Våre gode naboer på Skinnarbu, Hardangervidda nasjonalparksenter, søker etter naturveileder og besøkssentermedarbeider
Publisert: 1.11.2024 // Foto: Karina Gjerde, Norsk villreinsenter
Les mer om stillingene på lenkene under og søk innen 25. november!
Foto: Roy Andersen, Norsk villreinsenter
Villreinen sliter med å reprodusere seg. Aldri før er det telt så få kalver per simler og ungdyr i Knutshø som i år. Trenden er negativ i mange villreinområder, spesielt på Dovre.
Publisert: 5.9.2024 // Tekst: Jørn J. Fremstad, NINA
Kalver telles årlig i nesten samtlige 24 villreinområder i Norge, som en del av kvalitetsnormen for villrein. Med noen unntak er årets tall trist lesning. I Knutshø ble det funnet 34 kalv per 100 simler / ungdyr. Dermed ville det lyst rødt (dårlig kvalitet) i trafikklyssystemet i kvalitetsnormen, dersom den hadde blitt oppdatert nå. For to år siden var det gult lys (middels kvalitet) for kalveproduksjon i samme område.
– Dette kommer på toppen av en alarmerende trend over tid. Vi er usikre på hvorfor tallene er så lave, men sannsynligvis er årsaken sammensatt av flere faktorer. Derfor trenger vi å hente inn mer kunnskap, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Parasitter, forstyrrelser, klimaendringer og rovdyr
Det er flere hypoteser om hva som påvirker villreinen. I Knutshø er den belastet av parasitter grunnet mye sau på sommerbeite, uten at forskerne vet om – eller hvordan – det spiller inn. Som i de fleste villreinområder er det utfordringer knyttet til forstyrrelser, infrastruktur og sesongmessig bruk av leveområdene. Det er også mulig at klimaendringer har betydning.
Kalveproduksjonen er generelt dårlig i hele Dovre-regionen. For Snøhetta lyste det rødt for kalveproduksjon i kvalitetsnormen, og i år fant forskerne bare 34 kalv per 100 simler / ungdyr i delbestanden i vest. I fjor var tallet enda lavere. Her er villreinen fredet for jakt i år. Lokalt mener mange at rovdyr, hovedsakelig jerv, spiller en viktig rolle.
I Snøhetta øst er det visse tegn til bedring (43 kalv per 100 simler / ungdyr) etter en lengre periode med negativ utvikling. Dette var forventet fordi bestanden er redusert de seinere årene, noe som reduserer konkurransen om ressursene.
Rødt også for slaktevekt
– Parallelt ser vi en negativ trend i slaktevekt for kalv, som også gir rødt trafikklys i kvalitetsnormen. Det er ikke utenkelig at utviklingen i kalveproduksjon og slaktevekt henger sammen, sier Bremset Hansen.
Han leder et nytt forsknings- og utviklingsprosjekt på villrein i Snøhetta og Knutshø. Prosjektet inkluderer GPS-merking av rein i Snøhetta denne vinteren, og det samme i Knutshø kommende vinter. Hensikten er å få mer kunnskap om hva som forårsaker negative trender. I tillegg vil de analysere tidsseriene på bestandsdata, og lage bestandsmodeller for å prøve å forstå faktorene som påvirker villreinen.
– Dette er ekstremt viktig også i arbeidet med tiltaksplaner. Det er lurt å fortløpende bruke ny kunnskap når forvaltningen skal sette i gang nye, eller revidere eksisterende, tiltak, supplerer daglig leder Roy Andersen ved Norsk villreinsenter Nord. Sammen med NINA er villreinsenteret sentrale i å gjennomføre kalvetellingene, på oppdrag fra Miljødirektoratet.
Lyspunkt i Forollhogna
Forollhogna er lyspunktet blant de nordlige villreinområdene. Her er det målt 63 kalv per 100 simler / ungdyr.
– Vi kan få en langsiktig endring som resultat av at bestandsstørrelsen i en periode har vært holdt på et relativt lavt nivå. Dette gir ofte positive forsinkede effekter på grunn av redusert konkurranse om ressursene, forbedret kondisjon og endringer i aldersstruktur blant dyrene, forteller Bremset Hansen.
– Det vi ser i Forollhogna er nettopp det som burde ha skjedd i Snøhetta vest, men som lar vente på seg, sier Andersen.
Det står generelt bedre til lenger sør i Norge. Men det var lave tall i Setesdal-Ryfylke, spesielt i sør, hvor det også er jaktfredning i år. 45 kalver per 100 simler / ungdyr på Hardangervidda er heller ikke høyt, med tanke på at bestandstettheten nå er lav som følge av tiltak mot skrantesjuke (CWD).
Jakt påvirker mest
– Over tid kan langvarig dårlig produksjon av kalv vil føre til at bestanden går ned. Samtidig reguleres tettheten av villrein i Norge hovedsakelig av jakt. Det vil si at forvaltningen kan svare ved å senke jakttrykket, forklarer Bremset Hansen.
