Miljødirektoratet lanserer ny versjon av appen Sett og skutt. Den eksisterende versjonen vil slutte å fungere innen kort tid og kan avinstalleres.
Publisert: 02.07.2024
Sett og skutt lastes ned fra nettsiden settogskutt.no og ikke via Apple Store eller Google Play.
Merk! Begrepsbruk for å laste ned/installere appen kan variere noe mellom forskjellige enheter
På få tiår har det blir tre ganger så mange svalbardrein ved Longyearbyen, mens kystreinen 15 mil unna ved Ny-Ålesund blir færre. Hvorfor?
Publisert: 05.06.2024 // Tekst og foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Forskningstekniker Fredrik Samuelsson borer seg igjennom bakkeisen på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund.
– 8,5 centimeter her!
Med drill kommer man til slutt igjennom islaget, men for reinsdyr med klauver blir det verre. Se video
De siste 30 åra har vinterne blitt mildere med mer regnvær som fryser på og lager et islag på bakken, som gjør det umulig for reinen å komme igjennom til vegetasjonen.
Oppvarminga på Svalbard skjer fire ganger raskere enn ellers på kloden, her ser vi noen av de første og største endringene i naturen som seinere vil merkes på det norske fastlandet og ellers i verden. Det fører til mildere, våtere og isete vintre, lengre sommersesonger og mindre havis. Alt dette påvirker svalbardreinen.
I år er det det 30. året på rad hvor forskerne har fanget, merket og undersøkt levende svalbardrein i de store dalførene ved Longyearbyen (Reindalen, Semmeldalen, og Colesdalen). Forskningsfangsten ved Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra) runder sitt tiende år.
Forskningsfangsten skjer med nett og foregår i april hvert år etter tillatelse fra Mattilsynet og Sysselmesteren. Dyra fanges på tundraen, og forskerne gjør ulike målinger, før de slippes etter kort tid. Larissa Beumer (UNIS) klargjør nettet. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Tidsseriene viser at dyra i de to områdene påvirkes ulikt av klimaendringene. Forskning på klimaeffekter er komplekst og selv på samme øy kan vi ikke trekke entydige konklusjoner.
For å overvåke hvordan klimaforandringer påvirker svalbardrein og andre arter på den arktiske tundraen, samarbeider fem institusjoner om å overvåke økosystemet i observasjonssystemet COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra).
Feltlaget på Brøggerhalvøya denne aprildagen består av forskere fra Norsk Polarinstitutt (NP), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norsk institutt for naturforskning (NINA). UiT Norges arktiske universitet, Meteorologisk institutt og Framsenteret er også partnere i COAT.
– Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard og en viktig del av økosystemet fordi den påvirker og samhandler med mange planter og dyr. Underarten finnes kun på Svalbard, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på den, sier Åshild Ønvik Pedersen, leder for COAT Svalbard og seniorforsker i Norsk Polarinstitutt.
De to 10 og 30 år lange tidsseriene er sentrale i COAT. Fra 1970-tallet har forskere overvåket bestandene ved å telle antall dyr sommer og vinter, men for å forstå årsakene til bestandsendringene er tellinger alene ikke nok.
– Vi må fange og undersøke de samme individene år etter år. Vi veier dem, tar avførings- og blodprøver, måler fettprosent og sjekker om simlene er drektige. Disse dataene gir oss detaljert kunnskap om hvordan reinsdyra påvirkes av klimaendringene i sine leveområder, sier Brage Bremset Hansen, seniorforsker i NINA.
I vind og snøfokk påfører forsker Åshild Ønvik Pedersen ultralydgelé på proben. Feltlaget på Brøggerhalvøya har fanget ei simle og skal sjekke om hun er drektig. Hun studerer bildet på det bærbare ultralydapparatet og holder proben på simlas mage.
– Skal vi se! Vi må finne pattene. Det her er jo et lett dyr, så det er jo tvilsomt om det er noen kalv her.
Fram med ultralydapparatet. – Andelen drektige simler etter en lang vinter, gir en indikasjon på tilstanden til bestanden, sier Åshild Ønvik Pedersen (NP) (til høyre). Feltassistent Fredrik Samuelsson (NP) til venstre. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
I dårlige vintre er nesten ingen simler drektige, som betyr at dyra har for lite fett og energi til å bære fram en kalv. I år var 33% av simlene ved Ny-Ålesund drektige.
– Her kan vi skrive tom. Ikke noe kalv, sier Ønvik Pedersen.
Ingenting å se og tomt i livmora til den undersøkte simla. Ultralydapparatet er det samme som brukes på mennesker. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Simlene ved Ny-Ålesund veide i gjennomsnitt 43 kilo som er lettere enn de fleste andre år, noe som indikerer en tøffere vinter ved kysten.
Gjennomsnittsvekta for simlene ved Longyearbyen var 50 kilo.
– 50 kilo er den laveste vi har målt siden 2019, men mange dyr var likevel drektige og alle fostrene var i live og aktive. Det viser at vinteren ikke har vært spesielt tøff for voksne reinsdyr i nærheten av Longyearbyen, forteller forsker Larissa Beumer fra UNIS.
Hun er ansvarlig for feltarbeidet i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
Over eller under 50 kilo? Terskelen for om det blir et godt år for reproduksjon eller ikke, ligger på 50 kilo. Hvis simlene veier med enn 50 kg i gjennomsnitt ser vi at det vanligvis er drektige og vil overleve vinteren i områdene rundt Longyearbyen. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
I dalførene ved Longyearbyen fører tidligere vår og varmere somre til økt plantevekst og rikelig med beite langt utover høsten. Dyra får dermed bedre tid på å spise seg opp før den lange arktiske vinteren.
