Forvaltning av villrein
Foto: Olav Strand
Hva er forvaltning?
Forvaltning er å ta vare på, benytte eller administrere en ressurs, i dette tilfelle villrein. Forvaltningen av villrein utøves av det offentlige (ulike organer i stat, fylke og kommune) og private (grunneiere eller rettighetshavere).
Klikk på boksene under for å lære mer om de som forvalter villrein i Norge:
Offentlig sektor
Klima- og miljødepartementet er som politisk organ blant annet ansvarlig for utarbeiding av de årlige budsjetter og å påse at politiske beslutninger som fattes i Storting og Regjering, settes ut i live.
Landbruks- og matdepartementet fikk i 2018 ansvar for bestemte oppgaver etter viltloven og fjelloven, knyttet til høstbare viltressurser, derav ansvar for villreinnemndene og bestandsforvaltningen
Privat sektor
Miljødirektoratet er det øverste faglige villreinorgan og har ansvar for utarbeiding av forskrifter, kartlegging av kunnskapsbehov og finansiering av forskning og overvåking. De er også klageinstans for vedtak som fattes av de statlige villreinnemndene, f.eks. om fellingskvoter.
Statsforvalterens miljøvernavdeling har en viktig rolle i å påse at villreininteressene blir ivaretatt i arealforvaltningen, blant annet gjennom bruk av innsigelse i plansaker. Statsforvalteren skal også gi råd og veiledning til villreinnemnder og villreinutvalg, og være ansvarlig for villreinnemndenes økonomi og regnskap. Det er oppnevnt en hovedansvarlig fylkesmann for hver villreinnemnd.
Fylkeskommunen har overordnet ansvar for de regionale planene for villrein, og oppfølgingen av disse.
Villreinnemnda er en offentlig nemnd hvor medlemmer og varamedlemmer er oppnevnt av Miljødirektoratet. Oppnevningen foretas etter forslag fra hver kommune som har villreinareal, om en kvinnelig og en mannlig kandidat innenfor den enkelte nemnds virkeområde. Nemnda er underlagt direktoratets instruksjonsmyndighet.
Villreinnemndenes oppgaver består blant annet i:
– godkjenning av vald, tellende areal og bestandsplaner.
– fastsetting av årlige fellingskvoter for villrein.
– delta i arealforvaltningen i fylker og kommuner med sikte på bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinens leveområder.
En kan si at villreinnemnda både er villreinens myndighetsutøver og villreinens talerør. Det finnes ni regionale nemnder
Les mer og finn kontaktinformasjon for alle villreinnemnder her
Kommunene har hovedansvaret for arealforvaltningen, som skjer etter plan- og bygningsloven. Kommuneplanens arealdel er juridisk bindende og er derfor et svært viktig dokument. Det er svært viktig at innholdet i overordnede planer blir tatt inn i kommuneplanene og at villreininteressene gis tilstrekkelig oppmerksomhet og sikring gjennom kommuneplanens arealdel. Kommunen bør på et tidlig tidspunkt i planprosessene søke råd og samarbeid med villreininteressene, og villreininteressene bør på sin side være aktive pådrivere for at et slikt samarbeid kommer i gang.
Alle kommuner skal oversende plan- og arealspørsmål som kan berøre villreinen og dens leveområder til villreinnemnda som høringsinstans i slike saker.
Villreinutvalget er en sammenslutning av rettighetshavere og lokale, ofte kommunevise utvalg eller grunneierlag.
Utvalgets hovedoppgaver:
– Organisere rettighetshaverne og jaktutøvelsen.
– Bestandsforvaltning; som omfatter: 1. gjennomføring av tellinger og registreringer, 2. utarbeiding av mål for bestandsutviklingen, 2. utarbeiding av mål for bestandsutviklingen og lage en plan for å oppnå disse målsettingene (bestandsplan) og 3. komme med forslag til årlige fellingskvoter.
– Fungere som kontaktorgan mellom rettighetshaverne og myndighetene.
– Arbeide med forvaltning og bevaring av villreinens leveområder.
