Villreinområdet ligger sentralt plassert nord på Østlandet og i sørområdet av Trøndelag. På vannskillet mellom nord og sør ruver Forollhogna-toppen med sine 1332 høydemetre. Dette er det høyeste fjellet i området, og her har en utsyn over store deler av området. Med unntak av et tyvetall fjelltopper som strekker seg over 1200 meter, ligger storparten av arealet i den lavalpine regionen, fra 800 til 1100 moh. I området er det flere store sjøer og vassdrag. I sør renner vassdragene mot Glåma, i vest mot Orkla og i nord mot Gaula.

Forollhogna skiller seg fra de fleste andre villreinområdene ved manglende innslag av høyalpine områder, og ligger, geologisk sett, i sin helhet innenfor det såkalte Trondheimsfeltet som består av rike kambrosiluriske bergarter. Store løsmasser i form av elvesedimenter og morener dekker mesteparten av området. Den mest utbredte bergarten er kvartsglimmerskifer, som dominerer på det geologiske kartet. Spesielt glimmerskifer inneholder stoffer som plantene trenger, som fosfor, kalium og kalk. Dette er stoffer som forvitrer lett og som frigjør verdifulle næringssalter, som igjen gir god vekst. Frodigheten er stor i fjellbjørkeskogen og i snaufjellet. En kartlegging i 2005–2007 av vegetasjonen og beitene på store utmarksareal i Tynset, Tolga og Os kommuner viste at det knapt finnes maken noe annet sted i Sør-Norge.

Forklaringen er enkel: all kalken i jordsmonnet. Dette gir seg utslag i et balansert sesongbeite for villreinen. Snaufjellet ligger på lavalpint nivå, med mye myr, lyngheier og kratt. Området har en meget høy produktivitet som gir stor variasjon i plante- og dyrelivet. Eksempelvis er rike forekomster av vier et viktig vårbeite for villreinen.