– Ved Longyearbyen har antall dyr mer enn tredobla seg siden overvåkninga starta i 1979. Dette er en positiv klimaendringseffekt på grunn av varmere, grønnere og lengre somre, samt kortere vintere, sier Bremset Hansen.
Somrene har også blitt litt varmere ved Ny-Ålesund, men klimaeffektene her er mer sammensatte og komplekse, og det er ikke lett å tegne to streker under svaret.
– Effekten av økt plantevekst er sannsynligvis ikke like stor her, og vi har ikke sett den samme positive klimaendringseffekten som man har lenger sør på Spitsbergen, ved Longyearbyen.
Måler tannslitasje: Tennene slites ned etter mange år med beiting på kortvokste planter blant stein og grus. – Slitte tenner gjør det vanskelig for dyra å drøvtygge for å fordøye maten. Dyr med gode tenner overlever. Dyr med mye tannslitasje dør ofte av sultedød under en ellers hard vinter, sier Brage Bremset Hansen (NINA). Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Stadig mildere vintre fører til mer is på bakken etter det har regna, og ofte mer snø langs kysten, noe som gjør at det er vanskelig for dyra å finne mat.
På feltarbeidet borer forskerne seg igjennom bakkeisen på en rekke punkter og måler tykkelsen for å vurdere årets situasjon. I år registrerte de nok et år med store forskjeller på bakkeisen ved kysten og i dalførene lengre sør.
– I Reindalen har det vært lite bakkeis i år. 60 % av målepunktene hadde ingen bakkeis i det hele tatt. I områdene med is, var den i gjennomsnitt 1 cm tykk, sier Beumer.
Ved Ny-Ålesund hadde 87 % av målepunktene en bakkeis som i gjennomsnitt var 3 cm tykk. Enkelte steder målte feltlaget 8,5 og 6,5 cm tykk is.
– Når et panserlag av is kapsler inn vegetasjonen, blir det praktisk talt umulig for dyra å komme seg igjennom for å beite på plantene på bakken, sier Ønvik Pedersen.
Klauven er et viktig redskap for å grave seg igjennom snø og islag på bakken. Forskerne måler størrelsen for å studere variasjon mellom individer og bestander, og til å studere evolusjonen som har ført til underarten vi i dag kaller svalbardrein. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Forskerne fanger voksne dyr som de i tidligere år har merket med GPS-halsbånd, men også kalver som ble født i fjor.
– Vi vil gjerne merke og undersøke kalvene, for å kunne følge dem fra sitt første leveår. Kalvene og årringene er litt som ungdommer flest; de forflytter seg gjerne litt vekk fra foreldrene, særlig bukkene for å unngå innavl. Med GPS-en kan vi spore hvor dyra beveger seg, sier Beumer.
Før reinsdyra slippes fri merkes de med husdyrmaling slik at forskerne kan unngår å fange samme dyr en gang til. GPS-sendere sporer dyra og gir innsikt i hvordan både voksne og kalver, bruker og tilpasser seg områdene de lever i. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Bestandene på Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra lever på tre adskilte halvøyer, isolert store deler av året på grunn av isbreene på land og åpent hav rundt. Havisen er blitt så og si borte i løpet av de siste 20 årene på Kongsfjorden og i Forlandssundet som omkranser halvøyene. Uten havis er det vanskelig for dyra å vandre ut for å finne nye beiteområder, forklarer Ønvik Pedersen.
– Bestandene blir rett og slett isolert i sitt leveområde, og da kan de bli mye mer utsatte for klimaendringene og dårlig vær om vinteren. Når dyra ikke kan forflytte seg for å finne mat, øker konkurransen om maten og flere dyr dør av sult. Det kan føre til kollaps i bestanden som vi har sett flere ganger tidligere.
Høsten og vinteren i 1993-94 regnet det mye og tykke islag ble dannet på bakken i november. Forskerne talte 360 rein i 1993, og året etter ble kun 78 rein talt, på grunn av at mange døde og flere vandret til andre steder. I fjor kollapset bestanden på Kaffiøyra.
Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund forskningsstasjon: Det kommer mer regn vinterstid ved kysten enn i dalførene rundt Longyearbyen, spesielt når det ikke er havis på fjorden. Bakken er normalt dekket av is store deler av vinteren. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Avføringa kan gi svar på hvordan reinsdyra tilpasser seg områder med bakkeis. I noen områder kan kystreinen til en viss grad kompensere for bakkeis, ved å spise tang og tare som har blåst på land. Her er Larissa Beumer (UNIS) med avføringsprøver, som brukes for å studere dietten til dyra. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Kan svalbardrein tilpasse seg et varmere klima i framtida? Svalbardreinen har over flere tusen år tilpasset seg miljøet på Svalbard, etter å ha vandret over isen fra Sibir og Eurasia.
Over hundrevis av generasjoner har den utvikla seg til å bli en lokal underart, spesialtilpasset Svalbards miljø. Den har blant annet en liten kropp som bruker lite energi og en fordøyelse tilpasset å spise svært lite og klare seg uten lav, som annen rein er avhengig av på vinteren.
– Svalbardrein har vært isolert i årtusener, selv om det sannsynligvis har kommet rein over isen ved flere anledninger, sier Bremset Hansen.
