Ein tsjekkisk forfattar, fotograf, eventyrar og forskar, Václav Marek (1908-1994), kom som ung mann til Susendalen i Børgefjell i 1933. Der busette han seg hjå samane og blei buande der i heile 15 år. Etter at han hadde flytt tilbake til Praha gjorde han seg ferdig med manuskriptet til ei bok: ”Samane i Susendalen” i 1979.
Marek var interessert i den samiske kulturen og bygda han kom til, han samla kunnskap og deltok i gardsabeid og reinsgjeting, han var òg fangstmann og jeger. Etter at han hadde flytt tilbake til Praha gjorde han seg ferdig med manuskriptet til ei boka i 1979. Men det skulle gå ein del år før boka kom på trykk. Dette skjedde i 1992 med økonomisk hjelp av Hattfjelldal kommune. Samisk kultursenter ved Leif Elsvatn tok på seg arbeidet med å tilrettelegge stoffet for utgjeving. Her skal me berre ta med ein liten saga om reinen, fortalt til Marek av Lars Tomasen Børgefjell, som høyrde til ein av sameslektene i området.
Boka er å finne digitalt på denne adressa.
“Samene anser en vit ren for å være som lykko-ren. Det heter at en vit ren er reinhjordens stjerne – en lykke-stjerne. Før i tida var det bare vita renar. Vit ren kalles på lapska for klovse.
Dette at lappene her i distriktet synes best om vita renar kommer seg kanskje derav, at de lyse og vita renarna har bedre for å berge som om vinteren for rovdyran.
Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
Men det første villdyr lappan temte var elgen. Og det hendte her i Nord-Skandinavia – i Norge og Sverige. Lappan vart fortrengt av germanerne – nordmennene – og vart nødt til å flytte. Først flykta dom til avsidesliggende skoger, og der fortsatte dom med jakt på rein og elg. De fanga dessa dyra i jaktgraver og dyregraver og drap dom me’ sine gamle våpen. Men reinen holdt til mest i fjellet og så vart det sidan bare elg man sku’ jakte på – og til slutt forsøkte man å temme elgen. Det gjekk – for så vidt – men elgen var for stridig og så hadd’n vanskeligere for å ernære seg om vinteren. Og dessuten så hendte de’ ofte, at tamme elga i skogen vart røva av nordmenn. Lappen vart altså fortrengt på nytt – og denne gangen til fjells. Og der begynte han å temme rein – for renen holdt seg meir på viddene og i fjellet – langt frå låglandet og kysten – så nordmennern ikke nå dom så lett.
Det fortelles at temminga av rein begynte på det viset, at lappan først fanga ei levende simle i ei dyregrav – ilag med reinkalven – og desse to reinan prøvde dom å temme. Sidan gjekk det lettar, også under jakta, for me’ hjelp av desse tamme reinan fekk dom lokke til seg andre villreina. De ville dyra kom ilag med de tamme, som de hadde fra før – og da gjekk det bedre å temme desse nyere og…
Og slik gjekk det altså til at lappan slutta å temme elgen og bynte me’ reindrifta. Det finnes – innom denne lappby – gamle vister, der man har fanga villrein i fangstgraver. De var mest i Golverskaret og inne i Rørskaret. Desse fangstgravene kaltes på lappisk – gedtie-gropte. Men de hadde også fleire navn. Gropte det betyr grav i allminnelighet – men benevnelsen vart også brukt i forbindelse med jakt – men eit gammelt navn på jaktgrav eller fangstgrop var vupme. Ei slik var gravd som eit djupt, trekantig hol i jorda som var så trangt, at det var umulig for dyret å snu seg der inne, eller komme seg opp. Det vart gravd på slike steder, der man visste at rein- og elg-trekket gjekk. Det var mange slike graver på andre sider av Susna – oppe imot Kroken, Atterlia – men også på sørsida av Tiplingselva. Slike hol har man som regel gravd på ei smal slette – i eit pass mellom elva og ei bergbratte.
Illustrasjonsfoto: Kjell Bitustøyl
Ka bjørnjakta angår – det lyt være sikkert, at gamlelappan aldri var redd bjørnen – fekk dom bare rede på’n i tide. Som mest tok dom bjørnen ved vinterhiet hans om hausten, da han er feitast. Det er eit gammelt bjørnehi oppe på Susenfjellneset, aust om gården Elsmo/Håberg – og så fleire bjørnehi mellom Mjølkelva og Lille Susenelv. Gamlelappan fortalde at bjørnen gjekk i hi om hausten den 14. oktober – og denne dagen kalte dom – daelvie-jijje – vinternatta. Og så gikk han ut av hiet den 14. april – giesie-jijje – sommernatta.
Man kunne jo ta bjørnen også ved andre anledningar – men det syntes man ikke om – det var ikke riktig rett.”
villrein.no – Kjell Bitustøyl/Anders Mossing