Hvorfor måles produksjon av kalv?
Kalvetallene er ett av flere mål på bestandens tilstand. For seks av villreinområdene har Overvåkingsprogrammet for hjortevilt, i regi av NINA gjort dette siden starten av 90-tallet. De øvrige områdene ble så inkludert gjennom kvalitetsnormen.
NINA og Norsk villreinsenter, samt en representant for villreinutvalget, teller villreinen ved hjelp av helikopter i månedsskiftet juni-juli. Det er nødvendig med et representativt utvalg, så man forsøker å finne så mange fostringsflokker som mulig. Normalt vil voksne bukker være i andre flokker. Fostringsflokkene inneholder stort sett voksne simler, åringer (ungdyr) og årets kalver.
Beregner antall kalver per 100 simler og ungdyr
Flokkene fotograferes, og reinen telles opp i ettertid. Antall årskalver per 100 simler / ungdyr ligger normalt i størrelsesorden 50, men kan variere mye mellom villreinområder og fra år til år.
Tallet vil ikke bare være et resultat av årets kalveproduksjon, men også fjorårets, samt overlevelsen for fjorårets kalver. Disse får sjelden kalv og vil dermed dra årets andel kalver ned. I tillegg er det mindre sannsynlig at ei simle får kalv to år på rad, så kostnadene ved å bære fram kalv kan påvirke neste års reproduksjon.
– Derfor ønsker vi helst å beregne antall kalv per voksen simle, som er det egentlige målet på kalveproduksjon. Det gjør vi i områder med ekstra gode overvåkingsdata, ved hjelp av statistiske bestandsmodeller. Men antall kalv per 100 simle / ungdyr inngår i kvalitetsnormen, fordi det er dette målet vi har tilgjengelig for alle områder, sier Bremset Hansen.
Publisert: 16.8.2024 // Tekst, foto og film: Karina Gjerde
Sammen med Lesja og Sollia fjellstyre har vi laget en film med tips til reinsjegeren.
Klipp på kapitlene under for å gå rett til tema:
01:49 Ikke ødelegg for andre jegere
03:15 Oppsyn – hvorfor har vi oppsyn i fjellet?
04:00 Hva er det oppsynet kontrollerer?
05:05 Sikkerhet på jakt – sikker bakgrunn og kontroll på avstand til dyr
Foto: Roy Andersen, Norsk villreinsenter
Bilder tatt av droner og analysert ved hjelp av kunstig intelligens kan gjøre fremtidens telling av rein både billigere og mer effektiv.
Publisert: 10.7.2024 // Tekst: Jørn Fremstad
Kalvetellinger og vintertellinger av villrein gjennomføres i dag primært ved bruk av helikopter, der observerte flokker blir fotografert. Strukturtellingene gjennomføres av personell til fots og flokkene blir filmet med video. Bilde- og videomaterialet må deretter gjennomgås manuelt. Totalt sett er dette både dyrt og tidkrevende. I tillegg viser erfaringene at det i enkelte år og områder er umulig å innhente gode nok grunnlagsdata med dagens metoder.
Den raske utviklingen i droneteknologien åpner for stadig nye muligheter og bruksområder. Dette er bakgrunnen for en ny pilotstudie i regi av forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og NTNU.
– Vi vil undersøke om droner og kunstig intelligens (KI) kan bidra til å effektivisere tellingen av rein. Droner brukes i økende grad til kartlegging og overvåking av miljø og naturressurser. Samtidig skjer utviklingen innen både droneteknologien og KI i raskt tempo. Lykkes vi kan bruken av droner på sikt representere et realistisk alternativ eller tilskudd til dagens tellemetodikk, forteller seniorforsker Vebjørn Veiberg i NINA.
Prosjektet har to overordnede mål. Det ene er å utforske dagens muligheter og begrensninger knyttet til bruk av droner til effektiv dekning av arealene når rein skal fotograferes. Det andre er bruk av KI, maskinlæring, til å utvikle effektive prosedyrer for automatisert analyse av bildemateriale innsamlet med droner. Forskerne vil også undersøke om datamodellene klarer å skille mellom ulike aldersklasser på en tilfredsstillende måte.
– Vi har samlet inn et omfattende bildemateriale som i første omgang skal tilsvare dagens kalvetellinger. Alle bildene må gjennomgås manuelt for å markere reinsdyra og skille mellom kalver og andre dyr. Dette materialet brukes deretter til å trene datamodellen til å kunne gjøre den samme jobben. Foreløpige resultater virker svært lovende. I løpet av året vil vi få svar på hvor godt metodikken fungerer, og hva som er de viktigste utfordringene fremover, sier Veiberg.
Også tamreinforvaltningen ønsker bedre verktøy for telling av rein. Reindriften er underlagt offentlig forvaltning gjennom tilskuddsordninger og krav om bestandsregulering. Å innhente grunnlagsdata for fastsettelse av antall flokker og flokkstørrelser har vist seg svært utfordrende og kostbart.