– Spørsmålet er om den har mistet så mye genetiske variasjon at den ikke vil klare å tilpasse seg det nye klimaet, og de raske endringene vi både ser og forventer i løpet av få tiår.
Summen av klimaendringene er utfordrende for dem som studerer økosystemet, og det gjør det vanskelig å forutsi framtida til svalbardreinen. Observasjonssystemet COAT er nødvendig for å skaffe oppdatert kunnskap om status på tundraen. Resultatene brukes til å utvikle prognoser og gi forvaltningsråd til norske og internasjonale myndigheter som håndterer klimakrisen.
I 2024 forventer forskerne en ganske stor nedgang i reinsdyrbestandene på de tre halvøyene ved Ny-Ålesund.
– Dette er en del av den naturlige dynamikken til arten, hvor bestandene varierer fra år til år. Men klimaendringene øker hastigheten på utviklinga, som nå kanskje går raskere enn det svalbardrein er tilpasset til, avslutter Ønvik Pedersen.
Feltlaget på årets forskningsfangst ved Ny-Ålesund bestod av Åshild Ønvik Pedersen, Kamilla Buran, Fredrik Samuelsson (NP), Brage Bremset Hansen (NINA), Larissa Beumer og Samantha Paige Dwinnell (UNIS).
Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
COAT er verdensledende innen integrert økosystemovervåkning og er blant de få økosystembaserte overvåkingssystemene i hele Arktis. COAT omfatter Svalbard og Finnmark.
I 2024 har COAT fått 20 millioner kroner fra statsbudsjettet for å drifte økosystemovervåkninga.
COAT er et tett samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt (NP), Meteorologisk institutt, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), UiT Norges arktiske universitet og Framsenteret.
COAT Svalbard har Longyearbyen og Ny-Ålesund forskningsstasjon som feltbaser for overvåkning av klimautsatte planter og dyr på tundraen. Reinsdyrtellingene og forskningsfangsten er sentrale tidsserier i COAT sin reinsdyrmodul.
Reinsdyrtellingene har pågått på Brøggerhalvøya siden 1978 og i Reindalen og Adventdalen siden 1979. Oppdaterte data vises i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).
Forskningsfangsten i Reindalen har pågått siden 1994, og har vært ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Fra 2024 har UNIS tatt over driften av dette feltarbeidet, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
Forskningsfangsten på Brøggerhalvøya har pågått siden 2014 og er ledet av Norsk Polarinstitutt i samarbeid med NINA.
Tett samarbeid: Forskerne Larissa Beumer (UNIS), Brage Bremset Hansen (NINA) og Åshild Ønvik Pedersen (NP) er alle en del av COAT Svalbard.
Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) gir miljøinformasjon som er strategisk viktig for politikere og forvaltning, og skal gi et grunnlag for å vurdere om de politiske målene som er satt for miljøet i nordområdene nås. En av indikatorene er antall svalbardrein.
Kart, TopoSvalbard: Ny-Ålesund forskningsstasjon, Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra
Kart, TopoSvalbard: Longyearbyen, Reinsdalen, Colesdalen og Semmeldalen
Albon SS, Irvine RJ, Halvorsen O. et al. 2017. Contrasting effects of summer and winter warming on body mass explain population dynamics in a food-limited Arctic herbivore. Glob Change Biol. 23, 1374–1389
Hansen BB, Pedersen ÅØ. Pedersen, Peeters B. et al. 2019. Spatial heterogeneity in climate change effects decouples the long‐term dynamics of wild reindeer populations in the high Arctic. Glob Change Biol. 2019;25:3656–3668.
Hansen BB., Lorentzen JR, Welker JM.,. 2019. Reindeer turning maritime: Ice-locked tundra triggers changes in dietary niche utilization. Ecosphere 10(4):e02672.
Peeters B, Pedersen ÅØ, Loe LE, Isaksen K, Veiberg V, Stien A, Kohler J, Gallet J-C, Aanes R and Hansen B B (2019).Spatiotemporal patters of rain-on-snow and basal ice in high Arctic Svalbard: detection of a climate-cryosphere regime shift. Env. Res. Lett. 14 015002
Publisert: 30.05.2024
Villreinrådet produserer fagbladet Villreinen, som har vært utgitt årlig siden 1986.
I media går debatten om villrein, og godt er det. For villreinen er det kjærkomment med alle som ønsker at villreinen skal få det bedre. Samtidig er det flere misforståelser ute og går. Tiltaksplaner og stortingsmelding er ulike ting og allemannsretten er ikke under angrep.
Publisert: 30.04.2024 // Tekst: Anders Mossing, Kamilla Rust og Karina Gjerde // Foto: Anders Mossing
Bit-for-bit-nedbygging av leveområdene har i mange tiår vært den største negative påvirkningsfaktoren for den norske villreinen. I 2021 havnet den på Rødlista under kategorien «nær truet» for første gang. Bakgrunnen for dette var i all hovedsak knyttet til nedgang i antall dyr i norske villreinområder. Samtidig ble det påpekt at ytterligere fragmentering av leveområdene vil kunne påvirke Rødliste-vurderingene negativt i fremtiden, uavhengig av populasjonsstørrelse.
I 2020 ble kvalitetsnorm for villrein etablert. Kvalitetsnormen skal gi oss en oversikt over tilstanden i hvert enkelt villreinområde og bedre kontroll over de negative påvirkningsfaktorene.
