Fotråte hos villrein – et faresignal fra vårt viktigste miljøbarometer

Av: Olav Strand og Anders Mossing

“Vi har funnet oss en plass med godt le oppe i lia vest for Grunntjønn. Som vanlig på denne tida av året er vi på Hardangervidda og på reinsjakt. Det er lunt og godt i åsen i dag. Høsten og den første nattefrosten har sveipet over rabbene med sin egen fargepensel – rødt, brunt og gult. I dag er det er høstens egen fargepalett som skinner mot en blå himmel. Fortsatt finnes det en liten lunka skvett med kaffe på kjelen. Det lukter einer og livet er i grunnen akkurat slik det helst skal være.

I et par timers tid har vi fulgt en flokk som kom østfra og som er på trekk rundt Grunntjønn. Det er vestavær i dag og flokken skal nok videre vestover. Derfor sitter vi spredt innover Skardbuåsen, Olav, Knut, Bjørnar, Langanders og Stuttanders, som er ferskingen på laget. Både Bjørnar og Langanders er drøye to meter, Knut og Olav har også lengde nok og da var det lett å gi yngstemann det navnet han har fått.

Vi har allerede sett at flokken består av smådyr, men det kan jo hende at det er en eller to yngre bukker der nede. I år har vi bare løyver på bukk som er 2 1/2 år eller eldre. Det går smått med flokken, de beiter, går litt, så legger noen seg ei stund før de tusler videre. Etter hvert blir vi var en liten svart kalv som henger etter flokken. Han er stadig et godt stykke bak de andre dyra. Når de stopper opp, legger han seg ned og kommer ikke nærmere enn 50 meter. Etter hvert får vi bedre og bedre syn på kalven. Han er mørk, nesten svart og har bare to små stusser til gevir. En liten tass. Han bruker ikke venstre forbein og humper på tre. Nå strever han seg gjennom et parti med vier og stein, legger seg igjen og blir liggende helt til de andre dyra trekker videre. Godfølelsen som vi hadde tidligere forsvinner. Dette er bare trist. En utkjørt bitteliten kalv med ødelagt framfot, som ikke vil ha en nubbesjanse når vinteren kommer om noen uker.

Vi snakker litt om gårsdagen. Da avliva Bjørnar en annen kalv. Han var ti kilo på strømpelesten og hadde fotråte på ett frambein. Kalven hadde gitt opp og lå aleine i munningen på Tjønndalen. Skjønt helt alene var han ikke. Ravnen hadde begynt på sin gjerning. Den hadde hakka ut ett øye og laga en diger flenge i hode på stakkaren. Så langt har vi avliva fire dyr med fotråte i år. Allikevel bestemmer vi oss for at dette går ikke. Jakt får være jakt, vi må konsentrere oss om den lille stakkaren som ligger nede i vieren. Det er ingen enkel skjebne som venter han om ikke vi eller andre jegere tar ansvar og avliver den.

Seinere på dagen trekker flokken vestover. Bjørnar henger seg på og får felt den sjuke kalven inne på Langebu. Først to timer etter at det er stup mørkt er han tilbake på hytta. På sitt stille vis kan han fortelle at det var tre andre kalver i den flokken som også burde vært tatt ut. Vi merker at den jaktglade karen ikke er som han bruker. Idet han henter mugga si med solbærsaft kommer utbruddet: det er jo bare trist!

Resten av jakta gikk sin vante gang, «stuttanders» fikk felt sine tre første reinsdyr og vi fylte kvoten vår. Vel hjemme igjen er det fortsatt opplevelsene med alle de halte dyra som opptar oss. De neste dagene kommer en rekke meldinger fra andre jegere og oppsyn om halte dyr og dyr som er avliva. Tore Larsson ringer fra Rondane nord, samme greia der, mye halte dyr, kalver som ikke klarer å følge flokkene og mange dyr som er avliva utenom ordinær kvote. Spørsmålet som alle stiller seg er hva i all verden dette er? Vi har ikke sett slikt før. Hva gjør vi nå?

Det første vi må gjøre er å lese oss opp på fotråte. Vi ringer også Even Inge Danielsen for å høre hva reindrifta kan om dette.”

