Skrantesyken er ikke ferdig bekjempet

I februar 2018 ble det siste dyret felt i Nordfjella Sone 1, som endel av en strategi for å få bekjempet skrantesyke i Norge. På tross av at alle dyrene er borte fra det eneste villreinområdet der skrantesyke er påvist, konkluderer “Vitenskapskomiteen for mat og miljø” at sykdommen ikke er ferdig bekjempet.

“Vitenskapskomiteen for mat og miljø” har nylig publisert en oppdatering av tidligere risikovurderinger av skrantesyke. På tross av store uttak av hjortedyr i 2017 og 2018, deriblant uttaket av hele bestanden i Nordfjella Sone 1, kan det foreligge en rekke farer for smittespredning. De peker spesielt på følgende momenter:

• Det finnes sannsynligvis smitte i områdene som ble brukt av villreinstanden som er utryddet i Sone 1. Smittemengden er størst på steder som villreinen besøkte ofte.

• Det kan fortsatt finnes smittede hjortedyr i området som ikke er oppdaget, og nye hjortedyr kan bli smittet fra miljøet i Sone 1. Det er mest sannsynlig å finne smittede individer i villreinflokken i Sone 2, blant hjort i Lærdal og Aurland og i tamreinflokken på Filefjell. Det kan heller ikke utelukkes at transport av rein har spredt smittede dyr til andre områder.

• Det er størst sannsynlighet for spredning av skrantesyke fra miljøet i sone 1. Det kan skje ved at villrein fra Sone 2, hjort fra Lærdal og Aurland eller tamrein fra Filefjell går inn i Sone 1 og blir smittet. Det er noe mindre sannsynlig at hjort, elg og rådyr fra Hallingdal blir smittet på denne måten, og enda mindre sannsynlig at mennesker, rovdyr, åtseletere og andre bærer med seg smitte som spres til nye hjortedyr.

• Sau som beiter i Sone 1 kan trolig bære med seg smitte til hjortedyrbestander som er mottakelige for smitte. Det er lite sannsynlig at det skjer for hver enkelt sau, men det beiter tusenvis av sau i området.

Les omtale av rapporten her.

Salteplasser

Salteplasser har hatt et stort fokus i forbindelse med vitenskapskomiteens arbeid med den nye kunnskapsoppdateringen. Bjørnar Ytrehus i Norsk institutt for naturforskning har ledet arbeidet og påpeker en rekke potensielle faremomenter knyttet til praksisen med salteplasser. Salteplasser som bestanden i Sone 1 brukte og som fortsatt er tilgjengelige for ulike dyr, vil ha stor betydning for hvor sannsynlig det er med smittespredning. Hvis salteplassene derimot er utilgjengelige, er det mindre sannsynlig at hjortedyr som ev. går inn i Sone 1 blir smittet. Dessuten vil fravær av salteplasser redusere sannsynligheten for at sau sprer smitte. Hvis det fortsatt finnes smittede dyr eller nye dyr blir smittet fra miljøet, vil også nye salteplasser og eksisterende salteplasser utenfor Sone 1 utgjøre en risiko for smittespredning.

Vitenskapskomiteen peker i sin rapport på behov for å opprettholde intensiv overvåking, årvåkenhet og beredskap. Tiltak som inngjerding av salteplasser og gjeting, reduksjon av hjorteviltbestander og informasjon til folk som bruker området, vil også redusere sannsynligheten for spredning.

Last ned rapporten her.

villrein.no – Anders Mossing