøst-Norge, Universitet i Oslo og Norsk institutt for naturforskning som står bak studien. Norsk villreinsenter var sterkt involvert i organisering av prøveinnsamlingen i forbindelse med jakt. Jegerstanden i de ulike områdene fortjener en stor takk for deres bidrag.

Ut ifra de innsamlede prøvene studerte man to ulike såkalte genetiske markører og testet variantene opp imot hverandre. Genetiske markører gir mulighet for å kartlegge et individs variant av bestemte gener, og kan undersøkes enkeltvis eller samlet for å danne en individspesifikk profil. De gir bl.a. mulighet til å plassere et individ innenfor en populasjon eller art og til å bestemme slektskap. Alle dyreceller inneholder to typer DNA; mitokondrielt DNA og nukleært DNA. Den ene varianten genetisk markør som ble undersøkt i denne studien var mikrosatellitter. Mikrosatellitter er korte repeterte enheter av nukleært DNA med en form for kopitallsvariasjon, der variasjonen ligger i antall ganger sekvensen er repetert. Mikrosatellitter er mye benyttet i studier av populasjonsstruktur og “genflyt” (oppstår typisk når individer vandrer mellom ulike bestander). Den andre varianten genetisk markør i studien er mitokondrielt DNA. Mitokondrielt DNA nedarves i hovedsak fra mordyret i motsetning til nukleært DNA hvor 50 % kommer fra hver av foreldrene. Mitokondrielt DNA er en god markør for å studere populasjonsstruktur eller genetiske mønster over lengre utviklingsperioder (evolusjon), separasjon over større distanser, eller mellom arter og underarter.

Hovedmålsettingen med hele studien var å undersøke genetisk struktur og genetisk variasjon, som basis for fremtidige forvaltningsstrategier. Undersøkelsene viste ulik genetisk variasjon i ulike villreinområder og det var betydelig mindre variasjon i små og isolerte bestander. Det var en klar sammenheng i dataene mellom genetisk variasjon og bestandsstørrelse opptil bestander på ca. 1500 dyr. De fleste bestandene var ulike hverandre i forhold til “genetisk sammensetning”, noe som indikerer lav grad av genflyt. Genflyt oppstår som nevnt typisk når individer vandrer mellom ellers isolerte bestander.

Resultatene kommer ikke uten unntak. Lærdal-Årdal er et eksempel på et villreinområde med relativt lav bestandsstørrelse (ca. 120 dyr), men god genetisk variasjon. Forklaringen er nok å finne i områdets historikk, da dagens bestand har sin opprinnelse gjennom reetablering med dyr fra Nordfjella, satt ut i to perioder. I kontrast til dette kan man trekke frem reinen i Norefjell-Reinsjøfjell. Bestanden er i dag på ca. 700 dyr, men har relativt lav genetisk variasjon. Dette skyldes antakelig områdets forhistorie. Det var opprinnelig tamreindrift i Norefjell-Reinsjøfjell, men etter avvikling på slutten av 1960-tallet, ble det gående igjen ca. 30-40 dyr, som har dannet grunnlag for dagens bestand og antakelig er årsak til den lave genetiske variasjonen. Bestandene i Rondane og Sølnkletten, som har et reint villreinopphav, er relativt store, men viser allikevel redusert genetisk variasjon. Dette fremkom kun i analysen av mitokondrielt DNA og ikke via mikrosatellitter. Avviket mellom de to analysene skyldes antakelig tidligere “flaskehalser”, men også at mitokondrielt DNA arves fra mordyret, noe som betyr at effektiv populasjonsstørrelse er 1/4-del av mikrosatellittmarkører som arves fra begge foreldrene. Således kan man anta, gjennom studier av mikrosatellitter, at det har vært utveksling av hanndyr mellom bestandene i Dovrefjell-området.

De genetiske ulikhetene mellom områdene og tap av genetisk variasjon, og hvordan disse igjen henger sammen med populasjonsstørrelse, kan gi oss klare forvaltningsråd for fremtiden. Studien understreker viktigheten av utvekslingsmuligheter mellom de mer eller mindre isolerte bestandene i Norge, samt behovet for å øke størrelsen på endel bestander. Det sistnevnte er spesielt viktig for de små og helt isolerte bestandene.

Hele artikkelen “Recent large-scale landscape changes, genetic drift and reintroductions characterize the genetic structure of Norwegian wild reindeer” kan lastes ned her.

villrein.no – Anders Mossing