Ulike typer tellinger bidrar med viktige data i bestandsovervåkingen av villrein. Etter innføringen av kvalitetsnormen for villrein i 2020, er det forventet at alle landets 24 villreinområder skal gjennomføre kalvetellinger og strukturtellinger. Informasjon fra disse tellingene representerer en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for vurderingen av villreinbestandenes tilstand og levevilkår.
Kalvetellinger gjennomføres tidlig på sommeren og skal gi et estimat på årets kalveproduksjon. Strukturtellingene gjennomføres på høsten i forbindelse med brunsten. Disse tellingene gir informasjon om kjønns- og aldersfordelingen i bestandene etter jakta.
I tillegg gjennomfører enkelte villreinområder såkalte vintertellinger eller minimumstellinger. Formålet med disse tellingene er å få et overslag over den samlede størrelsen på vinterbestanden.
Både vill- og tamreinen har sentrale roller i økosystemene de er en del av. For å unngå uønskede økologiske effekter som følge av manglende bestandskontroll er objektive, effektive og gode overvåkingsmetoder sterkt ønskelig. Reinen er også en betydningsfull art i lokal og nasjonal arealforvaltning.
Prosjektet skjer i samarbeid mellom NINA, NTNU og Norsk villreinsenter. Innsamlingen av data er gjort i samarbeid med Riast Hylling tamreinbesetning på Røros.
Kontakt: Vebjørn Veiberg hos Norsk institutt for naturforskning
Flokk på 306 dyr i Vest-Jotunheimen. Foto: Roy Andersen, Norsk villreinsenter
I juni har Norsk villreinsenter og Norsk institutt for naturforskning sammen med lokale kjentfolk vært ute i helikopter for å fotografere fostringsflokker for å finne ut hvor mange kalver simlene har fått i år. Dette gir viktig kunnskap om utviklingen i bestandene. I år ble en rekordtidlig ferdig med å ta bilder og i disse dager jobbes det med å telle opp bildene.
Publisert: 5.7.2024 // Tekst: Karina Gjerde og Roy Andersen
Kalvetellinger har vært gjennomført i Forollhogna, Knutshø, Snøhetta, Rondane, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke siden 1980-tallet, og fra 1990-tallet som en del av det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt. Noen områder har også gjennomført regelmessige kalvetellinger i egen regi i samme periode. Gjennomføringen av alle kalvetellinger har siden 2021 inngått som en del av kvalitetsnormen for villrein. Det er Norsk institutt for naturforskning (NINA) som er ansvarlig for tellingene, men Norsk villreinsenter hatt hovedansvaret for gjennomføringene. Kalvetellinger gir forvaltningen og forskningen viktig kunnskap om utviklingen i bestandene.
Å ha med seg lokalkjente, hovedsakelig fra villreinutvalgene, er en viktig faktor for å lykkes i tellingene. Lokale kjenner best til hvor en oftest finner reinen gjennom året. Det er likevel ingen garanti for å lykkes. Som kjent vet ingen hvor haren hopper, og det samme kan sies om villrein. Det er ikke bestandig dyrene står der man forventer. De har en spesialtilpasset kamuflasje til fjellet, og synes best når de står på snøfonner. Hvor lette dyrene er å se under tellingene påvirkes av lys- og solforhold, terrenget, hvor lys eller mørk reinen er i pelsen, størrelsen på flokkene og området det må letes i. Selv om det benyttes helikopter i tellingene er det ikke gitt at man finner villrein i det hele tatt eller det en ønsker å finne av dyr i alle områder.
For å gjennomføre tellinger er en avhengig av godt vær. Juni bød på en periode med godt vær i hele Sør-Norge slik at en klarte å gjøre seg ferdig før, sammenlignet med tidligere år hvor en også må bruke juli for å komme i mål.
Tusen takk til alle lokale som stiller opp og bidrar til en vellykket gjennomføring av tellingene! Resultatene formidles lokalt fortløpende og de samme tallene registreres i Hjorteviltregisteret.
Kalvetellinger foregår sommerstid og brukes som grunnlag for å anslå tilvekst. Fra kalvetellinger regner vi ut kalv per 100 simle og ungdyr, noe som gir oss kunnskap om andelen kalv som rekrutteres til bestandene. Antall kalver per 100 simler og ungdyr kan påvirkes av både ressursbegrensning, predasjon og sykdom. Avvik fra forventet kalveproduksjon vil belyse tap på grunn av andre forhold enn ressursbegrensning. Kalvetellinger gjennomføres normalt ved hjelp av bilder tatt fra fly eller helikopter om sommeren.
Strukturtellinger gjennomføres på høsten for å få tall på alders- og kjønnssammensetning. Gjennomføres fra bakken.
Minimumstellinger utføres på vinteren for å få et tall på bestandsstørrelse.