Tilstanden i hvert enkelt villreinområde skal måles hvert fjerde år. Til det trengs mye data og helhetlig kunnskap. I 2022-2023 ble alle våre norske villreinområder målt for første gang. Resultatene var smått nedslående, men ikke helt uventet. 12 av 24 villreinområder ble vurdert til å ha dårlig tilstand, og ble ikke godkjent. 11 andre til middels tilstand, og godkjent «under tvil». Kun et villreinområde fikk vurderingen god tilstand.
Kvalitetsnormen inneholder også verktøy som skal kunne snu en negativ utvikling, samt reparere tidligere skader. Dette verktøyet heter tiltaksplaner. Tiltaksplaner skal utarbeides dersom villreinområdet får dårlig tilstand (ikke godkjent), men kan også vurderes for områder som får middels tilstand (godkjent «under tvil»).
For sju villreinområder har det vært jobbet med tiltaksplaner. Statsforvalterne fikk hovedansvar, med Norsk villreinsenter som sekretariat. Målet var å lete med lys og lykt etter tiltak, små og store, som kunne forbedre situasjonen i områder med dårlig tilstand. Dette skulle være faglige forslag til tiltak. Disse utkastene ble levert til Miljødirektoratet som sammenfattet og leverte videre til klima- og miljødepartementet (KLD) før jul. Disse er ikke ferdigbehandet eller iverksatt.
Parallelt med arbeidet med kvalitetsnormen tok regjeringen initiativ til en ny Stortingsmelding for villrein. Det var godt nytt. Vi skulle tross alt få en helt egen melding kun om villrein. Under arbeidet med tiltaksplaner var det jevnlige møter mellom Statsforvalterembetet/Norsk villreinsenter og Klima- og miljødepartementet (KLD). De ville ha informasjon om de pågående faglige tiltaksplanprosessene, til inspirasjon for arbeidet med Stortingsmeldingen. KLD gjennomførte i tillegg en rekke innspillsmøter med ulike aktører i «Fjell-Norge» for ytterligere påfyll. Og nå nylig kom altså Stortingsmeldingen. Stortingsmeldingen skal vedtas på Stortinget innen sommeren 2024.
Stortingsmeldingen er ikke et vedtak om konkrete tiltak i norske villreinområder. Stortingsmeldingen består av overordnede mål vi ønsker å oppnå i villreinområdene. Innen 2030 skal den negative uviklinga i alle villreinområder stoppes. Innen 2050 skal en ha oppnåd minimun middels kvalitet i alle områder. Innen 2100 skal alle nasjonale villreinområder ha god kvalitet. Stortingsmeldinga peker på fem satsingsområder som skal brukes til å nå disse målene.
Utkastene til tiltaksplanene som ble levert før jul er faglige råd og de ligger fortsatt på departementets bord, og skal etter nøye vurderinger bli til endelige tiltaksplaner. De skal utsettes for politiske briller og de skal gjennomgås på tvers av ulike sektorer. Endelige tiltaksplaner er ventet i løpet av 2024, eller i starten av 2025. Stortingsmeldingen skal heller ikke tolkes som et «tak» for handlingsrommet knyttet til tiltak. Her vil det bli geografiske forskjeller i «hvor langt de kan gå» for å bøte på problemene villreinen opplever.
Flere mener at allemannsretten er under angrep i de foreslåtte tiltakene i utkastene til tiltaksplaner. Det er en misforståelse. Ferdselen i villreinområdene har økt og er en av flere påvirkningsfaktorer som gjør livet til villrein utfordrende. Derfor er det pekt på flere konkrete stier og hytter som bør stenges eller flyttes. Det er også anbefalt å innføre ferdselsforbud i spesielt sårbare områder i sårbare tider. Det vil si kalvingsområdene i tida på året som reinen kalver. Dette kjenner vi igjen fra sårbare fuglearter hvor det også i perioder er ferdselsforbud i områder hvor fuglene hekker. Med andre ord er det ikke foreslått å gjøre kål på allemannsretten. Å legge ned eller flytte stier og hytter i kjerneområdene for villreinen er ikke et angrep på allemannsretten, men et tiltak som har som mål å begrense tilrettelegging av menneskelig ferdsel i et sårbart område. Tilrettelegging bidrar ofte til at den menneskelige ferdselen i et område øker.
Kvalitetsnormen skal gi oss en oversikt over tilstanden i hvert enkelt villreinområde og bedre kontroll over de negative påvirkningsfaktorene.
Tilstanden i hvert enkelt villreinområde skal måles hvert fjerde år. 12 av 24 villreinområder har dårlig tilstand, og er ikke godkjent. 11 andre har middels tilstand, og godkjent «under tvil». Kun et villreinområde har vurderingen god tilstand.
Kvalitetsnormen inneholder også verktøy som skal kunne snu en negativ utvikling, samt reparere tidligere skader. Dette verktøyet heter «tiltaksplaner».
Les mer om kvalitetsnorm for villrein og se klassifiseringene av villreinområdene
For sju villreinområder har det vært jobbet med tiltaksplaner som skulle komme frem med konkrete tiltak som kan bedre tilstanden i områdene. Dette skulle være faglige forslag til tiltak. Disse utkastene ble levert til Miljødirektoratet som sammenfattet og leverte videre til klima- og miljødepartementet (KLD) før jul. Disse er ikke ferdigbehandet eller iverksatt.
Tiltaksplanene kommer på høring i løpet av 2024 og vil tidligst være klare i 2025.
