Frem til 1970 var norsk villreinforskning ivaretatt av Statens viltundersøkelser opprettet i 1936 av Land­bruksdepartementet (LD) som faglig støtteorgan og lokalisert fra og med 1958 til fellesbygget på Norges Landbrukshøgskole ( i dag Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, NMBU) med en satellitt ved museet i Trondheim (DKNVS). Ved siden av å drive viltforskning skulle denne institusjonen være råd­giver for LD i jaktspørsmål. Institusjonens bemanning i 1960-årene var, i relasjon til dagens situasjon i arvtageren NINA, be­skjeden. Foruten sjefen dr. philos. Yngvar Hagen og forsøksleder Arne Kraft var elg, hjort, villrein, rype og skogs­fugl tilgodesett med hver seg en forsker samt en samlet stab på tre preparanter og en kontor­fullmektig. I tillegg var en botaniker og fagassistent med ansvar for reinbeiteproblematikken ansatt. Disse hadde arbeidsplass ved museet i Trond­heim. Gruppen ble utvidet med to forskere i for­bindelse med Hardangerviddaprosjektene på villrein i regi av Internasjonalt Biologisk Program (IBP), 1968-1975. I denne forbindelse og i forbindelse med forskerutveksling mellom Universitetet i Alaska, Fairbanks og Statens viltforskning/Viltforskningen og Universitetet i Oslo deltok to høyt profilerte caribou-/reinforskere, David R. Klein og Robert G. White, i sine friår i villrein­prosjektene.

I forbindelse med etableringen av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske i Trondheim i 1965 ble oppfølgeren av Statens viltundersøkelser, Viltforskningen i 1974 underlagt denne insti­tusjonen som faglig ryggrad og flyttet til Trondheim. I 1985 ble Direktoratet om­organisert og omdøpt til Direktoratet for naturforvaltning (DN), og i 1988 ble Viltforskningen skilt ut fra Direktoratet og etablert som en egen forsk­ningsstiftelse: Norsk institutt for naturfor­skning (NINA). Forskning på villrein i Sør-Norge drives i dag primært ved denne forsknings­stiftelsen, Universitetet i Oslo (UiO) og Veterinærhøyskolen ved NMBU, mens mer basalrettet forskning på rein drives ved Universitetet i Tromsø (UiT) og NMBU.

Når vi ser på utviklingen av forskningen på villrein er det en klar sammenheng mellom forvaltningsproblemene og hva som har vært forskningsmessig prioritert. I begynnelsen av 1960 årene var flere av villreinbestandene karakterisert ved stor bestandstetthet. På samme tid var en på forskningssiden opptatt av de generelle effektene av næringsstress som begrensende faktor i viltlevende bestander. Internasjonalt raste denne diskusjonen temmelig høyt og en prøvde å finne svar på i hvilken grad såkalte tetthetsavhengige faktorer (som for eksempel matmangel på grunn av høgt dyretall) eller tetthetsuavhengige faktorer (som klimavariasjoner og eks. snømengde om vinteren eller sommerklima) var bestemmende for kalveproduksjon, kroppsstørrelse og overlevelse. På slutten av 1960 tallet økte en villreinbestand som var satt ut på St Matthews øya dramatisk i antall for deretter å forsvinne totalt i løpet av to vintre. I mange år ble dette stående som selve eksemplet på hva som kan skje i bestander som ikke jaktes og som lever i miljøer uten store rovdyr. Bestandskollapsen på denne øya medførte også at vinterbeitene her var fullstendig utbeita.  Den internasjonale debatten rundt betydningen av matbegrensning og eksemplet fra St Matthews påvirka og inspirerte også i stor grad forskningen her hjemme.

I årene som gikk fram til 1985 lyktes en med å etablere metoder for å aldersbestemme reinsdyr fra vekstsoner i tennene. Denne metodikken brukes fortsatt som standardmetodikk for aldersbestemmelse i det nasjonale overvåkningsprogrammet som dekker både hjort, elg og villrein. Etter hvert som en lyktes med å samle inn jaktmateriale fra de ulike villreinstammene fikk en også dokumentasjon på betydelige ulikheter mht kroppsstørrelse og det vi kan kalle for kondisjon i villreinstammene. I løpet av 1970 og 1980 årene ble det også gjennomført flere vinterfellingsprogram som ga verdifullt forskningsmateriale. Tilsvarende fellingsprogram var blitt gjennomført tidligere både på Hardangervidda og i Snøhetta. Analyser av disse dataseriene viste at det var til dels betydelige forskjeller på dyras slaktevekter, fettlagre og fosterstørrelse. Sammenligninger på tvers av villreinbestandene viste at dyra på Hardangervidda og i Snøhetta hadde nedsatt kondisjon (slaktevekter, fettlagre, fostervekst og kalveoverlevelse) sammenligna med bestander som var ved lav tetthet. Spørsmålet en måtte prøve å besvare var hvilke faktorer som påvirket dyras vektutvikling og hvilke mekanismer som lå bak de observerte forskjellene i slaktevekt og kalveproduksjon. Bestandene i Snøhetta og Hardangervidda hadde på denne tid vært store i mange år og beiteregistreringer viste at vinterbeitekvaliteten i disse områdene var sterkt redusert. Et av de mest sentrale arbeidene i forhold til beitene ble starta av Aksel Tveitnes på slutten av 1950 tallet. Han fulgte utviklingen av vinterbeitene på Hardangervidda i en årrekke og kunne dokumentere at periodene med høgt dyretall medførte til dels dramatisk nedgang i vinterbeitekvaliteten på Hardangervidda. På tilsvarende vis startet Eldar Gaare tidlig med beiteregistreringer i Snøhetta. Også her har en gjennom langsiktig innsats fått verdifull dokumentasjon på forholdet mellom villreinbestandens størrelse og de langsiktige effektene som hard beiting kan ha på vinterbeitene. I løpet av disse første åra ble det også gjort en del forsøk på å måle beiteinntak og beitepreferanser, både gjennom atferdsstudier og forsøk med dyr som det ble tatt vomprøver av med jevne mellomrom for å se på endringer i beitevalg gjennom året (fistuleringsforsøk). Resultatene fra disse undersøkelsene bidro sammen med analysene av jaktmateriale og data fra vinterfellingsprogrammene til at en kom fram til at vinterbeitekvaliteten er en generell faktor for å forklare noen av ”kondisjons” forskjellene i de ulike villreinbestandene.

Disse analysene var det vi kan kalle sammenlignende analyser og en hadde ikke data som gjorde det mulig å se på endringer i for eksempel kalveproduksjon eller slaktevekter over tid. Det var først etter at en hadde samlet inn data over lengre tid at det ble mulig. Den første analysen i så måte ble gjort i 1990, og en kunne da se på hvordan vekter og overlevelse hadde endret seg over tid på Hardangervidda. Disse resultatene viste at det var en generell forbedring av dyras kondisjon og overlevelse etter at tettheten var redusert i denne bestanden. En tilsvarende analyse ble gjort seinere og da med data som ble samla inn i et fellingsprogram som ble gjennomført i 1997. Resultatene herfra bekreftet i stor grad analysene fra 1990, og viste at simlene på Hardangervidda hadde en klar kondisjonsmessig framgang både mht slaktevekt og fostervekt.

Kondisjonsmålene og kvaliteten på vinterbeitene har vært et sentralt tema i bestandsforvaltningen gjennom mange år, og har vært sentrale mål i driftsplanene for mange av villreinområdene. Slaktevektene som samles gjennom overvåkningsprogrammet er høstvekter, slik at det er mange andre faktorer enn vinterforholdene som påvirker disse resultatene. Beitene og vinterbeiteforholdene har vært kartlagt i de aller fleste av villreinområdene, og en har i noen grad lyktes med å gjøre gjentaksmålinger for å se på endringer i beitekvalitet.  Metodene som har vært i bruk for å måle endringer i beitene har variert en del, og både målinger på bakken og takseringer fra fly har vært brukt i mange år. I løpet av de seinere åra har en også anvendt analyser av satellittbilder både for å lage kart over beiteressursene og for å se på endringer i beitekvalitet over tid. Det har for eksempel vært laget digitale kart for Hardangervidda, Snøhetta, Forollhogna og for Langfjella. Lignende metoder har også vært brukt for å lage et heldekkende kart over Norge og i ulike problemstillinger knyttet til beiteforhold for tamrein eller også klimarelaterte problemstillinger.  

Når det gjelder Hardangervidda og problemstillingene knyttet til effektene av store bestander så har en ved hjelp av fjernmåling vist at det har vært en betydelig framgang også mht vinterbeitekvaliteten på Hardangervidda, og analysene herfra viser at en har hatt en økning i lavbiomassen på ca 80% siden begynnelsen av 1980 tallet.

Etter hvert som en har lyktes med å skaffe data fra flere bestander, deriblant Ottadalen, Svalbard og Rondane så har en også fått muligheter til å se på endringer i bestandsforholdene i flere av villreinbestandene. Samtidig som en fikk tilgang til mer data fra andre villreinbestander ble det også klart at tilgangen til vinterbeiter ikke var den eneste faktoren som forklarte vekt og ”kondisjons” forskjellene i villreinbestandene. Også forstyrrelser av ulik art (turisme, insektstress om sommeren og jaktstress) og kvaliteten på sommerbeitene har vist seg å ha betydning for reinens kondisjon, reproduksjon og overlevelse. I tillegg er det også klart at stammenes opprinnelse har en betydning for dyras størrelse. Generelt er det en trend der dyr fra bestander som har tamreinopprinnelse er tyngre enn dyr fra de øvrige og mer ”opprinnelige” villreinstammene.

Etter hvert som en har lært mer om de ulike faktorene som påvirker reproduksjon og vekst hos klauvdyr er det vist at drektighetsraten i stor grad bestemmes av simlenes høstkondisjon. Isotopanalyser har blant annet vist en nær sammenheng mellom proteinmengden i beitet før brunst og drektighet hos amerikansk villrein. I tillegg så betyr også sommersesongen mye for kalvenes vekst og de energetiske kostnadene som mer enn fordobler simlenes energibehov mens de produserer mjølk.  Proteintilførselen er også viktig mht fostervekst om vinteren og fødselsvekta hos kalvene om våren. Simler som har tilgang på lite proteiner vil i likhet med simler som har små fettreserver ha vanskeligheter med å omdanne moras proteiner til muskler og vev i fosteret. Det finnes også dokumentasjon på at simler som er kondisjonssvake om høsten har lettere for å miste sine foster i siste del av svangerskapet. Mjølka som simlene produserer er svært fettrik og det kreves derfor omtrent tre ganger så mye energi om mjølkefettet må lages direkte fra beiteplantene. Både fett- og proteinreservene som simlene har om sommeren kan derfor potensielt begrense mjølkeproduksjonen hos kondisjonssvake simler. Sein vår, og dermed seinere tilgang til ferskt beite kan derfor også begrense simlenes mjølkeproduksjon, og det er en dokumentert sammenheng mellom beiteforholdene om våren og sommeren og høstvekta hos kalver. 

I dag ser vi derfor både sommer og vinterperioden som potensielt begrensende for reinen. Vi har også en del dokumentasjon på at sommer- vs. vinterbegrensning har ulike virkningsmekanismer og at de derfor også vil gi dels ulike effekter på bestandene. Disse resultatene er generelt i samsvar med andre undersøkelser som viser at kroppsstørrelsen hos klauvdyr er redusert i høgtetthetsbestander, ofte er denne effekten større hos hunndyr og skyldes større kostnader forbundet med reproduksjon slik at en oftest ser økt dødelighet hos svaktfødte kalver og mindre effekter hos voksne dyr. Effektene av tetthet på fødselsvekter og vekst kan også ha langvarige effekter ved at årsklasser som er født ved høg tetthet har nedsatt produksjonsevne seinere i livet. Med bakgrunn i den omfattende empirien som er samla inn har en også lyktes med å komme fram til mer generelle teoretiske betraktninger som forklarer forholdene mellom miljø, bestandstetthet og utviklingen av livshistorier hos klauvdyr.

Et målstyrt forvaltningssystem er avhengig av å sette klare og etterprøvbare mål for forvaltningen. Ved opprettelsen av villreinområdene ble det skapt en arena for kunnskapsutveksling og dialog som også gjorde det mulig å diskutere seg fram til mål for bestandsforvaltningen. Framveksten av det vi i dag gjenkjenner som ”villreinforvaltningen” har på mange vis skjedd parallelt med mye av kunnskapsoppbyggingen som fant sted fram gjennom 1970, 1980 og 1990 tallet. Resultatene fra forskningen har vært presentert løpende for forvaltningen og årsmøter i de ulike villreinutvalga har vært en viktig arena for utveksling av data og resultater. Driftsplanene som har ligget til grunn for den løpende bestandsforvaltningen, og som har vært førende for fastsetting av jaktkvoter, har stort sett vært utarbeidet med 5 års mellomrom. Evalueringer som er gjort av bestandsforvaltningen og erfaringene som er gjort med villreinnemndene har påpekt betydningen av driftsplanene og blandingen mellom forskningsbasert kunnskap og den erfaringsbaserte kunnskapen som ligger i disse planene som svært viktig.

Med bakgrunn i den bestandsdynamiske kunnskapen om villrein er det også gjort forsøk på å lage høstingsmodeller for reinstammene som optimaliserer forholdet mellom tetthet i bestandene og avkastningen i form av kilo kjøtt eller antall jaktbare dyr. Slike vurderinger har til en viss grad blitt brukt i vurdering av bestandsmålene, men en har også i stor grad tatt hensyn til lokale forhold. Eksempler i så måte er at bestandsmålene for de norske villreinstammene stort sett ligger på 1 – 1,3 reinsdyr i vinterstammen / km² totalareal, mens en for eksempel i Setesdal Vesthei Ryfylkeheiene i perioder har hatt som mål å beholde vinterstammen på ca 0,3 reinsdyr / km². Forvaltningen av villrein skiller seg således ganske mye fra forvaltning av for eksempel elg og hjort der en i større grad har sett på store bestander som positivt, og hvor hensynet til beitebelastningen har vært mindre selv om dette også har vært viktige tema i enkelte områder mht beiteskader på innmark (hjort) og skogskader eller trafikkuhell (elg). Sett over et tidsrom på 30- 40 år er det tydelig at bestandsforvaltningen har lyktes med mange av sine mål, gjennom rettet avskytning har en bla annet lyktes med å bygge opp og beholde en betydelig andel voksen bukk i bestandene, og villreinbestandene har vært holdt ved akseptable tettheter som har gjort at en også har lyktes med å øke kvaliteten (biomassen) i vinterbeitene og dyras kroppslige kondisjon på for eksempel Hardangervidda. Samtidig viser også erfaringene med bestandsforvaltningen at en fortsatt har utfordringer, blant annet med tanke på å avpasse jaktkvoter og avskytning til bestandsstørrelsen. Dette har en blant annet sett følgene av på Hardangervidda, hvor en feilbedømte bestandsstørrelsen sist på 1990-tallet med den følge at bestanden her ble redusert kraftig under bestandsmålet. Tilsvarende erfaringer har en høstet i Forollhogna og i Setesdal Ryfylke. I Forollhogna har en nå stort sett fått en bestand som er i samsvar med målsetning etter at en i en periode med bestandsgjenoppbygging hadde noe mer dyr og færre bukker i stammen.

Kvotefastsettelsen i de respektive villreinområdene bygger i dag på en blanding mellom erfaringskunnskap mht bla jakteffektivitet, data på kalveproduksjon og strukturtellinger fra det nasjonale overvåkningsprogrammet for hjortevilt, og vintertellinger som gjennomføres lokalt. Det er således en viss usikkerhet med datamaterialet som brukes for å fastsette jaktkvotene. I tillegg vil år til år variasjon i kalveproduksjon og jakteffektivitet bidra til at det kan være avvik mellom bestandsstørrelse, tilvekst og jaktuttak som gjør at bestandsstørrelsen over tid vil varierer mer enn det som er ønskelig ut fra økonomiske eller jaktmessige hensyn. I dag brukes radiomerka dyr aktivt i forbindelse med tellinger og bestandsovervåkningen på Hardangervidda, i Nordfjella og i Setesdalsområdene, noe som nok bidrar til at en har større kontroll med bestandsutviklingen i disse områdene etter at en også fikk tilgang til radiomerka dyr.

Overvåkningsprogrammet er en løpende aktivitet som omfatter kalvetellinger (disse gjøres i dag fra småfly eller helikopter) og strukturtellinger (som gjøres fra bakken i løpet av brunsten om høsten). I tillegg samles det inn underkjever og slaktevekter fra felte dyr årlig. Tidligere ble det samlet inn kjever og slaktevekter med et intervall på fem år. Et av hovedpoengene med overvåkningsprogrammet, som ble startet i 1990, er å samle inn data som kan brukes til å påvise trender mht bestandsutvikling, kalveproduksjon, kjønns- og aldersstruktur og vektutvikling. Slik løpende overvåkning er en krevende øvelse og vil blant annet være en avveining mellom detaljrikdom i dataene som samles inn, omfang og innsats, og ikke minst langsiktighet. Overvåkning i seg sjøl er derfor ikke nok, og det er viktig at en også gjennomfører forskning som kan avdekke mekanismene bak dynamikken i bestandene samtidig som det også vil være et behov for å etterprøve og kvalitetssikre metodene som brukes. Eksempler i så måte er forskning som er gjennomført på Svalbard og som har vist betydningen av både tetthet, vinterklima og parasitter som forklaringsmodeller for variasjoner i bestandsstørrelse og kalveoverlevelse i dataserien som overvåkningsprogrammet har samlet inn der. På tilsvarende vis har sammenlignende undersøkelser ved Universitetet i Oslo etterprøvd metodikken som brukes under kalvetelling. Disse undersøkelsene (som er basert på videoopptak av fostringsflokkene) viser et rimelig samsvar mellom kalveraten som beregnes fra flytellingene, men at en får et mer presist bilde av andelen simler som ikke er kalvførende i videoopptakene. Dette skyldes at simler som ikke har vært drektige utvikler lengre gevirstenger enn kalvførende simler, og at en kan skille mellom disse på videoopptakene, noe som ikke er mulig på flytellingene der en oppgir kalveraten som kalver / 100 simler og ungdyr.     

Med tanke på framtida er det viktig at en klarer å utvikle en god samgang mellom forvaltningens behov for data, overvåkning og forskning. I den sammenheng er det et betydelig poeng at nye forvaltningsmål kan komme til å kreve overvåkning av andre miljøparametere. Skal vi gjøre et forsøk på å se inn i framtida så er det minst tre forhold knyttet til villreinbestandene og villreinbestandenes utvikling som er viktig og hvor vi i dag savner kunnskap. Det gjelder de langsiktige effektene av jakt, enten som direkte effekter gjennom jaktseleksjon, demografiske effekter som skapes av at kalver blir gående morløse gjennom høsten og vinteren.  Jakta kan også påvirke alderssammensetning og sosial struktur i stammene.

Betydningen av forstyrrelser og tekniske inngrep har lenge vært et tema i villreinforskningen. Allerede i 1979 stilte Eigil Reimers spørsmålet om forstyrrelser kunne være en viktig faktor for å forklare vektforskjellene hos norsk villrein. I løpet av de siste 10 åra har både forsknings- og forvaltningsmiljøer i økende grad blitt oppmerksomme på at ikke bare infrastruktur, men også menneskelig aktivitet og ferdsel kan ha utilsikta effekter på naturmiljøet. Et av de mest omtalte og også mest langvarige studiene i så måte stammer fra Prudoe Bay-området i Alaska der en har studert effektene av infrastrukturutbygging i forbindelse med oljefeltene i en årrekke. Dette området produserer så mye som 28% av USA interne oljeproduksjon og utbyggingsbehov og konflikter med naturmiljø og særlig villrein (caribou) har vært store i en årrekke. Forskningen i dette området har utviklet seg på samme måte som svært mye av det vi i en generell terminologi kan kalle ”effektstudier”. Forskningsinnsatsen på effekter av tekniske installasjoner og forstyrrelser har vært oppsummert gjentatte ganger opp gjennom årene. Resultatene som er oppsummert i disse arbeidene viser i hovedtrekk at reinen har et vidt spekter av responser på forstyrrelser og at disse innbefatter individuelle og fysiologiske responser, atferdsendringer og endret habitatbruk ved at dyra helt eller delvis kan unngå å bruke områder med moderat til høyt forstyrrelsesnivå.

Her i Norge er det også gjennomført en rekke undersøkelser som har bidratt til kunnskapen vi har om forstyrrelser og villrein. En har for eksempel lyktes med å måle fluktavstander og reaksjoner på eksperimentelle forstyrrelser i en rekke villreinbestander, inklusive Svalbard. Disse undersøkelsene har vist at det er til dels store forskjeller på reinens reaksjoner på forstyrrelser i de ulike villreinbestandene. Bestander som har sitt opphav i forvilla tamrein viser langt mindre frykt for mennesker enn dyr i de ”opprinnelige” villreinstammene. De samme undersøkelsene har også vist at reinens reaksjoner på forstyrrelser har endret seg i bestander hvor en har åpnet for jakt, og at disse dyra har blitt mer sky, men at de fortsatt viser en svært moderat fluktatferd sammenlignet med de opprinnelige villreinstammene. Denne typen undersøkelser har også vært brukt til å undersøke villreinens reaksjoner på ulike typer forstyrrelser og effekter av ulike ferdselsformer, og en har blant annet vist at reinen har langt større reaksjoner i møte med kitere sammenlignet med skiløpere. 

Undersøkelser som ble gjennomført forut for 1985 var i all hovedsak individbaserte undersøkelser som fokuserte på lokale effekter uttrykt som endringer i atferd eller fysiologisk respons. Eksempler i så måte er atferdsreaksjoner som frykt og fluktresponser eller fysiologiske endringer som pulsrate og stresshormoner. Typiske undersøkelser på villrein og caribou i denne perioden omfatter undersøkelser som fokuserte på reaksjoner på flystøy, militær aktivitet, og atferd i forbindelse med tekniske installasjoner som veger, rørgater, jernbane osv. I tillegg til dette ble det også gjort en del forsøk på å måle lokale effekter i form av de direkte inngrepene forbundet med veger, damanlegg og lignende. Tilsvarende ble også gjort i Norge og dette var særlig aktuelle problemstillinger i forbindelse med de større vassdragsreguleringene og vurderinger av erstatningskrav i forbindelse med disse. Felles for undersøkelsene fra denne tidsperioden er at en forsøkte å måle responser som var av kort varighet og som følge av direkte stimuli eller også eksperimentelle undersøkelser. Resultatene var også begrenset til små geografiske områder og de påviste responsene (for eksempel fluktavstander) var ofte mindre enn 1 km.

Utover på slutten av 1980 tallet fikk vi gjennom framveksten av landskapsøkologi som fagfelt også et større fokus på betydningen av landskap og den rommelige og temporære fordelingen av beite og miljøfaktorer generelt. Dette påvirket i stor grad også fokuset for den bestandsdynamiske forskningen og en har etter hvert blitt opptatt av å forstå de bestandsdynamiske konsekvensene av landskapsendringer. Som følge av disse endringene i fokus, og erfaringer som var gjort med forstyrrelsesstudier så langt, ble det startet undersøkelser hvor en forsøkte å måle effektene av forstyrrelser og menneskelig påvirkning på landskapsnivå. Etter hvert er det gjennomført flere slike studier, også på villrein.

Generelt viser disse og andre undersøkelser at klauvdyr har et adferdsmønster i relasjon til menneskelig aktivitet eller infrastruktur som varierer fra unnvikelse og sensitivisering til tilpasning eller habituering. Faktorer som påvirker adferdsmønsteret hos villrein inkluderer, årstid, kjønn, reproduktiv status, kondisjon, jaktstress, reinstammens opphav (tamrein eller opprinnelig villrein), type og omfang av forstyrrelser.  

Det landskapsøkologiske perspektivet bidro til at skalaen på denne typen undersøkelser ble utvidet, og dokumentasjon på ”unnvikelseseffekter” i størrelsesorden 1- flere kilometer er vanlig i slike undersøkelser. Etter hvert som en har samlet mer data og fokuset på unnvikelseseffekter har blitt større, så har vi også fått bedre teoretisk forståelse av fenomenet og vi ser i dag klare likhetstrekk mellom atferden som viltlevende dyr viser ovenfor mennesker og atferden som de sammen dyra har i møte med naturlige rovdyr. Dette er betydningsfullt på flere vis; for det første har vi teoretiske modeller og generell kunnskap som kan legges til grunn når vi skal forstå unnvikelseseffekter.

Forskning på helt andre fagområder har også påvirket villreinforskningen. Nærliggende eksempler er forskning innen biokjemi som har bidratt til nye genetiske metoder (på DN-nivå), romforskning og teoretisk fysikk som har gitt oss tilgang til fjernmåling, heldekkende miljødata og i sin tur beitekart. Våre muligheter til å studere reinens atferd og arealbruk har også endret seg dramatisk ved at vi har fått tilgang til GPS-teknologi og raske datamaskiner. Mye av villreinforskningen som utnytter denne nye teknologien er i startfasen, men modeller for å analysere slike datasett er allerede godt etablert og har vært brukt på villrein, deriblant på Hardangervidda.

GPS-teknologien gir oss helt klart store og intensive datasett, og det er plutselig mulig å følge dyras vandringer dag og natt, gjennom hele året, i godvær og storm. Men hvor representative er data som er samlet inn gjennom en 5 års periode for reinens bruk av områdene over tid, hvordan påvirkes for eksempel resultatene av at det i perioder er mange eller få reinsdyr? Problemstillingene som disse spørsmåla reiser er fortsatt aktive forskningstema og vil komme til å være det i lang tid på tross av at modellgrunnlaget og analyseverktøyet allerede er godt etablert.

Hovedpoenget med analysene av slike data er å utnytte tilgjengelige datasett på en slik måte at vi kan si noe generelt om reinens arealbruk som er mer allmenngyldig en de punktene på et kart som vi får fra GPS-senderne. Måten å gjøre det på er å fokusere på landskapet, og vi har kartlagt hvilke ressurser reinen bruker, og hvordan ulike egenskaper i landskapet bidrar til at reinen foretrekker eller unngår ulike områder. Med disse teknikkene har vi også muligheter til å teste effektene av for eksempel menneskelig aktivitet. Resultatene fra slike modeller er det vi kan kalle en verdiklassifisering av reinens leveområder, og vi har reist, og vi kan faktisk begynne å besvare spørsmålet: hvilken verdi har fjellet for reinen?

Svært mye av kunnskapen vi har om økologiske systemer og også om villrein har framkommet fra sammenlignede undersøkelser og det vi kan kalle for korrelasjonsstudier. Generelt er det sjelden at en har hatt muligheter til å gjennomføre kontrollerte eksperimenter. I framtida er det håp om at ulike forvaltningstiltak kan brukes som eksperimenter og at vi på denne måten kan høste mer presis kunnskap om blant annet effektene av ferdsel og forstyrrelser i villreinens leveområder. Med den nye teknologien og mulighetene som vi ser i disse så ser framtida lys ut, også for villreinforskningen.  Mulighetene som ligger i de nye metodene gjør det realistisk å besvare de større problemstillingene vi står ovenfor, som for eksempel innvirkningen av klima og klimaendringer.