Les mer og finn kontaktinformasjon for alle villreinutvalg her
Rettighetshavere er for eksempel grunneiere eller kommuner.
Vald er den enheten villreinnemnda tildeler fellingskvote. Valdet er etablert etter søknad om godkjenning fra rettighetshaverne. Denne enheten er definert etter kravene i hjorteviltforskriften. Størrelsen på valdet varierer i våre villreinområder. I noen områder dekker valdet hele villreinområdet, mens andre områder består av flere vald.
Villreinrådet i Norge er en frivillig organisasjon som skal virke som bindeledd mellom villreinområdene og verne om villreininteressene ved å behandle saker av felles interesse. Her kan både villreinutvalg og villreinnemnder være medlemmer.
Forvaltning
hvem er hvem?
Klikk på boksene under for å lese mer.
Klima- og miljødepartementet er som politisk organ blant annet ansvarlig for utarbeiding av de årlige budsjetter og å påse at politiske beslutninger som fattes i Storting og Regjering, settes ut i livet.
Landbruks- og matdepartementet fikk i 2018 ansvar for bestemte oppgaver etter viltloven og fjelloven, knyttet til høstbare viltressurser, derav ansvar for villreinnemndene og bestandsforvaltningen
Miljødirektoratet er det øverste faglige villreinorgan og har ansvar for utarbeiding av forskrifter, kartlegging av kunnskapsbehov og finansiering av forskning og overvåking. De er også klageinstans for vedtak som fattes av de statlige villreinnemndene, f.eks. om fellingskvoter.
Statsforvalterens miljøvernavdeling har en viktig rolle i å påse at villreininteressene blir ivaretatt i arealforvaltningen, blant annet gjennom bruk av innsigelse i plansaker. Statsforvalteren skal også gi råd og veiledning til villreinnemnder og villreinutvalg, og være ansvarlig for villreinnemndenes økonomi og regnskap. Det er oppnevnt en hovedansvarlig fylkesmann for hver villreinnemnd.
Fylkeskommunen har overordnet ansvar for de regionale planene for villrein, og oppfølgingen av disse.
Villreinnemnda er en offentlig nemnd hvor medlemmer og varamedlemmer er oppnevnt av Miljødirektoratet. Oppnevningen foretas etter forslag fra hver kommune som har villreinareal, om en kvinnelig og en mannlig kandidat innenfor den enkelte nemnds virkeområde. Nemnda er underlagt direktoratets instruksjonsmyndighet.
Villreinnemndenes oppgaver består blant annet i:
– godkjenning av vald, tellende areal og bestandsplaner.
– fastsetting av årlige fellingskvoter for villrein.
– delta i arealforvaltningen i fylker og kommuner med sikte på bevaring og bærekraftig forvaltning av villreinens leveområder.
En kan si at villreinnemnda både er villreinens myndighetsutøver og villreinens talerør. Det finnes ni regionale nemnder
Les mer og finn kontaktinformasjon for alle villreinnemnder her.
Kommunene har hovedansvaret for arealforvaltningen, som skjer etter plan- og bygningsloven. Kommuneplanens arealdel er juridisk bindende og er derfor et svært viktig dokument. Det er svært viktig at innholdet i overordnede planer blir tatt inn i kommuneplanene og at villreininteressene gis tilstrekkelig oppmerksomhet og sikring gjennom kommuneplanens arealdel. Kommunen bør på et tidlig tidspunkt i planprosessene søke råd og samarbeid med villreininteressene, og villreininteressene bør på sin side være aktive pådrivere for at et slikt samarbeid kommer i gang.
Alle kommuner skal oversende plan- og arealspørsmål som kan berøre villreinen og dens leveområder til villreinnemnda som høringsinstans i slike saker.
Villreinutvalget er en sammenslutning av rettighetshavere og lokale, ofte kommunevise utvalg eller grunneierlag.
Utvalgets hovedoppgaver:
– Organisere rettighetshaverne og jaktutøvelsen.
– Bestandsforvaltning; som omfatter: 1. gjennomføring av tellinger og registreringer, 2. utarbeiding av mål for bestandsutviklingen, 2. utarbeiding av mål for bestandsutviklingen og lage en plan for å oppnå disse målsettingene (bestandsplan) og 3. komme med forslag til årlige fellingskvoter.