Stortingsmeldingen består av overordnede mål vi ønsker å oppnå i villreinområdene. Innen 2030 skal den negative uviklinga i alle villreinområder stoppes. Innen 2050 skal en ha oppnåd minimun middels kvalitet i alle områder. Innen 2100 skal alle nasjonale villreinområder ha god kvalitet. Stortingsmeldinga peker på fem satsingsområder som skal brukes til å nå disse målene.
Stortingsmeldingen er ikke et vedtak om konkrete tiltak i norske villreinområder.
22. april på NMBU, Ås
Publisert: 24.1.2024 // Oppdatert 30.04.2024 // Tekst: Tor Punsvik og Karina Gjerde // Foto: Anders Mossing
22. april ble kunnskapsseminaret om villrein, fersel og allemannsretten arrangert på Ås. Under finner du lenker til opptak av foredragene og du kan laste ned presentasjonene. Hvis du ikke får opp videoene må du godta cookies for nettsiden. Eller du kan gå direkte til spillelisten med alle videoene på youtube her.
Bak arrangementet stod Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU), Villreinrådet i Norge, Norges Fjellstyresamband, Agder fylkeskommune og Tankesmia Pan. Arrangørene samarbeider også med SPOR Natur og Reiseliv, Den Norske Turistforening, Statsforvalteren i Innlandet og Norsk Villreinsenter.
Dato: Mandag 22. april 2024
Ågot Aakra, Dekan MINA
Tor Punsvik, Tankesmia Pan
Torbjørn Lange, Klima og miljødepartementet
Bente Lier, Norsk Friluftsliv
Leif Egil Loe, NMBU
Vegard Gundersen, NINA
Stian Stensland, NMBU
Film av Jan Øvregård
Ole Erik Bjørnstadhaugen, Nasjonalparkriket
Knut Bjørn Stokke, NMBU
Øystein Aas, NMBU // Aase Kristine Lundberg, Nordlandsforskning
Gunnhild S. Solli, Ingrid Wang Larsen, Fredrik Holth, NMBU
Sofie Selvaag, NINA og Øystein Aas, NINA/NMBU
Dag Terje Klarp Solvang, DNT
Samtaleledere: Tor Punsvik og Øystein Aas Panel: Leif Egil Loe, NMBU. Bente Lier, Norsk Friluftsliv. Torbjørn Lange, Klima- og miljødepartementet.
Innen 2030 skal den negative trenden for villrein ha snudd. Alle villreinområder skal ha oppnåd minimum middels kvalitet innen 2050 og innen 2100 skal alle de nasjonale villreinområdene ha god kvalitet. Dette er målene i den nye stortingsmeldingen om villrein og etterhvert kommer tiltaksplaner som skal gjøre denne stortingsmeldingen om til praksis.
Foto: Olav Strand
Publisert: 5.4.2024 // Tekst: Are Endal Rognes, Kamilla Rust og Karina Gjerde
I dag introduserte statssekretær Andreas Bjelland Eriksen den nye stortingsmeldingen om villrein. I meldingen er det listet tre mål for abeidet videre:
Stortingsmeldinga legger føringer for arbeidet videre og etterhvert kommer tiltaksplaner for hvert område som skal gjøre prinsippene i stortingsmeldingen om til praksis lokalt.
Kommuneplaner og regionale planer må oppdateres
Det skal være etappevise milepæler som skal være styrende for all aktivitet og forvaltning videre i villreinfjellet. Statssekretæren sa at det skal være høy terskel for nye inngrep for alle sektorer, altså både stat, fylkeskommune og kommune må endre politikken i tråd med dette. Fylkeskommuner og kommuner bes om å oppdatere regionale planer og kommuneplaner etter disse nye målsettingene i stortingsmeldingen og på bakgrunn av ny kunnskap. Det skal også føres naturregnskap som gjør at en kan måle utvikling på arealene med spesielt hensyn på villrein.
Det vil også måtte gjøres grep for å kanalisere ferdsel bort fra områder som er viktige for villreinen, og dette skal foregå i samarbeid med friluftsorganisasjoner og kommuner. Det blir også en mer restriktiv og helhetlig forvaltning av motorferdsel.
Tiltaksplaner skal gjøre prinsippene i stortingsmeldingen om til praksis lokalt
På spørsmål om hva som vil skje lokalt, for eksempel i konkrete områder som Snøheimvegen og stien inn til Rondvassbu svarte Bjelland at det er ønskelig å bruke myke virkemidler som å kanalisere og informere i første omgang, men det kan også være aktuelt å ta i bruk mer inngripende tiltak hvor det er behov for det lokalt. Det kommer også tverrsektorielle tiltaksplaner for hvert enkelt villreinområde, og det er i disse de konkrete lokale tiltakene kommer. Denne stortingsmeldingen sender et tydelig signal om hva man ønsker å oppnå med de lokale tiltakene som kommer der.
Allemannsretten står og kanalisering blir viktig
Eksisterende bruk skal så langt som mulig kunne fortsette. Tilpasninger og endringer i den bruken som er der i dag kan sikre at vi kan kanalisere bruk som villreinen tåler, men da tåler ikke villreinen ny eller mer omfattende bruk.
– Allemannsretten ligger fast, vi går ikke vekk fra dette. Hvor man lokaliserer stier, informasjon og veiledning har stor betydning for hvordan vi kanaliserer ferdselen på en måte som villreinen tåler, sa Bjelland.
Summen av alle tiltak vil føre til at villreinen får det bedre
Avslutningsvis presierte Bjelland at:
A: Det er summen av de små og store tiltakene i denne stortingmeldingen som vil sørge for at vi om 76 år har nasjonale villreinområder med god kvalitet. Det er ingen quick fix, men små og store ting på mange områder.
