Jul i villreinfjellet

I løpet av de siste årene har vi samla inn en stor mengde GPS–data og det er brukt mye tid på å teste hvordan ulike forhold kan tenkes å påvirke reinens arealbruk. Hva reinen driver med i jula har vi i grunnen ikke brydd oss så mye med, men etter 16 år med radiomerking syntes vi at det var på tide å ta en liten kikk på det også. I løpet av 16 julekvelder må det da være noe spesielt å se?

Været kan være så mangfoldig midtvinters og i 2011 kom ekstremværet Dagmar. Lavtrykket hadde lenge samla krefter oppe ved innlandsisen på Grønland og natt til 26. desember raste orkanen inn over Norskekysten. I dagene før jul var været kaldt og stille. Den 21. desember ble det målt 23 minusgrader på Dagali, det var klart og stille, – en riktig romjulsdrøm av et vær.

GPS-dataene viser at de fleste flokkene var øst for Mårvatn denne dagen. Bilder fra kamerasenderne på slike dager viser flokken som blåsvarte skygger knapt synlige mot et blålig skjær av en ny dag. Kan hende hadde nysnøen fra dagene før lagt et lyddempende teppe over fjell og dyr slik at flokken knapt var hørbar. Bare ett og annet grynt og en svak hvisling av klavuer og krisling av frossen nysnø røper at de er der. Enkelte skrapende lyder av klauver som skyfler vekk isskorper og lyng forteller at dyra har begynt å beite.

Det blikkstille frosne været varte gjennom en hel blå og lydløs dag. Men med kvelden og natta kom en ny lyd. Først er det ett eneste snøkrystall som løftes i været og ruller av gårde på snøkrystallers vis. Florlett og uten en eneste hørbar lyd. Så flere og flere, hoppende og dansende skaper de et flytende glimmerteppe over dyr og fjell, et susende kor fra millioner av frosne krystaller. Ennå er det ikke et vindpust å kjenne, bare et varsel om endring.

Første juledag nådde orkanen Norskekysten. I fjorden vest for Hardangervidda slynges mer enn 100 millimeter regn mot bakken i løpet av noen nattetimer. Kveldslyset som noen dager tidligere farget fjell og dyr med nyanser av koboltblått er nå gulbrunt og tungt. Florlett tørrsnø er erstattet av seige filler, en tett blanding av snø, regn og slaps slenges horisontalt gjennom lufta. Småstein fyker langs bakken. Været bygger opp et avsindig raseri, borte er lyd av vindsus og dyr. Reinsflokkene forsvinner i et brølende vanvidd av vind og snø.

En av flokkene er på nordsiden av Sletteidnibba, et skarpt landemerke mellom Vesle Gjuvsjåen og Sletteid. De legger seg der. Hele natta og neste dag ligger dyra i ro, de lar seg fyke ned. Uværet varer et helt døgn. På Finse måles det full orkan og 40 sekundmeter vind. Utpå dagen andre juledag har orkanen rast videre østover- der skal han herje med finske skoger. Når uværet slipper taket er dyra knapt synlige. Først er de bare ujevnheter i snøen, skavler blant andre skavler i et fjell som ser ut som et stivnet stormslått hav. En etter en kommer de seg på beina. Rister av seg snøen og tar de første småstøle skritta mot nærmeste bare rabbe. Nå trenger de beite.

Jula i 2011 var ei uværshelg av de sjeldne. Året etterpå var været mer normal. Da hadde østavær og snø dratt dyra langt østover. Julekvelden var en flokk kommet langt ute på Imingfjell. Det er svært gode vinterbeiter der, men veien over Imingfjell og hytter ved Sønstevann gjør at dette området er lite brukt. De østligste delene av Hardangervidda og da særlig tangene på østsida er svært rike på vinterbeiter. Her er lavmattene både 5 og 10 cm tykke. Resultatene fra GPS-merkeprosjektene viser at disse områdene er særlig viktige i snørike vintre. Det kommer av at det normalt er mere snø på vest- og sentralvidda.

I 2003 var situasjonen en annen. Den julekvelden var det faktisk en flokk helt vest for Valldalen. Dette er ikke typiske vinterbeiter. Men i vintre med lite snø hender det at dyra på Hardangervidda er så langt vest. Rein fra Setesdal Ryfylke har imidlertid hatt områdene nord for Haukeli og mot Valldalen som vinterbeiter. Hardangervidda-reinen finner ekstra beiter i øst, Setesdalsdyra finner de i nord når forholdene i Setesdalsheiene er vanskelig. Men E 134 og områder med omfattende hyttebygging har gjort dette trekket vanskelig. Derfor er det viktig at man bygger tunneler på riktige steder når E 134 nå skal rustes opp. Veier kan være totale barrierer for reinens vandringer, noe vi ser tydelig nord for Rv 7. Reinen på Hardangervidda har ikke brukt dette området siden vi startet med radiomerking i 2001.

Vær og vind, beitetilgang og rovdyr har i alle tider satt begrensninger for reinen. De dyra som har utnyttet de rådende forholdene best, har fått de største kalvene og har hatt størst evne til å overleve. Opp gjennom tidene har naturforholdene formet reinen. I løpet av kort tid har også vår aktivitet satt begrensninger for dyras liv og vandringer. Viktige trekkveier og beiteområder er beslaglagt av oss.

I løpet av de seinere åra har vi fått ny og viktig kunnskap om reinens arealbruk og betydningen av vår egen aktivitet i fjellet. Bevaringen av villrein er satt på den politiske dagsorden og vi har fått virkemidler i form av regionale arealplaner og verdiskapingsprogram. Miljødirektoratet har i disse dager sendt en kvalitetsnorm for villrein på høring. Til sammen er dette gode nyheter for villreinen og vi ser fram til 2020 og mer spennende villreinarbeid.

I skrivende stund er det 15 rein som går med radiosendere på Hardangervidda. Ei simle har kamera. Om kort tid får vi se hva de finner på i jula i år. Det blir den 17 i rekken og i år skal vi sette oss ned på julaften og sjekke hvor de er.

Da er det bare å ønske god jul og et godt nytt år med moderat snømengde og nye tunneler med tilstrekkelig lengde på et par utvalgte veistrekninger.

villrein.no – Olav Strand/Anders Mossing