villreinkunnskap til formidling
I denne delen lærer du om rein, villreinens historie og utfordringer villreinen har i dag.
All denne kunnskapen kan både være nyttig og morsom å kunne når du er på tur i et villreinområde. Du finner fiffige fakta i de blå boksene og formidlingstips i de brune boksene underveis. Bruk gjerne disse i formidlingen din!
om rein
Rein er et hjortedyr som lever i høyfjellet. Hodyret kalles simle og hanndyret kalles bukk. Andre hjortedyr er elg, hjort og rådyr. Hjortedyrene har mye til felles, for eksempel at de er drøvtyggere, har klauver og at de er jaktbare arter. Rein skiller seg likevel ut fordi de lever i flokk og fordi de er spesialtilpasset et liv i høyfjellet.
Tam og vill rein er samme art, men de kan se litt ulike ut. Mennesker avler tam rein og kan derfor ha en pelsfarge som ikke er så vanlig hos vill rein – for eksempel hvit. Tamrein kan også være mindre sky, siden den som regel er mer vant til mennesker.
Nå skal vi ta en nærmere titt på reinens biologi.
Gevir
Et gevir er en utvekst av beinvev som felles (detter av) og vokser ut på nytt hvert år. Både bukk, simle og kalv har gevir hos rein. Slik er det ikke for de andre hjortedyrene der bare hanndyret bærer gevir. Geviret er et statussymbol som reflekterer dyrets helse og alder.
Bukkene bruker geviret for å imponere simlene og for å måle krefter med andre bukker. Bukkene feller geviret etter brunsten, da har de ikke bruk for det lenger.
Simlene beholder geviret sitt gjennom vinteren, noe som gir de et beitefortrinn mens de går drektige med kalv. Etter kalving feller simlene geviret.
Kalven har også gevir og det starter å vokse etter fødselen.
Nese
Rein har god luktesans og kan lukte deg på flere kilometers avstand om vindretningen er riktig. De kan lukte lav under 60 centimeter med snø om vinteren, men velger beiteområder med grunnere snø om det er mulig.
Nesa til reinen er bygd som en konkylie og fungerer som en varmepumpe som resirkulerer varme og fuktighet når det er kaldt. Varme og fuktighet bevares i den store hudoverflaten på vei ut, og tilføres luft som er på vei inn. Slik minimerer reinen varmetap om vinteren.
Klauver
Rein har fire dypt kløftende klauver. Avtrykket etter klauvene er halvmåneformede. De er 9-10 cm brede og 8-9 cm lange. Sporene varierer med alder, kjønn og underlag.
Klauvene er reinen sin sko og slites litt av mot underlaget hele tiden.
Klauvene til reinen er brede og runde og gjør at reinen kan fordele vekten sin over fire store overflater, akkurat som å gå på truger. Dette gjør at reinen ikke synker så lett ned i snøen om vinteren eller i myra på sommeren.
Klauvene til reinen er også skålformede med et hulrom på undersiden. Om vinteren, når reinen må grave etter maten sin som er under snøen, fungerer derfor klauvene godt som spader.
Den runde formen, store overflaten og hulrommet gjør at klauvene også fungerer godt som svømmeføtter.
Pels
Reinens pels er godt tilpasset høyfjellet. Pelsen isolerer svært godt og reinen trenger ikke å bruke energi på å holde varmen før det blir -40°C. Grunnen til at pelsen isolerer godt er at hvert hår inneholder luftrom. Reinsdyrkroppen varmer opp luften inne i hårene og luften mellom hårene i pelsen.
Hårene og pelsen isolerer varmen.
I en kvadratcentimeter av reinens vinterpels er det 2000 underullshår og 700 dekkhår. Det er tre ganger så mange dekkhår som de andre hjortedyrene.
Slik som fjellreven og haren, skifter rein fra sommerpels til vinterpels. Dette er for å regulere varmen og for å kamuflere seg bedre. Pelsen er mørkere og tynnere om sommeren, og lyserere og tettere om vinteren.
Flokk
Flokken gir trygghet og har mange neser og øyner til å oppdage fare. Rein lever i ulike flokker gjennom året.
Den største delen av året går simler, ungdyr og kalver sammen i fostringsflokker. Bukkene går sammen i mindre bukkeflokker.
Når parringstiden nærmer seg blander flokkene seg.
Mat
Rein har ulik diett gjennom året.
Om vinteren finnes det få proteinrike planter som rein kan legge på seg av. Da spiser rein lav og bryter laven ned til karbohydrater. Påfyllet av karbohydrater vedlikeholder noe av kroppsvekten, men dyrene taper mye vekt gjennom vinteren. God tilgang på lav er avgjørende for om reinen klarer seg gjennom vinteren.