Video: Olav Strand, NINA
Kalvetellinger foregår sommerstid og brukes som grunnlag for å anslå tilvekst. Fra kalvetellinger regner vi ut kalv per 100 simle og ungdyr, noe som gir oss kunnskap om andelen kalv som rekrutteres til bestandene. Antall kalver per 100 simler og ungdyr kan påvirkes av både ressursbegrensning, predasjon og sykdom. Avvik fra forventet kalveproduksjon vil belyse tap på grunn av andre forhold enn ressursbegrensning. Kalvetellinger gjennomføres normalt ved hjelp av bilder tatt fra fly eller helikopter om sommeren.
Strukturtellinger gjennomføres på høsten for å få tall på alders- og kjønnssammensetning. Gjennomføres fra bakken.
Minimumstellinger utføres på vinteren for å få et tall på bestandsstørrelse.
Foto: Kjell Bitustøyl
Vi ser etter en person med god formidlingsevne, naturfaglig bakgrunn og et stort smil.
Publisert: 3.7.2024 // Tekst: Kamilla Rust
Naturveilederen vil være med en erfaren naturveileder i gjennomføringen av Norsk villreinsenter sitt Nordfjellaprosjekt. I prosjektet drar naturveilederne til alle kommunene rundt Nordfjella (Hol, Ål, Hemsedal, Lærdal og Aurland) og tilbyr en dag med naturveiledning til alle 6. klassene. Temaet for naturveiledningen er villrein og elevene deltar i mange aktiviteter der de blant annet lærer om villreinens biologi, historie og utfordringer. Prosjektet ble opprettet som en følge av saneringen av villreinen i Nordfjella sone 1 på grunn av CWD.
Legg ved både søknadsbrev og CV når du søker på stillingen.
Arbeidsperioden er 21. august til 6. september med helg og mandag fri. Stillingen er timebasert, og det er timelønn etter avtale. Det vil være en del reising i arbeidsperioden. Losji på reise dekkes av arbeidsgiver. Diettgodtgjørelse etter statens satser.
Intervjuer vil holdes fysisk eller digitalt i uke 31 og 32.
Søknadsbrev og CV sendes til kamilla.rust@villrein.no innen 26. juli 2024.
Miljødirektoratet lanserer ny versjon av appen Sett og skutt. Den eksisterende versjonen vil slutte å fungere innen kort tid og kan avinstalleres.
Publisert: 02.07.2024
Sett og skutt lastes ned fra nettsiden settogskutt.no og ikke via Apple Store eller Google Play.
Merk! Begrepsbruk for å laste ned/installere appen kan variere noe mellom forskjellige enheter
På få tiår har det blir tre ganger så mange svalbardrein ved Longyearbyen, mens kystreinen 15 mil unna ved Ny-Ålesund blir færre. Hvorfor?
Publisert: 05.06.2024 // Tekst og foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Forskningstekniker Fredrik Samuelsson borer seg igjennom bakkeisen på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund.
– 8,5 centimeter her!
Med drill kommer man til slutt igjennom islaget, men for reinsdyr med klauver blir det verre. Se video
De siste 30 åra har vinterne blitt mildere med mer regnvær som fryser på og lager et islag på bakken, som gjør det umulig for reinen å komme igjennom til vegetasjonen.
Oppvarminga på Svalbard skjer fire ganger raskere enn ellers på kloden, her ser vi noen av de første og største endringene i naturen som seinere vil merkes på det norske fastlandet og ellers i verden. Det fører til mildere, våtere og isete vintre, lengre sommersesonger og mindre havis. Alt dette påvirker svalbardreinen.
I år er det det 30. året på rad hvor forskerne har fanget, merket og undersøkt levende svalbardrein i de store dalførene ved Longyearbyen (Reindalen, Semmeldalen, og Colesdalen). Forskningsfangsten ved Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra) runder sitt tiende år.
Forskningsfangsten skjer med nett og foregår i april hvert år etter tillatelse fra Mattilsynet og Sysselmesteren. Dyra fanges på tundraen, og forskerne gjør ulike målinger, før de slippes etter kort tid. Larissa Beumer (UNIS) klargjør nettet. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Tidsseriene viser at dyra i de to områdene påvirkes ulikt av klimaendringene. Forskning på klimaeffekter er komplekst og selv på samme øy kan vi ikke trekke entydige konklusjoner.
For å overvåke hvordan klimaforandringer påvirker svalbardrein og andre arter på den arktiske tundraen, samarbeider fem institusjoner om å overvåke økosystemet i observasjonssystemet COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra).
Feltlaget på Brøggerhalvøya denne aprildagen består av forskere fra Norsk Polarinstitutt (NP), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norsk institutt for naturforskning (NINA). UiT Norges arktiske universitet, Meteorologisk institutt og Framsenteret er også partnere i COAT.
– Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard og en viktig del av økosystemet fordi den påvirker og samhandler med mange planter og dyr. Underarten finnes kun på Svalbard, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på den, sier Åshild Ønvik Pedersen, leder for COAT Svalbard og seniorforsker i Norsk Polarinstitutt.
De to 10 og 30 år lange tidsseriene er sentrale i COAT. Fra 1970-tallet har forskere overvåket bestandene ved å telle antall dyr sommer og vinter, men for å forstå årsakene til bestandsendringene er tellinger alene ikke nok.
– Vi må fange og undersøke de samme individene år etter år. Vi veier dem, tar avførings- og blodprøver, måler fettprosent og sjekker om simlene er drektige. Disse dataene gir oss detaljert kunnskap om hvordan reinsdyra påvirkes av klimaendringene i sine leveområder, sier Brage Bremset Hansen, seniorforsker i NINA.
I vind og snøfokk påfører forsker Åshild Ønvik Pedersen ultralydgelé på proben. Feltlaget på Brøggerhalvøya har fanget ei simle og skal sjekke om hun er drektig. Hun studerer bildet på det bærbare ultralydapparatet og holder proben på simlas mage.
– Skal vi se! Vi må finne pattene. Det her er jo et lett dyr, så det er jo tvilsomt om det er noen kalv her.
Fram med ultralydapparatet. – Andelen drektige simler etter en lang vinter, gir en indikasjon på tilstanden til bestanden, sier Åshild Ønvik Pedersen (NP) (til høyre). Feltassistent Fredrik Samuelsson (NP) til venstre. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
I dårlige vintre er nesten ingen simler drektige, som betyr at dyra har for lite fett og energi til å bære fram en kalv. I år var 33% av simlene ved Ny-Ålesund drektige.
– Her kan vi skrive tom. Ikke noe kalv, sier Ønvik Pedersen.
Ingenting å se og tomt i livmora til den undersøkte simla. Ultralydapparatet er det samme som brukes på mennesker. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Simlene ved Ny-Ålesund veide i gjennomsnitt 43 kilo som er lettere enn de fleste andre år, noe som indikerer en tøffere vinter ved kysten.
Gjennomsnittsvekta for simlene ved Longyearbyen var 50 kilo.
– 50 kilo er den laveste vi har målt siden 2019, men mange dyr var likevel drektige og alle fostrene var i live og aktive. Det viser at vinteren ikke har vært spesielt tøff for voksne reinsdyr i nærheten av Longyearbyen, forteller forsker Larissa Beumer fra UNIS.
Hun er ansvarlig for feltarbeidet i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
Over eller under 50 kilo? Terskelen for om det blir et godt år for reproduksjon eller ikke, ligger på 50 kilo. Hvis simlene veier med enn 50 kg i gjennomsnitt ser vi at det vanligvis er drektige og vil overleve vinteren i områdene rundt Longyearbyen. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
I dalførene ved Longyearbyen fører tidligere vår og varmere somre til økt plantevekst og rikelig med beite langt utover høsten. Dyra får dermed bedre tid på å spise seg opp før den lange arktiske vinteren.
– Ved Longyearbyen har antall dyr mer enn tredobla seg siden overvåkninga starta i 1979. Dette er en positiv klimaendringseffekt på grunn av varmere, grønnere og lengre somre, samt kortere vintere, sier Bremset Hansen.
Somrene har også blitt litt varmere ved Ny-Ålesund, men klimaeffektene her er mer sammensatte og komplekse, og det er ikke lett å tegne to streker under svaret.
– Effekten av økt plantevekst er sannsynligvis ikke like stor her, og vi har ikke sett den samme positive klimaendringseffekten som man har lenger sør på Spitsbergen, ved Longyearbyen.
Måler tannslitasje: Tennene slites ned etter mange år med beiting på kortvokste planter blant stein og grus. – Slitte tenner gjør det vanskelig for dyra å drøvtygge for å fordøye maten. Dyr med gode tenner overlever. Dyr med mye tannslitasje dør ofte av sultedød under en ellers hard vinter, sier Brage Bremset Hansen (NINA). Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Stadig mildere vintre fører til mer is på bakken etter det har regna, og ofte mer snø langs kysten, noe som gjør at det er vanskelig for dyra å finne mat.
På feltarbeidet borer forskerne seg igjennom bakkeisen på en rekke punkter og måler tykkelsen for å vurdere årets situasjon. I år registrerte de nok et år med store forskjeller på bakkeisen ved kysten og i dalførene lengre sør.
– I Reindalen har det vært lite bakkeis i år. 60 % av målepunktene hadde ingen bakkeis i det hele tatt. I områdene med is, var den i gjennomsnitt 1 cm tykk, sier Beumer.
Ved Ny-Ålesund hadde 87 % av målepunktene en bakkeis som i gjennomsnitt var 3 cm tykk. Enkelte steder målte feltlaget 8,5 og 6,5 cm tykk is.
– Når et panserlag av is kapsler inn vegetasjonen, blir det praktisk talt umulig for dyra å komme seg igjennom for å beite på plantene på bakken, sier Ønvik Pedersen.
