Kjell Handeland fra Veterinærinstituttet fortalte om CWD.
Onsdag 7. juni arrangerte Villreinsenteret på Hjerkinn fagdag om villreinsykdommer med fokus på den smittsomme prionsykdommen CWD (Chronic Wasting Disease) som nylig er funnet på villrein og elg i Norge. Det er tydelig interesse for temaet, og rundt 40 mennesker tok turen til Hjerkinn denne dagen. Kjell Handeland fra Veterinærinstituttet og Ingeborg Stavne fra Mattilsynet sto for den faglige formidlingen.
Etter at det i mars/april 2016 ble påvist CWD på ei villreinsimle i Nordfjella villreinområde, er det blitt et massivt fokus på denne sykdommen. Tilfellet i Nordfjella er det første dokumenterte tilfellet av CWD i Europa. I mai og juni ble det også dokumentert CWD på to elger i Selbu. Sykdommen forekommer på hjortedyr i en del områder i Nord-Amerika, og i områder der CWD er vanlig er rundt 0,5-5 % av dyra smitta.
For oppdatert informasjon om CWD og status henviser vi til nettsidene til Veterinærinstituttet og Mattilsynet.
Under følger en oppsummering av foredragene som ble holdt av Handeland og Stavne. Lenker til foredragene finnes under “Flere nyttige lenker” lengre ned i saken.
Hva er CWD?
CWD er en såkalt prionsykdom, som går på hjortevilt. Prionsykdommer forårsakes av en feilfoldet, unormal form av prionproteinet, et protein som finnes normalt i kroppscellene og spesielt i hjernen. Kroppen klarer imidlertid ikke å bryte ned syke prionproteiner, og disse vil hope seg opp i, og ødelegge hjernen. Sykdommen er alltid dødelig.
Skrapesyke hos sau og geit, Creutzfeldt-Jacobs sykdom hos menneske og kugalskap hos storfe er eksempler på andre prionsykdommer.
Generelt om CWD:
– Tiden fra smitte til vi ser sykdomstegn er svært lang, fra 1,5 år til flere år
– Sykdommen opptrer oftest hos unge, voksne dyr (2-5 år gamle)
– Smittestoffet skilles ut via avføring, urin og spytt, og kan overleve flere år i miljøet
– Dyr kan smittes via miljøet, eller gjennom direkte kontakt med syke/døde dyr
– Sykdomstegn:
o Unormal oppførsel (for eksempel kan dyre bli mindre sky)
o Vekttap – avmagring
o Ukoordinerte bevegelser
o Mot slutten: hyppig drikking og urinering
– I en tidlig fase av sykdommen kan dyra dø av akutt, stressindusert hjertesvikt
– Flere lidelser kan ha samme sykdomstegn som CWD, og dyret må undersøkes for å stille diagnose
I Nord-Amerika har CWD vært kjent i rundt 40 år, og det presiseres at det ikke er påvist noen tilfeller der CWD har smittet over på mennesker eller husdyr.
Videre oppfølging
Det er svært viktig med løpende overvåking av syke avliva og selvdøde dyr (såkalte risikogruppedyr). Det er blant disse det er størst mulighet for å fange opp sykdommen. Ta kontakt med Mattilsynet på tlf. 22 40 00 00 dersom du vet om dyr som burde undersøkes. Dette gjelder i hele landet, og for alle arter hjortedyr: villrein/tamrein, elg, hjort/oppdrettshjort og rådyr.
For å undersøke om dyret har CWD, må det tas prøver av hjernen. Selv tidlige faser av sykdommen kan påvises i lymfoid vev i hjernen. Hele hoder kan sendes inn til undersøkelse, alternativt kan Mattilsynet eller annet kvalifisert personell ta ut prøve av hjernen for så å sende dette til Veterinærinstituttet som gjennomfører laboratorieundersøkelsene.
Det ble foretatt rundt 13000 CWD-undersøkelser av viltlevende og tamme elg, hjort og rådyr i Norge og Europa i perioden 2006-2009, men ingen av disse påviste funn av CWD. European Food Safety Authority (EFSA) konkluderte i 2010 med at antall prøver var for lite til å utelukke at det forekom CWD i Europa. Kjell Handeland blir ikke overrasket om det blir gjort flere funn av CWD i Norge i løpet av høsten. Han uttaler at vi trolig kun «har sett toppen av isfjellet, men la oss håpe isfjellet er lite.»
Det endelige prøveprogrammet for høsten er ikke helt bestemt, men så langt er tanken å undersøke så mange dyr som mulig av villrein som felles i Nordfjella til høsten. I tillegg skal trolig hjort i Sogn og Fjordane og elg og hjort i området rundt Selbu og Stjørdal undersøkes. Tamrein i både Sør- og Nord-Norge skal undersøkes i forbindelse med slakting. Det diskuteres å etablere et eget overvåkingsprogram for CWD i regi av Mattilsynet på viltlevende hjortedyr i 2017.
Handeland forklarer at man i første omgang bør undersøke situasjonen grundig i områder der det er gjort CWD-funn. For villrein innebærer dette at situasjonen i Nordfjella bør kartlegges, før man tar mer «tilfeldige» prøver i andre villreinområder. I Nordfjella er det derfor ønskelig at det tas prøver av så mange felte villrein som overhodet mulig høsten 2016. Innsamlingen her skal organiseres av Miljødirektoratet i samarbeid med Veterinærinstituttet. Prøvene skal fortløpende undersøkes av Veterinærinstituttet, med svartid innen 5 dager. Resultatet skal tilgjengeliggjøres for jegeren via egen cwd-side i Hjorteviltregisteret. Prøver av risikogruppedyr skal tas uansett område.
Ingeborg Stavne fra Mattilsynet fortalte om Mattilsynets rolle i forbindelse med CWD.
Miljødirektoratet holder på å opprette ei egen nettside med informasjon til jegere. Denne blir etter hvert tilgjengelig på lenken: www.miljodirektoratet.no/cwd
For å unngå spredning av smitte fraråder Mattilsynet foring av vilt. Saltsteinplasser er til eksempel mulige smittekilder.
Flere av møtedeltakerne etterlyste en tydelig instruks på hva man skal gjøre dersom man oppdager dyr man mistenker er syke. Dette skal komme på plass i god tid før jakta.
Flere nyttige lenker:
Informasjon til kommunene, på miljøkommune.no
Handelands presentasjon om CWD og andre villreinsykdommer, kan lastes ned her.
Stavnes presentasjon om Mattilsynets arbeid, kan lastes ned her.
Andre sykdommer og parasitter på villrein
Handeland fortalte også om svelgbrems, hudbrems, hjernemark og fotråte. Vi har tidligere skrevet om svelgbrems, hudbrems og fotråte her på villrein.no. For å finne disse artiklene, trykk på «nyhetsarkiv» under de 6 nyhetssakene, da får du opp en søkefunksjon, og kan søke opp det du er ute etter, (se http://www.villrein.no/aktuelt ). Felles for alle disse sykdommene og parasittene er at smittepresset og belastningen øker dersom reinen blir gående på samme areal gjennom året. Det er derfor viktig å ta vare på, og helst reetablere reinens leveområder og trekkmuligheter mellom sesongbeiter.
villrein.no – Ingrid Nerhoel