Statusrapport om Svalbardreinen

Norsk polarinstitutt har skrevet en statusrapport om Svalbardreinen (Rangifer
tarandus platyrhyncus) per 2017. Dette er en oppsummering av forskning
gjort på arten, hovedsakelig fra 1970 og fremover. Her presenterer
vi hovedinnholdet i rapporten som kan lese i sin helhet her.

Tidlige kilder
Den tidligste kunnskapen om Svalbardreinen fikk vi fra hvalfangere og
fangstmenn, samt protokoller over solgte skinn og handel med dyreprodukter. Den
første skriftlige kilde om Svalbardreinen er fra 1827 og allerede i 1829 ble
den definert som en egen underart.

Forskning
Vitenskapelig arbeid på Svalbardrein startet i 1970 med ”the Man and the
Biosphere Programme” (MAB). Programmet fokuserte på opprinnelsen til dyret,
populasjonsdynamikk, næringsøkologi, genetikk og parasitter. Resultatene fra
dette programmet ga nye spørsmål som videre forskning tok fatt i. De siste to
tiårene har forskning på effekter av klimaendringer stått i fokus. Kunnskap om
reinens tilpasninger og arealbruk gir et godt utgangspunkt for å forstå
effektene klimaendringer vil komme til å få for arten.

Innvandring
Hvordan Svalbardreinen kom til øygruppa har vært mye diskutert siden den ligger
såpass isolert. De eldste sporene etter reinen er 5000 år gamle og er basert på
karbondatering av avføring. Sannsynligvis kom reinen til Svalbard rundt
6700-5000 f.Kr. og den har mest trolig kommet østfra via Franz Josefs Land.

Migrasjon
Terrenget på Svalbard er variert med mange isbreer (60% av arealet) og mye
stein og berg (25% av arealet). Dette gjør at kun 15% av Svalbard er
vegetasjonskledd og er i sin tur utslagsgivende for hvor vi finner reinen på
øygruppa. De største populasjonene finner vi på Nordenskiöldsland og Edgeøya.

Terrengformasjonene begrenser Svalbardreinens mulighet til store sesongmessige
trekk. Mange av dyrene er relativt stasjonære gjennom året, men noen studier
har vist at ca. en tredel av dyrene i enkelte områder migrerer. Ulikt
fastlandsreinen, som ofte lever i større flokker, lever svalbardreinen i mindre
grupper, eller i par, simle og kalv. Dette kan være en tilpasning for å
optimalisere egen vekst når dyrene ikke trenger å frykte rovdyr.
Flokkstørrelsen øker merkbart i parringstida med dannelsen av harem.

Overhøsting og fredning
Da folk første begynte å jakte på reinen på Svalbard fantes de over det meste
av det vegetasjonskledde Svalbard. Intensiv og uregulert jakt førte til at
populasjonene raskt gikk ned. Dette førte til en fredning i 1925 og etter det
spredte dyrene seg igjen utover Svalbard. For det meste naturlig, men noen steder
også ved menneskelig hjelp. I 1983 ble det tillatt med begrenset jakt i
forskningsøyemed, før det i 1989 ble åpnet for jakt for innbyggerne på Svalbard.
Da antok man at det fantes ca. 11 000 rein. I dag finnes det ca. 22 000
rein på øygruppa. Reinen telles fra helikopter hvert år og jaktkvota settes ut
ifra disse bestandstallene. Årlig tildeles en fellingskvote på ca. 300-350 rein
og fellingsprosenten ligger vanligvis rundt 60%.

Tilpasninger
Svalbardreinen er den mest isolerte av alle de 12 underartene av rein og har
derfor utviklet seg veldig forskjellig. Den klarer å overleve i det harde
klimaet takket være tilpasningene sine. Dyrene har korte bein, et relativt
lite, butt og rundt hode og tykk vinterpels som gjør at dyrene ser tykke ut. Vinterpelsen
til Svalbardreinen er omtrent dobbelt så lang som den til reinen på det norske
fastlandet. Den butte kroppen og ekstremitetene, sammen med den tykke pelsen,
minsker varmetapet fra kroppen. I tillegg har den lavere temperatur i beina.
Her kan temperaturen bli ned mot 0 grader, mens dyret har høyere
kroppstemperatur i kroppen for å beskytte vitale organer. Likt reinen vi har på
fastlandet i Norge så minsker reinen nedkjøling og varmetap gjennom
varmeutveksling i nesen som sørger for varm og fuktig luft ned i lungene og
kald og tørr luft ut av munnen igjen.

Om sommeren spiser svalbardreinen hovedsakelig karplanter
med høyt næringsinnhold. Den feiter seg opp om sommeren og tærer på disse
fettreservene gjennom vinteren. Ei voksen simle kan ha fettlager tilsvarende
20% av kroppsvekten til dyret. Fettreservene på kroppen til reinen utgjør som
regel ca. 25% av energibehovet til reinen gjennom vinteren. I tillegg spiser de
mose og døde planter. Lav, som er hovedføden for de fleste arter av reinsdyr om
vinteren, er omtrent helt fraværende i Svalbardreinens diett. Dette skyldes
trolig at reinen tramper ned områdene der laven vokser slik at den ikke klarer
seg, i tillegg til at reinen spiser det den finner av lav. Det er påvist mer
lav i områder med lite rein.

