Den første simla i Nordfjella som fikk påvist skrantesjuke. Foto: Lars Nesse/Villreinutvalet
Den nye rapporten fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) er nå klar. Den er utarbeidet på bestilling fra Mattilsynet og Miljødirektoratet, og er den andre rapporten som vurderer risiko forbundet med skrantesjuke.
I den nye rapporten er et bredt sammensatt ekspertpanel bedt om å presentere oppdatert informasjon knyttet til mattrygghet, sykdomsoverføring og sykdommens opphav. I tillegg ble komiteen spurt om å belyse hvilke risikofaktorer som er viktige i forbindelse med sykdomsoverføring, samt hvordan disse risikofaktorene vil kunne påvirke valg av forvaltningsstrategi. VKM ble også bedt om å trekke frem relevante forvaltningsstrategier fra Nord-Amerika og andre områder.
Bjørnar Ytrehus ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) er talsperson for rapporten. I rapporten viser man til at faren for smitte til mennesker anses som veldig lav. Samtidig påpekes det at tilfellene på elg fra Trøndelag har karaktertrekk som skiller seg fra tilfellene på villrein fra Nordfjella. Enkelte av trekkene hos disse elgene kan minne om atypiske former for prionsykdom, som regnes for å være mindre smittsomme. VKM påpeker imidlertid at man med dagens kunnskap ikke sikkert kan si om dette medfører at sykdommen på elg er mer eller mindre smittsom enn det man kjenner fra Nord- Amerika.
Utbredelse av Chronic wasting disease (skrantesjuke) i Nord-Amerika. KLIKK for større versjon.
Sykdomsbildet hos villreinen er derimot svært likt det en har sett i Nord-Amerika. Det er derfor sannsynlig at sykdomsutbruddet i Nordfjella vil likne tilsvarende utbrudd der. Ut ifra det en har sett i USA og Canada er skrantesyke svært smittsomt, og kan overføres direkte fra dyr til dyr eller indirekte gjennom miljøet. Sykdommen kan for eksempel overføres via jord og planter som dyrene spiser. Smittsomme prioner er svært overlevelsesdyktige, og kan smitte selv etter å ha ligget i naturen i flere år.
Bjørnar Ytrehus som er veterinær ved NINA, sier at komiteen anbefaler at det må iverksettes effektive tiltak så tidlig som mulig dersom målet er å utrydde sykdommen. Hva som er effektive tiltak vil variere. VKMs vurdering er at et effektivt tiltak i bestander som kan avgrenses, som for eksempel villreinen i Nordfjella, er å skyte alle dyrene og legge området brakk i minst fem år.
Andre effektive tiltak er å slutte å tilrettelegge for steder der mange dyr kommer i nær kontakt med hverandre, for eksempel fôring av hjortedyr i nærheten av eller der det er påvist skrantesyke. På slike steder vil risikoen for smitte være spesielt stor. «Vi mistenker spesielt at saltslikkesteiner kan være en risikofaktor for spredning. Et aktuelt tiltak kan være å fjerne disse og jorda rundt dem. På grunn av saltinnhold vil slike steder kunne virke som en magnet, med risiko for at dyrene får i seg planter/jord som er forurenset med prioner», sier Ytrehus.
Saltsteinplasser anses som en stor potensiell risikofaktor i forhold til spredning av skrantesjuke. Foto: Roy Andersen/NINA
Rapporten fra VKM ble bestilt av Mattilsynet og Miljødirektoratet. De har nå fått den overlevert og vil bruke kunnskapen som faggrunnlag for tiltakene som iverksettes for å bekjempe sykdommen.
villrein.no – Olav Strand/Anders Mossing