– Fungere som kontaktorgan mellom rettighetshaverne og myndighetene.
– Arbeide med forvaltning og bevaring av villreinens leveområder.
Les mer og finn kontaktinformasjon for alle villreinutvalg her.
Rettighetshavere er for eksempel grunneiere eller kommuner.
Vald er den enheten villreinnemnda tildeler fellingskvote. Valdet er etablert etter søknad om godkjenning fra rettighetshaverne. Denne enheten er definert etter kravene i hjorteviltforskriften. Størrelsen på valdet varierer i våre villreinområder. I noen områder dekker valdet hele villreinområdet, mens andre områder består av flere vald.
Villreinrådet i Norge er en frivillig organisasjon som skal virke som bindeledd mellom villreinområdene og verne om villreininteressene ved å behandle saker av felles interesse. Her kan både villreinutvalg og villreinnemnder være medlemmer.
Den daglige forvaltningen av villreinområdene skjer i et samspill mellom privat og offentlig sektor. Hovedansvaret for den daglige driften skal ivaretas av rettighetshaverernes organ, oftest kalt villreinutvalget. Rettighetshavere er eksempelvis grunneiere.
Utøvelse av offentlig myndighet ivaretas av den statlige villreinnemnda. Villreinrådet i Norge er en frivillig organisasjon som skal virke som bindeledd mellom villreinområdene og verne om villreininteressene ved å ta opp til behandling saker av felles interesse. Her kan både villreinutvalg og villreinnemnder være medlemmer.
Det er også vanlig å dele villreinforvaltningen inn i to hovedkategorier – arealforvaltning og bestandsforvaltning.
Foto: Olav Strand
Foto: Olav Strand
Arealforvaltning
Nøkkelord for en langsiktig forvaltning av villreinen er leveområder.
Villreinen er en arealkrevende art som lever i et miljø hvor mennesket har mange konkurrerende interesser å ivareta. Manglende helhet og ”bit for bit” – utbygging har kjennetegnet arealforvaltningen i mange villreinområder. Sikring av tilstrekkelige store og funksjonelle leveområder er den klart største utfordringen innenfor villreinforvaltningen i dag. Store deler av de viktigste villreinområdene er i dag nasjonalparker eller har annen vernestatus etter naturvernloven.
En forutsetning for å ivareta hensynet til villreinens leveområder er naturligvis at en har kunnskap om villreinens arealbehov og en formening om minimumsfaktorer i ressurstilgangen. Dokumentasjon av villreininteresser er nødvendig, men langt fra nok til å ivareta villreinens interesser. Deltakelse i planprosesser krever både tid og kunnskap, og gode resultater krever gode prosesser. I arealforvaltning er det viktig å gi innspill tidlig i planprosessen. Villreinnemnder og -utvalg bør prøve å bli premissleverandør tidlig i prosessen. Dette krever en tett dialog med kommune / fylkeskommuner.
Planer
De overordnede planer som er av størst betydning for våre fjellområder er kommuneplan og regionale planer. En kommuneplan er plan for den langsiktige utviklinga i kommunen, og med en arealdel som er juridisk bindende. Denne legger føringer for arealbruken for flere år fram i tid og det gjøres avveininger mellom ulike interesser i arealbruken. I planprosessen møter en sterke interesser som veg, kraft og ikke minst fritidsbebyggelse. Derfor er det viktig at villreininteressene er på banen med god dokumentasjon og har tilstrekkelig med ressurser å sette inn i planarbeidet.