Når våren kommer beiter den spirer og groe og følger den grønne bølgen gjennom fjellet. Spirende planter er proteinrike, noe reinsdyrene trenger for å legge på seg etter en hard vinter.
Om sommeren og høsten beiter rein gress, urter, busker, lav, sopp og annet i det relativt frodige fjellet. Denne tiden av året er kort, men viktig for å legge godt på seg til en ny vinter inntar fjellet.
villreinens historie
Villreinen har tidligere levd sammen med både mammuter og hulebjørner, men nå lever den siste ville fjellreinen (Rangifer tarandus tarandus) sammen med oss i de sørnorske fjellene. Nå får du en kort innføring i villreinens vei til Norge og villreinhistorien frem til i dag.
Villreinens vei til norge
Rein og mennesker har levd sammen i flere 100 000 år. For 20 000 år siden lå isen tykk over Norge. På dette tidspunktet levde datidens reinsdyr i sentral og Sør-Europa der klimaet var mer likt vårt høyfjellsklima i dag.
Da klimaet ble varmere for 13 000 år siden, og isen begynte å trekke seg tilbake, vandret reinen nordover og menneskene fulgte etter. De eldste funn av mennesker i Norge er gjort langs kysten og de eldste funnene er nesten 12 000 år gamle. Enda kom reinen hit 2 000 år før oss og de eldste funnene av rein er omtrent 14 000 år gamle.
Etter hvert som isen forsvant trakk rein og mennesker lenger inn i landet og reinen trakk til slutt opp i de norske fjellene – der den fortsatt lever i dag.
På tur i høyfjellet med sekk forflytter vi oss omtrent 3 kilometer på en time. Derfor kan du fortelle fjellvandrerne at når de har dere gått i tre timer så har de gått en like lang distanse som isen over Norge var tykk for 20 000 år siden.
Jakt og fangst
Mennesker har jaktet på rein og brukt dyret til mat, klær og redskap. Først jaktet vi med spyd og med pil og bue. Fra år 300 tok vi også i bruk fangstgroper og etter hvert større fangstanlegg. Fra år 1500 jaktet vi i tillegg med armbrøst, før vi på 1700-tallet fikk skytevåpen med kuler og krutt som brukes på jakt i dag.
Buestillinger og fangstgroper finner vi i fjellet den dag i dag. På nettsiden til Riksantikvaren – Kulturminnesøk, kan du finne lokasjonen til og informasjon om kulturminner i hele Norge. Ta en kikk før du skal på tur, så kan du ta med turdeltakerne på en reise tilbake i tid der dere skal på tur.
Menneskets jakt på villrein i Norge har nesten utryddet dyret to ganger i historien. Første gang var i middelalderen. Det som trolig reddet reinen den gangen var svartedøden som herjet i Norge på midten av 1300-tallet. Den tok livet av halve Norges befolkning og fangstanleggene ble ikke vedlikeholdt og den store fangsten opphørte.
Andre gang var da skytevåpen ble tatt i bruk på jakt og jakta ble mye mer effektiv enn tidligere. Dette førte til at langt flere rein ble skutt enn det som ble født hvert år. Til slutt ble villreinstammene små og reinen fredet. Nå har vi lover og regler som regulerer jakta og gjør at vi ikke jakter mer enn et høstbart overskudd hvert år.
Oppdeling av villreinområder
Før menneskelig infrastruktur påvirket høyfjellslandskapet trakk (vandret) villreinen slik den ønsket i fjellet og tok i bruk store områder som ga best beite for hver årstid. Så endret vi Norge, og under ser du hvordan menneskelig infrastruktur har påvirket landskapet i Sør-Norge.
I dag har vi 24 villreinområder i ulike områder i høyfjellet i Norge.Den daglige forvaltningen av villreinområdene skjer i et samspill mellom privat og offentlig sektor. Hovedansvaret for den daglige driften skal ivaretas av rettighetshaverernes organ, oftest kalt et villreinutvalg. Rettighetshavere er eksempelvis grunneiere eller andre lokale. Utøvelse av offentlig myndighet ivaretas av en statlig oppnevt villreinnemnd.
Kvaliteten på leveområdene
Kort om kvalitetsnormen og overordnet tilstand.
Kvalitetsnorm for villrein skal vurdere tilstanden til villreinen i hvert av våre 24 villreinområder. Vurderingen vil fortelle hvilke eventuelle utfordringer knyttet til bestandsforhold, beite og forstyrrelser de ulike områdene har. Den første klassifiseringen viser at villreinen har betydelige utfordringer i de fleste av villreinområdene våre.