B: For de nasjonale villreinområdene så forventes det at summen av tiltakene gjør at en kan klassifisere de nasjonale villreinområdene som såkalte OECM-områder så de kan få en langsiktig beskyttelse etter naturavtalen.
– Ingen skal måtte bidra med alt, men alle skal i utgangspunktet måtte bidra med litt, sa statssekretær Bjelland Eriksen.
OECM er en forkortelse av «Other Effective Area-based Conservation Measure», som er et geografisk avgrensa område som ikke er eit verneområde, og som blir styrt og forvalta på måter som gir positive og vedvarende langsiktige resultat for bevaring av biologisk mangfold.
Gjennom tiltakene foreslått i stortingsmeldingen har regjeringa som mål om at de 10 nasjonale villreinområdene kan inngå i målet om å verne 30% av naturen etter den internasjonale naturavtalen som også Norge har signert på.
Kilde: Meld. St. 18 (2023–2024) “Ein forbetra tilstand for villrein”
Foto: Kjell Bitustøyl
Publisert:2.4.2024
Styret og redaksjonsrådet i Villreinrådet har gleden av å invitere årets fagdag fra 5. – 6. juni (fra lunsj til lunsj). Samlingen holdes på Park Hotell på Voss
Fagdagen er åpen for alle.
På samlingen vil det være innlegg om stortingsmeldingen som er på trappene, om kvalitetsnormarbeidet, om dyrehelse, reetablering i Nordfjella, om prøvetaking under jakta – og om de etiske aspektene rundt all overvåkingen som det nå legges opp til. Og i tillegg til ymse annet. Departement, direktorater, forskere og andre fra både forvaltning og annet vil holde innlegg. I tillegg blir det selvfølgelig to lunsjer, tre-retters middag m. drikke og mye sosialt. Endelig program sendes ut etter at Villreinrådet har hatt møte 11. april, så noen justeringer kan det bli.
Her kan du se foreløpig program
Total kostnad (inkludert fullpensjon en overnatting, tre-retters middag m. vin, to lunsj mv.) kommer på rundt 3 700,-. Det er også mulig å få dagpakke og med og uten middag.
På Park hotell har vi foreløpig fått reservert 76 enkeltrom. Normalt har vi vært flere enn dette, og i så fall må vi se om vi også kan booke noen rom hos de øvrige hotellene på Voss. Men da er det viktig å være tidlig ute! Vi har også reservert 25 rom fra 4.-5. hvis noen kommer kvelden før.
Så selv om vi setter påmeldingsfrist til 1.mai så er det flott med påmelding snarest. Og de første er selvsagt sikret plass på Park.
Påmelding til Christian Hillman (e-post christian.hillmann76@gmail.com).
Oppgi navn, nummer og e-postadresse. Er det noen spesielle mathensyn som må tas, så si ifra om det.
Ta gjerne kontakt om dere har spørsmål.
Hilsen Christian Hillmann, sekr., tlf 90152571
Foto: Karina Gjerde
Publisert: 1.4.2024 // Tekst: Kamilla Rust, Are Endal Rognes og Karina Gjerde
Her kan du lese årets aprilsnarr:
Den allerede pressede villreinen blir lett skremt og stresset av folk som ferdes i villreinfjellet. Derfor skal det nå teste om et virtuellt gjerdesystem, lignende Nofence, kan brukes for å minimere utiltenkte møter mellom villrein og folk. Systemet kalles Villreinresistent elektriskdreieendepunkt, eller VillREDE.
Systemet består av et armbånd, en mobiltelefon og VillREDE-appen. Armbåndet kommuniserer med GPS’en og appen på mobiltelefonen, og gir brukeren et støt om brukeren kommer for nær lokasjonen til en villrein som er GPS-merket. Da skjønner turgåeren at den må snu og villreinen vil ikke bli forstyrret.
Prosjektet søker frivillige som vil prøve ut det nye systemet.
Send en e-post med navn, adresse, turhyppighet og ønsket testområde til villrede@villrein.no.
OBS! Det er svært viktig at testpersoner har sterke nerver og ikke har eller har hatt problemer med hjertet.
Flere fjellstyrer bistår i prosjektet med ekstraordinært naturoppsyn av både merkede rein og mennesker.
– Det er synd at vi måte avlyse påska for egen del, men dette er et såpass viktig prosjekt for villreinen at det skulle bare mangle, sier som akkurat er tilbake fra utkjøring av hjertestartere.
– Dette er helt i tråd med tiltak som er kommet i utkastene til tiltaksplanene for villrein, uttaler Simon Heier fra Statsforvalteren i Trøndelag. – Vi applauderer at det settes i gang tiltak allerede nå i påvente av behandling av planene hos politikerne, sier Marit Vorkinn hos Statsforvalteren i Innlandet.
Vi spurte folk i påskefjellet hva de tror om det nye tiltaket.
Karina Gjerde
– Dette er veldig dumt. Vi burde heller strømme villreinen for å holde seg unna folk.
Are Endal Rognes
– Det er det samme for meg, så lenge jeg kan spise reinskav.
Kamilla Rust
– Genialt! Dette er ikke akkurat et forslag som er mainstream. Det liker jeg, jeg er litt ‘Kjerringa med strømmen’.