Fotråte eller Necrobacillose skyldes infeksjon av bakterien Fusobacterium necrophorum som finnes naturlig i fordøyelseskanalen og vomma hos reinsdyr. Bakterien er ikke i stand til å trenge gjennom helt og friskt skinn og er derfor avhengig av at det allerede finnes et sår, enten fra en rift eller en annen primær infeksjon. Bakterien kan gi infeksjoner og sårdannelse mellom klauvene, men også i munnhule og på lepper. Ved infeksjon på lepper kan også infeksjonen overføres til simlenes jur. Det mest vanlige er allikevel at infeksjonen setter seg i spalten mellom klauvene, enten på frambein eller på bakbein. I enkelte tilfeller kan ett dyr være angrepet på flere bein. Bakterien angriper både bindevev og beinhinner og er svært smertefull. Infeksjonen gir etter hvert en stor hevelse og har fått det beskrivende navnet «slubbo» – klubbe på samisk. For reinen, som er avhengig av å grave fram beitene vinterstid, er infeksjon i frambeina særlig alvorlig. Normalt regnes sykdommen for å være fatal og opptil 70-80 % dødelighet har blitt rapportert.

Fotråte er kjent fra samtlige deler av reinsdyras utbredelsesområde. I samiske områder var den forkommende fram til ca. 1950 og oss bekjent bare i ytre Namdal reinbeitedistrikt i nyere tid. Ellers har sykdommen vært regnet som fraværende i Skandinavia med unntak av noen tilfeller i Sverige og Finland der nye utbrudd har blitt satt i sammenheng med stor dyretetthet og støtteforing vinterstid.

I tillegg er nå altså sykdommen påvist hos villrein. Kjell Handeland ved Veterinærinstituttet rapporterte om ca. 80 tilfeller av fotråte hos villrein i 2006 og 2009 og satte dette i sammenheng med uvanlig mange nedbørsdager og relativt høye temperaturer disse åra. Årets utbrudd i Rondane, i Reinheimen – Breheimen og på Hardangervidda reiser mange spørsmål som vi må forsøke å besvare. Er dette nytt? Og er det riktig at forekomsten av fotråte er økende? I så fall, hva skyldes det? Og sist men ikke minst, hva bør vi gjøre nå?

Samisk kunnskap tilsier at sykdommen skyldes høy tetthet. Reindrifta hadde større problemer med denne sykdommen den tid drifta var mer intensiv, og særlig mens en drev med melkebruk og flokkene ble samla regelmessig på mjølketrøer. Den samiske måten å bekjempe sykdommen på var utslakting av syke dyr, flytting av melketrøene og å spre flokken mer på sommerbeite.

Utbruddene av fotråte kan altså knyttes til en del kjente forhold. Den overføres når dyra tråkker rundt i egen avføring. Bakterien må ha et sår eller åpning i skinnet for å infisere dyret. Store nedbørsmengder, eller rettere sagt mange dager med nedbør og høyere temperatur ser også ut til å øke spredningsfaren.

Vi har radiomerka mer enn 300 reinsdyr med såkalte GPS-sendere de siste åra. Disse dataseriene viser at flere av reinstammene bruker en svært liten del av det totale beitearealet om sommeren. Dette gjelder særlig Hardangervidda, Knutshø og Rondane nord. Dette er særlig framtredende på Hardangervidda hvor dyra har hatt tilhold mellom Songa og Kvenna de siste åra. Kjell Handeland ved Veterinærinstituttet har tidligere påpekt at den begrensa arealbruken kan settes i sammenheng med høy parasittbelastning hos reinsdyra på Hardangervidda. Det er svært nærliggende å tenke at også fotråte vil ha større spredningsevne og ramme en større del av bestanden under slike forhold.

Villreinstammen på Hardangervidda og i Rondane har en spesiell status. Hardangervidda på grunn av størrelsen (drøyt 30 % av den europeiske villreinen lever her). Rondane fordi denne reinen har en helt spesiell og opprinnelig genetikk. I årtier har vi overvåket disse villreinstammene og vi har radiomerka reinsdyr for å dokumentere arealbruk og effektene av tekniske inngrep og forstyrrelser. Datasettet fra Hardangervidda (og alle de andre villreinområdene) er trolig verdens mest omfattende datasett av denne typen. Med bakgrunn i disse datasettene har vi bygd modeller og analyser som ligger helt i den internasjonale forskningsfronten. Resultatene fra alle disse prosjektene peker i en og samme retning; vi har fragmentert reinsdyras leveområder og reinsdyra har tapt viktige beiteareal. Inngrep og ferdsel fortrenger villreinen og virker som barrierer. Når så våre største og viktigste villreinstammer har kalvevekter helt ned mot 10- 12 kilo og fotråte ser ut til å ha blitt et utbredt problem så er dette en kraftig advarsel.

Det strider mot reinens natur å gå på små områder der de tråkker i sin egen møkk. Det er alvorlig når sjukdommer, som før var forbeholdt mjølketrøene når de ble brukt for lenge, opptrer hos en art som er skapt til å streife fritt på viddene. På lik linje med at lakselus har blitt en plage i oppdrettsmerdene er dette egentlig en varslet katastrofe. Både laks og villrein er nomader og de migrerer. Stenges de inne på for små areal så vil sjøl naturlig forekommende bakterier bli alvorlige sjukdommer.

Men hva nå? Hva gjør vi videre? Det som synes helt klart er at vi må dokumentere denne situasjonen skikkelig. Vi må skaffe data slik at vi vet med sikkerhet om problemet er økende eller ikke. Dernest bør vi diskutere hvordan jegere og oppsyn skal forholde seg til fotråte. I dag har alle jegere en plikt til å avlive dyr som lider unødvendig og som ikke kan bli friske. Vi må diskutere hvor denne grensa skal gå. Bør alle dyr med fotråte avlives? Eller bør vi sette ett sett med kriterier for hvilke dyr som bør avlives ut fra dyrevelferdsmessige hensyn og/eller smittefare? Skal vi legge større vekt på å ta ut kalver med dårlig frambein, eller skal vi legge vekt på alle som har infeksjon i frambeina?

Vi må bruke strukturtellingene til å få en oversikt over hvor mange dyr som er halte og vi må gjøre dette på en slik måte at vi kan sammenligne data over år. Jegere som feller slike dyr må ta bilder og aller helst sende inn infiserte bein til Veterinærinstituttet. Strukturtellinga på Hardangervidda indikerer at vi mangler mye kalv. I juli var det 46 kalver per 100 simle/ungdyr. Nå i høst var det bare 26 kalver per 100 simle/ungdyr i flokkene. Er disse talla riktig så indikerer de at vi nå «mangler» omtrent 40 % av de 2100 kalvene vi fotograferte 5. juli. Dette er dramatiske tall og det er vanskelig å tro at dette kan være riktig. Vi må følge opp dette kommende vinter og dokumentere hvor mye kalv vi har i flokkene.

Dernest må vi ta arealbruken på alvor. Både i Rondane og på Hardangervidda går reinen på små areal. Det er liten tvil om at dette i stor grad skyldes inngrep og forstyrrelser. Turismen er økende i Norge og nye naturtilknytta destinasjoner er svært populære, jfr. Trolltunga på Hardangervidda. Per i dag er ikke ferdselen inn til Trolltunga et problem for reinsdyra, men den vil helt klart bli det om bare en liten brøkdel av dagens ferdsel skulle flytte seg inn til f.eks. Torehytta aller Litlos.

Bærekraft er et begrep som vi liker å slå om oss med. I et framtidsperspektiv betyr bærekraft at en har potensial til framtidig utvikling og kapasitet til å motstå framtidige endringer. Villreinen kan sies å være ett av våre viktigste miljøbarometer. Arealbruken som vi har dokumentert gjennom snart 20 år, utbruddene av fotråte og slaktevekter hos kalv på 10- 13 kilo viser at reinsdyra ikke har et stort potensial å gå på. Vi har brukt lang tid og store ressurser på å skaffe data og den dokumentasjonen vi har i dag. Tida er nå mer enn moden for å ta i bruk denne kunnskapen.

Det er uten tvil både dramatisk og uvant å skulle regulere ferdselen i fjellet. Vi vil helst bestemme det sjøl. Men i dette perspektivet så er det ikke den spredte og lokale bruken av fjellet som er det største problemet. 50- 80 % av de som besøker nasjonalparkene kommer utenfra, en stor del av disse er også førstegangsbesøkende. Det er fullt mulig å styre denne ferdselen med relativt enkle grep. Ja, faktisk så er det slik at en stor del av denne gruppen besøkende ønsker mer tilrettelegging.

Vi må ta denne kunnskapen på alvor. Vi må tørre å tilrettelegge for ferdsel og slik sett styre den vekk fra sårbare områder, områder som reinsdyra trenger. Vi må være tydelige på hva vi ønsker med nasjonalparkene. Vi må evne å ta tak i problemene som massene med folk skaper, og som de kan komme til å skape, dersom ferdselen utvikler seg fritt og uten hensyn til den sårbare naturen som disse områdene tross alt er.