Villreinens utfordringer
Villreinen har i hovedsak tre store utfordringer; arealtap, ferdsel og klimaendringer.
Arealtap kan være nedbygging og/eller oppsplitting av leveområdene til villreinen.
Arealtap kan føre til flere dyr på mindre områder som øker faren for spredning av ulike sykdommer, oppdelte og/eller mindre beiteområder og/eller ikke tilgang på beiteområder.
Ferdsel kan være fotturisme, motorisert ferdsel, sykling, kiting eller skigåing.
Ferdsel kan føre til forstyrrelser som gir økt energibruk ved flukt og hindrer energiopptak fra beite- og hviletid, arealtap, oppdelte og/eller mindre beiteområder og/eller ikke tilgang på beiteområder.
Klimaendringer kan være store temperatursvingninger, varmere, våtere eller tørrere sommere og/eller vintre.
Klimaendringer kan føre til nedising av beiter på grunn av temperatursvingninger om vinteren, mer snø og vanskelige snøforhold, endring i vegetasjon, varmere sommere som gjør at områder med lavere temperatur blir hyppigere brukt, og/eller færre og mindre breer og snøfonner om sommeren hvor insekter kan unngås.
I tillegg til disse tre utfordringene kommer sykdom og parasitter som vi ikke går nærmere inn på her.
Jakt er også en utfordring for villreinen, uavhengig av hvilket rovdyr som jakter på den – også mennesker. Jakt og ferdsel i forbindelse med jakt stresser dyrene. Jakt er likevel nødvendig for å regulere bestanden i forhold til beitegrunnlaget i de relativt små villreinområdene vi har i Norge.
Villreinstammene er godt overvåket, og vi har lover og regler som regulerer jakta og gjør at vi ikke tar ut mer enn et høstbart overskudd hvert år.
Alle utfordringene nevnt her er godt dokumenterte gjennom forskingsarbeid som har pågått i mange tiår.
Utfordringene er vanskelige nok i seg selv for villreinen, men når flere av disse rammer et villreinområde skaper de store utfordringer for villreinen. Dette kalles samlet belastning.
Samlet belastning
Nå skal vi se på et visualisering av villreinens utfordringer og samlet belastning.
Denne hvite firkanten representerer et villreinområde sin bæreevne. Et helhvitt område har god bæreevne. Men jo mer området fylles opp, jo mindre vil bæreevnen til området være og villreinen i området vil streve med å overleve.
Denne hvite firkanten representerer et villreinområde sin bæreevne. Et helhvitt område har god bæreevne. Men jo mer området fylles opp, jo mindre vil bæreevnen til området være og villreinen i området vil streve med å overleve.
For eksempel kan et område som har disse tre utfordringene se slik ut. Bæreevnen til området blir mindre på grunn av utfordringene.
Utfordringene hver for seg svekker bæreevnen, men når utfordringer overlapper så blir den samlede belastningen på villreinen større enn summen av utfordringene. Da vil villreinområdets bæreevne svekkes enda mer. Dette er illustrert med rød farge under.
Dette eksemplet viser et villreinområde som har utfordringer på grunn av arealtap, klimaendringer og ferdsel. Alle disse utfordringene svekker bæreevnen.
Følgene av arealtapet er at en stor del av vinterbeitene ikke er tilgjengelig. Og følgene av klimaendringene er at deler av de vinterbeitene som er igjen, blir dekket av tykk is som reinsdyrets klauver ikke kommer gjennom. Dette betyr at det ikke er nok mat til all villreinen i området denne vinteren. Da vil reinsdyrene bli fysisk svekket og mange vil ikke overleve vinteren.
Slik overlapper arealtap og klimaendringer, og vi legger til det røde området rundt fordi den samlede belastningen av utfordringene er mer enn bare mindre areal å leve på og svingende temperaturer alene.
Tiltak for forbedring
De ulike villreinområdene er i større eller mindre grad påvirket av de ulike utfordringene som svekker bæreevnen, som igjen resulterer i en svekket villreinstamme.
Heldigvis jobbes det med tiltak for å bedre villreinens levekår. I alle villreinområder som fikk rødt lys etter Kvalitetsnormen for villrein, lages det tiltaksplaner som beskriver ulike tiltak som skal hjelpe villreinen. Håpet er at villreinområdene i fremtiden skal gå fra å ha rød til gul, og etter hvert grønn, kvalitet.