Publisert: 30.3.2024 // Tekst: Kamilla Rust og Karina Gjerde
Løs vårt påskemysterium og bli med i trekningen av en Vortex triumph HD 10×42 kikkert! Hvem er det som har tatt all laven? Skriv hvem du tror den skyldige er i kommentarfeltet vårt på posten på Instagram og du er med i trekningen av Vortex-kikkerten. Vi trekker også fem trøstepremier som får en overraskelse i posten.
Foto: Roy Andersen
Publisert: 14.3.2024 // Tekst: Brage Bremset Hansen (NINA), Christer Rolandsen (NINA) og Karina Gjerde (Norsk villreinsenter)
I disse dager har det vært merket dyr med GPS-sendere i Snøhetta og Rondane og på Hardangervidda. Noen mener det er unøvendige forstyrrelser av en allerede presset villrein under den tøffe tida som vinteren i høyfjellet er. Hva er grunnen til at villrein skal merkes med GPS-sendere?
Kvalitetsnormen for villrein har avdekket at det står dårlig til i mange av våre villreinområder. Det er litt ulikt fra område til område hva som er utfordringene, men negative trender i kalveproduksjon, kondisjon, arealbruk og bestandsutvikling er gjengangere. For å kunne forstå hva som forårsaker disse trendene, og eventuelt igangsette avbøtende tiltak, er det nødvendig med ny kunnskap. Dette inkluderer kunnskap om sesongmessig arealbruk og trekkpassasjer, og hvordan dette kan ha endret seg fra tidligere, eksempelvis på grunn av endringer i ferdsel og forstyrrelser. Statsforvalterne har også i sine forslag til tiltaksplaner for å bedre forholdene for villrein anbefalt at det setttes i gang forskningsprosjekter som kan skaffe mer kunnskap. Det er spesielt viktig med GPS-overvåking av arealbruken. Denne kunnskapen vil også brukes til å vurdere effekten av avbøtende tiltak som etterhvert iverksettes gjennom tiltaksplanene.
På Hardangervidda er det også funnet skrantesjuke (CWD), og bestanden forvaltes ut ifra myndighetenes mål om å begrense spredningen av CWD. Bestanden på Hardangervidda er derfor redusert gjennom jakt, og andelen voksen bukk i bestanden er også betydelig redusert fordi bukkene har vist seg å være mer utsatt for smitte. Det er viktig å skaffe kunnskap om områdebruk og overlapp mellom villrein, hjort og elg for å vurdere risiko for smitte mellom villreinområder og mellom arter. GPS-data brukes også for å undersøke i hvor stor grad CWD-tiltak som utvidet jakt påvirker dyrenes områdebruk og om redusert andel bukk kan medføre senere kalvingstidspunkt som kan være negativt for bestanden.
Derfor pågår det nå flere forskningsprosjekter, i regi av NINA, hvor GPS-merking skaffer mer kunnskap som kan bidra til å bedre forholdene for villrein. Du kan lese mer om noen av prosjektene her:
Det er bra at folk reagerer på og stiller spørsmål ved slik aktivitet i fjellet, det vitner om at folk bryr seg om villreinen og sier i fra om det som oppfattes som unødvendige forstyrrelser og jaging. I dette tilfellet mener forvaltninga og dyrehelsemyndigheter at forstyrrelsen er et nødvendig ‘onde’ for å etter hvert oppnå bedre vilkår for villreinen. NINA og andre deltakere i prosjektet har allikevel full forståelse for at det kan gi voldsomme inntrykk å observere merkingen, og vi har også forståelse for at det er delte meninger om nødvendigheten av GPS-merking.
GPS-merkinga er godkjent av Mattilsynet (Forsøksdyrforvaltningen), Miljødirektoratet, vernemyndigheter, kommuner og aktuelle grunneiere. Politiet blir også varslet i forkant av selve merkinga. Merkinga foregår ved at et individ i en flokk bedøves av veterinær fra helikopter. Dette medfører nødvendigvis forstyrrelser og stress, ikke bare for dyret som blir merka, men også for hele flokken. NINA følger derfor en svært streng protokoll for å minimere slik forstyrrelse og unngå unødige negative effekter. Flokken påflyges med helikopteret i maksimalt to minutter, vanligvis mye kortere, til bedøvelsespil er påskutt reinen som skal merkes. Deretter trekker helikopteret seg unna og observerer flokken til det påskutte dyret legger seg ned og sovner, noe som tar 5-15 minutter. Etter den korte jaginga vil flokken vanligvis roe seg i løpet av sekunder eller 1-2 minutter. Dyret som er påskutt med bedøvelsespil vil etter hvert henge etter flokken og legge seg ned, eventuelt trekker flokken seg unna dyret når det sovner. Helikopteret flyr da inntil for å foreta prøvetaking og merking. Dette medfører i noen sjeldne tilfeller at flokken blir jaget unna på nytt, men dette forsøker man så godt det lar seg gjøre å unngå.
Etter at prøvetaking, målinger og merking er foretatt, gis dyret en motgift. Mannskapet avventer situasjonen til dyret våkner (normalt etter få minutter) og etter hvert går eller løper unna. Dette er normalt ca. 40 minutter etter at dyret ble påskutt med bedøvelsespil. Dyrets bevegelser og ve og vel overvåkes deretter nøye gjennom de satellittoverførte GPS-dataene.