Fravær av predatorer
En ting som er veldig forskjellig mellom leveområdene til Svalbardrein og de
fleste andre underarter av rein er fraværet av rovdyr som tar rein. Isbjørn kan
ta både voksne rein og kalver, og fjellrev kan ta små kalver, men dette skjer i
liten grad og påvirker ikke adferden til reinen nevneverdig. Dette gjør at de
stort sett er aktive gjennom hele døgnet, mens andre hjortedyr ofte er mer
aktive morgen og kveld. Svalbardreinens døgnrytme styres mer av behovet for
hvile og tid til fordøyelse mellom beiteøktene. Følgelig er dødelighet hos svalbardreinen
styrt av tetthetsregulerende faktorer, vær og tilgangen på mat. Slitasje på
tenner som fører til redusert evne til inntak og bearbeiding av mat er en av
hovedårsakene til at reinen her bukker under i løpet av vinteren. Dette rammer
oftest eldre dyr.

Effekter av klimaendringer
Reinen på Svalbard er spesielt utsatt vinterstid om det oppstår perioder med
mildvær og regn såkalte ROS-hendelser (Rain On Snow). Dette fører til at store
deler av beitene til reinen iser ned og blir mer eller mindre utilgjengelige. Slike
hendelser opptrer oftere som følge av klimaendringer og varmere temperaturer. Om
dette skjer over store områder får reinene det vanskelig. De bruker da større
områder enn ellers for å finne mat. Varmere klima og mildt vintervær fører også
til mindre havis og begrensede muligheter til vandring til andre områder på
jakt etter mat. I slike tilfeller spiser også reinen tang og tare som driver i
land langs kysten for å klare seg.

En annen effekt av varmere klima er at vekstsesongen sommer
og høst blir lengre. Dette gir reinen en lengre periode med tilgang på
næringsrik mat, og dermed bedre muligheter til å fete seg opp før vinteren.
Muligens kan dette kompensere litt for ROS-hendelser og vanskelig mattilgang
vinterstid, men her vil timingen ha mye å si for utfallet og vil kunne gi
veldig forskjellige utfall mellom år.

Populasjonsøkologi.
Parringstida, brunsten, til Svalbardreinen er i oktober og er vanligvis på topp
rundt 12.-13 okt. Bukkene blir da mer aggressive og vokter større grupper av
simler, såkalte harem, mot andre bukker. De samler da vanligvis 1-5 simler i
sitt harem, men det er observert så mange som 19 simler på en bukk.

Kalvinga er ofte komprimert til en tidagers-periode i første halvdel av juni.
Kalvinga sammenfaller ofte godt med snøsmeltinga på våren og starten på
planteveksten. Kalvene av Svalbardrein bruker lengre tid på å reise seg opp enn
fastlandsreinen. Dette kan ha en sammenheng med fravær av predatorer og mindre
seleksjon på dyr som er raskt oppe på beina. Kalvene vokser raskt og legger på
seg ca. 7 kg i måneden. Som annen rein får også svalbardreinen vanligvis bare
en kalv. 

Genetikk
Svalbardreinen har den laveste genetiske variasjonen kjent for noen underart av
reinsdyr. Dette skyldes i hovedsak den geografiske isolasjonen til øygruppa, med
liten mulighet for påfyll av nye gener fra andre områder. Overhøstingen av
bestanden på starten av 1900-tallet har nok også bidratt til mindre genetisk
variasjon. Dette vil mest sannsynlig bli forsterket med klimaendringer med mindre
havis som fører til dårligere muligheter for utveksling mellom bestander. I dag
lever reinen på Svalbard i seks delvis adskilte bestander med varierende
muligheter for utveksling av dyr.

Sykdom og parasitter
Det er relativt få sykdommer som rammer Svalbardreinen. Som andre dyr er de i
større eller mindre grad infisert med innvollsormer. I tillegg finnes virussykdommen
rabies på Svalbard. Den er potensielt dødelig og kan spres mellom mennesker og
dyr. Det første kjente rabiesutbruddet på Svalbard var i 1980. I dag oppstår
utbrudd sporadisk og man tror det skyldes fjellrev som vandrer inn fra andre deler
av Arktis og har smitten med seg. I 2011 var det et utbrudd med 8 infiserte
reinsdyr, og et i 2018.

Nøkkelart
Svalbardreinen er den eneste store planteeteren på Svalbard. Den vies mye
oppmerksomhet fordi den er en nøkkelart i økosystemet, den er viktig for jakt
og sårbar for klimaendringer. Beiting fra rein påvirker plantesamfunnet på
Svalbard, og tilgjengeligheten på reinkadaver har mye å si for ynglesuksessen
til fjellreven. Norske myndigheter har som mål å bevare Svalbards relativt
urørte natur og dermed også svalbardreinen, slik at de ikke blir negativt
påvirket av menneskelig aktivitet. Så langt har ingen studier har avdekt
negative langtidseffekter av sykdom, menneskelig påvirkning, eller
miljøforurensning på reinsdyrbestandene. Men fortsatt vil kunnskap om
menneskelig påvirkning på arten, spesielt med tanke på klimaendringer være
viktig.