Klauven er et viktig redskap for å grave seg igjennom snø og islag på bakken. Forskerne måler størrelsen for å studere variasjon mellom individer og bestander, og til å studere evolusjonen som har ført til underarten vi i dag kaller svalbardrein. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Forskerne fanger voksne dyr som de i tidligere år har merket med GPS-halsbånd, men også kalver som ble født i fjor.
– Vi vil gjerne merke og undersøke kalvene, for å kunne følge dem fra sitt første leveår. Kalvene og årringene er litt som ungdommer flest; de forflytter seg gjerne litt vekk fra foreldrene, særlig bukkene for å unngå innavl. Med GPS-en kan vi spore hvor dyra beveger seg, sier Beumer.
Før reinsdyra slippes fri merkes de med husdyrmaling slik at forskerne kan unngår å fange samme dyr en gang til. GPS-sendere sporer dyra og gir innsikt i hvordan både voksne og kalver, bruker og tilpasser seg områdene de lever i. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Bestandene på Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra lever på tre adskilte halvøyer, isolert store deler av året på grunn av isbreene på land og åpent hav rundt. Havisen er blitt så og si borte i løpet av de siste 20 årene på Kongsfjorden og i Forlandssundet som omkranser halvøyene. Uten havis er det vanskelig for dyra å vandre ut for å finne nye beiteområder, forklarer Ønvik Pedersen.
– Bestandene blir rett og slett isolert i sitt leveområde, og da kan de bli mye mer utsatte for klimaendringene og dårlig vær om vinteren. Når dyra ikke kan forflytte seg for å finne mat, øker konkurransen om maten og flere dyr dør av sult. Det kan føre til kollaps i bestanden som vi har sett flere ganger tidligere.
Høsten og vinteren i 1993-94 regnet det mye og tykke islag ble dannet på bakken i november. Forskerne talte 360 rein i 1993, og året etter ble kun 78 rein talt, på grunn av at mange døde og flere vandret til andre steder. I fjor kollapset bestanden på Kaffiøyra.
Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund forskningsstasjon: Det kommer mer regn vinterstid ved kysten enn i dalførene rundt Longyearbyen, spesielt når det ikke er havis på fjorden. Bakken er normalt dekket av is store deler av vinteren. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Avføringa kan gi svar på hvordan reinsdyra tilpasser seg områder med bakkeis. I noen områder kan kystreinen til en viss grad kompensere for bakkeis, ved å spise tang og tare som har blåst på land. Her er Larissa Beumer (UNIS) med avføringsprøver, som brukes for å studere dietten til dyra. Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Kan svalbardrein tilpasse seg et varmere klima i framtida? Svalbardreinen har over flere tusen år tilpasset seg miljøet på Svalbard, etter å ha vandret over isen fra Sibir og Eurasia.
Over hundrevis av generasjoner har den utvikla seg til å bli en lokal underart, spesialtilpasset Svalbards miljø. Den har blant annet en liten kropp som bruker lite energi og en fordøyelse tilpasset å spise svært lite og klare seg uten lav, som annen rein er avhengig av på vinteren.
– Svalbardrein har vært isolert i årtusener, selv om det sannsynligvis har kommet rein over isen ved flere anledninger, sier Bremset Hansen.
– Spørsmålet er om den har mistet så mye genetiske variasjon at den ikke vil klare å tilpasse seg det nye klimaet, og de raske endringene vi både ser og forventer i løpet av få tiår.
Summen av klimaendringene er utfordrende for dem som studerer økosystemet, og det gjør det vanskelig å forutsi framtida til svalbardreinen. Observasjonssystemet COAT er nødvendig for å skaffe oppdatert kunnskap om status på tundraen. Resultatene brukes til å utvikle prognoser og gi forvaltningsråd til norske og internasjonale myndigheter som håndterer klimakrisen.
I 2024 forventer forskerne en ganske stor nedgang i reinsdyrbestandene på de tre halvøyene ved Ny-Ålesund.
– Dette er en del av den naturlige dynamikken til arten, hvor bestandene varierer fra år til år. Men klimaendringene øker hastigheten på utviklinga, som nå kanskje går raskere enn det svalbardrein er tilpasset til, avslutter Ønvik Pedersen.
Feltlaget på årets forskningsfangst ved Ny-Ålesund bestod av Åshild Ønvik Pedersen, Kamilla Buran, Fredrik Samuelsson (NP), Brage Bremset Hansen (NINA), Larissa Beumer og Samantha Paige Dwinnell (UNIS).
Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
COAT er verdensledende innen integrert økosystemovervåkning og er blant de få økosystembaserte overvåkingssystemene i hele Arktis. COAT omfatter Svalbard og Finnmark.
I 2024 har COAT fått 20 millioner kroner fra statsbudsjettet for å drifte økosystemovervåkninga.
