Fra Avjovarre til Vopnafjördur: 35 tamrein har blitt til 7 000 villrein

Av: Morten Tryland, UiT Norges arktiske universitet, Tromsø, Skarphedinn G. Thorisson og Rán Thorarinsdottir, Náttúrustofa Austurlands, Egilsstaðir. En tidligere versjon av artikkelen er publisert på Forskning.no/Forskersonen.no.

I 1787 ble 35 norske tamrein fraktet fra Avjovarre på Finnmarksvidda til Vopnafjördur på nord-øst Island; de er nå blitt til en tilsynelatende frisk og livskraftig populasjon på nesten 7 000 islandske villrein. Når blir forresten norsk rein islandsk, og når blir en tamrein til villrein?

Reinen er en av få viltlevende pattedyrarter på Island

Da Nordmenn slo seg ned på Island fra slutten av 800-tallet hadde de med seg sau, geit, storfe, svin og hest, mens fjellreven (Vulpes lagopus) var det eneste ville landlevende pattedyret de møtte. I dag finnes det imidlertid også mink (Mustela vison), som ble importert som pelsdyr til Island fra Norge i 1931, men som rømte og spredte seg til de fleste områder på Island. Hare (Lepus timidus), og muligens Sørhare (Lepus europaeus), ble importert til Island fra Danmark 1784 og Færøyene 1861 men klarte seg ikke. Men kaniner har rømt eller er blitt satt ut i enkelte områder, og så finnes det selvsagt rotter og mus som har vært blindpassasjerer til øya. Det ble også gjort forsøk på å etablere en moskusstamme (Ovibos moschatus) på Island, med import av syv kalver fra Grønland i 1929 og syv kalver kjøpt fra norske jegere i 1931, men ingen av dem levde lenge. Men, reinsdyr (Rangifer tarandus tarandus) er det altså blitt mange av – endatil «norske» reinsdyr.

Fra Avjovarre til Vopnafjördur

I 1771 ble 13-14 reinsdyr frakta fra Sørøya i Finnmark til Vestmannaeyar, sørvest på Island, men de var alle borte rundt 1783. I andre forsøk, i 1777, ble 30 dyr hentet fra samme flokken på Sørøya og de 23 som overlevde overfarten ble igjen satt ut sørvest på Island. Etterkommere av disse skal ha levd til rundt 1920-30, men ble da borte. I et tredje forsøk, i 1784, ble 30-35 reinsdyr henta fra Kautokeino og satt ut i Eyjafjördur, nord på Island. Etterkommere av disse klarte seg til rundt 1936, men forsvant. Det ble dermed etterkommere etter den fjerde importen, i 1787, som skulle utgjøre grunnlaget for reinsdyrpopulasjonen på Island i dag. Fem bukker og 30 simler fra Avjovarre, like ved Masi i Finnmark, ble tatt ombord. Etter en lang sjøreise klappa båten til kai i Vopnafjördur, nord på Øst-Island, der dyra gikk i land, for 232 år siden.

Harde vintre og vulkanutbrudd

Dette nye beitedyret møtte et tøft klima og ikke bare «medvind» i sitt nye hjemland. Sauebønder oppfattet reinen som en konkurrent, som tærte på forekomsten av Islandslav (Cetraria islandica). Harde vintre, spesielt i perioden 1856-1869, samt vulkanutbruddet i Askja i 1875, som la et 5-10 cm tykt lag med aske over mye av beiteområdene, utgjorde enda større utfordringer for den lille reinflokken. Under en ekspedisjon i beiteområdene i 1939 ble det funnet 40 simler, 40 bukker og 20 kalver, og populasjonen ble anslått til å bestå av 100-300 dyr. Siden har imidlertid populasjonen økt, og har spredd seg fra høyfjells-områdene nord for Vatnajökull til det meste av fjell- og fjordområdene øst på Island (se kartfigur).

Tamrein eller villrein?