Regionale planer/fylkesplaner lages for å samordne regionale interesser. Disse planene har så langt ikke vært juridisk bindende, bare retningsgivende for neste plannivå. Etter en endring i 2009 av denne lov gis det nå mulighet til å gjøre disse planene juridisk bindende og ikke bare retningsgivende. Regional planmyndighet kan fastsette regional planbestemmelse knyttet til retningslinjer for arealbruk i en regional plan som skal ivareta nasjonale eller regionale hensyn og interesser (f.eks. villrein). Bestemmelsen kan fastsette at det for et tidsrom av inntil ti år nedlegges forbud mot at det blir iverksatt særskilt angitte bygge- eller anleggstiltak uten samtykke innenfor nærmere avgrensede geografiske områder, eller bestemme at slike tiltak uten slikt samtykke bare kan iverksettes i samsvar med godkjent arealplan etter denne lov. Regional planmyndighet kan, etter samråd med fylkesmannen og berørte kommuner, forlenge forbudet med fem år av gangen.
Dette vil medføre at arbeidet med regionale planer blir svært viktig for å ivareta villreininteressene og sikre de nødvendige areal. Villreininteressene må være aktive i planarbeidet og en vil her møte et ”tyngre” byråkrati enn ved arbeid med kommuneplan. Så regionale planer blir mer viktige og krevende enn kommuneplaner.
Les mer om regionale planer for nasjonale villreinområder her
Viktig lovverk for norsk utmark
Mye av norsk utmark forvaltes etter plan- og bygningsloven (PBL). Dette er kommunenes viktigste redskap for bruk og bevaring av arealressurser.
Naturmangfoldloven (NML) gir mulighet for opprettelse av store verneområder som nasjonalparker og landskapsvernområder. Fordelen med denne sikringsmåten er at èn kan sikre relativt store arealer mot tekniske inngrep. Mange villreinområder har slike verneområder og ofte er villrein begrunnelsen for vernet.
Foto: Anders Mossing
Foto: Anders Mossing
Bestandsforvaltning
Gjennom bestandsforvaltningen skal villreinforvalterne prøve å nå sine mål med tanke på bestandenes sammensetning, vekst og produksjon av et høstingsverdig overskudd.
Uttak av dyr er i dag helt nødvendig for at ikke villreinbestandene skal «vokse» seg ut av matfatet. I mange bygder har jakt vært en tradisjon i ulike perioder fra de første fangstfolkene fram til våre dagers jegere.
Den daglige og praktiske delen av bestandsforvaltningen foretas av villreinutvalget i form av gjennomføring av tellinger og registreringer, utarbeiding av kvoteforslag, bestandsplaner og organisering av jaktutøvelsen.
”Villreinnemnda kan godkjenne en flerårig, maksimalt femårig, bestandsplan utarbeidet av villreinutvalg/grunneiersammenslutning. Bestandsplanen skal som hovedregel omfatte hele villreinområdet, og inneholde mål for bestandsstørrelse og -utvikling, årlig avskytingsplan fordelt på alder og kjønn, oversikt over hvilke bestandsdata som skal samles inn og hvilke tiltak som er planlagt gjennomført”.
Villreinnemnda skal altså ha en spesielt viktig rolle i å motivere og stimulere til at det utarbeides gode bestandsplaner innenfor alle villreinområder den har forvaltningsansvar for, og det bør etableres en god dialog mellom nemnda og villreinutvalget også i planutviklingsfasen. Fylkesmennene bør også involveres i denne dialogen, blant annet med tanke på å medvirke til at nasjonale målsettinger blir ivaretatt. Fylkesmennene og Norsk villreinsenter vil også kunne gi råd og veiledning i forbindelse med dette planarbeidet.
Overvåkning
Kalvetellinger foregår sommerstid og brukes som grunnlag for å anslå tilvekst. Fra kalvetellinger regner vi ut kalv per 100 simle og ungdyr, noe som gir oss kunnskap om andelen kalv som rekrutteres til bestandene. Antall kalver per 100 simler og ungdyr kan påvirkes av både ressursbegrensning, predasjon og sykdom. Avvik fra forventet kalveproduksjon vil belyse tap på grunn av andre forhold enn ressursbegrensning. Kalvetellinger gjennomføres normalt ved hjelp av bilder tatt fra fly eller helikopter om sommeren.
Strukturtellinger gjennomføres på høsten for å få tall på alders- og kjønnssammensetning.
Minimumstellinger utføres på vinteren for å få et tall på bestandsstørrelse.