COAT er et tett samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt (NP), Meteorologisk institutt, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), UiT Norges arktiske universitet og Framsenteret.
COAT Svalbard har Longyearbyen og Ny-Ålesund forskningsstasjon som feltbaser for overvåkning av klimautsatte planter og dyr på tundraen. Reinsdyrtellingene og forskningsfangsten er sentrale tidsserier i COAT sin reinsdyrmodul.
Reinsdyrtellingene har pågått på Brøggerhalvøya siden 1978 og i Reindalen og Adventdalen siden 1979. Oppdaterte data vises i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).
Forskningsfangsten i Reindalen har pågått siden 1994, og har vært ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Fra 2024 har UNIS tatt over driften av dette feltarbeidet, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
Forskningsfangsten på Brøggerhalvøya har pågått siden 2014 og er ledet av Norsk Polarinstitutt i samarbeid med NINA.
Tett samarbeid: Forskerne Larissa Beumer (UNIS), Brage Bremset Hansen (NINA) og Åshild Ønvik Pedersen (NP) er alle en del av COAT Svalbard.
Foto: Trine Lise Sviggum Helgerud, Norsk Polarinstitutt
Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ) gir miljøinformasjon som er strategisk viktig for politikere og forvaltning, og skal gi et grunnlag for å vurdere om de politiske målene som er satt for miljøet i nordområdene nås. En av indikatorene er antall svalbardrein.
Kart, TopoSvalbard: Ny-Ålesund forskningsstasjon, Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra
Kart, TopoSvalbard: Longyearbyen, Reinsdalen, Colesdalen og Semmeldalen
Albon SS, Irvine RJ, Halvorsen O. et al. 2017. Contrasting effects of summer and winter warming on body mass explain population dynamics in a food-limited Arctic herbivore. Glob Change Biol. 23, 1374–1389
Hansen BB, Pedersen ÅØ. Pedersen, Peeters B. et al. 2019. Spatial heterogeneity in climate change effects decouples the long‐term dynamics of wild reindeer populations in the high Arctic. Glob Change Biol. 2019;25:3656–3668.
Hansen BB., Lorentzen JR, Welker JM.,. 2019. Reindeer turning maritime: Ice-locked tundra triggers changes in dietary niche utilization. Ecosphere 10(4):e02672.
Peeters B, Pedersen ÅØ, Loe LE, Isaksen K, Veiberg V, Stien A, Kohler J, Gallet J-C, Aanes R and Hansen B B (2019).Spatiotemporal patters of rain-on-snow and basal ice in high Arctic Svalbard: detection of a climate-cryosphere regime shift. Env. Res. Lett. 14 015002
Publisert: 30.05.2024
Villreinrådet produserer fagbladet Villreinen, som har vært utgitt årlig siden 1986.
I media går debatten om villrein, og godt er det. For villreinen er det kjærkomment med alle som ønsker at villreinen skal få det bedre. Samtidig er det flere misforståelser ute og går. Tiltaksplaner og stortingsmelding er ulike ting og allemannsretten er ikke under angrep.
Publisert: 30.04.2024 // Tekst: Anders Mossing, Kamilla Rust og Karina Gjerde // Foto: Anders Mossing
Bit-for-bit-nedbygging av leveområdene har i mange tiår vært den største negative påvirkningsfaktoren for den norske villreinen. I 2021 havnet den på Rødlista under kategorien «nær truet» for første gang. Bakgrunnen for dette var i all hovedsak knyttet til nedgang i antall dyr i norske villreinområder. Samtidig ble det påpekt at ytterligere fragmentering av leveområdene vil kunne påvirke Rødliste-vurderingene negativt i fremtiden, uavhengig av populasjonsstørrelse.
I 2020 ble kvalitetsnorm for villrein etablert. Kvalitetsnormen skal gi oss en oversikt over tilstanden i hvert enkelt villreinområde og bedre kontroll over de negative påvirkningsfaktorene.
Tilstanden i hvert enkelt villreinområde skal måles hvert fjerde år. Til det trengs mye data og helhetlig kunnskap. I 2022-2023 ble alle våre norske villreinområder målt for første gang. Resultatene var smått nedslående, men ikke helt uventet. 12 av 24 villreinområder ble vurdert til å ha dårlig tilstand, og ble ikke godkjent. 11 andre til middels tilstand, og godkjent «under tvil». Kun et villreinområde fikk vurderingen god tilstand.
Kvalitetsnormen inneholder også verktøy som skal kunne snu en negativ utvikling, samt reparere tidligere skader. Dette verktøyet heter tiltaksplaner. Tiltaksplaner skal utarbeides dersom villreinområdet får dårlig tilstand (ikke godkjent), men kan også vurderes for områder som får middels tilstand (godkjent «under tvil»).
