I løpet av de siste tiårene har reinens kalvingsområder på Hardangervidda endret seg mye. Foto: Anders Mossing
På Hardangervidda har man de siste tiårene observert en ganske markant endring av hvor reinen kalver. Svaret kan ligge i bedret kondisjon og tidligere kalvingstidspunkt.
Kalvingen er overvåket siden slutten av 1970-tallet. Med bakgrunn i årlige feltnotater (noen år mangler) har man gjenskapt en grovskala oversikt. I perioden frem til ca 1990 indikerer tilgjengelige datasett at dyrene stort sett kalvet i områdene nord for Hårteigen i Ullensvang og Eidfjord kommuner. På 1990-tallet hadde kalvingsområdene “flyttet seg” til områder sør for Hårteigen (mot Holmavatn og Kvennsjøen). Etter dette har områdene enda lenger sørøst vært mye brukt. De siste tre årene har faktisk alle de GPS-merkede simlene vært i områdene øst for Songa, og mesteparten av kalvingen har foregått i områdene rundt Bitdalsvatn og Skindalen.
Figuren viser veldig grovt hvordan reinens kalvingsområder har endret seg i perioden fra midt på 1970-tallet til i dag. 1 markerer perioden fra 1976-1990. 2 markerer perioden fra 1990 til midt på 2000-tallet. 3 er de siste ti årene. Illustrasjon: NVS/Anders Mossing.
Hva er det reinen søker på denne tiden av året?
Villreinen har akkurat kommet seg gjennom en lang og tøff vinter, der de har tært hardt på oppsparte reserver. Simlene trenger tilskudd av proteiner, slik at de kan produsere energirik melk til kalvene, uten å måtte tære ytterligere på egen muskelmasse. Områder som er fremsmeltet og der ulike vekster skyter nytt liv er ettertraktet. Områdene de kalver i er i tillegg ofte kuperte, slik at simlene kan finne skjul for rovdyr.
Ikke akkurat ideelle forhold for reinen i kalvingstida. Proteinrike vekster som spretter frem der snøen har smeltet er hva de trenger nå. Illustrasjonsfoto: Anders Mossing
Hva kan grunnen være?
Dette har man ikke endelig svar på, men det foreligger gode antakelser fra forskerhold. På Hardangervidda har man ved flere anledninger hatt såkalte “overpopulasjoner”, der antallet dyr langt har overskredet bæreevnen. I perioder på slutten av 1960-tallet og midt på 1980-tallet har man hatt 20-25.000 dyr, kanskje mer. Dette på tross av et ønsket bestandsmål omkring 10.000 dyr. I begge periodene ble det innført høye jaktkvoter for å redusere bestanden. Midt på 1990-tallet var igjen bestanden i vekst, og en ny periode med høye kvoter ble iverksatt. I årene etter dette var bestanden meget lav, faktisk under 5000 dyr, og jakta ble stoppet i to år. Siden overbeitingen på 1980-tallet har man sett en forbedring i den stedsvise beitetilgangen vinterstid. Bedre vinterbeiter og en større andel voksen bukk i bestanden kan være en forklaring på at reinsdyra har kalvet noe tidligere enn hva de gjorde for tre, fire tiår siden, og kan hende kan endringene av kalvingsområdene forklares med den noe tidligere kalvingen.
Kilder
– NINA Rapport 131 “Reinens bruk av Hardangervidda” (Olav Strand m. fl)
– “Villrein – fra urinnvåner til miljøbarometer” (Terje Skogland)
– NINA Rapport 885 “Hjortevilt 1991-2011 – Oppsummeringsrapport fra overvåkingsprogrammet for hjortevilt” (Erling J. Solberg m. fl)
villrein.no – Anders Mossing