I løpet av den siste uka har NINA merket 15 villrein i Snøhetta, 11 på Hardangervidda og 4 i Rondane. Alt som blir gjort i felt blir loggført. Mange som er opptatt av villreinens ve og vel er spesielt bekymret for at merkinga kan ha negative effekter på drektige simler. Veterinærene tilrår at man generelt ikke skal utføre merking etter midten av april. NINA har lagt seg på en restriktiv linje ved å aldri merke etter 31. mars. Det tas også hensyn til forholdene som er i de ulike områdene når det skal merkes. Blant annet blir det ikke merking i Setesdal i år på grunn av de krevende forholdene for villreinen der med tykke islag og dyp snø i vinterbeiteområdene.
Kvalitetsnormen for villrein har avdekket at det står dårlig til i mange av våre villreinområder. Det er litt ulikt fra område til område hva som er utfordringene, men negative trender i kalveproduksjon, kondisjon, arealbruk og bestandsutvikling er gjengangere. For å kunne forstå hva som forårsaker disse trendene, og eventuelt igangsette avbøtende tiltak, er det nødvendig med ny kunnskap. Dette inkluderer kunnskap om sesongmessig arealbruk og trekkpassasjer, og hvordan dette kan ha endret seg fra tidligere, eksempelvis på grunn av endringer i ferdsel og forstyrrelser. Statsforvalterne har også i sine forslag til tiltaksplaner for å bedre forholdene for villrein anbefalt at det setttes i gang forskningsprosjekter som kan skaffe mer kunnskap. Det er spesielt viktig med GPS-overvåking av arealbruken. Denne kunnskapen vil også brukes til å vurdere effekten av avbøtende tiltak som etterhvert iverksettes gjennom tiltaksplanene.
På Hardangervidda er det også funnet skrantesjuke (CWD), og bestanden forvaltes ut ifra myndighetenes mål om å begrense spredningen av CWD. Bestanden på Hardangervidda er derfor redusert gjennom jakt, og andelen voksen bukk i bestanden er også betydelig redusert fordi bukkene har vist seg å være mer utsatt for smitte. Det er viktig å skaffe kunnskap om områdebruk og overlapp mellom villrein, hjort og elg for å vurdere risiko for smitte mellom villreinområder og mellom arter. GPS-data brukes også for å undersøke i hvor stor grad CWD-tiltak som utvidet jakt påvirker dyrenes områdebruk og om redusert andel bukk kan medføre senere kalvingstidspunkt som kan være negativt for bestanden.
Derfor pågår det nå flere forskningsprosjekter, i regi av NINA, hvor GPS-merking skaffer mer kunnskap som kan bidra til å bedre forholdene for villrein. Du kan lese mer om noen av prosjektene her:
GPS-merkinga er godkjent av Mattilsynet (Forsøksdyrforvaltningen), Miljødirektoratet, vernemyndigheter, kommuner og aktuelle grunneiere. Politiet blir også varslet i forkant av selve merkinga. Merkinga foregår ved at et individ i en flokk bedøves av veterinær fra helikopter. Dette medfører nødvendigvis forstyrrelser og stress, ikke bare for dyret som blir merka, men også for hele flokken. NINA følger derfor en svært streng protokoll for å minimere slik forstyrrelse og unngå unødige negative effekter. Flokken påflyges med helikopteret i maksimalt to minutter, vanligvis mye kortere, til bedøvelsespil er påskutt reinen som skal merkes. Deretter trekker helikopteret seg unna og observerer flokken til det påskutte dyret legger seg ned og sovner, noe som tar 5-15 minutter. Etter den korte jaginga vil flokken vanligvis roe seg i løpet av sekunder eller 1-2 minutter. Dyret som er påskutt med bedøvelsespil vil etter hvert henge etter flokken og legge seg ned, eventuelt trekker flokken seg unna dyret når det sovner. Helikopteret flyr da inntil for å foreta prøvetaking og merking. Dette medfører i noen sjeldne tilfeller at flokken blir jaget unna på nytt, men dette forsøker man så godt det lar seg gjøre å unngå.
Etter at prøvetaking, målinger og merking er foretatt, gis dyret en motgift. Mannskapet avventer situasjonen til dyret våkner (normalt etter få minutter) og etter hvert går eller løper unna. Dette er normalt ca. 40 minutter etter at dyret ble påskutt med bedøvelsespil. Dyrets bevegelser og ve og vel overvåkes deretter nøye gjennom de satellittoverførte GPS-dataene.
I løpet av den siste uka har NINA merket 15 villrein i Snøhetta, 11 på Hardangervidda og 4 i Rondane. Alt som blir gjort i felt blir loggført. Mange som er opptatt av villreinens ve og vel er spesielt bekymret for at merkinga kan ha negative effekter på drektige simler. Veterinærene tilrår at man generelt ikke skal utføre merking etter midten av april. NINA har lagt seg på en restriktiv linje ved å aldri merke etter 31. mars. Det tas også hensyn til forholdene som er i de ulike områdene når det skal merkes. Blant annet blir det ikke merking i Setesdal i år på grunn av de krevende forholdene for villreinen der med tykke islag og dyp snø i vinterbeiteområdene.
Det er bra at folk reagerer på og stiller spørsmål ved slik aktivitet i fjellet, det vitner om at folk bryr seg om villreinen og sier i fra om det som oppfattes som unødvendige forstyrrelser og jaging. I dette tilfellet mener forvaltninga og dyrehelsemyndigheter at forstyrrelsen er et nødvendig ‘onde’ for å etter hvert oppnå bedre vilkår for villreinen. NINA og andre deltakere i prosjektet har allikevel full forståelse for at det kan gi voldsomme inntrykk å observere merkingen, og vi har også forståelse for at det er delte meninger om nødvendigheten av GPS-merking.