For sju villreinområder har det vært jobbet med tiltaksplaner. Statsforvalterne fikk hovedansvar, med Norsk villreinsenter som sekretariat. Målet var å lete med lys og lykt etter tiltak, små og store, som kunne forbedre situasjonen i områder med dårlig tilstand. Dette skulle være faglige forslag til tiltak. Disse utkastene ble levert til Miljødirektoratet som sammenfattet og leverte videre til klima- og miljødepartementet (KLD) før jul. Disse er ikke ferdigbehandet eller iverksatt.
Parallelt med arbeidet med kvalitetsnormen tok regjeringen initiativ til en ny Stortingsmelding for villrein. Det var godt nytt. Vi skulle tross alt få en helt egen melding kun om villrein. Under arbeidet med tiltaksplaner var det jevnlige møter mellom Statsforvalterembetet/Norsk villreinsenter og Klima- og miljødepartementet (KLD). De ville ha informasjon om de pågående faglige tiltaksplanprosessene, til inspirasjon for arbeidet med Stortingsmeldingen. KLD gjennomførte i tillegg en rekke innspillsmøter med ulike aktører i «Fjell-Norge» for ytterligere påfyll. Og nå nylig kom altså Stortingsmeldingen. Stortingsmeldingen skal vedtas på Stortinget innen sommeren 2024.
Stortingsmeldingen er ikke et vedtak om konkrete tiltak i norske villreinområder. Stortingsmeldingen består av overordnede mål vi ønsker å oppnå i villreinområdene. Innen 2030 skal den negative uviklinga i alle villreinområder stoppes. Innen 2050 skal en ha oppnåd minimun middels kvalitet i alle områder. Innen 2100 skal alle nasjonale villreinområder ha god kvalitet. Stortingsmeldinga peker på fem satsingsområder som skal brukes til å nå disse målene.
Utkastene til tiltaksplanene som ble levert før jul er faglige råd og de ligger fortsatt på departementets bord, og skal etter nøye vurderinger bli til endelige tiltaksplaner. De skal utsettes for politiske briller og de skal gjennomgås på tvers av ulike sektorer. Endelige tiltaksplaner er ventet i løpet av 2024, eller i starten av 2025. Stortingsmeldingen skal heller ikke tolkes som et «tak» for handlingsrommet knyttet til tiltak. Her vil det bli geografiske forskjeller i «hvor langt de kan gå» for å bøte på problemene villreinen opplever.
Flere mener at allemannsretten er under angrep i de foreslåtte tiltakene i utkastene til tiltaksplaner. Det er en misforståelse. Ferdselen i villreinområdene har økt og er en av flere påvirkningsfaktorer som gjør livet til villrein utfordrende. Derfor er det pekt på flere konkrete stier og hytter som bør stenges eller flyttes. Det er også anbefalt å innføre ferdselsforbud i spesielt sårbare områder i sårbare tider. Det vil si kalvingsområdene i tida på året som reinen kalver. Dette kjenner vi igjen fra sårbare fuglearter hvor det også i perioder er ferdselsforbud i områder hvor fuglene hekker. Med andre ord er det ikke foreslått å gjøre kål på allemannsretten. Å legge ned eller flytte stier og hytter i kjerneområdene for villreinen er ikke et angrep på allemannsretten, men et tiltak som har som mål å begrense tilrettelegging av menneskelig ferdsel i et sårbart område. Tilrettelegging bidrar ofte til at den menneskelige ferdselen i et område øker.
Kvalitetsnormen skal gi oss en oversikt over tilstanden i hvert enkelt villreinområde og bedre kontroll over de negative påvirkningsfaktorene.
Tilstanden i hvert enkelt villreinområde skal måles hvert fjerde år. 12 av 24 villreinområder har dårlig tilstand, og er ikke godkjent. 11 andre har middels tilstand, og godkjent «under tvil». Kun et villreinområde har vurderingen god tilstand.
Kvalitetsnormen inneholder også verktøy som skal kunne snu en negativ utvikling, samt reparere tidligere skader. Dette verktøyet heter «tiltaksplaner».
Les mer om kvalitetsnorm for villrein og se klassifiseringene av villreinområdene
For sju villreinområder har det vært jobbet med tiltaksplaner som skulle komme frem med konkrete tiltak som kan bedre tilstanden i områdene. Dette skulle være faglige forslag til tiltak. Disse utkastene ble levert til Miljødirektoratet som sammenfattet og leverte videre til klima- og miljødepartementet (KLD) før jul. Disse er ikke ferdigbehandet eller iverksatt.
Tiltaksplanene kommer på høring i løpet av 2024 og vil tidligst være klare i 2025.
Stortingsmeldingen består av overordnede mål vi ønsker å oppnå i villreinområdene. Innen 2030 skal den negative uviklinga i alle villreinområder stoppes. Innen 2050 skal en ha oppnåd minimun middels kvalitet i alle områder. Innen 2100 skal alle nasjonale villreinområder ha god kvalitet. Stortingsmeldinga peker på fem satsingsområder som skal brukes til å nå disse målene.
Stortingsmeldingen er ikke et vedtak om konkrete tiltak i norske villreinområder.