Les mer om tellinger og se statistikk fra tellinger på Hjorteviltregisteret
Kjeveinnsmaling utføres for å få informasjon om reinens fysiske kondisjon. Når jakta er over og kjevene er innsamlet, måler forskerne lengden på kjeven. Kjevelengden sier oss noe om hvilke beiteforhold reinen lever under. Generelt er det slik at karrige beiteforhold fører til en kort kjeve, mens rein som har gode beiteforhold utvikler en lengre kjeve. I tillegg til å måle kjevelengde, foretas det en tannsnitting for å finne dyrets alder. På bakgrunn av kjevelengde, dyrets alder og slaktevekt kan en beregne en kondisjonsfaktor for den enkelte rein. Innleverte kjever SKAL være rengjorte (ikke kokte). Se bilder under:
Kvalitetsnormen for villrein er et kunnskapssystem som klassifiserer villreinområdene i god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Klassifiseringen skal gjennomføres hvert fjerde år. Vurderingene tar utgangspunkt i tre delnormer; 1) bestandsforhold, 2) lavbeite og 3) leveområder og menneskelig påvirkning. Klassifiseringen vil gi tydelige signal om hvilke faktorer som er de største utfordringene for hvert enkelt villreinområde. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet.
Les mer om kvalitetsnormen her
Her kan du lese og laste ned den første klassifiseringen av de ti nasjonale villreinområdene
Helseovervåkingsprogrammet for hjortevilt (ViltHOP) er etablert for å overvåke og dokumentere helsestatus hos elg, hjort, rådyr, moskus og villrein. Dette programmet kom i ordinær drift i 2001 og er et samarbeid mellom Miljødirektoratet og Mattilsynet. Driften av ViltHOP er ledet og koordinert av ViltHOP-sekretariatet som er lokalisert ved Seksjon for vilthelse, Veterinærinstituttet, Oslo. I overkant av 60 kommuner er med i dette overvåkingsprogrammet. ViltHOP er bygd opp rundt fire hovedaktiviteter:
1. Sykdomsrapportering
2. Sykdomsdiagnostikk
3. Helseovervåking og -kartlegging gjennom innsamling og undersøkelse av prøvemateriale
4. Forskning relatert til sjukdommer hos hjortevilt og moskus
I alle ViltHOP-kommunene skal kadavre og avliva syke eller skadde hjortedyr følges opp av lokalt viltansvarlig person, og rapporteres videre til ViltHOP.
Du kan lese mer om ViltHOP på Veterinærinstituttets sider
Veterinærinstituttet overvåker skrantesjuke (chronic wasting disease – CWD) i de norske hjortedyrbestandene. Overvåkingsprogrammet inkluderer prøver fra elg, hjort, rådyr og dåhjort i tillegg til rein.
Du kan lese mer og laste ned de årlige overvåkningsrapportene på Veterinærinstituttets sider
Foto: Raymond Sørensen
Foto: Raymond Sørensen
Svalbard
Forvaltningen av Svalbardreinen (Rangifer tarandus platyrhunchus) skiller seg ut fra forvaltningen av villreinen (Rangifer tarandus tarandus) på fastlandet. Klima- og miljødepartementet (KLD) har det overordnede ansvaret også for miljøvernforvaltningen på Svalbard, mens Miljødirektoratet har det faglige ansvaret for all artsforvaltning på øygruppen. Den praktiske gjennomføringen av forvaltningsoppgavene er lagt til Sysselmesteren på Svalbard. Arbeids- og rollefordelingen mellom direktoratet og de andre etatene er nedfelt i egen instruks for miljøforvaltningen på Svalbard.
Underarten Svalbardrein finnes ikke andre steder i verden enn på Svalbard, og dette medfører at Norge har et særskilt internasjonalt ansvar også for denne underarten av rein.
Det er utarbeidet en egen forvaltningsplan for Svalbardrein, den kan du lese og laste ned her
Les mer om reinen på Svalbard og forvaltningen av den på Svalbards egen villreinområdeside.
Forvaltningen av villreinen og dens leveområder berøres av en rekke lover og forskrifter, blant annet: