Skrantesjuke
Chronic Wasting Disease (CWD)
Foto: Anders Mossing
Skrantesjuke har siden sykdommen for første gang i Europa ble påvist på en villren i Nordfjella skapt mye debatt, usikkerhet og følelser. Det er gjort dramatiske grep i kampen mot sykdommen. Hva fremtiden vil bringe er enda usikkert. I denne guiden har vi samlet informasjon og oversikt for deg som vil lære mer om villrein, skrantesjuke og prionsykdommer. Hva vet vi, hva er vi usikre på, hva er vi redd for og hva er blitt gjort? Du finner også en tidslinje for skrantesjuke i Norge siden første tilfelle i 2016.
Takk for at du tar deg tid til å lære mer om villrein og skrantesjuke. Har du innspill eller spørsmål, ikke nøl med å ta kontakt.
Sist oppdatert: 15.03.2024
Hva vet vi
Klassisk CWD er en overførbar sykdom som rammer hjortedyr og er 100 % dødelig
CWD er overførbart mellom dyr og fra miljø til dyr
Det finnes ingen behandling eller vaksine mot prionsykdommer
CWD er en prionsykdom som skyldes endringer i strukturen til PRNP proteinet. Feilforma og sykdomsframkallende proteiner kalles prioner.
Feilfoldingen gjør at kroppens enzymer ikke klarer å bryte de ned, noe som fører til opphopning av feilforma protein i sentralnervesystemet, sykdom og etter hvert død.
Nordfjella villreinområde er delt i to, sone 1 og sone 2. Disse områdene har hatt noe utveksling, men tidvis fremstått som to ulike delbestander. CWD ble påvist på til sammen 19 dyr i Nordfjella sone 1 i perioden mellom 2016 og 2018. På tross av iherdig prøvetaking er CWD ikke påvist i sone 2.
Det er påvist to tilfeller av CWD på villrein på Hardangervidda. Det første funnet var en voksen bukk september 2020. Det andre funnet ei voksen simle september 2022.
I Norge er det påvist to varianter av CWD; og en skiller mellom klassisk og atypisk CWD. Klassisk CWD er kun funnet på villrein, mens atypisk er funnet på elg og hjort. Sistnevnte skiller seg fra klassisk og er antatt ikke å være overførbar.
Det er i tillegg påvist og definert flere ulike prionstammer i verden. Klassisk CWD funnet hos villrein i Norge er ikke påvist andre steder.
CWD funnet på villrein i Norge ligner på, men avviker i en del henseende fra CWD på hjortedyr i Nord-Amerika.
Bukker har en høyere sannsynlighet for infeksjon enn simler, og frekvensen øker med økende alder. Av 2424 dyr testet i Nordfjella sone 1, i perioden mellom første funn og avslutning av saneringsarbeidet, ble det påvist CWD på 19 dyr. Av disse var 13 bukk. Voksne bukker hadde 2,7 ganger så høy sannsynlighet som simler til å bli smittet. Studier på hvithalehjort i Nord-Amerika viser at et høyt jakttrykk på bukk kan holde frekvensen av CWD i bestanden lav.
Hva er vi usikre på
Vi vet at dyr kan bli smittet av ulike prionsykdommer uten kontakt med infiserte dyr, altså via miljøet rundt. Vi mangler imidlertid sikker kunnskap om hvor slik miljøsmitte finnes og hvor motstandsdyktige prioner er for nedbryting i et norsk fjellmiljø.
Man er usikker på, men regner det som svært sannsynlig, at CWD kan overføres fra villrein til andre norske hjortevilt. Slik overføring er kjent mellom hjortedyrarter i Nord-Amerika. Det er usikkert hvorvidt den norske varianten har slike egenskaper, men forsøk på “modifiserte mus” indikerer at så er tilfelle.
Vi vet ikke sikkert om skrantesjuke kan overføres til mennesker, men enn så lenge anser man dette som svært usannsynlig. Konsekvensene av slik overføring til mennesker vil imidlertid ha svært store konsekvenser slik at risikovurderingen av skrantesjuke (og andre prionsykdommer) er høy. Utbruddet med kugalskap (BSE) i England medførte at sykdommen ble overført til en del mennesker og så langt kjenner en til 178 tilfeller der mennesker døde av denne sykdommen.
I perioden like etter det første funnet i Nordfjella i 2016, ble det antatt at smittestoffet kunne ha blitt innført fra f.eks. USA eller Canada. Dette er ikke sannsynlig, da den identifiserte prionstammen hos villrein i Norge er ny for vitenskapen. Likeledes var det en teori knyttet til at utbruddet på villrein i Norge kunne være knyttet til utbrudd av skrapesjuke hos sau. Denne teorien er heller ikke sannsynlig da det er observert en stor forskjell mellom skrapesjukeprioner (sau) og skrantesjukeprioner (villrein). I tillegg har det vært gjennomført podeforsøk, der skrantesjukeprioner er forsøkt overført til sau, uten hell. En mer sannsynlig, men foreløpig usikker, teori er knyttet til at den smittsomme varianten vi har funnet på villrein har utviklet seg fra en mer sporadisk variant.
Vi vet ikke hvor lett CWD overføres hos villrein. Hos alle 21 norske villrein som har testet positivt for CWD, så har man funnet prioner i lymfeknuter, noe som tyder på at sykdommen er overførbar.
Vi trenger mer kunnskap om eventuelle negative effekter av forvaltningstiltak som iverksettes for å håndtere CWD-situasjonen. Høyt bukkeuttak, som reduserer andelen eldre bukk i bestanden, vil kunne påvirke brunst og kalvingstidspunkt negativt. Noe som igjen kan påvirke kondisjon og overlevelse på sikt.
Hva er vi redd for
Dersom CWD får etablere seg på Hardangervidda er det stor risiko for at sykdommen vil spre seg videre til andre omliggende villreinbestander. En har derfor forsøkt å overvåke og begrense mulighetene reinen på Hardangervidda har til å vandre til og mellom andre omliggende villreinområder. Dette er en vanskelig oppgave og ingen garanti for at dyr kan vandre mellom områder og slik spre smitte.
Smitte til tamreinbestander vil ha store negative effekter både økonomisk og kulturelt. Spredning til tamreinområdene vil også lett medføre smitte over til Sverige.
Smitte til andre hjortevilt arter vil bli svært vanskelig å begrense da disse artene i langt større grad enn villrein har en kontinuerlig utbredelse. Trolig vil en slik situasjon bety at en må forlate strategien om å utrydde CWD dersom mulig, slik at en må går for en strategi for å begrense. En følge av dette vil trolig bli at en må holde bestander av hjortevilt på lavt nivå og med svært skjeve kjønnsrater for å unngå at omfattende spredning av smittestoffet med de risikoer det medfører både for hjortevilt og mennesker.
CWD er en 100 % dødelig sykdom. Det sier seg selv at en for enhver pris vil unngå at denne typen sykdommer etablerer seg som overførbare mellom mennesker. Prionsykdommer har derfor en særlig oppmerksomhet blant myndigheter internasjonalt med ansvar for folkehelse. Katastrofen med BSE i England og det faktum at 178 mennesker døde av denne sykdommer understreker alvoret i disse bekymringene.
På lang sikt er det umulig å gi et godt svar på hvordan det blir å leve med CWD. Erfaringer fra USA tilsier at en etter en periode på 20+ år kan risikere at sykdommen når en endemisk fase og at inntil og i enkelte tilfeller mer enn 50% av individene i en bestand har sykdommen. Noe som medfører redusert helse, redusert tilvekst, smitt til miljø og eksponering for mennesker. På kortere sikt må en regne med at det er aktuelt å redusere bestandsstørrelser så mye og samtidig holde svært skjeve kjønnsforhold med de negative effektene det vil kunne ha (se over).
Hva har blitt gjort
Etter det første påviste smittetilfellet av CWD i Nordfjella Sone 1, den 4. april 2016, ble hele bestanden i dette delområdet av Nordfjella fjernet. En god del av dyrene ble fjernet ved ekstraordinære tiltak under ordinær jakt (tidlig jaktstart, store fellingskvoter m.m.), resten ble sanert ved statlig uttak. Klima- og miljødepartementet vedtok sanering 8. mai 2017 og saneringen pågikk i perioden 10. august 2017 til 1. mai 2018.
Ved første funn av CWD i Nordfjella startet også utvidet overvåking av bestanden på Hardangervidda. I 2018 anbefalte Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) redusert tetthet av andre hjortedyr og høsten 2019 ble felling av 50% voksen bukk gjennom ordinær jakt gjennomført. Etter første påvisning av CWD på Hardangervidda i 2020, anbefalte VKM ytterligere reduksjon i bestanden generelt og av voksen bukk spesielt (0-3% voksen bukk av total bestand). Også etter funnet av det neste CWD-tilfellet i 2022, har man så langt opprettholdt målsettingen om en bestand på ~4500 dyr i vinterhalvåret og lavest mulig andel voksen bukk.
Pr 2023 er 176 960 villrein, tamrein, hjort og elg testet for CWD
På Veterinærinstituttets sider finner du oppdatert skrantesjukestatistikk
Dette fordeler seg på 22 743 villrein (21 positive for klassisk CWD), 63 191 tamrein (0 positive), 8 rein i dyrepark (0 positive), 31 540 hjort (3 positive for atypisk CWD), 38 640 elg (12 positive for atypisk CWD), 8 elg i dyrepark o.l. (0 positive), 14 189 rådyr (0 positive), 262 dådyr (0 positive) og 2 823 individer av ukjent art (0 positive).
Det har etter egen forskrift av 11.07.2016 vært forbudt å legge ut fôr eller å sette ut saltslikkesteiner til ville hjortedyr i hele landet. I tillegg er det i Nordfjella og på Hardangervidda fjernet tilgang for hjortevilt til sauens salteplasser, gjennom inngjerding av salteplassene.
Grindanleggene rundt salteplassene er pålagt stengt når beitesesongen er over og det er innført bruk av spesielle beholdere for saltstein som skal hindre avrenning til jord.
Med tanke på muligheten for spredning av CWD til annet hjortevilt er det igangsatt egne forskningsprosjekt på utbredelsen av villrein, elg og hjort innenfor villreinområdene Hardangervidda, Nordfjella, Setesdal Aust- og Vesthei. I dette arbeidet påmonteres GPS-sendere på villrein, elg og hjort innenfor villreinområdet og på elg og hjort i omkringliggende kommuner. Målet er å fremskaffe kunnskap om overlappende arealbruk innad- og mellom artene, samt innad og mellom leveområdene, som kan påvirke valg av CWD-tiltak og forvaltningsstrategier fremover.
I tillegg foregår det forskning på
- Miljøsmitte gjennom jordprøveanalyser (NINA og Veterinærinstituttet)
- Forskjeller mellom typene/stammene av CWD-prioner avdekket i Norge («elgtypen», «reintypen» og «hjortetypen») og sammenlikning mot CWD i Nord-Amerika (Veterinærinstituttet og forskjellige samarbeidsparter)
- Diagnostikk, metodeutvikling og etablering av CWD-test for bruk på levende hjortedyr (Veterinærinstituttet)
- Epidemiologi (sykdomsmodellering) (Veterinærinstituttet)
- Kartlegging av genetisk sensitivitet hos norske hjortedyr, og genetiske forskjeller på villrein og tamrein mht sensitivitet (NMBU, UIO, Veterinærinstituttet og NINA)
- Undersøkelser som tar sikte på å avdekke om CWD smitter til sau (NMBU)
Tidslinje over CWD i Norge
Tiltak og påvisninger
Planer, avgjørelser og rapporter
4. april 2016
Første tilfelle av CWD på villrein i Norge og Europa
Ei simle med skrantesjuke blir funnet under radiomerking i Nordfjella.
2016
vinter 2018
vinterfelling (SNO) sone 2 i Nordfjella
52 voksne bukker blir felt
2018 –
Sone 1 i Nordfjella brakklegges
Bestandsreduksjon av elg og hjort i områdene i og rundt sone 1
10. august 2017 – 1. mai 2018
Sanering av villrein i sone 1 i Nordfjella
Det blir totalt funnet 19 villrein med CWD i sone 1 i Nordfjella
2017
2018
27. mars 2017
VKM anbefaler sanering av villrein i Nordfjella
8. mai 2017
Departementet vedtar sanering
13. desember 2018
VKM anbefaler reduksjon av tetthet av andre hjortedyr
jakta 2019
Felling av 50% voksen bukk på Hardangervidda under ordinær jakt
Etter dette er det 90% sannsynlighet for fravær av CWD på Hardangervidda
2019
3. september 2020
Første tilfelle av CWD på Hardangervidda
CWD ble påvist på en voksen bukk felt under ordinær jakt
2020
4. mai 2020
Miljødirektoratet og Mattilsynet tar initiativ til en dialogprosess for reetablering av villrein i sone 1 i Nordfjella
23. oktober 2021
Prioner påvist i jord
CWD-prioner er påvist i jordprøver tatt i Nordfjella i 2018
2021
20. januar 2021
VKM anbefaler lavere bestand på Hardangervidda og reduksjon i andel voksen bukk til 0–3%
28. april 2021
Miljødirektoratet og Mattilsynet gir ut en rapport om CWD-forvaltning
13. september 2021
Miljødirektoratet og Mattilsynet tar initiativ til en dialogprosess for forvaltning av villrein på Hardangervidda
23. november 2021
Mattilsynet og Miljødirektoratet anbefaler ikke ekstraordinært vinteruttak på Hardangervidda
27. september 2022
Andre tilfelle av CWD på Hardangervidda
CWD ble påvist på ei voksen simle felt under jakta
2022
24.–25. januar 2022
Oppstart i arbeidet med dialogprosess for forvaltning av villrein på Hardangervidda
15. september 2022
Rapport fra dialogprosess om videre forvaltning av villrein på Hardangervidda
Anbefaler å holde bestanden på Hardangervidda under 4500 dyr, andelen bukk 0–3% og å gjennomføre ekstraordinært vinteruttak for å nå disse målene.
30. september 2022
Rapport fra dialogprosess om Reetablering av villrein i Nordfjella Sone 1
15. november 2022
Mattilsynet og Miljødirektoratets råd om videre forvaltning av villrein på Hardangervidda
Samsvarer med rådene fra dialogprosessen om å holde bestanden på Hardangervidda under 4500 dyr, andelen bukk 0–3% og å gjennomføre ekstraordinært vinteruttak for å nå disse målene.
1. desember 2022
Mattilsynet og Miljødirektoratet leverer sine råd for reintroduksjon av villrein i Nordfjella sone 1
8. desember 2022
Departementet vedtar ikke ekstraordinært vinteruttak på Hardangervidda
Departementet trosser råd fra Mattilsynet, Miljødirektoratet, forskere, lokal og sentral forvaltning.
2023
2025
?
Informasjon til jegere
Foto: Anders Mossing
Ditt ansvar som jeger
Som jeger har du en viktig rolle i å hindre spredning av skrantesjuke og å hjelpe til med å skaffe oversikt over hvor utbredt sykdommen er.
På Mattilsynets sider finner du en oversikt over alle regler som gjelder for deg som skal jakte
Hvorfor ta hjerne- og lymfeprøver?
Det er viktig at det tas både hjerneprøve og prøve av lymfeknuter fra dyr som felles under jakta. Ved å teste lymfeknuter kan sykdommen oppdages i en tidligere fase, noe som gir større testverdi og raskere friskmelding av en villreinbestand.
For å reetablere en frisk villreinbestand i Nordfjella sone 1, må det hentes rein fra bestander som er fri for skrantesjuke. Forskere jobber nå med å beregne friskmeldingsgrad for alle norske villreinområder. Resultatene fra dette arbeidet vil formidles via Hjorteviltportalen når det er klart.
Hvordan tar du prøver?
I alle villreinområder skal det tas hjerne- og lymfeprøve av dyr 1 år og eldre.
Hjerneprøve tas med utlevert prøveskje. Hodet kuttes av i øverste nakkehvirvel og prøven tas gjennom “hullet” (ryggmargsåpningen) bak på skallen. Lymfeknutene ligger i området mellom svelg, kjevebein og ryggmargsåpningen. Løsnes enkelt med kniv. Begge prøvene legges i felles prøveglass for hjerne- og lymfeprøve.
Prøvetakingsutstyr
Ved tildeling av fellingstillatelse får du også tildelt utstyr for å ta og sende inn CWD-prøver. Dette utstyret inkluderer merkelapp, skje for å ta hjerneprøve, ett felles prøveglass for hjerne- og lymfeprøve, konvolutt og ferdigfrankert adresselapp, hansker 4 stk, avfallsposer 2 stk og en veileder.
Foto: Veterinærinstituttet.
Se også videoene under som demonstrerer hvordan du tar prøvene og les mer på Hjorteviltportalens egen side om prøvetaking.
Hvordan merke prøven?
Kjevelapp er erstattet med en merkelapp. Merkelappen har strekkode som kobler prøve, jeger og dyr. Hoveddelen fungerer også som kjevelapp i de områder der det skal samles inn kjever. Merkelappens mindre del fungerer som kjøttmerkelapp, dersom man skal legge igjen deler av dyret i felt.
På forsiden er det en rekke klistrelapper til ulike formål. På baksiden skal det fylles inn opplysninger, som også skal overføres til Hjorteviltregisteret i forbindelse med registrering av prøver.
Oppbevaring og forsendelse
Hjerne- og lymfeprøven som skal sendes inn er «ferskvare». Med prøveutstyret følger en «ekspress over natt» frankering for postforsendelse fra postkontor/post i butikk – nettopp for å få prøven inn så raskt som mulig.
Anbefalte dager for innsending er mandag, tirsdag, onsdag og torsdag.
Prøver som skal oppbevares før forsendelse må holdes kjølig (ikke fryst), for å bevare kvaliteten og sikre at det kan brukes til å stille en sikker diagnose på dyret du har skutt.
Registrering på Hjorteviltregisteret
Her kan du både å registrere prøver og sjekke resultat etter endt undersøkelse.
Logg inn med jegernummer og fødselsdato. Klikk på fanen “Min side” og deretter på “Registrer ny jaktdag”. Velg viltart og fyll inn opplysninger for dato, vald og skutt/skutte dyr og klikk “Lagre”. På “Min side” har det nå dukket opp et felt med skutte dyr. Klikk på “pennesymbolet” og fyll inn opplysningene (deriblant merkelappnr.).
Resultatene fra undersøkelser av prøvene kobles mot disse opplysningene og de finner du her.