I 2016 ble skrantesjuken påvist hos villrein i Nordfjella i Norge, og for å hindre videre smittespredning, ble hele reinflokken på bortimot 2 000 dyr i den nordlige sonen, skutt. Dette førte til en debatt rundt den norske villreinstammen – er dette representanter for de «originale» genene, fra reinen som trakk nordover etter siste istid? Eller er det slik, som blandt annet bygdebøker og andre kilder indikerer, at flere av de 23 ulike villreinstammene i Norge er påvirket av innblanding av tamrein? Tanken med å sette ut tamrein på Island var å etablere reindrift. Dette ble det imidlertid ikke noe av, og etterkommerne av de norske tamreinene har derfor nå alle kjennetegn for villrein – de eies ikke av noen, merkes ikke og hverken samles eller drives, og de flykter fra mennesker, spesielt under jaktperioden.

Jakt er nødvendig

I 2000 ble det anslått at populasjonen talte 3 000 dyr, og i 2019 var tallet omlag 7000 dyr. Det finnes lite rovdyr på Island. Havørn har en liten populasjon i vest, langt unna reinbeiteområdene, og den lille fjellreven, som kanskje kan ta kalver de første levedagene, utgjør ikke en stor trussel. Med den populasjons-økningen man har vært vitne til de siste tiårene er derfor jakt nødvendig for å begrense antall dyr og utbredelse. Basert på omfattende tellinger og flokksammensetning (kjønn og alder) gis det årlige kvoter på rundt 1200 voksne dyr. Jakta er organisert ved at jegeren kjøper en lisens og følges av en guide. Jaktsesongen i dag er fra 15 juli til 15 september for bukker og fra 1 august til 20 september for simler.

Dyr med høy slaktevekt

Slaktevekt (skrotten minus blod, skinn, innvoller, hode og nedre del av beina) er oppunder 50 kg for ei simle eldre enn to år, og omlag 42 kg for en bukk yngre enn to år, mens eldre bukker kan ha en slaktevekt på nesten 130 kg. Disse vektene er grovt sett ganske sammenlignbart med norsk villrein, men vesentlig høyere enn for tamrein i Vest-Finnmark i dag, der de opprinnelige dyra kom fra. Det synes derfor som om dyras tilpasning til de stedlige beiteplantene, klimaet og sesongvariasjonene har vært viktigere enn det genetiske materialet, som er «stemplet» tamrein.

Smittestoffer og sjukdommer

I normale år er islandsk rein spart for mange plager. De er for eksempel ikke utsatt for hudbrems og svelgbrems. Reinen fra Norge hadde sikkert med seg de vanlige innvolls-parasittene og smittestoffene til Island i sin tid, men det synes som om disse i liten grad har klart å tilpasse seg de Islandske forholdene. I samarbeid med naturforvaltningen på Øst-Island (Náttúrustofa Austurlands) har UiT Norges arktiske universitet og Veterinærinstituttet i Tromsø undersøkt islandsk rein for forekomst av parasitter og bakterie- og virus-infeksjoner som i Norge er kjent for å kunne gi sjukdom hos rein. Etter å ha analysert prøver fra jakta i 2017 og 2018, og med forbehold om pågående analyser for 2019, er en foreløpig og forsiktig konklusjon at ingen av disse smittestoffene forekommer i noen særlig grad hos rein på Island, noe som er noe overraskende for oss, og oppløftende på reinsdyra sine vegne.

Tamreinen som fikk «tilbudet» om å bli villrein i islandske fjell og fjorder ser med andre ord ut til å trives og ha det bra, etter 232 år i sitt nye hjemland. Kanskje er dyra blitt både islandske og ville? Det vil i tilfelle gi dem mer status enn å fortsatt være norsk tamrein i utlendighet.

Studien av villreinen på Island er delvis finansiert av prosjektet Climate-change effects on the epidemiology of infectious diseases and the impacts on Northern Societies (NordForsk), og prosjektet Health and infectious diseases in semi-domesticated reindeer in a changing climate (FRAM – High North Research Centre for Climate and the Environment).

villrein.no – Anders Mossing